mandag 28. desember 2015

TEMA 3: Bloggen har rundet 100.000 treff!

Søndag så jeg at jeg begynte å nærme meg 100.000 treff på bloggen min. Jeg lurte litt på når jeg ville passere dette runde tallet, tenkte det ville ta en dag eller to.
Men så: Allerede i dag var jeg plutselig langt over! Jeg åpnet statistikken og kikket litt på detaljene, og det ser ut til at det har rent på en hel del treff i natt, fra Russland (!). Så at denne 100.000-milepælen kom akkurat nå er vel ikke noe man skal henge seg så inderlig opp i, men at bloggen min blir lest, kan jeg være sikker på. Gjennomsnittlig har jeg ca 80 treff per døgn, og da ser det ut til at det stort sett er brukere i Norge som er innom, altså reelle besøk. (Det er når tallene blir mystisk høye at jeg mistenker at det ikke er reelle besøk, men noe «maskinelt» som ligger bak).

Av statistikken ser jeg at det ikke bare er nye blogginnlegg som leses, det er like gjerne eldre innlegg som noen antakelig har funnet ved å søke etter omtaler av spesielle titler, og som følgelig legger seg i lista over topp fem siste måned.
For å ta ett eksempel, så har jeg en roman jeg blogget om i 2012 som fortsatt gir mange treff, nemlig «Gyldig fravær» av Harald Rosenløw Eeg.
Kanskje får bloggen en del treff fra skoleungdom som ser etter anmeldelser av ungdoms- og andre romaner, kanskje er det bibliotekarer eller andre ihuga bokelskere som ønsker lesetips, eller de har lest selv og gjort seg opp en mening om en roman, og deretter ønsker å se hva andre har syntes. Det er gjerne det siste jeg bruker andres bokblogger til – å se hva andre har syntes om bøker jeg har lest. Det er blant annet dette med å diskutere eller sammenlikne leseopplevelsen som gjør lesing til en sosial ting.
Etter å ha fulgt en del bokblogger ser jeg at enkelte velger å gi seg etter noen år; da er de lei, vil slippe stress og press, og heller lese bare for å kose seg. Jeg forstår den. Jeg har også i perioder vært lei peset det er å skulle lese nøye med tanke på å skrive blogginnlegg hver gang man er ferdig med ei bok. Men jeg synes fortsatt - etter seks og et halvt år - at bloggingen gir meg nok til at jeg vil fortsette, og har funnet et nivå på innleggene akkurat for øyeblikket, som kanskje er lovlig enkelt, men som fungerer bra i perioder med liten tid til rådighet; da gjelder det å blogge tett og lurt. Å blogge ganske snart etter at boka er ferdiglest, er første bud, for ellers glemmer man både handling og navn på hovedpersoner og det blir en enda større jobb å få klort sammen et innlegg. Og så handler det om å forsøke å fange bokas karakter med få linjer, så får man heller se mellom fingrene på at det blir temmelig generelle vendinger som kommer.(I denne perioden med liten tid, merker jeg at jeg heller ikke orker å lese veldig lange blogginnlegg, så korte innlegg er rett og slett overlevelsesgreia akkurat nå.)

Nå som jeg jobber som bibliotekar igjen, har jeg mye nytte av bloggen i jobbhverdagen. «Plutselig» vil en ungdomsskoleklasse komme på besøk, og da kan jeg ganske enkelt og raskt finne fram en bunke med nye bøker jeg kan prate om. Eller om vi skal ha et arrangement for voksne; da er også bloggen god å støtte seg på. Et oppslag på bloggen gir meg rask oversikt over hvilke bøker jeg har lest i det siste, og jeg kan greit bestemme meg for hvilke jeg finner mest verdt å anbefale, og jeg har dessuten et utgangspunkt for hva jeg vil si om den enkelte boka.
Leseåret 2015 er på hell, og jeg benytter anledningen til å takke alle som følger bloggen min, eller om du bare er av dem som dumper innom litt tilfeldig. Det er en fin ting for meg om jeg kan være til nytte og hygge for noen. Noen har jeg også ergret, det vet jeg, men jeg håper vi alle kan være enige i at vi leser og opplever ulikt, og det må vi ha lov til. Det er jo slikt det kan bli spennende og interessante diskusjoner av!

GODT NYTT LESEÅR!

fredag 25. desember 2015

«Fuck verden» av Monika Steinholm




Utgitt av Schibsted 2015

Gunn har flyttet til Tromsø med moren sin. På bibliotekstaket møter hun Niklas, en fyr som vekker interessen hennes og som viser seg å gå i samme klasse som henne på videregående. Dessverre er han helt opphengt i eks-kjæresten...

Dette er en lettlest, engasjerende ungdomsroman, med fargerikt persongalleri.

Jeg må innrømme jeg hang meg litt opp i tittelen. Jeg er ikke så fan av titler med banning og andre "stygge" ord. Skal man liksom fri til ungdommen med slike titler, eller ønsker man å sjokkere?
Tittelen uttrykker nesten det samme som romanen av John Green som på norsk fikk tittelen «Faen ta skjebnen» (som på originalspråket heter «The fault in our stars»).

Det er heller ikke så lenge siden jeg leste en annen ungdomsroman som også starter med at hun og han møtes på et tak, nemlig «Dager med blå himmel» av Jennifer Niven. Riktignok har ikke disse to i «Fuck verden» tenkt de skal begå selvmord...

Og jeg har lest en annen ungdomsroman i år, der en mystisk nettside spiller en viss rolle, nemlig «Solospill» av Alice Oseman. Nettsiden som er med i «Fuck verden» er ikke mystisk på samme måte, men likevel.
Det jeg forsøker å si er at det er flere trekk ved denne romanen som ikke er spesielt originale. Men på den annen side: Så mange romaner det er skrevet i verden; hvor lett er det å være komplett original?

Jeg synes nok også at romanen gaper over litt mange alvorlige tema, for mange til at forfatteren klarer å gå dypt nok i dem alle.

«Fuck verden» er forfatterens romandebut, og absolutt en debut hun kan være stolt av. Selv om jeg kom med noen innvendinger her, ser jeg at dette er godt håndverk, persongalleriet er som sagt fargerikt, og det er samtidig troverdig.

Lettlest og engasjerende, skrev jeg også, så den er herved anbefalt. Jeg synes handling og språk er såpass spenstig at den burde kunne fenge guttene også.

lørdag 12. desember 2015

«Party!» av Ingunn Aamodt

Utgitt av Cappelen Damm 2015

Da Marlena og venninnene skal arrangere fest, får hun låne mammas leilighet (den står likevel for det meste tom, etter at mamma og pappa har flyttet sammen igjen). Marlena sier selvfølgelig ingenting om at de skal ha fest, for da hadde hun ikke fått lov. Det skal uansett være bare en liten fest med noen få nøye utvalgte gjester. Ja, det er planen. Men Marlena erfarer det så mange unge har erfart før henne, at bare en liten hjemme-alene-fest fort kan utvikle seg til litt av et mareritt...

Denne ungdomsromanen vil nok interessere jentene mest. Det er ingenting som skjer i romanen som overrasker, men det er lettlest og ganske underholdende og føyer seg inn i rekken av tidligere Marlena Evensen-romaner, som jeg vil karakterisere som feelgood/chick-litt for unge jenter.

søndag 6. desember 2015

«Juksemaker» av Helen Guåker

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2015

Vilde begynner på videregående, på musikklinja. Hun er ikke spesielt interessert i musikk, men en eller annen linje skal man jo gå... Vildes store ferdighet er juging, noe som kommer godt med når man har tenkt å bli forfatter, slik Vilde vil.
Det går ikke kjempebra på skolen, verken faglig eller sosialt. Men så får de novelleoppgave i norsken, og Vilde vet at nå har hun sjansen til å vise hva hun kan!

En engasjerende og lettlest ungdomroman jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Det handler om å forsøke å passe inn, men samtidig holde på sin egenart, og om at den som har mye å vinne også kjenner at man har mye å tape.


søndag 29. november 2015

«Det er heldigvis ingen som trenger meg» av Liv Marit Weberg

Utgitt av Aschehoug, 2015

Vi møter igjen jenta fra «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til.» Nå har hun samboer og jobber i en dyrebutikk. Jobb og kjæreste er jo fint, men er det nok? Jenta kommer til at det er det ikke. Hun flytter fra kjæresten, han er jo en hemsko har hun kommet til, melder seg på et selvutviklingskurs, kjenner at hun må ville noe mer for å bli et skikkelig menneske, en å regne med.

Den litt tafatte og ubehjelpelige stemmen fra forrige bok, er hardnet litt til. Humoren er enda mer syrlig og selvironisk; den uttrykker fint det jeg tenker er forskjellen fra forrige bok; ønsket hun nå har om å være noen som betyr noe, kommer også til uttrykk i endring i stemmeleiet.

Dette er morsomt og sårt på samme tid.
Jeg likte boka veldig godt. Boka kan godt stå alene, men den står kanskje ekstra fint i par sammen med den første.
Forlaget benevner denne romanen også som en ungdomsroman; jeg tenker at den like gjerne kan være for voksne lesere.

torsdag 26. november 2015

«Verdens verste ferie» av Marius Horn Molaug

Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Utgitt av Gyldendal 2015

Vi møter igjen Ruben og Kent som vi kjenner fra «Verdens verste rektor». Her drar de til Syden med Kents far. Ikke uventet skjer det uventede ting; ferien blir aldeles ikke som de hadde trodd...

Dette er lettlest humor og action for gutter og jenter i alderen 8-9 år og oppover.
Man kan kanskje innvende at dette er vel lettbeint og enkelt? Og humoren er av og til rettet mot voksne, mer enn ungene?
Eksempel på at humoren iblant kan
synes rettet mot voksne. For ungene er
vel syden aller mest badeliv og kos i sol og varme?






Jeg likte boka uansett; flott med et såpass godt norsk alternativ til Pingle-bøkene og historien om Kaptein Supertruse.

søndag 22. november 2015

«Demontannlegen» av David Walliams

Illustrert av Tony Ross
Oversatt av Sverre Knudsen
Utgitt av Aschehoug 2015

Alfie er en gutt med tannlegeskrekk og temmelig råtne tenner. Tannlegeskrekken blir ikke bedre av at den faste tannlegen blir byttet ut med en ny kvinnelig tannlege, som insisterer på å bli kalt Mamma og ser ut til å ha en ekstrem forkjærlighet for barnetenner...

Det er spennende, på grensen til skummelt her og der, og det er - som i de andre bøkene av Walliams - tilsatt en dose humor. Likevel synes jeg ikke dette er det beste jeg har lest av Walliams. Plottet blir muligens litt for plundrete/mangfoldig for meg, og gjennomføringen litt halvhjertet, som om det bare er om å gjøre å transportere de enkelte handlinger ut til leseren i en viss fart.
Jeg vil nok likevel anbefale boka til jenter og gutter i den rette alderen, fra 8-9 år og oppover.


søndag 15. november 2015

«Ingrid Winters makeløse mismot» av Janne S. Drangsholt

Denne boka handler om Ingrid, travel trebarnsmor. Her roter hun det skikkelig til for seg, både på jobb, i barnehage/skole som forelder, og ikke minst i forhold til ektemannen Bjørnar. Ikke siden jeg leste «Drama med Hilde» av Vigdis Hjorth har jeg vel møtt ei så rar og uforutsigbar dame!

Dette er en veldig morsom, men også interessant roman - den har et ordentlig innhold, mye handling, et fascinerende persongalleri og er på toppen av alt godt skrevet.

Anbefales varmt!

«#alfahann» av Jan Tore Noreng

Utgitt av Gyldendal 2015

Torstein har alt: Bra utseende, veltrent kropp, draget på damene, men han holder seg til Victoria, kjæresten. Han bare vet han er en alfahann, lederen i flokken, den alle ser opp til.
Men så slår dama opp med ham, det er så stort et nederlag, et tungt savn han sliter med å takle. Han begynner å trene enda mer intenst, å bygge muskler betyr nå alt for at han skal holde ut, for at han skal føle seg vel. Han takker ja til tilbudet han får om anabole sterioder, musklene vokser fort og livet kjennes bra igjen. Bivirkningene alle snakker om, merker han ikke noe til. Ikke i starten...

Dette er en engasjerende og spennende ungdomsroman, som både gutter og jenter kan like.
Kanskje synes jeg konsekvensene at dopingen blir gjort vel tydelig, men jeg tror forfatteren lar den litterære kvaliteten være underordnet ønsket om at budskapet skal komme tydelig fram. Og det er en ungdomsroman, så tydelig budskap kan være bra.

#alfahann har samme tema som «Badboy: Steroid» av Anette Münch; begge romanene forsøker å vise hva bakgrunnen kan være for at gutter/menn velger å ta i bruk dopingmidler for å bygge muskler, og hvilke konsekvenser det kan få. Münchs roman er kanskje mer velskrevet, men jeg tror nok ungdom kan like Norengs roman enda bedre. Det er noe med Torsteins stemme; den klarer på en troverdig måte å uttrykke hvor suveren han kjenner seg når han er ovenpå, du kan si selvgodheten er til å ta og føle på.

God og engasjerende ungdomsroman for gutter og jenter fra ca 13 år.

onsdag 11. november 2015

«Jeg gidder ikke leve uten deg» av Christelle Ravneberget

Utgitt av Aschehoug 2015

Det er vår i Oslo, en gang før røykeloven. Annabelle møter Christian, de forelsker seg momentant. Kjærlighetsforholdet blir en kamp med og mot stormende følelser; de skifter slitsomt mellom å være høyt opp og langt nede. De sliter på hverandre det ene øyeblikket, gir hverandre glimt av himmelen det andre. Er dette et forhold liv laga?

Dette er en sånn fæl-og-fin-på-en-gang-roman. Den har bra driv og godt flytende språk, kjennes derfor lett å lese, selv om tema er tungt.
Da jeg valgte å ta med romanen hjem fra biblioteket, var det litt på tross av tittelen, som jeg syntes var litt tåpelig, eller hva jeg skal si. Du kan si "Jeg orker ikke å leve uten deg", eller "Jeg kan ikke leve uten deg," men "gidder ikke"?
Men da jeg avsluttet romanen, skjønte jeg hvorfor denne tittelen er valgt, og den er finurlig; jeg ble i alle fall overrumplet, og vi kan si: satt på plass.

Som vanlig når jeg leser noe jeg liker, så er det ikke så lett å skrive lange blogginnlegg. Det er ikke så mye mer å si enn at boka anbefales!

Dette er forfatterens første roman, og jeg håper hun kommer med flere.

tirsdag 3. november 2015

«Jeg og Earl og jenta som dør» av Jesse Andrews

Oversatt av Egil Halmøy
Utgitt av Aschehoug 2015

Smålubne Gregs mål for high school er kun å komme seg helskinnet igjennom. Det er greit nok bare å kunne gå i fred; tanken er at så lenge han ikke gjør seg bemerket på noen måte, får han verken venner eller fiender. Han har jo Earl, da, som han ser og lager filmer sammen med, men han teller liksom ikke helt med. Ikke han heller...
Men så setter mora Greg i sving med å "være der" for Rachel, som har fått leukemi. Rachel og Greg har en fortid sammen fra jødisk søndagsskole. Litt tilfeldig ble de den gangen kjærester, uten at det varte særlig lenge. Nå synes mora hans at han må stille opp for Rachel, og da må han vel det. Du sier ikke nei til å stille opp for noen som har kreft, gjør du vel?

Hvis du forventer en dåredryppende, rørende kjærlighetshistorie a la «Faen ta skjebnen», så må du gjerne gripe denne boka og la deg overraske og sjarmere. Denne boka er slett ikke sånn som John Greens roman, uten at man av den grunn behøver å bli skuffet! Tvert imot: Greg er så full av selvironi at jeg gir meg ende over; jeg lo høyt flere ganger mens jeg leste, og det er ganske sjelden at jeg så til de grader lar meg underholde av ei bok! Trekke på smilebåndet, småhumre dann og vann - det gjør jeg rett som det er. Men bryte ut i høy latter flere ganger, det skjer ikke så ofte.

Bare les hvordan han presenterer seg selv i kapittel 3, som har overskriften «La oss bare bli ferdige med dette pinlige kapitlet»:
«For denne jævlige bokas skyld er jeg nødt til å snakke kort om jenter, så la oss se om vi kan komme oss gjennom dette uten at jeg må slå meg selv i øyet.
For å ta det viktigste først: Jenter liker gutter som ser bra ut, og jeg ser ikke særlig bra ut. Faktisk ser jeg litt ut som en pudding. Jeg er ekstremt blek og en smule overvektig. Jeg har et litt sånn rotteaktig fjes, og fordi jeg ikke har spesielt godt syn, myser jeg en hel del. I tillegg har jeg det som har blitt diagnostisert som kronisk allergisk rhinitt, som høres interessant ut, men som egentlig bare betyr et konstant buseproblem. Jeg greier ikke å puste ordentlig gjennom nesa, så mesteparten av tiden går jeg rundt med åpen munn, noe som får meg til å se sykt dum ut.
For det andre: Jenter liker selvsikre gutter. Med det i bakhodet kan du lese det forrige avsnittet om igjen. Det er ikke så lett å være selvsikker når man ser ut som et lubbent, mysende, tilbakestående rottemenneske som piller seg i nesa.»

Greg (og Earl) har jo denne filmgreia, og flere scener i boka er gjengitt som deler av et filmmanus. Det er med på å gi fin variasjon, og gir visualiserende eksempler på hvordan Greg ser verden gjennom sine regissørøyne.
De aller første sidene i boka oppfattet jeg som litt tørre og forvirrende, men kommer du forbi dem, så er det bare å gi seg ende over.

Er du nysgjerrig på hvordan det går med Greg, Rachel og Earl? Det er bare en måte du bør finne det ut på: Les boka!

PS. Bokas originaltittel er Me and Earl and the dying girl. Direkte oversatt til norsk forsvinner rimet og tittelen blir altfor mye rett ut av posen. "Dying girl" betyr jo egentlig "døende jente", og gjør det litt mer åpent/uavklart hvordan historien kan komme til å slutte.

PS2. Romanen er filmatisert.

torsdag 29. oktober 2015

«Jeg er William» av Kim Fupz Aakeson

Illustrert av Mikkel Sommer
Oversatt av Egil Halmøy
Utgitt av Gyldendal 2015

William bor hos onkel Nils, for faren er død og mora er "skrulling" (onkels ordvalg).
Det er ikke så lett å være William; på skolen blir han forfulgt av noen plageånder som skal ha betalt for å la ham være i fred, og onkel har det med å drikke seg full, så William må ordne seg selv. Og rett som det er er kjøleskapet tomt.
Men så en dag gjør William noe modig, og lykken begynner å snu...

Det er William selv som forteller. Og ting er som de er; han stiller ikke egentlig spørsmålstegn ved noe, forteller bare hvordan det er. Jeg tror ikke det står noe sted hvor gammel han er, men jeg vil tippe han er 9-10 år. Språket er røft, fordi William gjengir ganske rett fram det som blir sagt; onkelen og flere andre banner en del og bruker skjellsord.

Jeg opplever denne romanen som ganske humoristisk og lys, og det ser ut til å ende godt. Derfor er det ikke så vanskelig å anbefale denne boka for barn i alderen 9-13. Å lese den sammen med en voksen er sikkert enda bedre, så kan man snakke sammen underveis.

tirsdag 27. oktober 2015

«Torget» av Victoria Durnak

Utgitt av Flamme forlag 2015

Elin blir en dag så sur på kjæresten Isak at hun gir bort favorittplakaten hans til loppemarkedet på en skole i nærheten. Hun angrer seg nesten i det samme, og oppsøker loppemarkedet idet det åpner, i håp om å få tak i plakaten igjen. Dessverre blir plakaten snappet av en mann rett før hun skal til å slå kloa i den. Hun finner ut hvem Plakatmannen er, oppsøker ham og forsøker å få til en byttehandel, desperat etter å få tilbake plakaten så hun kan reparere forholdet til Isak; forholdet som hun så seg nødt til å avslutte, for ellers hadde nok han slått opp med henne.

Jeg vil si denne romanen skiller seg ut i mengden. Den er litt rar og kan man si usammenhengende, på samme måte som det er litt vanskelig å få tak på hvem Elin er, og hva hun egentlig vil. Elin har tydeligvis en greie med navn - enten hun kartlegger hva alle heter, eller bare gir dem navn - navn ramses i alle fall opp gjennom hele romanen. Eks s 47-48: "Ved trappa opp til T-banen møter jeg åtte tiåringer på sparkesykler (Loan, Vinh, Dinh, Tu, Sturla, Anahi, Juliane og Olav), sju par med handleposer (Tonje og Thomas, Thale og Agnete, Gaute og Irina, Hu og Ji, Arta og Ejona, Mika og Sami, Mattis og Ronja) og fem hunder i bånd med eiere (Rex og Lars, Bo og Katarina, Amor og Sanna, Tiger og Tom-André, Shen og Tao)."
Vitsen med disse oppramsingene er vel å vise at Elin har denne greia med navn, men dette er jo ikke noe man faktisk gidder å lese, man registrerer det bare. Jeg synes dette er litt slitsomt og tullete, men det passer kanskje, for Elin virker også litt slitsom og tullete.

Ferdig med romanen tenker jeg at vi som leser, på samme måte som Elin, ble avledet fra å se og sette pris på det som virkelig betyr noe i livet. Vi ble oppslukt av alle tingene, alle gjøremålene, alle byttehandlene, og imens vi holdt på med alt dette styret, gikk det tapt det vi virkelig brydde oss om.



torsdag 15. oktober 2015

«Etter deg» av Jojo Moyes

Oversatt av Elisabeth Haukeland

Utgitt av Bastion 2015

Louisa (eller bare Lou) Clark er i sorg. Hun lyktes ikke i å få Will Traynor til å velge livet framfor døden, selv om de elsket hverandre. Livet uten Will er trist og tomt. Det har ikke hjulpet å farte rundt i verden, det har ikke hjulpet å jobbe i en bar på en flyplass, iført glorete skjørt og parykk, det har heller ikke så langt hjulpet å delta i en sorgterapigruppe. Men så en dag dukker det opp noe som gir Lou noe annet enn seg selv og sin egen sorg å tenke på...

«Etter deg» er en oppfølger til romanen «Et helt halvt år», en roman jeg likte veldig godt. Selv om jeg likte «Et helt halvt år», er jeg ikke blant dem som har savnet en oppfølger.
Fordi: «Et helt halvt år» sto fjellstøtt alene, og alle gode historier behøver ikke på død og liv bli serier; alle gode ting tar slutt en gang.
Men da først oppfølgeren lå der, greide jeg ikke å la være å lese, så klart.

Jeg synes ikke denne romanen på langt nær er så god som forrige, men så er det kanskje slik at oppfølgere av store leseopplevelser nesten automatisk vil føles som en nedtur?
Språket er stort sett greit, men enkelte steder kunne teksten vært mer gjennomarbeidet. Jeg forstår at det haster med å oversette en bestselger, men et par ekstra dager med korrektur og språkvask kunne man tatt seg tid til. Da kunne man luket vekk "hikkefeil" som s. 301: "Det fantes alltid være en håndfull menn..." og s. 447: "... og så er det er omtrent tre blokker..."
Man kunne også jobbet mer for å få beskrivelser/bilder til å fungere optimalt, unngått klønete formuleringer som f.eks. s. 130: "opp-ned-snudd blomsterpotte" og s. 507: "... og han løftet hånden med åpen håndflate, og jeg løftet min langsomt tilbake."
Romanen har øyeblikk med dramatikk og store følelser, det er bra. Men det er som om det nettopp i disse viktige øyeblikkene i romanen glipper mest språklig. Det ødelegger.

Innholdsmessig vil jeg si at romanen har mye bra i seg, selv om det kanskje blir vel mye om sorg, sorgarbeid og terapeutiske tilnærmelser, og persongalleriet blir vel stort. Hadde utførelsen vært litt bedre, ville jeg blitt mer fornøyd med helheten, men slik den framstår føles den ujevn og litt mer villet god enn egentlig god, om du skjønner hva jeg mener.
Det kan være at forfatteren bare hadde lyst til å tjene mer penger? Det skjønner jeg i så fall godt. Årets roman slutter slik at hun åpner for enda en fortsettelse, og selv om jeg gir en litt lunken omtale her, så kommer jeg ganske sikkert til å lese den også. ;-)

mandag 5. oktober 2015

«Begravelsesriter» av Hannah Kent

Oversatt av Tore Sand

Utgitt av Schibsted 2014

Vi er på Island, året er 1829.
Agnes er dømt til døden for medvirkning til drap. Mens hun venter på at dommen skal fullbyrdes, blir hun plassert hos en bondefamilie. Før hun kommer og den første tiden hun bor på gården, er familiemedlemmene skeptiske og halvredd henne; den eneste som møter henne med åpenhet og ønske om å forstå, er den unge presten som er satt til å samtale med henne i håp om å redde sjelen hennes.
Etter hvert blir familien vant med å ha henne der, og hun får nesten rollen som en vanlig arbeider på gården. Hun begynner også å dele med de andre hva hun har opplevd. Det de etter hvert spør seg er: Hvor delaktig var egentlig Agnes i drapet hun er dømt for?

Dette synes jeg var en interessant og spennende leseopplevelse.
Uten at jeg kan sette fingeren på det, tror jeg kanskje ikke alt i romanen er like historisk korrekt - det er noe med hvordan folk ordlegger seg her og der, eller hvordan tanker og følelser gjengis, men det gjør uansett ikke stort med tanke på helhetsinntrykket.
Først da jeg var ferdig med boka, oppdaget jeg at romanen bygger på faktiske hendelser.

Liker du historiske romaner, bør du prøve denne.

torsdag 1. oktober 2015

«Det er du som er Bobby Fischer» av Christer Mjåset

Utgitt av Kagge forlag 2015

Håkon drar til Lillehammer, stedet han vokste opp, for å delta i vennen Kristoffers begravelse. Der møter han de andre i vennegjengen; mennesker han ikke har hatt kontakt med alle disse årene som har gått siden han som fjortenåring flyttet fra byen.
Hva var det som skjedde den gangen for snart 30 år siden, og som gjorde at de gled fra hverandre? Hva er det de hver for seg har gått og båret på disse årene, og som de har taklet på ulikt vis?

Christer Mjåset er en forfatter jeg har fulgt med interesse. Selv om jeg ikke har vært like begeistret for alt han har skrevet, tenker jeg at han har noe å fare med.
Forrige roman, «Hvite ravner» (2012), likte jeg godt.
Dessverre er årets roman en nedtur. Forfatteren har skiftet forlag fra Gyldendal til Kagge, og jeg undres hvorfor? Kan Gyldendal ha takket nei til dette manuset? Eller har forfatteren vært misfornøyd med oppfølgingen hos Gyldendal, og valgt overgang til Kagge?
Det jeg ser her er i alle fall at Kagge forlag ikke kan ha gitt Mjåset god nok oppfølging, eller utfordret ham nok. Både komposisjon og utførelse har et stort forbedringspotensial.

Persongalleriet er ganske stort. Jeg vil hevde det er for stort med tanke på romanens lengde; den er bare 198 s. På så liten plass rekker man ikke å etablere karakterene godt nok til at det blir troverdig eller engasjerer. Kanskje kunne man kuttet ut en eller to i vennegjengen/slått sammen karakterer, og man kunne helt sikkert skåret ned på plassen som brukes til å beskrive vennenes koner og barn.

Forlagets vaskeseddel hevder: "Romanen er spennende til siste punktum." Da er det jo underforstått at hele boka er spennende, men jeg for min del syntes ikke det begynte å ta av før jeg kom til siste fjerdedel. Vekslingene mellom nåtid og fortid (tilbake til guttedagene) synes jeg ikke er løst på best mulige måte. Det er i fortiden spenningen, undringen og alle spørsmålene ligger, så jeg tror jeg ville foreslått for forfatteren å lage nåtidsfortellingen til en mye tynnere ramme, som ikke bremset eller forstyrret flyten i handlingen, slik jeg opplever at den til en viss grad gjør.
Det er Håkon selv som forteller, og stemmen hans opplever jeg som litt dyster og selvmedlidende; en stemme jeg vil si det kan være litt vanskelig å falle for.
Jeg mener at forlaget burde utfordret forfatteren når det gjelder oppbyggingen av romanen. Det er potensiale til en meget god roman her, men som jeg opplever til en viss grad skusles bort.

Forfatterens språkføring i denne romanen opplever jeg som omstendelig, tungt og flere steder litt klønete, så forlaget har ikke gjort god nok jobb med språkvasken.
Korrekturen er nok heller ikke av ypperste klasse; den har for eksempel ikke greid å fange opp feil som s 122: "brannen på motorsykkelen" - det riktige skal være "branden". Heller ikke "bårnåler" s 19. (Her skal det selvfølgelig stå barnåler.) Småplukk, det er jeg klar over. Likevel er slike ting med på å trekke ned helhetsinntrykket.

Jeg vet at Mjåset kan mye bedre enn dette, så jeg venter i spenning på hans neste forsøk.

onsdag 30. september 2015

«Gråt, baby» av Kari Saanum

Utgitt av Omnipax 2015

Vi møter igjen femtenåringen Kaia, fra «Elefanten i rommet». Kaias far har et alkoholproblem. I denne boka skal han legges inn til behandling. Det er bra at far får hjelp, men Kaia er ikke glad for å skulle bo alene med mora. Mora som snoker i dagboka hennes, som bare gråter og synes synd på seg selv.

Dette er ei lettlest bok, utgitt med støtte fra Leser søker bok. Det er korte setninger, korte kapitler, og teksten er omgitt av mye luft. Men tema er ikke lett; det er tungt og dystert. Kanskje ei bok man kan bruke som utgangspunkt for diskusjoner om rusmisbruk, og hvordan det involverer og rammer familien?

lørdag 26. september 2015

«Svartle» av Håkon Øvreås

Illustrert av Øyvind Torseter
Utgitt av Gyldendal 2015

Heltene fra «Brune» er tilbake. Denne gangen er det Atle (som kan bli superhelten Svartle) som er hovedperson. Med seg har han Rune (som kan bli Brune) og Åse (som kan bli Blåse).
Handlingen denne gangen involverer ei forsvunnet premiehøne.

Dette er et sjarmerende univers, der superheltenes største kraft muligens er den sterke og fine fantasien.

Noen innvendinger har jeg nok: Jeg synes kanskje historien er litt vel enkel, og språket virker litt likeglad, kanskje jeg kan si hastverkspreget? Jeg får en følelse av at det ikke er arbeidet nok med språket; maksimalt er ikke hentet ut. Kanskje har man satt for mye lit til at de stemningsfulle illustrasjonene skal bære verket?

Jeg har lest boka som ebok, og kan derfor ikke angi sidetall for sitatet jeg tar med som et eksempel på beskrivelser jeg synes er litt enkle:
«På kirketårnet satt det en måke og ventet på at noe snart skulle skje. Nede på et jorde sto det fire brune hester og beitet. En liten, rød bil kjørte langs veien opp gjennom byggefeltet og svingte fort inn på gårdsplassen til ordføreren. Ut av bilen spratt det en tjukk mann med masse krøller på hodet. Han hadde et kamera i rem rundt nakken, og en notisblokk stakk opp av brystlomma
Det er særlig formuleringene med "det" jeg finner mye av i boka, som "sto det", "lå det", "var det", "spratt det" og så videre. I det minste kan man stryke "det", slik at det blir for eksempel "På kirketårnet satt en måke..." og "Nede på et jorde sto fire..."

For barn i alderen 6-9 år tror jeg likevel dette vil være en fin leseopplevelse og et svært hyggelig bekjentskap.

onsdag 23. september 2015

«Will Grayson, Will Grayson» av John Green og David Levithan

Oversatt av Stian Omland og Tonje Røed
Utgitt av Gyldendal 2015

Will Grayson er bestevenn med Tiny Cooper, en diger homofil gutt med hang til å forelske seg stadig vekk og en egen evne til å få veldig mye i verden til å dreie seg om ham selv. Men han har og viser masse omsorg for vennene sine, og hvem vet: Kanskje Will Grayson gjør rett i å følge Tinys kjærlighetsråd?
Den andre Will Grayson bor et helt annet sted, men på grunn av visse omstendigheter møtes de to Will Grayson'ene i en pornosjappe. Og gjennom Will Grayson den første får også den andre Will Grayson møte Tiny, og heller ikke han stiller seg likegyldig til "go'klompen"...

Dette var en veldig sjarmerende bok, språket flyter godt, er fargerikt og preget av humøroverskudd. Tiny er en person du som leser heller ikke stiller deg likegyldig til, og det er andre personligheter også, som er fine bekjentskap.

De to Will Grayson-ene veksler på å fortelle i hver sine kapitler. Will Grayson II har ikke funnet shift-tasten på PC-en, for teksten har ingen store bokstaver. I starten var dette litt uvant, men jeg vente meg til det etter hvert. Jeg er uansett ikke sikker på om jeg ser poenget i å droppe store bokstaver, men det kan jo være gjort sånn fordi man lettere kan skille de to stemmene fra hverandre.

KANSKJE likte jeg ikke slutten like godt som jeg likte resten av boka, men dette er helt klart en anbefalelsesverdig ungdomsroman!

onsdag 9. september 2015

«Bak murene» av C.J. Daugherty

Oversatt av Ulrik Farestad

Utgitt av Schibsted 2015

Allie er i ferd med å havne på skråplanet, og foreldrene sender henne til kostskolen Cimmeria i håp om at det kan være redningen.
Cimmeria er ingen vanlig skole, det skjønner Allie med en gang. I starten hater hun å være der, men det snur ganske snart. Her får hun venner, og et par kjekke gutter viser interesse for henne.
Det blir etter hvert åpenbart for Allie at noe merkelig, hemmelighetsfullt foregår bak kulissene, men hva? Noen av elevene på skolen, deriblant begge guttene som viser henne interesse, er medlemmer av noe som kalles Nattakademiet. Hva er det medlemmene av Nattakademiet har fore; hva ER egentlig Nattakademiet?

Dette er første del av en serie, kalt Night school. (Man kan lure på hvorfor forlaget har valgt å oversette Night school til Nattakademiet i selve romanteksten, men ikke i tittelen på boka. På den andre siden gjorde de tilsvarende halvveisoversettelse i Uglies, Pretties og Specials av Scott Westerfeld.)
At dette er starten på en serie er tydelig. Boka føles uforløst, den avsluttes slik at man skjønner det er mer i vente, antakelig mye mer.
Det kan vekke nysgjerrighet og anspore til å lese videre når man som leser blir holdt uvitende om ting, men i dette tilfellet synes jeg kanskje at jeg blir holdt litt for mye utenfor; jeg bikker over mot å bli misfornøyd og kjenner meg litt usikker på om jeg skal lese fortsettelsen, hvis det er slik at jeg gjennomgående skal holdes på pinebenken.
Det er elementer ved boka jeg liker - kostskolemiljø, vennskap og kjærlighet - men er akkurat nå usikker på om det er nok til at jeg vil lese neste bok i serien.

Oversettelsen har noen små skjønnhetsfeil, enkelte steder får jeg følelsen av at man har direkte oversatt engelske uttrykk uten å høre etter om det lyder som begripelig, god norsk.
Eks s. 43 «... den melkete kaffen.»
S. 111: «Sammen med Sylvain bar han Phil under skuldrene...»
S. 161: «... knyttet hun nevene så hardt at neglene skar små halvmåner i håndflatene.»
S. 221: «Han hadde dusjet og skiftet - kinnene var fortsatt røde fra vannet...»
S. 223: «Til slutt stappet hun maten i seg og tørket opp sausen med rundstykket...»
S 228: «... sa hun og dro tærne i en rett strek over gulvet...»
S 361: «Deretter ble hun sittende våken med armene rundt knærne i en lang stund.»

Jeg ser på baksida av romanen at forlaget lanserer Night school som en spenningsserie. Jeg er litt usikker på om elementene av spenning er solide nok til å innfri for de leserne som velger serien og forventer spenning. Jeg synes elementene av kjærlighet og vennskap er vel så mye betont i denne første boka i serien, men det kan hende at forfatteren på veien videre klarer å vektlegge spenningsaspektet i større grad.

mandag 7. september 2015

«Solospill» av Alice Oseman

Oversatt av Heidi Sævareid

Utgitt av Mangschou forlag 2015

Victoria (hun vil helst kalles Tori) har ikke mange venner. Hun pleide å ha mange, men nå er det kanskje bare én. Hun liker å blogge, eller se på film. Hun leser ikke bøker, selv om faren forsøker å pushe bøker stadig vekk.
Men så blir hun plutselig oppsøkt av en gutt, Michael Holden, som angivelig skal lokalisere henne eller knytte kontakt med henne på vegne av en annen gutt, Lucas Ryan. Lucas og Tori var venner da de var små, nå vil han at de skal være venner igjen.
Samtidig dukker Solospill opp, i form av en blogg og ulike aksjoner som gjennomføres på skolen de går på. Hvem står bak Solospill? Hva er målet med Solospill?
Tori forsøker å finne ut av saken, samtidig som Michael Holden gjør ulike framstøt for å bli venn med henne.

Aller mest kan man si den handler om Tori og livet hennes, som egentlig er blitt ganske vrient. Tori har mange tunge tanker, vonde følelser og en gjennomgående negativ holdning til seg selv, samt til alt og alle rundt seg. Man kan si hun er litt depressiv.
Når man ikke er spesielt glad i seg selv, er det vanskelig å tro at andre kan finne en interessant eller ønske å bli venn med en. Når man ikke tror folk faktisk har lyst til å bli kjent med en, oppfører man seg avvisende og ustadig. Når man oppfører seg ustadig, kan de som i utgangspunktet syntes du var interessant, miste interessen. Det er en ond sirkel man ikke kommer ut av før man begynner å like seg selv, eller være glad i seg selv.

Boka inneholder mange fine tanker, og språket er godt, flyter fint. Og spenningen holdes oppe fordi jeg ikke aner hvordan historien vil ende; den kan ende godt, eller den kan ende skikkelig dårlig.
Jeg tror romanen er inspirert av "Redderen i rugen" av J.D. Salinger; hovedpersonen der heter Holden Caulfield. Kanskje Michael Holden er inspirert av Holden Caulfield?

Et fint sitat fra boka, om bøker og lesing:
«Jeg kan ikke lese bøker, for jeg vet at ingen av dem er sanne. Ja, jeg er en hykler. Film er ikke ekte, men jeg elsker film. Bøker er likevel noe annet. Når man ser en film, er man liksom en som står på utsiden og kikker inn. Med en bok - så er man der. Man er på innsiden. Man er hovedpersonen.»
Det er jo akkurat sånn det er. Å lese kan gi en helt uforlignelig nærhet til historien og personene i den.

En interessant, underholdende og tankevekkende ungdomsroman.

torsdag 20. august 2015

«Mere blod» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2015

Jon er på flukt, har reist fra Oslo til Finnmarksvidda. Når folk spør, sier han at han heter Ulf og har kommet for å jakte. Han får låne ei jakthytte og et gevær, i hytta rigger han seg til og venter. Han regner med å bli funnet av den som har noe uoppgjort med ham. Men da skal han være forberedt og kanskje denne gangen greier han å skyte for å drepe...

Eter å ha lest «Blod på snø» - som jeg ikke syntes var noe særlig - var jeg veldig usikker på om jeg skulle gidde å bruke tid på denne. Men jeg valgte å prøve, og det er jeg aldeles ikke lei meg for! Jeg lot meg sjarmere og underholde.
Handlingen er enkel, men ikke uspennende. Historien er godt fortalt, byr på underfundige dialoger og flere minneverdige bekjentskap. Særlig likte jeg tiåringen Knut, læstadianersønnen som vet å gi beskjed til folk at de "skal brenne" om de synder. Og som har en egen gest med hånda som skal illudere denne brenninga. :-)
Utdrag fra s. 26:
«Mamma er klokker og kirketjener,» sa Knut. «Morfar sier at hun burde ha overtatt jobben til presten også. Om hun hadde vært mann, altså.»
«Trodde det var blitt lov med kvinnelige prester?»
Hun lo. «Kvinnelige prester i Kåsund?»
Gutten lagde flammebevegelser med fingrene.


Alt i alt en underholdende og lettlest krim!

mandag 17. august 2015

«Bare et menneske» av Kristine Næss

Utgitt av Oktober forlag, 2014

Bea Britt bor i barndomshjemmet til faren. Emilie, ei ung jente som hører til i nabolaget, forsvinner. Bea Britt har en stund status som mistenkt i saken, siden Emilies sekk blir funnet i hennes hage.
Boka handler mest om Bea Britt, men også om farmora hennes, som bodde i det samme huset, samt Beate, dattera til ei venninne av Bea Britt.

Det er vanskelig å gi noe innholdsreferat av boka - vi følger de tre kvinnene i ulike episoder/perioder av deres liv.

Boka er mettet på et vis - det er mye innhold her, selv om det ikke er noen veldig tydelig handling. Og boka er velskrevet. Det er ei bok du bør ha god tid når du leser, slik at du kan fordøye det du får ta del i, og følge tankene som settes i sving.

Det jeg synes trekker noe ned, er hoppingen mellom de tre kvinnenes historier. Uten teksten bakpå boka, ville jeg brukt litt tid på å finne ut at boka har tre hovedpersoner - hoppene mellom de tre (som også innebærer hopp i tid) er ikke merket på noen måte; dette må du finne ut av selv. Slik sett er dette ikke noen lettlest bok.
Det er lettest å skille ut kapitlene om Cecilie/Cessi - Bea Britts farmor - for her er språket markant gammelmodig, som fra en svunnen tid.

Jeg er ikke så begeistret for bøker med flere hovedpersoner, der hovedpersonene driver ved siden av hverandre og ikke har noe spesielt felles. Her får jeg ikke følelsen av at historien til de tre kvinnene henger så veldig mye sammen, og jeg tenker at dette ikke er én roman, snarere tre (kort)romaner stokket i hverandre.
Men likevel synes jeg at dette var en fin leseopplevelse.

Boka er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2015.

søndag 9. august 2015

«Med beina på nakken» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2015

Eirik er på tur med faren sin. Med toget reiser de nedover i Europa. Det er ingen vanlig feriereise, det skjønner vi fort, men hva er det for slags tur da? Etter hvert kommer det fram at de er på flukt. Faren har hentet Eirik hos fosterforeldrene, tatt ham med seg uten lov.

Dette er en fortelling om et spesielt far-sønn-forhold; et tema Arne Svingen har skrevet om før. Eirik sitter i rullestol. Han er lam fra livet og ned etter en trafikkulykke der mora mistet livet. Det var faren som kjørte bilen da ulykken skjedde, og han var ruset. Disse vonde faktaene kommer fram utover i historien, blir røpet litt etter litt. Dette gjør at spenningen holdes oppe hele veien.

Det er Eirik som forteller. Jeg synes stemmen hans er troverdig, usentimental og enkel. Jeg tror ikke det står noe sted hvor gammel Eirik er, men jeg tipper han er 9-10 år? Boka tror jeg passer for gutter og jenter fra 9 år og oppover.

«Uten personlig ansvar» av Lena Andersson

Oversatt av Bodil Engen
Utgitt av Gyldendal 2015

Vi møter igjen Ester fra Rettsstridig forføyning. Hun er ferdig med Hugo Rask, nå kaster hun sine øyne på skuespilleren Olof Sten. At han er gift bryr hun seg ikke om. Hun er overbevist om at Olofs ekteskap er ulykkelig og at han vil få det mye bedre sammen med henne, så med iver, engasjement og sterke følelser skrider hun til oppgaven.

Også denne romanen leste jeg med en blanding av interesse og irritasjon. Ester er ganske slitsomt ensporet, selvgod og slik hun holder på og styrer med denne kjærligheten - analyserer, vrir og vender på alt.
Selv om jeg blir litt oppgitt, så er det noe ved disse bøkene; jeg må lese ferdig. Jeg blir nysgjerrig på hvordan det ender, enda jeg er ganske sikker på at jeg vet hvordan ting vil utvikle seg.

Også i denne romanen er språket noe tørt og akademisk. Her og der kunne jeg nesten føle behov for et oppslag eller to i fremmedordboka. Eksempel s. 67: «Ingen data syntes å kunne rokke ved denne tesen og hun gikk ut fra en fast kjærlighetsstruktur og et universelt menneske som postulat og aksiom, ugjennomtrengelige for all slags gjenstridig empiri; i stedet ble den gjort om for å stemme bedre med teorien hennes.»

Om jeg tror jeg vet hvordan ting vil ende, så skyldes det også enkelte frampek i teksten, som s. 20: «Hvis Ester hadde tatt ham på ordet her, ville hun ha spart mye tid og møye, og hun ville gått glipp av mye som var vidunderlig

søndag 26. juli 2015

«Offer uten ansikt» av Stefan Ahnhem

Oversatt av Kari Bolstad

Utgitt av Aschehoug 2015

En sløydlærer blir funnet drept på skolen hvor han var ansatt, nærmere bestemt på sløydsalen. Hendene er kuttet av, og etter en stund finner man dem liggende i dusjen ved gymsalen. Ved liket er det plassert et klassebilde fra da læreren selv var elev ved samme skole, og lærerens ansikt er krysset over. Snart oppdages et lik til, også han elev i samme klasse.
Fabian Risk, politietterforsker, er nettopp flyttet tilbake til stedet han vokste opp. Han gikk også i denne klassen som nå synes truet på livet, og aner snart hvem det er som kan stå bak drapene...

Dette er en kriminalroman som lykkes i å holde spenningen oppe det meste av veien. Etter min smak er det for mange drap her, og dessuten gjennomført og beskrevet på for bestialsk vis. I tillegg synes jeg noe av løsningen på krimgåten hviler for mye på tilfeldigheter til at det blir troverdig, så boka får ikke toppkarakter fra meg. Men den kan helt klart anbefales til lesere som liker hardkokt krim.

lørdag 25. juli 2015

«Rettsstridig forføyning : en roman om kjærlighet» av Lena Andersson

Oversatt av Knut Johansen

Utgitt av Gyldendal 2014

Ester er poet og essayist, og får i oppdrag å skrive foredrag om kunstneren Hugo Rask. Hun er fra før fascinert av kunstneren og hans verk, men etter dette er hun fullstendig oppslukt, og nærmest bestemmer seg for å erobre ham. Hun frir seg fra sin samboer og starter jakten...

Romanen ble lest med interesse, men også irritasjon. Jeg blir ganske oppgitt over Esters naive, nesegruse beundring for Rask, samtidig som jeg ser at en ensom kvinnes lengsel etter kjærlighet kan gi slike resultater.
Ester og Rask avklarer aldri hverandres forventninger eller motiver for å ligge med hverandre. Ester tror det betyr at Rask elsker henne og skal bli trofast hos henne livet ut, mens han mest sannsynlig bare har sett det som et deilig lite eventyr; en anledning som bød seg.

Språket er av og til litt vel akademisk og tørt, men det forekommer meg å beskrive Esters personlighet på en veldig god måte.

Romanen har fått sin oppfølger i «Uten personlig ansvar», og jeg tror jeg må ta en titt på den også.

«Himmelstrand» av John Ajvide Lindqvist

Oversatt av Henning J. Gundersen

Utgitt av Cappelen Damm 2015

Beboerne i fire campingvogner våkner opp til en ny sommerdag. Men hva har skjedd? Campingplassen vognene sto på, er vekk, omgivelsene nå er en perfekt striglet gresslette - tilsynelatende evig; i alle retninger er det bare den flate gressletta å se. Himmelen er blå, og det er dagslys, men hvor kommer lyset fra; det er ingen sol på himmelen.
Det er ikke elektrisitet i vognene lenger, og mobiltelefonen har ikke dekning. På radioen spilles bare svensktopper.
Hva er dette for slags sted? Hvordan har de havnet her? Og hvordan skal de finne tilbake til sivilisasjonen?

Dette er en skrekkfilm på bok. Jeg syntes dette var veldig spennende lesning - for her kan jo alt skje.
Slutten ble kanskje litt ubegripelig og utflytende, men alt i alt en fin leseopplevelse.

«Elizabeth er borte» av Emma Healey

Oversatt av Einar Blomgren
Utgitt av Cappelen Damm 2015

Maud er begynt å bli så glemsk. Når hun er på butikken kommer hun ikke på hvorfor hun gikk dit, og ender hver gang opp med å ta med seg hermetiske ferskener, selv om skapet er fullt av slike bokser hjemme.
Hjemme lager hun seg rett som det er en kopp te, men fordi hun setter den fra seg mens hun holder på med noe annet, glemmer hun å drikke den.
Men en ting er hun sikker på, og det er at venninnen Elizabeth er borte! Det hjelper ikke at datteren  hennes og Elizabeths sønn sier at Elizabeth ikke er borte, for Maud vet at det er noe muffens et sted, og hun gir seg ikke!

Dette kan beskrives som en litt annerledes kriminalroman, da den egentlige krimgåten er pakket inn i en glemsk dames ulne minne, og sammenblanding av da og nå. Jeg skal ikke røpe hva som har skjedd med Elizabeth, men saken er at søsteren til Maud - Sukey - forsvant da Maud var ung. Det var en gåte hva som skjedde med henne; hun ble ikke funnet. Ikke da. Men Mauds engstelse for at det kan ha skjedd noe kriminelt med Elizabeth, setter tanker og minner i sving med episoder som fant sted i tiden rundt Sukeys forsvinning, og kanskje lar saken seg løse nå?

Jeg likte boka, men greide faktisk å skjønne sammenhengen i kriminalgåten ganske tidlig, og derfor føltes slutten noe langdryg. Kanskje kan man si at boka er mer interessant som innblikk i hvordan senilitet oppleves og arter seg, enn som kriminalroman.

onsdag 15. juli 2015

«Datteren» av Jane Shemilt

Oversatt av Benedicta Windt-Val
Utgitt av Gyldendal 2015

En kveld kommer ikke Jenny og Teds 15-årige datter Naomi hjem etter en teateroppsetning hun har hatt en hovedrolle i. De få sporene som finnes, gir ikke noe svar på hva som kan ha hendt.
Ett år senere er hun enda ikke funnet, men så skjer det plutselig et gjennombrudd i saken...

Kapitlene i romanen hopper mellom dagene rundt Naomis forsvinning, og ett år senere, men hoppene er tydelig merket, så det skal ikke by på noen problemer å følge med i hoppene.
Historien er kløktig bygget opp, slik at vi får porsjonert ut litt etter litt de sporene som kan gi oss som leser en mulighet for å gjette hva som har skjedd med Naomi. Spenningen holder seg godt gjennom det meste av romanen; det var bare helt til slutt jeg begynte å synes at det gikk litt tregt og kunne ønsket meg at informasjonen ble delt med oss i et litt større tempo.

Jeg får assosiasjoner til en del andre bøker jeg har lest om folk som forsvinner, som for eksempel «Flink pike», og slutten kom ikke spesielt overraskende på meg, siden jeg var på vakt mot å bli lurt.

En grei spenningsroman dette, men jeg synes språket trekker noe ned. Det flyter ikke spesielt godt. Noen steder virker det som man ikke har forsøkt å skrive norsk, bare mer eller mindre direkte oversatt de engelske uttrykkene, som s 49: «Føttene mine snubler i en fremstikkende trerot...» eller s 325: «Rommet var fullt av folk - de sto mot veggene...» Eller s. 326: «Hun satt i midten på fanget til noen...»
Og man kunne fått bedre flyt om man luket ut noen av de unødvendige småordene, som f.eks. s 181: «Inne på Boots velger jeg ut en toalettmappe...» Det er enklere og bedre slik: "På Boots velger jeg en toalettmappe..."
Og man kunne forenklet her og der, slik at det ikke ble så omstendelig og tungt, som s. 194: «Etter en stund gikk jeg bort til telefonen og ringte til sykehuset. Jeg ba om å bli satt over til nevrokirurgisk operasjonsavdeling.»
Dette kunne man forenklet til: "Etter en stund ringte jeg nevrokirurgisk operasjonsavdeling på sykehuset."

Romanen er en av de mest solgte i Storbritannia i 2014, leser jeg på omslaget. Synd at forlaget har hatt slik hastverk med den norske utgaven; en god språkvask hadde gjort leseopplevelsen så mye bedre.
Når det er sagt, så vet jeg at mange lesere ikke bryr seg så mye om hvorvidt språket flyter godt eller ei, så det er sikkert mange lesere til denne romanen også i Norge.

tirsdag 14. juli 2015

«Svøm med dem som drukner» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2014

Edvard har vokst opp hos besteforeldrene sine på en gård i Gudbrandsdalen, siden Edvards foreldre døde da han var 3 år. Det er bare lite han husker om dem og han virker tilfreds med det.
Det er først da bestefaren dør og Edvard blir alene igjen på gården, det dukker opp saker og ting som gjør at Edvard begynner å lete etter sannheten om hva som hendte da foreldrene døde og hva som ellers kan graves frem av familiehemmeligheter hjemme i Norge, i Shetland og Frankrike.

Dette er en velskrevet og godt dramatisert roman, med nok elementer i seg til å nå ut til et bredt publikum; den fortjener absolutt den oppmerksomheten den har fått.
Anbefales!

mandag 13. juli 2015

«Verdens verste rektor» av Marius Horn Molaug

Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Utgitt av Gyldendal 2014

Ruben kan ikke svømme, og på svømmedagen er det siste sjanse for å klare svømmeknappen. Det er rektor som er svømmelærer, og i tillegg til å være en upedagogisk, brysk type, har han fullt av de ekleste vorter du kan tenke deg. Det blir til at Ruben og kameraten Kent legger hodene i bløt for å finne en utvei til å slippe å delta på svømmedagen, koste hva det koste må...

Stilen på illustrasjoner og plot minner meg om Pingle-bøkene og bøkene om Kaptein Supertruse. Ikke super-originalt, men morsomt og lettlest.

«Pym Pettersons mislykka skoleball» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal 2015
For Pym og klassen nærmer det seg slutten av sjuende klasse og barneskolen, og Pym har funnet ut at hun ikke liker forandring. Ikke når det betyr at klassen hennes fra høsten blir oppløst, skranglet sammen med andre skoler for å danne nye grupperinger på ungdomsskolen. Hun utstår heller ikke tanken på at hun ikke skal få ha Hilde som lærer mer. Og alle de andre i klassen gnåler bare om skoleballet, som om det er noe å glede seg til!? Pym er rett og slett litt lei seg alt som skal ta slutt, og klarer ikke glede seg til noe som helst, skal hun i det hele tatt gidde å gå på det teite skoleballet?

Jeg synes forfatteren fint får fram følelser og tanker man kan ha når man står overfor store forandringer, og hvor vrient det kan være å oppføre seg som folk i brytningstida mellom barn og ungdom. Her behandles også ulike sider ved puberteten, som det å få mensen for første gang.

Denne romanen er - i likhet med de andre Pym-bøkene - skrevet i en gøyal og pratete tone, men denne gangen synes jeg kanskje de alvorlige undertonene kommer bedre fram. Alvoret kler romanen; det blir mer dybde og jeg tror kanskje dette er den av Pym-bøkene jeg har likt best.
Det slår meg at formen kan minne om en dagbok, slik alle små og store ting blir tatt med, og slik det gjerne smøres tjukt på her og der for virkelig å få fram dramatikken.

Jeg er spent på om det kommer flere bøker om Pym, nå som forfatteren har ført henne fram til ungdomsskolen; målgruppa vil eventuelt bli en litt eldre enn for de første bøkene.

lørdag 4. juli 2015

«A very gallant gentleman» by L.C. Bernacchi

'Titus' og hestene.
Bildet er lånt fra pinterest.com, det
samme fotografiet var gjengitt i biografien.
Jeg har lest noen bøker om kappløpet mot Sydpolen, og har blitt nysgjerrig etter å få vite mer om mennene rundt Robert F. Scott. Denne biografien er om Lawrence Edward Grace Oates (1880-1912), også kalt Titus, mannen Scott hadde med for at han skulle ta hånd om ponniene som var med på ekspedisjonen. Oates hadde godt håndlag med hester, men han hadde ikke fått velge dyrene som skulle være med på ekspedisjonen; det var det "hundeeksperten" som gjorde, og derfor skal visst kvaliteten på dyrene ha vært så som så.

Oates er kanskje aller mest kjent for de berømte ordene: «I am just going outside. I may be som time.» Dette sa han på sin egen 32. fødselsdag, 17. mars 1912. Han var døende og visste det nok. Han visste i alle fall at han sinket de andre, og det var antakelig derfor han forlot teltet og møtte døden som en veldig galant gentlemann.

Portrett av Lawrence, lånt fra Wikipedia
Med Oates død var gruppen på fem blitt redusert til tre. En måned tidligere, 17. februar 1912, hadde Edgar Evans dødd etter å ha sinket gruppen sine siste levedager. Oates kan ha tenkt at han ikke på samme måte skulle være til last, og antakelig regnet han med å dø ganske snart uansett. Han håpet å sovne inn i soveposen mens de hvilte gjennom natten, men han våknet denne morgenen også, like fordømt. Så gikk han døden i møte for at de andre gjenlevende skulle ha en sjanse til å nå tilbake til neste depot i første omgang, deretter tilbake til vinterleiren der de andre ekspedisjonsmedlemmene ventet på dem.
Oates offer hjalp dessverre ikke – Scott, Bowers og Wilson døde av sult og utmattelse cirka to mil unna ett-tonns-depotet, 29. mars 1912. Dødsdato er fastsatt på bakgrunn av antakelser; Scott siste notater i dagboka ble nedtegnet denne dagen.

Bernacchis biografi er fra 1933, og kunne egentlig ikke fortelle meg så mye om Oates. Store deler av denne biografien dekker historien om sydpolferden, og det er kjent stoff.
Dessuten er nok forfatteren altfor opptatt av å tegne et vakkert portrett av en helt, for ikke å si en gruppe helter; det er ingen her som blir kritisert noe videre for dårlig planlegging eller slett lederskap. 
Jeg lurte særlig på hvor tydelig Oates var i sin kritikk av Scotts lederskap og valget av hester; både til det å benytte hester i så strengt klima, og det at en hundekjenner ble satt til å plukke ut de hestene som skulle være med på tur.
Det kunne vært mer interessant å lese Oates' egne ord, om det finnes noen etterlatte tekster for eksempel i form av brev.

mandag 29. juni 2015

«Et sted skinner det» av Vibeke Riiser-Larsen

Utgitt av Aschehoug 2015

Sigrid bor for seg selv og pleier lite omgang med andre.
Tante Else ringer annenhver uke.
Mor er syk og bor på institusjon, mens pappa lar høre fra seg bare til jul og når Sigrid har bursdag. Så mange andre mennesker er det ikke i livet hennes.
Heldigvis har Sigrid jobben å gå til. Hun står i informasjonsavdelingen i en velassortert utstyrsbutikk og møter der alle slags mennesker. Noen av dem kan faktisk være hyggelige, slik som Snorre, som en dag har med boller til henne. Det gjør han vel av en grunn? Kanskje kommer han tilbake snart? Kanskje vil han henne noe?


Denne romanen er interessant og engasjerende. Sigrids ensomhet er vond og tung, men jeg som leser nærer et håp om at ting kan ordne seg, siden fortellingen ikke er uten humor i beskrivelsen av ulike scener i Sigrids liv.

Hvordan det går, vil jeg ikke røpe; du får lese selv. Boka er herved anbefalt.
Jeg tror ensomhet er noe mange kan kjenne seg igjen i, selv om vi ikke opplever eller takler den likt med Sigrid i romanen.
Hvis du ikke vet hvordan det kjennes å være ensom, så tror jeg du har godt av å få et innblikk i hvordan det kan fortone seg å føle seg alene med tanker, følelser og problemer, fra de helt små til de virkelig store.

torsdag 25. juni 2015

«Purriot og skimysteriet» av Bjørn F. Rørvik

Illustrert av Ragnar Aalbu
Utgitt av Cappelen Damm 2015

Mesterdetektiven Purriot er tilbake! Det arrangeres VM på ski i Hurlumskogen, dette meget snøsikre området. Alt ligger til rette for mange norske VM-gull, men så skjer det: Dagen før 15 km skal gå av stabelen blir hele skiparken til Gunnar Granbarbråten stjålet! Hvem har vært så utrolig frekk?
Kan det være svenskene med Lars Bjørk og Torgny Tallrot i spissen?
Eller russeren Agurkurorov?
Selv om han ikke er spesielt glad i skiidrett, vinter og snø, tar Purriot saken.

Dette er humoristisk krim for barn. Som i «Purriot og den forsvunne bronsehesten» har Rørvik lykkes med å lage et spennende plott. Et tyveri som virker troverdig har funnet sted, og det er mange mulige mistenkte. Gøyale illustrasjoner og morsomme navnesprell, her er det bare å kose seg!


Et par steder kunne man med fordel valgt å uttrykke seg enklere, som s 9: ”publikumskapasiteten er noe begrenset”.

Anbefales for barn 7-8 år og oppover.

«Meg, meg, meg» av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Utgitt av Aschehoug 2015

11-åringen Marte er storesøster til Frans, 3 år. Marte er konstant bekymret for at noe skal skje lillebror, og føler at hun må skjerme ham fra alle de utallige farer som truer, for det virker ikke som foreldrene tar ansvaret så alvorlig som de burde.

Å blogge om denne boka synes jeg er ei nøtt. Det er ikke det at jeg ikke likte den, eller i alle fall deler av den, men jeg synes det er vanskelig å se for seg hvem man kan anbefale den for. Det er Marte selv som forteller, og hennes ordvalg, forståelse av og tilnærming til verden er en sprikende blanding av veslevoksent og barnslig. Sikkert sannsynlig nok at en 11-åring er slik, men det gjør det litt vanskelig for en leser å henge med, og tro hundre prosent på.
Jeg får en mistanke om at forfatter og forlag ikke har tenkt nøye nok over hvem de anser som målgruppe for boka.

Jeg forstår det slik at Marte lider av tvangstanker, og jeg blir litt bekymret for om foreldrene klarer å oppfatte at hun kan trenge hjelp til å takle dem. Måten forfatteren får fram søskenkjærlighetens særegne karakter, synes jeg er det beste ved boka – søskenkjærlighet er jo gjerne en blanding av elsk/hat. Man tukter søsken, konkurrerer med dem om alt fra oppmerksomhet til snop, men når det virkelig gjelder, så står man opp for hverandre.

Kanskje forsøker boka å bite over litt for mye på en gang? Det er grenser for hva du får plass til å ta opp skikkelig på bare 80 s.


Har du lest denne boka, og hva synes du i så fall?

søndag 21. juni 2015

«Hvis du vil» av Helle Helle

Oversatt av Trude Marstein
Utgitt av Oktober 2015

Roar og en navnløs kvinne møtes i skogen. De har jogget seg vill, nå går solen snart ned. Det er høst, så natten vil bli mørk og kald. De tilbringer natten i en gapahuk de kommer over; det er tre tepper der og de ligger tett, så de holder så vidt varmen.  Neste dag tar de seg videre, til tross for at hun har kastet opp utallige ganger (antakelig etter å ha fått i seg urent vann fra en bekk), og han har et stort og smertefullt gnagsår på den ene foten.
Dette er den ytre rammen for romanen. Innenfor denne rammen blir vi kjent med de to, antakelig ved at de deler historien om sine liv med hverandre, eller det er i form av tause tanker og erindringer; tilbakeblikk de hver for seg har på ting de har opplevd.

Jeg leste romanen med interesse, men jeg har noen innvendinger.

Hennes del av historien minner meg mye om romanen «Dette burde skrives i nåtid»; det føles som Helle delvis har forsøkt å skrive om den samme kvinnen en gang til.
Roars tilbakeblikk føles uten betydning, fargeløse og handlingstomme - det aller meste i romanen dreier seg om den navnløse kvinnen, slik sett forstår jeg ikke helt vitsen med rammefortellingen, hvis det ikke er for nettopp å vise hans selvutslettende karakter?

Bakgrunnen for at de to får dette møtet i skogen, virker konstruert, her er det litt for mange uheldige omstendigheter på en gang til at det virker sannsynlig.

Noen ganger synes jeg språket blir litt for finurlig, som s. 15: "... tilstand av oppløftethet". Hvorfor ikke heller skrive: "oppløftet stemning", eller "oppløftet tilstand"?
Det er et par bilder jeg ikke synes fungerer særlig bra: s 87: "... og så kom alt dundrende opp gjennom henne da han lente seg fram og tok henne rundt håndleddet, øyeblikket etter rant tårene bak den varme ryggen hans på kjøkkenbenken."
Og s. 89: "... hun begravde seg i armhulen hans."

Den ytre rammen og fortellingen om de to innenfor rammen, blir for meg to biter som ikke passer helt godt sammen. Totalen virker noe planløst og uforløst, men si meg gjerne imot! Jeg tenker at dette er en roman som gir grunnlag for diskusjoner; vi oppfatter den neppe likt.

«Kjære søster» av Alf Kjetil Walgermo

Gjeven ut av Cappelen Damm 2015

Amalie, veslesystera til Eli Anne, er død. I ei tung og vanskeleg tid finn Eli Anne noko trøyst i at facebook-profilen til Amalie endå finst. Alle venene er fjerna, og profilen skal Eli Anne sletta etter kvart, men det er nesten som ei begraving, så det må vente litt.
Det er berre Eli Anne som kan sjå Amalie sin profil, og ho skriv på veggen hennar alt ho ikkje greide å seie til Amalie medan ho levde.

Det er ikkje så uvanleg i dag at facebook-profilar står att ei stund etter at menneske er døde, og vener av avdøde skriv helsingar der, retta til den døde, som om denne kan sjå det som vert skrive.
Det kan vera mange som sit att etter dødsfall, med ting dei gjerne skulle sagt avdøde før det var for seint, så vinklinga forfattaren har vald verkar korkje usannsynleg eller søkt.

Boka er engasjerande og lettlest, men kanskje litt i stuttaste laget til at eg rekk å bli ordentleg kjent med jentene romanen handlar om.
Men det er vel ikkje den verste kritikken ein kan gjeva ei bok; at ho er for stutt? ;-)

torsdag 11. juni 2015

«Vi er molekyler» av Susin Nielsen

Oversatt av Tonje Røed
Utgitt av Aschehoug 2015

Stewart er 13 år, svært godt utrustet intellektuelt, men sosialt er han nærmest analfabet.
Ashley er 14 år, pen og populær, men ikke spesielt flink på skolen.

Stewart og Ashleys veier krysses da Ashleys mor og Stewarts far flytter sammen. Stewart gleder seg til å få en søster og ser positivt på at han skal få en hel familie igjen, etter at moren døde av kreft for to år siden. Ashley gleder seg ikke, og har bestemt seg for at hun hater den nerdete gutten som skal flytte inn, og følgelig står i alt hun kan for å gjøre livet surt for den lille knotten hun kaller Spyert. Her ligger det an til konflikter, og du må nesten lese boka for å finne ut hvordan det går…

Det er Stewart og Ashley som forteller i hver sine kapitler, og forfatteren (som er kanadisk) har lykkes i å gjøre disse stemmene til to tydelig individuelle på en engasjerende og troverdig måte.

Det er ikke så mye mer å si: Dette er en sjarmerende, humoristisk og rørende fortelling jeg virkelig kan anbefale!


søndag 7. juni 2015

«Tro, håp og eplekake : det er alltid noen smuler igjen…» av Sarah Moore Fitzgerald

Oversatt av Heidi Grinde
Utgitt av Schibsted 2015

14-årige Meg er så heldig å ha sin aller beste venn Oscar som nærmeste nabo. De kan stikke hodene ut, eller snarere henge ut med halve kroppen av hvert sitt vindu, og prate med hverandre om alt. Oscar er fin å være sammen med, og han har et helt spesielt talent for å bake eplekake, og evner å gi trøst der og da det trengs som mest.
Men så bestemmer Megs foreldre at de og Meg skal flytte til New Zealand for et halvt år. (Jeg tror de bor i Irland til vanlig.) Meg stritter imot, men Oscar får henne til slutt til å se mulighetene og eventyret som ligger i dette utenlandsoppholdet, så da tiden er inne for at hun skal dra, er hun faktisk positivt innstilt.
Mens hun er borte skjer det dessverre skjellsettende ting i Oscars liv. Fæle, vonde ting. Dette får fatale konsekvenser, og da Meg kommer tilbake, er det for å delta i minnegudstjeneste etter Oscar, som man antar har tatt livet sitt. Han er i alle fall sporløst forsvunnet…

Dette var en engasjerende ungdomsroman. Idet jeg tar fatt på boka, som innleder med minnegudstjenesten etter Oscar, tror jeg ikke at jeg vil like romanen, men en interessant vending allerede i det første kapitlet, gjør at jeg fatter interesse og innser at historien ikke er helt som jeg trodde (fryktet).
Jeg kan innvende at beskrivelser her og der, samt Oscar selv kan virke vel sukkersøt, men da har vi heldigvis en ekte skurk med i historien, som gir litt konfliktstoff og skaper mørke skygger og dybde i fortellingen.

Det er Meg og Oscar som forteller historien i hver sine kapitler. Jeg tror forfatteren kunne valgt å skrive i tredjeperson og kommet heldigere fra det; en del ordvalg og blomstrende beskrivelser føles ikke troverdig at skal komme fra to 14-åringer, men det går greit bare å godta at sånn er det – jeg greide i alle fall å la meg rive med av fortellingen, og jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå til slutt!

lørdag 6. juni 2015

«Sølvgutten» av Kristina Ohlsson

Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Utgitt av Aschehoug 2015

Vi møter igjen Billie (Billie er jente, husker du?) og Aladdin fra Glassbarna (2014). Denne gangen er det Aladdin som spiller hovedrollen. Det forsvinner mat fra kjøkkenet ved restauranten Aladdins foreldre driver. Dette utgjør etter hvert et såpass stort tap at foreldrene begynner å tenke at dette ikke går; de må reise tilbake til Tyrkia som de opprinnelig kommer fra. Aladdin vil ikke flytte, er det noe han kan gjøre for å hjelpe til? Det går også rykter om en forsvunnet sølvskatt, kanskje Aladdin kan finne og selge den?
Sammen med vennene Simona og Billie forsøker han på litt av hvert for å redde restauranten, men kanskje er det umulig å ordne opp, hvis det viser seg at gutten Aladdin har observert ved restauranten er den som stjeler. Denne gutten er fattigslig kledd og setter ikke spor etter seg i snøen, nemlig, og Aladdin begynner å tro at han er et gjenferd…

Som i Glassbarna er det overnaturlige et vesentlig trekk ved historien. Overnaturlige ting kan være veldig spennende, men jeg synes dessverre ikke at denne boka har en like god story som Glassbarna, og gjennomføringen er heller ikke spesielt bra. Fortellingen brettes rett og slett ut på en altfor enkel og lite spennende måte.
Og enda vanskeligere synes jeg det blir når jeg ut fra replikker, handling og stemning i boka, får inntrykk av at jeg har å gjøre med barn som er mye yngre enn tolv år, slik hovedpersonene er ment å være. Jeg synes forfatteren har bommet litt her, men si meg gjerne imot!

Liker du spøkelseshistorier og er fra 8-9 år, så kan det være du får en OK leseopplevelse her, men for min del ble dette altfor enkelt.

onsdag 3. juni 2015

«Vår glemte polarhelt : Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900» av David Vogt

Utgitt av Aschehoug 2008

Carsten Borchgrevink ledet polarekspedisjonen som var den første til å overvintre i Antarktis. Han satte også en lengst-sør-rekord ved å nå 78°50'; som på dette tidspunktet var det sørligste punktet noe menneske hadde vært.
Ekspedisjonen var også den første til å utforske Rossbarrieren. Mennene tok seg inn på isflaten og reiste et stykke innover med hundesleder. Slik sett var Brochgrevink én av flere pionerer som la grunnlaget for at senere ekspedisjoner kunne komme seg enda lenger sør, og endelig helt inn til sydpolpunktet.

Vogt forteller oversiktlig, troverdig nyansert og engasjerende om Borchgrevinks bragder, og peker på flere omstendigheter som gjorde at Borchgrevink
ble glemt, og arbeidet hans nedvurdert.
Siden Borchgrevink hadde engelsk mor, og det muligens var lettere å skaffe midler til en britisk ekspedisjon, reiste ekspedisjonen under britisk flagg. Dessverre skulle det vise seg at britene ikke ivret for å dyrke en helt som bare var halvt britisk. Å tro at han skulle bli berømt både i England og Norge, var på mange måter som å ri to hester, og det gikk da heller ikke spesielt godt.

Deler av det vitenskapelige materialet som var samlet og systematisert av zoologen Nicolai Hanson (som omkom under ekspedisjonen) ble borte eller ødelagt på hjemreisen, og måten Borchgrevink forklarte eller bortforklarte denne kjensgjerningen, falt ikke heldig ut.
 
Borchgrevinks personlighet hadde ikke så lett for å vekke sympati. Det kan virke som Borchgrevink var noe av en posør; han ønsket å være best og størst og stå i rampelyset; uavhengig om han hadde kunnskaper og fortjente å bli hørt på, pratet han høyt og selvsikkert. Manglet han faktiske kunnskaper, fant han på noe. Måtte han snakke andre ned for å framstå som ypperst, så gjorde han visst også det.
Biografien gjengir episoder fra ekspedisjonen der Borchgrevink opptrådte merkelig og egosentrisk, og langtfra verdig en leder. Det kan virke noe usikkert hvem man skal tro på her – Borchgrevinks vinkling, eller det hans ekspedisjonsmedlemmer uttrykker, og uansett må man ha i mente at det å bo tett på hverandre i en liten hytte midt i et øde landskap med storm, kulde og mørke truende utenfor, kan få noen og enhver til å slite med samarbeidet. Men det kan virke som et faktum at han var en noe stridbar personlighet.


Uansett personlighet virker det noe urettferdig at arbeidet hans ble såpass nedvurdert, eller skal man si neglisjert av ettertiden. Biografien peker på at det kan ha foregått en maktkamp mellom flere polarpersonligheter. Blant annet kan Fridtjof Nansen ha vært sjalu på det Brochgrevink oppnådde, og med den maktposisjonen Nansen innehadde blant annet som sentral person i Norsk geografisk selskap, kan han ha vært med på å ødelegge for Borchgrevink.

Konfliktstoff, som her: Kivingen polarhelter imellom, er interessant stoff, synes jeg. Likeledes temaet lederskap. Så dette var absolutt godt lesestoff. Er du som meg og liker polarlitteratur, bør du absolutt få med deg denne!

torsdag 28. mai 2015

«Den ene pluss en» av Jojo Moyes

Oversatt av Elisabeth Haukeland

Utgitt av Bastion 2014

Jess er alenemor for datteren Tanzie og Nicky, ektemannen Martys sønn fra et tidligere forhold. Ektemannen flyttet hjem til moren sin for et par år siden, og de vet nok både Jess og han, at forholdet mellom dem er over. Jess skulle bare ønske han kunne bidra noe mer økonomisk, for hun sliter virkelig med å få endene til å møtes, selv med to jobber. Men hun skjønner at det er vanskelig for ham, arbeidsløs som han er, og med psykiske problemer.
Ed står i fare for å miste alt etter å ha opparbeidet seg en solid karriere. For å bli kvitt en slitsom kjæreste ga han tips om aksjer det kunne lønne seg for henne å kjøpe. Mens han venter på å bli tiltalt for innsidehandel, er han suspendert fra stillingen sin.
Tilfeldig dumper Jess og Ed borti hverandre, og Ed bestemmer seg for å hjelpe Jess når hun plutselig får behov for skyss til Skottland, der datteren skal delta i matteolympiade og forhåpentligvis vinne nok premiepenger til at hun kan starte på privatskole.


Etter å ha lest «Et helt halvt år» - som er ei bok som gjør inntrykk og som man husker lenge – vegret jeg meg for å gå løs på denne. Jeg tenkte at «Den ene pluss en» aldri i verden kunne være like bra. Den er nok ikke på samme nivå, men den er så annerledes at det er urettferdig å sammenlikne, og veldig sjarmerende. Et par steder ble det litt vel klisjepreget, og språklig kunne man sikkert jobbet enda bedre for god flyt, men alt i alt var dette en fin leseopplevelse, romantisk og sjarmerende.

onsdag 20. mai 2015

«Farvel til romanen : 24 timer i grenseland» av Ingvar Ambjørnsen

Illustrert av Espen Friberg
Utgitt av Flamme forlag 2014

Natt til 17. juni 2010. Ambjørnsen er godt i gang med en ny roman, da det plutselig kommer for ham at han har sluttet å skrive romaner. Han kjenner at nå har han mistet interessen for denne typen skriverier, han tror ikke på det han har skrevet, det er løgn og oppspinn, og det kjennes likegyldig.
Han føler sorg, tomhet. Samtidig en slags lettelse, en eufori.
Gjennom et døgn følger vi Ambjørnsens tanker og følelser rundt skrivingen, eller rettere: tanker og følelser vissheten om at han nå skal la være å skrive romaner, fyller ham med. Vi får tilbakeblikk på noen av verkene han har skapt, hvordan ideene kom, hvordan romanene formet seg til. Han ser det med en distanse, som i et etterpåklokskapens lys. Nå er jo romanskrivingen et tilbakelagt kapittel.
Men: Etter at dette døgnet er over, er Ambjørnsen tilbake. Med en ny romanidé går han tilbake til skriverommet, bretter opp ermene og setter i gang.

Har du lest Ambjørnsens romaner? Har du interesse av å vite noe om hvordan forfattere kan få sine ideer og jobbe dem fram til ferdige tekster? Da vil du ha interesse av denne boka.


For en som skriver selv var dette meget interessant. Jeg synes det er spennende å drodle litt rundt fenomenet forfatter: Er forfatter et yrke eller er det en diagnose? Kan man velge å slutte å skrive? Kan man leve et godt liv uten å skrive, når man først har denne hangen til å koke sammen skrøner for å dele med komplett ukjente mennesker?
De fleste forfattere er selvlærte i stor grad, de har alt annet enn ordnede arbeidsforhold, og fortjenesten er som regel sterkt varierende og uforutsigbar. Så: Hvem velger et slikt yrke? Er det faktisk slik at det ikke er et bevisst, fornuftig valg man tar, heller hangen til eskapisme, trangen til å dykke ned i egne fantasier, få være alene, men sammen med sine fantasivenner, som gjør at man blir forfatter?

Jeg liker bøker som setter tankene i sving, og det gjorde virkelig denne boka.

torsdag 14. mai 2015

«En shopoholiker i Hollywood» av Sophie Kinsella

Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Utgitt av Gyldendal 2015

Vi er kommet til den sjuende i rekken av Shopoholiker-bøker, og nå har Becky havnet i L.A., der ektemannen Luke har den berømte skuespillerinnen Sage Seymour som klient. Becky har nå alle muligheter til å etablere seg som kjendis-stylist. Ja!? Hun er jo simpelthen nødt til å lykkes, her hun befinner seg midt i smørøyet, omgitt av kjendiser hvor hun vender seg! Nei, her er det aldeles ingen grunn til å vente med å shoppe inn fine antrekk og snertne aksessoarer til klientene hun snart har i boks!
Vel... Becky erfarer dessverre at det ikke er fullt så enkelt som hun forestilte seg å få en tå innenfor, men hun satser hardt og gjør så godt hun kan. Som vanlig får hun god hjelp fra skjebnen (tilfeldige hendelser) og gode kontakter…

Dette var en helt grei leseopplevelse. Har du lest de andre shopoholiker-bøkene, vet du hva du får. Jeg vil ikke rangere denne blant de beste i serien, men sånn omtrent midt på treet. Jeg har latt meg sjarmere av Becky helt fra første bok; jeg liker henne tross (eller på grunn av?) hennes dårlige selvinnsikt, shoppingavhengighet og temmelig vimsete oppførsel – det skaper situasjonskomikk, i alle fall. Alt dette jeg forventer av Becky får jeg også i denne romanen, men jeg synes spenningskurven legger seg litt for flat i perioder, og slutten blir for mye i det blå etter min smak.

For tidligere bøker av Kinsella jeg har blogget om, har jeg kommentert at verbet ”replisere” har vært i overkant mye brukt i den norske oversettelsen. I denne boka er vi nede i bare 13 repliseringer, det er en klar forbedring fra forrige bok av Kinsella jeg leste – der telte jeg ordet brukt hele 35 ganger. Fortsatt synes jeg ordvalget er litt sært, hva er galt med ”svare”? Men det er ikke mye å bråke om, jeg vet da det.
For denne boka kan jeg også kommentere at adjektivet ”ilsk” er brukt litt ofte. Her er det lett å variere (iltert, biskt, arrig), og variert språk er alltid noe å etterstrebe.
Noen småfeil – kluss med bruken av sitattegn, feilstokkinger av ord og trykkfeil – fant jeg, men ikke mer enn at det går å ignorere.


En feelgood-roman til å drømme seg litt bort med, le og hygge seg med.

mandag 11. mai 2015

«Eksperimentet» av Harald Nortun

Gjeven ut av Samlaget 2015

Tvillingane Amund og Amanda skal vitje besteforeldra som bur på Sørlandet. På toget nedover kjem Amund på at det kunne ha vore moro å prøve eit eksperiment; besteforeldra ser dei jo ikkje så ofte, går det kanskje an å lure dei til å tru at Amund er Amanda og omvendt? Amund har litt lyst til å bli skodespelar, og dette kan vera ein fin ting å øve seg på.
Det vesle, uskuldige eksperimentet blir til ein større og alvorlegare ting; det skjer nemlig saker som gjer at dei ikkje får til å avslutte rollebytet nett då dei har tenkt…

Dette er ei god og lettlest bok om kjønnsroller kontra individualisme. Ein får mangt å tenkje over etter å ha vore med i dei ulike episodene tvillingane havnar i.
Kvifor er det slik at einskilde ting er det heilt OK at jenter gjer, men om ein gut gjer det same vert han sett rart på, kanskje erta eller stengt ute?
Kvifor er det forventa at gutar skal vera tøffe, møte alle utfordringar utan å blunke, medan jenter får lov til å attre seg og vera forsiktige utan at dei blir sett på som pyser av den grunn?


Det er Amund som har forteljarstemma i denne boka, som passar for jenter og gutar i alderen ca 9-13.