søndag 28. januar 2018

«Fremdeles meg» av Jojo Moyes

Oversatt av Kjersti Velsand
Utgitt av Bastion forlag, 2018

Vi møter igjen Louisa Clark (Lou) fra «Et helt halvt år» (2013) og «Etter deg» (2015). Idet romanen starter er hun på vei til New York der hun skal bo ett år. Nathan - som hun kjenner siden de begge arbeidet for Will Traynor - har ordnet jobb til henne hos herr og fru Gopnik, et rikt ektepar med svær leilighet i et av byens bedre strøk. Lous forhold til kjæresten Sam er ganske ferskt, men han har forsikret henne om at det er OK at hun reiser; de skal greie å holde forholdet varmt selv over så stor avstand - han skal jo komme og besøke henne, og hun kommer hjem til jul. Men avstandsforhold viser seg å være akkurat så krevende som alle advarer om, og både Lou og Sam kan jo dessverre støte på fristelser. Lous største fristelse dukker opp i form av Josh - en kjekk amerikaner som er veldig lik  Will av utseende; hun forestiller seg at slik var Will før den fatale ulykken skjedde, som gjorde ham lam...

Etter å ha lest «Etter deg» konkluderte jeg med at den på langt nær var så god som «Et helt halvt år». Denne tredje romanen om Lou, som i følge vaskeseddelen på boka er avsluttende, føles på samme måte som en egentlig unødvendig roman. «Et helt halvt år» var en spesiell roman, som greide å vekke sterke følelser og stort engasjement. De to oppfølgerne greier aldri å komme på høyde med den første. Det er ikke det at de er dårlige romaner, men de vil uvegerlig bli sammenliknet med den første i rekken, og da faller de litt igjennom.
Som for «Etter deg» synes jeg også årets roman har et vel omfangsrikt persongalleri - det går greit å holde styr på dem, men enkelte partier av romanen blir rene oppramsinger for å holde oss oppdatert på alt som skjer med alle sammen. Jeg tror romanen ville tjent på at noen av sidehistoriene ble kuttet, og en del scener ble tatt ut, slik at det ikke ble så mye kjedelig transport. Og knutene på tråden mellom Sam og Lou? Vel, de virker vel planlagte og ikke helt sannsynlige, alle sammen.

Språket fungerer stort sett greit. Enkelte småfeil/slurv finner jeg, som for eksempel s. 88: "Kanskje folk endelig begynner å akseptere med at Leonard har ny kone."

Men: Når dette er sagt, så vil jeg likevel anbefale romanen til lesere som liker kjærlighet og feelgood. Det er stedvis god humor og snert, og boka beskriver blant annet et rørende vennskap mellom Lou og en eldre kvinne som bor i samme hus som Gopnikene.

tirsdag 23. januar 2018

«Anrop fra en engel» av Guillaume Musso

Oversatt av Mette I. Gudevold
Utgitt av Pantagruel 2012

Madeline og Jonathan dulter tilfeldig borti hverandre på en kafe på Kennedy airport i New York. Det er på ingen måte et hyggelig møte; de skjeller hverandre ut for å ha opptrådt klønete og går hver til sitt. Først når hun er framme i Paris og han i San Francisco, oppdager de at de har greid å forbytte mobiltelefoner. Selv om de ikke likte hverandre, begynner de hver for seg å spionere litt på hva som ligger lagret på den andres telefon, og det viser seg at de begge bærer på store hemmeligheter...

Dette var underholdende lesestoff; en bra miks av søtladen romantikk og råbarket spenning. Jeg lot meg rive med, selv om forlaget har sluppet gjennom altfor mye slurvefeil; eksempel: sitattegn som er plassert feil, til og med spor av korrekturlesers kommentarer i teksten, som s 254: «Jeg skal ikke til Gare du Nord, kjør meg heller til Charles de Gaulle IIn fransktalende vil ikke si le, terminal 1.»

søndag 21. januar 2018

«Mor om natten» av Niels Fredrik Dahl

Utgitt av Oktober forlag 2017

Forfatterens mor er død, og han finner fram en dagbok hun ga ham en del år tilbake, den såkalte "nattboken". Kanskje av plikt leser han den, forsøker å finne tilbake til hvem moren var, og særlig  må han kanskje gå inn på hennes mørke side. Så forsøker han også å finne ut hvem han selv var, og hvem de to var sammen; mor og sønn.

Det som slår meg mens jeg leser er at jeg fornemmer en ulyst, en slags vegring for å gå for nære både moren, og den han selv var som barn. Det er som han ikke liker seg selv som barn, kanskje ikke som voksen, heller. Han forteller om alkoholmisbruk, utroskap, løgner, skrivevegring, slik at jeg kjenner bekymring for hvordan han egentlig har det. Kanskje er det derfor boka framstår som fragmentarisk. Puslespillbitene er uoversiktlige, og mange mangler, forfatteren har ikke klart å sette dem sammen til et tydelig bilde.

Det er ikke sånn å forstå at jeg ikke likte boka, for det gjorde jeg. Den var ubehagelig å lese, men alt man leser skal ikke være behagelig. Man må våge å la seg utfordre, slik forfatteren har utfordret seg selv med å ta fatt i materiale som trigget det mørke i ham, som var vanskelig å forme til noe gjenkjennelige, allmenngyldig.
Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i ønsket om, eller følelsen av plikt man som skrivefør kan kjenne til å fange historien og personligheten til en nær som er død.

«Hjertet er en knyttneve» av Ingrid Ovedie Volden

Utgitt av Aschehoug 2017

Oliver og Aline går i samme klasse, men de har aldri snakket med hverandre. Ikke så rart, kanskje, siden Aline har som strategi at hun ikke skal bli venn med noen som helst på skolen hun måtte begynne på etter at de flyttet. Hennes ønske er å flytte tilbake til stedet de kom fra, og hvis hun gjør sitt beste for ikke å passe inn på det nye stedet, så innser nok mor og far at det er best å snu!
Olivers foreldre har nylig flyttet fra hverandre, noe faren takler så dårlig at han blir syk og havner på hjerteavdelingen på sykehuset. Der støter Oliver tilfeldigvis på Aline, som er der for å gjøre research til en skoleoppgave om hjertet, og slik starter de i det små med å bli kjent med hverandre...

Dette var en lettlest, engasjerende og søt roman; ei bok du får lyst til å sluke. Tonen er lett og humoristisk, selv om tema er ganske dystert til tider. Jeg likte også veldig godt den forrige boka til Volden, «Alt som teller».
Også i denne romanen har hovedpersonen en "annerledeshet", slik at vi som leser skal forstå hvorfor hun sliter med å føle seg inkludert. Jeg får da lyst til å minne om at mange kan ha følelsen av ikke å være inkludert, ikke å høre til, ha dårlig selvfølelse, selv uten synlige "skavanker".

Jeg ser ikke at alderen til hovedpersonene i boka er røpet, men jeg vil tippe de er ca 12-13 år. Synsvinkelen i romanen veksler mellom Aline og Oliver. Jeg vil tro at både gutter og jenter kan like denne boka, og kan passe fra ca 9 år og oppover.

fredag 19. januar 2018

«Killerinstinkt» av Thomas Enger

Utgitt av Kagge forlag 2017

Evens kjæreste, Mari, blir funnet drept på Fredheim videregående skole, dagen etter revypremieren. En jevnaldrende gutt, Johannes, blir også funnet død et annet sted på skolen. Mistanken rettes umiddelbart mot Even, siden Mari slo opp med ham kort tid før, og det kan være at hun slo opp fordi hun var interessert i Johannes? Dessuten er det en fyr som sier han har sett Even på skolen den kvelden. Ille går til enda verre, da denne fyren også blir funnet drept. Even vet at det som blir hevdet om hans tilstedeværelse på skolen den kvelden er løgn, men hvordan bevise det? Og hvem er det som har tatt livet av de tre?

Dette er en kriminalroman for ungdom, spekket med action, konfliktfylte scener og mistenkelige personer. Jeg synes handlingen blir for usannsynlig til at jeg greier å leve meg helt inn i den, og jeg synes språket bærer preg av hastverksarbeid. Det er potensiale her for å få mer flyt og variasjon i språket. Men: I en handlingsdrevet roman som dette, og med ungdom som målgruppe, tror jeg det er få som tenker over at språket kunne vært bedre.

Selv om jeg personlig ikke ble overbegeistret for denne, så kommer jeg til å anbefale den for ungdom som spør etter en spennende bok. Boka er blant de nominerte til Uprisen 2018.

mandag 15. januar 2018

«Jeg nekter å tenke» av Lotta Elstad

Utgitt av Flamme forlag 2017

Hedda, 33 år gammel, har blitt gravid uten å ville det. Hun går til legen for å bestille abort, men så sier legen at det ikke er fullt så enkelt: Hun pålegges å tenke over det i tre dager. Tre virkedager, for å være eksakt; det blir i realiteten fem dager, siden det kommer ei helg imellom. Hedda nekter egentlig å tenke over dette, hun har jo bestemt seg, men tankene kommer jo selv om man ikke vil. Hun tenker blant annet på hvordan hun havnet i denne situasjonen, og gjennom dette tilbakeblikket får vi historien om en håpløs forelskelse - ja, for det er jo forelsket hun er, selv om hun forsøker å late som det bare var fri, vennskapelig sex, og at det er det samme for henne om Lukas ikke er interessert i noe fast forhold...

Dette var interessant lesning, selv om noen kapitler/avsnitt ble i overkant akademisk/høytflyvende for meg. Jeg får tilbake følelsen fra studietiden, når foreleseren ordla seg så vanskelig at jeg fikk med meg bare brøkdelen av innholdet. Det er sikkert gøy å skrive slik når man har sånt type språk under huden og behersker det, men denne leseren følte seg litt dum. Det kan være jeg gikk glipp av viktige poeng fordi jeg bladde forbi de fleste av disse sekvensene... Rett skal være rett: Jeg ser at det passer å ha disse partiene slik, fordi Lukas tydeligvis ordlegger seg sånn hele tiden, og Hedda streber etter å tekkes Lukas, så da snakker hun likedan, men da disse partiene kom, representerte de for meg en motstand som jeg ikke ønsket i denne ellers lettleste teksten.

Ulykkelig, ubesvart kjærlighet, uønsket graviditet, et liv som kludrer seg til mens man forsøker å ikke tenke - hvis dette er tema som interesserer, bør du lese denne romanen.

torsdag 4. januar 2018

«Hest, hest, tiger, tiger» av Mette Eike Neerlin

Omsett av Brit Bildøen
Gjeven ut av Samlaget 2017

Honey si storesyster er hjerneskada, og sjølv er ho fødd med leppe-ganespalte. Så Honey hevdar straks - i opninga av boka, og slår her an med ei sjølvironisk tone - at mora ikkje kan seiest å ha vore spesielt heldig med ungane sine.
Honey har ein tendens til å havne i situasjonar der ho ikkje får framstilt seg rett, eller regelrett lyg, då ho for all del vil unngå at det skal bli for pinleg for den eller dei ho er i situasjonen med. Slik kan ho kome til å havne på heilt feil buss, på kurs i kinesisk berre fordi ho skal hente passaren sin som ho har gløymt i klasserommet, eller ho kan kome til å bli besøksvenn til ein gammal mann som ventar på å døy. Det viser seg heldigvis at slike tilrota situasjonar fører mykje bra med seg, både i form av lærdom, opplevingar og vennskap...

Dette er ei skikkelig fin og artig bok, ekstra bra blir det jo sidan ho og har ei alvorleg undertone. Lettlest, variert og godt språk. Anbefalast for både gutar og jenter, frå 9 år og oppover; NB: ungdom og vaksne kan og ha stor glede av denne!

«Kan vi bare late som» av Camilla Sandmo

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2017

Emma driver med kunstløp. Det og gym er hun god til, i skolefagene ellers ligger hun ikke på topp, slik storesøster gjør. Kraftig irriterende, særlig når storesøster skryter og maser om de gode karakterene sine i ett kjør, men Emma hevder seg i alle fall i fysiske aktiviteter, da.
I skøytehallen er det gjort en feil; det har blitt en dobbelt-booking av treningstidene, som gjør at kunstløperne må dele skøyteisen med ishockey-guttene. Dritergerlig, synes Emma - for guttenes aktivitet bråker og forstyrrer så innmari. Hun kommer i klammeri med Jossi, en av hockeygjengen, og de steller i stand et veddemål - en av hockeygjengen skal prøve seg på kunstløp, og en av kunstløpjentene skal prøve seg i ishockey, så skal de se hvem som greier seg best av de to. Siden det er Emma og Jossi som har vært størst i kjeften, blir det de to som skal konkurrere. Gjett om Emma blir overrasket da Jossi tar av hjelmen og det viser seg å være ei jente...

Det er Emma selv som forteller i denne ungdomsromanen. Jeg likte starten av boka veldig godt, men jeg synes ikke handlingen blir så spennende som jeg forventet ut fra det spenstige anslaget, framført i en røff, humoristisk stil. Mye av grunnen til at boka faller litt sammen for min del, er at jeg synes Jossi virker for god til å være sann, og da får jeg ikke til å leve meg inn i det som skjer. Vendingen handlingen tar oppleves også vel "amerikansk", hvis dere unnskylder uttrykket.

Språket fungerer greit, men kunne vært vasket enda litt bedre.
Jeg er ikke begeistret over at uttrykk som "tenkt til", som i "tenkt til å dra", "tenkt til å forsvinne" blir brukt, men det er slik unge i dag uttrykker seg, så det virker jo for så vidt autentisk at romankarakterene ordlegger seg slik.
Det er også noen unødvendige småord som kunne vært luket ut, eksempel s. 12: "... føles den ene siden av kroppen ut som..." - her kunne det stått "... føles den ene siden av kroppen som..."
Eller s. 43: "... lag med både gutter og jenter på." Det holder med "... lag med både gutter og jenter."

Romanen er forfatterens debut, og det er et godt arbeid hun har gjort. Småpirket jeg kommer med er like mye rettet mot forlagets bidrag til foredlingen av teksten.

mandag 1. januar 2018

«Høydeskrekk» av Michelle Paver

Oversatt av Kurt Hanssen
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Vi er i Himalaya, året er 1935. En klatreekspedisjon bestående av fem engelskmenn skal gjøre et forsøk på å bestige Kangchenjunga, verdens tredje høyeste fjell. De følger en rute en annen engelsk ekspedisjon benyttet ca tretti år tidligere; den gangen gikk det fryktelig galt og fem menn mistet livet. Jeg-fortelleren er ekspedisjonens lege, han er også lillebroren til mannen som leder ekspedisjonen. Etter hvert som de kommer seg opp i høyden, merker legen en merkelig tilstedeværelse av noe eller noen, det kjennes som om noen følger dem og vil dem vondt. Det hjelper heller ikke på stemningen at sherpaene er fulle av ærefrykt og overtro knyttet til fjellet...

Dette var spennende lesning, mye takket være den uhyggelige stemningen boka er preget av. Man trenger ikke tro på spøkelser for å kunne leve seg inn i handlingen; avslutningen av boka åpner for at hendelsene kan ha en naturlig forklaring.
Forlaget behøvde ikke satt merkelappen "spøkelseshistorie" på i form av en undertittel - lesere som ikke tror på spøkelser eller liker sjangeren kan ufortjent komme til å sky boka; den engelske tittelen «Thin air» åpner jo heller for den andre forklaringsmodellen.