«Tua» av Annika Norlin

Oversatt av Trude Marstein
Aschehoug 2025

Emelie søker skogens ro etter å ha møtt veggen. Utslitt av altfor mye jobbing og sosiale greier på fritida, er byen blitt for slitsom å forholde seg til. 
I skogen oppdager hun en dag en gruppe mennesker som hun siden iakttar fra avstand. De oppfører seg merkelig, synes hun. Men en dag kommer hun i kontakt med først den ene av dem, og så resten av gruppa etter hvert. Hun får kjennskap til bakgrunnen for hvorfor de har havnet i skogen og hvordan de lever. De har det omtrent som i en maurtue, derav tittelen på romanen, med en myndig dronning de kretser rundt og steller for, og ellers med hver sine oppgaver og roller til fellesskapets beste. Livet i tua virker harmonisk og best, men er det virkelig så idyllisk som det kan synes?

Persongalleriet interesserer, handlingen er spennende, og språket flyter uanstrengt godt.
Det er tidlig på året enda, men jeg har en følelse av at dette er et av de store høydepunktene jeg skal få som leser i år. Da jeg kom meg inn i handlingen og begynte å bli kjent med personene, så ville jeg bare legge alt annet til side og lese i lange drag. Du kjenner nok følelsen; du vil sluke boka, samtidig som du vil at den skal vare lenge.

«Rinnans rival : dobbelagenten Karl Adding» av Marte Hellem

Pax forlag, 2024

Karl Adding (født 1913) var halvt jødisk. Han vokste opp i Trondheim under fattige kår, og barne- og ungdomstida var preget av mye sykdom. Tross en vanskelig start, slår han seg fram. Som voksen skifter han etternavn fra det utenlandsk-klingende Isaevitch, og driver eget firma.
Under krigen bidrar han aktivt i motstandsbevegelsen med distribusjon av illegale aviser og som grenselos.
Etter hvert får imidlertid flere mistanke om at han kanskje ikke er til å stole på; at han løper tyskernes ærend og har infiltrert motstandsbevegelsen kun for å viderebringe informasjon til nazistene.

Biografien skiller seg litt fra mengden, ved at forfatteren blir kjent med Addings barnebarn. Han har vært helt uvitende om morfarens rolle under krigen. Nå får han vite mye fra forfatteren, i tillegg til at de sammen leter fram informasjon og pusler historien sammen.

«Søskenfeiden» av Moa Herngren

Oversatt av Kjersti Velsand
Kagge forlag 2025

Søsknene Ulrika, Andrea og Rasmus har nettopp mistet faren sin.
De er voksne nå, og de takler dødsfallet ulikt, slik forholdet til faren har vært ulikt, og slik forholdet til mora også er ulikt. 
I første del av romanen følger vi Andrea. Hun hadde et nært og godt forhold til faren, og mener hun vet best i hvilken kirke han ønsket å bli bisatt, salmer og sanger som skal med i seremonien, og hvilken prest som passer best. Så hun ordner rett og slett opp på vegne av hele familien. Men får hun noen takk for dette? Nei, det er mest mukking og klaging over at de ikke har fått være med å bestemme. Men hun har jo forsøkt å spørre dem, og ingen har vist interesse!?
På samme måte som Andrea og faren har vært nære, har Ulrika og mora holdt sammen. Nå er det som de sammensverger og gjør avtaler uten at Andrea blir informert. Hun oppdager at det har forsvunnet ting fra barndomshjemmet, spesielt er det et kakefat hun har gode minner om, som nå er borte. Da hun noe senere oppdager det i skapet der Ulrika bor, begynner hun å mistenke at Ulrika har en skjult agenda om å tuske til seg litt av hvert.
I andre del av romanen er det Ulrika vi følger. Hun vet noe om faren og mora, som de andre ikke vet. Derfor er forholdet hennes til mora tettere, og forholdet til faren langt fra så varmt.
I tredje del er det Rasmus vi følger. Han er så mye yngre enn søstrene, og da han i oppveksten ble igjen alene hjemme, var det slett ikke så stas som søstrene skal ha det til, det å kunne ha mora og faren for seg selv.
I fjerde og siste del av romanen får vi vite hvordan det har gått etter hvert.
Etter som perspektivet skifter, får vi et bredere og sannere bilde av hvordan familien har fungert, og vi skjønner bedre hvorfor søsknene kommer stadig mer på kollisjonskurs.
Romanens første del - som følger Andrea - er lengst. Ulrikas del litt mindre omfangsrik, mens Rasmus' del er kort. Dette gjenspeiler den plassen søsknene har tatt eller fått i flokken.

Dette er Herngrens tredje "relasjonsroman". Engasjerende og interessant, og til å kjenne seg igjen i for noen og enhver.

«Spuria» av Johan B. Mjønes

Aschehoug 2025 

Kristin (87) har helt nylig blitt enke. Nå føles det presserende å gjøre noe med hemmeligheten hun har båret på i alle år siden hun var ung. Hun fødte nemlig et barn da hun var 16 år; guttungen fødte hun i hemmelighet og ga bort til adopsjon etter press fra foreldrene. Ingen i bygda skulle vite noe, så hun bodde hos ei jordmor i Trondheim, som tilbød "usjenert opphold" og ordnet med adopsjonen.
Kristin føler det haster nå; hun er jo gammel og skrøpelig og kan komme til å dø snart, hun også. Hun vil finne gutten og få vite om han har hatt et godt liv. Hun allierer seg med barnebarnet Birger, og sammen starter de på det vanskelige arbeidet med å finne ut hvor det ble av gutten hun fødte.

Romanen veksler mellom nåtid og fortid, ofte i glidende overganger, siden Kristin har det med å falle ut og plutselig reise tilbake til barndom og ungdom i tankene. Det var andre tider før; å få barn uten å være gift var en så stor skam at mange gjorde hva som helst for å komme seg ut av det.
Boka er velskrevet og engasjerende, og det river godt i følelsene dine, om du klarer å leve deg inn i hvordan Kristin hadde det.

Spuria er latin for uekte/illegitim.

Jeg har tidligere lest Heim (2018) av samme forfatter, også det en tankevekkende og engasjerende roman.

«Løgnen : politiets jakt på Norges farligste kvinne» av Kenneth Fossheim og Magnus Braathen

Cappelen Damm 2025

I 2014 blir en mann funnet død på et hotellrom i Kristiansand. Pillene som også blir funnet i rommet, gjør at politiet konkluderer med selvmord. Men i tiden som følger tilkommer urovekkende opplysninger om mannens ekskjæreste - Elisabeth, mor til to barn de har felles. Politiet starter jakten på sannheten om hva som skjedde med mannen, og kommer over et annet dødsfall som er mistenkelig - faren til Elisabeth ble funnet død i badekaret sitt i 2002. Han hadde mye penger, eller: firmaet han var deleier i hadde mye penger, og her aner politiet at Elisabeth kan ha hatt et motiv. Hun fikk "bare" 1 million i arv, men alle visste at hun var svært skuffet og følte seg sveket for dette.
Hele livet har hun hatt en rotete økonomi; så fort hun fikk penger ble det handlet i øst og vest, men det meste av tiden var hun blakk.

Boka var interessant og gruoppvekkende; det var også spennende å få innblikk i hvordan politiet arbeidet med en undercover-agent, "Anna" som ble venninne med Elisabeth og forsøkte å få henne til å fortelle om misgjerningene hun var antatt å stå bak.
Mot slutten synes jeg framstillingen raknet. Hvilke bevis var det politiet framla som gjorde at hun ble funnet skyldig og dømt? Det kommer ikke så godt fram.