«Bare på besøk» av Beth O'Leary

Oversatt av Veronica Garten
Utgitt av Gyldendal 2021

Leena og mormora bestemmer seg for å bytte bosted, eller «bytte liv» i åtte uker; den perioden Leena er pålagt å ta ut ferie etter et lite sammenbrudd på jobben. Det å jobbe hardt og mye har vært hennes måte å takle sorgen på, etter at søsteren Carla døde av kreft. Nå tar mormor vare på mobilen og PCen hennes, så hun ikke skal bli fristet til å drive med jobbting hele tiden, men får til gjengjeld låne huset hennes i en landsby i Yorkshire, og en gammel klumpete mobiltelefon til å holde kontakten med. Hun får vikariere i alle mormoras roller i ulike komiteer og som venn og støtte for folk i nabolaget. Joda, her skal hun nok få tankene over på helt andre ting!
Mormor på sin side, flytter inn med de to andre som Leena bor med i en leilighet i London. Snart er hun i gang med nettdating og starter et prosjekt i blokka, nemlig å pusse opp fellesområdet i blokka til å bli et sted der eldre og ensomme kan møtes.

Det er også ei mor med i bildet; Leena og mora har ikke vært på spesielt god talefot siden Carla døde.
Persongalleriet teller mange mennesker både i landsbyen og i London, men det går ganske greit å holde styr på det.

Jeg har før lest I samme seng av samme forfatter, og årets roman er enda en fin leseopplevelse. Dette er fortalt i en humoristisk, lett tone, her er romantikk og vennskap, mye handling og følelser av mange slag.

«Min mor var besatt : da jeg møtte depresjonens demon» av Peter Øvig Knudsen

Oversatt av John Erik Frydenlund
Utgitt av Press 2021

Da forfatterens mor døde, bestemte han seg for å skrive en bok om henne og hvordan det hadde vært for ham å vokse opp med en mor som var psykisk syk. Mens han holdt på med boka opplevde han selv en kraftig depresjon, som gjorde alt mørkt og håpløst. Det virket ikke som om boka skulle kunne fullføres; kanskje kom han aldri til å skrive noe annet heller.

Boka engasjerte og satte tankene i sving. På samme måte som forfatteren nok har kjent mørket trenge på mens han holdt på med boka, kjenner jeg det når jeg leser. Så kanskje skal du være litt opplagt og pigg for å orke å lese dette.
I utgangspunktet virker det som forfatteren - i stedet for å holde tale i begravelsen til moren (noe han ikke greide) - ville fortelle om hennes sanne jeg, særlig om alle hennes feil og mangler, ved å skrive denne boka. Men så har han etter hvert kommet til å forstå henne likevel, i alle fall et godt stykke på vei. Og kanskje til og med se at hun faktisk også hadde gode dager og gode sider. Sykdommen var en del av henne som verken hun eller noen av hennes nærmeste ønsket var der. Hun gikk i terapi, hun fikk elektrosjokk, hun tok medisiner, men ingenting greide å eliminere sykdommen. Det er forferdelig trist; mange liv fikk dårligere kvalitet som følge av dette. Men hva kunne vært gjort annerledes?

«Drapene i Baneheia : to historier, en sannhet» av Bjørn Olav Jahr

Utgitt av Pitch 2017

19. mai 2000 forsvant to jenter, 8 og 10 år gamle, etter en badetur til 3. Stampe i Baneheia utenfor Kristiansand. To dager senere ble de funnet gjemt et annet sted i Baneheia, voldtatt og drept. Hele nasjonen var i sjokk, og jakten på den eller de som hadde gjort det, startet umiddelbart. Alles øyne var rettet mot det politiet arbeidet med, og forventningene om en snarlig løsning var høye. De skyldige skulle tas.
Etter hvert fattet man mistanke til et vennepar som pleide å henge sammen, og som ofte var i Baneheia; Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen. 13. september samme år ble de arrestert. Det var funnet DNA som fastslo av Andersen var på åstedet. DNA-funn som festet Kristiansen til åstedet, fantes ikke, men DNA-sporene kunne heller ikke utelukke at han kunne ha vært der.
Andersen tilsto og forklarte seg. Han tok Kristiansen med seg i tilståelsen, pekte ut Kristiansen som den som hadde ledet an; Andersen ble - slik han forklarte seg - presset til å være med, også til å forgripe seg på og drepe den ene jenta. Kristiansen selv har nektet hele tiden; han var ikke der, sier han.

Tvil skal komme tiltalte til gode, man skal anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dette ser ikke ut til å ha blitt fulgt i denne saken. Kristiansen var kjent som en vanskelig fyr, en bråkmaker. Han var hissig, kunne true folk med kniv, han spionerte på kvinner, var rå og slibrig i kjeften, han hadde ved flere anledninger forgrepet seg på ei og samme jente. Med denne forhistorien var det nok lett å tenke at Kristiansen var i stand til å utføre de mest bestialske handlinger. Andersen på sin side, hadde ikke like dårlig rykte. Det virket ikke som han var spesielt godt likt, men var en som ikke gjorde seg så bemerket som Kristiansen, mer en som diltet etter, ikke hadde noen egen agenda, men bare ble med på ting.
Så fikk også Andersen, i innledningen til at han skulle forklare seg, servert en gyllen mulighet; en politimann sa til ham at Andersen var vel egentlig et offer i saken selv, han. Og Andersens forklaring bygde opp rundt at han på en måte var et offer, for han hadde blitt tvunget med; ansvaret, skylden for at to jenter ble drept, var i hovedsak Kristiansens.

Jahr uttrykker tydelig i boka at han mener Kristiansen er uskyldig dømt. Jeg tenker at han i alle fall må være feilaktig dømt. Det er ingen tekniske bevis for at han var med på voldtektene eller drapene. Tekniske spor knyttet til Kristiansens mobilbruk den kvelden gir ham jo i stedet alibi.
Det er noe vanskelig å forstå at han kunne bli dømt, og det er også vanskelig å forstå at hans begjæring om gjenopptak av saken har blitt avslått så mange ganger.

Kunne en person alene ha gjennomført voldtektene og drapene? Svaret på det synes å være ja. 
Tidlig i saken mente man det var én person som hadde gjort det, både ut fra gjerningsmannsprofil og tekniske spor.

Dette er fryktelig ubehagelig lesning. Det føles nært i tid, selv om år 2000 jo er noen år siden nå. Og det er forferdelig at to uskyldige små jenter er ofrene. 
Selvfølgelig forstår man at de pårørende til jentene og til de dømte ikke ønsker påkjenningen med å rippe opp i saken og gå gjennom det hele på nytt. Men urett gjøres ikke godt igjen med ny urett.
I år vant Kristiansen igjennom med sin begjæring om gjenopptak.

«Jeg er Leona» av Line Baugstø

Utgitt av Aschehoug 2020

Vi møter igjen Leona fra Vi skulle vært løver (2018). Leonas store hemmelighet ble kjent for alle i klassen mens de gikk i 7. Nå står 8. klasse for tur, det er bare et fåtall med fra den gamle klassen og over til den nye. Leona vil at alle i den nye klassen hennes blir informert om at hun er ei jente født i guttekropp; åpenhet er best.
På denne tiden er hun til vurdering for om hun skal begynne med pubertetsblokkere; de vil gjøre at kroppens utviklingen mot å bli mann, blir stoppet. Leona føler at det haster; hun vil for all del ikke at testiklene skal vokse, at stemmen skal bli dyp, eller at hun skal få skjeggvekst!
Det er ikke alle på skolen som er like greie og forståelsesfulle, skal det vise seg. Og da Leona får tilsendt et ekkelt bilde der hennes hode er plassert på en naken mannskropp, begynner det å bli i overkant mye å takle.
Det er også vanskelig at hun liker Emil så godt. For bestevenninna Malin er forelska i ham, og Leona tenker om seg selv at hun er et monster, et misfoster; det vil da aldri i verden være noen som kan finne på å bli forelska i henne...

Dette er virkelig en fin og engasjerende bok. Det er Leona selv som forteller, lett og greit med en nøktern og alvorlig stemme som kler historien godt.

Om vennskap, forelskelse, og om det å skille seg ut på en måte som oppleves vanskelig og negativ. Boka burde interessere både gutter og jenter, fra 10-12-årsalderen og oppover.

«Mayday» av Grethe Bøe

Utgitt av Cappelen Damm 2021

Ylva Nordahl er jagerpilot og jobber for NATO. Idet romanen starter er NATO plassert i Finnmark for en av de største militærøvelser noensinne. Ylva får den erfarne John Evans som co-pilot da de sendes ut på oppdrag; de skal eskortere et helikopter som skal hjem etter å ha vært på oljeplattformen HOOP-Viking like ved den russiske grensa. Det er her det skjer; en russisk jager kommer og ypper seg, og det ender katastrofalt med at jagerflyet Ylva og Evans flyr, havarerer. Havariet skjer et stykke innenfor den russiske grensa. Ylva og Evans klarer å skyte seg ut fra flyet før det havarerer, men hvordan skal de makte å kare seg tilbake til og over den norske grensa? Det er kaldt, de mangler utstyr, og på toppen av alt er John Evans skadd i det ene beinet etter landingen.

Dette er en spenningsroman med storpolitisk spill som bakteppe til det dramaet på liv og død som Ylva og John befinner seg i, der de kjemper seg tilbake til sikkerheten innenfor norskegrensa. Det er en kompleks historie, med stort persongalleri, handling satt til ulike miljøer både i Norge og Russland; det er ingen enkel oppgave forfatteren har gitt seg selv, men hun kommer seg noenlunde velberget igjennom. Dette er forfatterens debut, og slik sett synes jeg det er imponerende arbeid.

Etter min smak er språket overkrydret med fremmedord og akademiske vendinger. Et mer folkelig språk tror jeg kunne gitt romanen et større nedslagsfelt.
Eksempel side 118: «... hans overordnede lot til å ha kontroll på narrativet alt før han hadde fått sagt sitt.» Hvorfor ikke skrive kontroll over fortellingen/framstillingen?
Og side 304: «Ylva skjønte ikke hvorfor ørnen ikke fullførte angrepet. Predatorer som denne hadde...»
Rovdyr er vel et greit ord?
Som fysikklæreren min pleide å si: Hvorfor bruke fremmedord, når det finnes adekvate synonymer på norsk?

Forlaget kunne vært grundigere i språkvask og korrektur. Side 114 står det konsekvent Sasturgi; det riktige må jo være sastrugi, flertallsformen av sastruga.
Ukonsentrerte formuleringer kunne man rettet opp i, som side 169: «... og han ble invitert tilbake igjen og igjen.»
Og side 197: «Som et vardøger ravet han etter henne.»
Et vardøger er noe man sjelden ser, men oftere hører. Et vardøger er en varslende ånd; noe som kommer til deg før personen vardøgeret varsler om, selv dukker opp. Et eksempel kan være at jeg hører noen åpne døra, og fottrinn i gangen, men kikker jeg etter, så er det ingen der. En stund senere hører jeg nøyaktig de samme lydene nok en gang, og da er det mannen min som kommer. Vardøgeret varsler meg om en som skal komme.
Så at et vardøger skal rave etter noen? Nei, det hadde passet bedre med en dauing eller et skrømt.

Deler av romanen - de politiske intrigene - er ikke de mest spennende. Men kapitlene med Ylva og John, først på toktet, deretter i isen og snøen; disse kapitlene synes jeg er spennende. Jeg savner likevel nærmere beskrivelser av hvordan de er kledd og utstyrt. Kampen for å overleve må ha vært beintøff; hva har man med seg når man skytes ut av et fly? Sikkert veldig lite.
Side 182 forstår jeg at de har hjelmene på mens de karrer seg fram; det var litt overraskende. Men de har nok ikke luer eller hetter, så det gir jo mening at dette er måten å holde hodet varmt på. Men jeg savner altså troverdige beskrivelser/forklaringer her, som gjør at jeg kan se det hele for meg.