«Dyrene i Afrika» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen Damm 2018

Det sies at det ikke er så mye vi som enkeltpersoner kan gjøre for å redde verden. Men i romanen Dyrene i Afrika finner fem enkeltpersoner sammen og bestemmer seg for at de skal i alle fall gjøre sitt. En finurlig plan klekkes ut, settes deretter i verk idet de reiser til Afrika for å skjende dyr av fem ulike slag - nærmere bestemt "The big five"; løve, elefant, bøffel, leopard og neshorn.
At disse dyreskjendingene skal redde verden, er for meg nokså ubegripelig, men det er jo bare å akseptere at disse fem enkeltpersonene faktisk tror på dette og brenner for å gjennomføre planen, så oppleves handlingen sannsynlig og spennende.

For lesere som husker NRKS TV-serie "Kampen for tilværelsen" så får vi i denne romanen et gjensyn, eller skal vi si et nærmere bekjentskap med tannlegen Vidkun.

Denne romanen må jeg si er et friskt pust. Det er lekende, velskrevet, rart og til tider utsøkt morsomt. Jeg må innrømme at jeg grudde meg til de fem enkeltpersonene skulle lande i Afrika og sette i gang med skjendingen av dyr, men heldigvis er ikke handlingene utbrodert med detaljer i særlig grad, så det går helt fint å lese, selv for oss som ikke tåler så mye brutalitet.

Erlend Loe sier i Aftenposten at dette er en politisk roman. Man kan åpenbart lese den og finne et underliggende politisk budskap; en rekke tanker om mennesker og miljø kan settes i sving av det man leser. Romanen er i alle fall anbefalt!

«Smadra» av Brynjulf Jung Tjønn

Gjeven ut av Flamme forlag 2018

Oda kjem til skulen med blåmerker i andletet.
Det er av di ho har så skrekkeleg dårleg balanse, seier ho, at ho ramlar når ho syklar.
Ingen veit kva den eigentlege grunnen til blåmerka er.
Ikkje læraren, heller ikkje far eller bestevenen Milad.

Historia om Oda fenga frå fyrste side. Løyndomen til Oda er vond og ufatteleg. Det handlar om vald i nære relasjonar. Eg som les får med ein gong vite kven i Odas liv som står bak valden, men det er forståeleg at dette må verke heilt usannsynleg for dei som står rundt. Eg forstår kvifor Oda ikkje vil seie noko til nokon. Eg kjenner kor redd og åleine ho er.

Dette er ein lettlest ungdomsroman, gjeven ut med støtte frå Leser søker bok.

«Polar kjærlighet» av Sigri Sandberg og Anders Bache

Utgitt av Gyldendal 2018

Forfatterne presenterer ni kjærlighetspar fra polarhistorien, med både kjente og ukjente hovedpersoner, delvis kommer de polare helter selv til orde gjennom utdrag fra brevveksling.

Kombinasjonen polarmiljø og kjærlighet var en kombinasjon jeg ikke kunne motstå; så jeg var førstemann til å låne boka da den kom til biblioteket. Det er ei fin, lettlest bok, lay-outen er lekker, men jeg foretrekker jo framstillinger som graver dypt, og det blir det selvfølgelig ikke plass til her. Men historiene representerer gode smakebiter, man kan si de er appetittvekkende; jeg får virkelig lyst til å lese (enda) mer om både den ene og den andre.

Lurer du på om polarlitteratur er en sjanger for deg? Så kanskje du skal snuse litt på denne!

«Eventyrdronningen : en biografi om Margit Sandemo» av Sølvi Wærhaug

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2018

I samarbeid med Margit selv har Sølvi Wærhaug skrevet en bok om mennesket og forfatteren Margit Sandemo. Sandemo døde i september i år, 94 år gammel.

Det er ikke så mange år siden Margit Sandemo kom med selvbiografien Livsglede (2010). Det er en stund siden jeg leste den, så jeg husker ikke detaljert hvordan innholdet i den kan sammenliknes med årets biografi. Men jeg husker nok til å mene at selvbiografien var bedre lesestoff. Kanskje nettopp fordi den hadde livsglede som et gjennomgående motiv, og fordi Margits egen stemme var den som bar historien fram, uten filter. Men når det er sagt kjenner jeg igjen Margits måte å uttrykke seg på også i store deler av Eventyrdronningen, så det er tydelig at Margit og forfatteren må ha snakket mye sammen.

Jeg kunne tenkt meg at en del tema ble vektlagt mindre, kanskje til og med sløyfet. Og andre tema vektlagt mer. For eksempel synes jeg det var veldig spennende med det mystiske vesenet som kom til syne på en film et kjærestepar laget i 1994, i Bjørnstadbakken, Vallset. Hvis dette er et underjordisk vesen man har klart å filme, er det jo en sensasjon! Dette skulle jeg gjerne visst mer om, aller helst ville jeg sett et bilde! Har man først tatt opp et så spennende tema, synes jeg man skal skrive utførlig om det.
I det hele tatt er det en følelse jeg får i den siste halvdelen av boka, at det blir mye oppramsing av ditt og datt som skjer; det er noe halvhjertet ved framstillingen. Kanskje kunne det blitt bedre om man tok bevisste valg på hva man bør ha med og hva man greit kan droppe. Det man først velger å skrive om, burde man vektlagt i større grad enn det er gjort.

S 236 hevdes det: «På bibliotekfronten ble det også bråk, der hadde «Sagaen om Isfolket» møtt motbør lenge. På tross av stor etterspørsel gikk det flere år før serien kom til utlån i landets folkebibliotek.»
Folkebibliotekene eies og drives av den enkelte kommune, og det er biblioteksjefen eller ansvarlig for innkjøp i det enkelte folkebibliotek som avgjør hva som tas inn i samlingen. Jeg vet at mange ikke ønsket å ta inn serielitteratur i bibliotekets samling, men jeg vet også om folkebibliotek som kjøpte inn serien helt fra den startet. I bibliotekkretser, som i forlags- og bokhandler-kretser, har det vært representanter som har sett ned på underholdningslitteraturen, men det gjelder altså ikke alle. Enkelte har ment at en og annen serie kan man ta inn i bibliotekets samlinger; det må kunne forsvares med at man i Lov om folkebibliotek ikke bare har et kvalitets- og aktualitetskrav til samlingen man skal tilby, men også krav om allsidighet. Det å ha litt for enhver smak bør man kunne se på som en god målsetting.

Og til slutt: s 129 oppdaget jeg en feil, der Bondelia er blitt til Bondeleia.

«Tung tids tale : roman» av Olaug Nilssen

Gjeven ut av Samlaget 2017

Mammaen i denne boka har ein son med autisme. Det er vanskeleg å ta inn over seg kva denne diagnosa betyr, kva dette har å seie for sonens liv, for henne, mannen og syskena. Kan det no verkeleg stemme at han er autistisk? Han verka jo lenge heilt normal, hang godt med i utviklinga, for så plutseleg å miste språket og bli til ein annan, ein ho ikkje kjenner att. Kan ho verkeleg stole på fagpersonane som seier at sonen er autistisk?

Dette er engasjerande lesnad. Nilssen får fram frustrasjonane, håpløysa, fortvilinga, slitet. Det er ikkje vanskeleg å skjøne at foreldra/familien treng hjelp til å ta seg av guten; det som er vanskeleg å skjøne er kvifor det er så vanskeleg å få støtta dei treng utan dei slitsame prosessane med søknadar og etterlysingar av svar. Det er bra at nokon set lyset på det; ein kan jo håpe at dei som har makt til å gjere noko med dette, får seg ein vekkar.

Det står tydeleg på tittelbladet at dette er ein roman. Samstundes trur eg ikkje Nilssen har sagt anna enn at dette er sjølvopplevd? Eit av "krava" til romanar er at det er oppdikta, at det er fiksjon. Etter mi meining hadde det passa betre med merkelappen biografi eller fagprosa på boka.
Men konklusjonen er at Tung tids tale er leseverdig uavhengig av merkelapp.