lørdag 16. mars 2019

«Sydpolekspedisjonen 1910-12» av Hjalmar Johansen

Bildet er lånt fra Wikipedia
Redigert av Geir O. Kløver
Utgitt av Frammuseet 2011

Min interesse etter å få vite mest mulig om Roald Amundsens ferd til Sydpolen varer ved. Dagbøkene til deltakerne på ekspedisjonen, utgitt av Frammuseet i samarbeid med Nasjonalbiblioteket, er virkelig noen godbiter for den som ønsker å få inngående kjennskap til smått og stort som foregikk på reisen.
Tidligere i vinter leste jeg dagbøkene som Kristian Prestrud skrev fra samme ekspedisjon. Både Johansen og Prestrud skriver godt; Prestruds språk er iblandet litt engelsk slang, det er Johansen helt fri for.
Selv om det er god flyt i språket, kan bøkene være litt tunge å lese, siden rettskrivingen fra denne tiden skiller seg noe fra måten vi staver ordene nå. Dagbøkene er utgitt slik de sto, uten korrigeringer, så det kan også være noen feilskrivinger.

For Hjalmar Johansens del var jeg spent på hvordan han formulerte seg om den kjente episoden i Framheim, der han kritiserte Amundsen for dårlig ledelse. Foranledningen var: De hadde tatt av gårde til sydpolen, men gjorde en noe for tidlig start. Amundsen fryktet at engelskmennene med Scott i spissen skulle komme før den norske ekspedisjonen til sydpolen, derfor denne utålmodigheten. Våren hadde ikke fått skikkelig tak enda, temperaturen var for lav, og både hunder og folk sto i fare for å miste liv og helse, noe de forsto etter hvert som de for fram. Da de nådde depotet på 80º, ble det bestemt at de skulle returnere Framheim så fort det lot seg gjøre. Det var her det nesten gikk galt. Johansen og Prestrud ble hengende igjen til sist. Johansen var sterk fysisk, hadde nok lett holdt følge med de som kjørte foran om han hadde villet, men Johansen følte ansvar for å se til at også Prestrud greide seg. Amundsen på sin side, må ha ment at han var tydelig på at hver mann fikk passe seg selv og komme seg tilbake i hus så fort de bare kunne. Johansen kan ikke ha fått med seg dette at de ikke skulle holde sammen, og mente nok uansett at det var mest riktig nettopp å holde sammen. I tilfelle noe skjedde, at noen måtte gjøre stopp og de måtte slå leir, måtte de være samlet for at alle skulle ha det utstyret som trengtes. Johansen og Prestrud fikk et telt over til sin slede da Johansen greide å ta igjen Hassel, men de var uten primus og følgelig uten vann. Ifølge Johansens dagbok fikk ikke han eller Prestrud spist eller drukket noe hele denne dagen, med unntak av noen tørre skipskjeks, og de var ikke framme på Framheim før ett om natten.
Det er vel ingen som synes det er merkelig at Johansen ble indignert etter en slik opplevelse. Da Amundsen ved frokosten neste morgen spurte hvorfor Johansen og Prestrud ble så sene, sprakk det for Johansen. Hvilke ord som falt, nevner ikke Johansen eksakt i dagboken sin. Kanskje husket han ikke; det hender jo når man er skikkelig sint, at man sier ting man ikke husker etterpå.
Senere ble det isfront mellom Johansen og Amundsen, og Amundsen bestemte seg for at Johansen ikke skulle få bli med til sydpolen neste gang de forsøkte. Dette mente Johansen var dypt urettferdig. Han hadde erfaring fra isen, han var sterk fysisk og mentalt. Det han gjorde for å redde seg og Prestrud, samt ting han gjorde på tidligere polarferder, viste at han også var moralsk helstøpt; han var ikke redd for å utsette seg selv for ubehag for å redde andre.
I dagboka nevner Johansen at denne episoden skal han fortelle Nansen om; det virker som han ventet at i alle fall Nansen ville støtte ham. Så er det senere i denne utgivelsen gjengitt et brev han sendte Nansen, brevet er datert 8. februar 1912, men i dette brevet nevnes ikke den uheldige episoden. Johansen kan ha tenkt at det var bedre å snakke om dette ansikt til ansikt? Eller han kan ha roet seg ned, kommet til at det ikke hadde noen hensikt å rippe opp i episoden; det var uansett ingenting som kunne gjøres om igjen?

Men så til slutt i denne utgivelsen gjengis telegrammer og brev der det framkommer at Johansen nærmest ble sendt som pakkepost hjem igjen etter at ekspedisjonen var over.
«Hjemsend Johansen billigste maate anden plads og kjøp billet like til Norge la ham ikke selv faa pengene ihænde regres forbeholdes ifald statbevilgning til ham som belønning.»

Hvor lett er det å legge uheldige hendelser bak seg, når man behandles slik? Riktignok hadde han gått på fylla og muligens vist at han var klar for å kjøre seg langt ned om han fikk penger i egne hender, men likevel.
Dagboka viser ikke at han går og gnager på det som skjedde. Det er tydelig at det piner ham i starten, men så går livet videre. Og han blir med til Kong Edvard VIIs land med Prestrud og Stubberud, og ser ut til å engasjere seg helt og fullt i denne ekspedisjonen.

Dagbøkene i serien er rikt illustrert med fotografier, noe som gjør at de er ekstra spennende å bla i.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar