søndag 9. februar 2025

«Søskenfeiden» av Moa Herngren

Oversatt av Kjersti Velsand
Kagge forlag 2025

Søsknene Ulrika, Andrea og Rasmus har nettopp mistet faren sin.
De er voksne nå, og de takler dødsfallet ulikt, slik forholdet til faren har vært ulikt, og slik forholdet til mora også er ulikt. 
I første del av romanen følger vi Andrea. Hun hadde et nært og godt forhold til faren, og mener hun vet best i hvilken kirke han ønsket å bli bisatt, salmer og sanger som skal med i seremonien, og hvilken prest som passer best. Så hun ordner rett og slett opp på vegne av hele familien. Men får hun noen takk for dette? Nei, det er mest mukking og klaging over at de ikke har fått være med å bestemme. Men hun har jo forsøkt å spørre dem, og ingen har vist interesse!?
På samme måte som Andrea og faren har vært nære, har Ulrika og mora holdt sammen. Nå er det som de sammensverger og gjør avtaler uten at Andrea blir informert. Hun oppdager at det har forsvunnet ting fra barndomshjemmet, spesielt er det et kakefat hun har gode minner om, som nå er borte. Da hun noe senere oppdager det i skapet der Ulrika bor, begynner hun å mistenke at Ulrika har en skjult agenda om å tuske til seg litt av hvert.
I andre del av romanen er det Ulrika vi følger. Hun vet noe om faren og mora, som de andre ikke vet. Derfor er forholdet hennes til mora tettere, og forholdet til faren langt fra så varmt.
I tredje del er det Rasmus vi følger. Han er så mye yngre enn søstrene, og da han i oppveksten ble igjen alene hjemme, var det slett ikke så stas som søstrene skal ha det til, det å kunne ha mora og faren for seg selv.
I fjerde og siste del av romanen får vi vite hvordan det har gått etter hvert.
Etter som perspektivet skifter, får vi et bredere og sannere bilde av hvordan familien har fungert, og vi skjønner bedre hvorfor søsknene kommer stadig mer på kollisjonskurs.
Romanens første del - som følger Andrea - er lengst. Ulrikas del litt mindre omfangsrik, mens Rasmus' del er kort. Dette gjenspeiler den plassen søsknene har tatt eller fått i flokken.

Dette er Herngrens tredje "relasjonsroman". Engasjerende og interessant, og til å kjenne seg igjen i for noen og enhver.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar