søndag 29. april 2018

«Veien hjem : en fortelling om en gård, et valg, og alle skrittene det tok å komme dit» av Linda Erlien Borren

Utgitt av Kagge forlag 2018

Linda jobber i Trondheim som lærer. Hun er forlovet, skal snart gifte seg med sin Per-Erik. Paret har kjøpt leilighet som de har gjort mye med, det virker som løypa framover er lagt; de skal bo og jobbe i Trondheim. Men: Begge er fra landet, oppvokst på gård, og begge har odel på gården de kommer fra. Linda kommer fra gården Borren, som ligger noe avsides til. Hun vet at å ha gård ikke er noen dans på roser, hun vet også at hun ikke er nødt for å ta over gården. I våre dager må vi ikke sånt; vi er frie til å velge selv det livet vi ønsker å leve. Likevel tenker hun stadig mer på muligheten av å kunne ta over gården. Som et ledd i tenkeprosessen bestemmer hun seg for å gå helt fra Trondheim og hjem til gården. Mens hun går, skal hun tenke, kjenne etter. Virkelig kjenne etter, og kanskje vet hun når hun står på tunet på Borren igjen, om det er stedet hun vil leve resten av sitt liv...

Dette var en fin leseopplevelse. Jeg er selv vokst opp på gård, men siden jeg er yngst i søskenflokken har jeg heldigvis aldri behøvd vurdere om jeg skulle drive gård eller ei. Men jeg har også lengselen etter det enkle livet på landet i meg iblant. Slik som kanskje veldig mange nordmenn har; veldig mange av oss kommer fra gård, eller har besteforeldre man besøkte i oppveksten, som drev gård. Kanskje hyttedrømmen som mange nordmenn har, egentlig bunner i ønsket om å leve enkelt og godt nær naturen, komme oss unna stresset, bråket, kravet om effektivitet og trangen mange har etter at vi må ha folk rundt oss, eller at det må skje noe hele tiden.

Boka forteller nøkternt om oppvekst på gård, og om bondens hverdag. For folk som ikke har vokst opp på gård, kan dette være en lærerik første innføring. For meg som har vokst opp på gård, ble dette en nostalgisk reise tilbake til ei tid som er forbi. Boka har flere fotografier i begynnelsen og slutten av boka; noen av bildene fra Lindas barndom er amatørfoto knipset med ustø hånd og (antar jeg) superenkelt kamera, men de er utrolig rørende. Det er som å forsøke å se skarpt over lang avstand noe som ikke er mulig virkelig å holde fast i lenger.

Linda fører et godt og lett språk, og jeg lar meg rive med av fortellingen. Hun røper i sitt takkekapittel i slutten av boka at hun alltid har likt å skrive, men nok ikke hadde tenkt at det første hun ga ut skulle bli et slikt selvbiografisk verk. Jeg er spent på om Linda kommer med flere bøker etter hvert; jeg har i så fall lyst til å ta en titt på dem også.

mandag 23. april 2018

«De polyglotte elskerne» av Lina Wolff

Oversatt av Bodil Engen
Utgitt av Oktober forlag 2018

Ellinor, 36 år og fra Skåne, kommer i kontakt med Calisto via en datingside på nettet. Hun reiser til Stockholm for å treffe ham hjemme hos ham. Etter et temmelig kleint første møte innleder de likevel et forhold, og hun blir boende hos ham en tid. Calisto er litteraturkritiker, og et sted i huset oppbevarer han noe han passer godt på; et manus skrevet av Max Lamas.
Forfatteren Max er nestemann som har fortellerstemme i romanen. Han er på jakt etter en elskerinne som snakker alle hans språk. Jakten fører ham til Italia, hvor han blir kjent med en eldre adelskvinne, på randen av ruin.
I tredje del av romanen er det adelskvinnens barnebarn, Lucrezia, som forteller.
Sentralt i romanen står manuset "De polyglotte elskerne". Manuset finnes kun i ett eksemplar; det er aldri blitt tatt kopi av det. Og det har vært gjennom en del allerede før det har havnet i Calistos varetekt.

Det er litt vanskelig å gi noe godt handlingsreferat av denne romanen. Så er det heller ikke handlingen som er det vesentlige her. Det er særlig personene som interesserer meg, samspillet mellom dem, og de ulike temaene som behandles.

Boka vant Augustprisen i 2016.

fredag 20. april 2018

«Nå er alt» av Amy Giles

Oversatt av Fartein Døvle Jonassen
Utgitt av Gyldendal, 2018

Hadley overlever mirakuløst en flystyrt, hun blir funnet sjokkskadet på ulykkesstedet og tas med til sykehuset. Der blir hun tatt hånd om, men overlatt til seg selv en liten stund forsøker hun å ta livet sitt ved å kutte pulsåren på armen.
Hvorfor i all verden forsøkte Hadley å ta livet av seg, var hun ikke glad for å overleve? Følte hun skyld fordi de andre på flyet ble drept, eller hva? Og hva var det egentlig som skjedde i flyulykken?
Fortellingen veksler mellom episoder fra nåtid - der en etterforsker forsøker å finne årsaken til ulykken og vi overværer scener fra psykiatrisk avdeling på sykehuset der Hadley blir behandlet - og fortid. Kapitteloverskriftene er "Da" og "Nå", så det er lett å følge med på hvor vi er i historien.
Etter hvert får vi smertefulle innblikk hva slags liv Hadley levde før ulykken, og skjønner da hva som var årsaken til selvmordsforsøket.

Det er Hadley selv som forteller i denne ungdomsromanen, med unntak av etterforskerens samtaler med ulike personer.
Jeg ble virkelig oppslukt av denne boka; gledet meg til jeg kunne sette meg ned neste gang og komme videre. Historien er godt fortalt og spenningen porsjonert ut på en slik måte at man hele tiden drives videre og vil vite hva som skjer.

Så vil jeg også nevne omslagsbildet på boka, som er designet av Magnus Riise. Det er sjelden jeg legger så mye merke til forsida på bøkene jeg leser, men dette var et veldig fiffig oppbygd bilde som også uttrykker hva boka handler om.

Varmt anbefalt til ungdom fra 12-13 år, og må gjerne leses av voksne også.

søndag 15. april 2018

«Ankomst» av Gøhril Gabrielsen

Utgitt av Aschehoug 2017

En kvinnelig forsker skal overvintre nord i Norge, i ei kummerlig hytte i nærheten av et fuglefjell. Hun er nylig separert, har ei datter - som er hos faren mens hun selv er på oppdrag - og hun har en ny kjæreste. Kjæresten skal komme etter, men det drøyer lenger enn planlagt; ting kommer hele tiden i veien. Hun som er alene i vinterødet har sporadisk kontakt med kjæresten på en dårlig satellittlinje. I isolasjonen får hun god tid til å tenke; det er ting i livet som er vondt å tenke for mye på, men hun kan ikke bare legge det bak seg, så lenge hun har datteren hos eksen - hun er jo nødt til å kunne samarbeide med ham om barnet. Hun forsøker å fokusere på det som er bra i livet - som den nye kjæresten. Bare han kunne komme snart! Hun finner et lokalhistorisk hefte liggende i hytta, der kan hun lese om en familie som bodde på samme sted hun nå befinner seg. En brann fikk fatale følger for den lille familien. Etter hvert lever hun seg inn i, nærmest fantaserer levende denne familien; lever seg så inn i deres skjebne at det er som hun er med og opplever det som skjedde. Fortid og nåtid flyter nesten sammen; strabasene og isolasjonen er kanskje mer krevende en hun hadde kunnet forestille seg...

Denne romanen var det en kollega som gjorde meg oppmerksom på. Handling lagt til polare strøk - da er jeg jo nesten automatisk interessert!
Dette var intenst, uforutsigbart og velskrevet. Jeg hadde ønsket meg en mer avklart - eller kan jeg si hyggelig slutt, men her holdes leseren i uhyggen og spenningen helt til slutt.

torsdag 12. april 2018

«Hevner» av Ingelin Røssland

Utgitt av Mangschou 2017

Ella liker å henge med gjengen, som også kjæresten Damian er del av. Damian har det med å mobbe andre en del. Ella kjenner at det ikke er greit at han oppfører seg sånn, men hun sier ingenting.
Så dukker ikke Damian opp på skolen, og han blir borte flere dager. Ingen vet hvor han er, han er ikke mulig å få tak i på telefon, så hva er det som foregår? Hvor er han? Hva holder han på med?
Samtidig planlegges det halloweenfest i det gamle Slaktehuset. Ungdomsarbeideren Alfie står i bresjen for arrangementet og han får Ella til å hjelpe til. Hun liker ikke Alfie helt, men kan ikke sette fingeren på hva det er som gjør at hun får piggene litt ut. Alfie vil ikke at noen andre voksne skal være med og passe på når festen går av stabelen, og hvorfor det, egentlig?

Denne ungdomsboka er støttet av Leser søker bok. Den har korte setninger, enkle ord, slik at den skal være lett å lese. Boka kunne nok vært enda enklere å lese, hvis det hadde vært færre personer med.
Spenningskurven formelig eksploderer mot slutten av boka; jeg synes faktisk det blir for mye av det gode (vonde).

Jeg fikk ikke til å like boka, på grunn av de brutale voldshandlingene som finner sted, og slik boka slutter. For meg er det som om boka havner mellom to stoler - er den ment bare som en underholdende grøsser, eller skal den forestille en realistisk samfunnsskildring med mobbing, hevn og drap som tema?

Selv om jeg ikke likte boka noe særlig selv, vil jeg nok anbefale den til ungdom som kan tenke seg å lese en lettlest grøsser.