mandag 24. februar 2020

«Fugleguten» av Rune Belsvik

Illustrert av Sigbjørn Lilleeng
Gjeven ut av Samlaget 2019

Lukas er sikker på at mamma er meir glad i veslesystera Alma enn i han. Ikkje så rart, kanskje, for Lukas gjer av og til ting som ikkje er snilt eller bra, og då får han kjeft av pappa.
Nico er ein ven Lukas kan vera saman med, men det er ikkje alltid så greit det heller. For Nico er mykje flinkare enn Lukas, og så har han ein annan ven som gjer at Lukas kan kjenne seg til overs når også han skal vera med på leiken.

Det står ikkje kor gamal Lukas er, men skal eg gjette, så er han kanskje 5-6 år. Og han verkar veldig usikker, kjenner seg utrygg både heime og borte. Utrygg på korleis han skal te seg, kva det er greit å seie og gjera. Og då hender det at han gjer ting som ikkje er bra, utan at han eigentleg meinte det slemt, og det vankar kjeft og straff etterpå, slik som utfrysing. Det er i alle fall eit døme i boka på at Lukas må sitje på rommet sitt og ikkje få middagsmat.

Kven er målgruppa til denne romanen? Frå forlaget ser det ut til at den er retta mot ungar i alderen 9-12 år. Kan hende må dei vera såpass gamle for å skjøne eller ha interesse for den indre handlinga? Men vil ungar i 9-12 års alder vera interessert i å lesa om ein gut i 6-årsalderen?
Vaksne kan ha stort utbytte av å lese boka, og kanskje høgtlesing og samtale med born i Lukas sin alder hadde vore fint?

Eg tykkjer boka er god. Forfattaren får fint fram kor vanskeleg det kan vera å vera liten. Det er lett å tenkje at småungar ikkje har eit einaste problem i verda og null bekymringar - dei kan jo berre leike og halde på, alt blir tatt hånd om for dei. Men det er ikkje slik det er; dei små har og bekymringar og kjenner uro. Det er viktig at dei vaksne rundt fangar opp dersom borna slit med noko, og hjelper dei til å kjenne seg trygge på seg sjølv.

Merkeleg nok vart denne boka nulla av Kulturrådet, det vil seie at foreslått innkjøp av Kulturrådet vart avvist. I slike tilfelle brukar årsaken å vera at boka ikkje held god nok litterær kvalitet. Det stussar eg over, men det kan jo hende at rådet har tenkt litt i same bane som meg; kven er boka eigentleg skriven for, og av den grunn avvist ho?
Men så vart boka og nominert til Brageprisen i klassa for barne- og ungdomsbøker. Sett i lys av dette, verkar Kulturrådets avvising endå merkelegare.

Dette er ei viktig og bra bok, tykkjer eg. Men kven skal ein anbefale ho til?

Dersom du har lest boka, hadde det vore fint å høyre kva du tykkjer om spørsmåla eg stiller meg.

«Minus 14» av Espen Dekko

Utgitt av Gyldendal 2019

Tobias (14, snart 15) bor på et ganske lite sted der det er snø og kaldt om vinteren, og hvor det ikke er all verdens å finne på. Han bor sammen med mora si; faren ser han dessverre veldig lite til.
Han har et par skikkelig gode kamerater som han spiller i band med. Og han kjenner Magnus - storebroren til Adrian som går i klassen til Tobias. Det er egentlig litt rart at Magnus er så grei, for Adrian er en ordentlig drittsekk. Han og et par disipler plager Tobias. Det hjelper liksom ikke at Tobias har det bra med venner og til og med får kjæreste, når Adrian og disiplene stadig dynker og banker ham, og det uten at det er noen grunn til at de går etter akkurat ham. Plagingen er for lengst passert "uskyldig mobbing", og etter hvert tas volden til nye høyder...

Espen Dekko er født i 1968 og Minus 14 er hans andre roman. Det er en sterk og engasjerende historie, i et språk som flyter godt. Tobias virker troverdig; faktisk trodde jeg forfatteren måtte være ganske ung, men så er han altså født i -68.

For gutter og jenter i alderen 12-13 og oppover.

fredag 21. februar 2020

«Dette er ikke oss» av Neda Alaei

Utgitt av Gyldendal 2019

Det er snart ett år siden moren til Sanna døde. Faren sørger fortsatt tungt. Det er slik at Sanna tar mer hånd om ham, enn han tar hånd om henne.
Sanna har også mistet bestevenninna si Mie, for populære Mitra har "stjålet" henne.
Det begynner en ny gutt i klassen, Yousef, som får pulten rett foran Sanna i klasserommet. Som Sanna interesserer han seg for fotografering, og han virker på alle måter grei og hyggelig. Men Mitra lar ingen andre slippe til, og snart er Yousef og Mitra et par...

Når jeg gjengir hva denne ungdomsromanen handler om, virker den ikke særlig spennende. Men det er den! Forfatteren får fint fram hvor ulykkelig Sanna er, og hvor lite hun forstår av hva som skjer med faren, og mellom dem. Livet deres synes å ha havnet i et slitsomt feilspor; hvordan i all verden skal de komme seg ut av det, komme seg videre i livet?

Engasjerende og velskrevet om vennskap, forelskelse, sorg og andre psykiske utfordringer.

«Trening : viljens triumf» av Kristin Buvik Sivertsen

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Ingrid er småbarnsmor. Kroppen har for - som for så mange - forandret seg etter svangerskap og fødsel. Hun er ikke fornøyd, hun vil bli tynn. Derfor melder hun seg inn på et treningssenter. Der starter hun med både styrketrening, løping og gruppetimer, og blir ganske fort oppslukt av miljøet og - virker det som - avhengig av å trene de tilmålte dosene + kanskje enda litt til...

Jeg tok boka med meg hjem fra biblioteket på grunn av tema. Trening, og kanskje særlig løping interesserer meg, og det finnes ikke veldig mange romaner om dette.

Starten på romanen var slik at jeg ikke ble veldig engasjert. Flere ganger holdt jeg på å legge boka fra meg. Det kjentes ikke interessant å lese detaljer om en nybegynner på treningssenter; kanskje bortsett fra at det er til å kjenne seg igjen i hvordan man famler og fomler i starten, men for all del ikke vil spørre noen. I stedet står man etterpå - når man nesten har ramlet av tredemølla - og kikker rundt seg og håper at ingen har sett hvordan man kløner.
Sitatene fra faglige verk om trening kommer det mange av i løpet av romanen. Jeg skjønner ikke helt hva de er ment å tilføre, men forfatteren har kanskje hatt en mer seriøs - eller skal vi si teoretisk - tilnærming til stoffet som dessverre ble perler for svin for denne leseren.

Det er først et godt stykke ut i romanen jeg synes det tar av. Boka begynner å handle om noe, jeg begynner å kjenne hovedpersonene og det tilføres litt dramatikk og konfliktstoff. Gjennom Sigrid, som så gjerne vil være treningskamerat med Ingrid, men som ikke matcher helt i personlighet, engasjement og form. Gjennom Håkon, den personlige treneren som uproft nok blir litt for intim med både Ingrid og flere av de andre som trener på senteret. Gjennom diskusjonene med samboeren; er det egentlig greit at hun stikker så mye ut for å trene og til stadighet overlater ungen til ham? Det er interessant å tenke seg at rollefordelingen var omvendt; hadde det vært mannen i huset som kastet seg på hardtreningen og overlot hus og barn til samboeren, hadde vi overhodet reagert da?

Jo, det er faktisk litt å tenke over i boka. Yrkesetikk, kroppspress, kvinnerollen for å nevne noen.
Men boka sett under ett blir for sprikende til at den får toppscore fra meg.

fredag 14. februar 2020

«I samme seng» av Beth O'Leary

Oversatt av Veronica Garten
Utgitt av Gyldendal 2020

Tiffy får plutselig behov for å finne seg et nytt sted å bo, da det er slutt med kjæresten Justin og denne gangen er det nok VIRKELIG slutt. (Han har hatt en tendens til å komme tilbake etter å ha gjort det slutt, men denne gangen er det nok definitivt slutt.) Det er ikke så lett å finne ny bolig, siden hun ikke har allverdens penger å rutte med. Men så dukker det opp en flott mulighet: Leon jobber alltid natt, og i helgene er han hos kjæresten, så han er klar for å dele leilighet med et menneske som jobber vanlig dagskift. På den måten kan de dele leilighet uten noen gang å treffes. De skal faktisk dele seng også, men det er en dobbeltseng og det er avklart hvilken siden som er hvem sin, så Tiffy har ingen betenkeligheter med ordningen.
Det går kjempefint lenge, men så en dag forsover Tiffy seg etter en litt fuktig kveld på byen, og Leon har ikke merket at hun er hjemme. Følgelig står han naken i dusjen da Tiffy kommer inn på badet...

Dette er en hyggelig og romantisk fortelling. Idet du starter lesningen er det temmelig opplagt hvordan det skal ende; etter min mening er det helt innenfor i denne sjangeren. Du vet hva du får, og du koser deg på reisen fram mot målet, med situasjonskomikk, emosjonelle øyeblikk, gøyale replikkvekslinger.
Jeg koste meg. Fortellingen er ført i en gøyal og lett tone med bra flyt. En liten innvending kan jeg likevel komme med, for jeg synes romanen ble litt lang. De skal jo ikke få hverandre for lett, og da er det liksom en del av spillet at det legges inn noen hinder underveis. I denne romanen ble hindrene litt for mange eller litt for like eller litt for forutsigbare eller litt for konstruerte/tåpelige. Her synes jeg romanen kunne vært kortet noe ned, men det er sikkert lesere som er uenige med meg i det. ;-)

onsdag 12. februar 2020

«Hund som ser ned» av Line Nyborg

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Siv er alene om omsorgen for Adam, etter å ha reist fra mannen som er faren. Sønnen begynner å nærme seg voksen, og det er utfordrende å kommunisere med ham. Hun føler seg ofte avvist og bekymrer seg selvsagt for om han spiller for mye dataspill, sitter for mye inne, er vennene hans bra for ham og så videre, og så videre.
På fritiden går hun på yoga. Der møter hun Even som er en del år yngre enn henne. Etter hvert blir de litt kjent, og begynner å ligge med hverandre. Det er også en annen mann i livet hennes - Erik - som hun har møtt fordi de begge har barn på samme skole. Erik er voksen, moden, trygg, tydelig interessert i henne, men hun tenner ikke seksuelt på ham.

Det er ellers vanskelig å gi noe resyme av boka. Det kan virke som om Siv ikke kjenner seg selv så godt, og derfor ikke helt vet hva hun vil. Kanskje er hun sliten av å agere voksen, modig og selvstendig; det er tøft å være alene om barneoppdragelse og alt som skal til for å holde et hjem sammen - at det er mat på bordet hver dag, at lekser blir gjort, at innkjøp og klesvask blir tatt hånd om. Jeg tror vi er mange som skjønner at det er tøft å være alene om alt slikt.

Jeg valgte å lese boka fordi jeg før har lest "Det andre barnet" av samme forfatter - ei bok jeg likte. Jeg leste også årets roman med interesse, men synes kanskje tema var pakket inn på en litt for gåtefull  måte, og formidlingen/språket gir en følelse av sakte flyt som ikke traff meg helt.

Hund som ser ned er en yoga-posisjon, i tilfelle du lurte. Og Line Nyborg skriver godt; så selv om boka ikke var fulltreffer for meg, kan den være det for deg.

mandag 10. februar 2020

«Den tause pasienten» av Alex Michealides

Oversatt av Line Gaustad Fitzgerald
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Psykoterapeuten Theo har begynt i ny jobb på institusjonen The Grove. En av pasientene der er Alicia, som seks år tidligere skjøt og drepte ektemannen sin og siden ikke har sagt ett ord. Theo har stor tro på at nettopp han skal få henne til å snakke, slik at man endelig skal få klarhet i hva som faktisk skjedde den gangen...

På biblioteket ble det fort lang venteliste på denne da vi tok den inn; dette mye fordi romanen blir reklamert for både her og der; til og med på kino!
Ofte er det sånn at man hauser opp romaner som ikke kan sies å være mer enn sånn passe bra, men jeg kan ikke si at reklamen var ufortjent for denne romanen; jeg ble fort engasjert og oppslukt, og jeg greide på ingen måte å gjennomskue plottet. Dette var rett og slett fiffig og overraskende.