torsdag 19. november 2020

«Min sønn» av Arne Svingen

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2020

Jorunn er alenemor for sønnen Ronny som hun også bor sammen med, men nå begynner han å nærme seg voksen. En natt oppdager Jorunn tilfeldigvis at han kommer hjem, med blod på klær og hender. Hun røper ikke at hun har sett ham; hun vil at han skal fortelle selv hvis det er noe han har å betro henne, og hun har aldeles ikke tenkt å være en mistenksom, masete eller innpåsliten mor! Hun hører at han setter på en klesvask og tar en dusj, men senere ser hun aldri igjen de klesplaggene han hadde på seg den natta. Hun vil gjerne tro det beste om gutten sin, men om han nå skulle ha gjort noe veldig galt, så ønsker hun virkelig å stille opp for ham og hjelpe ham med alle mulige midler, være seg lovlige eller ulovlige...

Romanen er en av ti som inngår i en serie forlaget utgir, der ti forfattere skriver om hvert sitt av de ti bud. Svingens roman spiller på det fjerde budet, som lyder: Du skal ære din far og din mor.

Jeg ble fort oppslukt av historien. Det er Jorunn selv som forteller, og et stykke ut i boka går det opp for meg at hun nok kan være litt upålitelig; det kan være hun unnlater å fortelle alt, og noe av det som kommer fram om hennes fortid virker mer som glipper ut av henne enn at hun faktisk ønsker å dele det. Det er da jeg skjønner at Jorunn har skjulte sider, at boka virkelig engasjerer, for hvem vet hva Jorunn kan komme til å finne på?
Historien er ikke fri for dramatikk og komikk, og i perioder er den spennende som en kriminalroman.

Jeg synes dette var underholdende og lettlest, samtidig som den er dødsens alvorlig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar