«Skydekke» av Andrea Abreu

Oversatt av Øyunn Rishøi Hedemann
Aschehoug 2022

Vi er på Tenerife, året er 2005; dette vet jeg vel egentlig bare fordi det står bakpå boka.
Jenta som forteller har så vidt jeg finner ut, ikke noe navn, men kalles "shit" av bestevenninna Isora. Det står heller ikke eksplisitt hvor gamle de er, men jeg gjetter ca 10 år. Isora har fått mensen og hår på musa, eller "snutten" som fortelleren kaller det, men Isora fikk mensen allerede da hun var 9. En blir usikker på alderen deres, fordi de blant annet er opptatt av hva som er seksi, tester ut seksuelle handlinger både seg imellom og med gutter, men virker i andre henseende temmelig umodne, så jeg gjetter ca 10. Fortellerens stavemåte og ordforråd er en annen faktor som får meg til å tenke at det her er snakk om unger, ikke ungdom.
Fortelleren er altså ikke særlig god på rettskrivning, så her florerer det med feilstavinger. Det er akkurat passe mye av disse - hadde det vært bare litt mer av det - eller "litteranne mer", så hadde i alle fall denne leseren syntes det ble for slitsomt å tolke og kanskje lagt vekk boka. Slik det er, framstår det som småkomisk og gir et særegent preg som gjør boka til noe for seg selv, og som jeg setter pris på.
Jentene virker mye overlatt til seg selv. Fortellerens mor jobber mye, og mora til Isora er død. Isora bor med bestemor som hun tydeligvis ikke har særlig respekt for - hun kaller henne "bitch" - later som det betyr noe annet enn det gjør, men bestemora aner nok uglene i mosen.

Boka er en ærlig, nokså vulgær framstilling av hvordan to jenter (eller unger) kan gå fram i sin utforsking av livet. Jeg tror faktisk mange kan kjenne seg igjen i mye av det som skjer, men i finere og mer skjermede miljøer har man kanskje ikke den friheten til å holde på slik som jentene her gjør, og boka kan for slike muligens framstå som noe vilt og uhørt?

Jeg likte boka, men er usikker på hvem jeg kan anbefale den til. Det er nok en del lesere som kan reagere negativt på både språk og handling.

«Medaljonger» av Zofia Nalkowska

Oversatt og med etterord av Julia Wiedlocha
Cappelen Damm 2022

Forfatteren av denne novellesamlingen var en godt etablert forfatter i Polen da hun i 1945 var med i kommisjonen som gransket nazistenes forbrytelser mot det polske folket. Hun var med på vitneutspørringer og stedlige undersøkelser i blant annet konsentrasjonsleiren Chelmo. (Kulmhof)
Dette ga henne materiale til disse novellene, som sjangermessig befinner seg et sted mellom dokumentar og fiksjon. Det er rystende beskrivelser rett ut av posen. Følelser og tanker blir det opp til leseren selv å supplere, noe man i høy grad gjør.

Medaljonger regnes som et sentralt verk i holocaust-litteraturen og i polsk etterkrigslitteratur.

«Grisaldo» av Bjørn F. Rørvik

Illustrert av Per Dybvig
Cappelen Damm 2022

Reven og Grisungen liker å spille fotball på Reveløkka. Reven er Bertil Fox og Grisungen kaller seg Grisaldo, men så blir Reven litt for god for Grisungen, og på stillingen 5-0 til Reven, bestemmer Grisaldo seg for å legge opp. Han vil aldri spille fotball mer, heller satse på sjakk!
Det var egentlig et veldig dumt tidspunkt å bli uvenner på, for like etter blir Reven utfordret til fotballkamp av Dåsemiklene - de som har den skikkelig gode svensken Håkan Gren på laget. Nå hadde Reven trengt både Grisaldo og flere til på laget!

Humoristisk og spennende for barn som liker fotball og som kan kjenne seg i kjeklingen som kan ende i uvennskap, men som det heldigvis går an å ordne opp i!

«Rovhjerte» av Ulrika Rolfsdotter

Oversatt av Rune R. Moen
Aschehoug 2021

Annie Ljung arbeider som sosionom i Stockholm; vi forstår at hun som ung nærmest rømte fra hjembyen Lockne og har skapt seg et nytt liv langt vekk derfra. Men da den Alzheimer-syke moren hennes har klart å rømme fra sykehjemmet hvor hun bor, tar hun - om enn motvillig - turen for å få ordne opp og sørge for at moren blir godt nok tatt hånd om.
Naboene Sven og Lillemor har sett til det fraflyttede huset og gjort det klart til Annie kommer. Så forsvinner Saga, datteren deres, og det hender også andre ting som gjør at Annie blir i Lockne lenger enn opprinnelig tenkt. For hva er det som har skjedd med Saga? Har hun rømt, slik politiet later til å tro, eller er det noen som har gjort henne noe?

Dette er en fin kriminalroman for de som kan like å bli kjent med privatlivet til de impliserte og hvor fokuset ligger like mye og kanskje mer på de mellommenneskelige forholdene, enn selve etterforskningen/løsningen av gåten. Liker du Läckbergs romaner fra Fjällbacka, tror jeg du vil like denne her også.
Personlig syntes jeg persongalleriet blir litt stort, og dramaturgisk kunne spenningen vært fordelt bedre, slik at det skjedde mer hele veien i boka. Her skjer det aller meste - og litt som i en oversiktlig klump - til slutt i boka.
Jeg misliker også at taushetsplikt og inhabilitet stadig blir satt til side av personene i boka. Forfatteren viser at hun har grenseoverskridelsene klart for seg når de skjer, men jeg synes likevel det blir litt mye av den slags.

«Ingenting her tilhører meg» av Sophia Saenger

Cappelen Damm 2022

Thea (15, snart 16) går første videregående. Slutten på ungdomsskolen var fæl; det er godt å kunne begynne på ny frisk, på en annen skole enn den eksbestevenninna Martine går på. Likevel - Thea sliter med å finne seg til rette. Hjemme er det mora som virker deprimert etter at faren flyttet fra dem, til fordel for Theas fiolinlærer - de har allerede et barn sammen, en liten gutt. Så faren har også nok med sitt. Og det er ikke helt match med noen av jentene i klassen; interessene er ikke helt sammenfallende.
Da er det at vikarlærer Kathinka ser henne. Thea fornemmer at Kathinka forstår, henne vil det gå an å prate med. Så da Kathinka ber med Thea på kafe, blir det starten på et slags hemmelig vennskap. De betror seg til hverandre; Thea forteller ting hun ikke ville sagt til noen andre, og Kathinka snakker om sine problemer og gir ros til Thea for at hun er "så voksen". Det gjør så godt å få oppmerksomheten fra Kathinka - anerkjennelsen, trøsten, rosen. Av og til forteller Thea ting som ikke er sanne, bare fordi det kaller på den spesielle oppmerksomheten hos Kathinka.

Men er det lurt, er det etisk at lærer og elev etablerer så tett kontakt? De gjør en del for å holde vennskapet skjult for andre; bare det må vel være et tegn på at de selv mener det er noe galt i det de gjør? Hvor vil det til slutt ende?

Dette er igjen en roman lansert for voksne, som jeg er usikker på hvor interessant er for voksne lesere. Forrige roman som ga meg noe av samme følelse av å lese en ungdomsroman var Hver natt dør jeg av Hilde Haugsgjerd (2021). I Ingenting tilhører meg må antakelig den voksnes måte å se plottet på være der; ungdom vil kanskje ikke forstå hva som er greia, hva er problemet, liksom - uten at det eventuelt hadde skjedd noe mer mellom de to?
Det er mange detaljerte observasjoner, tanker, følelser - det er kanskje litt kjedelig, det er liten framdrift. Jeg kjente meg kanskje litt lurt - det var som om det ble trukket opp mot noe mer, noe fullstendig skandaløst, som aldri skjedde.