«Brevet frå krigen» av Ingunn Røyset i samarbeid med Jorun Emilie Holm Waage

Gjeven ut av Samlaget 2017

I denne fagboka får du vite korleis det var å leve i Noreg under andre verdskrigen. Jorun Holm (seinare gift Waage) vaks opp på Lindøya i Oslofjorden i lag med mor, far, storebror Terje og veslesyster Brita. Då krigen starta var Jorun 12 år, og 17 då krigen slutta. Ho måtte inn til Oslo med båt for å gå på skule. Det siste krigsåret mista ho mykje av undervisninga, då foreldra var redde for å sende henne til skulen - det vart uroleg og mykje hende etter kvart som tyskarane kom på vikande front og heimefronten var aktiv med illegalt arbeid.
Slik Jorun og familien budde til, var det mykje å frykte. Flyalarmen ulte rett som det var; då måtte ein gøyme seg ein stad det var trygt. Dei kunne og sjå og merke krigshandlingar som fann stad inne i Oslo, i form av drønn og ristingar, vindusglas som vart knust, og dei kunne sjå flammer og røyk frå eksplosjonar og brannar.

Jorun - 88 år då boka gjekk i trykken - har fortald til Ingunn Røyse som har skrive boka. Forfattaren har og fått sjå brev og fotografier som Jorun og familien har teke vare på frå krigsåra, og boka er rikt illustrert. I tillegg er det register med ord og omgrep ein kan lure på undervegs i lesinga. Det er og ei kronologisk oversikt over viktige hendingar under krigen, og det er faktabolkar i margen der ein får meir bakgrunnsstoff til ting som blir nemnt i dei ulike kapitla.

Tittelen på boka skriv seg frå eit brev Jorun skreiv til venninna Unni som budde i Oslo, då krigen braut ut. Den tida var det ikkje så enkelt å få gjeve kvarandre beskjedar. Jorun ville nok fortelje Unni at det sto bra til med henne ute på øya, og ynskte å vite om alt var bra med Unni og; då greip ein til blyanten og skreiv brev.
Ho fekk aldri sendt brevet, men har sidan teke vare på det.

Mange har lest og høyrt mykje om krigen, men korleis det eigentleg var i kvardagen til folk, er kanskje ikkje like godt kjent.

Eg tykte dette var ei veldig god bok. Ho er så fin å sjå i, bilete og tekst er sett saman på ein dekorativ måte. Boka er ryddig og enkel i framstillinga, og samstundes nøktern og sakleg: verkeleg ei bok ein kan leve seg inn i.

«Som svaler kom de» av William Maxwell

Oversatt av Merete Alfsen
Utgitt av Pax forlag 2018

Vi møter en familie bestående av Elizabeth og James, samt sønnene Robert og Bunny (egentlig heter han Peter). De bor i Amerika, i Midtvesten, og året er 1918. En dødbringende influensaepidemi forandrer alt.

Romanen, som første gang ble utgitt i 1937, skifter mellom tre fortellerperspektiv. Først er det yngste sønnen Bunny vi blir kjent med. Han er åtte år og kommer stadig i klammeri med storebror Robert. Faren er en fjern skikkelse, men moren er han sterkt knyttet til.
I neste del følger vi Robert. Han var utsatt for en ulykke som liten, som gjorde at han mangler deler av det ene beinet. Likevel virker han robust og aktiv; spiller fotball og har mange kamerater. Han har et litt tettere forhold til faren enn hva lillebroren har, men også for ham virker det som moren er den viktigste personen i livet.
I siste del av boka følger vi faren James. Her bekreftes det endelig at det moren som har vært navet i familien, som nesten bokstavelig talt har bygget familien og som har holdt den sammen.

Dette er ingen tykk bok, men den er likevel stor. Måten forfatteren har fanget barnesinnet; måten han får fram guttenes opplevelse av verden og menneskene de omgis av, er mesterlig gjort.
Anbefales!

«Macbeth» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2018

Byens korrupte politimester er død. Macbeth og den tidligere bestevennen hans Duff knives om hvem som skal overta som leder av politikorpset. Macbeth trekker det lengste strået, og makten gir ham mersmak; han begynner å hige etter stadig viktigere posisjoner. Og bak ham står hans elskede Lady, som egger ham til strid...

Dette er en spenningsroman bygd på Shakespeares skuespill Macbeth. Jeg må innrømme at jeg ikke kjente innholdet i dette skuespillet, men jeg syntes ikke det gjorde noe for min leseopplevelse. Jeg leste meg bare litt opp om handlingen i skuespillet, såpass at jeg skjønner at hovedpersonene i Nesbøs bok er gjenbruk av hovedpersonene i Shakespeares skuespill.

Handlingen er lagt til en tid før mobiltelefoner, kanskje 1970-tallet, og stedet er Skottland. Det formelig flyter av narkotika og umoral, så det er litt av hvert og ta fatt i for politiet, og litt av hvert av maktkamp og intriger som en dyktig forfatter kan bygge en spennende historie rundt.

Jeg synes boka er engasjerende, intrigene og maktkampen er interessant beskrevet. Det som er litt uvant, er at hovedpersonen i romanen er skurk. Og skurken er en sammensatt personlighet som vi delvis kan føle sympati med. Men dette gjør lesingen bare mer interessant. Til tider ble jeg veldig oppslukt av boka, og selv om den er tykk (573 s) er den ikke FOR tykk. Persongalleriet er stort, men så lenge man får lest boka i noenlunde ett strekk, er det ikke noe problem å holde styr på alle sammen.

Siste korrekturen har nok gått litt fort; jeg oppdager noen små trykkfeil - som f.eks. s 370 der det står "urettet" i stedet for "utrettet", s 140 står det scenarioer, og s 90: "så korte som mulige."
Så synes jeg ikke det passer å bruke uttrykket "tenkt til" slik det er gjort s 366 og 370. Riktig nok er dette brukt i replikker, men hvis tidsepoken skal forestille 1970-tallet?
For øvrig er det ganske stivt og oppstyltet språk i romanen. Jeg antar det er for å gi et skinn av teaterdrama.

«Blybryllup» av Sara Paborn

Oversatt av Bodil Engen
Utgitt av Gyldendal 2018

Irene er bibliotekar. Biblioteket hun jobber på er stadig i utvikling når det gjelder tjenestetilbudet; noe av det siste er at de skal sette inn i en karaokemaskin i håp om å trekke til seg nye brukere. Irene føler seg ikke tilpass med alle endringene; kundene blir jo også overlatt til å betjene seg selv mest mulig, mesteparten av de virkelig gode bøkene er blitt kassert, for det skal gjøres plass til alle som vil sitte i biblioteket, snart er det bare krim igjen i hyllene, for det er jo det alle helst vil lese.
Hjemme er det heller ikke så mye å rope hurra for. Irene er rett og slett blitt temmelig lei av Horst, ektemannen gjennom 39 år, måten alt skal legges til rette etter hva han synes og mener; hva Irene liker, bryr han seg ikke noe om. Han har tatt det beste rommet i huset til seg og musikkanleggene sine, bøkene som Irene hadde i hyller i det rommet, kaster han ganske enkelt ut, for bøkene ødela romklangen. Det kommer til et punkt hvor Irene tenker at hun har funnet seg i alt for mye, og nå må det være slutt!
Helt tilfeldig finner Irene noen gamle blylodd i en gammel kiste. Loddene er ment brukt til gardiner for å få dem til å henge fint. Hun leser seg opp på kjemi, og finner snart ut hvordan hun kan framskaffe en effektiv gift som det kan være svært vanskelig å spore...

Dette var engasjerende og fornøyelig lesning. Jeg er selv bibliotekar, og siden jeg ikke er ung og lovende lenger, er det nok slik at jeg kan si jeg kjente meg litt igjen i Irenes bibliotekarfrustrasjoner.
Jeg stiller meg litt tvilende til moralen i historien, uten at jeg skal røpe så mye akkurat hva jeg er betenkt over; jeg vil jo ikke røpe for mye av handlingen i fall du har tenkt å lese selv.

Enten du liker krim eller feelgood, kan dette være boka for deg.

«Kvinnen i Isdalen : nytt lys over norgeshistoriens største kriminalgåte» av Dennis Zacher Aske

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2018

Søndag 29. november 1970 ble det funnet et kvinnelik i Isdalen ved Bergen. Liket var kraftig forbrent. Kvinnen var sist observert 23. november, da hun sjekket ut av hotellet, etter først et ærend i banken, der ble hun observert sammen med en ukjent mann.
Observasjon av røyk fra turgåere gjorde at man fastslo dødstidspunktet til kort tid etter hun forlot hotellet; såpass kort tid at hun må ha blitt kjørt mesteparten av veien til åstedet. Obduksjonen viste at hun var dopet ned av sove/nervetabletter, muligens var hun såpass påvirket at hun måtte støttes/hjelpes da hun gikk.
Det virker ikke sannsynlig at hun har tatt sitt eget liv, heller ikke at brannen var et uhell.
Hun hadde også merker etter et mulig slag på høyre siden av nakken; et slag det virker vanskelig å pådra seg ved fall eller kollisjon med for eksempel en gren.
Etterforskningen greide aldri avdekke hva som skjedde med kvinnen, man fant heller aldri ut hvem hun var. Det viste seg at hun hadde bodd på hoteller flere steder i Norge dette året, og da under ulike identiteter. Man spekulerte i om hun kunne være spion, eller muligens var hun prostituert.
Det ble funnet to kofferter satt i bagasjeoppbevaringen ved jernbanestasjonen i Bergen. Heller ikke noe av innholdet i koffertene kunne sette politiet på sporet av hvem hun i virkeligheten var; merkelapper på klær var klipt vekk. En salvetube var utstyrt med en apotek-etikett, men på denne var navnet til legen og pasienten skrapet vekk.

Dette var meget interessant og spennende lesning. Forfatteren har i første del av boka nøytralt gjort rede for funn, observasjoner og etterforskning. Jeg merker godt at forfatteren bevisst har holdt seg og sine meninger/tanker skjult - han lar historien få den plassen og oppmerksomheten han synes den fortjener. Først til slutt blir hans synspunkt og tanker synlige; da peker han på svakheter i politiets etterforskning - spor de lot ligge, som de burde ha forfulgt ifølge ham.

Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med en rekke spørsmål. Jeg kjenner at hjernen og fantasien jobber på høygir, og jeg kommer til å ha denne historien med meg en stund, i form av grubling over hva som kan ha skjedd kvinnen, og hvem hun kan ha vært. Var hun virkelig spion? Hvem tok livet av henne, og hvorfor?
Det er i alle fall sikkert at virkelighetens kriminalgåter overgår fiksjonen. Fordi jeg vet at dette faktisk har hendt blir spenningen så grufull og intens.