torsdag 1. august 2019

«Å skrive livet : hans fineste brev (1872-1890) : 265 brev og 110 skisser» av Vincent van Gogh. Redigert av Leo Jansen, Hans Lujten og Nienke Bakker

Oversatt av Eve-Marie Lund
Utgitt av Aschehoug 2014

I denne TYKKE boka (1038 s) gjengis 265 brev som Vincent van Gogh skrev i perioden 1872 til 1890. De fleste brevene er til broren Theo, som fungerte som mesen/sponsor for Vincent. Vincent arbeidet hardt og mye for å bli anerkjent kunstner, men opplevde ikke å selge mer enn ett maleri så lenge han levde. Han begynte å tegne og male da han var 30 år, før det arbeidet han for flere kunsthandlere. Det var Theo, som også arbeidet med kunsthandel, som sørget for at Vincent hadde penger til livets opphold, samt malerutstyr. I perioder sultet Vincent og gikk nærmest kledd i filler, men han prioriterte heller ikke å se ut som en "herremann", han kledde seg like gjerne som en bonde eller arbeider; en av folket.
Jeg visste ikke veldig mye om Vincent van Gogh i utgangspunktet, men jeg visste at han skar av seg det ene øret. Han hadde en psykisk lidelse, men man vet ikke eksakt hva slags. Han var pasient på asyl og gjennomgikk behandlinger. Livet endte sørgelig ved at han tok livet sitt ved å skyte seg.
Av brevene leser jeg at han fryktet anfallene (av angst, delirium?) skulle komme tilbake; kanskje var det denne angsten som drev ham til selvmord, eller han fikk et nytt anfall som gjorde at han handlet i affekt, som da han skar av seg øret. Man vet ikke, men det er mulig å forestille seg hva som kan ha vært bakgrunnen.

Hadeland Glassverk har i sommer en digital utstilling av Van Goghs bilder. En utstilling som er kritisert av noen få, men bejublet av en hærskare.
Jeg har selv sett utstillingen, samt fått med meg filmen om ham som gikk på kino tidligere i år, og både filmen og utstillingen vekket nysgjerrigheten min. Hvem var egentlig Vincent van Gogh, hvordan levde han, hvilken skjebne fikk han?

En sommerferie er gunstig tidspunkt for å gi seg i kast med en slik stor bok. Jeg må innrømme at jeg skummet en del, men Vincent var faktisk god med pennen, i tillegg til å beherske tegning og maling. Han var interessert i litteratur ved siden av bildekunst, og forteller i brevene om bøker han har lest og hvilket inntrykk de har gjort på ham. I boka er det også gjengitt skisser som han tegnet i brevene.
Boka innledes av en kort biografi skrevet at Leo Jansen, Hans Luijten og Nienke Bakker. Dette gir en fin oversikt over Van Goghs liv, som er bra å ha som bakgrunn før man gir seg i kast med å lese alle brevene.

Jeg savnet kanskje brevene fra den andre parten i brevvekslingen - særlig skulle jeg visst hva broren Theo skrev. Forholdet mellom de to brødrene må ha vært spesielt og krevende. Hvordan føltes det for Vincent å være avhengig av penger lillebroren Theo sendte ham; penger broren sikkert kunne ha brukt på seg selv for å få et bedre liv. Av brevene til lillebror Theo synes jeg å lese mye godprat, kan vi kalle det smisk? Noen av brevene er veldig lange, kanskje kan det for Theo ha føltes som å bli pratet i senk noen ganger? Som sagt kunne det vært interessant å se hvordan Theo på sin side hadde det som mesen for en som arbeidet, strevet og prøvde, men aldri lyktes med å få noe gjennombrudd som kunstner. Han må virkelig hatt tro på Vincents ferdigheter, eller vært ubeskrivelig glad i storebroren og tenkt at viktigere enn alt var at han fikk følge drømmen sin.
Jeg tenker at Theo er en like stor "helt" som Vincent, med tanke på at uten ham kunne bildene like gjerne aldri blitt født.
Vincent døde i 1890, og Theo i 1891.

Vincents utrettelige arbeid inspirerer. Det at han aldri ga opp, til tross for fattigdom og annen motgang; da bør alle i dag som besitter et særlig talent, og som lever under svært gunstige forhold sammenliknet med hvordan Vincent hadde det, gjøre sitt ytterste for å trene talentet, sette seg høye mål, og skape det beste de kan.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar