«Alt som rimer på Gro» av Elin Hansson

Utgitt av Aschehoug 2020

Gro går i 7. klasse, elsker å skrive dikt på rim, og har ei bestevenninne som heter Mina. Mina forelsker seg hele tiden; snart har hun vært forelska i alle guttene i klassen, i tur og orden. Gro har aldri vært forelska, og lurer litt på hvordan det kjennes. Kommer hun til å forstå at hun er forelska, når/hvis hun blir det?
Så begynner det en ny gutt i klassen, Josh. Plutselig vet Gro hvordan det kjennes å være forelska! Det fryktelige er at Mina også er forelska i Josh, og hun påstår at hun har førsteretten, for hun sa det først!
Er det rettferdig? Hun kommer jo snart til å finne en annen å være forelska i? Skal Gro finne seg i hva som helst, bare for å holde på Mina som venn? Dette blir vanskelig...

Jeg har før lest Blyanthjerte av samme forfatter. Tematisk er Alt som rimer på Gro ganske lik. Det handler om vennskap og forelskelse, og om å våge å stå opp for seg selv og det man innerst inne vil.
Det er Gro selv som forteller, og stemmen hennes er kvikk og morsom. Likevel kjenner man at det river i de mørke strengene når det drar seg til mellom Mina og Gro, og når forelskelsen kjennes vanskelig.

Dette er nok mest for jentene, fra ca 9-12 år.

«Mjøsa rundt med mor : ei livsreise» av Bjørn Hatterud

Gjeven ut av Samlaget 2020

Bjørn Hatterud er ein homofil, funksjonshemma mann som vaks opp i bygda Veldre, nord for Brumunddal. Han vart mobba og kjende seg utanfor, så i ungdommen lengta han berre ut. Då han var 21 år gamal flytta han til Oslo, og der har han budd sidan.
Men Hatterud erkjenner at oppveksten alltid vil vera ein del av han, slik sett ikkje noko ein kan flykte ifrå. No kan det jamvel gjere godt å reisa heim iblant og kjenne tilhøyre, fellesskap og ei slags forsoning med plassen og tida han vaks opp i.
I denne boka minnest han litt av kvart frå heimplassen, frå den tida han budde der. Veldre var annleis då.
Tittelen på boka refererer til at han og mora har planlagt ei reise rundt Mjøsa i bil, og eit stykke ut i boka kjem dei seg av garde; han køyrer og ho sit på.

Dette var ei fin leseoppleving; eg vart rett og slett sjarmert. Hatterud verkar som ein fin fyr, og raust deler han historia om seg sjølv. Har ein sjølv vakse opp i ei lita bygd, så er det mykje å kjenne seg att i. Hatterud hadde nok særskilde grunnar til å kjenne seg annleis og utanfor, med funksjonshemming og homofil legning. Men eg trur mange har kjent seg annleis på bygda, utan at dei har hatt slike særtrekk som Hatterud, og på grunn av denne annleiskjensla har dei lengta vekk. Men som vaksen ser ein gjerne annleis på oppveksten; ser kanskje at ikkje alt var negativt. 

Eg gjev eit døme av humoren i boka, frå side 85. Forfattaren skriv om prisutviklinga på hyttemarknaden på Sjusjøen:
«Eit tannlegepar fekk kjøpt den siste ledige tomta i området. Der har dei bygd ein overdådig, modernistisk villa, med mange vindauge og ei straumrekning som berre eit kraftselskap kan elske.»

«Osebol» av Marit Kapla

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Utgitt av Aschehoug 2020

Marit Kapla kommer fra den lille bygda Osebol i Värmland. I boka Osebol presenterer hun intervjuer hun har gjort med så å si alle som bor der nå. Jeg ser at betegnelsen "poetisk dokumentar" er brukt om boka, og det synes jeg passer bra. Man kan nok si at boka er sjangerovergripende, og jeg synes ikke det er rendyrket poesi selv om teksten er satt opp som vers, men dette er helt klart poetisk.

Uansett sjanger er dette en interessant leseopplevelse. Boka er heldigvis lettlest, for med sine 800 sider er det litt av en murstein! Boka kunne sikkert vært kortet noe ned, men hvis du leser litt nå og da, så tror jeg du vil synes alt er av interesse.
Selv om det handler spesifikt om Osebol, så kan man trekke paralleller til utviklingen flere små bygder har gjennomgått som følge av sentraliseringen i moderne tid; fraflytting, nedleggelse av skoler, butikker og offentlige kontorer.

Jeg gir en liten smakebit fra side 109, der Armgard Zu Putlitz f. 1937 har ordet:

Mange kvinner beundret Hitler.

Når man gikk på kino
gikk det sånne filmer.

Goebbels som var propagandaminister
kunne sine ting.

Mamma hadde
to yngre søstre.

De bare
Hitler, Hitler
hele tiden.

Pappa så det komme.

En gang da jentene var femten-seksten
og fikk sitte til bords med de voksne
det fikk ikke vi
i spisestuen.

Da drev de på om Hitler.

Da sa han
hvis jeg hører det ordet en gang til
får dere gå ut og luke ugress i hagen.

«Den store kjærligheten» av Eli Åhman Owetz

Oversatt av Mona Berge
Utgitt av HarperCollins 2021

Malin (49) har tilsynelatende alt som skal til for å leve et godt liv. Men ting er sjelden helt som det kan se ut på utsiden, og det gjelder også her. Ektemannen Anders - som går for å være en av bygdas kjekkeste menn - er ikke lenger interessert i fysisk nærhet og sex. Malin har forsøkt å få ham med, men blir hver gang bryskt avvist. Nå har hun gitt opp; hun må nok slå seg til ro med at hun skal leve resten av livet i det hun tenker på som «et hvitt ekteskap». Hun og Anders er bundet sammen for alltid av plikten til gården, slik at den kan gå videre til neste generasjon. Som en form for terapi setter hun seg en dag ned og skriver i direkte ordelag hva det er som plager henne; det hun ellers aldri kunne få seg til å fortelle til en levende sjel. Mens hun sitter oppslukt og skriver, kommer ektemannen plutselig inn. Hastig skjuler hun papiret i en bok hun har liggende, og slik skjer det famøse: Ordene som ikke var ment for noen andre, blir med låneboka tilbake til bokbussen, og havner så hos Erik når han noen dager senere låner samme bok som Malin.

Erik (57) er nylig skilt fra kona. De skiltes i enighet om at de ikke lenger følte for hverandre som ektefolk burde. Det var veldig trist å skilles, men de var enige om at det var det riktige. Han kunne ikke leve uten fysisk nærhet, og tok konsekvensen av det. Derfor forstår han hvordan den anonyme brevskriveren har det. Han sørger for at personalet på bokbussen hjelper ham med å bringe hennes brev tilbake dit det hører hjemme, og samtidig legger han ved et svar. Slik starter brevvekslingen mellom M og E. De vet ikke hvem den andre er. Det kjennes trygt, og Malin betror seg til sin hemmelige brevvenn. Med tiden skal de begge begynne å føle at det er noe mer her, enn bare en vennskapelig utveksling av tanker og følelser...

Dette var en veldig fin leseopplevelse; det er lenge siden jeg har lest en roman i denne sjangeren som har gjort meg så oppslukt, og som jeg har kost meg slik med. Fortellerstemmen veksler mellom Malin og Erik, noe som gjør at vi blir godt kjent med begge to, og det er fin avveksling at det er to fortellere. Helt på slutten i romanen er det enda to fortellerstemmer i meget korte kapitler.
En underholdningsroman, men med alvorlige tema som sikkert flere kan kjenne seg igjen i. Språket flyter godt, så her har oversetter og forlag gjort en god jobb med språkvask og korrektur.

En liten kommentar til det bibliotekfaglige: I utlånssystem jeg kjenner til, er det mulig å se hvem som var siste låner av boka, i et par dager. Dette i tilfelle man oppdager feil eller mangler ved det innleverte materialet som låner stilles ansvarlig for - for eksempel vannskader, kaffe- eller vinsøl, CD-er som mangler i lydbøker. I Malin og Eriks tilfelle var boka tatt inn etter at Malin hadde lånt den, og da den lånes ut til Erik, skal det ikke lenger være mulig å se hvem som lånte den før ham. Det KAN nok la seg gjøre å skaffe rede på det, men det er gjerne en litt mer omstendelig prosess, der systemleverandøren må involveres, og det er nok på kanten sett fra et personvernhensyn. Tenkte jeg bare ville nevne det; du som låner bøker på biblioteket skal kjenne deg trygg på at vi ikke forteller andre hva du låner - vi har taushetsplikt. Det kan nok være Nina på bokbussen som rett og slett hadde så god oversikt, at hun hjalp til litt med dette.

Til sist: Tittelen kunne gjerne vært litt mer original, og ikke så - kan vi si pompøs? På svensk heter boka Brevvännarna, så hvorfor ikke Brevvennene på norsk?

Og et P.S.: Det nevnes "pallkrager" i boka; det ville jeg oversatt til pallekarm eller plantekasse.

«Yt etter evne, få etter behov» av Olaug Nilssen

Utgitt av Samlaget 2020

Benjamin er ein gut med autisme. Fram til han var 9 budde han med mor si, Lea. Då ramla ho rett og slett saman; åleineansvaret for Benjamin vart for mykje. No ligg ho utslått på sofaen, spelar dataspel og et seg stadig meir lubben, medan søstera Rakel har overtatt ansvaret for Benjamin, som no er på veg til å bli ungdom.
Kan det vera at jamvel Rakel, som er så sterk og ser ut til å takle alt, har tatt på seg ei for stor oppgåve med dette ansvaret?
Det er også ei tredje syster, Linda. Ho er ein del yngre enn dei andre to, og då ho var lita var ikkje mora heime, slik ho var det då dei to eldste var små. Mora kjenner kanskje litt dårlig samvit for dette, og har lett for å seie ja til Linda, når ho treng hjelp. Det er ikkje like enkelt for Lea eller Rakel å få mor til å stille opp for seg. Faren deira er der, men det verkar ikkje som han har eigne meiningar om noko av dette.
Kan heile familien komme til å gå på ein smell på grunn av utfordringane det byr på, dette å ha ein psykisk utviklingshemma buande heime?
Kvar er hjelpeapparatet når ein treng det som mest? Benjamin har fått institusjonsplass, men plassen er framleis ikkje framskaffa av kommunen.

Fortellerstemma vekslar mellom å ligge til Petter, som jobbar i kommunen sitt avlastningsteam, Lea, Rakel og Gudrun (mor til Lea og Rakel). At perspektivet skiftar gjer at romanen kjennes noko oppdelt, episodisk; som lesar må eg liksom omstille meg litt for kvart nye kapittel. Flyten blir kanskje noko hindra av dette, men samstundes får vel forfattaren fram situasjonen til dei enkelte på ein betre måte enn om det skulle vera same forteljarperspektiv heile vegen.

Boka er tankevekkjande og engasjerande. Eg har fått med meg at enkelte finn boka morosam. Det er einskilde scener som har noko komikk i seg, men totalt sett tykkjer eg boka har for alvorleg tema til at eg heilt kan gi meg over til latteren.

Romanen vann nyleg P2-lytternes romanpris, og var og nominert til Brageprisen, i klassa for skjønnlitteratur.