torsdag 1. august 2019

«Å skrive livet : hans fineste brev (1872-1890) : 265 brev og 110 skisser» av Vincent van Gogh. Redigert av Leo Jansen, Hans Lujten og Nienke Bakker

Oversatt av Eve-Marie Lund
Utgitt av Aschehoug 2014

I denne TYKKE boka (1038 s) gjengis 265 brev som Vincent van Gogh skrev i perioden 1872 til 1890. De fleste brevene er til broren Theo, som fungerte som mesen/sponsor for Vincent. Vincent arbeidet hardt og mye for å bli anerkjent kunstner, men opplevde ikke å selge mer enn ett maleri så lenge han levde. Han begynte å tegne og male da han var 30 år, før det arbeidet han for flere kunsthandlere. Det var Theo, som også arbeidet med kunsthandel, som sørget for at Vincent hadde penger til livets opphold, samt malerutstyr. I perioder sultet Vincent og gikk nærmest kledd i filler, men han prioriterte heller ikke å se ut som en "herremann", han kledde seg like gjerne som en bonde eller arbeider; en av folket.
Jeg visste ikke veldig mye om Vincent van Gogh i utgangspunktet, men jeg visste at han skar av seg det ene øret. Han hadde en psykisk lidelse, men man vet ikke eksakt hva slags. Han var pasient på asyl og gjennomgikk behandlinger. Livet endte sørgelig ved at han tok livet sitt ved å skyte seg.
Av brevene leser jeg at han fryktet anfallene (av angst, delirium?) skulle komme tilbake; kanskje var det denne angsten som drev ham til selvmord, eller han fikk et nytt anfall som gjorde at han handlet i affekt, som da han skar av seg øret. Man vet ikke, men det er mulig å forestille seg hva som kan ha vært bakgrunnen.

Hadeland Glassverk har i sommer en digital utstilling av Van Goghs bilder. En utstilling som er kritisert av noen få, men bejublet av en hærskare.
Jeg har selv sett utstillingen, samt fått med meg filmen om ham som gikk på kino tidligere i år, og både filmen og utstillingen vekket nysgjerrigheten min. Hvem var egentlig Vincent van Gogh, hvordan levde han, hvilken skjebne fikk han?

En sommerferie er gunstig tidspunkt for å gi seg i kast med en slik stor bok. Jeg må innrømme at jeg skummet en del, men Vincent var faktisk god med pennen, i tillegg til å beherske tegning og maling. Han var interessert i litteratur ved siden av bildekunst, og forteller i brevene om bøker han har lest og hvilket inntrykk de har gjort på ham. I boka er det også gjengitt skisser som han tegnet i brevene.
Boka innledes av en kort biografi skrevet at Leo Jansen, Hans Luijten og Nienke Bakker. Dette gir en fin oversikt over Van Goghs liv, som er bra å ha som bakgrunn før man gir seg i kast med å lese alle brevene.

Jeg savnet kanskje brevene fra den andre parten i brevvekslingen - særlig skulle jeg visst hva broren Theo skrev. Forholdet mellom de to brødrene må ha vært spesielt og krevende. Hvordan føltes det for Vincent å være avhengig av penger lillebroren Theo sendte ham; penger broren sikkert kunne ha brukt på seg selv for å få et bedre liv. Av brevene til lillebror Theo synes jeg å lese mye godprat, kan vi kalle det smisk? Noen av brevene er veldig lange, kanskje kan det for Theo ha føltes som å bli pratet i senk noen ganger? Som sagt kunne det vært interessant å se hvordan Theo på sin side hadde det som mesen for en som arbeidet, strevet og prøvde, men aldri lyktes med å få noe gjennombrudd som kunstner. Han må virkelig hatt tro på Vincents ferdigheter, eller vært ubeskrivelig glad i storebroren og tenkt at viktigere enn alt var at han fikk følge drømmen sin.
Jeg tenker at Theo er en like stor "helt" som Vincent, med tanke på at uten ham kunne bildene like gjerne aldri blitt født.
Vincent døde i 1890, og Theo i 1891.

Vincents utrettelige arbeid inspirerer. Det at han aldri ga opp, til tross for fattigdom og annen motgang; da bør alle i dag som besitter et særlig talent, og som lever under svært gunstige forhold sammenliknet med hvordan Vincent hadde det, gjøre sitt ytterste for å trene talentet, sette seg høye mål, og skape det beste de kan.

mandag 24. juni 2019

«Beistet» av Per Schreiner

Utgitt av Tiden 2019

Etter en løpetur i skogen blir Knut bitt av et dyr, og deretter begynner kroppen å forandre seg. Han mister stemmen, på halsen får han noen merkelige nupper, han får bedre luktesans og en ubegripelig kjøttsult.
Til tross for endringene greier han å fungere sosialt så noenlunde både hjemme og på jobb, i alle fall en stund...

Dette var tankevekkende, litt skremmende og litt trist.
Det virker som Schreiner trives best med det lille formatet; denne romanen er bare 87 sider. Likevel rommer den mye, og setter i alle fall denne leseren en spesiell stemning.

mandag 10. juni 2019

«Gullburet» av Camilla Läckberg

Oversatt av Kari Bolstad
Utgitt av Gyldendal 2019

Faye er gift med den rike forretningsmannen Jack Adelheim, sammen har de en bedårende liten datter, så fra utsiden kan det se ut som livet hennes er perfekt. Men det er nok ikke det; faktisk holder det på å sprekke i tusen knas. Jack har gjennom årene gjort henne stadig mindre selvstendig, og da Faye tar ham på fersken sammen med Ylva fra firmaet, blir det brekkstangen hans for å be om skilsmisse, for han elsker jo ikke Faye lenger, småfeit og ustelt som hun har blitt. Faye blir kastet ut av huset og blir stående på bar bakke, uten inntekt eller engang en avsluttet utdannelse. Men Jack vet ikke hva Faye er laget av; hun har en fortid han ikke kjenner, som har gjort henne til alt annet enn en liten forskremt mus som finner seg i alt. Jacks svik skal hevnes...

Romanen veksler mellom nåtid og fortid, hoppene som gjøres bakover er til Fayes oppvekst, og den første tiden hennes i Stockholm, vi får se hvordan hun møtte bestevenninnen Chris, og senere Jack.
Jeg syntes romanen var underholdende, med ganske bra driv. Til slutt synes jeg likevel at Faye ble såpass hevngjerrig at det bikker mot ren ondskap, slik at det kjennes vanskelig å heie på henne hele veien inn. Mellom linjene finner jeg også en holdning til menn generelt, som jeg synes er vel stereotyp. Man kan få inntrykk av at alle menn er maktsyke, utro jævler, eller dumme sexdyr, eller en kombinasjon. I denne boka er det i alle fall en klar overvekt av menn som ikke er noe særlig å samle på.

På omslaget står det «En kvinnes hevn er vakker og brutal.» Kanskje brutal. Men vakker? Jeg synes ikke det.

lørdag 8. juni 2019

«Kniv» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2019

Da vi forlot Harry Hole i Tørst (2017) giftet han seg med Rakel og alt lå an til et liv i fryd og gammen. Kunne det vare? Selvfølgelig ikke. I Kniv er Harry Hole blitt kastet ut av Rakel, og nå druknes sorgene i whisky. Verre enn dette skulle man nesten ikke tro det kan bli. Men det kan det...

Stort mer av handlingen kan jeg ikke skrive om, da det ville ødelegge spenningen for deg som har tenkt å lese boka.
Boka innfrir forventningene mine, og de var høye.
Dette er velskrevet og spennende, og selv om jeg er på vakt mot å bli lurt, så blir jeg det.
Kanskje synes jeg løsningen denne gangen (også) var noe søkt, drapene/voldshandlingene vel innfløkt utført, slik at de kjennes konstruert.
Det er mye dialog i romanen, noe som gir driv og tempo, og i dialogene ligger også mye humor og god energi. Men hvis jeg skal være kritisk, synes jeg en del av dialogene virker skrevet med samme stemme; jeg merker ikke alltid nok forskjell i temperament og vidd til at jeg virkelig tror på at det er ulike personer som snakker.

Noen små slurvefeil har overlevd siste korrekturen; det er forståelig. Teksten er stor, og her sitter det mange og venter på boka - den skal selvfølgelig ut til den fristen som er satt.
Jeg oppsummerer for spesielt interessert noe av det jeg fant:

s 212: «Den paranoide og sjalue på grensen av galskap
Jeg ville skrevet sjalu, uten e til slutt.

s. 224 er Smestad en gang stavet Smedstad.

s. 237: «Gitt Rettsmedisinsks estimat...» Her ville jeg satt inn en hjelpe-e, til Rettsmedisinskes

s. 282: «Jeg var den eneste ved siden av tatovereren som visste om den
Jeg ville skrevet tatovør.

s. 292 er et "med" blitt til "ned"; «... sikta du på oss ned lasersikte

s. 494: «Dagny gikk forlot parken...» Her har det nok vært meningen enten å skrive "Dagny forlot parken...", eller "Dagny gikk fra parken..."

Boka har en åpen slutt, så Harry Hole kan komme til å herje i enda flere bøker. Og gjerne for meg!

mandag 3. juni 2019

«Håkon» av Åsmund H. Eikenes

Gjeven ut av Samlaget 2019

Håkon har vore sambuar med Arve i fleire år. No har dei det ikkje så bra lenger, som dei hadde i starten. Arve er vorte meir dominerande, og det hender han er valdeleg. Håkon ber om - med håp om at det kan redde forholdet - at dei skal leva meir fritt, og Arve går med på det, om noko motvillig. Håkon treff andre menn, men ting blir ikkje betre av dette.
Stig er ein av mennene Håkon har møtt på byen, og då han blir kasta ut av Arve, er det hos han det endar. Stig let Håkon få den tida han treng for å heile såra sine, og snart er det desse to som har etablert ei forhold. Stig drøymer om eit roleg A4-liv, berre dei to, for alltid. Akkurat dette er ein draum Håkon ikkje deler med han, og det hender han er i lag med Thomas - en annan mann han har møtt på byen og ikkje får til å gløyme. Nei, han klarar berre ikkje stå imot, endå han veit at utroskap er det siste Stig vil tolerere...

Forfattaren har tidlegare gjeve ut to fagbøker, og dette er den skjønnlitterære debuten hans. Eg tykkjer dette var interessant og engasjerande lesnad, om kjærleik og sex, og kor mykje vanskar som kan fylgje med det å samle eller skilje desse to viktige ingrediensane i livet, etter som det passar.
Miljøet som vert skildra er framand landskap for meg, kanskje nett difor eg tykkjer dette er interessant.
Det er noko med stemninga/tona i romanen som får meg til å tenkje at den og kan passe for ungdom; jamvel om Håkon er 30 år, verkar han noko ung og uferdig i hovudet. Ikkje så rart, kanskje, når han har levd med ein dominerande mann i så mange år.