onsdag 29. desember 2010

«En hjelpende hånd» av Trude Teige


Etter å ha lest Teiges kriminalroman fra 2009 («Noen vet») gledet jeg meg til årets kriminalroman fra forfatteren, «En hjelpende hånd».
Dessverre innfris nok ikke forventningene mine fullt ut – boka virker både språklig og i komposisjon mindre gjennomarbeidet enn fjorårets roman.

I starten av boka møter vi igjen journalist Kajsa Coren fra «Noen vet», der hun er på pleiehjemmet Solgløtt for å besøke moren, Bibbi. Bibbi har Alzheimer og kan ikke klare seg alene lenger. Kajsa holder samtidig på med å lage en dokumentar om eldreomsorgen – hun har alltid med seg videokamera, og gjør opptak av ansatte og beboere på hjemmet når det kan passe.
Kajsa overhører en av beboerne si at hun er redd. Kort tid etter er både hun og en annen kvinnelig beboer døde – og de som virket forholdsvis friske og raske begge to. Kajsa får en stigende, urovekkende følelse av at noe ikke stemmer. Og hvor blir det av pleier Ingrid? Ingrid har bedt om å få en samtale med Kajsa, men nå er hun ikke å få tak i – og hun uteblir fra jobb, angivelig syk. Noen dager senere klarer Kajsa å komme i kontakt med Ingrids narkomane datter og får henne til å låse seg inn, hjemme hos Ingrid. Der finner Kajsa Ingrid drept. Nå er det fullstendig klart at noe ikke er som det skal på Solgløtt…

Hvorfor er ikke denne boka så god?
For det første er det altfor opplagt for oss som leser at noe er galt på Solgløtt. Det er ikke noe spennende, bare irriterende, at Kajsa ikke skjønner dette før lenge etter oss.
Starten er trasig, både fordi tema og plot er så opplagt for oss, og slik det er komponert. Vi introduseres for et stort persongalleri – mange ansatte og beboere på Solgløtt, samt to frivillige hjelpere. Dette virker hastig og uengasjert gjort, slik at informasjonen bare så vidt fester seg, og engasjerer lite. Til persongalleriet i starten kommer dessuten flere politikere som er kilde og tema for en sak Kajsa skal lage, Kajsas kolleger og familie. De sistenevnte er kjenninger fra forrige bok, likevel blir det et for stort persongalleri, for tidlig i boka, etter min mening. Og selve plottet blir uspennende lagt fram fra starten, selv om handling og driv kommer seg utover i boka. Hadde det ikke fungert bedre å begynne med drapet på Ingrid, og så – etterpå – nøstet opp omkring de mistenkelige dødsfallene på Solgløtt?

Denne kriminalromanen er grei nok, men kunne med fordel blitt jobbet mer med med hensyn til både dramaturgi og språk.

For spesielt interesserte trekker jeg fram noen eksempler på hva jeg mener er med på å trekke inntrykket ned.

Politiførstebetjent Karsten Kjølås framstår i denne boka nærmest som en pappfigur – endimensjonal, fjern – derfor engasjerer heller ikke kjærlighetshistorien mellom Kajsa og Karsten på samme måte som i «Noen vet». (Der syntes jeg følelsene mellom dem var mektig spennende å følge med på!)

Jeg finner en del floskler og klisjeer, bilder som fungerer dårlig.
Eks s. 6: «Huden i ansiktet var som på en innskrumpet rosin.» En rosin er en tørr, innskrumpet drue, så en innskrumpet rosin er vel så ille som det går an å bli?
S 18: «Det var alltid de samme tankene, som gjorde henne småkvalm og ble til en ubehagelig klump i magen; den lå og murret når hun satte seg i bilen i garasjen hjemme, vokste på veien til sykehjemmet og ble til en tung stein når hun gikk inn hovedinngangen og tok heisen opp til tredje etasje. Den trykket henne mot gulvet når hun gikk inn døren til avdelingen og lette etter moren med blikket
S 133: «I blomsterbedet ved siden av trappen var de første tulipanspirene i ferd med å brøyte seg opp av jorden.» Brøyte var vel voldsomt – det er jo ikke slik at de skuffer jorda unna seg når de kommer opp?

S 55: «Forteller at det hender pasienter dør alene fordi det er for få hender på kvelden og om natten.» Her kommer ordet ”hender” to ganger tett på hverandre, hva med: «Forteller at det hender pasienter dør alene, fordi det på kvelden og om natten er for få ansatte på vakt.»

S 190: «Kajsa holdt hånden hardt mot magen. Hjertet hadde falt ned der.» Var det ikke bedre om det sto: «Det føltes som om hjertet hadde falt ned der»?

S 55: «Så satte hun et nytt kryss ved navnet til Tora Cappelen.» Siden Tora Cappelen er et navn, virker dette litt rart. Hva med: «Så satte hun kryss på listen ved Tora Cappelen.»

S 39: «Dagen etter at Kajsa fant Ingrid død, på fredagen, ble hun…» Lettere om det ble skrevet slik: «Fredag, dagen etter at Kajsa fant Ingrid død, ble hun…»

S 173 brukes en forkortelse jeg ikke kan se at blir forklart noe sted – hva er en «VB-kommer etterpå»?

S 226 sier Kajsa til morderen: «Hva mener du med å si at du fjerner ondskapen?» Dette kan jeg ikke se at morderen har sagt i noen av replikkene forut?

S 229: «Hun myste rundt seg i rommet.
Jeg er ikke hjemme.
Så lettelse: Jeg er sammen med Anders. Jeg har funnet ham.
Så en erkjennelse: Hendene mine er bundet.
Så frykten: Jeg er fanget. Vi er fanget

Lettelse, erkjennelse og frykt som forfatteren legger inn her, blir overforklarende, overtydelig. Dette hadde framstått renere og sterkere om ”forklaringene” var blitt fjernet.

Språket er konservativt, og det er ikke noe galt i det. Men disse foranstilte pronomenene, som det kommer noen av i boka, framstår som stivt og gammelmodig: Eksempel s. 7: «De hadde vist hans tårer og latter, hans omsorg for de svakeste og hans utilslørte raseri…»

Dialogen mellom Kajsa og morderen som begynner s. 219 blir svak, får lite karakter, siden forfatteren velger å skjule for leseren lengst mulig hvem morderen er. Det er nok et valg hun har tatt fordi hun vil holde på spenningen lengst mulig, men personlig synes jeg forfatteren burde vist alle kortene fra punktet der Kajsa blir tatt til fange av morderen – her ligger det mye spenning uansett – og denne dialogen kunne blitt så mye bedre skildret.

S 246 er Kajsa tilbake på jobb og skal lage reportasje med utgangspunkt i morderens filmede materiale. Jeg lurer på hvordan Kajsa kan sitte med dette materialet – burde ikke heller politiet hatt det?

«Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje» av Jo Nesbø


Dette er Jo Nesbøs tredje bok om Doktor Proktor, Bulle og Lise – dette aparte og uredde trekløveret.
I årets bok blir hele verden truet av månekameleoner som kommer for å overta herredømmet over jorden, slik at de kan spise opp menneskene. Månekameleonene ledes av Jodolf Staler, (og hvis du får assosiasjoner til Josef Stalin og Adolf Hitler av navnet, så har du skjønt hvor ulidelig ondskapsfullt dette vesenet er!) som kamuflerer seg som den populære programlederen Hallvard Tenoresen i TV. Gjennom TV-programmet Kon-KOR-ransen greier Tenoresen/Staler å hypnotisere stadig større del av Norges befolkning. Kongen blir avsatt og Tenoresen flytter inn på slottet og planlegger å starte krig mot Danmark. Det ser mørkt ut for Norge og Verden, men heldigvis har Proktor, Bulle og Lise en plan…

Nesbøs barnebøker er fortalt med energi og tilstedeværelse, og er fulle av fart, humor og spenning. Jeg får assosiasjoner til Roald Dahls barnebøker, på grunn av fantasivesenene, og slik de onde er fryktelig onde, og slik de snille er små og kan se ynkelig ut, men er så kløktige at de selvfølgelig vinner til slutt.
Boka kan sikkert være noe krevende for barn å lese selv, siden det er en ordrik fortelling, og byr på ordspill og bokstavlek. Enkelte replikker er dessuten skrevet på nynorsk, dialekt eller svensk, så her er mye man kan bryne seg på. Boka av i år er også ganske lang (316 s) og har et stort persongalleri, så helt lettlest er ikke boka i noe henseende. Men moro er det, for både barn og voksne. (Jeg tror boka passer best for barn fra 9-10 år og oppover.)

mandag 20. desember 2010

«Barnepiken» av Kathryn Stockett


Handlingen i denne romanen er lagt til første halvdel av 1960-årenes USA, nærmere bestemt småbyen Jackson i Mississippi, og gir oss innblikk i hvordan raseskillet mellom hvite og svarte på den tiden fungerte, og hvordan svarte og hvite dermed levde ulike liv og hadde ulike rettigheter.
Fortellerperspektivet skifter mellom de to svarte barnepikene/hushjelpene Minny og Aibileen, samt den unge, hvite Miss Skeeter. Skeeter tilhører samme vennegjeng som Minnys og Aibileens husfruer. Slik får vi se hovedpersonene med flere øyne og blir kjent med flere av sidene deres.

Skeeter drømmer om å bli forfatter, og får tips fra en kvinnelig forlagsredaktør om hva hun burde skrive om. Da – kanskje – kan hun få gitt ut bok på forlaget. Prosjektet Skeeter går for, er å skrive om de svarte hushjelpenes liv, hvordan de fungerer som reservemødre for de hvite barna. Barna ser mange ganger på barnepikene med større kjærlighet enn sine egne mødre. Men da de blir voksne, blir de selv husfruer med svarte hushjelper – og kjærligheten og hengivenheten forsvinner når de svarte kvinnene må ses på og behandles som tjenere, i stedet for reservemødre.

Boka har interessante tema, hovedpersoner og skjebner.

De svarte kvinnenes kapitler er skrevet i et noe mer muntlig, slangpreget språk. Det vil si – man finner enkelte ord og uttrykk som skiller seg ut, som ”efta”, ”ete” og ”arbeidskara”. Disse ordene og uttrykkene blir å se som tegn på at vi nå ”hører en uskolert kvinnes tale”, men dette virker ikke helt gjennomført, slik at språket stort sett framstår som ganske litterært og ”pent” likevel. Eksempel s 8: «Miss Leefolt glodde på meg, smal i blikket, som om jeg skulle gjort noe gærent, og løsna den hylende jentungens grep om foten min.» Jeg tror setningen ville virket mer muntlig om det hadde stått: ”… og løsna grepet den hylende jentungen hadde tatt om foten min.”
Men her kan språket ha vært mer gjennomført ”muntlig” i originalutgaven.
Alt i alt er boka skrevet i et greit, lettlest språk, og det er lite å henge seg opp i.

Boka føltes litt lang mot slutten. Det mest spennende i boka er unnagjort når Skeeters bok er utgitt, siden blir det mest tråkking fram mot en noe halvhjertet avrunding. Med så mange hovedpersoner blir det mange tråder og tema å følge opp, og vi får ikke avklaring på absolutt alt. Boka virket derfor litt uforløst på meg. Men alt i alt var dette en god, spennende og interessant bok.

torsdag 9. desember 2010

«Markus er konge» av Klaus Hagerup


Dette er sjette bok om Markus, den sjenerte, innadvendte gutten som har så lett for å forelske seg.
I denne boka vil Sigmund – den geskjeftige kameraten hans – at Markus skal begynne å spille sjakk. Sigmund gir Markus et sjakkspill i bursdagsgave (det er fire måneder til Markus har bursdag, men hva gjør vel det?) og lover å undervise ham.
Det viser seg at det er flere i Markus’ nære omgivelser som er gode sjakkspillere, deriblant Natasja, den nye jenta i B-klassen, som tilfeldigvis også er veldig søt. Det forundrer oss ikke at Markus straks blir motivert for å lære sjakkspillets finesser…

Bøkene om Markus er humoristiske – her finner du mengder av pussige fremtoninger, merkelige replikkvekslinger og komiske situasjoner. Slike bøker – som kan få en til å le høyt flere ganger underveis – blir man glad i.

Kanskje kunne jeg tenkt meg at høydepunktene i historien – de betydningsfulle sjakkbataljene – kunne vært strukket eller fått enda litt større tyngde, slik at spenningen hadde holdt seg litt lenger, men historien i sin helhet er enkelt og greit komponert.

Språket er gjennomarbeidet og flyter lett. Det er nesten ikke noe å pirke på her.
På s 137 brukes uttrykket «En gardé!». Jeg kan ikke fransk, men jeg trodde dette skulle skrives uten aksent, slik: ”En garde!” og uttales ”ang gar>d”. (Slik står det også skrevet i Bokmålsordboka.)

Hvor gammel er Markus nå?, lurer jeg på. Jeg fant ikke egentlig spor i boka som forteller hvilket klassetrinn han går i, men jeg kan ha oversett det. På en måte er Markus aldersløs, og jeg synes også det er vanskelig å si at bøkene passer best for en spesiell aldersgruppe. Jeg som voksen koser meg med bøkene, og jeg tror også barn fra ca 10 år og ungdom kan ha glede av å lese dem.

mandag 6. desember 2010

«Pitbull-Terje på sporet av den tapte far» av Endre Lund Eriksen


Dette er Endre Lund Eriksens fjerde bok om Jim og Pitbull-Terje. De tre første heter: ”Pitbull-Terje går amok” (2002), ”Pitbull-Terje og barnevernet” (2006) og ”Pitbull-Terje blir ond” (2007).
Jeg har lest alle disse bøkene, men husker ganske lite av handlingen i tredje bok. Dette oppdaget jeg da jeg leste årets Pitbull-Terje bok, som henviser til at noe som hendte i bok tre, som er årsak til at Pitbull-Terje og faren skys av Jim og mora hans i denne fjerde boka. Det er tross alt tre år siden forrige bok om Jim og Terje kom ut, og for eventuelt nye lesere, som det heter (for man skal ikke behøve å lese alle i rekkefølge?) kunne forfatteren ha lurt inn et lite, lett handlingsresymé som forklarte hvorfor Jim absolutt ikke vil være kamerat med Terje nå, i bok fire.

Jim bor alene med mor, som fortsatt har store psykiske problem. Mora har fortalt at Jims far het Tor Inge Olsen, og døde før Jim ble født. Men er dette helt sant?
Pitbull-Terje kommer trekkende med ei diktbok, skrevet av en mann ved navn Arne Sandberg. Terje viser Jim portrettet av forfatteren på boka, og Jim kan også se at det er en stor likhet mellom denne Arne og ham selv. Like etter er Jim på graven til Tor Inge, der han møter Tor Inges kone og sønn, og han oppdager at Tor Inge umulig kan være faren hans likevel. Mora må ha løyet… Terje har for lengst tilbudt Jim hjelp til å spore opp den egentlige faren, og nå takker han motvillig ja. Det umake paret – den lille pingla og den store bølla – setter seg i sving, og som vanlig blir historien både morsom, spennende og emosjonell.

Jeg likte boka godt. Den var lett å lese og hadde god framdrift. Språklig glir det lett, men ikke alle dialekt-(?)uttrykkene forfatteren bruker er like vellykkede. I det minste kan disse uttrykkene skape avstand og virke uforståelige, for folk som ikke kjenner dem.
Noen uttrykk lurer jeg på om er oppfunnet av forfatteren selv, for eksempel s 20: «Stemmen trudler frenetisk.» I samme scene «heller» mor poteter på Jims tallerken, og «måkker» kjøttkaker. Jeg forstår at hensikten er å variere språket, men dette blir litt for spesielt etter min smak.

Etter min mening hadde det vært mulig å få til en liten nivåhevning av språket i boka, med enda en nøye gjennomgang. Eksempel på ting som kunne vært fikset på:
S 61: «På den tida jeg trodde alle bildene av ham hadde brent opp i en brann.» Hva med heller å skrive: ”… gått med i en brann” eller ”… blitt borte i en brann”?
S 144: «Jeg forter meg å klikke bort bildet, ser fort bak på henne.» Jeg er faktisk litt usikker på hva som menes her, men antar at Jim ser fort bakover mot henne, eller fort tilbake på henne, som i ”én gang til”.
S 182: «Arne Sandberg ser blek og dratt ut i bildene.» Her menes det vel ”på bildene”.
S 229: «Vel, jeg får si alt går krute godt…» Eksempel på et dialektuttrykk (?) jeg ikke forstår. Det vil si, jeg forstår at forfatteren mener å understreke ordet godt.
S 263: «… så det klodrer og gnistrer i panna mi.» Er ”klodrer” et ord forfatteren har funnet på selv?

Jeg fant en påstand om bibliotekarer i boka, som jeg gjerne vil gjøre oppmerksom på, da jeg synes det er godt observert!: «Det er ingen grenser for hvor langt bibliotekarer er villige til å gå for å prøve å få ungdom til å lese

Og en påstand om intellektuelle s. 130: «Bare intellektuelle setter bøkene i alfabetisk rekkefølge!» (Sin egen, private boksamling, vel å merke.)

Jeg anbefaler boka, og tror den passer aller best for barn i alderen 10-13 år.

torsdag 2. desember 2010

«Blodleie» av Johan Theorin


Av Theorin har jeg lest alle bøkene han har utgitt så langt. «Skumringstimen», «Nattefokk» og «Blodleie» utgjør de tre første bøkene i en serie på fire med handling fra Öland. Gjennomgangsfiguren er gamle Gerlof Davidsson. I «Blodleie» har han blitt 83 år gammel, og velger å flytte ut fra aldershjemmet og inn i sommerhuset sitt. Planen hans er å nyte våren, kanskje for siste gang. I sommerhuset finner han kona Ellas dagbøker – som han egentlig lovde henne at han skulle brenne – og når han leser i dem, blir han uroet.

Boka handler noe om alver og troll, sagn som knytter seg til disse mytologiske vesenene. Blodleiet – fra tittelen på boka – skriver seg fra et slikt sagn. Trollene og alvene kriget, og der kampen utspilte seg, ble marken farget rød av blod. Ellers handler boka om moral, pornoindustri, sykdom, alderdom og psykiske problem. Forlaget markedsfører boka som en kriminalroman, men det er i alle fall ingen tradisjonell kriminalroman, som starter med en forbrytelse, som siden politiet eller en detektiv jobber med å få oppklart. Det blir begått drap og startet mordbranner i boka, men krimhistorien er bare én av mange nærmest sidestilte tema, slik jeg ser det. Hvis du griper boka i den tro at det er en tradisjonell kriminalroman, tror jeg du kan bli skuffet. Møter du boka med litt andre forventninger, kan de hende du vil finne den spennende, slik jeg gjorde – jeg kjente hele tiden lyst til å fortsette, fordi jeg ville vite hvordan det gikk med alle sammen – Vendela, Per, og ikke minst Pers datter, Nilla, som har kreft. Krimhistorien var kanskje det jeg var minst nysgjerrig på, når jeg tenker meg om?

Boka er skrevet i fortid, med unntak av tilbakeblikkene til Vendelas barndom – disse er skrevet i nåtid. Disse kapitlene skiller seg også ut ved å ha fått overskriften «Vendela og alvene», der de andre kapitlene bare er nummerert. Jeg tolker dette dit hen at alvetemaet og Vendela selv, anses av forfatteren som ett av bokas viktigste fokus.

Språket i boka fungerer stort sett greit. Enkelte uttrykk og bilder skurrer litt, som for eksempel
S 88: «Han dro inn luft og prøvde å fortelle, men luftrøret føltes istykkertørket
s 212, der Per og Vendela er ute på løpetur sammen: «De la i vei fra steinbruddet side om side, og falt raskt inn i hverandres rytme og åndedrett mens de sprang, parallelt med sola som gikk ned.» Hvordan kan man løpe parallelt med en solnedgang?
S 225: Vendela og Per er ute på nok en løpetur: «Det ble stille. Bare skrapingen av skoene over bakken hørtes, og Pers dype åndedrag.» Skraping av sko over bakken? Det var vel ingen særlig god beskrivelse av løpelyder?
s 226: «Min barndom suser her

Alt i alt var dette en fin leseopplevelse. Jeg likte denne boka bedre enn «Nattefokk», som var befolket av litt for mange gjenferd etter min smak, mens «Skumringstimen» er den av disse tre bøkene jeg har likt best.

torsdag 25. november 2010

«Malstrømmen» av Frode Granhus


Jeg har ikke lest noe av Granhus tidligere, men ser på hjemmesiden til Cappelen Damm at Granhus debuterte som forfatter i 2003 med kriminalromanen «Hevneren». Han har også gitt ut boka «Be en bønn for Sikas», som i følge Cappelen Damm skal være en blanding av skrekkfortelling, kriminal og psykologisk thriller. Årets roman er utgitt av Schibsted.

Handlingen i boka er lagt til to forskjellige steder: Landegode utenfor Bodø og Bergland, 30 mil nord for Bodø. Ved Landegode oppdager noen gutter en mann nede i vannkanten. Han sitter med hendene lenket fast, slik at hender og armer stikker ned i det iskalde havet.
I Bergland oppdager turgåere en porselensdokke som kommer flytende inn mot land på ei flåte laget av bast. Dette funnet fyller turgåerne med skrekk, og de ringer lensmannen for å melde fra. Han på sin side synes ikke dette er noe særlig å ta på vei for, men det skjer ting senere, som gjør at dokkene (det kommer ei til litt senere) må tillegges større betydning.
Senere i romanen dukker det opp flere skadde personer, og også mistenkelige dødsfall i Bergland, og de to historiene i boka flettes etter hvert sammen.

Boka er for så vidt spennende, og med god framdrift, med unntak av en avdeling like etter starten. Der må jeg innrømme at jeg holdt på å legge boka fra meg, men så kom det seg utover i boka, slik at jeg fikk lyst til å fullføre.
Språket er friskt, og det er mange gode beskrivelser og bilder underveis. Likevel er jeg ikke helt fornøyd. Språket er ikke optimalt – jeg kunne ønsket meg enda en runde med språkvask og korrektur for å rydde vekk flere klønete formuleringer og ukjente (dialekt?) uttrykk. Når det gjelder plottet i historien, synes jeg det er for innfløkt, tydelig konstruert og usannsynlig. Og epilogen ble litt for mye – vi trengte ikke en understreking og nærmere forklaring på hvorfor gjerningsmannen ble som han ble.
Jeg tror forfatteren med fordel kunne gjort plottet enklere, ved å fjerne en del personer og enkelthendelser. Det ble for meg uoversiktlig at deler av handlingen foregikk ved Bodø – med sine hovedpersoner, og andre deler i Bergland. Persongalleriet ble for meg litt for stort og utydelig – jeg klarte ikke hele tiden å skille de ulike personene og personlighetene fra hverandre.

Språket er konservativt, her skrives det for eksempel ”dukke” og ”stod”, mens dialogene ofte er iblandet muntlige, dialektpregede uttrykk. Stort sett er språket godt, men det kunne klart vært bedre. Jeg nevner noen eksempler på ting jeg kunne ønsket meg formulert annerledes:
S 13: «Sønnen repliserte med en håndbevegelse…» Repliserte kunne vært byttet ut med noe så enkelt som ”svarte”.
S 23: «Og natten var svart som lystene til en stallslått prestefrue…» Hva betyr dette ordet: stallslått?
S 24: «Strikvargen som kom og hentet meg…» Jeg vet hva en varg er, men strikvarg?
S 37: «… hun ble stående med hendene dypt begravd i frakkelommene, der hun sjonglerte med noe han tippet var et nøkkelknippe.» I stedet for ”sjonglerte”, kunne det heller stått ”fomlet” eller ”fiklet”.
S 77: «Niklas kjente små monsterkryp forflytte seg med lysets hastighet langs ryggraden.» Ikke noe godt bilde, synes jeg.
S 78: «Her er trampet i flokk.» Et eksempel på nesten bibelsk klingende setninger, som forfatteren har en del av. Det virker stivt og unaturlig.
S 91: «Hun rakte frem en beinete hånd prydet med klirrende armbåndsringer.» Armbånd holder.
S 103: «… som om han fortsatt vasset i surklete myr.» Jeg synes ”surklende myr” lyder bedre.
S 103: «… huden fregnet av fødselsmerker over det hele.» Det er vel strengt tatt bare fregner som gjør huden fregnet, hva med å kalle den ”flekket” eller ”spettet”?
S 104: «Da takker jeg for din velvillighet.» Eksempel på oppstyltet, stivt språk i en dialog.
S 116: «Døren var som ventet låst.» Bedre om ordene ble stokket om, til: «Som ventet var døren låst.»
S 141: «Da jeg hørte om Kim, tenkte jeg først at det var god peising til den jævelen.» Peising er dialekt antar jeg, for jeg har hørt om ”hestpeis”, men hva menes det med at noen får ”god peising”? Kanskje jeg ikke vil vite det…
S 162: «Hultin ble sendt hjem fordi Brocks så behovet for at de alle fikk hentet seg inn, og mot at han var førstemann ut neste morgen.» Denne setningen forsto jeg rett og slett ikke meningen i.
S 252: «… som lot sønnen seile sin egen sjø loks inn i helvetes farvann…» ”Loks”? Menes det ”lukt inn i”?
S 316: «Hytta vokste mot ham i bruddstykker, men det tok ham ikke mange sekundene å konstatere at den var tom.» Jeg syntes heller ikke denne formuleringen var helt god.

En liten kuriositet: s 81 overværer vi en diskusjon mellom Tommy og Rino som ga meg litt å tygge på. Rino spør Tommy hvor gammel sønnen hans er, og svaret er åtte. Da spør Rino om gutten går i andre klasse, og Tommy svarer at det gjør han antakelig. Rino sier han er forbauset over at Tommy ikke vet nærmere beskjed. Tommy svarer: «Hva har det å si om gutten går i første eller andre klasse
Poenget med diskusjonen må vel være at vi skal forstå at Tommy ikke følger med, slik en tilstedeværende og interessert far burde, for han virker ikke sikker på hvor gammel gutten er og aner i alle fall ikke hvilken klasse han går i. Enda verre blir jo dette når vi vet at unger som er åtte år om høsten, går i tredje klasse – ikke i første eller andre som Tommy går ut fra. Mente forfatteren at det var slik vi skulle tolke scenen, at Tommy var helt på bærtur, eller vet ikke forfatteren selv hvilke klasse en åtteåring går i?

Jeg tror sikkert at lesere som foretrekker å lese krim, vil like «Malstrømmen». For oss søringer er jo Nord-Norge eksotisk, og jeg synes det var en del gode beskrivelser og bilder i boka, selv om jeg bare har gitt eksempler på de dårlige formuleringene her.

torsdag 18. november 2010

«Drømmetypen» av Kjersti Scheen


Kjersti Scheen har arbeidet som forfatter og illustratør i mange år – hun debuterte i 1973 og har mange fine bøker på merittlisten sin. Hun har skrevet noen voksenbøker, men flest barne- og ungdomsbøker. Av ungdomsbøkene hennes har jeg særlig likt romanene «Månefeen» (1993), «Engel uten vinger» (2001), «Stup» (2004) og «Emma3 og ToreHund» (2007).

«Drømmetypen» handler om Moa, en dagdrømmens mester. Sammen med venninna Sisken (hun heter egentlig Sigrid) møter hun et par eldre gutter utenfor en kino. Den ene av guttene er veldig kjekk, synes Moa, og hun begynner å dagdrømme om at han er kjæresten hennes. Hun vet ikke en gang hva han heter, men kaller ham Lasse. Siden Moa bor i Oslo, er det virkelig små sjanser for å møte ham igjen, men likevel gjør hun faktisk det. Til slutt klarer hun også å opprette kontakt med ham, og selv om han har fast kjæreste, virker han interessert i å være venn med henne. Men er det riktig av ham å flørte med Moa, samtidig som han er sammen med Kathrine? Og er han like flott og fin i virkeligheten, som Moa har drømt om?

Boka handler om forelskelse, om hvordan forestillinger og forventninger kan forvrenge virkeligheten, og ødelegge for at de ekte følelsene får komme fram.

Boka er utgitt i Gyldendal forlags serie «Sukkerspinn». Forlaget markedsfører serien som ”FEELGOOD-BØKER FOR JENTER SOM TØR OG VIL OG KAN”. I beste forstand synes jeg ikke denne boka er helt og holdent feelgood – den har mer ved seg enn bare en søt og fin kjærlighetshistorie, og stikker dypere enn som så.

Boka har en ganske treg start – det tar tid før jeg klarer å engasjere meg i Moa. Det skjer lite, konfliktstoffet virker uinteressant og historien har liksom ingen retning.
Dessuten virker Moa og Sisken barnslige og umodne, på en måte som gjør dem spake og blasse. Først et godt stykke ut i boka får vi vite at jentene er 14 år – da hadde jeg gjettet ut fra spor som ligger i teksten at jentene var maksimum 12-13. (På s 29 er jentene på bytur, og de har sneket seg til å ta på mascara før de reiste hjemmefra. Det er også noe med måten de ordlegger seg på og tingene de snakker om, som gjør at jeg tror de er yngre enn forfatteren har ment at de skal framstå som.)
Men jeg synes å merke at jentene modnes underveis i boka – og kanskje viser romanen på en realistisk måte hvordan man i den alderen er en blanding av barn og ungdom på samme tid?
Når det gjelder hvilken aldersgruppe boka vil passe for, blir jeg litt usikker, men lander på 10-14, slik forlaget selv tenker i forhold til serien «Sukkerspinn».

Boka er skrevet i fortid, med unntak av siste kapittel, som er skrevet i nåtid. Jeg regner med at årsaken til denne vrien, er et ønske om at vi som leser skal leve oss helt og inderlig inn i den lykkelige sluttscenen?

Scheens språk er som vanlig gjennomarbeidet og godt. Jeg fant noen få bilder og uttrykk jeg ikke syntes var helt gode. S 11: «To par oppsperrete øyne med strittende øyenvipper.»
S 109: «Du som er så diger på å søke på nettet, kan ikke du…»
S 263: «Hun vil si noe overglattende…»

Alt i alt var dette en fin leseopplevelse, når jeg altså først kom meg gjennom den litt langdryge starten, og kjente hvordan historien grep tak i meg.

mandag 15. november 2010

«Rottefangeren» av Inger Frimansson


Frimansson har jeg lest noe av før, blant annet «Katten som ikke døde», og jeg har sansen for hennes måte å skrive spenningslitteratur på. Som regel er det ikke mye action og ytre handling i bøkene hennes, men desto mer ligger det og ulmer av ubehag og usagte ting mellom hovedpersonene i bøkene.

I «Rottefangeren» stifter vi bekjentskap med kvinnene Rose og Ingrid. Rose var gift med Titus, men han forlot henne til fordel for Ingrid. Et slags trekantdrama ligger til grunn, med andre ord.
I boka skifter fortellerståsted mellom Ingrid og Rose – og i siste del av boka slipper også Titus' døtre og Roses sønn til.
Idet bokas handling tar til, er det gått noen år siden Titus forlot Rose. Nå er han alvorlig syk, dødssyk, og ønsker å treffe Rose igjen. Han ønsker forsoning, og ber kona Ingrid om å kontakte Rose og få henne til å komme til sykeleiet hans.
Ingrid har svært liten lyst – hun har fryktelig dårlig samvittighet for at hun ”stjal” Roses ektemann, og tror at Rose må hate henne, eller i alle fall mislike henne sterkt. Hun forsøker å ringe til Rose, men da Rose ikke svarer, bestemmer hun seg for å reise dit Rose bor og snakke med henne ansikt til ansikt. Møtet mellom de to kvinnene blir skjebnesvangert…

Det er ikke veldig mye ytre handling i boka – universet etableres sakte og grundig ved at vi får bli kjent med Rose, Ingrid og Titus. Først på s 118-120 begynner det å skje noe. Boka er likevel ikke kjedelig. Helt fra starten aner man at noe skurrer – vi er helt sikre på at det kommer til å skje fæle ting etter hvert. Innledningen i boka er menneskelig interessant, selv om den er lang og langsom.

Etter det uventede som hender et stykke ut i handlingen, glir boka inn i en slags stillingskrig som varer og varer – spenningen er på et pinefullt nivå nesten hele de to siste tredjedeler av boka. På en måte kjennes dette nesten for mye av det gode, jeg fikk lyst til å skumme partier og bli ferdig. Det er ikke lett å legge fra seg en slik bok, det er i alle fall sikkert!

Språklig er det lite å innvende, men det skilles ikke riktig mellom fortid og fortid av fortid hele veien. Mye av boka er tilbakeblikk til ting som har skjedd før, og når bokas tid er fortid, så må det som hendte før bokas tid, blir fortid av fortid.
Eks s 156: «Hun husket at hun skrek, at hun ikke klarte å la være. Hun hadde skammet seg.» Det riktige her skulle vært: «Hun husket at hun hadde skreket, at hun ikke hadde klart å la være. Hun hadde skammet seg.»
Det er flere tilfeller i boka der det hoppes mellom fortid og fortid av fortid. Det går greit å forstå, men gir et litt rotete inntrykk.

Jeg fant en logisk feil s 233: Ingrid har falt og skadet den venstre armen. Det har blitt gjort rede for at det må være et brudd av noe slag, og armen er så vond at den for det meste henger og dingler, helt ubrukelig. Men på s 233 altså: «Hun stilte seg rett under lemmen og strakte armene mot det tynne lysrektangelet.» Det riktige må være: «Hun stilte seg rett under lemmen og strakte den uskadde armen mot det tynne lysrektangelet.»

Jeg finner kanskje Roses mentale forfall noe hastig og usannsynlig, men uten hadde ikke boka blitt særlig spennende, så det får passere.

En spennende psykologisk thriller dette, ekstra ulidelig vil den bli om du har rotteskrekk.

mandag 8. november 2010

«Vinterjenter» av Laurie Halse Anderson


Denne ungdomsromanen handler om Lia, og det er hun som er fortelleren i boka.
Lia har nettopp mistet bestevenninnen Cassie, det vil si: en stund før Cassies død var det ”knute på tråden” mellom de to. Dagen Cassie døde ringte hun 33 ganger til Lia, som nektet å ta telefonen. Etterpå sliter Lia med skyldfølelse i tillegg til sorgen over å ha mistet en god venn. Cassie hadde bulimi, Lia har anoreksi, høyst sannsynlig hadde de ingen god påvirkningskraft på hverandre. Enda en grunn til at Lia føler skyld.

Boka var litt tung å komme inn i, men da jeg hadde lest noen sider og fikk oversikt over navn og hva historien handlet om, samt ”fikk tak på” fortellerstemmen, syntes jeg boka ble interessant. Jeg tror forfatteren har greid å gi et troverdig bilde av hvordan en person med alvorlig spiseforstyrrelse sliter med virkelighetsoppfatningen og er opphengt i destruktive tankemønster. Denne boka gir deg ingen forklaring på hva spiseforstyrrelser er, hva det kommer av, eller hvordan man kan bli frisk fra det. Boka gir deg heller en ganske ekkel opplevelse av hvor forvirrende og håpløst alt virker, når du sitter midt oppi en vanskelig, fastlåst situasjon, der du ønsker kontroll, men kanskje ikke helt vet HVA du ønsker å kontrollere.
På den ene siden kan spisevegring tydes som et skrik om hjelp, om oppmerksomhet, om å bli sett. På den andre siden virker det som anorektikeren ønsker å krympe, bli bitteliten og IKKE synes. På den ene siden virker det som om anorektikeren er selvopptatt, drukner seg i egne problemer og ikke ser andre mennesker, på den andre siden forsøker hun fremdeles å krympe seg selv, som om hun tenker at hun ikke er noe.
Jeg har fremdeles mange spørsmål og mye undring i forhold til hva som utløser spiseforstyrrelser, og hvorfor det er så vanskelig å bli frisk.

Språket i boka er godt, variert og til tider nesten poetisk.

Jeg synes boka var en fin leseopplevelse for meg, men jeg synes kanskje det er litt vanskelig å anbefale den for unge lesere, siden den altså er litt poetisk/tung å komme inn i og fordi den er forvirrende, kanskje på en skummel måte. Det er viktig at boka ender godt, men siden jeg ikke helt skjønner hva det var som fikk henne på rett spor til slutt, er det kanskje bare en halvgod slutt?

mandag 1. november 2010

«Vintage-affæren» av Isabel Wolff


Denne feelgood-romanen, utgitt på norsk i 2009, handler om Phoebe Swift som elsker gamle klær. Idet romanen starter, åpner hun sin egen forretning, der hun skal forhandle vintageklær hun kjøper opp fra privatpersoner eller på auksjoner. (På nettet finner jeg begrepet ”vintageklær” definert som ”årgangsklær”.)
Phoebe har nylig mistet sin bestevenninne, Emma, under tragiske omstendigheter. Phoebe føler seg skyldig i Emmas død. Hun føler også skyld for at Emmas siste måneder var ulykkelige. Phoebe ble nemlig kjæreste med Guy, en mann Emma var oppriktig interessert i og dessuten ”fant først”.
Gjennom bokas gang får vi ta del i Phoebes vintagesuksess, møter med interessante mennesker og klær, og hvordan går det med kjærligheten tro?

Boka fenget meg og jeg leste den ut på kort tid. Den største spenningen ligger i møtet med Mrs Bell og hennes dramatiske historie fra krigen, samt oppklaringen rundt hva som faktisk skjedde, da Emma døde. Kjærlighetshistorien er for så vidt interessant, den også, men litt halvhjertet og blodfattig, synes jeg.

Enten det skyldes oversetteren eller forfatteren, rotes det med tiden i denne boka. Boka er hovedsakelig skrevet i fortid, men ikke gjennomført. I prologen (en scene fra 1983) brukes nåtid, noe som for så vidt hadde vært greit, hvis det var bare den. I kapittel EN er vi i fortid igjen, mens i kapittel TO er vi i nåtid i en og en halv side, før vi plutselig er i fortid igjen. Boka slutter også med en sekvens i nåtid, og flere kapitler har innledninger som antyder nåtid, som s 52: «Så i dag morges, mandag, begynte Annie å jobbe…» og s 79: «Da jeg i morges kjørte i uventet duskregn for å besøke Val…». Det hadde vært bedre hvis det sto: ”Mandag morgen begynte Annie…» og «Da jeg kjørte i uventet duskregn den morgenen for å besøke Val…»
Når vi er i fortid av fortid, blir heller ikke dette gjort riktig. Eksempel s 102: «Pappa sendte meg et brev etter at han flyttet hjemmefra.» Her skulle det stått: «Pappa hadde sendt meg et brev etter…»

Da Phoebe er i Frankrike og blant annet besøker Miles – en frier – der han er på arbeidsopphold (etter eget ønske) på en vingård i forbindelse med innhøstingen av druer, snakkes det en del fransk, slik at en del fraser i dette partiet gjengis på fransk. Dette føles som et minus for meg, siden jeg ikke kan fransk og lurer på om jeg gikk glipp av noen viktig i samtalene.

Siden boka er skrevet i jeg-person, synes jeg følgende informasjon på s 239 er merkelig: «Halsen hans snørte seg sammen.» Dette må vel sies å være en subjektiv følelse, og noe man ikke kan se eller merke hos en annen person?

På s 198 fant jeg en litt komisk beskrivelse i en sexscene: «Mens han kneppet opp skjorten, åpnet jeg buksene hans og slapp løs ereksjonen…» Jeg tror kanskje det hadde fungert bedre om hun hadde ”blottet” eller ”avdekket” dette ”villdyret”…

Litt kløneri og slums fant jeg, eksempel s 136: «Jeg satte meg på et fortausbord…» Jeg håper hun satte seg ved dette bordet?
S 63: «… du har hengt opp dem der.» Det hadde vært bedre om det sto: «… du har hengt dem opp der.»

Jeg fant noen fremmedord: eufemisme, formastelig, spensel, emfatiske. ”Spensel” er etter hva jeg forstå et faguttrykk, og kanskje ikke så lett å omsette til annet, mer gjengs ord, men de andre kunne man sikkert funnet synonymer for, som var mer alminnelig kjent blant leserne.

Det er sikkert en fordel å være interessert i klær og moter for å like denne boka, men personlig synes jeg plagg og stiler er beskrevet greit, slik at man henger med i det meste. Alt i alt var dette en fin leseopplevelse.

Boka er utgitt i serien «Litterære drops».

fredag 29. oktober 2010

«Noen vet» av Trude Teige


Dette er en meget god kriminalroman fra 2009.
Journalisten Kajsa Coren befinner seg tilfeldigvis i nærheten av åstedet da drapet på et eldre ektepar blir meldt, og hun blir sendt for å dekke det for TV-kanalen hun arbeider i, selv om hun ikke opererer som krimjournalist lenger.
Dobbeltdrapet viser seg å ha forbindelser med en annen sak Kajsa arbeider med, nemlig overgrep gjort mot barnehjemsbarn i en ikke altfor fjern fortid.

Historien er godt fortalt og spennende oppbygd, det var slik at boka var vanskelig å legge fra seg. Av praktiske årsaker måtte jeg ta pauser i lesingen, men jeg kjente at boka fulgte meg i tankene og jeg gledet meg til å ta fatt på nytt så snart jeg kunne. Persongalleriet er interessant og troverdig skildret.

Teiges språk er konservativt, for eksempel skriver hun konsekvent ”stod”, og bruker ofte foranstilt eiendomspronomen, som ”din bestemor”, ”min mor”. I dialoger føles dette kanskje litt stivt og unaturlig? Ellers er språket rent, ryddig og konsekvent – og det glir lett, slik jeg liker det.

Teige skiller ikke alltid mellom fortid og fortid av fortid, noe jeg kanskje synes at hun burde fått til, i alle fall med litt hjelp.
For spesielt interesserte skal jeg forklare hva jeg mener:
På side 11 er Kajsa på full fart inn i Stortinget, men har morgenens strev i bakhodet. «Thea på fire år hadde slått seg helt vrang denne morgenen.» I denne setningen er det korrekt brukt fortid av fortid: ”hadde slått.” Men fra neste setning er det vanlig fortid, og slik er det i resten av scenen fra barnehagen. Det fungerer – jeg forstår hva forfatteren mener, og det kan også være et bevisst valg fra henne å gjøre det slik, siden denne scenen går over noen sider. Jeg ville anbefalt å løse dette på en annen måte – for eksempel ved å skrive kronologisk, begynne med scenen i barnehagen, før hun reiser til Stortinget.
På side 39 er Kajsa på åstedet for dobbeltdrapet. Her møter hun en ung politimann, som har blitt uvel av synet av de drepte. « - Tips, svarte hun, og møtte blikket til mannen som spydde.» Her mener jeg det skulle stått: «… møtte blikket til mannen som hadde spydd», ellers må jeg forstå det slik at mannen spyr idet de to snakker sammen.
S 135: «For hun hadde sett det på øynene hans, da hun til slutt satte ord på smerten ved å miste faren, at han følte han hadde lykkes.» Her mener jeg det skulle stått: «… at han hadde følt at han hadde lykkes.»
S 166: «Men så kom krigen og snudde opp ned på alt. Fra da av er deres liv som hentet ut av en krigsroman.» Her skulle det stått: «Fra da av var deres liv…»
S 166: «Alfhild og Jørgen ble kjærester noen år etter krigen og hadde giftet seg i 1952.» Her er det ikke samsvar – enten må det stå: «Alfhild og Jørgen hadde blitt kjærester noen år etter krigen og (hadde) giftet seg i 1952.» Eller: «Alfhild og Jørgen ble kjærester noen år etter krigen og giftet seg i 1952.»
Til slutt noe annet småplukk for spesielt interesserte:
S 171: «Rommet han viste henne inni…» Det skal vel stå «Rommet han viste henne inn i», eller kanskje enda enklere: «Rommet han viste henne.»
S 173: «Sofaen var i konjakk- og beigefarget chenille, treseter og toseter.» Her skal det vel være «Sofaene var…»
S 211-212: «Hun kveppet til da hun hørte en lyd…» Her skal det være: «Hun kvapp til…»
S 238: «Han kjøper seg ut av selskap like før aksjekursen stuper.» Det er vel riktigere å si: «Han selger seg ut…»
S 270: «Det stemmer. Ketamin, dop, morfin, avskåret hender…» Det skulle vel stått ”avskårne hender.”

Innvendingene mine er ikke noe å henge seg opp i – denne boka bør du lese! Jeg er også spent på årets kriminalroman fra samme forfatter: «En hjelpende hånd.»

tirsdag 26. oktober 2010

«Engleslakt» av Ingelin Røssland


Eg er fan av Ingelin Røssland! Eg har lese alt ho har gjeve ut av bøker, unntatt biografien om prinsesse Diana, og likar bøkene hennar veldig godt. Særleg har eg likt ungdomsbøkene om Engel Winge, boka «Monstertante» (som passar for litt yngre lesarar), «Kunsten å inhalera», og eg må ikkje gløyme debutboka hennar: «Viss du vil». (Eg veit eg las denne det året den kom – 1998 – og tenkte at dette var ein forfattar ein må følgje med på i fortsetjinga – noko eg fekk heilt rett i.)

«Engleslakt» er bok nummer tre om journalisten Engel Winge, som – ikkje ulikt Frøken Detektiv – dumpar opp i ulovlegheiter og gjer sitt for å løyse sakene – ja, for politiet er ikkje til å stole på støtt. I alle fall er dei trege i oppfattinga, der Engel er snar til å snu seg rundt og agere. Elles er ikkje Engel korkje frøkenaktig eller fisefin, her spyttast det snus, og finn ho ut at det er på tide at møydommen får fyken, så ordnar ho det fort og greit.
I dei to fyrste bøkene har Engel sverma for lensmannsbetjent Ole, men i denne boka er han oppteken med Karen, ny redaktør for lokalavisa der Engel jobbar, dessutan gravid med Oles barn. Engel mistar ikkje berre draumen om ein gong å bli kjærast med Ole, ho mistar og bestevenninna si, Irene.
Irene og Engel kranglar, går frå kvarandre utan å ordne opp i usemja, og i løpet av kvelden og natta ringer Irene til Engel utallige gonger. Engel er sur – dessutan oppteken med å kvitte seg med møydommen – og svarar ikkje. Dagen etter blir Irene funnen død. Det ser ut som sjølvmord, men Engel nektar å tru det. Ho kjenner Irene, og ser klart at det her er fleire ting som ikkje stemmer…

Eg tykkjer «Engleslakt» er ei fin bok – ho var regelrett til å sluke, men tema er for vanskeleg og tungt til å bli handsama over såpass få sider (156 s.). Eg tykkjer sjølve plotet blir for hastig løyst og einskilde vendingar kjem for brått til å vera truverdige. Humoren og den lette kjensla av ”hu og hei” frå dei to fyrste bøkene, må i «Engleslakt» vike plassen for dunkelt alvor, tunge kjensler, tankar og hendingar. Er det no Engel blir vaksen? Er det slutt på fart og moro no?

Engel kjenner seg nok sviken av Ole som har vald ei anna jente, og det er eg og. Det var noko særs med spaninga mellom desse to – Ole og Engel – noko av moroa vart borte då han vart oppteken på anna hald.
Då eg var ferdig med «Engleslakt» var eg litt uroa for Engel, slik boka slutta. Eg tenkte at futten byrja å gå ut av henne, og lurte på om dette kanskje var den siste boka om henne. Så las eg bakpå omslaget på boka at jau visst – dette er tredje og siste boka i ein trilogi.
Det må eg få seie var trist. Eg hadde håpa det skulle koma fleire, men då ville eg jo helst fått meir av uskulda og humoren frå dei to fyrste bøkene. («Englefjes» og «Englejakt»)

Språket i boka er godt – som vanleg er det saftig og rett på, men kanskje litt mindre rått enn i dei to fyrste bøkene. Uansett: Bøkene om Engel Winge er vel verdt å lese – anten du er ungdom eller vaksen!

fredag 22. oktober 2010

«Under en ny måne» av Stephenie Meyer


Denne ungdomsromanen er en fortsettelse av «Evighetens kyss», som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Jeg lurer litt på hvorfor jeg valgte å lese denne nummer to i «Twilight-sagaen», for jeg var ikke overveldende begeistret for den første, men nå har jeg i alle fall kommet meg gjennom den. Det tok litt tid, siden språket ikke flyter særlig godt.
I første bok møter vi, sammen med hovedpersonen Bella, vampyren Edward og familien hans. Edward og Bella – som bare er et vanlig menneske – forelsker seg i hverandre i første bok, men i starten av «Under en ny måne» flytter Edward og familien. Edward slår opp med Bella, og all kontakt blir brutt.
Bella kastes ut i en fryktelig kjærlighetssorg – flere måneder er hun vel nærmest som skinndød – hun eksisterer, men hun lever ikke. Ved en tilfeldighet oppdager hun at noe spesielt skjer hvis hun havner i fare – plutselig kan hun høre Edwards stemme, som om han er like ved siden av henne. Følgen av denne oppdagelsen blir at Bella bevisst oppsøker farlige situasjoner, i håp om å få oppleve Edwards stemme i/ved seg på nytt.
Jacob Black blir en svært god venn i denne perioden da Bella forsøker å komme over Edward. Jacob er forelsket i Bella, og hun vet det, likevel greier de å være sammen i vennskapelige omgangsformer. Som om ikke dette i seg selv er vanskelig nok, er Jacob varulv, og dermed svoren fiende av vampyrene og alt de står for.
Helt mot slutten i boka tror Edward at Bella er død, noe som gjør ham desperat. Han planlegger å gjøre noe som kan gi fryktelige konsekvenser.

Som for første boka, hadde jeg også sett filmen før jeg leste «Under en ny måne.» Dette føltes som en hjelp til å se miljøer, personer og handlinger for meg.

Språklig er vel denne bok nummer to litt bedre enn den første, men det er også her en del å sette fingeren på. Mange setninger er slurvete og klønete oppbygd, skildringer av følelser og tanker som i og for seg er fine, kan plutselig bli ødelagt at en klisjé – som om konsentrasjonen og viljen til å gjøre dette bra bare holder et stykke på veien.

Noen eksempler på dårlige formuleringer:
S 125: «Jeg ristet, lettere panisk, på hodet for å bli kvitt disse tankene.» Setningen ville blitt bedre om man brøt den opp og satte den sammen på en annen måte, f.eks: «Lettere panisk ristet jeg på hodet for å bli kvitt disse tankene.»
S 201: «Og så, endelig, så han på meg.» Her kunne man også tenkt og søkt forbedring, hva med noe så enkelt som «Endelig så han på meg»?
S 198: «Men å nei, Sam Uley kan ikke gjøre noe galt.» Selv om dette er et utsagn, blir det litt for muntlig uttrykt etter min smak.
S 235: «Begge hadde liksom hånden liggende tilfeldig og hvile i en unaturlig stilling med håndflaten i været.» Grammatikalsk er det vel riktig at ”liggende” og ”hvile” skal bindes sammen med ”og”, men klønete er det like fullt. Hva med: ”Begge satt med hånda tilfeldig hvilende i en unaturlig stilling, med håndflaten i været.»
S 237-238: «Jeg ville ikke gjøre dette. Og ikke bare ikke nå, men aldri.» Denne trenger ingen kommentar, tror jeg.
S 292: «Jeg fikk lyst til å måke til ham.» Ikke noe feil i å bruke verbet måke, men jeg synes like fullt det gir en litt komisk effekt. Hva med å bruke ”mæle” eller ”delje” i stedet?
S 411: «Han slengte også den andre armen rundt meg og knuget meg inntil brystet sitt så vi ble ett.» ”Slengte” er sikkert valgt fordi vi skal se for oss at dette er en brå bevegelse, men veldig romantisk synes jeg ikke det lyder. Hva med ”Plutselig la han også den andre armen rundt meg osv.”
S 481: «Jeg burde antakelig ha fulgt med ut gjennom vinduet, der først Firenze og så det toscanske landskapet suste forbi i en slørende fart.» Trenger denne noen kommentar?
S 482: «Den eldste jenta, som så vidt rakte moren til livet, …» Det skulle vel stått ”rakk”?
S 591: «Han var altså sånn en juksemaker.» Dette ble altså litt liksom sånn fjortis-språk for meg. Greit nok, med tanke på målgruppa, men da burde man kanskje forsøkt å gjøre dette til en gjennomført måte å uttrykke seg på gjennom hele boka?
S 591: Eksempel på en klisjé jeg synes ødelegger: «Hjertet mitt sluttet å slå.» Seriøst? Er det ikke sterkt nok å skrive sannheten: ”Det føltes som om hjertet mitt sluttet å slå.” Jeg synes uansett ikke man skal tulle med blodomløp og død i en historie som dette – tenk at Bella ønsker å bli udødelig, for å kunne bli Edwards likeverdige kjæreste, og det for alltid. For at dette skal gå i orden, må mennesket Bella dø og vampyren Bella skapes.

Jeg vet at unge jenter – og eldre – elsker disse bøkene, og de tenker ikke mye på hvordan språket i boka er, tror jeg. Likevel synes jeg forlaget kunne tatt seg bedre tid, selv om det haster aldri så mye med å få den norske utgaven på markedet. I den ene enden bruker forlagene «manglende litterær kvalitet» som argument for å avvise forfatteres upubliserte manus, mens de i andre enden produserer masse av dette mangelfulle selv, bare fordi boka har vært en bestselger i andre land; de vet at boka vil selge uansett om språket halter.

mandag 11. oktober 2010

«Se meg, Medusa» av Torkil Damhaug


Den vellykkede legen Axel Glenne opplever at mennesker han kjenner blir drept på uhyggelig vis. Det første offeret er en kvinne han har samarbeidet med profesjonelt. Axel var kanskje den siste som så henne før hun ble drept – han på sykkeltur i marka, hun på fottur. Offeret er påført skader som indikerer overfall av rovdyr – nærmere bestemt bjørn.
Det neste offeret er også en kvinne, og pasient hos Glenne – hun er påført de samme typer skader. Uhyggen brer seg i Oslo – hva slags villdyr er det som går løs? Axel får vakt til live minnene om tvillingbroren han ikke har sett på mer enn 20 år...

Dette er en av de beste kriminalromanene jeg har lest på lang tid. Boka er nesten umulig å legge fra seg – uhyggen ulmer under overflaten hele veien. Slutten er handlingsmettet og overraskende. Boka anbefales på det varmeste!

torsdag 7. oktober 2010

«Si det!» av Elen Fossheim Betanzo


Denne ungdomsromanen handler om 14-åringen Ingvild og moren Hedvig. Disse to har et nokså spesielt forhold – de forholder seg til hverandre mer som venninner enn som mor-datter.
Idet boka starter reiser de til Rakbygda, der Hedvig har et ukesoppdrag som journalist. Ingvild må være med fordi hun ikke kan bli overlatt til seg selv alene hjemme i byen, etter morens mening. Moren oppfører seg merkelig, nærmest krakilsk mens de er i Rakbygda, og hevder hardnakket at hun aldri har vært der før, til tross for at Ingvild får flere indikasjoner på at dette ikke stemmer.

Ingvild går til slutt mer rett på moren for å få henne til å si sannheten, og Hedvig forteller omsider. Det vi da får vite var jeg overhodet ikke forberedt på – så her greide forfatteren å overraske meg, selv om jeg i ettertid ser at hun har lagt ut flere finurlige spor til oss som leser...

Parallelt med mor/datter-problematikken, løper det også en kjærlighetshistorie. Ingvild møter nemlig Jonas da hun går til elva om dagene, mens moren er på jobb.

Boka fortelles i en slags rolig, forstandig grunntone som jeg kjenner at jeg er komfortabel med – det er behagelig slik. Og forfatteren er flink til å få det store ut av det lille. Språket er rent og estetisk, om kanskje litt oppstyltet en og annen gang. Eksempel s 57, her snakker Ingvild og Hedvig sammen, og Ingvild sier at hun ikke har noen far:
« – Jeg vet ikke hvem han er, i hvert fall. Han bestemmer ikke over mitt liv.»
Måten Ingvild ordlegger seg på her, høres kunstig og teatralsk i mine ører – kanskje hun heller hadde sagt noe sånt som: «Han bestemmer ikke over meg.»

Forfatteren beskriver forelskelsen mellom Ingvild og Jonas på en var, fin og samtidig troverdig måte.
Eksempel s 70: «Ingvild kjenner at noe fint holder på å vokse fram mellom dem, noe som er helt i starten, noe som kan knuses når som helst. Så deilig! Så skummelt!»

Litt pirk:
S 10: «Hun veiver med armene og danser så godt hun kan, sittende i en bil med setebelte på.» For det første er det vel mer naturlig å kalle beltet ”bilbelte” eller ”sikkerhetssele”, og selv om jeg skjønner at det er Ingvild som er festet med belte, så står det vel egentlig at det er bilen som har det på.

S 71-72 forteller Ingvild en hel del vi lesere allerede vet – for vi har vært med og opplevd det gjennom bokas gang – til Jonas. Dette ser jeg som en kjedelig og unødvendig repetisjon.

At Ingvild og Hedvig har et spesielt forhold, blir kanskje understreket et par ganger mer enn nødvendig. Det hadde holdt å vise dette gjennom måten de omgås hverandre og snakker sammen.

Men dette er bare pirk. Alt i alt syntes jeg dette var ei fin og engasjerende ungdomsbok! (Dessuten syntes jeg tittelen passet veldig godt!)

onsdag 6. oktober 2010

«Bare ikke deg» av Katarina von Bredow


Denne ungdomsromanen handler om Emma. Hun har nettopp flyttet for seg selv, jobber på kafé og har en alle tiders bestevenn ved navn Markus. Markus og Emma har et tett og nært forhold, uten å være kjærester, og uten at Markus er homofil. Dette er spesielt, og de merker at de må trå varlig for ikke å ødelegge dette vennskapet.
Emma blir forelsket i Adrian, kjæresten til bestevenninnen Ellinor. De føler en gjensidig, sterk tiltrekning, og greier ikke helt å motstå hverandre, selv om de kjenner at et forhold mellom dem – startet opp i utroskap, fortielser og løgn – aldri ville bli riktig.

Jeg tror mange unge vil kjenne seg igjen i denne boka, selv om jeg håper at ungdom flest ikke tar så lett på det å ha sex og bruke dop, som noen av personene i boka gjør.
Forfatteren kunne kanskje konsentrert seg om temaet balansering vennskap/kjærlighet sammen med utroskap, og personkarakteristikkene kunne sikkert vært dypere og mindre klisjépreget, men alt i alt kjente jeg at jeg ble fenget av boka og måtte stadig lese videre.

tirsdag 28. september 2010

«Fedrenes løgner» av Tom Egeland


Tom Egeland er en forfatter jeg liker å følge med på; jeg har lest nesten alle bøkene han har utgitt og likt de fleste veldig godt.

På vaskeseddelen kan du lese: (Jeg hører for meg en mystisk, mørk herrestemme si dette, omtrent som det skulle vært en filmtrailer) «Tre menn. Tre historier. Tre skjebner. Tre helter.»
Slik kan man se romanen, men i bunn og grunn fortelles det her om fire menn tilhørende fire generasjoner, hvis man regner med jeg-fortelleren Victor, noe jeg synes vi bør. Hans andel av opplevelser i boka er av et visst omfang og bør regnes med.
Victor sammenligner sitt liv med forfedrenes, og føler seg liten ved siden av dem – alle tre berømtheter langt utenfor Norges grenser.
Victor Scott skal skrive bok om disse sine tre berømte forfedre:
Alexander Scott, Victors oldefar
William Scott, Victors bestefar
Carl Christian Scott, Victors far.
Alle tre står for spennende livshistorier og skjebner, og i romanen får de slippe til med hver sin «taletid». Egeland skildrer og beretter med innlevelse og nærvær – det er som om vi er på isflaket sammen med Carl Christian, som om vi er på den øde øya sammen med Alexander. Det er også som om vi sitter med William over hans manus og sliter med ordene, som aldri føyer seg sammen på en måte som kan gjøre William fornøyd.

Når Egeland forteller om de ulike mennene, hjemmehørende i ulike tidsrom, kan vi merke at han ordlegger seg som om vi har flyttet oss bakover i tiden. Det gir en egen slags tidskoloritt, og det er lettere å leve seg inn i den tiden de ulike hovedpersonene tilhørte.
Det glipper en og annen gang for forfatteren, men det ødelegger ikke for hovedinntrykket mitt av at Egeland har satt seg inn i og kjenner tiden han skriver om.
Jeg gir eksempel på hva jeg mener er glipp i forhold til dette med å gi et tidsriktig inntrykk:
S 372: Alexander møter sin hustru Isabelle igjen etter å ha vært antatt forlist og avgått ved døden, dette møtet skjer rundt 1900. De fører en samtale og hun sier blant annet: «Jeg var seksten da du reiste. Jeg var tjuefem da jeg giftet meg igjen.» Jeg mener at det er mer sannsynlig at Isabelle har sagt «femogtyve» eller «femogtjue». Såkalt «ny tellemåte» ble innført ca 1950.
S 364: Alexander er på en øde øy, forlist og kommet i land etter et fryktelig uvær. Lommeuret hans har stoppet. «… lommeuret hans var låst til det samme klokkeslett: 3.51
Er ikke dette en vel digital og moderne måte å se et klokkeslett? Ville det ikke være mer sannsynlig at Alexander tenkte noe sånt som «ni minutter på fire»?
S 93: Siv og Carl Christian Scott møtes for første gang på Det norske Geografiske Selskab. Dette skal være i 1938. Det står om møtet:
«Hei, sa hun.
Hei, sa han

Det er mulig jeg tar helt feil, men jeg trodde «Hei» var et mer moderne hilseord, muligens influert av tilgangen vi nordmenn etter hvert fikk til svensk TV? Selv om vi skal bli forklart at disse to unge menneskene hilser på en noe uformell måte, ville det kanskje oppfattes som uformelt nok om de hadde sagt noe sånt som: «God kveld», «’kveld», eller kanskje «Hallo»?

Egeland skriver godt – flyt og fremdrift er utmerket.
Språket er gjennomarbeidet og rent, jeg finner derfor bare noen få tilfeller av det jeg kaller unødvendige småord.
Eksempel: s 207: «Hun var en feminist.» Personlig synes jeg det lyder bedre å skrive: «Hun var feminist.»
S 319: «… ja, han kunne nok selv bli en prest om han ville…» Jeg mener det ville vært bedre slik: «… ja, han kunne nok selv bli prest om han ville…»

Noen få steder bruker Egeland presens der han skulle brukt preteritum. Eks: s 251 «Igjen lovte jeg å tenke på det. Jeg hater å holde foredrag. Jeg trakk dynen over hodet.» Jeg mener det skulle stått: «… Jeg hatet å holde foredrag…»

Personlig synes jeg rammen Egeland setter rundt historien om de tre (fire) mennene, med Føniks forlags brev og anmerkninger (Føniks er forlaget Victor har avtale om bokutgivelse med), ikke ga boka noe ekstra – for meg ble dette snarere forvirrende og uinteressant på en avsporende måte. Styrken i romanen - etter min mening - ligger i de flotte eventyrene som brettes ut for oss etter hvert som vi kommer helt nær de ulike personlighetene og får være med på disses dramatiske opplevelser. Og poenget med at alt i bunn og grunn er løgn, slik at Victors mindreverdighetsfølelse i forhold til sine forfedre viser seg å være bortkastet energi, føles ikke så sjokkerende som kanskje forfatteren ønsker at vi skal mene.

Men innvendingene mine er ikke annet enn bagateller – boka fortjener absolutt å bli lest!
Mange beskrivelser og bilder i boka er rett og slett glimrende. Særlig godt likte jeg beskrivelsene fra Carl Christians tilhold i isen og fra Alexanders sjøreise. Slik Egeland beskriver uværet og forliset, følte jeg nesten behov for å klamre meg fast til stolen jeg satt i mens jeg leste.
Boka gir meg mange gode assosiasjoner, til Hamsuns romaner, til polarhelters reisebeskrivelser, til Robinson Crusoe, samt beretninger fra seilskutetiden. Boka er på mange måter som en skattekiste av opplevelser, drama og eventyr.

mandag 20. september 2010

«Bernhard Hvals forsnakkelser» av Lars Saabye Christensen


Lars Saabye Christensen er en forfatter jeg følger med på. Jeg har likt de aller fleste bøkene hans svært godt.
Denne romanen handler om mennesker som er annerledes, som skiller seg ut, og på en slik måte at omverdenen oppfatter dem som merkelige og/eller plagsomme. Bernhard Hval er jeg-forteller i romanen og hans motiv for å skrive, er at han ønsker å fortelle historien om kappgangeren Notto Fipp – som han beundrer – men samtidig forteller han også historien om sitt eget liv. Både Hval og Fipp er hva Hval kaller «kantete». I vår tid (Hval er født 1900, Fipp 1885) ville de høyst sannsynlig fått en diagnose og kanskje blitt medisinert, slik at de hadde mistet kantene sine, blitt rundere og passet bedre inn blant resten av befolkningen?
De to har tvangslidelser. Fipp er redd for å bli tjukk, og også for at tankene ikke skal plage ham, går han. Han sier: «Når jeg går tenker jeg mindre.» Han går og går. Hval beundrer Notto Fipp, kanskje fordi han lever ut sine tvangstanker? Selv har han sine slitsomme, energikrevende tics, han skjærer tenner, vasker hender, tramper med føttene, veiver med armene og greier ikke å forhindre at det kommer uønskede grovheter ut av munnen. Han forsøker å holde seg fra å gjøre alt han føler trang til, i alle fall skjule for omverdenen at han har disse tilbøyelighetene. Ikke sjelden forsvinner han inn i et bøttekott, der han tramper, skjærer tenner og veiver med armene en stund for å få noe ut, før han tøyler seg, og går tilbake til menneskene igjen.

Boka har en litt vrien start. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg leste ca 60 sider før jeg greide Hvals fortellerstemme – den var liksom anmassende, kraftutbruddene kom for tett; jeg var bare ikke på bølgelengde med en gang. Men fra ca s 60 og utover ble jeg vant til stemmen og grepet av historien, og siden var det bra driv helt til slutt.

Christensen er en mester til å lage underfundige, uforutsigbare dialoger. Å være flue på veggen og overvære samtaler i hans bøker, er en fest. Han er også en mester i å balansere det komiske og det tragiske, slik at disse ytterpunktene holder hverandre oppe og gir hverandre kraft.

Notto Fipp er en person som faktisk har levd, og Christensen fikk ideen til boka da han fant en pamflett om Fipp i et antikvariat. (VG 17.08.2010)

Christensen er en mester med ord – han lager gode og originale bilder og beskrivelser.
Noen eksempler:
S 49, om Notto Fipp: «Han måtte ha avstander og utsikt, ikke dalfører og dørkarmer å skalle i. Han måtte ha veier og ikke gjerder.»
S 170: «Den første sneen falt.
Det var som himmelen knustes og himmelens støv var hvitt.
»
S 230 – et eksempel på en vittig dialog:
« - Kall meg Notto, sa han plutselig.
- Og kall meg det samme. Jeg mener Bernhard. La oss ikke forstyrre hverandre med efternavn og bruke unødvendig tid på det

S 285, om toastmasteren i Hvals bryllup: «Han var ungkar og talentløs, hadde en liten portefølje som han klarte seg på uten å gjøre noe som helst. Og når han ikke gjorde noe som helst, gjorde han også minst skade. En glimrende løsning. Flere burde få lønn for ikke å gjøre ugagn.»
S 519: «Sigrid satt på terrassen med en drøy og dry martini …»
S 521 – Bernhard Hvals beskytter(?), direktør Lund er død. Hval sier: «Jeg følte det samme som da far tok sitt liv: Jeg var fri og ingen kunne beskytte meg lenger.»

Dette er ei ganske omfangsrik bok med sine 586 s, men den føltes ikke for tykk, da jeg først kom skikkelig i gang. Boka er både tankevekkende og underholdende, og anbefales herved!

mandag 13. september 2010

«Dødens sirkel» av Chris Tvedt


Dette er Tvedts femte bok om advokaten Mikael Brenne. Jeg har lest dem alle, og likt dem godt. Jeg liker både Tvedts skrivestil og sympatiserer lett med helten og jeg-fortelleren i bøkene – den menneskelige antihelten Mikael Brenne.

I «Dødens sirkel» blir Brenne – i forbindelse med en rettssak – utpekt som den som har bestilt utførelsen av et overfall. Kjæresten til et av aktoratets viktigste vitner er blitt banket opp – dette for å true vitnet til å holde seg borte fra retten. Brenne er uskyldig, men bevisene er trikset med og gir ham ingen mulighet til å avvise mistanken. Han blir varetektsfengslet for fire uker og i tillegg fratatt advokatbevillingen mens han venter på rettssak og dom. Brenne regnes for å være en suksessrik forsvarsadvokat, så fallet er stort da han havner i varetekt.
Da han kommer ut fra fengselet, får han dessuten vite at han er blitt sparket fra partnerskapet i firmaet sitt, og kjenner det nå som han står helt på bar bakke. Heldigvis får han tilbud om jobb som fullmektig hos en tidligere kollega. Noen få saker fra det gamle firmaet tar han med seg, deriblant en 25 år gammel drapssak, der den drapsdømte, som hevder å være uskyldig dømt, ønsker å få saken prøvd på nytt.
Drapssaken gjelder to unge jenter som ble funnet drept på Vestøy. Brenne reiser ut til øya for å danne seg et inntrykk av stedet, menneskene og saken – og vel også for å komme unna byen og alle tankene rundt den håpløse vendingen livet har tatt.
Drapene på Vestøy framstår som en form for «lukket mysterium». Det var bare observert noen få tilreisende på øya i tidspunktet drapene skjedde – og alle disse er sjekket ut av saken. Drapsmannen må ha vært en av de fastboende på øya.
Ingen av beboerne på øya er spesielt begeistret for at det blir pirket liv i den gamle saken igjen, men Brenne er dyktig til å jobbe i motvind, som han pleier…

Tvedt er flink til å skildre Brennes følelsesliv – for eksempel får han fint fram motløsheten Brenne kjenner da han blir uskyldig fengslet. Det kan være at Tvedt kunne brukt litt mindre plass til Brennes tanker og følelser utover i boka, men for meg er det med på å tydeliggjøre at Brenne er et følsomt menneske, selv om han fra utsiden sikkert kan virke både kald og kynisk.

Historien er godt komponert, og denne leseren ble i alle fall overrasket over noen vendinger historien gjør underveis.

Tvedt har flere gode bilder i boka, som er med på å gi fortellingen liv. For eksempel s. 184, der Brenne oppsøker bedehuset på Vestøy: «Trebenkene var harde, og de lutryggede menneskene, de fleste av dem godt over livets middagshøyde, satt som svarte fugler langs benkeradene.»
Eller s 260 – Brenne har her et gjensyn med tidligere partner og venn Peter, som er blitt alvorlig syk: «… halsen stakk opp fra skjortekraven som en skjør blomsterstengel, …»
Jeg fant også et par bilder som ikke fungerer så godt, s 36: «… hjernen min, som vanligvis surrer effektivt rundt på høygir når jeg er i retten…»
S 199: «Sjøen hadde allerede begynt å grave seg opp.» (Personlig synes jeg det kunne passet bedre med verb som «kave» eller «hisse» i denne setningen.)
Og s 318: «Hun hadde tatt på seg litt sminke også, men ikke nok til å skjule sporene etter alkohol, sene netter og røffe mannfolk som årene hadde etset inn i ansiktet hennes.»

Jeg kan også finne noen få tilfeller av det jeg kaller unødvendige småord. Eksempel s 103: «Jeg møtte ikke en eneste annen bil.» Ordet ”annen” er unødvendig.
S 176: «Det er små forhold her, så alle omgås litt med alle andre…» Ordet ”andre” er unødvendig.
S 318: «Hun hadde tatt på seg litt sminke også…» Ordet ”seg” er unødvendig.

Dette småpirket til tross: «Dødens sirkel» er spennende og velskrevet, og anbefales herved!

lørdag 11. september 2010

«Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» av Mary Ann Shaffer


Dette er en perle av ei bok! Tonen er munter og lett – dette er ei bok du kan hygge deg med, selv om du også finner noen rystende historier og menneskeskjebner fra 2. verdenskrig her. De dystre innslagene gjør hele boka mer troverdig og gripende, og de lykkelige øyeblikkene – som boka har flest av – føles enda mer skinnende.

Dette er en brevroman som allerede etter noen få sider ga meg assosiasjoner til 84 Charing Cross Road av Helene Hanff, bortsett fra at hovedpersonen i «Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» fremstår som yngre og mindre krass i måten hun uttrykker seg på. Dessuten er Hanff mest av alt en bokelsker, mens hovedpersonene i «Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» virker mest opptatt av bøkenes innhold og lesingens velsignelser. Men liker du den ene av disse bøkene, kan det godt være du liker den andre også.

Denne romanen består altså av brevveksling mellom Juliet og hennes to bestevenner Sophie og Sidney, samt mellom Juliet og stadig flere venner hun får på øya Guernsey. Juliet er forfatteren som er på jakt etter et bokprosjekt som kan tenne henne nok til at hun orker å legge sjelen sin i det, og arbeide mye og hardt – alt som skal til om man skal skape en bok.
Juliet finner et bokprosjekt på Guernsey, og hun finner mer…

Forfatteren døde av kreft i 2008. Jeg kunne lese i innbretten av bokomslaget at Mary Ann Shaffer rakk å fullføre «Guernsey forening for litteratur og potetskellpai» før hun døde i februar 2008. Boka var hennes første roman. Å vite dette før jeg begynte å lese i boka, var sterkt. Underveis i boka møtte jeg så mye menneskelig varme, humor og klokskap, samt flere spesielle og rørende menneskeskjebner. Dette er ei bok til å le og gråte av; hele følelsesregisteret ditt får god mosjon underveis.

Jeg må gi dere et artig sitat fra s 56 – det er fra et brev bonden Clovis Fossey skriver til Juliet. Han erkjenner: «I begynnelsen ville jeg ikke gå på noen bokmøter. Det er mye arbeid på gården min, og jeg ville ikke bruke tiden på å lese om mennesker som aldri fantes, og som drev på med ting de aldri gjorde
Jeg kjenner mange som sikkert kunne kjent seg igjen i det utsagnet!

Denne boka kan jeg trygt anbefale – særlig til alle elskere av litteratur og lesing!

PS: Ikke vær redd for at brevroman-formen skal bli kjedelig – de enkelte brevskrivernes fortellerglede, meddelelsesbehov, humor og uttrykksevne gjør dette til en bok med godt driv, som er lett å lese.

tirsdag 7. september 2010

«En sak har minst tre sider» av Marian Keyes


Jeg har fra før lest «Vannmelon» av samme forfatter, og minst en roman til, men så husker jeg at jeg bestemte meg for ikke å lese mer av Marian Keyes – siden jeg fikk en følelse av at hun fortalte samme historie hver gang, bare med forfriskende variasjoner i utførelse og innpakning.
Dessuten pleier bøkene til Keyes å være tykke (denne er på 688 sider), og selv om det er lett underholdning, tar det tid å komme gjennom. Jeg liker underholdning, men så store porsjoner gjør meg overmett.
Men nå fikk jeg høre at «En sak har minst tre sider» handler om forfattere og forlagsfolk, og det gjorde at jeg fikk lyst til å ta en nærmere titt på akkurat denne. (Boka ble utgitt på norsk i 2005.)

Romanen tar oss med inn i tre kvinners liv, nemlig Gemma, Jojo og Lily. Fortellingen skifter mellom disse tre, Gemma og Lilys historie fortelles i jeg-person, mens Jojo fortelles i tredjeperson. (Kanskje fordi Gemma og Lily er forfattere, mens Jojo bare er litterær agent?)
De tre fortellingene har berøringspunkter med hverandre, så man kan se på romanen som en sak med tre sider – jamfør tittelen på boka. På engelsk heter den: «The other side of the story».

Jeg er ikke så glad i bøker som forteller flere historier på en gang – selv om historiene hver for seg skulle være gode. Jeg synes at Keyes godt kunne delt denne boka i tre, og skrevet tre romaner, en om hver av hovedpersonene. Å sette historien opp mot hverandre gir ikke boka et bedre plot, etter min mening, og den blir så lang at den føles for lang.
Lilys del av boka virker nokså blodfattig i forhold til det de andre to står for, og kunne kanskje like gjerne vært tatt helt ut?

Som skrivende menneske fant jeg et par interessante sitat:
S 265-266: «Det kommer til å bli vanskelig å selge den fordi den virker som en barnebok, men den handler om voksne ting. Så den er vanskelig å sette i bås og forleggere liker ikke det…»
(Det tror jeg på!)
På s 374 skriver Gemma i en e-post, om hvorfor hun for alvor har begynt å skrive på boka si: «Jeg har tenkt så mye på det at jeg trodde jeg skulle sprenges hvis jeg ikke gjorde det.»
(Jeg nikket gjenkjennende til den!)

Boka anbefales til alle som liker feelgood i store doser.

søndag 15. august 2010

«I fritt fall» av Ingrid Berglund


Dette er en kriminalroman, utgitt i 2009, og forfatterens debut.
Profilereren Didrik Clausen kommer hjem til Norge på besøk etter å ha vært nærmere 20 år i USA. I Norge har Didriks ungdomskjæreste Liv Hege Furuset nettopp blitt drept, og Kripos ber ham om å bistå i etterforskningen. Han velger å ta på seg oppgaven med å finne ut av gjerningsmannens profil, til tross for at han kjente offeret godt.

Hvis navnet Berglund lyder kjent, så er det sikkert fordi du har hørt om Anitas søster, Ingrid Berglund, også hun forfatter av kriminalromaner.

Dette ble ingen stor leseopplevelse for meg. Jeg syntes boka var kjedelig, til tross for en nokså slående start. Kanskje er det smaken min, eller rett og slett det faktum at kjemien ikke matcher, men jeg vil nevne noen ting som jeg synes trekker inntrykket ned.
Språket er greit, men på en måte stivt og for ”pent”. Det er på en måte flinkt, nøye og forseggjort – kan vi kalle det litt omstendelig? Jeg kan nok ikke helt sette fingeren på hva det er jeg ikke får til å like som leser, men i lange partier merker jeg at jeg jobber meg gjennom ordene uten å få med innholdet, fordi det kjeder meg. Det mangler kanskje saft og kraft, melodi, rytme eller innlevelse?
Dialogene og samtalene greier ikke å tegne karakterene til de som snakker – for meg høres det ut som om alle snakker likt.

Informasjon og enkelte momenter som kan være viktige for leserne å få med seg, gjentas og kommer om igjen i en annen samtale, en annens tanker. Et eksempel er dette studentbrorskapet Sophis som det stadig prates om. Slike gjentakelser kan være kjedelige.
Mange av samtalene i boka føles meningsløse – det kommer lite eller ingenting ut av dem, det er som om de er med, bare fordi forfatteren ønsker å vise oss hele gangen/sammenhengen i etterforskningen og handlingen.

Forfatteren burde strammet inn og luket ut en del kjedelige og unødvendige passasjer. Et eksempel på hva jeg mener finner jeg på s 47: ”«Jeg vet ikke om vi har fått det på det rene ennå. Vent et øyeblikk.» Lederen for den taktiske etterforskningen grep telefonen, og like etter bjeffet han inn i telefonrøret. «Nei,» sa han idet han dyttet telefonen ned i skjortelommen igjen og henvendte seg til Jon Jørgensen. «Verken Sommerro eller Denva var klienter i firmaet hennes.»”
Her brukes det altså et par linjer for å fortelle at lederen for etterforskningen tar en telefon, og det eneste den inneholder av informasjon for oss er at en politietterforskers hverdag er travel og full av avbrudd, som for eksempel telefonsamtaler som kommer inn på alle mulige slags tidspunkt. Men trengte vi denne informasjonen? Nei, den ødelegger konsentrasjonen og framdriften og burde ikke vært der. I boka er det stadig telefoner som kommer inn og bryter inn i samtaler og innleder sceneskift. Dette bryter lesernes konsentrasjon – jeg synes ikke dette er god regi.

Persongalleriet er stort og uoversiktlig, og hovedfokus flyter noe mellom profilereren Clausen, Julia Sommerro (som følger oss gjennom en del av de mest spennende og handlingsmettede kapitlene i boka) og politimannen som leder etterforskningen. Forfatteren bruker stadig fullt navn på de impliserte – det er jo en hjelp til å holde personene fra hverandre, samtidig som det understreker at det er vanskelig å bli ordentlig dus med dem.

Til tross for mine innvendinger er det sikkert noen som vil ha glede av å lese boka. Det er en tradisjonell kriminal på mange måter; begynner med et mord og viser i fortsettelsen ulike etterforskere som leter, gjennomfører avhør og nøster seg sakte men sikkert mot løsningen. For meg var ikke dette noen stor bok, til det er drivet for dårlig, språket for flatt, og persongalleriet ikke interessant nok.

tirsdag 3. august 2010

«Ingen ny sjanse» av Harlan Coben


Dette er en spenningsroman jeg tvang meg til å fullføre. På slutten skummet jeg lange passasjer, bare for å få vite hvordan det gikk til slutt.
Boka er kjedelig skrevet og komponert. En dag etter at jeg hadde lest den, kunne jeg nesten ikke huske tittelen. Du bør heller lese noe annet av Coben!

mandag 2. august 2010

«Skinndød» av Thomas Enger


Denne forfatteren og denne boka må kunne beskrives som et fenomen. Forlaget har tydelig store forventninger til hva forfatteren har å fare med og markedsfører ham tungt. Forlaget skal ha bestilt i alt seks titler fra Enger, der «Skinndød» er starten på en serie av kriminalromaner med samme hovedperson. Boka er allerede solgt til flere andre land.

Eksemplaret jeg leste er fra bokas 2. opplag, og det står sitert på omslaget en setning fra Dagsavisens anmelder, Turid Larsen: «En krimdebut med spenning fra første side.» Jeg er nesten enig, men bare nesten. For meg er prologen og første kapittel en utfordring. Jeg får en følelse av å se på starten av en film, der jeg helt uforberedt blir kastet inn i en diffus handling. Det er mørkt og utydelig, det filmes dessuten med håndholdt, ustødig kamera – så: Hvor skal jeg fokusere? Hva er dette for slags historie?
For meg fenger ikke starten, den tåkelegger. Forfatteren velger en opptakt som mest av alt lukter av litterære ambisjoner. Tenker han å kline til med noen spissfindigheter og imponere anmelderne, slik at de skjønner at han virkelig kan skrive?
For meg er starten forvirrende – den ga meg motforestillinger og jeg holdt på å legge vekk boka, men heldigvis fortsatte jeg noen sider til, og fra kapittel to glir det lett. Forfatteren fører et godt språk og han forteller levende og fengslende. Framdriften er god hele veien. Persongalleriet er interessant og åpner for mengder av konfliktstoff. Hovedpersonen er en person jeg føler sympati for og vil heie på, selv om han kanskje virker vel selvgod. (Jeg får inntrykk av at forfatteren vil fortelle oss at gode journalister er bedre etterforskere enn politiet.)

Boka starter med et likfunn. En ung kvinne blir funnet død, nedgravd i bakken innenfor et hvitt telt som skal tjene som scene for en filminnspilling noen filmstudenter holder på med. Kvinnen er steinet til døde, dessuten pisket og har fått den ene hånda hogd av. Tankene henledes mot muslimer og sharialov, men saken viser seg å ta en annen retning etter hvert.

Når det gjelder språket er det lite å innvende, boka virker godt gjennomarbeidet. Litt småplukk kan det være her og der, særlig ved enkelte dialoger som ”halter”/kjennes urytmiske/kunstige, eller har et litt utydelig forløp.
Selve krimplottet virker muligens noe kunstig og konstruert, men ikke verre enn at jeg lar meg rive med.

Alt i alt er dette en solid debut og jeg gleder meg til å lese mer av samme forfatter.

fredag 23. juli 2010

«Gutten i kofferten» av Lene Kaaberbøl og Agnete Friis


Denne spenningsromanen åpner med at en liten gutt blir funnet. Han er plassert i en koffert, lukket inne i en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen i København. Kvinnen som henter ham ut, Nina, ble spurt om å gjøre det, av en venninne som i sin tur var blitt bedt om å ordne opp i saken av sjefen sin, Jan.
Nina – som er Røde Kors-sykepleier – går ikke til politiet, men velger å ordne opp selv. Hun må først berge livet til gutten, som er dopet ned for å tåle behandlingen. Siden må hun finne ut hvor han kommer fra og hvordan hun skal få ham brakt tilbake til den eller de som savner ham.
Som en konsekvens av at leveransen ikke blir behandlet som planlagt, er det nå en voldelig mann som jakter på betalingen han skulle ha fått for ”varen” i oppbevaringsboksen, og flere liv er i fare.

Boka er så å si uten dødpunkter, svært spennende bygd opp, og ført i et lett og greit språk som gjør at du fint kan sluke boka i løpet av en kveld – slik jeg tror du vil få lyst til.

Slutten virker kanskje noe hastig, og spenningen går ut av historien (fordi vi skjønner sammenhengen) en stund før selve boka er slutt. Som en slags epilog i boka, får vi høre om Ninas traumatiske opplevelse fra barndommen, som forklarer hennes hang til å forsøke å ”redde verden”, samt alltid å se på klokka og registrere tidspunktet ting skjer. Denne virker kanskje noe påklistret – det kunne vært bedre å flette dette inn som en erindring eller et apropos i bokas gang.

Men alt i alt er dette ei bok jeg anbefaler på det varmeste!

onsdag 21. juli 2010

«Dypet» av Tom Kristensen


«Dypet» er nok en spenningsroman fra forfatteren som debuterte med «En kule» i 2001. Jeg har lest alle bøkene hans og synes han lager god spenningslitteratur.

Boka starter bra, med klaustrofobisk spennende scener fra farlige dykk i Nordsjøen, vinteren 1981. Dykkeren Tord deltar på et traumatisk dykk, der en av kollegene dør og han selv så vidt overlever.
Halve bokas handling er lagt til 1981, og Tord er hovedpersonen. Den andre halvparten av boka har Tords sønn – Jonas – hovedrollen, og denne delen foregår i 2010.
Utenfor det lille universet rundt Tord viser det seg å pågå storpolitiske ting, og i siste del av boka finner Jonas ut hvordan ting hang sammen.

Bokas plot er spennende nok, men personlig synes jeg ikke dette kan regnes blant det beste Kristensen har skrevet, siden utførelse og språk er for dårlig.
Historien kan føles usannsynlig – havari av to oljerigger utenfor norskekysten, i løpet av samme vinter, uten at verdenen dermed går av hengslene? – men vi glemmer gjerne det og lar oss rive med. Likevel: Det kjennes merkelig at såpass spektakulære hendelser ikke gir meg større følelse sjokk og ubehag. Er det meg som ikke lar meg rive med likevel, selv om jeg sier jeg er villig, eller er det noe med måten boka er skrevet på?
Historien virker periodevis noe programmatisk, fortalt i en hastig og summarisk stil. Enkelte scener har lav energi og virker halvhjertede – som det bare er staffasje eller fyllstoff som forfatteren må ha med fordi personer skal møtes og ting skal skje. Eksempel kapittel 22, der Tord møter Isabella for første gang. Jeg skjønner at det er ment å være spenning i lufta mellom dem, men det kjennes ikke slik for meg som leser.

Språklig er dette langt fra topp. Det virker som om den siste språkvasken og korrekturen er droppet. Her kunne man gått gjennom boka minst en gang til, studert teksten virkelig nøye og luket ut unødvendige småord og søkt større variasjon i uttrykksmåten.
Et lite ord som går igjen gjennom boka er ”så”. Noen setninger – gjerne der handlingen er mettet og spent – begynner med ”så”. Eksempel s. 184: «Så gikk han inn og lukket døra igjen etter seg.»
Dette er samtidig et eksempel på at man kunne rensket ut unødvendige ord, og resultatet ville blitt renere, mer poengtert – for her i dette eksempelet kunne det stått: «Han gikk inn og lukket døra etter seg.»
S 201 har jeg et annet eksempel: «De ble begge to stående og stirre olmt på hverandre.»
”Begge to” er ikke nødvendig her – det er bare to menn tilstede i rommet. Det holder med: «De ble stående og stirre olmt på hverandre.»
S 251: «Eirik nappet til seg brevet og leste det, han også. Etter at han også hadde lest, …» Her kunne forfatteren kuttet ut det første ”han også”.

Jeg kan også gi eksempler på uttrykk forfatteren kunne variert og forbedret:
S 18 står det: «Oljeminister Kjelsen hvilte øynene på ansiktet til Johnsen,…» og s 19: «Kjelsen nippet til kruset med kaffe mens han holdt øynene festet på Stig Johnsen.»
Det er strengt tatt ikke øynene man hviler her eller der, eller holder festet noe sted – det er blikket – og når man får to varianter av slik oppsiktsvekkende øyegymnastikk servert så tett på hverandre i teksten, vekker det negativ oppmerksomhet.
Jeg får en følelse av at Kristensen har forsøkt å være original – vri på noen klisjeer, for å være fiks og flink – men så blir det noe feil og mislykket i stedet.
Jeg har noen flere eksempler: På s 200: «Så tok han noen kubber fra en vedstabel og fyrte opp peisen.» Han fyrte vel opp eller i peisen?
S 244: «Tre biler var i ferd med å bli fylt med bensin.» Jeg håper det er bensintanken som blir fylt, ikke hele bilen?
Andre ganger holder forfatteren seg til klisjeer, eller skal vi kalle det munnhell, som s. 244: «Servitørene sprang som piska skinn.» og s 250: «Alt var et eneste stort virvar i hodet.»

Kristensen har en hang til å bruke foranstilt eiendomspronomen, for eksempel: ”deres datter”, ”sin sjef”, ”sin yrkeskarriere”, ”dine kollegaer”.
Jeg går ut fra at Kristensen liker det på denne måten, kanskje han til og med ordlegger seg slik til hverdags, men det hadde blitt mer smidig, naturlig og moderne om han hadde endret på dette til ”datteren deres”, ”sjefen sin” og så videre.

En logisk brist fant jeg i forbindelse med Tord og sønnen Jonas. Handlingen med oljeplattformen som havarerer foregår i februar 1981, og vi får vite s 80 at Tord ble gift i 1975 og sønnen Jonas ble født i 1976. («Du giftet deg i 1975 med Hanna Bakken, og hun fødte Jonas året etter?»)
Vi får også vite at Jonas, også i 1981, har blitt plaget på skoleveien. Men: I 1981 begynte barna på skolen det året de fylte sju, (seksårsreformen ble gjennomført i 1997, med de første forsøkene i noen kommuner i 1996) og når Tord forteller selv til Isabella s 115 at Jonas er seks år, så stemmer det uansett ikke med fødselsåret 1976. I 1981 må Jonas ha vært fem år og kan ikke ha begynt på skolen, med mindre han har vært tidlig skolemoden og har begynt tidligere. Forklaringen kan jo ligge der, selvfølgelig, men jeg synes uansett at Tord burde vite hvor gammel sønnen er. Eller har han vært så mye borte fra familien at han ikke vet det? Det er ikke det inntrykket jeg får – Tord er riktignok mye hjemmefra, men virker svært opptatt av sønnen, så dette burde han hatt oversikt over.
For å gjøre dette årstallsrotet enda verre, kommer det på s 170 fram at Tord og Hanna giftet seg i 1973. («Tord overtok huset og han og Hanna flyttet inn etter å ha bodd i en liten blokkleilighet i seks år – helt fra de giftet seg i 1973.») Dette burde forfatteren og/eller konsulenten greid å kontrollere og fått riktig.

Persongalleriet er stort og personkarakteristikkene er det tatt lett på, slik at det blir noe krevende å holde alle personene fra hverandre. Kristensen forteller enkelte ganger hvordan folk kler seg, hva de har med seg, bærer på og så videre. (Eksempel s. 79: «En lyshåret mann kom gående i stor fart nede i korridoren. Han var kledd i en sort genser med beige dressjakke utenpå. I den ene hånda holdt han en brun papirfolder med en bunke dokumenter inni.»)
Dette gir oss noen knagger å henge de ulike personlighetene på, men jeg synes det hadde vært bedre om forfatteren hadde vært flinkere til å la personene vise seg gjennom handling og replikker – folk ordlegger seg ulikt, og det kunne vært en hjelp til å holde personene fra hverandre om forfatteren hadde arbeidet mer med dialogene/replikkene.

Det ligger helt tydelig mye research og forarbeid bak en slik bok, noe Kristensen må få et stort pluss for. Han sier selv at han bruker halvannet år på research per bok, og et halvår til å skrive. (Dagbladet 1. juni 2010) Ære være ham for at han orker å gå såpass grundig til verks! Samtidig undres jeg på om han kanskje burde spandere minst et par måneder ekstra på selve skriveprosessen – for å la manuset modne, få avstand til teksten og arbeide seg nøye gjennom en gang eller to ekstra.

Når alt dette er sagt: Jeg er ganske sikker på lesere som gir seg i kast med Kristensens bøker ikke pleier å henge seg opp i språket – for alt jeg vet kan andre finne dette lettlest og effektivt? – så dette er nok likevel en bok som vil glede mange.