tirsdag 28. mars 2017

«Tørst» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2017

Dette er den ellevte romanen om Harry Hole. Nå er han lykkelig gift med Rakel, og en vel ansett foreleser ved Politihøgskolen i Oslo. Rakels sønn Oleg er student ved samme høgskole. Alt er fryd og gammen, det eneste som kan ri Harry er angsten for å miste det gode han har oppnådd.
Men snart nok får han mer å bekymre seg om: Politiet får nemlig en sak de trenger Harry Holes assistanse til. Som i forrige bok får han opprette et lite team som jobber ved siden av den offisielle etterforskningsgruppa. Blodig blir det så det holder, siden seriemorderen denne gangen er en vampyrist, det vil si en som føler seksuell tilfredsstillelse ved å meske seg med offerets blod...

Etter å ha lest en rekke romaner om Harry Hole er man fylt med visse forventninger når man går i gang med en ny. Slik sett treffer Nesbø blink. Dette er spennende, underholdende og med flere overraskende vendepunkt.

Jeg vet at mange lesere synes Nesbøs bøker er for voldelige, og jeg ser av intervjuer med ham at han har skjønt dette nå, ønsker å ta hensyn og visstnok modererer seg. Det kan være han gjør det, men like fullt er ikke dette for de sarteste sjelene. Flere ganger underveis kan man fristes til å lese med øynene halvveis igjen for å slippe å "se" scenene for tydelig. Eller man skumleser og blar seg videre til smulere farvann. Ja, jeg innrømmer at jeg er blant leserne som skummer litt her og der.
Jeg synes Nesbø skriver godt. Persongalleriet interesserer, dialoger og miljø er til å kjenne igjen og hygge seg med. Men for meg er Nesbø på sitt beste når tempoet er satt litt ned, når han tør å dvele, reflektere.
For eksempel s 83 der Nesbø beskriver hvordan Hole fornemmer at følelsen av harmoni i livet er skjør: "Harry lyttet. Til den tynne, tynne isen over det svarte vannet under ham."
Som vanlig er det velkomne elementer av humor i boka, jeg fikk for eksempel assosiasjoner til Pondus i noen av bokas barscener. Og scenen fra forelesningssalen der Harry skal hentes inn til å arbeide med saken, minte meg om Indiana Jones-filmene. Det er gode assosiasjoner, det.

Språklig er Nesbø sikker, men stedvis kunne man jobbet mer med teksten, for eksempel for å forenkle/få det til å flyte bedre. Som f.eks. s 213: "Noen av dem hadde jobbet hele natten, og de som ikke hadde det hadde tydeligvis ikke sovet stort, de heller."
Hva med: "Noen (av dem) hadde jobbet hele natten, de andre hadde tydeligvis ikke sovet stort, de heller."
S 38: "... og da Bellman hadde tiltrådt for fire år siden, hadde det første hun hadde sagt vært at hun ville ha seg frabedt..."
Hva med: "... og da Bellmann hadde tiltrådt for fire år siden, hadde hun umiddelbart/straks gjort det klart at hun ville ha seg..." eller på en annen måte gjort setningen enklere.
Jeg vet at dette er pirk på et detaljnivå de fleste leserne gir katten i.

Alt i alt en fin leseopplevelse, og jeg håper på enda flere møter med Harry Hole.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar