«Ungdomsskulen» av Heidi Furre

Gjeven ut av Flamme forlag 2016

Me følgjer venninnene Maja, Maria og Pelle gjennom ungdomsskulen, aller mest følgjer me Maja, som har forteljarstemma i boka. Det er vanskeleg å lage noko handlingsreferat av romanen, best er det om du les sjølv!

Eg trur mange kan kjenne seg att i denne romanen; kjensla av gru og glede ein har då ein startar på den kronglete vegen frå barn til vaksen. Kjensla av å driva med i straumen, alltid prøve å tilpasse seg, for alt i verda ikkje skilje seg ut, til ein finn ut at skilje seg ut er nett det ein skal. Den merkelege pliktoppfyllinga til å stille opp til alle timar, same kor meiningslause dei verkar, og pugge til prøver, utan heilt å ville, utan heilt å forstå poenget, det er berre slikt ein må og skal. Og så sakte går det opp for ein at livet kan dreie seg om noko meir ein pugging, karakterar og førebuing til vidare utdanning, ein og annan oppdagar at det er eit liv utanfor skulen.
Boka får fint fram korleis lausrivinga kan gå føre seg, og at det sjølvsagt finst fallgruver...

Dette er ein roman om ungdom for vaksne, men eg trur og at ungdom kan synes dette er interessant lesestoff.

«Biografien om Sigrid Undset : Ogsaa en ung Pige» av Anne B. Ragde

Utgitt av Gyldendal Tiden 2001

Denne biografien er beregnet for barn/ungdom, språket er derfor godt flytende og enkelt, og tematisk pløyer den ikke veldig dypt. Men den gir en veldig fin første oversikt over Sigrid Undsets liv og virke, og den er skrevet slik at Undset blir levende for meg; Ragde er en dyktig skribent og formidler, og her har hun flettet Undsets liv og forfatterskap sammen, slik at man kan se hva som har påvirket henne i valg av tema for bøkene sine. Etter å ha lest denne biografien får jeg virkelig lyst til å gi meg i kast med romaner og noveller av Undset jeg har til gode å lese, og jeg får lyst til å lese om igjen romanene jeg har lest.

Jeg håper ungdom velger å lese denne biografien om de er nysgjerrige på hvem Sigrid Undset var, og at de blir inspirert til å ta en nærmere titt på forfatterskapet hennes også.

«Lycke» av Mikaela Bley

Oversatt av Heidi Grinde
Utgitt av Cappelen Damm 2016

Ellen er krimjournalist i TV4 og settes på saken da den åtteårige jenta Lycke blir meldt savnet. Det blir en spesielt vanskelig sak for Ellen å følge, siden hun som åtteåring mistet sin tvillingsøster Elsa. Dette har hun alltid følt skyld for, og minnene flommer tilbake nå som hun er med og leter etter Lycke. Hun stresses enormt av at hun ikke synes politiet gjør nok, og forsøker å etterforske selv for å finne ut hvor jenta kan ha blitt av. Lyckes far er velstående, så i det lengste håper man at jenta er blitt kidnappet, men intet krav om løsepenger stilles og håpet svinner...

Det er mye mer enn krimplottet som interesserer i denne romanen; forfatteren bruker vel så mye plass på hovedpersonenes privatliv og spillet mellom dem. Perspektivet skifter mellom å følge Ellen, Helena (Lyckes mor), Chloé (Lyckes stemor) og Mona (Lyckes barnepike), men aller mest følger vi Ellen, og det er henne vi sympatiserer mest med. Spenningen er nennsomt porsjonert ut, slik at man hele tiden ønsker å lese videre; forfatteren har gjort et godt arbeid i å presse sitronen, jeg synes hun lyktes i å trekke maksimalt ut av plottet.

«Tegnehanne» av Hanne Sigbjørnsen

Utgitt av Egmont 2015

Tegnehanne, kjent fra Aftenposten og egen blogg, ga ut bok i fjor!

Herlig selvironisk og med sin karakteristiske strek. Jeg koste meg med denne, og gleder meg til neste bok, som skal komme til høsten, leser jeg på bloggen hennes: http://tegnehanne.no/

«Under sydkorset : romanen om polfareren Hjalmar Fr. Johansen» av Jon Bøe Paulsen

Utgitt av JBP forlag, 1986
Illustrert av forfatteren

Denne romanen handler om Hjalmar Johansen, en polfarer som havnet i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Ettertiden har jo uansett lettest for å huske lederne, men enkelte hendelser gjorde nok også sitt til at Johansen ikke fikk den sortien eller det ettermælet han fortjente. For det første har det nærmest vært spekulert i om Nansen og Johansen hadde homofile preferanser; jeg mener å ha lest at de delte sovepose på sin Nordpol-ferd, men av praktiske hensyn, rett og slett for å holde varmen. På Wikipedia kan jeg lese at Klaus Rifbjergs roman "Nansen og Johansen" går langt i denne spekulasjonen; dette er kanskje en roman jeg må se nærmere på. Ikke fordi det bryr meg noe særlig om karene var homofile eller ei, men jeg synes jo polarlitteratur er interessant.
Men HVIS Nansen og Johansen levde ut homoseksuelle drifter på sin ferd, synes det opplagt at Nansen ville hjelpe Johansen økonomisk og på annet vis i tiden som fulgte, for å gjøre sitt for at mannen ikke plapret.

Nansen anbefalte i alle fall at Amundsen skulle ta med Johansen, da Amundsen kom og ville låne Fram til sin ekspedisjon. Amundsen sa til Nansen det samme som han sa til alle, nemlig at han skulle til Nordpolen, mens han egentlig planla å erobre Sydpolen. Amundsen fikk låne Fram, og Johansen ble med som ekspedisjonsmannskap.
Amundsen var utålmodig etter å legge ut på ferden sydover, og i sin iver startet han for tidlig. Det var for tidlig på våren, for kaldt og de måtte snu. Johansen og Prestrud ble hengende etter; Johansen fordi han ventet og tok ansvar for å berge Prestrud. De greide å kjempe seg i sikkerhet på Framheim, og da han morgenen etter møtte Amundsen, brast det for Johansen. Med de andre som vitne og i rettferdig harme, skjelte han ut Amundsen, også sikker på at de andre mennene mente som ham; nemlig at Amundsen utviste dårlig lederskap og dagen før bare hadde tenkt på å berge sitt eget skinn. Men Amundsen vendte Johansen ryggen etter dette; en slik scene, og i alles påhør, kunne han ikke la passere. Det måtte få konsekvenser.
Amundsen hentet mennene inn til seg, en for en, fikk hver og en til å sverge troskap til ham som leder, og Johansen ble stående ensom igjen. Johansen fikk beskjed om at han ikke var valgt til å delta på støtet mot Sydpolen, men fikk heller dra på en slags trøste-ekspedisjon til Kong Edward den sjuendes land. Da med Prestrud som leder, noe som Johansen mente var en fornærmelse; han hadde jo selv høyere militær grad enn Prestrud.

Johansen hadde også tidligere slitt med livet sitt, men etter ekspedisjonen med Amundsen gikk det for alvor nedenom. Den 3. januar 1913 tok Johansen livet av seg.

Jeg har lest om Hjalmar Johansen tidligere, så romanen tilførte ikke særlig mye ny informasjon. Men slik forfatteren framstiller Amundsens behandling av Johansen, får jeg lyst til å konferere faglitteraturen om det faktisk er dokumentert at oppgjøret foregikk på denne måten.