Cappelen Damm 2026
Maria (21) har babyen Sonja sammen med Johan. Etter at Johan en kveld og natt har festet heftig med kollokviegruppa si uten å ta nevneverdig hensyn til verken Maria eller barnet, bestemmer hun seg for å ta med Sonja og stikke. Siden Sonjas mor - Vibeke - er et alkoholisert vrak (det var hun i alle fall sist de møttes), drar hun heller til tante Janne. Vibeke vet ikke engang at hun er blitt mormor.
Janne bor i forstaden Brøndby, like i nærheten av høyblokkene som utgjør Marias oppvekstmiljø, og der mora fortsatt bor. Høyblokkene som nå skal rives, siden de viser seg å være fulle av kjemisk gift i sammenføyningene.
Janne er samboer med Pia, driver med hester, og tar seg av unger med behov for litt ekstra oppfølging.
Det fungerer ganske greit for Maria å bo med Janne og Pia, men man kan ikke bare sette strek over at man har ei mor, at man kommer fra en plass, at man har erfart ulike ting, og at Sonja har en pappa.
Jeg fant boka velskrevet og engasjerende. Det er ikke mye ytre handling her; det interessante er på det mellommenneskelige planet. Innimellom kapitlene der vi følger de ulike hovedpersonene, er det sekvenser fra rivingen av blokkene. De fenget meg ikke like mye, men høyblokkene - det de står for og det som skjer med dem - tjener som gode metaforer til det andre hun skriver om. Slikt som at blokkene gir god oversikt når man befinner seg høyt oppe i dem, men samtidig gi litenhetsfølelse når man står på bakken ved siden av dem, eller tvert imot: kan føles som trygge kjemper når det er dette man er vant til helt fra man er liten. Blokka føles som et trygt hjem, men bærer på en snikende gift. Sorgen man kan føle når det vante, det man trodde man eide eller hadde, blir tatt fra en, selv om det har vært sammensatt og innimellom fryktelig vanskelig.
Et sitat fra side 187, her tenker Vibeke tilbake til da hun fikk Maria: «Vibeke betraktet forundret den rynkete huden, som fikk barnet til å virke eldre og klokere enn henne selv. De mørke, åpne øynene så hele tida på henne, avventende og vurderende. Hun gjorde det hun kunne, holdt den lille kroppen tett inntil seg, sludret overdrevent kjærlig, nesten andpustent, for å kompensere for all tida de ikke hadde vært sammen, alt de allerede hadde mistet, før sykepleieren kom tilbake med plastsenga for å hente det igjen.
Og selv da Maria ikke var noen baby lenger, kunne hun fortsatt se på Vibeke på den samme måten. Det ga henne følelsen av å ha kommet for seint til noe viktig, at hun alltid kom halsende etter. Et blikk som når hun tenker på det nå, fortsatt kan overvelde henne, gi henne en trang til å holde Maria tett inntil seg, overøse henne med sin kompensatoriske kjærlighet og søte ord, og andre ganger flykte.»
PS: Jeg har lært at man skal sette infinitivsmerket 'å' så nærme verbet "sitt" som mulig. I denne boka er den en del tilfeller der 'å' er på flyt langt fra verbet. Eksempel side 184: «... jobber i vei med såpe og strie børster for å både på inn- og yttersiden omdanne skitne flaskekropper...» eller side 219: «... får Janne til å i tide og utide nynne...»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar