søndag 30. desember 2012

«Lille ekorn» av Linn T. Sunne

Utgitt av Gyldendal 2012

Aurora er flink på skolen og god i håndball. Faktisk så god at hun kan være aktuell for kretslaget. Gaute er håndballtrener og gir henne verdifull støtte. Plutselig merker Aurora at det er noe mer ved Gaute enn hun har sett før; han er jo kjekk, og han er en ordentlig mann! Det er rent så det kribler når han er nærheten… Han sender henne SMS som en del av støtten og omsorgen han vil vise, og selv om han understreker at hun ikke må misforstå meldingene han sender, begynner hun å nære varme, sterke følelser for ham…

Tema i denne boka minner om en annen roman jeg nettopp leste (omtalt 21. desember); den unge, uskyldige jenta som begynner å nære varme følelser for en eldre mannsperson hun omgås. Interessant tema, synes jeg.

«Lille ekorn» er veldig kort og lettlest – faktisk leste jeg den så fort at jeg ikke syntes jeg fikk tid til å komme særlig inn under huden på Aurora, trodde eller skjønte følelsene hennes helt. Men om romanen er ment for lesere som ikke leser spesielt fort, kan inntrykket for dem bli et annet.

Jeg er ikke så begeistret for de engelske uttrykkene forfatteren bruker i starten av romanen, noe hun sikkert gjør for å skape et autentisk preg; slik snakker og tenker kanskje dagens unge? Jeg mener at norsk er et rikt språk, og at vi ikke behøver å ty til engelsk, selv om vi ønsker å fri til de unge leserne aldri så mye.

En tankevekkende, interessant ungdomsroman, som forfatteren ble tildelt Brageprisen for i 2012, i åpen klasse, ungdomsbøker.

«Hjem til meg» av Trude Marstein

Utgitt av Gyldendal 2012

I denne romanen blir vi kjent med Ove Haugli, lege, ektemann og far, men kanskje først og fremst kjærlighetshungrende, fyrig og utrøttelig kvinnfolkjeger. Eller hva er han egentlig? Hva er det som motiverer, som driver ham til å jakte kvinner, stadig innlede nye kjærlighetsaffærer, stadig være utro?

Det er Ove vi følger i romanen, det er hans versjon av hendelsene vi får. Det virker som om ting bare skjer med Ove. Det livet har å by på, det kan han ikke motstå. Han tar for seg. 

Som vanlig i Marsteins romaner går vi ned på et detaljnivå når hun beskriver miljø, hendelser, personer, scener. Det gjør opplevelsen av de enkelte scenene nær, som om vi er der med Ove, ser og opplever sammen med ham. Hver minste lille ting han ser, ser vi også. Jeg liker Marsteins stil, men den er også utmattende, krevende. I denne romanen blir detaljene av og til for mye av det gode. Scener som er nokså uvesentlige for helheten tværes ut.
Eksempel s 338:
«Sara kom bort for å rydde av da jeg hadde spist ferdig, jeg hadde lagt fra meg bestikket samlet på skrå. Det hadde kommet flere gjester, det var klirring og stemmesurr rundt oss. Sara bøyde seg fram mot meg og trakk seg tilbake da hun løftet opp tallerkenen min og la den på underarmen sin. Smakte det? sa hun. Nydelig, sa jeg. Hun jobbet med raske bevegelser samtidig som jeg fikk en klar fornemmelse av at hun poserte foran meg. Liker du høsten? sa jeg. Både óg, sa hun, hun tok servietten min og la den på tallerkenen. Liker du sjokolade? sa jeg. Hun så på meg. Av og til, sa hun. Liker du vin, sa jeg. Absolutt, men mest øl, sa hun. Liker du masete menn, sa jeg. Hun åpnet munnen og lukket den igjen, smilte. Hvis de er pene, sa hun. Når slutter du på jobb i dag? sa jeg. I dag jobber jeg til åtte, sa hun. Kan du ta et lite glass med meg når du er ferdig? sa jeg. Med en vilt fremmed mann? sa hun. Vilt fremmed? sa jeg. Du vet jo hva jeg heter. Jeg har glemt det, sa hun. Hun smilte. Ove Haugli, sa jeg. Dessverre, sa hun. Sikker? sa jeg. Jeg har kjæreste, sa hun. Så snudde hun grasiøst og gikk nedover gulvet mellom bordene med baken til meg

Alle detaljene om bestikk og servise, som ledsager en ganske innholdsløs samtale i en ubetydelig scene – dette ble eksempel på noe som kunne vært utelatt.

Sitatet viser også at direkte tale ikke er satt i sitattegn og uten at man deler det opp med linjeskift, noe som gjør teksten mindre lettlest. 

Jeg fant romanen interessant. At den er utmattende og på grensen til slitsom, synes jeg passer Ove og utviklingen av historien. Jeg ønsker ikke å røpe for mye, men Ove roter det jo til for seg – at jeg blir sliten av ham og historiene hans er nok litt den samme følelsen han sitter igjen med selv, overfor seg og livet sitt. 

Språklig:
Jeg merket meg noen småting, som at forfatteren i enkelte setninger kunne stokket ordene for å få klarere fram betydningen av hva hun vil si. Eksempel s 124 «Vi satt på verandaen i flere timer og drakk rødvin med ulltepper.» Dette kunne vært stokket til: ”Vi satt med ulltepper på verandaen i flere timer og drakk rødvin.”

Av og til synes jeg kommabruken er i rauseste laget – slik at det hindrer flyten. Eksempel s. 214: «Leppene, og nesa, var i håret hennes.»
Hvorfor ikke like gjerne: ”Leppene og nesa var i håret hennes.”? 

Men alt i alt en velskrevet og interessant roman.

fredag 21. desember 2012

«Alt jeg vil er å kysse deg» av Charlotte Glaser Munch

Utgitt av Cappelen Damm 2012

Sara, snart 15 år, er ofte barnevakt hos naboparet Adam og Mia, som har gutten Ivar. Sara har kommet flyttende fra Tromsø for en stund siden, men sliter med å finne venner på det nye stedet. Hun føler hun har god kontakt med voksne Mia, men da Mia og Adam skiller lag, mister hun mye av sympatien for Mia. Sara synes Adam er kjekk, og tenk alt Mia ødelegger ved å flytte fra ham! Sara begynner å dagdrømme om Adam. Det får ikke hjelpe at han er 14 år eldre enn henne – hun fantaserer stadig heftigere om hvor deilig det skal bli den dagen han endelig kysser henne…

At unge jenter forelsker seg i eldre menn, kanskje mistolker følelser som egentlig har utgangspunkt i beundring og sympati, er et kjent fenomen. Mange unge hungrer også etter bekreftelse og kjærlighet, og kan komme til å sylte seg ned i små og store forelskelser i ren uerfarenhet og kjærlighetssult. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i Munchs roman.

I korte ungdomsromaner er det vanskelig å ta opp flere viktige tema samtidig, på en måte som lar leseren komme skikkelig inn på dem. Jeg antar at Munch lar hovedpersonen være ny på stedet, for å forklare hvorfor hun ikke har særlig mange jevnaldrende venner og går så opp i jobben som barnevakt. Men hun får ikke til å behandle dette temaet rundt flytting og tap av venner på en fullgod måte, så kort som romanen er. Kanskje hun bare kunne nevnt/forklart hvorfor Sara går så mye alene, uten å si så mye mer om hvorfor de flyttet og hva Sara savner på det nye stedet.
Forelskelsestemaet synes jeg er det mest interessante ved romanen, og det virker som om dette temaet er det viktigste for forfatteren også. Vedrørende dette ble jeg veldig nysgjerrig og fenget, var spent på hvordan det skulle ende. Munchs løsning på ”problemet” er troverdig og representerer en god slutt.

Språket er greit, men ikke særlig mer enn det.
Det er det noe ved språket i romanen som får meg til å tenke at forfatteren holder igjen – det virker noe flatt, eller for jevnt, kanskje. Språket spiller på en måte ikke med mens det gir oss fortellingen, det understreker ikke dramatikken i handlingen – det bare går og går, jevnt og uberørt.
Av og til kommer forfatteren med noen bilder jeg ikke synes er særlig gode, som s. 75: «Jeg konsentrerer meg om å trekke pusten langt ned i tærne.»
Eller s. 128: «Jeg får fluer i blodet.»

Men alt i alt er dette en ungdomsroman jeg tror mange kan synes er fin å lese.

tirsdag 18. desember 2012

«Sluk» av Lars Saabye Christensen


Utgitt av Cappelen Damm 2012

Boka handler om unge Funder. Sommeren amerikanerne skal lande på månen, er han med mora på hytta. Far skal komme senere, men så skjer det noe, og far kommer ikke likevel. I stedet dukker det opp noen tanter og et par jenter, og så bor jo Iver der. Funder har ikke lyst til å bli venn med ham, men det synes ikke til å unngå. Funder har med skrivemaskin på hytta, for han skal bli forfatter.
Boka er bygd av to romaner og en epilog – den første romanen handler om Funder sommeren 1969, den andre er en roman Funder har skrevet. Hovedpersonen i denne andre romanen er Frank Farrelli, en mann som i starten av romanen får jobb som Mellommann – det vil si en som bringer sørgelige budskap til pårørende som har mistet noen eller fått noen skadet i ulykker. Stedet han bor heter Karmack. Jeg antar det er et fiktivt sted – jeg får følelsen av at det ligger i USA et sted; stemningen, miljøet, personene minner om amerikansk litteratur jeg har lest.
Epilogen binder de to romanene sammen – setter dem i sammenheng. Jeg er ikke sikker på om jeg har skjønt helt hundre prosent hva sammenhengen er, for her er Christensen litt hemmelighetsfull og mystisk, synes jeg. Men på en spennende måte. Jeg kommer til å bære med meg romanens tema og stemning lenge, og jeg kommer til å fortsette å gruble over hvordan romanen skal leses og tolkes.

Jeg har lest det aller meste av det Christensen har skrevet, og er et skikkelig fan av det han lager.
Årets roman mener jeg må være noe av det aller beste han har gitt ut. Teksten føles mektig og mettet, men uten at den blir tungtfordøyelig eller baktung. Den har god framdrift og flyt, selv om det er ordkunst underveis som man bare må stoppe opp ved, for å nyte.
Eksempel s 100. Her har Funder fått beskjed i telefonen om at et dikt han har sendt inn til et ukeblad, vil bli trykket i bladet:

«Jeg la på. Jeg var antatt. Heisen gikk opp i meg, alle etasjene fra fotbladene og til topplokket, det sa pling i bollen, dørene åpnet seg og jeg kunne gå av i himmelen. Jeg ante forresten ikke at jeg hadde så mange etasjer. Jeg ble helt svimmel og begynte å kantre. Det var vel sånn det var å bli antatt. Selv om det var av Kvinner og Klær. Dette var den ekte lykken. Dette var min lykke. Jeg ville at den skulle vare. Derfor måtte jeg gjenta den. Jeg måtte skrive mer. Resten av livet skrev jeg mer og mer for å holde lykken ved like, inntil den vendte seg mot meg, vendte sitt tomme ark mot meg.»

Jeg kjenner jo ikke Christensen personlig, er heller ikke ekspert på hans biografi, men jeg tror at Christensen i denne romanen har brukt mye av seg selv, sine egne erfaringer, sitt eget liv. Så mye at jeg blir både rørt og takknemlig fordi han deler.

Denne romanen er lettfattelig og gåtefull på samme tid, og den er godt skrevet, som vanlig når det er Christensen som er avsender. Romanen er som en gedigen eske med deilig konfekt – hver bit er en nytelse og gir deg bare lyst på mer.

søndag 16. desember 2012

«Beistet» av Ingunn Aamodt

Utgitt at Cappelen Damm 2012

Mona er helt betatt av rap-artisten EK. Sammen med venninna er hun på konsert med idolet, og under over alle under skjer: Mona får adgang til festen etter konserten, og sjanse til nærkontakt med EK! Som om ikke dette var nok, så virker det som om EK fatter interesse for henne, og Mona føler seg som i syvende himmel da EK inviterer henne med hjem til seg etter festen. Dagen etter brister drømmen; Mona forstår at EK ikke er den superhyggelige, flotte typen hun har trodd. Han skylder på at han var beruset da han ba henne med hjem, og sier han først nå ser at hun er et stygt beist. Mona tar dumpingen skikkelig tungt, men øyner snart muligheten for en søt hevn...

Dette er en lettlest, handlingsmettet ungdomsroman med stil som minner om feelgoodstilen i Marlena Evensen-bøkene som Aamodt også har skrevet. En grei, rask slukebok som har framdrift og engasjerer, til tross for at den er noe overflatisk. Både måten tema håndteres og slik språket framstår får jeg en følelse av at dette er noe Aamodt ikke har lagt hele sjela si i, men la gå med det. Boka er for kort til at forfatteren klarer å pløye dypt i de problemene den tar opp. Noen vil kanskje innvende at dette blir for lettvint, men som underholdning synes jeg romanen fungerer fint.

onsdag 28. november 2012

«Ildfuglen» av Hedda H. Robertsen

Utgitt av Tiden, 2012

«Ildfuglen» er Robertsens andre roman – debuten hennes fra 2008 heter «Skutt i filler av Mads Mikkelsen».

I «Ildfuglen» møter vi venninnene Simone og Amalie som deler leilighet. Det har også bodd en tredje venninne der, men hun er død. Venninnen døde i en bilulykke der også Simone var innblandet; det var nemlig Simone som kjørte bilen.
Amalie er forelsket i en gift mann; helt tydelig et forhold i ubalanse – hun vil ha ham, mens det ligger i kortene at han bryr seg om lite annet enn sexen og kommer til å dumpe henne en gang i framtida.
Simone forsøker å bestemme over Amalie – sier at hun skal gjøre seg kostbar og stille krav til kjæresten, mens hun selv vel kan sies å ha andre ”feil”. Simone nyter uavhengig sex, og oppsøker også miljøer der hun kan komme borti sex av svært rå og brutal karakter.

Forlaget lanserer dette som en erotisk roman, og hvis definisjonen på en erotisk roman er at man har med en del sexscener, så er dette en erotisk roman. Jeg ville kanskje trodd at en erotisk roman skulle pirre, være litt underholdende og kalle på fortrinnsvis gode følelser – det gjør ikke denne. Sexen er ikke noe disse jentene koser seg med – det virker heller som om de avreagerer ved den, og det på hver sin uheldige måte.

Jeg leste romanen med interesse, men jeg tror dette er ei bok jeg kommer til å glemme ganske fort. De enkelte erotiske episodene virker på en måte løsrevet helheten og sammenhengene i romanen. Jeg skjønner at det må ligge sorg og fortvilelse bak måten jentene forholder seg til menn, kjærlighet og sex – men jeg får ingen god forståelse av hvordan disse mekanismene har slått til. På den andre siden er det ikke enkelt å gå dypt inn i materien når boka er såpass kort (134 s).
Språket er greit, men ikke mer enn det. Man kunne ha gitt språket en siste finpuss, slik at man hadde greid å luke vekk de siste småfeilene – som at man side 71 har brukt ”ovenfor” om to som sitter sammen ved et restaurantbord, i stedet for ”overfor”.

fredag 23. november 2012

«Gutteselskap : en roman om Scotts ekspedisjon til Sydpolen» av Beryl Bainbridge

Utgitt av Genesis forlag, 2000
Oversatt av Kjell Olaf Jensen

I denne romanen får vi presentert historien om Scotts sydpolekspedisjon av de fem som ble med inn til selve polpunktet, som forteller i hver sine kapitler. Dette er forfatterens fiksjon, men grepet er altså å gi stemme til de fem som var med. 
Først ut er underoffiser Edgar (Taff) Evans, som forteller fra juni 1910, om forberedelsene til reisen, og om avskjeden. Dr Edward (onkel Bill) Wilson overtar fortellingen fra juli 1910. Deretter er det skipper og kaptein Robert Falcon (Con) Scott selv som får ordet, fra mars 1911. Nestemann er løytnant Henry Robertson (Birdie) Bowers fra juli 1911. Sistemann er kaptein Lawrence Edward (Titus) Oates fra mars 1912 – dette siste kapitlet er fra mennenes aller siste levedager.

Jeg mister aldri interessen for denne historien; oppdagelsen av sydpolen – eller ”kappløpet mot sydpolen”, som det blir kalt. Kappløpet mellom Amundsen og Scott om hvem som skulle komme først, vinne ære og berømmelse. Da jeg for noen år siden så DVD-en «The last place on earth» – en miniserie om Scott og Amundsens ferder – ble jeg veldig nysgjerrig på å få vite mer om hvor dårlig leder Scott kan ha vært. I filmen kom det fram at flere av mennene som var med ham – som han hadde hyret spesielt fordi de var kyndige på ulike områder – kom med berettiget kritikk av enkelte valg Scott gjorde, men ble regelrett overkjørt. Scotts ettermæle presenterte ham, like etter hans død, som en helt, mens man etter hvert, og etter lang tid, har greid å få fram stadig mer kritiske nyanseringer på hvem Scott egentlig var. Kanskje var han alt annet enn en helt? Kan han i stedet ha vært en overambisiøs drømmer, som grunnet uforstand og dårlig lederskap førte mennene sine rett i døden?

I denne romanen kommer noe av denne kritikken fram. Aller mest i Oates’ kapittel – her krangler han med Scott om hestene. Også Bill har et utbrudd i dette kapitlet, om valg av framkomstmidler – han som ellers støttet Scott i så å si alt. Jeg siterer fra s. 97:

«Det var mer enn én person som kom med innvendinger mot galskapen med å sløse bort hundrevis av pund på maskiner,» sa Bill. «Nansen, blant andre.» Nå ropte han også. «La meg minne deg om at da du spurte ham til råds, sa han hunder, hunder og atter hunder.» Etter dette utbruddet spankulerte han bort.»

Jeg lurte lenge på hvorfor forfatteren har valgt tittelen «Gutteselskap», eller «The birthday boys», som romanen heter på originalspråket. Men helt til slutt i boka skjønner jeg valget. Og det er så godt kommet på, at jeg fryser på ryggen.

Det eneste jeg savner i denne romanen, er et for- eller etterord, eller en referanseliste, der forfatteren oppgir hvor hun har hentet inspirasjon og informasjon fra. Jeg antar hun har lest de enkelte ekspedisjonsmedlemmenes dagbøker. Når Scott har ordet, synes jeg i alle fall jeg kjenner igjen tema og tone fra hans dagbok.

Ellers er dette en interessant, lærerik og engasjerende roman. Forfatteren får fint fram de ulike karakterene - de ulike stemmene - når de veksler på å fortelle. Det er virkelig som å lese fem ulike personers framstillinger.

Kanskje er det en fordel å være spesielt interessert i polarekspedisjoner og polarhelter for å ha interesse av denne romanen, men det burde ikke være noe krav. Anbefales!



torsdag 15. november 2012

«Kom ikkje inn i mitt hus» av Arnfinn Kolerud

Utgjeven av Samlaget 2012

Bendik Uføre frå boka «Når ein fyrst skal skyte nokon» held fram med å kjempe for nynorsken. (Eller kampe, som einskilde ungar i boka sikkert ville sagt.) Sylvia ivrar og for nynorsken. Ein feil med Sylvia (tykkjer Uføre) er at ho er tilhengar av a-endingar, der Uføre for all del vil ha i-endingar. Uføre køyrer difor ein Toyoti, medan Sylvia køyrer ein Auda…
Men, men. Sjølv om dei er usamde i eitt og anna, samarbeider dei i denne boka – saman med eit par andre – om eit framstøt som skal fremja nynorsken – dei lanserar samlekort med tema nynorske lyrikk-forfattarar. Uføre veddar huset sitt mot Sylvias leiligheit på at han skal få heile det norske folket til å samle på desse korta – orsak: korti (!). Dei som samlar fulle album, får sjansen til å vinne flotte premiar, som eit slag yatzy mot Kulturministeren eller namnet sitt skrive i mose på eit hustak. Med så flotte premiar må då vel både diktarkorta og nynorsken vinne fram over heile landet!?

Dette er ei bok full av artige innfall og humøroverskot, og det vert mellom anna lansert ein og annan interessant konspirasjonsteori om kvifor nynorsken slit med populariteten no til dags.
Boka kallar på smilet, og inspirerar dessutan til lesing av både nynorsk litteratur generelt og nynorsk lyrikk spesielt!

Frå s 65 i boka – eit dikt av Olav H. Hauge:

Han med fekk hug å prøva

desse nye styltrone.

Han har kome seg upp,

og stig varsomt som ein stork.

Underleg, so vidsynt han vart.

Han kan endåtil telja sauene til grannen.



fredag 9. november 2012

«Kirsebærsnø» av Ingelin Røssland

Utgjeven av Samlaget, 2012

Mannen til Cathrine fyller 40 år, og ho har stelt i stand ein stor fest for han. Men etter som festen går sin gang, fyllest ho med dårlege kjensler. Kvifor er han ikkje meir takknemleg? Kvifor vert han ikkje med og dansar med henne? Kvifor ser han henne ikkje, berre sit der, drikk og pratar? Ein svensk dyrlege stikk innom festen, og Cathrine tykkjer han høver bra til eit forsøk på å gjera ektemannen sjalu. Svensken vil i alle fall danse, og han ser henne, verkeleg ser henne. Cathrine kjenner at det er både godt og skummelt å bli sett, for kva kan ikkje dette blikket gjera med henne? Kan ho til og med komme til å vera utru mot mannen sin?

Eg har lese nesten alle bøkene Røssland har skrive, og eg likar veldig godt både skrivemåten hennar og tema ho tek opp. Kjærleik er eit tema som opptek meg, òg det vonde og vanskelege ved kjærleiken, som: Kva skjer når kjærleiken tek slutt, og kvifor tek han slutt? Kva skjer når nokon er utru, og kvifor vel dei å vera det?
Boka tumlar om tema som kjærleik og utruskap, gjev ingen svar, men vekkjer tankar og spørsmål i meg. Det er òg slikt eg likar ved bøker – at dei får meg til å tenkje og undrast.

Dette er Røssland sin fyrste roman for vaksne, og ein merkar at ho er van med å skrive for born og unge. Denne romanen er skriven i eit lett språk, ei lett tone, og han er ikkje særleg lang.

Eg ser at forlaget lanserer romanen som ein kjærleiksroman, medan Røssland sjølv seier dette er ein underhaldningsroman eller dameroman. Dette såg eg på nettet fyrst etter at eg var ferdig med romanen, og eg må seie at eg ikkje tenkte ”sjangerroman” om denne i det heile medan eg las. Eg tykkjer underhaldningsromanar gjerne kan vera glattare og meir overflatiske enn det denne var, og eg engasjerte meg meir i hovudpersonane her, enn eg gjer om eg les berre for underhaldninga sin del. 

Eg vart oppslukt og rive med av historia, som har god framdrift. Men då eg var ferdig, var det som om eg sakna noko. Eg trur at å skrive om slike tema for vaksne krev at ein går djupare, brukar eit større lerret, rett og slett lagar ei større bok. Fyrst då kan ein få ordentleg tak på kven hovudpersonane er og finne det sannsynlege i at dei handlar som dei gjer.

Konklusjonen er likevel at eg likte boka – sjølv om ho altså for min del gjerne måtte ha vore lengre og gravd djupare.

onsdag 7. november 2012

«Doktor Proktor og det store gullrøveriet» av Jo Nesbø


Utgitt av Aschehoug, 2012

Doktor Proktor, Bulle og Lise er på farten igjen! (Jippi!)
Denne gangen blir de håndplukket av Kongen og det som før het Gardens hemmelege teneste – nå Secret Garden – til å ta seg av noen hardbarkede, engelske kjeltringer som har stjålet hele Norges gullbeholdning. Gullet er blitt plassert i verdens sikreste bank i London, men Doktor Proktor og co lar seg ikke skremme: De planlegger å bryte seg inn i denne verdens sikreste bank og stjele Norges gull tilbake!

Dette er fjerde boka om Doktor Proktor, Bulle og Lise – de tre første heter «Doktor Proktors prompepulver» (2007), «Doktor Proktors tidsbadekar» (2008) og «Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje.» (2010)

Dette er herlige, handlingsmettede, humoristiske bøker for liten og stor. Det er faktisk ganske mange poeng Nesbø har lagt inn i denne boka, som jeg tror er vel så mye for de voksne leserne.
Det føles som om jeg kjenner mange fra persongalleriet i boka, (jeg kan lett se dem for meg) siden Nesbø tar virkelige personer i bruk, vrir og vrenger litt på navnene deres, og gir dem passende og artige roller i bokas scener. Her finner vi for eksempel fotballtreneren Krillo som trener fotballaget Rotten Ham i London.

Kanskje kunne jeg ønsket at vi fikk litt mer tid alene sammen med bokas egentlige hovedpersoner. Persongalleriet er stort og rikholdig – det er nesten slik at det ikke er noe særlig plass til de egentlige heltene.
Men dette ødelegger ikke for helhetsinntrykket: Boka har stort humøroverskudd, masse energi, god framdrift og stor underholdningsverdi. Anbefales på det varmeste!



fredag 2. november 2012

«I Roald Amundsens skispor : kappløpet til Sørpolen 100 år etter» av Stein P Aasheim


Utgitt av Cappelen Damm 2012

100 år etter at Roald Amundsen og hans menn tok seg inn til Sørpolen, gikk Aasheim i ”Amundsens skispor” sammen med Vegard Ulvang, Harald Dag Jølle og Jan-Gunnar Winther. De fulgte ikke helt den samme ruten, brukte moderne utstyr og nyttiggjorde seg ikke av trekkhunder (det er forbudt å ta med hunder til Antarktis), men ellers forsøkte de å gjøre som Amundsen, og følge hans ferd innover i isødet.
Aasheim og co var på ingen måte like utsatt for farer som Amundsen og hans menn – da de hadde med moderne kommunikasjonsutstyr, som PC-er og telefoner. Men utstyret trengte de for å kunne dele opplevelsene sine underveis. De hadde en egen blogg der de dag for dag la ut dagboka si fra turen, samtidig som de viste hva Amundsen skrev i dagboka si den gangen han var på farten.
Denne ekspedisjonsdagboka ligger fremdeles ute på nett: http://sorpolen2011.npolar.no/no/dagbok/

For meg – som har lest en del om Amundsens og Scotts ekspedisjoner tidligere – var det mye kjent stoff. Men det var absolutt interessant å lese Aasheims betraktninger og ”være med på strabasene” via ham.

Teksten er illustrert med fargefotografier og artige, små tegninger. Utgaven framstår som en noe påkostet en, også fordi papiret er av såpass god kvalitet; derfor synes jeg kanskje forlaget kunne spandert å sette teksten med litt større bokstaver også, for å bedre leseligheten.



fredag 26. oktober 2012

«Fjellpistra : barndomsminner frå Vang» av Sverre Thune

Biletet av boka er lånt frå www.nilsthune.no
Utgjeven av Midtre Tune, 2010

I denne fine, vesle boka fortel Sverre Thune om korleis det var å vekse opp på ein gard i 1930-40-åra i fjellbygda Vang i Valdres.
Tittelen har forfattaren vald av di Fjellpistra brukte å sitje oppå Smådalsfjellet og syngje så det høyrdest utover fjell og vidder, og vart såleis ein del av dei fine minnene frå barndomen hans.

Boka inneheld stutte kapittel illustrert med fotografi frå den tida forfattaren skriv om. Eg tykkjer dette er ei lærerik bok for folk som lever i dag, slik ho syner korleis ein arbeidde og levde på gardane i gamle dagar, og borna måtte og ta del. For meg – som sjølv har vakse opp på gard (sjølv om det er ein del år seinare enn Thune) – er det mykje å kjenne seg att i. Til dømes potetsetjing- og plukking, luking i åkeren, stell av dyr, og deltaking i slåttonn.
Men boka handlar ikkje berre om arbeid – ho fortel og om kva dei held på med då dei hadde fri, og korleis det var på skulen den gongen.

Unge i dag kan ha godt av å få høyre korleis det var å leve før i tida. Det var ikkje berre å skifte klede fleire gonger for dagen og få dei lettvint vaska, og ein vart ikkje køyrd hit eller dit på aktivitetar om kveldane. Mykje av moroa ein hadde, måtte ein ordne sjølv.

Formen på boka (eit biletbok-format, nærmast), og slik ho er fortald, synes ho retta mot yngre lesarar. Eg trur boka kan vera fin til høgtlesing og til bruk i skulen.

Boka kunne kanskje hatt ei ordliste? Einskilde ord som er brukt er sikkert velkjende for mange, men for yngre lesarar kan dei vera ukjende.


fredag 19. oktober 2012

«Sienas datter» av Marina Fiorato


Oversatt av Henninge Margrethe Solberg
Utgitt av Vega forlag, 2012

Pia har levd et beskyttet og tilbaketrukket liv i Siena, helt til den dagen hun fyller 19 år. Da får hun vite at faren har funnet en ektemann til henne, en mann hun har hørt særdeles urovekkende rykter om. Hun får møte ham, Vincenzo, samme dag som forlovelsen blir kjent, og hun skjønner straks at ryktene om ham må være sanne, så dårlig som han behandler henne.
Dagen etter går det årlige palio-løpet av stabelen, og Vincenzo er med. Kapprittet er alt annet enn ufarlig, men for Pias del må Vicenzo like gjerne forulykke. En fremmed, vakker mann dukker opp og skal delta i løpet. Pia legger godt merke til ham, til tross for alle andre tanker og følelser hun er opptatt av, og følger spent med på hva som skjer under løpet. Der skjer det dramatiske ting som får skjebnesvangre følger for flere enn Pia…

«Sienas datter» er den fjerde romanen jeg har lest av Fiorato. «Glassblåserens fra Murano», «Botticellis hemmelighet» og «Fruen avSaronno» heter de andre.

Jeg ble ikke fullt så begeistret for «Sienas datter» som jeg har blitt for de andre. De aller viktigste hovedpersonene fikk ikke like stort spillerom i denne romanen, og selve plottet virket noe innfløkt og søkt. I midtpartiet av boka syntes jeg det skjedde lite og spenningen dalte, men den tok seg opp igjen mot slutten, og jeg var spent på hvordan det skulle ende.
Språket virket ikke like gjennomarbeidet og godt flytende i denne romanen, som jeg syntes var tilfelle for de andre tre.
Men liker du historiske romaner med mye dramatikk og romantikk, så kan det godt være at dette er en roman for deg!

søndag 9. september 2012

«Brennende hjerter» av Simone Elkeles

Oversatt av Hilde Stubhaug
Utgitt av Gyldendal, 2012

I denne tredje boka om Fuentes-brødrene er det Luis det handler om, yngste bror Fuentes. Han er ingen trøblete bråkmaker, slik brødrene var i denne alderen, men skoleflink og ordentlig. (Bare av og til gjør han ville ting, som å klatre i fjellvegger uten sikring, bare fordi det er slikt han får skikkelige adrenalinkick av.)
Men fordi han er en Fuentes, får han ikke gå i fred for den kriminelle banden Latino Bloods; de ønsker å rekruttere ham til gjengen og få ham til å lange dop. Selv om han ønsker å være straight, er det ikke helt enkelt å få være i fred med sitt. Og når han ikke får kjærligheten besvart fra sin utvalgte, hvilke rolle spiller det da om han er skurk eller ikke?

Du kjenner fort igjen opplegget fra de første to bøkene; «Perfekt kjemi» og «Grenseløs kjærlighet». De to hovedpersonene – her Luis og Nikki – veksler på å fortelle i hver sine kapitler. Vi skjønner med en gang at disse to skal dras mot hverandre, sannsynligheten for at de skal få hverandre er stor, men da er det hindringer underveis som først må overvinnes.

Siden det er kort tid siden jeg leste «Grenseløs kjærlighet» ble jeg ikke like engasjert i plottet og personene denne gangen; det ble på en måte den samme historien for tredje gang. Men hadde jeg ventet noen måneder før jeg kastet meg over denne, tror jeg nok at jeg ville ha vært like begeistret som jeg var for de to første bøkene.

fredag 7. september 2012

«Døden kommer til Pemberley» av P.D. James

Utgitt av Aschehoug 2012
Oversatt av Ragnhild Eikli


Året er 1803. Seks år har gått siden Jane Bennett fikk sin Bingley, og søsteren Elizabeth giftet seg med Mr Darcy og kunne flytte inn på Pemberley som husets frue. Den yngre søsteren Lydia ble gift med Wickham – etter først å ha flyktet med ham og skapt skandale. Herr og fru Wickham er ikke velkomne på Pemberley, men en kveld like før det årlige høstballet – som holdes til ære for Mr Darcys avdøde mor – kommer Lydia helt uventet til godset. Fullstendig hysterisk forteller hun at ektemannen er blitt myrdet i skogen på mr Darcys eiendom. Det viser seg å ikke være riktig at det er Wickham som er død, men det har blitt drept en mann, og omstendigheter omkring funnet av liket, gjør at Wickham straks blir mistenkt for å stå bak…

Jeg har lest noen av P.D. James’ kriminalromaner, og kjenner til enda flere av historiene hennes fra filmatiseringer sendt på NRK. James’ krimdramaer kan beskrives som klassiske krimfortellinger, de begynner ofte med et drap, for siden å følge en politietterforsker som arbeider for å få gåten løst, noe som gjerne skjer helt i slutten av romanen – kanskje med noen flere drap før vi har kommet i mål.
I denne romanen har P.D. James lånt Jane Austens univers, hentet fram igjen persongalleriet og miljøet fra romanen «Stolthet og fordom». Dette er et miljø mange av oss kjenner og er glad i. Litt spent på hva James’ har funnet på, ville jeg lese denne romanen.

James begynner med kort å gjenfortelle handlingen fra «Stolthet og fordom», presentere de viktigste karakterene og miljøet. Så er vi på plass i 1803 og James skal føre Austens historie videre. Der synes jeg det ganske fort går tørt, blir omstendelig og egentlig litt kjedelig. Dessuten virker språket liksom likeglad og ukonsentrert, enten det er originalen eller oversettelsen som gjør det; jeg får det ikke til å flyte når jeg leser. Kan det være at forlaget har hatt det for travelt med å få boka i salg, tatt litt lett på språkvasken og korrekturen?

Romanen er kanskje tenkt som en godbit til både de som liker Jane Austen og de som liker klassiske krimfortellinger. Jeg for min del synes ikke den treffer helt verken i den ene eller andre leiren. Jeg kjenner ikke igjen persongalleriet eller miljøet slik jeg husker det fra Stolthet og fordom, samtidig som krimhistorien ikke serveres på en måte som pirrer nysgjerrigheten i særlig grad.

Siden jeg hevder at språket kunne vært bedre, vil jeg til slutt – for spesielt interesserte – vise noen eksempler på formuleringer som jeg mener kunne vært bedre:

s. 42: «… hun ville komme tilbake om en times tid for å hjelpe dem med å skifte og stelle håret.»
Jeg skjønner at de ikke skal skifte håret, men det ble nesten fristende å lese det slik. Her kunne man for eksempel byttet rekkefølge på gjøremålene, så ingen misforståelse ble mulig: ”… stelle håret og skifte.”

S 73: «… lyttet etter om de kunne høre noe

S 105: «… en hylle var fylt med lysende, skinninnbundne bøker…»

S 150: «Dette var dagen da Darcy skulle ha møte med sin godsforvalter, John Woller, som skulle spise lunsj på Pemberley
Dette kunne man forenklet, til for eksempel: ”Dette var dagen Darcy skulle møte sin godsforvalter til lunsj på Pemberley.”

S 176: «Han har alltid ønsket å være beryktet, men neppe på den livstruende måten han nå er det.»

S 176: «… idet hun forsvant inn i hans omfavnelse
Hva med: ”… forsvant inn i hans favn”?

S 184: «Han forklarte seg i noe detalj…»
Hva med: ”Han forklarte seg (nokså) detaljert…”?

S 187: «… døde fra et slag mot bakhodet…»
Jeg tror preposisjonen ’av’ hadde passet bedre, slik at det sto: ”… døde av et slag…”

S 200: «Førsteinntrykket var at han var kommet inn i et fuglebur av skvatrende mennesker på et galehus

Jeg merker meg også en forkjærlighet for å bruke ordet ”skogland”. Enkelte steder synes jeg det ville passet bedre å bruke ordet ”skog”, som s. 225: «… flere steder var skoglandet fullstendig ugjennomtrengelig…»

S 234 finner jeg ordet ”ildrakeren”. Det riktige skal vel være ”ildraken”.

S 263: «Dette er et navn du aldri må ta i din munn, enten her i dette rommet eller noe annet sted…»
Her burde det stått ”… verken her i dette rommet eller noe annet sted…”

fredag 31. august 2012

«Se Norges blomsterdal : livet, døden og koret» av Ingrid Bjørnov

Utgitt av Vega forlag 2012
Illustrasjoner av Lisa Aisato

Ingrid Bjørnov var med i Oppsal skoles pikekor fra hun var ni til hun var fjorten år – år som satte spor!
I denne boka forteller hun om musikkens og sangens betydning i både hennes og andres liv, og kjærligheten hun har til korsang især. I boka er Bjørnov ganske personlig, slik hun deler med oss fotografier fra familiens fotoalbum, sammen med historier både om seg selv og enkelte familiemedlemmer. Hun har også med litt musikkhistorie og interessante fakta om musikk, som viser hvordan musikken kan ta over der ordene slutter og bety så mye for så mange.

Korsangere kommer til å le gjenkjennende til mye av det som står i boka; det slår meg at dette må være en midt-i-blinken gavebok til både forhenværende, nåværende og potensielle korsangere. Bjørnov skriver lett, humoristisk og godt – det er bare å lene seg tilbake og nyte.

Til slutt et utdrag fra boka, s 40:
«Korfolk er et jovialt folkeferd det er lett å få øye på i det offentlige rom, for eksempel i busskø. Der andre ventende rastløst skifter vekten fra det ene til det andre beinet, vil en korsanger stå fjellstøtt og urørlig i en slags på-stedet-hvil-posisjon. Middels bredbeint på lydløse sko med lav hæl plasserer sangeren seg med vekten jevnt fordelt på begge føtter og med en liten svikt i knærne for ikke å belaste ryggen. Armene henger ledig langs siden. Strikk i livet og frie luftveier. Klassisk korposisjon er det nærmeste man kommer stabilt sideleie i oppreist tilstand.»

torsdag 30. august 2012

«Grenseløs kjærlighet» av Simone Elkeles

Utgitt av Gyldendal 2011
Oversatt av Hilde Stubhaug

Denne ungdomsromanen er en oppfølger til «Perfekt kjemi», som handlet om Alex og Brittany. I «Grenseløs kjærlighet» er det broren til Alex, Carlos, som er hovedperson.
Carlos er nylig kommet hjem til USA etter ett år i Mexico. Carlos skal gå på high school, og først bor han hos Alex. Carlos misliker at Alex liksom skal passe på ham og bestemme over ham, men ting går tilsynelatende fra ille til verre da det blir funnet dop i Carlos’ skap på skolen. Carlos blir plassert hos en familie for å bli fulgt opp ekstra – og dessverre er datteren i huset ingen ringere enn Kiara; jenta som fungerte som en fadder for ham da han begynte på skolen, og som han slett ikke kom særlig godt overens med…

Som i forrige bok fortelles annethvert kapittel av de to hovedpersonene, Carlos og Kiara. Det gir fin variasjon og får belyst hendelsene fra begge sider. Jeg synes kjærlighetshistorien er ordentlig søt og fornøyelig; boka er både romantisk og humoristisk. Litt spennende er den også, selv om det er ganske opplagt hvordan historien kommer til å ende. Anbefales!

fredag 17. august 2012

«Sensommerdager» av Joyce Maynard

Utgitt av Silke forlag 2012
Oversatt av Børge Lund

Boka fikk jeg av Silke forlag, som håpet jeg ville lese og blogge om boka.

13-årige Henry er med mora på en av de sjeldne handleturene deres på kjøpesenteret – mamma er deprimert og går nesten aldri ut – da han møter en fremmed mann som ber ham om hjelp. Mannen er ikledd uniform – lik den de ansatte på kjøpesenteret har på seg – men Henry aner at det er en forkledning, siden mannen blør fra hodet og det ene beinet. Det er noe med blikket til mannen som får Henry til å tro at han er til å stole på, og mannen blir med Henry og mora hjem.
Det kommer snart fram at mannen er en rømt fange – antatt farlig, sier etterlysningen – men mora og Henry er ikke redd ham. De vil heller hjelpe ham å holde seg skjult.
Ganske snart skjønner Henry at mora og mannen ”har noe på gang” – han har soverom ved siden av moras, og hører at de ligger med hverandre etter at mannen har vært der et døgns tid. Det som skjer skaper motstridende følelser i Henry. Han liker mannen godt, men er han virkelig til å stole på? Kan det mora og mannen har sammen være så sterkt at Henry blir til overs?

Det er den voksne Henry som forteller i boka. Selv om han ser tilbake på det som hendte, får forfatteren fint fram hvordan en trettenåring syn på saker og ting er – noen ganger forenklet i svart-hvitt, noen ganger forstår man ikke alt, men i stedet gjetter eller bare går ut fra at det er sånn eller slik.
Direkte tale er ikke satt i sitattegn, men det går likevel stort sett greit å skille mellom hva som blir sagt, og hva som er Henrys fortelling.

Dette er en spennende roman, synes jeg. Det er ikke opplagt hvordan denne historien skal ende, og det gir nerve og driv.

Om jeg skal sette fingeren på noe, så synes jeg kanskje det virker noe usannsynlig at fangen og mora så fort ”kaster seg over hverandre”. Hun er jo deprimert og folkesky? Sikkert nok er hun sulteforet på kontakt med menn, og vi har jo hørt om kjærlighet ved første blikk, men likevel. Jeg må forstå at det er noe helt spesielt med denne mannen de har fått i hus, og jeg sliter kanskje litt med å tro på ham. Slik han tar seg til rette og snakker nærgående i vei til Henry, synes jeg vel egentlig han virker mer frekk enn sympatisk.
Men dette var tanker jeg fikk etter å ha lest ferdig – mens jeg leste var jeg bare oppslukt og nysgjerrig på hva som skjedde videre.

Slutten var litt tørr og oppramsende – tror nok akkurat den biten kunne vært mer elegant løst, men selvfølgelig setter jeg som leser pris på å få høre hvordan det gikk helt til slutt.

Alt i alt en interessant og fengslende roman.

onsdag 15. august 2012

«Rosa elefanter» av Karin Brunk Holmqvist

Utgitt av Silke forlag 2012
Oversatt av Kirsti Vogt


Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge om boka.

Ekteparet Selma og Artur bor i lille Tommarp, og trives med det fredelige, enkle livet. Men så kommer det noen merkelige naboer flyttende – et ektepar med hang til støyende bønnemøter og salmesang, og i et av de andre husene en enslig, eldre kvinne, som rett som det er viser seg naken utenfor huset sitt. Artur oppdager at det religiøse ekteparet graver et mistenkelig hull i hagen sin. Da det like etter meldes at en mann i nabolaget har forsvunnet, begynner Artur å frykte at naboene ikke bare er merkelige, men kriminelle også!
Dette er en lettlest, lys roman om hva som kan skje om man lar fantasien løpe av med seg…

Dette er den fjerde boka av Holmqvist på norsk, og som vanlig er det eldre, litt enkle mennesker som er hovedpersoner. De tidligere bøkene hennes heter «Potensgiverne» (2009), «Rapsgubbene» (2010) og «Sirile gentlemen søkes» (2011). I «Rosa elefanter» finner vi også de detaljerte skildringene av interiør og hverdagslige gjøremål, de småpussige, ertende dialogene som vi er vant til fra de tidligere bøkene.
Det er koselig, litt muntert og helt ufarlig – og kanskje litt lite spennende? For de som har lest Holmqvists tidligere bøker og elsket dem, vil sikkert også denne falle i smak. For min del synes jeg det blir litt mye likt fra bok til bok, av miljø, tema, persongalleri og dialoger, litt for lite handling og presentert i en stil som er bløt og god, men som får meg til å ønske større kontraster og mer konfliktstoff.

Jeg gir dere et utdrag fra s 63 som fikk meg til å le:
Selma og Artur er på besøk hos Disa, den nye, enslige nabodama. Disa har et portrett av Che Guevara hengende på veggen, og Artur tenker for seg selv når han står foran bildet: Den fyren ser ut som han trenger en tur til frisøren.
Vel hjemme, etter at de har lagt seg, snakker Artur og Selma om besøket:

«Ja, du, Selma, det er underlige tider vi lever i. Disa sa at hun aldri hadde vært gift, men den fyren det hang bilde av på kjøkkenet var kanskje en gammel kjæreste.»
Han kikket på Selma i mørket.

«I så fall har han hatt mange damer, for jeg har sett ham på vegger både her og der.»
«Sier du det. Kanskje han er en sånn bimanist.»
«Bigamist» rettet Selma.



tirsdag 7. august 2012

«Det er ikke så farlig med meg» av Jenny Jägerfeld

Oversatt av Kjersti Velsand
Utgitt av Aschehoug, 2012

I denne ungdomsromanen møter vi 17-årige Maja. Klær, hårfrisyre og oppførsel har hun møysommelig valgt for å vise omverdenen at hun er tøff i trynet. Da er det kanskje ikke så rart at ingen synes så fryktelig synd på henne eller viser rørende omsorg når hun kutter av seg tommelfingertuppen med en elektrisk sag i skulpturtimen, enda hun blør kjempemye!
Dagen etter reiser Maja til mamma – de er sammen annenhver helg. Men mamma er ikke hjemme, og i leiligheten ligger ting Maja vet mamma ikke ville reist noe sted uten. Hva har skjedd? Og hvorfor ringer ikke Maja hjem til faren og sier fra, eller til politiet og etterlyser mamma? I stedet lar hun humla suse og havner på en fest hos naboen. Der møter hun en som kaller seg Justin, og de får mer med hverandre å gjøre…

En roman om å finne seg selv – jeg tror mange unge vil kjenne seg igjen i dette at man skal spille tøff, man skal ha mange venner, være godt likt, man skal passe inn, og om hvor vanskelig det kan være å få til akkurat det. Det blir også vanskelig når man faktisk lykkes i å gi andre inntrykk av at man er en skikkelig tøffing som tar alt på strak arm, når det ikke er helt sant! Inni seg kan man være liten og redd, men det har man jo lagt opp til at ingen skal skjønne. Kinkig.

Historien er bygd opp rundt en del hendelser som ikke virker helt sannsynlige, men det blir framstilt i boka også at dette er rart, men slik ble det altså. Som at Maja ikke sier fra til noen om at mammaen er forsvunnet. Som at hun har hacket farens e-post og facebook-konto og leser alt han har av meldinger uten at han merker det. Som at en viktig melding fra mamma kommer på avveier uten at mamma sjekker det opp ekstra og sørger for at beskjeden kommer fram. Men det usannsynlige gjør ikke så mye. Romanen er absolutt fengende, og tar opp interessante tema.

Noen ord om tittelen og omslaget: På svensk heter boka «Här ligger jag och blöder», tittelen er på omslaget formet til en stor bloddråpe. Jeg synes den svenske tittelen var mye mer dramatisk og med fin dobbeltbunn, og når omslaget er som det er med den røde dråpen – hvorfor har man valgt å kalle boka «Det er ikke så farlig med meg» på norsk? Jeg får lyst til å si at det var et blodfattig valg…

Jeg kunne ønsket meg noen flere komma i teksten. Jeg har nevnt det i innlegg før, at jeg mener oppramsing av adjektiv skal ha komma imellom. Her har jeg blitt imøtegått av en anonym leser som mener at komma kan kuttes ut når det ene adjektivet står til det andre. (Hvis jeg forsto det riktig?) Hvis jeg skal gå i detalj, så har vi s. 209 et eksempel på at to adjektiver skal stå uten komma, for å få fram den riktige meningen: «lett svimmel følelse».
Mens jeg synes at det for eksempel på s 160 skulle vært et komma i «vakre glitrende vannet». Dersom det hadde stått ”vakkert glitrende”, hadde det vært noe annet.
Når vi snakker om komma, synes jeg også det for denne romanen kunne vært noen flere komma i setninger bestående av flere ledd. For eksempel s 103: ”«OK,» sa Justin mykt og trakk snørr opp i nesen med et grynt.”
For meg er det to handlinger i denne setningen som skulle kommet hver for seg, ellers virker det som om Justin både sier noe mykt OG trekker snørr opp i nesa på en og samme tid.

Jeg kunne også ønsket meg teksten satt med litt større bokstaver. Jeg vet godt at jeg – halvgammel kjerring med begynnende alderslangsynthet – ikke er i målgruppa, men likevel. God størrelse på bokstavene hadde gjort den litt lettere å lese.

Men alt i alt en god bok som trygt kan anbefales.


fredag 3. august 2012

«Stolpesnø» av Marit Reiersgård

Utgitt av Gyldendal, 2012

Det er i slutten av januar, og det snør. Det er ikke koselig tiddelibom-snø, men tung, trassig snø, som skaper problemer og kaos på veiene, som dekker til og tynger.
Fem år gamle Oda får etter litt om og men lov av mora til å gå ut for å leke i snøen, med streng beskjed om å holde seg unna bilveien som ligger like ved huset. Da Oda ikke kommer tilbake når mora roper, og ikke er å se noe sted, greier mora så vidt å tøyle redselen ved å tenke at det må være David – Odas spanske far som er nektet samvær med datteren sin – som står bak forsvinningen. Da finnes Oda der et sted i verden – i live.
Det umake politiparet Bitte Røed og Verner Jacobsen har fått sin første sak å jobbe med i fellesskap; Bitte har nettopp begynt i ny jobb.

Det skjer andre dramatiske ting også, men jeg velger å ikke fortelle mer, bare gi deg denne uhyggelige opptakten. Da jeg leste starten av romanen satt jeg ute i den varme sola, men jeg syntes jeg kjente kaldgufsen fra all snøen som falt og falt…

«Stolpesnø» er forfatterens debut, og den står fjellstøtt. Forfatteren virker svært sikker språklig, det er god flyt og spenningen holdes oppe – nesten hele veien.
Kanskje blir det litt detaljert og omstendelig av og til. Kanskje kunne romanens siste, oppsummerende kapitler vært kuttet ut. Kanskje blir privatlivet til etterforskerne trukket litt for mye inn – men det er jo mange lesere som liker nettopp dette at hovedpersonene får framstå som vanlige, sammensatte mennesker – til å kjenne seg igjen i.
Plottet er ikke spesielt originalt – elementer og stemninger minner meg om Karin Fossum og Unni Lindell – men romanen er som sagt meget sikkert og bra utført, og har også sin egen stil.

Noen ord om tittelen: Den er original og fin, men hva er egentlig stolpesnø? Jeg ser for meg gjerdestolper der snøen ligger på stolpetoppene som store luer. Men skal jeg heller seg for meg snø så dyp at den dekker gjerdestolpene helt opp til toppen?

Til slutt gir jeg en liten smakebit, som viser Reiersgård evne til å farge enkelte scener med litt velkommen humor. Her besøker politiet et kunstgalleri; Bitte har ikke peiling på kunst:

«Da de rundet hjørnet ved Galleri La Naranja, hadde noen skrudd på lyset. Døra var åpen. En mann satt bak et bord i hjørnet og spratt opp da de kom inn.
-          Prisliste? spurte han forventningsfullt.
-          Hvorfor ikke, sa Bitte og tok imot arket. Lokalet besto av ett stort og ett mindre rom. Hun lot blikket gli over listen.
-          Gunilla Holm Platou, leste Bitte. – Henne er det da noe kjent med, eller?
Verner ristet på hodet og Bitte gikk litt ut på gulvet, studerte bildet av ei ku som gresset i rammekanten. Mannen kom opp på siden av dem med øynene vidåpne av salg.»

torsdag 2. august 2012

«Revolutionary Road» av Richard Yates

Oversatt av Agnete Øye
Utgitt av Oktober forlag, 2009

Vi befinner oss i USA, midt på 1950-tallet, og blir kjent med ekteparet Frank og April Wheeler som bor i Revolutionary Road i en idyllisk forstad til New York. Frank pendler inn til byen der han jobber i et kontormaskinfirma, mens April er hjemmeværende og tar seg av de to barna.
Dette skulle man tro var et godt liv å leve, men Frank og April er ikke fornøyde – de har forventninger om at livet må ha mer å by på. De begynner å legge planer om å flytte til Europa, nærmere bestemt Paris, der meningen er at April skal være familiens forsørger, mens Frank skal få en anledning til å finne seg selv. Flyttingen er nært forestående da noe skjer som legger planene i grus…

Dette er tredje roman av Richard Yates jeg leser. «Påskeparaden» likte jeg veldig godt. Både «Ordensforstyrrelse» og «Revolutionary Road» er også interessante, men disse fenget meg ikke like mye. For denne tredje romanen kjente jeg at det gikk trått mange steder – det var partier hvor det skjedde lite, eller det som skjedde var forutsigbart.
Tema og stemning er dessuten nokså dystert – her møter vi nok en gang hovedpersoner som ikke ser eller vil det beste for seg selv, men trekkes ned og inn i problemer av uforutsigbare undergrunnskrefter.

onsdag 1. august 2012

«Krokodillens gule øyne» av Katherine Pancol

Oversatt av Synneve Sundby
Utgitt av Bazar, 2011

Joséphines ektemann Antoine har vært arbeidsledig et års tid, og ekteskapet skranter. Da Joséphine får vite at Antoine har stått i med ei anna dame, blir det ”oppgjør på kammerset”, og enden på visa er at Antoine flytter ut. Etter hvert drar han til Afrika for å starte krokodilleoppdrett, og Joséphine blir nødt til alene å forsørge seg selv og de to døtrene.
Vi blir også kjent med Joséphines vakre og populære søster Iris, søsterens ektemann Philippe, disse søstrenes rivjern av en mor, Henriette, og stefaren Marcel, samt Marcels elskerinne Josiane, Joséphines nabo og venninne Shirley og en rekke flere.

Romanen har et stort persongalleri og handlingen blir mangfoldig og ikke lett å referere. Mesteparten fenger og engasjerer, men boka kunne kanskje vært kortet noe ned (den er på 568 sider), ved at man lot noen bipersoner, digresjoner og sidehistorier ligge.
Romanen har noen småfeil her og der, blant annet brukes feil personnavn på s 329 – Josiane er byttet ut med Joséphine – og enkelte uttrykk virker simultanoversatt, som ”gjort ham en betroelse” s 342.
Andre ting jeg reagerte på, var Marcels heftige diing av elskerinnens bryst s 51 og at Joséphine s 298 dreper  Iris med øynene.
S 352 står det: «Hun inviterte Joséphine bort til henne.» Riktig skulle nok vært ”… bort til seg.”

Boka var fargerik, mangslungen og underholdende, så den kan anbefales, til tross for noen skjemmende småfeil.

onsdag 25. juli 2012

«Fruen av Saronno» av Marina Fiorato

Utgitt av Vega forlag, 2010
Oversatt av Siri Fürst Skogmo

Lombardia, februar 1525: Den unge og vakre Simonetta av Saronno lengter etter og venter på at ektemannen Lorenzo, som kjemper i krigen, skal komme hjem til henne. Etter lang og pinefull venting kommer omsider Lorenzos væpner hjem igjen – men alene. Lorenzo har falt, og Simonetta er enke. Snart oppdager hun at Lorenzo ikke bare satte sitt eget liv til i krighandlingene; han har også brukt opp familiens formue. 
For å redde eiendommen må Simonetta forsøke å skaffe inntekter. Da maleren Leonardo da Vincis favorittelev, Bernadino Luini, kommer for å male en freske i landsbykirken, tilbyr han Simonetta penger for å stå modell som jomfru Maria. Simonetta nekter først – det er noe ved maleren som både tiltrekker og skremmer – men etter å ha tenkt seg som, skjønner hun at hun ikke kan si nei. Ettersom de to uvegerlig blir bedre kjent, kjenner Simonetta at hun tiltrekkes stadig mer av den vakre, talentfulle mannen…

Dette er den trede romanen jeg leser av Fiorato. «Glassblåseren fra Murano» og «Botticellis hemmelighet» falt i smak hos meg, og det gjorde sannelig også «Fruen av Saronno».
Også dette er en historisk roman om spennende personligheter med sterke skjebner. Anbefales!

«I skyggen av store trær» av Kristine Storli Henningsen

Utgitt av Gyldendal, 2012

Romanen innledes med at Regine – som har vært sammen med gift mann – får bekreftet hos lege at hun er gravid, ca ti uker på vei. Om hun skal ta abort, må hun bestemme seg raskt.
Karl Henrik besøker daglig sin dødssyke mor på sykehuset. For hver dag som går trekkes hun nærmere døden, mens Karl Henrik tar stadige små skritt – som å fjerne møbler fra leiligheten han inntil nå har bodd i sammen med moren – for å frigjøre seg den dominerende morens makt over ham.
Regine og Karl Henrik møtes tilfeldigvis på sykehuset da hun kommer fra legen, og han er på vei for å besøke moren. Dette møtet viser seg å være starten på noe...

Denne romanen ble jeg nysgjerrig på etter å ha lest Knirks omtale. (http://knirk.no/2012/05/i-skyggen-av-store-traer-kristine-storli-henningsen/)
Da jeg først hadde kommet i gang med boka, leste jeg den fort; jeg fant den både lettlest og engasjerende.
Forfatteren har tidligere utgitt underholdningsserien «Sofia på Måkøya» på Schibsted forlag. At hun er (tidligere) serieforfatter er aldeles ikke noe jeg har tenkt å bruke mot henne; det gjør det bare klart for meg at hun kan håndverket. Det som er en liten pussig ting er at Gyldendal tydeligvis ikke synes det er verdt å nevne forfatterens fortid som serieforfatter? På Gyldendals hjemmeside står det nemlig at Henningsen debuterer med denne romanen. Ja, hun ”romandebuterer”, men hun kan ikke sies å være et helt ubeskrevet blad som forfatter.

Jeg synes denne romanen er helt grei lesning, men jeg sitter igjen med noen tanker etter å ha lest den. Jeg burde kanskje ikke være så opptatt av sjangermerkelapper, men det er en grei måte å sortere på. Og forlag er (etter hva jeg skjønner) også glad i sjangermerkelapper, fordi bøkene da er lettere å markedsføre. Jeg skrev en kommentar til Knirks omtale, der jeg spurte om dette er en roman bare ment som underholdning, eller om det er en såkalt ”seriøs roman”.
Dette spørsmålet henger fortsatt litt i løse luften, for denne romanen er litt begge deler, synes jeg. Den har en del trekk som peker mot underholdningssjangeren (kjærlighetsroman/chick-lit), samtidig som den også har trekk som peker mot at forfatteren vil mer enn ”bare” å underholde. Romanens omslag peker mot at de anser boka som ”seriøs”; forlaget har heller ikke satt noen sjangerbetegnelse på boka.

Boka er som sagt lettlest; språket er enkelt og flyter lett, slik jeg liker det. Her og der kunne jeg ønsket meg noe større variasjon, og av og til merker man at forfatteren kanskje har vært litt for rask og har slurvet.
Eksempel:
S 9: «Så fikk hun øye på bildet på skrivebordet. Det var tre jenter, en liten jente i midten av to store, og alle hadde det lange, lyse håret til moren
Jeg skjønner selvfølgelig hva som er ment, men jeg tror det ville vært bedre å skrive for eksempel ”… og alle hadde langt, lyst hår, akkurat som moren.”

Eller s 20: «Han hadde sort hår, blek hud, store lepper og alvorlige, litt sørgelige øyne med mørke skygger under.»
I stedet for ”sørgelige øyne” ville jeg brukt ”sørgmodige”.

S 36: «Så gikk han ut i gangen og smalt døren igjen etter seg…»
Riktig her er: ”… og smelte døren igjen etter seg…”
Samme feil s 137: «Hun smalt håndflaten i nattbordet.»
Riktig skulle vært: ”Hun smelte håndflaten i nattbordet.”

Mye av handling og dialog virker kunstig og konstruert. Kanskje kan det passe, siden Karl Henrik skriver dialogene til såpeserien «Skjærgårdsliv»?
For meg blir det slik at selv om romanen fenget meg, stimulerte meg til hele tiden å lese videre, greide jeg likevel ikke å leve meg skikkelig inn i hovedpersonene, virkelig føle med dem eller tro på dem. Det er noe nærmest overdramatisk slik både Regine og Karl Henrik framstår, samt mødrene deres og flere andre personer i romanen. Det er også noe overdramatisk og lite troverdig ved enkelte scener som utspiller seg.

Jeg sier absolutt ja-takk til en roman som er spennende uten å trekke inn krimelementer, og denne romanen er absolutt verdt å lese. Likevel kunne jeg ønske at forfatteren tonet ned dramatikken (det teatralske), forsøkte å finne det store i det lille (som hun også gjør enkelte steder i denne romanen) – kanskje tenkte i noen tilfeller at ”less is more”. Litt mer bakkekontakt, litt mer sans for hva som er sannsynlig at kan skje, og – ikke minst – hvordan det er sannsynlig at replikker og dialoger lyder.

torsdag 5. juli 2012

«Ordensforstyrrelse» av Richard Yates

Oversatt av Agnete Øye
Utgitt av Oktober forlag 2011

Hovedpersonen i romanen heter John Wilder, er midt i trettiårene, og gjør en god jobb som annonseselger i et kjent tidsskrift. Sensommeren 1960 tar handlingen til. John har nettopp kommet hjem til New York etter en forretningsreise der han har drukket tett og sovet lite. I stedet for å reise hjem til kona og sønnen, blir han sittende på en bar og drikke. Omsider ringer han hjem, men bare for å si til kona at det må være slutt mellom dem; han er redd for hva han kan komme til å gjøre med henne og sønnen når han møter dem.
Kona er ikke verken venneløs eller rådløs, og gjør sitt beste å hjelpe mannen tilbake på rett kjøl. Men undergrunnskreftene trekker i John – kampen kan synes håpløs…

Romanen er ført i et godt og sikkert språk, men tematisk er den tung og dyster. Det er for så vidt interessant å se hvordan John sliter med suget etter alkohol, behovet for bekreftelse fra stadig nye, vakre kvinner, en slags rastløs misnøye over livet generelt, og et nervøst sinn. Likevel synes jeg forfatterens historie virker på en måte retningsløs og litt tilfeldig utviklet – men kanskje kan det også være et godt bilde på hvordan hovedpersonen bare lar alt skje med seg; eller stadig gir etter for øyeblikks fristelser, uten tanke for konsekvensene.

lørdag 30. juni 2012

«Hotellet på hjørnet av bitter og søt» av Jamie Ford

Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Utgitt av Pantagruel forlag, 2009

Henry Lee blir i 1986 vitne til et presseoppbud utenfor Panama Hotel i Seattle. Hotellet har nylig fått nye eiere, og nå skal det restaureres og settes i stand. I forbindelse med dette arbeidet blir det funnet en rekke private eiendeler lagret i kjelleren; eiendeler som viser seg å tilhøre japanere som i løpet av krigen ble samlet og internert i leirer, på grunn av fiendestatusen Japan hadde til USA under 2. verdenskrig.
Opptrinnet vekker til live gamle minner hos Henry, og i boka blir vi med ham tilbake til 1942, da han er eneste elev med kinesisk opprinnelse på sin amerikanske skole; han er blitt tildelt stipend. I skolens kantine møter han japanske Keiko; begge er satt til å hjelpe til i kjøkkenet og servere de andre elevene i lunsjpausa. De to får en helt spesiell kontakt, og Henry begynner straks å trives bedre på skolen, der han ellers blir både mobbet og plaget. Det er bare det at det er fryktelig vanskelig å ha ei japansk jente til venn, så lenge Henrys far virkelig avskyr og tar avstand fra alt japansk…

Dette er en god roman om spesielle skjebner, og boka har jeg fått anbefalt fra flere. Tittelen er fin og annerledes, og fenger nysgjerrigheten, og nå endelig har jeg også lest denne fine boka.
Her kan man la seg rive med; både følelser og tanker får sitt. Man kan også lære noe om amerikansk historie; denne gangen en lite ærerik del.



tirsdag 26. juni 2012

«Påskeparaden» av Richard Yates


Oversatt av Agnete Øye
Utgitt av Oktober forlag, 2010

I denne romanen møter vi søstrene Emily og Sarah Grimes. Vi følger dem fra foreldrene blir skilt i 1930, da jentene er ni og fem år gamle, og 40 år fram i tid, det vil si: Det er Emily vi følger tettest, men gjennom henne ser vi også hvilken skjebne Sarah får.

Det er vanskelig å skrive mye om denne romanen, synes jeg. Du må nesten lese den selv. Jeg ble umiddelbart grepet av fortellingen og personene, og leste boka fort, fordi jeg måtte finne ut hvordan det gikk. Jeg håpet hele tiden at det skulle gå bra med Emily (til tross for tydelige spor i starten av romanen, på at ingen av de to får særlig lykkelige liv). Jeg ønsket for henne at hun skulle finne den store kjærligheten, slå seg til ro og få et godt liv.

Historien er godt og engasjerende fortalt, og personene er troverdige – det er lett å la seg rive med. Forfatteren har en usentimental, direkte stil, som overlater til leseren selv å fordøye, tenke og føle. Dette er en roman jeg absolutt vil anbefale!

«Purriot og den usynlige mannen» av Bjørn F. Rørvik


Illustrert av Ragnar Aalbu
Utgitt av Cappelen Damm 2012

Både en liten gutt og en eldre dame har blitt slått ned på Hurlumheia, av en mystisk, usynlig gjerningsmann. Purriot drar straks av gårde for å ta hånd om saken, og det tar ikke veldig lang tid før han har løst gåten…

Dette er en kriminalhistorie for barn, som også voksne kan hygge seg med. Her leker Rørvik med ord, og temmelig sikkert får du assosiasjoner til en kjent detektiv fra den klassiske kriminallitteraturen. Det er også morsomt og originalt at forfatteren har valgt grønnsaker som hovedpersoner.

En snill, uskyldig liten kriminal, så det er ingenting å bli skremt av her. Den kan sikkert fungere utmerket som en aller første introduksjon til kriminallitteraturen.


mandag 25. juni 2012

«Dager i stillhetens historie» av Merethe Lindstrøm


Utgitt av Aschehoug 2011
Boka vant Kritikerprisen 2011, og forfatteren ble tildelt Nordisk råds litteraturpris 2012 for denne romanen.

Det aldrende ekteparet Eva og Simon har en stilltiende avtale om at det er enkelte ting i fortiden de ikke skal snakke om; ikke en gang døtrene skal få vite. Men nå på det siste har Simon helt sluttet å snakke. Har han muligens gått inn i tausheten for å gjemme seg der? Eva tenker tilbake på livet de har levd, og hva som skjedde ganske nylig, da de sparket hushjelpen de begge likte så godt. Kan Eva finne svar på hvorfor Simon ikke lenger vil snakke?

Eva er fortelleren i boka. Jeg opplever språket som enkelt, men ikke spesielt lettlest. Måten Lindstrøm bygger setninger på, gjør at rytmen blir litt hakkete. Jeg tenker det er sannsynlig at Evas tanker vandrer på denne måten – litt som en strøm, hit og dit, litt repeterende, litt ufullstendig. Like fullt kunne jeg ønsket meg bedre flyt.
Jeg kunne også ønsket meg mer "show" og mindre "tell". Slik Eva gjenforteller blir det litt tørt og stillestående. Tenk om vi kunne vært til stede i de enkelte scenene i stedet, sett og hørt alt som foregikk?

Jeg savner Simons versjon av historien, på samme måte som Eva sikkert savner at ektemannen vil eller kan snakke. Eva forteller riktignok mye om Simon, om bakgrunnen hans, hva han har opplevd av vondt og vanskelig i oppveksten, men det er hennes versjon, alt er sett med hennes øyne. Og det kommer fram enkelte steder at hun ikke husker helt presist, hun husker ikke ordrett hva som ble sagt, men gjengir det slik hun husker essensen i det.
Jeg forstår det nesten som om Eva klandrer Simon for at han har forsvunnet inn i tausheten; av og til synes jeg stemmen hennes får en litt selvmedlidende klang. Er det så sikkert at Simon har ”gått dit han er”, med vilje? Mange eldre mennesker mister språk og begynner å vandre – tilsynelatende planløst omkring. Det kan være at Simon oppfører seg som han gjør, bare som en følge av alderdom og sykdom?

På s 113 forteller Eva om en dåp hun og mannen nylig har overvært. Ifølge Eva spør presten den som bærer barnet, hva det skal hete. Her stusser jeg på om forfatteren legger ut et spor om at Evas hukommelse kanskje ikke er helt til å stole på, eller vet ikke forfatteren dette?
I følge moderne dåpsliturgi (endret 1977) skal presten nemlig spørre: «Hva heter barnet?»

Boka berører eksistensielle spørsmål, som hva er det som gjør oss til dem vi er?
Jeg siterer fra s 17: «Jeg trenger å fortelle det til noen, hvordan det kjennes, hvorfor det er så vanskelig å bo sammen med en som brått er blitt taus. Det er ikke bare følelsen av at han ikke er der lenger. Det er følelsen av at du selv heller ikke er det.»Når vi slutter å kommunisere, er vi der fremdeles for hverandre?
Når noen er tause, blir vi gjerne usikre på hvem de er, hva de mener. S 41 tenker Eva: «Jeg skal tolke ham som et gjenstridig dikt.»
Når en som før har snakket, begynner å tie, blir han da en annen?
Hva ligger gjemt bak tausheten?
Er Evas tolkning av mannen (det gjenstridige diktet) riktig?

Kanskje var det forfatterens hensikt å lage en litt åpen historie? Er det slike historier kritikerne liker – historier som kan tolkes på flere ulike måter?
Jeg synes i alle fall at det er mye ved denne romanen man kan diskutere; det er mange spørsmål som dukker opp. For meg er det også interessant å fundere over hva det er med denne boka som har gjort kritikerne så samstemt positive.

Jeg synes slettes ikke at romanen eller romanens ide er dårlig, men jeg kan heller ikke si at dette er blant de beste bøkene jeg har lest.

torsdag 21. juni 2012

«Jeg har nummeret ditt» av Sophie Kinsella


Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Utgitt av Gyldendal 2012

Poppy er på utdrikningslag da det fatale skjer: Hun mister forlovelsesringen sin! Og det som attpåtil er en veldig, veldig spesiell ring – nærmest et familieklenodium! Ikke rart hun blir stressa. Mens hun leter febrilsk og setter folk i sving for å hjelpe til, blir hun på toppen av alt frastjålet mobilen!
Da hun helt tilfeldig finner en mobil i ei søppelkasse rett ved siden av, må hun jo bare ta den, ikke sant? Det er jo ikke tyveri å ta noe en annen har kastet fra seg? Telefonen viser seg å tilhøre et firma, og var inntil nylig disponert av en personlig assistent for forretningsmannen Sam Roxton. Fordi Poppy MÅ ha telefonen, inntar hun midlertidig rollen som assistent for Sam, viderebringer beskjeder og ordner opp i frisk stil. Sam er ikke begeistret for måten hun (geskjeftig) blander seg oppi hans arbeid og privatliv på, og vil ha tilbake telefonen. Men etter hvert viser det seg at Poppys vridning mot en mer avslappet, medmenneskelig stil, kan ha noe for seg…

Dette var en veldig koselig, underholdende og romantisk bok – akkurat noe for min ”rosa hjernehalvdel”. Lett og lys sommerlesning, vil jeg si dette er.

Språket er lettlest og greit, men jeg synes kanskje at verbet ”replisere” blir litt mye brukt. (Mer enn 14 ganger. Jeg vet det, for jeg har telt. (Og jeg vet det: Jeg er sprø…))
En og annen gang for å variere er OK, men ”svare” er ellers et helt greit, normalt ord vi kan bruke på norsk, og uten at noen vil reagere.

Videre kunne en og annen formulering vært bedre, som for eksempel s 129:
«Sam peker mot bildet av Magnus med tommelen.»
Jeg skjønner selvfølgelig hva som menes, men det kunne også stått: ”Sam peker med tommelen mot bildet av Magnus.”

Eller s 390: «Men … hva har jeg jeg skulle ha sagt?»
Her kunne man i stedet skrevet: ”Men … har jeg noe jeg skulle ha sagt?”

Og s 432: «Orgelstykket øker i styrke.» Hva med: ”Orgelmusikken øker i styrke.”?

Men glem pirket! Dette er ei god bok for alle som elsker feelgood og romantiske drama.

søndag 17. juni 2012

«Cat fight» av Ingunn Aamodt

Dette bildet er fra boka, fant og lånte det fra www.marlenaevensen.com
Bildet viser jentene på spennende, ulovlig tur til Moss -
en tur som ikke ble helt som de hadde tenkt...


Utgitt av Cappelen Damm 2011
Illustrert av Marie Lyshol

Marlena har tatt PO for gitt. Han har alltid vært der, og vært innmari forelska i henne, men hun har ikke brydd seg om ham på den måten. Før nå, kanskje. For nå har han blitt kjæreste med Tonje, og det kjenner Marlena tydelig at hun misliker sterkt. Hun og venninnene Minda og Emma legger en Plan A, og om ikke den funker, skal de helt sikkert finne på en Plan B. Tonje skal neimen ikke få stikke av med PO ustraffet…

Dette er den tredje boka om 14-årige Marlena Evensen. Hun bor sammen med mora si, men har også en pappa og en halvsøster, Siri.
Jeg har lest de to første: «Marlena Evensen» og «Hot i syden». Av disse tre, synes jeg nesten denne tredje er den beste; jeg opplevde dette som en ordentlig slukebok.

Jeg tror mange jenter vil kjenne seg igjen i Marlena, selv om kanskje ikke alle er akkurat like jålete som henne og venninnene. (Stikkord: Sminke og klær.) Man kan kjenne seg igjen i at man veldig lett havner i flaue situasjoner i denne alderen, og alle er opptatt av hvordan venner og andre oppfatter en.
Dette er en fin feelgood-roman. Den graver ikke veldig dypt i problemene/tema den tar opp, men det kan man heller ikke forvente i bøker av denne typen. Det er god underholdning, synes jeg; jeg lo godt av flere av de komiske scenene jentene havner i.
Språket er lettlest og virker på meg troverdig - slik kan jeg tenke meg at en (skrivefør) 14-åring kan uttrykke seg.

Kunne man valgt en norsk tittel på boka? ”Katteslagsmål” er kanskje ikke like spenstig som Cat fight, men hva med å spille litt på ordet ”bitsj”, som blir brukt i boka? Hva med et realt ”Bitsjeslagsmål”?

fredag 15. juni 2012

«Nostradamus’ testamente» av Tom Egeland


Utgitt av Aschehoug, 2012

Bjørn Beltø er endelig tilbake! Romanen «Nostradamus’ testamente» innledes ved at Bjørn er til stede på en forelesning i Firenze. Tema er koder og skjulte budskap i manuskripter fra senmiddelalderen og renessansen. Foreleseren, Lorenzo Moretti, har kommet over et sensasjonelt dokument, et brev mange er ute etter. Moretti blir kidnappet, sammen med sønnen på sju år. Bjørn Beltø forsøker, sammen med Morettis vakre kone Angelica, å løse koder og finne ut hvem som står bak kidnappingen, og hvor professoren og guttungen holdes skjult…

Det er nok mange som jubler når Egeland kommer med en ny roman, full av gåter, mysterier, spennende historiske godbiter – og Bjørn Beltø. Denne spesielle helten, den litt engstelige, nerdete albinoen, som først og fremst appellerer til morsfølelser hos kvinnene.

For min del må jeg si at denne romanen ikke traff meg helt. Nå har jeg fra før funnet ut at denne ”gåte/kode-sjangeren” kanskje ikke er helt min favoritt. Likevel: Jeg likte godt «Sirkelens ende» (2001) og «Lucifers evangelium» (2009). Men jeg slet med «Paktens voktere» (2007).

Hva jeg har å innvende mot romanen? Jeg kan gi noen stikkord: For mange personer og navn å holde rede på, for mye innpakning og staffasje (sitater i forseggjorte rammer, gjengivelse/referering til historier og (tørre) faktaopplysninger), for lite Beltø – han blir som en biperson, synes jeg, eller et talerør? For mye preg av tung, konsentrasjonskrevende forelesning. For lite framdrift og handling.

Fortellingen veksler mellom å følge Beltø – han forteller selv hva som skjer – og Lorenzo Moretti. Morettis sekvenser fortelles i tredjeperson og i nåtid, mens Beltøs biter fortelles i fortid, med unntak av ett lite kapittel. (Så vidt jeg har registrert.)
I Morettis kapitler settes det ikke sitattegn i dialogene, og jeg skjønner ikke hvorfor man har valgt å gjøre det slik. Jeg synes dette gjør teksten mindre lettlest, samtidig som den får et slags uferdig preg.
Vi er også innom ulike hendelser fastsatt til eksakte årstall, der Egeland viser oss/dramatiserer viktige ting som skjedde. Jeg synes kanskje disse historiske tilbakeblikkene er det sterkeste og beste ved romanen, for eksempel s 285, der vi befinner oss i år 47 før Kristus. Her får jeg endelig følelsen av å lese en roman/skjønnlitteratur, mens jeg for øvrig kan få følelsen av å lese et kompendium.

Egeland skriver sikkert og godt, og det er bare ubetydelige småfeil å finne.
For eksempel:
S 68 står det: «De har tredt en hette over hodet hans.»
Her mener jeg det skulle stått ”tredd”.

S 276 angir han et tidsspenn: «250-300 før Kristus.»
Hvis man ser for seg årstallene satt opp langs en tallinje, ville man ikke da startet med årstallet lengst til venstre, og angitt tidsspennet slik: ”300-250 før Kristus”?

S 477: «Han har forrådet oss alle.»
Jeg mener verbet må bøyes til ”forrådt”.

Til slutt vil jeg gi et par eksempler på gode bilder/beskrivelser fra romanen:

S 134: «I det ene øyeblikket hørte jeg pusten hennes. Svakt rallende. Som om det ikke lenger var plass til åndedragene i den tynne halsen.»

S 143: «I bakspeilet la jeg merke til en Chevrolet Silverado som sto feilparkert med lysene på. Lik en glupsk krokodille ség den ut fra fortauet og inn i den langsomme floden av trafikk.»

S 305: «Alt ved ham var skjevt og forvridd. Hodet og nakken. Munnen. Skuldrene. Hele kroppen lutet mot venstre. Som om han var vridd opp og presset sammen uten at noen visste hvordan han skulle brettes ut igjen.»

Selv om romanen ikke ble en favoritt hos meg, tror jeg det er mange andre lesere som vil like den.