«Sommeren før dagen i mars» av Marit Reiersgård

Cappelen Damm 2023 

12. mars befinner Sara seg hos elskeren Andreas, mens hun til ektemannen Jørgen har sagt at hun er på jobb på hotellet hvor hun av og til tar vakter. Andreas har nylig vært hos moren sin som er syk, kanskje er det korona. Tenk om Sara blir nødt til å være i karantene i fjorten dager hos Andreas? Da kommer Jørgen til å måtte få vite at hun har vært utro, og det vil bli et oppgjør - kan hun berge forholdet, vil hun egentlig det? Eller skal de gå hver til sitt? Andreas er tydelig på at han synes hun skal skilles, men hun kjenner at det er ting som holder igjen, for eksempel hensynet til barna.

Hun tenker mye tilbake på sommeren året før, da hun, Jørgen og ungene var to uker i Sverige. Det var ferien som skulle reparere forholdet mellom dem, men som bare gjorde ting vanskeligere. 

Det er Sara selv som forteller, noe som passer fint, siden hun er forfatter. Vi får noen innblikk i ideene hun skribler ned i skriveboka, og vi skjønner hvor vanskelig det kan være å få til noe som er sammenhengende og bra, ikke bare løse og - egentlig - intetsigende fragmenter.
Fortellingen hopper mellom mars 2020 og de to ferieukene sommeren før. Det er alvorlig og dystert tema i bunnen, men fortalt med humor og følsomhet, det er lettlest og fengende.
Anbefales!

Sitat fra side 110 om forfatterier: «De tingene jeg drømte om å gjøre, tok lang tid. Og det samfunnet vi levde i, aksepterte ikke sånt. Det skulle produseres. Det skulle skapes. Det skulle være effektivitet. Du måtte ha noe konkret å vise fram, hele t i d a. Min største fiende var navngitt og virkelig, men usynlig og like fullt påtrengende til stede. Det var ikke tid til å la et lite bokfrø ligge i jorda til det var spireklart. Det skulle spas opp, tynes inn i lyset, vannes og drives fram i vanvittig tempo. Ikke rart jeg aldri klarte å få det til å bli noe mer enn tynne ukebladsnovellestrå og fra-virkeligheten-historier.»

«Utro» av Lene Therese Teigen

Utgitt av Aschehoug 2005

Ida bor i Oslo med mann og tre barn. Johan bor i Trondheim med kone og datter. Ida er venninne med Johans kone, så slik kjente de til hverandre fra tidligere. Mens Johans søster og Idas far samtidig lå på sykehus i Oslo og fikk kreftbehandling, utviklet Ida og Johan et vennskap de siden har holdt gående per telefon i ett år. Etter mange nære samtaler har de nå bestemt seg for å møtes et sted i Gudbrandsdalen, omtrent midt mellom hjemstedene sine. Ida har fått låne ei hytte av en kollega, der har de tenkt å finne ut av hva det er de føler for hverandre, og hvordan de skal håndtere disse eventuelle følelsene. Men så har det akkurat skjedd en tragedie i bygda de skal besøke; en mann har tatt livet av kona og de to barna deres, før han til slutt skjøt seg selv på hytta de eide. Dette blir Ida veldig berørt av; hun kommer til å se på denne hendelsen som en slags advarsel om hva som kan skje hvis mannen hennes skulle få beskjed om at hun har vært utro og vil forlate ham. Og kan hun virkelig utsette mannen og barna for påkjenningene en skilsmisse vil medføre, bare for at hun skal få leve ut kjærligheten hun føler til Johan?
Jeg synes situasjonen forfatteren plasserer Ida og Johan i er interessant. Det er mange som er utro eller opplever utroskap fra partneren sin. Og forfatteren får fram at utroskap har en pris, og at prisen kan bli for høy, spesielt når det ikke er bare en selv som skal betale, men familien også.

Romanen føles noe stillestående innimellom, og innledningen - der Ida sitter i bilen og er på vei til møtet med Johan - kunne vært kuttet noe. Men etter hvert får historien mer liv, og på en måte passer det også at innledningen er sakte og innholdsløs, siden det blir en kontrast til timene Johan og Ida er sammen og som vi - sammen med dem - opplever så intenst og altoppslukende.

Jeg har tidligere lest Tulla Larsen (2019) av samme forfatter.