«Reservisten» av Bjørn Olaf Johannessen

Utgitt av Tiden 2017

Sommeren 1897: Salomon August Andrée skal av gårde på sin ekspedisjon med ballong over Nordpolen. Med seg opp til Danskøya, Svalbard har han Knut Frænkel og Nils Strindberg, men det er også med en reservist: Vilhelm Swedenborg. Hvis Knut eller Nils skulle bli indisponert, er Vilhelm klar til å ta plass i ekspedisjonen.
I romanen er det Vilhelms stemme vi hører, i form av hans dagbokopptegnelser, og vi får være med mens de gjør ballongen klar til reise, samt venter på det rette været, som er en stedig vind fra sør...

Vilhelms posisjon, som en litt utenfor laget, som ser hele ekspedisjonen, opplegget og planene med en viss distanse, er en glimrende posisjon for å skape litteratur. Han er tidvis innenfor med de andre, men mest er han utenfor, men hele tiden er han tett på og observerer, venter på tegn til at en av de andre skal gi seg, og han er nok litt misunnelig. Kanskje han ikke direkte misunner dem den farefulle reisen de skal ut på, men han misunner dem oppmerksomheten og hederen de er gjenstand for, og posisjonene, betydningen de har. Delvis håper han at Knut eller Nils skal trekke seg eller bli ute av stand til å delta, og hva han synes om de tre andre kommer tydelig fram. Og han forteller også ganske ærlig hva han selv sier og gjør; noe av det litt ubegripelig for ham selv, som da han kommer til å slenge Andrées skinnlue på sjøen. Vilhelm er også ganske selvgod, og synes selv han stiller mange gode og kritiske spørsmål om for eksempel utstyret til ekspedisjonen. Spørsmål som Andrée delvis avfeier, delvis tar til etterretning i form av å gjøre noen små mer eller mindre vellykkede endringer.

Johannessen debuterer som romanforfatter med denne boka, men fra før er han dramatiker. Blant annet er han en av flere som står bak manus til TV-serien «Kampen for tilværelsen».

Jeg likte denne boka veldig godt, ikke bare fordi jeg liker polarlitteratur, men også på grunn av konfliktstoffet og stemningen, følelsen av å være flue på veggen og få et lite innblikk i hvordan det var den gangen Andrée forberedte seg på å fly til Nordpolen. Så skader det heller ikke at forfatteren er lekende og humoristisk i måten han "angriper" historien.

«Marianne fra topp til tå» av Bjørn Olaf Johannessen

Tiden forlag 2024

En dag er hovedpersonen i parken med noen han kjenner. Så kommer Marianne forbi; en av dem hovedpersonen er sammen med, kjenner henne, og forteller - etter at hun har gått - at hun er speilvendt, det vil si at indre organer er plassert på motsatt side av det som er vanlig. Hjertet er for eksempel plassert på høyre side.
Dette finner hovedpersonen veldig fascinerende, for dette er en sjelden tilstand. På snedig vis klarer han å bli kjent med henne og han kommer henne etter hvert nær, i alle fall fysisk.

Dette er en underfundig roman; en som skiller seg fra mengden. Av samme forfatter har jeg lest Reservisten (2017) og Avskjedstaler gjennom tidene (2020). Felles for bøkene er en hovedperson man kan bli litt usikker på, både angående handlinger og motiver.

«Avskjedstaler gjennom tidene» av Bjørn Olaf Johannessen

Utgitt av Tiden 2020

Nå har han snart jobbet i samme bedrift i 25 år. Når han reflekterer over hvorfor han ikke gikk videre noen gang, tror han svaret må være avskjedstalen. Han ville ikke klart å holde avskjedstale, slik det gjerne forventes av en som slutter, så det var nok derfor han bare har blitt på samme sted alle disse årene.
Men når man runder 25 år på samme arbeidsplass, kan det hende det forventes ting, da også? Bedriftsbladet har kontaktet ham for å lage et portrett, skal han gjøre det da, tro?
Moren begynner å bli gammel og glemsk. En dag han besøker henne finner han et papir blant alle bladene og avisene som flyter på kjøkkenbordet. Moren har vunnet et maleri i et kunstlotteri, viser det seg, men bildet må hentes i Oslo. Kanskje han rett og slett skal reise og hente det?

Jeg har før lest Reservisten (2017) av samme forfatter. Det var også fornøyelig lesning.
Hovedpersonen i årets roman gjør meg nesten litt nervøs, for hva kan han komme til å finne på? Underholdende, men med alvorlige undertoner.