mandag 7. februar 2011

«Livsglede : en selvbiografi» av Margit Sandemo

Dette er Margit Sandemos selvbiografi, utgitt på Aschehoug forlag, 2010. Det står litt om bøkene og skrivingen hennes her, men hovedsaklig handler boka om livet hennes.

Dette er en lettlest, fengende beretning, preget av fortellerglede, humor og selvironi. Og Sandemo har virkelig opplevd litt av hvert, av både godt og vondt, så dette er alt annet enn kjedelig lesning. Sandemo forteller tilnærmet kronologisk – begynner med barndommen og slutter med nåtiden, men hopper litt i tid når hun er inne på interessante tema, som gjenferd, syner, skytsånder og reiseopplevelser. Hoppingen og digresjonene er egentlig bare sjarmerende – dette er som å sitte sammen med familiens eldste og høre dem fortelle smått og stort fra livet sitt.
Ærlig og raus byr hun på seg selv, Sandemo, og humoren er en trofast følgesvenn.
Det er også godt å lese at man – til tross for vonde og traumatiske opplevelser i barndom og ungdom – kan kjenne at man har livsglede, og gjerne kunne ha sagt ja-takk til å leve store deler av livet om igjen.

Sandemos store styrke har vært og er den livlige fantasien hennes. Fantasiene er tilfluktsstedet hennes når verden går i mot, og de ble også hennes levebrød – etter at hun i voksen alder fant ut at hun kunne skrive ned fantasiene sine og få dem utgitt, dele historiene med andre, ikke bare holde dem for seg selv.

Språklig kunne man vel pirke på enkelte ting i denne biografien, som hangen til å bruke de tre megetsigende punktumene… og utropstegnene! Men de er med på å underbygge det muntlige og lette preget som språket har.
Boka er skrevet på svensk og oversatt av Bente Meidell. Kanskje kan noen av de uheldige uttrykkene skrive seg fra oversettelsen. Ord som ”underrettet”, ”innfange” og ”mørkladen” kunne vært byttet ut med noe mer norsk og alminnelig.
At Sandemo har sansen for dramatikk gir også utslag i språket:
Eks s 23: «En historie om ulver og hunder vi leste i småskolen, kan fremdeles rive hjertet ut av kroppen på meg
S 165: «Man ble bare grepet av en usigelig melankoli, et tungsinn som tok kvelertak på en og tynget en til jorden
Vi finner også spor av folkelig, kanskje noe vulgær språkbruk, eks. s 106: «… jeg gikk på teaterskole og arbeidet en tid som sentralborddame på RKO Radio Films, det gikk til helvete, den typen arbeid kunne ikke jeg klare.»
På den ene siden kunne forlaget luket ut slike uttrykk, på den andre siden hadde det kanskje tatt vekk noe av særpreget?

Forlaget kunne – om de hadde ønsket å bygge opp om bildet av Sandemo som et gjennomført hyggelig og elskverdig menneske – foreslått å stryke noen få avsnitt, der hun framstår som litt fordomsfull og kategoriserende. Eks s 77: «Mote har jeg aldri brydd meg om. Jeg mener at de som følger moten slavisk og føler seg spesielle av den grunn, må være fryktelig usikre mennesker som ikke har noen personlighet i det hele tatt
S 169: «Barn skal ikke være med i begravelser
S 171: «Det er en uskikk, dette at nordmennene har begynt å bruke både mors og fars etternavn eller både sitt ugifte og gifte navn. Det er ingen som klarer å huske to etternavn.»

Hvis du har lest en del av det Sandemo har skrevet, så tror jeg at du – som jeg – har dannet deg et bilde av personligheten hennes. Selv om Sandemo i denne boka skriver at hun ikke har skrevet om seg selv eller sitt eget liv i bøkene sine, så kjenner jeg igjen personlighetstrekk hos hennes heltinner, som godt kan skrive seg fra forfatteren selv. I boka forteller Sandemo at hun ofte har følt seg utenfor og annerledes, hun har likt ensomhet og søkt den. På s 15 ramser hun opp at hun er idealist, eskapist, dumsnill, rotete, konfliktsky, lat og selvsentrert.
På enkelte områder er hun visst også sjenert. På s 240 forteller hun - humoristisk - om hvor forlegen hun var i starten, da hun skulle skrive om sex i bøkene sine: «I begynnelsen var jeg så forlegen at jeg satt under bordet og skrev, mens jeg rødmet og bleknet om hverandre.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar