Kristin (87) har helt nylig blitt enke. Nå føles det presserende å gjøre noe med hemmeligheten hun har båret på i alle år siden hun var ung. Hun fødte nemlig et barn da hun var 16 år; guttungen fødte hun i hemmelighet og ga bort til adopsjon etter press fra foreldrene. Ingen i bygda skulle vite noe, så hun bodde hos ei jordmor i Trondheim, som tilbød "usjenert opphold" og ordnet med adopsjonen.
Kristin føler det haster nå; hun er jo gammel og skrøpelig og kan komme til å dø snart, hun også. Hun vil finne gutten og få vite om han har hatt et godt liv. Hun allierer seg med barnebarnet Birger, og sammen starter de på det vanskelige arbeidet med å finne ut hvor det ble av gutten hun fødte.
Romanen veksler mellom nåtid og fortid, ofte i glidende overganger, siden Kristin har det med å falle ut og plutselig reise tilbake til barndom og ungdom i tankene. Det var andre tider før; å få barn uten å være gift var en så stor skam at mange gjorde hva som helst for å komme seg ut av det.
Boka er velskrevet og engasjerende, og det river godt i følelsene dine, om du klarer å leve deg inn i hvordan Kristin hadde det.
Spuria er latin for uekte/illegitim.
Jeg har tidligere lest Heim (2018) av samme forfatter, også det en tankevekkende og engasjerende roman.
