«Orderud : avhørene, løgnene, de nye sporene» av Øystein Milli og Olav Næss

Utgitt av Kagge forlag 2020

Forfatterne av denne boka er journalister, og de kjenner Orderud-saken godt etter å ha laget tv-serien Gåten Orderud (2018). Siden serien ble laget har det dukket opp noe ny informasjon, blant annet kan det se ut for at man endelig har sirklet inn hvem som ringte til opplysningen og  pratet om mordene som skulle skje på Orderud gård.
Drapene på Orderud gård i mai 1999 var en sak som rystet og sjokkerte, og mange fulgte med i nyhetene på dekningen av etterforskningen og - siden - rettssaken. Den dag i dag er det ikke fastslått med sikkerhet hva som faktisk skjedde eller hvem som spilte de ulike rollene; hvem planla, var det noen som bestilte drapene? Og hvem var det som sto for den praktiske gjennomføringen?
Per og Veronica Orderud har begjært straffesaken gjenopptatt; ifølge boka vil man være godt ute i 2021 før man får vite om det blir en ny straffesak.

Det er noe fascinerende med uoppklarte kriminalsaker. Liker du kriminalhistorier fra virkeligheten og er nysgjerrig på detaljene i Orderud-saken, er dette bok for deg.

«Min kinesiske farmor» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Forfatterens farmor dro til Kina som relativt nygift for å være hos sin mann som var stasjonert i Hong Kong som bergingsskipper. Det må ha vært en eventyrlig reise, og et eventyrlig opphold. Christensen vil gjerne skrive hennes portrett, men det finnes lite skriftlig om henne, så da må han egentlig leve seg inn i det og dikte, ut fra de få og små holdepunktene som er gitt. Men hvordan skal han få det til? Og er det egentlig greit å fantasere fram et portrett?

Like mye som et portrett, er dette tanker omkring skriving og diktning, om liv og død. Hvilke spor setter vi etter oss? Hva vil stå igjen etter oss, når vi en gang er gått ut av historien?

Lars Saabye Christensens farmor kom altså ikke så veldig tydelig fram, men det er mye interessant i boka likevel.
Jeg gir et sitat fra s 65: «Selv om jeg leter etter det åpenbare, det som er djupt og innlysende på samme tid, er språket jeg bruker fullt av vendinger som kanskje, sannsynligvis, muligens, formentlig. Formentlig! Jeg har ikke noe imot å bringe dette fornemme, alderstegne ordet til heder og verdighet igjen. Jeg skulle imidlertid ønske jeg ikke behøvde. Jeg skulle ønske at alt sto klart for meg. Men mellom holdepunktene er det fritt fall. Det er der jeg har pleid å dikte. Det er der jeg har holdt meg oppe. Det går ikke denne gangen. Da får jeg heller falle. Jeg tenker meg de svære puslespillene man la i barndommen. Dette kunne ta ukevis, noen ganger måneder, kanskje man trakk det ut med vilje, for gleden ved å arbeide med puslespillet var langt større enn å betrakte det ferdige motivet. Er det en slags trøst? Den er i så fall banal og forbigående, også mager. Himmelen tok forresten lengst tid å legge. Alt i himmelen er likt. Bitene var bare blå. Det hendte også at noen biter manglet. Hvor ble det av dem? Manglet de allerede da vi kjøpte puslespillet hos bokhandleren i Bygdøy allé? Jeg kan fremdeles drømme at det finnes et eget puslespill hvor alle bitene vi ikke kunne finne var samlet. Det er de jeg vil legge. Det er det jeg har brukt livet mitt til.»

«Knutby» av Jonas Bonnier

Oversatt av Lene Stokseth
Utgitt av Aschehoug 2020

Dette er en roman basert på virkelige hendelser. Hovedpersonenes navn er ikke de samme som i den opprinnelige Knutby-saken, enkelte steder og hendelser er også endret, og dette gjøres det rede for i forordet, men man kjenner igjen miljøet, manipuleringen og maktspillet, mordene og mordforsøkene.

Liker du kriminalhistorier fra virkeligheten, så kan denne romanen interessere. Det virker utrolig og usannsynlig at slikt som skjedde i Knutby faktisk kan skje, men jeg synes forfatteren lykkes i å gi oss innblikk i hvordan sterke personligheter kan få skikkelig tak på andre mennesker, som kanskje er litt enklere og mer ettergivende, og som på grunn av sitt behov for anerkjennelse og kjærlighet utfører de mest motbydelige handlinger for å bli anerkjent, sett og godtatt. Rett og slett en historie å bli skremt av.

«Hekneveven» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen presten Kai Schweigaard fra Søsterklokkene (2018), han bor og virker fortsatt i Butangen. I romanens nåtid er vi kommet til starten av 1900-tallet. Jehans Hekne, den overlevende tvillingen etter Astrid Hekne, er voksen nå og lever som fostersønn på en husmannsplass, siden Hekne-slekta ikke vil vite av han. Presten har lovet å hjelpe ham og står klar for ham når det skal være, men Jehans hadde vel et slags ungdomsopprør, var stadig gretten og vrien mot presten, og er sørgelig sjelden å se på prestegården nå om dagen. Presten har dessuten evig samvittighetsgnag for det som skjedde med søsterklokkene; den ene reiste sammen med bygdas gamle stavkirke til Dresden, den andre ligger på bunnen av Løsnesvatnet. Er det mulig å gjøre noe rett igjen, av alt det som ble feil?

I likhet med Søsterklokkene er også dette en mektig god historisk roman. Språket er godt, personene er troverdige og interessante, historien er engasjerende. Romanen favner mye; overtro, sagn, overnaturlige/uforklarlige fenomen, livet på gården i gamle dager, jakt og fiske, i tillegg til at den er innom den industrielle revolusjon, første verdenskrig og fly- og flyverhistorie. Dette var en god leseopplevelse for meg; en roman å nyte.

Et fint sitat fra s 77: «Ingen storverk ble gjort av folk som spurte andre til råds.»

Og fra side 357; oldfru Bressum ligger for døden, og presten spør litt rundt hvordan hun har det:
«Susingen i ørene dine, da? Er den likedan?»
«Like ille. Jeg håper den itte følger med når jeg stryker med.»

«Vinger av sølv» av Camilla Läckberg

Oversatt av Kari Bolstad
Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen Faye Adelheim fra Gullburet (2019). Hun har fridd seg fra ektemannen Jack. Det skulle mer til enn en vanlig skilsmisse; Faye fikk ham også dømt for drapet på deres felles datter Julienne, dette til tross for at Julienne faktisk lever i beste velgående sammen med Faye og Fayes mamma i en liten landsby i Italia. Faye har etablert et eget selskap - Revenge - som hun har gjort stor suksess med. Nå planlegger hun en utvidelse med lansering i USA, men urovekkende nyheter om at noen holder på å kjøpe seg til aksjemajoritet i selskapet hennes må nesten tas hånd om først, før lanseringen i USA. Som om ikke dette var nok å stri med, så lykkes det også Jack å rømme fra fengselet sammen med en annen fange. Faye kjenner seg trygg, men man kan aldri vite... Godt da at hun møter David; en mann hun først ikke estimerer så nøye, men som etter hvert viser seg å ha en rekke kvaliteter Faye kunne tenke seg hos en fremtidig kjæreste og elsker...

Jeg hadde et litt ambivalent forhold til Gullburet, så da Vinger av sølv dukket opp, var jeg usikker på om jeg skulle bruke tid på denne andreboka om Faye. Nå har jeg lest den, og til tider var den spennende og med bra driv, men innvendingene mine fra forrige bok står ved lag. Menn og kvinner framstilles altfor svart/hvitt; menn er gjennomgående dumme og voldelige drittsekker, mens kvinnene er vakre og smarte. At deres hevn er direkte jævlig og ondskapsfull, er liksom greit. Mennene har jo bedt om det, slik de har oppført seg.
Også i denne boka veksles det mellom fortid og nåtid. Fortiden dreier seg om Fayes ungdomsår i Fjällbacka. Vi får være med og oppleve hvor jævlig hun hadde det, og det er vel ment at vi skal forstå hvorfor hun er blitt som hun er blitt. 
I denne boka dukker det opp noen scener med trekantsex som virker helt ut av det blå; jeg kan dessverre ikke tro annet enn at scenene er med kun av spekulative grunner. Spesielt den første sexorigen, der Faye bare helt tilfeldig blir med et ungt, nyforelsket par hjem og de har seg hele natta gjennom - hvor i all verden kom det innfallet fra? Om hun nå gjorde det, var det nødvendig å fortelle det i romanen? Måtte det være med for at vi skal forstå hvor fantastisk frigjort Faye er?

Det er nok mange trofaste Läckberg-lesere som vil la seg underholde av denne romanen; det er jo bare å tenke at dette er fiksjon; er det da så nøye med troverdigheten?
Her er for eksempel et sitat fra side 17 som sier litt om Fayes syn på menn:
«Faye elsket spillet i forhandlinger. Som regel hadde hun menn som motpart, og de gjorde alltid den feilen å undervurdere kompetansen hennes, bare fordi hun var kvinne. Når de så måtte se seg beseiret, fantes det to typer menn. De som gikk fra møtet kokende av sinne, og med et enda sterkere forankret kvinnehat. Og de som ble begeistret og tente på hennes pondus og kyndighet, og gikk fra møtet med en hard bule i buksene og en forespørsel om middag senere på kvelden.»