søndag 30. september 2018

«I min fars hus» av Ingegerd Henriksen

Utgitt av Juritzen forlag 2018

Catharin er fem år. Mor er utdannet sykepleier, men hun jobber ikke nå, hun er hjemme og steller hus og barn. Far er snart ferdig utdannet som prest. Når Catharin forteller til mor at far og Gunstein (en studiekamerat av far) er nakne sammen med henne og har stive tisser, får hun beskjed om å tie stille med de ville fantasiene sine. Catharin forteller det samme til tante Marie; foreldrene gjentar at hun har livlig fantasi, blir sinte på henne og truer med at hun kan bli sendt vekk hvis hun ikke holder opp. Etter denne episoden er de aldri sammen med tante Marie mer.
Catharin forstår at foreldrene ikke vil hun skal snakke om det faren gjør med henne, men av og til nevner hun det likevel. Og hun er redd hele tiden. Redd for at faren skal ta livet av henne før hun fyller seks år - for det har han truet med.
Mor og far får en baby, Linnea. Catharin forstår at det viktigste nå er at hun ikke gjør eller sier noe som får mor og far til å sende henne fra seg, eller faren til å ta livet av henne, for nå må hun passe på lillesøsteren sin - hun har nemlig sett øynene til far når han steller Linnea, hun vet hva det blikket betyr! Og han må ikke skade henne på samme måte som han skader Catharin...

Det er Catharin som forteller, og vi følger henne et års tid. Dette er en rystende, sterk og vond fortelling om overgrep, om et lite uskyldig barn som står helt maktesløs, blir truet til taushet og bare må finne seg i behandlingen faren gir henne. En behandling hun ønsker at andre skal vite om, som hun ønsker skal opphøre, men ingen tror henne. Og de som kanskje tror henne, vet ikke om det er mulig at dette er sant, og hvordan skal de få hjulpet henne? Faren er jo tross alt prest, og moren sykepleier - hvordan i all verden skulle det være mulig at de ville historiene hun kommer med er sannheten?

Det er et modig valg av forfatteren å la den lille jenta fortelle, det er ikke lett å leve seg inn i et så ungt menneskes tanker og perspektiv på livet. Men jeg synes forfatteren lykkes i å gjøre dette troverdig, og fortellingen blir ekstra sterk når den framføres med den lille jentas stemme. Det er i alle fall ingen tvil om at dette er en fortelling som engasjerer. Jeg kan kjenne frustrasjonen og hvor sliten jenta blir, som hele tiden må passe seg, som aldri vet når eller av hva far kan bli kåt og voldta henne, eller sint og denge henne.

Forfatteren debuterer med denne romanen, og det er virkelig et imponerende arbeid.
Jeg leser i forlagets omtale at hun har brukt egne opplevelser fra barndommen da hun skapte fortellingen; det er også modig gjort.

lørdag 29. september 2018

«Bevisets stilling» av Chris Tvedt

Utgitt av Gyldendal 2018

Forsvarsadvokat Mikael Brenne er tilbake - årets roman er den sjuende i rekken med Brenne som hovedperson. Denne gangen skal advokatkollega Synne hjelpe en ung mann, Magnus Sandtorv, tiltalt for å ha drept broren sin på bestialsk vis og deretter dømt til tvunget psykisk helsevern. Han vil ut av institusjonen han bor på, noe han ikke oppnår, men Synne lykkes i å gjøre forholdene litt mer levelig for ham. Til hennes store forskrekkelse lykkes han i å rømme, og ikke lenge etter blir foreldrene og søsteren hans funnet skutt og drept på gården Sandtorv; Magnus selv blir også funnet på gården, slått i svime, men i live. Saken virker opplagt, så opplagt at politiet ikke leter nevneverdig etter andre gjerningspersoner.
Synne føler skyld fordi klienten greide å rømme etter det hun fikset, og vil ikke ha mer med Sandtorv å gjøre. Mikael Brenne derimot, har ingenting imot å forsvare den drapstiltalte, og som vanlig blander han seg usjenert inn i selve etterforskningen og finner ut av litt av hvert som har interesse og kan påvirke utfallet av saken...

Jeg liker veldig godt tonen og stemningen i Mikael Brenne-bøkene, og denne romanen koste jeg meg også med. Lettlest, engasjerende, troverdige dialoger ,og et ganske sannsynlig og ikke altfor lett gjennomskuelig plott.

«Størst av alt» av Malin Persson Giolito

Oversatt av Monica Carlsen
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Maja (18 år) er tiltalt for drap og medvirkning til drap etter et skytedrama på den videregående skolen hun gikk på. Men hva var egentlig hennes rolle i dramaet, i hvilken grad var hun med i planleggingen og gjennomføringen av angrepet som kjæresten Sebastian spilte hovedrollen i? Visste eller visste hun ikke at bagen hun tok vare på i garderobeskapet sitt inneholdt en bombe?

Vi følger henne i rettssalen og får også mange tilbakeblikk til livet før skyteepisoden, og det er Maja selv som forteller.

Forfatteren har bygd opp fortellingen slik at sammenhengene, det hele bildet avdekkes bit for bit, og det er gjort på en finurlig måte slik at spenningen henger i helt til slutt.
Det er mye ved denne romanen - ikke minst persongalleriet som omfatter så mange ungdommer - som får meg til å tenke at dette er en kriminalroman man utmerket godt kan anbefale også til unge lesere.

Språket flyter godt, oversettelsen er godt gjennomarbeidet.

mandag 24. september 2018

«Så mye hadde jeg» av Trude Marstein

Utgitt av Gyldendal 2018

Monika er yngst av tre søstre. I romanen gjør vi besøk hos henne flere ganger underveis i livet, første gang i 1973 da hun er 13 år, siste gang i 2018, da er hun 57. Nesten hver gang vi møter henne har hun fått ny kjæreste eller samboer, hun har av og til vært utro, og gjennom mange år har hun hatt et slags avhengighetsforhold til en gift mann, ganske mye eldre enn henne. Hun klarer ikke si nei til Roar; hver gang han "vinker", kommer hun. Det virker egentlig som det generelt er vanskelig for Monika å si nei til menn; det dukker stadig opp menn i hennes vei, som må "prøves".

Det er ikke lett å gi noe handlingsresyme av romanen, mest handler den om Monika og hennes forhold til familien, venner, kjærester, samt hennes utvikling som menneske, eller på noen områder like gjerne manglende utvikling. Monikas liv virker ikke spesielt planlagt eller villet; ting skjer liksom bare. Boka er skrevet på den nærsynte, detaljerte, sakte måten jeg gjenkjenner fra tidligere romaner av Marstein. Av og til blir det for mye, jeg tenker det er ikke nødvendig med alle disse detaljene om hva folk sier og gjør, og hvordan de sier og gjør det. Men det er likevel nesten hele veien slik at jeg blir fengslet av fortellingen; det er nemlig godt skrevet, og ikke minst godt observert. Totalt sett synes jeg boka ga meg en interessant, engasjerende og givende leseopplevelse. Men boka krever litt av den som leser - det er ikke like god flyt hele veien, mye på grunn av de detaljerte beskrivelsene. Hoppene i tid kan også være litt krevende, fordi det ikke gjøres særlig rede for hva som har skjedd siden sist vi møtte Monika - det kommer fram, men ikke så tydelig.

Visse av familiescenene minner meg om Helga Flatlands "En moderne familie"; likte du den, kan hende du vil like Marsteins bok enda bedre. Jeg tenker at denne romanen graver dypere, jobber enda mer tålmodig etter å finne ut hvem de enkelte i familien er, og hva slags forhold det er mellom dem og hvorfor de handler som de gjør.

Jeg antar tittelen henspiller på regla/leken jeg husker fra jeg var liten, da man tok en håndfull med for eksempel sand i ene hånda. Man sier: "Så mye hadde jeg". Så kaster man sanden opp i lufta, samtidig som man snur hånda og lar lasten lande på baksiden av den, mens man sier: "Så mye ga jeg bort". Og til slutt kaster man lasten opp i lufta igjen og snur hånda, så sanden lander i håndflata igjen, og sier: "Så mye hadde jeg igjen". Som regel sitter man igjen med veldig lite, hvis man ikke er forsiktig og flink til å fange igjen, det man kastet i lufta. Eller hvis man velger å ikke "spille" med så stor last - da er det lettere å holde den samlet og ikke miste så mye.
Man kan kanskje si det slik at Monika er gitt mange sjanser i livet, i alle fall til det å bygge forhold og stifte familie. Men hvor mye ga hun bort, eller lot flyte vekk fordi hun ikke greide eller ville holde det fast? Og hvor mye satt hun igjen med til slutt?

søndag 16. september 2018

«Søsterklokkene» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2018

Kai Schweigaard er den unge, nye presten i bygda Butangen, der ei gammel stavkirke er bygdas samlingspunkt i sorg og glede. Nypresten er ikke fornøyd med kirka; den er for liten til å romme alle bygdas folk som ønsker å komme til messe, den er trekkfull, kald, og forskrekkelig mørk.
Han ordner en handel med noen tyskere som ønsker å kjøpe den gamle kirka for å sette den opp igjen i Dresden. En ung arkitekt-student kommer fra Tyskland for å tegne, registrere og legge en plan for hvordan kirka skal rives, fraktes og settes opp igjen.
Når presten omsider røper planen sin, blir ikke bygdefolket så fornøyde som han har sett for seg, men nokså stilltiende finner de seg i det øvrigheta foretar seg, slik de vel alltid har gjort. Bortsett fra Astrid, den unge og stolte kvinna fra Hekne, en gård som tidligere var en av de store og velstående i bygda. Det får gå at den gamle kirka blir solgt og fjernet, men de to klokkene som henger i tårnet mener hun at presten skal la bli igjen i bygda; det var aner av henne som skjenket klokkene til kirka i sin tid, som minne om tvillingsøstrene Gunhild og Halfrid. De var siamesiske tvillinger, sammenvokst i beina. Da de ble født, døde mora, og deres skjebne var å leve og dø sammen.
Presten vil først overhodet ikke høre på protestene hennes, men samtidig er han langtfra blind for hennes sjarm og vidd. Kanskje må han gjøre om på planene sine. Hvis det enda er mulig...

Dette er en velskrevet og engasjerende bygderoman. Jeg er full av beundring og takk for at Mytting har skrevet denne - det gis jo nesten ikke ut romaner i denne sjangeren lenger; en sjanger jeg er veldig glad i. Mytting skriver og beskriver levende, språket flyter godt. Hovedpersonene følges tett og forståelsesfullt, så det er ikke vanskelig å leve seg inn i handlingen.

Jeg har én innvending, og det gjelder kapittelet Stavkirken, s 14-19. Det synes jeg ikke står i stil til resten av romanen, slik det ramser opp og oppsummerer delvis det vi skal komme til å lese i de kommende sidene. Siden jeg vet at innledningen på romaner for mange er viktige for viljen til å "inngå kontrakt" om at man skal lese hele romanen, ville jeg nok ha rådet forfatteren til rett og slett å stryke disse sidene.

Men blås, innvendingen min er for en filleting. Denne boka kan jeg lett anbefale til alle som liker historiske romaner, og særlig til de som liker bygderomaner.

søndag 9. september 2018

«Den sommeren» av Mariko Tamaki og Jillian Tamaki

Oversatt av A. Audhild Solberg
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Rose har hver sommer siden hun var liten, dratt til Awago med foreldrene sine. Hver sommer er også Windy der, Roses sommervenninne. De er på stranda og bader, handler godteri på kiosken, ser film sammen; kort sagt: gjør alt som hører sommerferien til.
Men denne sommeren blir annerledes. Det er noe med moren til Rose; hun er mutt og sur, vil ikke være med og bade engang, og rett som det er krangler hun og faren.
Og så er det et lite drama på gang, som Rose og Windy vikler seg inn i, siden de ikke kan holde seg fra å spionere litt på guttene som betjener kiosken, og de ganske viltre jentene de omgås...

Dette er en grafisk roman, laget av to kusiner. Den skildrer fint den ofte vanskelige overgangen mellom barn og voksen, og handlingen var ganske spennende, synes jeg.

Kanskje mest for jentene? Fra ca 12 år.

tirsdag 4. september 2018

«Byens spor II» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2018

I denne oppfølgeren til Byens spor : Ewald og Maj (2017) møter vi igjen Jesper, moren Maj, Jespers kamerat Jostein, og vi blir kjent med Jespers lillesøster Stine.

Dette er en stor og god leseopplevelse; det er ikke så mye mer å si enn det. Les og nyt!

PS: s 454 har det sneket seg inn en liten feil. Det vil si - Jesper så kanskje det han så? Jesper er på besøk hos en familie i Hurdal, og ser i bokhylla hos dem navn som Edith Sødergren, Pär Lagerquist, Henrik Ibsen, John Steinbeck, Karin Boye og H.C. Andersen.
Det riktige skal vel være Edith Södergran?