Utgitt
av Kurér forlag, 2011
Hans Olav Brenner har i denne boka gjengitt samtaler med ulike forfattere og én spesielt
kvalifisert leser. Forfatterne er blitt stilt ulike spørsmål, som hvordan får og forholder de seg til ideer, hvilke arbeidsrutiner har de, hvordan går man i gang med en ny tekst, og
hvordan holder man seg gående og kommer seg forbi skrivesperrer. Følgende
forfattere er med: Lars S. Christensen, Irene Engelstad, Jon Fosse, Karin
Fossum, Vigdis Hjorth, Jan Kjærstad, Karl Ove Knausgård, Erlend Loe, Trude
Marstein, Jo Nesbø, Per Petterson, Ingvild H. Rishøi, Dag Solstad og Herbjørg
Wassmo. Irene Engelstad er faglitterær forfatter, men også hovedkonsulent hos
Gyldendal forlag.
For
meg som skriver selv, var dette en meget interessant bok; jeg kjenner meg igjen
i mye av det forfatterne forteller om, jeg jobber delvis på samme måte
som noen av dem. Så var det også en del nye tanker og innfallsvinkler her, som jeg synes
det var fint å komme på sporet av. Blant annet dette med en romans åpning; den
store betydningen enkelte tillegger de aller første setningene i en roman. Vi
er ulike som lesere, og jeg pleier ikke å være så opptatt av åpningen i
romaner, på samme måte som jeg ikke bryr meg så fryktelig mye om omslaget på boka,
bortsett fra at jeg kan reagere hvis det er veldig glorete eller
grått/intetsigende/kjedelig. Men altså: romanens åpning, romanens anslag. Det kjennes
nyttig å vite at mange legger stor vekt på denne. Da tenker jeg at jeg i
fortsettelsen bør legge ekstra arbeid i denne biten.
En
annen interessant ting er dette med forfatterens autoritet. Man må vise med
stemmen at det har er en historie verdt å lytte til, forfatteren må opprette
tillit. «Kom, skal jeg fortelle deg!» Ikke for brysk, hard eller militært
streng, heller ikke vimsete og uforberedt, men selvsikker, trygg, innbydende og motiverende. Slik at leseren føler
seg bekvem og interessen blir fenget. Jeg tenker at dette har med forfatterens lederegenskaper
å gjøre. Jeg er i teksten min, trives der, jeg våger å ta plass, jeg må tro på
historien min (ellers gjør ingen andre det) og jeg må kunne formidle.
Interessant
også at Marstein bruker betegnelsen ”overarbeidet” om tekst. Jeg skjønner
umiddelbart hva hun mener: Om man har jobbet veldig mye med en tekst, så kan
den bli utslitt, utmast. Jeg får assosiasjoner til et strikketøy man har rekt
opp og begynt om igjen på veldig mange ganger; til slutt blir garnet flokete og
slitt, og resultatet blir aldri bra med de utslitte materialene, uansett hvor
fint man strikker. Man må heller begynne på nytt, med nytt garn.
Konklusjon:
Ei interessant bok for den som skriver, men også for alle som er interessert i litteratur, forfattere og forfattergjerningen.