torsdag 29. oktober 2020

«Tro meg når jeg lyver» av Ellen G. Simensen

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Politimannen Lars får et mistenkelig dødsfall å jobbe med. En mann Lars kjenner fra ungdommen, blir funnet død i Schjongslunden i Hønefoss. Privat har Lars også litt å slite med; ekskona Elin nekter ham delt foreldreansvar for dattera Annie, hun skylder på at han jobber «hele tiden» og derfor ikke vil være i stand til å stille opp i tilstrekkelig grad.

Johanna kommer til Hønefoss denne seinvinteren for å vikariere på Fossen skole. Avtalen var at hun skulle jobbe på ungdomstrinnet, men så blir hun satt til å ta timer også i barneskolen. Blant elevene i barneskolen finner vi Annie, datteren til Lars; ei jente Johanna kjenner vansker med å være lærer for, på grunn av opplevelser som ligger mange år bak i tid. Sofie er ei anna jente i samme klasse som Annie, og hun plager Annie. Dette kjenner Johanna at hun ikke bare kan stå og se på, selv om de andre lærerne mener hun skal overse det. Det er nemlig synd på Sofie for tiden, siden faren hennes er blitt beskyldt for å ha vært etter ei av jentene på ungdomsskolen; dette gjør at ingen tar tak i mobbingen Sofie bedriver.
Da Sofie forsvinner fra en skoletur ved Draugtjern, og siden blir funnet død, snører det seg til rundt Johanna, som helst ikke deler med andre noe særlig om hvem hun er, eller hva hun har opplevd før hun kom til Hønefoss…


Det er en stund siden jeg leste boka, men jeg har ventet med å blogge om den fordi jeg hadde oppdrag på biblioteket hvor jeg jobber, om å samtale med forfatteren på et arrangement. (Også kalt «bokbad»). 

Jeg likte boka; jeg ble tidlig fanget av handlingen, hovedpersonene og måten historien er bygd. Utover i boka tenkte jeg historien ble litt for kompleks og viltvoksende. Jeg iler til og sier at forfatteren sjonglerer det bra og alt er «på stell», men den som leser må nok jobbe litt for å holde oversikten over personer og handlinger.

For oss som bor i/ved Hønefoss, er det ekstra spennende at deler av handlingen er lagt hit. Men vel så mye handling er lagt til Gulen; et sted forfatteren har god kjennskap til fra barndom og oppvekst.
Når det med Hønefoss er sagt, så eksisterer verken Fossen skole eller Draugtjern i virkeligheten, og i samtalen på biblioteket fikk jeg bekreftet det jeg hadde gjettet om hvorfor forfatteren har fiksjonalisert deler av virkeligheten; det var fordi hun har jobbet som lærer og kjenner mange lærere, og ville unngå spekulasjoner rundt at en spesiell skole og noen spesielle lærere kunne ha vært modeller for det hun skrev.

Dette er mer en psykologisk thriller enn en tradisjonell krim, så liker du denne sjangeren, så kan dette være bok for deg.

Dette er hva jeg vil karakterisere som en lovende debut, og jeg vil følge spent med videre på hva Simensen skriver. 

søndag 25. oktober 2020

«Heroin chic» av Maria Kjos Fonn

Utgitt av Aschehoug 2020

I denne romanen møter vi Elise. Hun er fra et pent hjem, som det heter. Mora er musikalsk og det er Elise også. Vi går inn i historien der Elise har vært dopfri i ni måneder, 1 dag og 16 sekunder. Vi følger henne i kampen videre for å holde seg rusfri, mens vi i tilbakeblikk får forhistorien; fra Elises første soloopptredener med koret, ungdomsårene med anoreksi, sangtimene hos korets dirigent, som også er moras venn. Hun vet ikke at dirigenten misbruker sin rolle, gir Elise alkohol og piller, og ligger med henne. Dette er på et stadium hvor Elise er sårbar og likeglad med alt, etter årevis med sulting og påfølgende avmagring. Da Elise møter Joakim går det virkelig utfor; han ruser seg og mener seg å ha kontroll over rusen så lenge han ikke setter sprøyte, men tar dopet inn på andre måter. Elise har ikke denne sperren, og det går ikke lang tid før hun er narkoman, bare lever for neste skudd, tigger og lurer til seg penger fra alle rundt seg. Men dette har hun nå lagt bak seg ved hjelp av Anonyme Narkomanes opplegg. Eller har hun virkelig lagt det bak seg?

Dette er en dyster og godt skrevet roman om avhengighet. Til en viss grad kan man forstå hvorfor det gikk så galt, men mer får man kanskje innsikt i hvordan det kjennes for et menneske å ha undergrunnskreftene i seg, som gjør at de skader og ødelegger seg selv, og hvorfor motivasjonen til å kjempe imot er fraværende. Jeg skulle ønske romanen hadde gitt noe mer håp, at den viste at mennesker kan finne glede ved livet uten bruk av rusmidler. Men så er det kanskje dessverre slik at for noen finnes det ikke håp?

Romanen er som sagt godt skrevet, den setter tankene og følelsene i sving, men det gjør vondt å lese den.

lørdag 24. oktober 2020

«Brådypt» av Elin Viktoria Unstad

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Vilja druknet, og var per definisjon død i 23 minutter. Hun ble vekket til live igjen, og etter opplivningen sliter hun med hallusinasjoner. Kanskje ikke så rart da, at ingen tror på henne når hun forteller at hun er blitt kidnappet. Men Vilja er sikker; hun BLE kidnappet. Og da storesøster Rikke blir borte, forstår Vilja at noe er alvorlig galt. Men hvordan skal hun gripe det an, når verken foreldrene eller politiet tror på henne?

Dette er en god spenningsroman for ungdom. Historien fortelles vekselsvis i nåtid og fortid, der fortiden ikke er så fjern; det handler om tiden rundt drukningen. Kapitlene er godt merket med tidsangivelse, slik at man lett forstår hvor man er i historiens gang, og hoppene i tid gir fin variasjon og er med på oppbyggingen av spenning utover i boka.

søndag 18. oktober 2020

«Tabita» av Iben Mondrup

Oversatt av Trude Marstein
Utgitt av Pax forlag 2020

Romanen starter i 1965, vi er i Upernavik på Grønland. Det danske ekteparet Berthel og Eva bor her for en periode mens Berthel er handelsbestyrer. Til å stelle i huset har de grønlenderen Abelone, tobarnsmor, og snart kommer også det tredje barnet uten at hun har noen mann til å ta seg av familien. Abelone og barna bor med Abelones gamle foreldre. Idet romanen starter dør Abelones far, og mora Rosine føler seg også ferdig med livet, skal det vise seg. Abelone fortsetter å arbeide hos det danske ekteparet etter fødselen; ofte får hun ha de to minste barna med på jobb, mens den største går på skolen. Eva er ufrivillig barnløs og fatter godhet for de to små. Spesielt guttebabyen Vitus, men også søsteren Tabita kan hun ta seg av mens Abelone steller huset. Men Eva er ustabil i humøret, og noen dager går det ikke å ha barna med; da må de være hos mormor, som skal vise seg ikke å være i stand til å ha slikt ansvar lenger.
Året etter, i 1966, bestemmer Eva og Berthel seg for å adoptere Abelones to små. Barna flytter til ekteparets hus en tid før paret skal flytte tilbake til Danmark, og Abelone får streng beskjed om å holde seg unna ungene sine. Det klarer hun nesten. Men da Eva får høre rykter om at det finnes familie av barna som også ønsker å ta seg av dem, nærmest flykter hun med barna i forveien til Danmark. Tabita, som nå er fire år gammel, tror at de skal til Danmark bare på ferie, at de skal tilbake til Grønland en dag om ikke altfor lenge og bli gjenforent med mora si. I realiteten er planen at de skal bli så danske som det går; de nektes å snakke grønlandsk, og opphavet sitt er det meningen at de skal glemme helt.

Boka er delt i fire deler, der historien blir kronologisk fortalt med utgangspunkt i de kvinnelige hovedpersonene. Den første delen er kort og heter ROSINE. Så følger ABELONE, EVA og TABITA.

Historien om hvordan urbefolkning er blitt nedvurdert og behandlet gjennom tidene er aldri særlig lystelig lesning. Her tror jo det danske paret at de skal redde de stakkars grønlandske barna, mens de egentlig blir brukt til å fylle et tomrom i ekteparets, eller spesielt Evas liv. De mener nok innerst inne at disse barna er mindre verdt fordi de er grønlandske, og at barna på alle måter er dem underlegne. Siviliserte, dannede danske vet selvsagt hva som er best for de primitive grønlenderne.
Dette er en roman man blir engasjert og opprørt av å lese. Det er rett og slett en veldig god roman som jeg vil anbefale til alle som liker historiske romaner, som liker romaner som handler om noe, som er solid bygd og ført i et godt språk.

fredag 16. oktober 2020

«Nudistene» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2020

8B har fått en ny elev; Tjodleik heter han. Med det navnet er han jo stemplet som mobbeoffer, synes Rose, som har fortellerstemmen i boka. Men han er selvsikker og verdensvant, og alt av sarkastiske kommentarer og himling med øynene som elevene i klassen står for, bare preller av. Det er ikke bare navnet som er spesielt med Tjodleik; han bor i/ved et gartneri, har ikke mobiltelefon, samler på bilers registreringsskilt ved å ta bilde av dem med et gammeldags fotoapparat, og på toppen av alt er familien hans nudister!
På skolen har de bedriftsprosjekt, og Tjodleik blir med i gruppa med Rose og Sina (Team Rosin), siden det blir ledig plass da Janne brekker armen og beinet og må være borte fra skolen en stund. Rose og Sina vil gjerne bestemme hvilket prosjekt de skal jobbe med, men må etter hvert gå med på at Tjodleiks forslag er atskillig mer spennende...

Jeg likte denne boka et stykke på vei. Den vittige fortellerstemmen og den odde fyren Tjodleik var morsom en god stund. Prosjektet de skal jobbe med i gruppa tilfører boka mye ytre handling og spenning. Men så kjenner jeg at det blir litt mye. Det er greit at det finnes spesielle familier, og noen er vel nudister også, men i denne boka blir det bare én av mange ting som liksom skal klassifisere Tjodleik og familien i kategorien spesiell. At boka har fått tittelen Nudistene lurer jeg på hvor gjennomtenkt er; tenkte man at det skulle vekke nysgjerrigheten hos folk? Dette er jo ei barnebok, og hvor spektakulært synes de det er med nudister? Og boka handler jo bare om nudisme i liten grad, og av familien med nudister er det vel egentlig mest Tjodleik vi stifter bekjentskap med. Kanskje Nudisten hadde passet bedre? Men jeg ville nok brukt litt tid og forsøkt å finne en annen, mer passende og kreativ tittel.
En liten innstramming i alle raritetene, så hadde jeg likt boka bedre. Men jeg er ikke i tvil om at barn i alderen ca 7-12 som liker tullete bøker, bør anbefales denne.

«Helt ute» av Maria Sand

Utgitt av Aschehoug 2020

Vi befinner oss i 1995, og der handlingen starter går Kristina, som gjerne vil bli kalt Kris, siste klasse på ungdomsskolen. Mikkel er ny i klassen, og fra første gang Kristina møter ham føler hun at han vil akkurat henne noe. Han styrer så rett mot henne. Bestevenninna Ada virker egentlig mer interessert i ham enn hva Kristina er, men det er Kristina han ser ut til å ha valgt. De blir på en måte sammen, og på en fest - der Kristina har drukket seg sanseløs - ligger Mikkel med henne. Hun opplever ikke at det er noe hun vil, men hun klarer ikke å unngå at det skjer. Omstendighetene rundt hendelsen gjør at hun får avsmak for Mikkel, men likevel henger hun sammen med ham en del i fortsettelsen. 
Veien videre blir ikke enkel for Kristina; det hun opplevde på festen, og det at noen har skrevet "Kristina er en hore" på dospeilet på skolen, gjør at hun sliter med å like seg selv, fungere som normalt og ha et godt liv.

Denne ungdomsromanen er ganske dyster, noe også omslaget på boka understreker. Fortellerstemmen og handlingen gjør at dette ikke er en bok å bli glad eller oppmuntret av, men en bok som gjør at du reflekterer og kjenner medfølelse for de som sliter.

Jeg lurer litt på hvorfor forfatteren har lagt handlingen til 1995, men siden forfatteren selv er født i 1981 har hun kanskje valgt å skrive fra denne tidsepoken hun kjenner godt, og da kan hun skrive troverdig. Spørsmålet er om ungdom i dag vil kjenne seg igjen. Jeg tror de vil det, siden tema er tidløst, og man vil kjenne seg igjen i følelsene, tankene, handlingene uansett om man er ungdom nå eller var det for over 20 år siden.

torsdag 15. oktober 2020

«Orderud : avhørene, løgnene, de nye sporene» av Øystein Milli og Olav Næss

Utgitt av Kagge forlag 2020

Forfatterne av denne boka er journalister, og de kjenner Orderud-saken godt etter å ha laget tv-serien Gåten Orderud (2018). Siden serien ble laget har det dukket opp noe ny informasjon, blant annet kan det se ut for at man endelig har sirklet inn hvem som ringte til opplysningen og  pratet om mordene som skulle skje på Orderud gård.
Drapene på Orderud gård i mai 1999 var en sak som rystet og sjokkerte, og mange fulgte med i nyhetene på dekningen av etterforskningen og - siden - rettssaken. Den dag i dag er det ikke fastslått med sikkerhet hva som faktisk skjedde eller hvem som spilte de ulike rollene; hvem planla, var det noen som bestilte drapene? Og hvem var det som sto for den praktiske gjennomføringen?
Per og Veronica Orderud har begjært straffesaken gjenopptatt; ifølge boka vil man være godt ute i 2021 før man får vite om det blir en ny straffesak.

Det er noe fascinerende med uoppklarte kriminalsaker. Liker du kriminalhistorier fra virkeligheten og er nysgjerrig på detaljene i Orderud-saken, er dette bok for deg.

onsdag 14. oktober 2020

«Min kinesiske farmor» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Forfatterens farmor dro til Kina som relativt nygift for å være hos sin mann som var stasjonert i Hong Kong som bergingsskipper. Det må ha vært en eventyrlig reise, og et eventyrlig opphold. Christensen vil gjerne skrive hennes portrett, men det finnes lite skriftlig om henne, så da må han egentlig leve seg inn i det og dikte, ut fra de få og små holdepunktene som er gitt. Men hvordan skal han få det til? Og er det egentlig greit å fantasere fram et portrett?

Like mye som et portrett, er dette tanker omkring skriving og diktning, om liv og død. Hvilke spor setter vi etter oss? Hva vil stå igjen etter oss, når vi en gang er gått ut av historien?

Lars Saabye Christensens farmor kom altså ikke så veldig tydelig fram, men det er mye interessant i boka likevel.
Jeg gir et sitat fra s 65: «Selv om jeg leter etter det åpenbare, det som er djupt og innlysende på samme tid, er språket jeg bruker fullt av vendinger som kanskje, sannsynligvis, muligens, formentlig. Formentlig! Jeg har ikke noe imot å bringe dette fornemme, alderstegne ordet til heder og verdighet igjen. Jeg skulle imidlertid ønske jeg ikke behøvde. Jeg skulle ønske at alt sto klart for meg. Men mellom holdepunktene er det fritt fall. Det er der jeg har pleid å dikte. Det er der jeg har holdt meg oppe. Det går ikke denne gangen. Da får jeg heller falle. Jeg tenker meg de svære puslespillene man la i barndommen. Dette kunne ta ukevis, noen ganger måneder, kanskje man trakk det ut med vilje, for gleden ved å arbeide med puslespillet var langt større enn å betrakte det ferdige motivet. Er det en slags trøst? Den er i så fall banal og forbigående, også mager. Himmelen tok forresten lengst tid å legge. Alt i himmelen er likt. Bitene var bare blå. Det hendte også at noen biter manglet. Hvor ble det av dem? Manglet de allerede da vi kjøpte puslespillet hos bokhandleren i Bygdøy allé? Jeg kan fremdeles drømme at det finnes et eget puslespill hvor alle bitene vi ikke kunne finne var samlet. Det er de jeg vil legge. Det er det jeg har brukt livet mitt til.»

mandag 12. oktober 2020

«Knutby» av Jonas Bonnier

Oversatt av Lene Stokseth
Utgitt av Aschehoug 2020

Dette er en roman basert på virkelige hendelser. Hovedpersonenes navn er ikke de samme som i den opprinnelige Knutby-saken, enkelte steder og hendelser er også endret, og dette gjøres det rede for i forordet, men man kjenner igjen miljøet, manipuleringen og maktspillet, mordene og mordforsøkene.

Liker du kriminalhistorier fra virkeligheten, så kan denne romanen interessere. Det virker utrolig og usannsynlig at slikt som skjedde i Knutby faktisk kan skje, men jeg synes forfatteren lykkes i å gi oss innblikk i hvordan sterke personligheter kan få skikkelig tak på andre mennesker, som kanskje er litt enklere og mer ettergivende, og som på grunn av sitt behov for anerkjennelse og kjærlighet utfører de mest motbydelige handlinger for å bli anerkjent, sett og godtatt. Rett og slett en historie å bli skremt av.

mandag 5. oktober 2020

«Hekneveven» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen presten Kai Schweigaard fra Søsterklokkene (2018), han bor og virker fortsatt i Butangen. I romanens nåtid er vi kommet til starten av 1900-tallet. Jehans Hekne, den overlevende tvillingen etter Astrid Hekne, er voksen nå og lever som fostersønn på en husmannsplass, siden Hekne-slekta ikke vil vite av han. Presten har lovet å hjelpe ham og står klar for ham når det skal være, men Jehans hadde vel et slags ungdomsopprør, var stadig gretten og vrien mot presten, og er sørgelig sjelden å se på prestegården nå om dagen. Presten har dessuten evig samvittighetsgnag for det som skjedde med søsterklokkene; den ene reiste sammen med bygdas gamle stavkirke til Dresden, den andre ligger på bunnen av Løsnesvatnet. Er det mulig å gjøre noe rett igjen, av alt det som ble feil?

I likhet med Søsterklokkene er også dette en mektig god historisk roman. Språket er godt, personene er troverdige og interessante, historien er engasjerende. Romanen favner mye; overtro, sagn, overnaturlige/uforklarlige fenomen, livet på gården i gamle dager, jakt og fiske, i tillegg til at den er innom den industrielle revolusjon, første verdenskrig og fly- og flyverhistorie. Dette var en god leseopplevelse for meg; en roman å nyte.

Et fint sitat fra s 77: «Ingen storverk ble gjort av folk som spurte andre til råds.»

Og fra side 357; oldfru Bressum ligger for døden, og presten spør litt rundt hvordan hun har det:
«Susingen i ørene dine, da? Er den likedan?»
«Like ille. Jeg håper den itte følger med når jeg stryker med.»

fredag 2. oktober 2020

«Vinger av sølv» av Camilla Läckberg

Oversatt av Kari Bolstad
Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen Faye Adelheim fra Gullburet (2019). Hun har fridd seg fra ektemannen Jack. Det skulle mer til enn en vanlig skilsmisse; Faye fikk ham også dømt for drapet på deres felles datter Julienne, dette til tross for at Julienne faktisk lever i beste velgående sammen med Faye og Fayes mamma i en liten landsby i Italia. Faye har etablert et eget selskap - Revenge - som hun har gjort stor suksess med. Nå planlegger hun en utvidelse med lansering i USA, men urovekkende nyheter om at noen holder på å kjøpe seg til aksjemajoritet i selskapet hennes må nesten tas hånd om først, før lanseringen i USA. Som om ikke dette var nok å stri med, så lykkes det også Jack å rømme fra fengselet sammen med en annen fange. Faye kjenner seg trygg, men man kan aldri vite... Godt da at hun møter David; en mann hun først ikke estimerer så nøye, men som etter hvert viser seg å ha en rekke kvaliteter Faye kunne tenke seg hos en fremtidig kjæreste og elsker...

Jeg hadde et litt ambivalent forhold til Gullburet, så da Vinger av sølv dukket opp, var jeg usikker på om jeg skulle bruke tid på denne andreboka om Faye. Nå har jeg lest den, og til tider var den spennende og med bra driv, men innvendingene mine fra forrige bok står ved lag. Menn og kvinner framstilles altfor svart/hvitt; menn er gjennomgående dumme og voldelige drittsekker, mens kvinnene er vakre og smarte. At deres hevn er direkte jævlig og ondskapsfull, er liksom greit. Mennene har jo bedt om det, slik de har oppført seg.
Også i denne boka veksles det mellom fortid og nåtid. Fortiden dreier seg om Fayes ungdomsår i Fjällbacka. Vi får være med og oppleve hvor jævlig hun hadde det, og det er vel ment at vi skal forstå hvorfor hun er blitt som hun er blitt. 
I denne boka dukker det opp noen scener med trekantsex som virker helt ut av det blå; jeg kan dessverre ikke tro annet enn at scenene er med kun av spekulative grunner. Spesielt den første sexorigen, der Faye bare helt tilfeldig blir med et ungt, nyforelsket par hjem og de har seg hele natta gjennom - hvor i all verden kom det innfallet fra? Om hun nå gjorde det, var det nødvendig å fortelle det i romanen? Måtte det være med for at vi skal forstå hvor fantastisk frigjort Faye er?

Det er nok mange trofaste Läckberg-lesere som vil la seg underholde av denne romanen; det er jo bare å tenke at dette er fiksjon; er det da så nøye med troverdigheten?
Her er for eksempel et sitat fra side 17 som sier litt om Fayes syn på menn:
«Faye elsket spillet i forhandlinger. Som regel hadde hun menn som motpart, og de gjorde alltid den feilen å undervurdere kompetansen hennes, bare fordi hun var kvinne. Når de så måtte se seg beseiret, fantes det to typer menn. De som gikk fra møtet kokende av sinne, og med et enda sterkere forankret kvinnehat. Og de som ble begeistret og tente på hennes pondus og kyndighet, og gikk fra møtet med en hard bule i buksene og en forespørsel om middag senere på kvelden

søndag 27. september 2020

«Buffy By er inspirert : en spenningsroman» av Ingeborg Arvola

Illustrert av Nora Brech
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Vi møter igjen Buffy fra «Buffy By er talentfull» (2019). Nå har hun lagt slalåmskiene på hylla, for selv om hun var skikkelig god til å stå på ski, var det veldig slitsomt å gå til trening, og mye tid gikk det også. Nå har Buffy lyst til å skrive en spenningsroman, for hun har skjønt at hun antakelig har talent for skriving. Og hvis hun skriver en spenningsroman som blir bestselger, så kan hun bli rik.
Broren Bobby har fått kjæreste, og siden de er som søsken flest, er det et konkurranseforhold mellom Buffy og Bobby. Derfor må Buffy også få kjæreste, og han må være noe mer eller viktigere enn Bobbys kjæreste. Da hun blir sammen med storebroren til Bobbys kjæreste, er hun fornøyd, for han er jo eldre! Viktor er en ordentlig bølle og bråkmaker, men det får gå.
Buffy, broren og mora er fortsatt fattige. Det er lite penger til mat, og det å være med på fritidsaktiviteter som koster noe, er bare å glemme. Ferietur er heller ikke noe de pleier å kunne unne seg. Men akkurat i sommer skal de kanskje få mamma med på noe gratis hun ikke kan si nei til...

Dette er underholdende og morsom lesning. At Buffy er fattig, og alvoret i denne situasjonen, kommer ikke så spesielt godt fram. Til det er fortellerstemmen for vittig og kjekk. Dette blir aller mest en gøyal bok om gøyale mennesker. 

lørdag 26. september 2020

«Rich boy» av Caroline Ringskog Ferrada-Noli

Oversatt av Tina Åmodt
Utgitt av Cappelen Damm 2020

I denne romanen møter vi tre generasjoner kvinner. Første kvinne ut er Gunhilde f. 1921, kalt Gully. Hun var gift med Tord som døde i en ulykke da Gully var 34 år; da hadde ekteparet rukket å få fire barn. Det kan virke som barna var ønsket og elsket mest av Tord, for da han døde var det mye som ikke gikk særlig bra med mors evne til omsorg, kanskje spesielt i forhold til Marianne, den tredje i søskenflokken.
Marianne ble født i 1949, og det er henne den midtre delen av romanen handler om. Marianne faller for Kaj, mannen som senere skal bli far til hennes to barn. Den førstefødte, Niklas, dør etter en ulykke da han er ganske liten. På begynnelsen av 1980-tallet kommer Annika til verden. Foreldrene skiller lag da Annika er i barnehagealder og Marianne får foreldreansvaret. Heller ikke hennes morsevner er av ypperste sort.
Den siste delen av romanen handler om Annika, hennes vanskelige forhold til kjærlighet og menn; vansker som man kan tenke har gått i arv fra generasjonene før henne.

Denne romanen var tidvis engasjerende og interessant, spesielt første og andre del. Tredje del synes jeg er noe rotete/gåtefullt fortalt. Det kan sikkert passe at historien fortelles ustrukturert, hopper hit og dit; siden hovedpersonen er psykisk ustabil og sliten, men det blir tungt å lese; flyten lider av all hoppingen mellom da og nå, og hva som er viktig og uviktig føles ikke proporsjonalt med plassen som brukes på de ulike elementene.

Jeg finner noen setninger som gjør meg usikker på om oversettelsen er helt tipp-topp. Eksempel side 307: «SVT Göteborg hadde fest hos debattredaktøren for SVT Debatt. Oscar hadde tidligere jobbet med mote, men etter at internett hadde gjort det så lett å shoppe og det ble mer eksklusivt med uinnpakket tilbehør som meninger ... kunnskap ... gjorde Oscar det moteriktige valget å bli politisk redaktør i stedet.» 
Hva menes her? Jeg får en mistanke om at oversetter/språkvasker med prikkene har markert at noe er uferdig i setningen, og så har det gått gjennom også siste korrektur uten at det er tatt stilling til hvordan setningen egentlig skal lyde.

Eksempel på feil som man vel kunne forvente at man hadde greid å luke ut side 23: «... og når man åpnet luken datt det ut fire barn...» Den gang da, hver gang når. Det svenske när er lett å tenke alltid skal være når på norsk, men det kan også bety da.
Og infinitivsmerket skal stå sammen med verbet det tilhører, ikke som på side 20: «Hvordan er det i det hele tatt mulig å alene ta vare på fire barn?»
Nok om det.
Vaskeseddelen på boka sier at romanen har "hyppige innslag av befriende humor". Jeg leser som regel ikke vaskeseddelen før jeg leser boka, fordi jeg noen ganger har brent meg på at forlaget røper litt mer av handlingen enn jeg liker, men da jeg leste denne beskrivelsen etter at jeg var ferdig med boka, ble jeg skikkelig overrasket. Jeg kan ikke si jeg oppfattet en eneste en av disse hyppige innslagene av humor. Hva er morsomt med omsorgssvikt, vold i nære relasjoner, og notorisk sammenblanding av sex og kjærlighet? Var det bare meg som ikke så humoren? Syntes du at boka var morsom?

søndag 20. september 2020

«Kongen» av Tom Egeland

Utgitt av Capitana 2020

Finansmannen Christian Collet Archer havner midt i sitt livs verste mareritt da kona og dattera blir kidnappet. Heldigvis har han eks-politimannen Richard Skøyen som sikkerhetssjef i firmaet; en dreven fyr som går sterkt inn for å løse saken. Tross kidnappernes tydelige advarsel, blir også snart politiet, med etterforskeren Siri Schau i spissen, involvert i etterforskningen. Sakte, men sikkert sirkler de inn hvem som kan stå bak, og hvor de kidnappede kan ha blitt skjult.

Et stykke på vei var denne spenningsromanen fengende, med bra driv og interessante karakterer. Men så blir det etter hvert litt for mye av alt. Her er det mange som jobber med den samme saken, både blant skurker og helter. I tillegg til politiet og sikkerhetssjefen i Archers firma skal vi også følge med på journalisten Linda Mikalsens jakt på nyheter fra etterforskningen. Dette medfører mange hopp mellom de ulike aktørene. Et litt mer konsentrert plot, med færre involverte, tror jeg hadde gjort historien bedre.

Egeland forteller i en likandes småhumoristisk tone - som gjør boka lettlest - og underveis har han flere gode betraktninger. Som på s. 35-36 hvor vi gjennom Christians tanker får beskrevet hvordan arbeidsfordelingen er hjemme hos han og kona: «Monica var alltid hjemme når barna kom fra skolen. Selv hadde han overlatt driften av familien til henne. Det var slik han så på det - driften. Monica var familiens HR-avdeling, sosialdepartementet og utenriksdepartementet. Selv var han Finansdepartementet og, når det måtte til, Justisdepartementet
Egeland er god til å gå inn i de enkeltes tanker og forestillinger. Eksempel s. 376, det vi får et innblikk i den selvgode italieneren Francescos tanker: «Han forsto seg på kvinner. Det handlet om biologi, ikke fri vilje. Instinkter. Villfarne hormoner. Frykten og fraværet fra familien forstyrret balansen i kroppen hennes. Han visste hva hun trengte. En mann. Det er slike ting menn vet. Han så henne for seg. Uten klær. Mørke øyne. Fyrig og lidenskapelig slik bare en nøden kvinne kan være. Gjennom buksen masserte han seg i skrittet...»
Mange av disse tankeinnsynene tilfører noe ekstra og farger historien, men av og til blir de dessverre forstyrrende digresjoner og kunne med fordel vært fjernet.

Nei, jeg ble ikke helt overbevist denne gangen; jeg vet at Egeland kan bedre enn som så. Kan det være at Egeland og forlaget har tatt litt for lett på jobben denne gangen? Både plottet og utførelsen kunne vært bedre med mer jobbing og finpuss.

tirsdag 15. september 2020

«Tollak til Ingeborg» av Tore Renberg

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Tollak er ein gretten gammal mann; han hatar tida han lever i, han hatar folk i bygda, og dei hatar sikkert han og. Han bur på garden attmed sagbruket han ein gong dreiv, før den nye tida kom og gjorde det umogleg å få drifta til å bera seg. Berre Oddo bur i lag med han, Oddo som han tok til seg då han var gutunge, av di mora ikkje greidde å ta seg av han då mannen hennar fall ifrå. Oddo er vaksen no, men som Tollak seier det i boka har Oddo ingen alder; han vil alltid vera avhengig av pass og stell.
Dei to vaksne ungane til Tollak, Jan Vidar og Hillevi, har for lengst flytt ut. Og kona Ingeborg forsvann for nokre år sidan. Tollak saknar henne. Han saknar henne noko enormt! Utan henne blir det meste meiningslaust. Og no er han vorten sjuk, kjem til å døy om ikkje så lenge. Då er det vel på tide å dele med ungane, dei store, tunge løyndomane han ber på...

Det er Tollak sjølv som fortel, i ein dyster, ordknapp stil som byggjer opp om mørkret i forteljinga. På bygda går Tollak som "Tollak til Ingeborg", altså Tollak som høyrer til Ingeborg. Utan Ingeborg er han ikkje den han var, og det synest ikkje mogleg å finne fotfeste som berre Tollak, ikkje ein det er til å halde ut med i alle fall.

Dette er engasjerande og lettlest om tunge skjebner og alvorlege tema. Det kan verke som ein umogleg kombinasjon, men Renberg får det til!

fredag 11. september 2020

«Oppdrag abort» av Jenni Hendriks og Ted Caplan

Oversatt av Line Almhjell
Utgitt av Kagge forlag, 2020

Veronica Clark (17) er ei vellykka jente med alt på stell. Flink på skolen, populær, pen, og med en kjæreste som er både kjekk og snill. Det passer uhyre dårlig i planene hennes at hun blir gravid, men det blir hun altså. Enda hun og kjæresten har brukt prevensjon; noe så utgjort! Hun er ikke i tvil om hva det nå er hun å gjøre; hun må ta abort! Men hvordan skal hun få det til uten at noen får greie på det? Hun finner ut at hun må reise ca 1600 km for å komme seg til Alburquerque, der reglene er slik at en 17-åring kan ta abort uten samtykke fra foreldrene. Og hvordan skal hun komme seg dit? Løsningen blir Bailey. De var venninner før de begynte på high school, men mistet hverandre av grunner Veronica ikke helt husker. Nå drar de sammen på reise, og underveis opplever de litt av hvert av både hindringer og positive overraskelser.

Det er lett å la seg sjarmere av denne ungdomsromanen. Det er Veronica selv som forteller, i en ganske vittig og energisk tone. Det er driv i handlingen, mye som skjer, og spenningen holdes oppe hele veien; kommer Veronica til å lykkes med planen sin, eller går den i vasken? Motforestillinger mot abort kommer også opp underveis, ved at jentene treffer personer som ikke støtter fri abort og som stikker kjepper i hjulene.

Omslaget til boka er knall rosa og signaliserer vel ganske direkte at dette er ei bok for jentene.

«Kjære Evan Hansen» av Val Emmich med Steven Levenson, Benj Pasek og Justin Paul


Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Utgitt av Aschehoug 2018

Evan Hansen har det ikke greit. Helst vil han holde seg hjemme for å unngå ensomheten og de sosiale nederlagene på skolen, men han må jo på skolen. Av psykologen sin har han fått som oppgave å skrive brev til seg selv; positive, oppmuntrende brev, dette som ledd i terapien. En dag er Evan Hansen skikkelig på etterskudd med å få brevet ferdig til timen hos psykologen, så han sitter på skolen og taster sammen noen setninger, som han deretter skriver ut på skolens printer. Og det er da det skjer: Brevet havner i hendene på Connor Murphy, en ganske sær og sur fyr som de aller fleste skygger unna. Connor lurer på hvorfor navnet til søstera hans står i Evans brev; det er kanskje derfor han i det hele tatt bryr seg.
Før han fordufter med Evans brev, skriver han navnet sitt på Evans gipsede arm. Som den eneste som har giddet.
Noen dager senere kommer det fram at Connor har tatt livet av seg, og Evans brev blir funnet. Brevet tolkes som et selvmordsbrev; Connors avskjed rettet til Evan Hansen, og Connors familie trekker dermed den slutningen at Evan Hansen var venn av Connor. Den eneste vennen, faktisk.
Det blir vanskelig for Evan Hansen å forklare den egentlige sammenhengen, og snart er han rotet inn i et spinn av løgner. Han ville det jo ikke slik, men faktum er at løgnene er til gode for ham; plutselig blir han en som betyr noe, en som folk legger merke til og vil henge sammen med.

Kjære Evan Hansen er opprinnelig en musikal, som siden er blitt til roman. Og det skal også bli film.
Jeg har bare hørt utdrag av musikalen, men kunne godt tenke meg å se og høre hele, og gjerne også se filmen. Dette er en engasjerende roman for ungdom og unge voksne, fortalt med humor, varme og god energi. Og den burde kunne interessere guttene like mye som jentene.

mandag 7. september 2020

«Kongeriket» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2020

Brødrene Carl og Roy Opgard er endelig sammen igjen, for nå er Carl tilbake i bygda etter mange år i utlandet.
Roy jobber på stedets bensinstasjon og har det egentlig greit nok med det enkle livet han lever.
Men Carl har planer. Store planer. Han vil bygge høyfjellshotell på eiendommen hvor brødrenes barndomshjem ligger. Det gjelder bare å få bygdefolket med på planene, spesielt den store spleisen som må til for å få reist bygget.
Carl er lillebroren som har vokst seg større enn storebroren, både i fysisk størrelse og graden av vellykkethet. (I alle fall tilsynelatende.) Men når det oppstår problemer i Carls opplegg, er storebror helt nødvendig å ha. I ungdommen banket Roy sjalu mannfolk som gikk løs på Carl når han kom i skade for å bli litt for vennlig med damene deres. Men det har dessverre hendt, og kommer til å hende igjen, at ryddejobbene er av helt andre dimensjoner...

Forlaget har satt merkelappen spenning på boka, og det er sant at det er store elementer av spenning her, men det kan også sies å være elementer fra andre sjangere. Jeg er fristet til å bruke betegnelser fra filmverdenen; måten historien er bygd kan sammenliknes med filmens fortellermåte; den er scenisk og visuelt bygd opp, med enkelte snedige overganger mellom scener. Like gjerne som å kalle dette spenning eller bygdekrim (som jeg også ser har vært brukt), kan betegnelsen (romantisk) actionkomedie med elementer fra westernsjangeren passe. Western, ja, for her går det ganske lovløst for seg til tider.

Boka framstår for meg som noe ujevn. Den har en bra start, men midtpartiet er seigt og ganske stillestående, for så å ta seg opp igjen mot slutten av boka. Det er som om fortellerstemmen ramler litt utav det; mister liksom retningssans, energi og troverdighet et sted omtrent midtveis.
Fortellerstemmen er i utgangspunktet muntlig, røff og slurvete, man bryr seg ikke om rettskriving, det kan stå "stjært" istedet for stjålet, og det er a-endinger en masse.
Historien fortelles ikke strengt kronologisk; vi får stadige tilbakeblikk til guttenes oppvekst og ungdomstid.

Det er mye bra i boka, for eksempel mange gode betraktninger/bilder, som dette på s 322:
«Etterpå var det kondolanser og en endeløs rekke av bleke, sorgtunge ansikter, som å sitte i bilen ved veibommen og se toget passere, ansikter som stirrer ut, tilsynelatende på deg, men som er på vei til helt andre steder.»

Enkelte elementer i historien harmonerer kanskje ikke helt med det jeg tenker er den røde tråden. Jeg synes ikke det er noe galt i å mikse ulike sjangere, men her er det noe hår på midten av skolten som har ramlet helt ut av fletta, om dere skjønner bildet.
Det passer i en spenningsroman med en hardtslående hovedperson at det kommer enkelte ganske rå, direkte sexscener, men hva med de mer romantiske og søtladne scenen der Roy har seg med dama han elsker? Og hva med historiene om Roys elskerinner; tilfører de egentlig historien noe, er de godt for noe? De kunne vært skrelt vekk, spør du meg. Men de er kanskje med for å vise for utrolig tiltrekkende Roy er, uten å forstå det selv.

Fortellerstemmen, og det er Roy selv som forteller, er hovedsaklig kvikk og ganske morsom, men av og til bikker det kløktige over i plumpe og vulgære vendinger. Som side 601: «Det steig opp i meg som dritt i en tett dass, hadde gjort det lenge, og nå nådde det kanten og velta ut.»
Noen synes sikkert det er forfriskende med slike bilder, men Nesbø kan bedre enn dette.

Konklusjon: Jeg tror med fordel man kunne kuttet ganske mye i midten av romanen, og sikkert frisert litt her og der ellers også, for å få en ens klang i stemmen og en god følelse av helhet gjennom hele fortellingen.

fredag 4. september 2020

«Døgnåpent» av Sayaka Murata

Oversatt av Magne Tørring
Utgitt av Font forlag 2020

Keiko har jobbet på døgnkiosken Smile Mart i 18 år, men ikke som fast ansatt; det er etter eget ønske at hun bare jobber som timeansatt. Nå er hun 36, og det som gjorde at hun passet inn og følte seg bra - nemlig at hun hadde en jobb å gå til hver dag, som hun mestrer til fulle - er ikke nok lenger. Familie og venner forventer at hun enten har en fast stilling som er noe, eller at hun gifter seg og får barn.
Keiko har alltid vært annerledes, men har ønsket å være som andre og har forsøkt så godt hun har kunnet å tilfredsstille andres forventninger til henne. Er det mann og barn hun må ha for å passe inn, så får hun vel skaffe seg det, da.
Når den arbeidssky, gretne og hengslete Shiraha dukker opp, aner Keiko en mulighet til å få gjort de nødvendige endringer med livet...

Denne korte romanen (bare 156 sider) var fornøyelig lesning. Keikos måte å se verden og seg selv er ganske underfundig.
Romanen skiller seg ut fra mengden, og kan absolutt anbefales til lesere som liker lettleste, hyggelige romaner, som også har en dypere mening.
Jeg ser at romanen noen steder har fått merkelappen kjærlighetsroman, noe jeg ikke synes passer. Jeg lurer på om de som har satt på denne merkelappen egentlig har lest hele romanen.

fredag 21. august 2020

«Ingemar Modigs oppvåkning» av Mikael Bergstrand

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Utgitt av Anemone forlag

Ingemar Modig våkner hver morgen litt før 8, tidsnok til å skru av klokkeradioen før den gir lyd fra seg. Dette med å våkne før alarmen går er en av flere tvangshandlinger han har lagt seg til. Livet består av faste rutiner han finner helt nødvendig å holde seg til. Men så treffer han den 11-årige tøffe fotballjenta Dalia, og livet hans blir etter hvert ganske annerledes...

Dette er en koselig roman, om vennskap mellom generasjoner, om håpet som finnes om at ting skal bli bra, selv når alt synes svart.
Som regel når man går i gang med en roman av denne typen, så vet man omtrent hva man får. Det er ingen store overraskelser her, men det er altså som forventet. Fortellerstemmen har en humoristisk tone som sjarmerer; mye på grunn av den er dette en roman man trygt kan anbefale til lesere som liker sjangeren.
Likte du En mann ved navn Ove av Fredrik Backman, eller romanene til Karin Brunk Holmqvist, så har du her noe som kan minne om dem.

torsdag 13. august 2020

«Alle fugler små» av Hanne Gellein

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Vi skal til Trondheim, der Ingeborg jobber som dommer. Mens hun holder på med forberedelser til en krevende rettssak, oppdager hun en kjøttmeis inne i huset der hun bor. Den kan ikke ha kommet inn selv, men må være plassert der. Dette fyller henne med uro og vanskelige følelser, siden kjøttmeis var yndlingsfuglen til datteren Maja, som druknet i Nidelva for noen år siden.
Silje arbeider som patolog. Under obduksjonen av en guttunge oppdager hun noe som gjør henne oppsatt på å finne ut hva som har skjedd med gutten, og hva som kan ha skjedd med andre barn før ham – hun ser nemlig en sammenheng med et par eldre saker.
Siljes og Ingeborgs historier flettes sammen ved at de nøster i hver sin ende i det som skal vise seg å være samme sak.

Forfatteren er sykepleier, og Alle fugler små er hennes debut. Jeg synes dette var en ganske lovende debut. Mye er velskrevet, spesielt liker jeg når forfatteren roer ned, lar oss bli kjent med personer og miljø. Starten av romanen var det jeg likte best. Etter hvert synes jeg historien hopper litt mye mellom hovedpersonene, jeg synes også historien er vel kompleks og persongalleriet kunne med fordel vært mindre. Dialogene kunne vært jobbet mer med, slik at de lød troverdige/muntlige, og unødvendige detaljer kunne vært kuttet. Jeg tror også romanen kunne vært vel så spennende, og mer troverdig, om det hadde vært færre drap. 

onsdag 5. august 2020

«Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal 2020

Vigdis begynner å nærme seg 50. Hun er trebarnsmor; den eldste sønnen har flyttet på hybel for å studere (men han vil fortsatt ha adventskalender med 24 pakker laget av mor!), mens de to yngste enda bor hjemme. Ektemannen Rune er hekta på sykling, og virker gjennomgående lite koblet på det som skjer hjemme; det er Vigdis som er daglig leder i heimen, organiserer og administrerer, jobber og står i for at alt skal fungere noenlunde knirkefritt. Ved siden av jobben som jordmor og alt familie- og husstell blir det lite fritid. Dette dobbelt/trippel-arbeidet, som blir så lite satt pris på av de som hele tiden sørves, kjenner hun at hun er så inderlig lei av. Hun føler seg ufri, uglad. Hun har en stund nå tenkt på muligheten av å forlate Rune, men kan hun egentlig det når han faktisk er snill og grei, aldri har slått henne; ikke drikker han eller er utro, heller. Er det lov å gå da?
Bokas andre hovedperson er Linn, gift småbarnsmor, som til sin skrekk merker at mennene har sluttet å snu seg etter henne; hun som alltid ble regnet som den mest tiltrekkende i venneflokken, og som - ifølge mora - kunne velge på øverste hylle blant menn. Kanskje er det fordi hun føler seg sultefora på oppmerksomhet at hun ender opp med å være utro med en temmelig tilfeldig fyr, bare fordi det byr seg en anledning...

Jeg har lest flere bøker av Heidi Linde; jeg husker jeg leste debutromanen hennes for voksne, Under bordet (2002), (lenge før jeg begynte å blogge) og tenkte at dette er en forfatter jeg skal følge med på videre. Men jeg har ikke lest alle bøkene hennes likevel; i noen romaner (som Nu, jävlar!) skriver hun om flere som ikke har noe særlig felles; det blir for meg en samling kortromaner/noveller mer enn en roman, og det var jeg ikke begeistret for. Jeg lurte på om de to hovedpersonene i årets roman skulle samhandle, eller hva. Det viser seg at de har felles berøringspunkter, i alle fall.
Grepet med å ha både Linn og Vigdis i hovedrollene, som utfolder seg i hver sin "fløy" av romanen, gir forfatteren mulighet for å vise kvinners - eller skal vi si foreldres - utfordringer i familielivet på ulike stadier, både når barna er i barnehagealder, og når de er i skolealder, uten å spre romanens handling ut over et altfor stort årsspenn. For Linns datter går i barnehagen, så da får vi kjenne litt på hvordan det kan oppleves å ha barn i førskolealder.

Jeg likte denne romanen godt; jeg tenker at de som leste Full spredning av Nina Lykke og lot seg begeistre, godt kan komme til å like denne også. Fortellerstemmen i Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet er litt mindre anmassende, har et mer behagelig toneleie, men også her får vi en dose samfunnskritikk, eller skal vi si menneskekritikk? Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i episoder og personligheter som dukker opp i romanen. Her er mye om foreldrerollen og om samliv som er blitt i overkant krevende; det glir ikke av seg selv lenger, etter at forelskelsen er slitt vekk og hverdagen suger alt man har av krefter.

tirsdag 14. juli 2020

«Bare deg» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Iris har så langt hatt lite hell i kjærlighet, men det var før hun traff Pål. Han er kjekk, kjærlig, omtenksom, god i senga, det er nesten så Iris må klype seg i armen - er dette sant? Det virker nesten som om Pål kan lese tankene hennes, forelskelsen er intens og altoppslukende.
Etter at de har vært sammen en stund merker Iris at hun stadig prioriterer samvær med Pål framfor venninnene. Helgen hun skulle blitt med dem til København blir hun dessverre dårlig og må bli hjemme, og i tiden som følger får hun kløende utslett, får veldig lite energi og blir lett hissig og irritert.
Pål er heldigvis fortsatt tålmodigheten selv, steller og stuller for henne, og tar seg av alt. Men er omsorgen hans helt ekte følt? Eller er det egentlig noe usunt i denne nærmest selvutslettende oppførselen?

Jeg har lest de fleste av Schulmans bøker som er oversatt til norsk; kvaliteten har vært noe varierende. Men dette er noe av det beste jeg har lest av henne. Forlaget har satt merkelappen relasjonsgrøss på boka, kanskje kunne man også kalt det en psykologisk thriller.

Perspektivet veksler mellom Pål og Iris, der Pål forteller selv, mens en tredjeperson forteller om Iris. Påls kapitler veksler mellom nåtid og fortid, men det er stort sett lett å holde oversikten på hvor man er i historiens gang.

«Bow & arrow : en tegneseriedagbok fra London» av Ida Larmo

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Ida reiser til London for å studere illustrasjon. Det burde føles spennende og hun burde sikkert glede seg, men det føles jo også litt skummelt. Det er langt hjemmefra, hun kjenner nesten ingen, hybelen er nitrist, og som fattig student har man ikke mulighet til å delta på hva som helst opplevelser som gir glede...

Dette er en lettlest historie i form av tegneserie, som sikkert mange vil kjenne seg igjen i. De fleste som er voksne i dag flyttet hjemmefra i ungdommen, og følelsen av å være alene, usikker og redd har vi vel hatt noen og enhver.
Jeg likte denne boka veldig godt; fine tegninger og farger, og spennende å se hvordan Ida opplevde studenttilværelsen i London.

For ungdom og unge voksne.

søndag 12. juli 2020

«Sinne» av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Utgitt av Samlaget 2020

Synne er 15 år og har ADHD. I barneskulen tok ho medisin for å betre konsentrasjonen, men no har ho greid seg utan ei tid. Ho - og folk rundt henne - merkar at ho blir fort sint; jamvel om ho veit at klassekameratane gjer det for å provosere, hender det at det er nok at einkvan på ert kallar henne for Sinne i staden for Synne, så tenner ho på alle pluggane.
Kanskje ikkje så rart då at rådgjevaren på skulen ymtar frampå at Synne burde vurdera å starte med medisin att.
Det rotar seg til for Synne utover i boka. Bestevenninna Torunn trur seg til henne, og fortel at ho er begeistra for den nye guten i klassa, Johan. Og Synne får seg ikkje til å seie at ho og Johan faktisk er i ferd med å bli kjærestar. Då Torunn litt seinare får greie på at Synne og er interessert i Johan, opplever ho det naturleg nok som eit ubegripeleg svik. Synne blir stadig meir redd for å miste Torunn til Kine, som heilt tydeleg er ute etter å "stele" Torunn frå henne.
Som om ikkje dette er nok, er det trøbbel på heimebane og. Faren har flytt frå henne, mora og storebroren, av di han har fått seg ny dame. Synne kan ikkje fordra den nye dama, og då ho får greie på at faren og den nye dama ventar baby, er det meir enn ho klarar å fordøye...

Det er mange referanser til Harry Potter-universet i boka. Trylleformlar, karakterar (som Slur) og fenomen (som brølerar) dukkar opp her og der. I starten tykte eg ikkje dette var så vellukka - det kjendest litt "utanpå" og eg tenkte og at ungdom som les Sinne kanskje vil synes noko av dette blir for barnsleg. Men etter kvart tykkjer eg det høver at Potter-universet er med på ferda. Potter-bøkene er nemleg dei einaste bøkene Synne har lest (eller har fått lest høgt for seg), og det i seg sjølv betyr mykje for henne som stort sett ikkje har hatt konsentrasjon nok til å samle seg om å lese lengre tekstar.

Når eg les denne boka skjønar eg kvifor Synne blir rådd til å vera open om ADHD-en sin. Om ho tidleg hadde fortalt det til klassen, kunne medelevar sikkert forstått meir av oppførselen hennar og kvifor ho stadig havnar i situasjonar; dei kunne vore meir tålmodige og gjett henne meir rom å utfalde seg i.

For ungdom - kanskje gutar vil kjenne seg att og? - frå ca 12 år og oppover.

fredag 10. juli 2020

«Hvert skritt du tar» av Lisa Jewell

Oversatt av Anita Garmannslund
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Joey (eller Josephine) vender hjem etter fire år i utlandet. Fra utenlandsoppholdet har hun med seg ektemannen Alfie, som hun kanskje giftet seg litt forhastet med. De flytter inn til Joeys bror, Jack, som er gift med Rebecca. Huset deres er romslig og Jack vil gjerne ha dem hos seg. I det minste til de har fått seg gode jobber og råd til å etablere seg.
Da Joey treffer en av naboene, den respekterte rektoren Tom Fitzwilliam, kjenner hun en sterk og nesten uimotståelig dragning mot ham. Det er noe ved ham, noe veldig tiltrekkende; det betyr ingenting at han er mye eldre enn henne, er gift og har en sønn som snart er voksen.
Bess, en av elevene ved Toms skole er også veldig betatt av Tom. Hun er bare femten, og venninnen Jenna forsøker å passe på henne og hindre henne i å gjøre noe dumt. Til sin forskrekkelse oppdager hun at rektor Tom ser ut til å ha noen skjelett i skapet, og det blir enda viktigere for henne å holde Bess unna ham...

Lisa Jewell er en engelsk forfatter som jeg kjente til som forfatter av feelgood- og kjærlighetsromaner. Jeg har ikke vært fristet til å lese noe av henne tidligere, men da jeg leste vaskeseddelen syntes jeg denne virket spennende, for psykologiske thrillere er noe jeg kan like. Spenningen er godt porsjonert utover, slik at jeg holder på nysgjerrigheten og ønsker å lese videre. Og løsningen på saken kom overraskende, så forfatteren har lyktes i å lure meg til å se dit hun vil. Lett og underholdende spenningsroman.

mandag 6. juli 2020

«Fallesjuke» av Randi Fuglehaug

Utgitt av Kagge forlag 2020

Journalisten Agnes har flytt attende til Voss etter mange år i byen. Dette året startar Ekstremsportveko på Voss ekstra ekstremt, med ein kvinneleg fallskjermhoppar som stupar i bakken og døyr. Det viser seg ganske snart at fallskjermen til den omkomne var tukla med, og politiet startar drapsetterforsking. Agnes kjente den omkomne og venninnene hennar frå ungdommen, og dette i tillegg til at ho har ein god ven som jobbar i politiet, kan gje henne tilgang til viktig informasjon.
Sjølv om redaktøren tek henne av saka, held ho fram med undersøkinga, og sakte, men sikkert sirklar ho inn kva som har skjedd, kva som var motivet, og kven mordaren er.

Det er ganske vanleg at journalistar spelar hovudrolla i krim. Dei er jo flinke til å grave, tenkje utanfor boksen, og ikkje treng dei ta omsyn til dei strikte reglane som politiet må rette seg etter.
Forfattaren er sjølv journalist, og Fallesjuke ser ut til å vera hennar debut som forfattar av skjønnlitteratur for vaksne. Fuglehaug har ei sikker forteljarstemme; tonen er kvikk og litt humoristisk. Persongalleriet blir litt vel stort, handlinga kunne vore meir spennande, men den kvikke tonen og den smått sjølvironiske hovudpersonen er som eit friskt pust og kan åleine bera historia ganske langt.

torsdag 18. juni 2020

«Mørk ild» av C.J. Sansom

Oversatt av Knut Johansen
Utgitt av Press forlag 2009

Vi er i London i 1540. Advokat Shardlake skal forsvare ei ung kvinne som er tiltalt for mord, men blir også satt i sving av Thomas Cromwell, kongens viktigste mann, i en sak som viser seg å være både innfløkt og farlig. Det handler om en nesten magisk væske, så brennbar at den sluker alt. Denne såkalte greske ilden kan være et mektig kampmiddel, men må for all del ikke falle i gale hender...

Dette er bok nummer to i en serie om Shardlake; jeg har ikke lest den første, men det gjorde ingenting for lesingen av denne.
For deg som liker historisk krim, eller en god fortelling som varer en stund; denne boka er på over 550 sider.

søndag 7. juni 2020

«Kan jeg bli med deg hjem : noveller» av Marie Aubert

Utgitt av Oktober forlag 2016

Dette er en fin novellesamling jeg ikke har så mye å skrive om. Dette er lettlest og engasjerende; jeg leste i boka på senga om kvelden og tenkte jeg skulle lese bare ei novelle, men det ble til at jeg leste ei til, og ei til, for det gikk så fort og greit unna.

Jeg har tidligere lest Voksne mennesker av samme forfatter, og jeg liker det hun gjør. Helt klart en forfatter jeg vil følge med på i fortsettelsen.

«Alle andre» av Sally Rooney

Oversatt av Tiril Broch Aakre
Utgitt av Armada 2019

Connell og Marianne går i samme klasse, men i løpet av skoledagen snakker de ikke med hverandre. Connell er en av de kule, en av de som er godt likt og har mange å henge med, mens Marianne regnes som spesiell og overlegen eller noe; hun holder seg i alle fall for seg selv og når hun sier noe er det helst noe litt vel direkte og kanskje provoserende eller sårende.
Men på fritiden begynner de to å snakke og være sammen. Connells mor vasker nemlig hjemme hos Marianne, og han kommer kjørende for å hente moren. Noen ganger kommer han litt tidlig og må vente på at moren skal gjøre seg ferdig, og da byr det seg anledninger for at han kan snakke med Marianne.
Det utvikler seg etter hvert til et vennskap mellom de to, og de har sex. Men Connell vil ikke at de skal vise ute blant folk at de er kjærester eller sammen. I starten er det greit for Marianne, men etter hvert kjenner hun kanskje at det er sårende, som at hun ikke er bra nok. Og det de to deler, betyr det ingenting for ham?

Dette kunne vært en lettbeint feelgood- eller kjærlighetsroman å dømme etter fargene på omslaget, men å sette slike merkelapper skaper visse forventninger som du ikke får helt oppfylt i denne boka. Jeg vil si du får mer, du blir kanskje overrasket, og kanskje blir du litt sliten av å håpe det beste for disse to; at de skal finne ut av hverandre og klare å holde sammen gjennom studietida hvor de ikke bor på samme sted og treffes sjelden. Dette er en interessant og velskrevet historie med tema vennskap, kjærlighet, mellommenneskelige relasjoner.

På biblioteket mitt står boka sammen med voksenlitteraturen, men romanen kan absolutt passe for ungdom og unge voksne.

Originaltittelen er Normal people, noe jeg synes er en bedre tittel enn den norske. Og du har sikkert fått med deg at boka er filmatisert til en TV-serie med samme navn, altså Normal people.

søndag 24. mai 2020

«PS: jeg elsker deg fortsatt» av Jenny Han

Oversatt av Thomas Ingebrigtsen Lem
Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen Lara Jean fra Hvis du bare var min (2019). Liksom-forholdet med Peter utviklet seg til et ordentlig kjærlighetsforhold i forrige bok, men avsluttet med en skikkelig knute på tråden.
Årets bok starter med at Lara Jean og Peter skværer opp og finner ut at de forsatt vil være sammen. De har det fint med hverandre til tross for at de er ulike, men det er selvfølgelig stadig nye skjær i sjøen. Peters eks-kjæreste for eksempel, hun har det med stadig å behøve Peters skulder å gråte ut på, og Peter stiller opp til tross for at han vet at Lara Jean ikke liker det.
Og noen filmet Peter og Lara Jean i et intimt øyeblikk i boblebadet da de var på leir, viser det seg, og legger det ut på nettet. Det ser virkelig ikke bra ut! Sannheten var at de bare klinte, men på filmen ser det ut som de går mye lenger enn det...
Og som om ikke dette er nok å sjonglere har Lara Jean begynt å brevveksle med John som hun var forelsket i en gang i tiden, før han flyttet og de mistet kontakten. John er kjempekjekk, morsom og grei, og Lara Jean opplever nok en gang at det er mulig å ha følelser for to gutter på én gang...

Jeg kastet meg over denne boka fordi den forrige boka om Lara Jean engasjerte meg skikkelig. Jeg er ikke akkurat like begeistret for oppfølgeren; deler av plottet kjennes som en reprise av første boks hendelser, og enkelte episoder føles konstruert for at forholdet mellom Lara Jean og Peter stadig skal settes på prøve.

Men selv om jeg ikke var akkurat like begeistret som jeg var for første bok, så er Lara Jean med familie og venner en gjeng jeg har lyst til å følge videre, så jeg kommer nok til å lese neste bok også, når den kommer.

lørdag 23. mai 2020

«Hvis du bare var min» av Jenny Han

Oversatt av Thomas Ingebrigtsen Lem
Utgitt av Gyldendal 2019

Lara Jean er den midterste av tre søstre. De bor med faren sin, moren er død for flere år siden. Margot er eldst, og lillesøster blir kalt Kitty. Idet romanen starter, reiser Margot helt til Skottland for å gå på skole der. Hun tror ikke på langdistanseforhold, og slår opp med kjæresten Josh før hun drar. Lara Jean reagerer veldig på dette, både fordi hun ser hvor knust Josh blir, og fordi hun selv er aldri så lite forelska i Josh.
Uten Margot hjemme er Lara Jean eldste jente, får flere plikter i huset og føler hun må ta seg mer av lillesøster. Savner Margot gjør hun også, så livet kjennes ikke så greit. Og så blir det bare enda verre... Lara Jean har nemlig samlet på brev hun har skrevet til gutter hun har vært forelsket i, deriblant Josh (!), men aldri sendt. Plutselig er disse brevene borte vekk, for snart å dukke opp hos de respektive som var gjenstand for hennes forelskelse. Det er fryktelig pinlig, spesielt at Josh får greie på at Lara Jean var forelsket i ham lenge før det ble et par av ham og Margot.
For å redde seg unna og samtidig gjøre storsjarmøren Peter en tjeneste, går hun med på å late som om de to er kjærester. Peter vil gjøre eksen sjalu, og det er lettere for Lara Jean å snakke seg vekk fra de vanskelige greiene med Josh når hun plutselig har fått kjæreste.
Men hvor enkelt er det å spille kjærestepar uten å gjøre kjæresteting? Og hva kommer far og Kitty til å synes når de får vite om det? Og hvorfor bryr Josh seg så mye om dette, sier at Peter ikke er noe å samle på og at hun er altfor bra for en sånn en?

Denne ungdomsromanen, som også er filmatisert, er skikkelig fin lesning for den som liker å lese om følelser, forelskelse, og relasjoner mellom mennesker.
Boka har en oppfølger i PS: jeg elsker deg fortsatt som kom på norsk i år. Den har jeg nå lånt fra biblioteket og jeg gleder meg til å gi meg i kast med den. Bakpå årets bok står det at den er første i en trilogi, mens det på forlagets hjemmeside står at den er første bok i en serie. Da får vi vel bare se hvor mange bøker det er stoff til.

fredag 15. mai 2020

«Den endeløse stranden» av Jenny Colgan

Oversatt av Hege Frydenlund
Utgitt av Gyldendal 2020

Vi møter igjen Flora fra Velkommen til Floras kafé. Hun har sluttet i jobben som advokatassistent og er blitt kjæreste med sin tidligere sjef, Joel. De elsker hverandre, men forholdet er ikke bare uproblematisk. Joel jobber altfor mye, er bortreist uker og måneder i strekk, og mens han er bortreist er det vanskelig å ha noe særlig kontakt. For jevnt over er han veldig lukket, avviser de fleste av Floras forsøk på å snakke ut, så hun må jo lure på om han egentlig vil satse på forholdet!?
Floras kafé er populær, likevel er det vanskelig å tjene noe særlig på driften. Så: Vel er Flora glad for å ha flyttet hjem til øya Mure, men helt rosenrødt er livet likevel ikke...

Årets roman om Flora likte jeg bedre enn den første, kanskje fordi det denne gangen er med skjebner som engasjerer på et litt annet plan enn bare det koselige. Blant bipersonene i romanen finner vi legen på øya, Saif, som er flyktning. Han venter og håper på å bli gjenforent med kona og to sønner som han kom vekk fra under flukten.
Det er også noe med Colton Rogers. Han ble i forrige bok kjæreste med Floras bror, Fintan, og de planlegger forlovelsesfest og bryllup, men det er noe alvorlig han holder skjult.
Disse sidehistorien i tillegg til historien om hvordan Floras og Joels forhold utvikler seg, bidrar til at romanen har et bra driv - jeg får hele tiden lyst til å lese videre, og boka er temmelig fort slukt.

«Velkommen til Floras kafé» av Jenny Colgan

Oversatt av Hege Frydenlund
Utgitt av Gyldendal 2019

Flora MacKenzie bor i London der hun jobber som advokatassistent. Hun trives med det, lengter aldeles ikke hjem til den skotske øya Mure. Sjefen hennes, Joel, er hun håpløst forelsket i. Hun vet at hun bare bør unngå ham, for han er arrogant og kald, men dessverre er han innmari kjekk, så hun tillater seg å fantasere bare LITT om at det en vakker dag kan bli noe mellom ham og henne...
Joel får en ny klient - rikingen Colton Rogers - som skal drive hotell på nettopp øya Mure hvor Flora kommer fra. Colton trenger hjelp til å innynde seg lokalbefolkningen, og spesielt kommunestyret, slik at han får flyttet en planlagt vindmøllepark for at den ikke skal bli liggende midt i åsynet til sine kommende hotellgjester. Joel kobler Flora på saken, motvillig reiser hun tilbake til øya hun nærmest flyktet fra etter morens begravelse...

Dette er en underholdende feelgood-roman, der man neppe blir særlig overrasket over hvordan det bærer i vei, men hygger seg med den lette, humoristiske tonen historien er fortalt i, engasjerende personligheter (eller vi kan si typer), små intriger, kjærlighet, vennskap, og matlaging med beskrivelser av matretter og råvarer som kan medføre vann i munnen.

Forlaget kunne vært grundigere med den siste korrekturen; det er fortsatt skjønnhetsfeil å finne i teksten.
Når det gjelder selve historien er det enkelte elementer jeg synes er litt vel sukkersøtt og tåpelig, for eksempel koblingene til sagnet om selkiene. Men dette kan være smak og behag; andre lesere kan jo synes at akkurat dette elementet av folklore hever romanen?

fredag 8. mai 2020

«Som ild» av Sara Lövestam

Oversatt av Line Almhjell
Utgitt av Gyldendal 2016

Anna er med pappa til ei øy i den svenske skjærgården. Der i den enkle hytta har de tilbrakt alle sommerferier som Anna kan huske. Men noe blir annerledes i år. For i et skikkelig fint og påkostet sommerhus bor Louise med mor, far, bror og brorens kompis. Det er langtfra opplagt at Anna og Louise skal finne tonen sammen, så ulike de er i framtoning og bakgrunn, men likevel er det noe som gjør at de dras mot hverandre...

Dette er en fin ungdomsroman om kjærlighet og hvor vanskelig det kan være å finne seg selv og våge å stå for hvem man er, spesielt når venner og familie har forventninger om at man skal oppføre seg sånn eller slik.

Mest for jentene vil jeg tro, fra ca 13 år og oppover.

tirsdag 5. mai 2020

«Er det slik menneskene lever?» av Hervé Le Corre

Oversatt av Thomas Lundbo
Utgitt av Aschehoug 2020

Romanen innledes med at Franck slipper ut av fengselet. Han har sonet fem år for ran. Han blir hentet av Jessica, kjæresten til broren; hun tar ham med hjem til sin familie som består av moren og faren hennes, og den liten datteren Rachel. I tillegg har de et digert beist av en hund.
Broren Fabien er i Spania, får Franck vite - det er uvisst når han er ferdig med det han skal ordne der og kommer tilbake, Franck får bare vente hos dem så lenge. Greit, så gjør han det, men han får fort ganske sterke aversjoner mot Jessicas foreldre, og Jessica selv oppfører seg slitsomt uforutsigbart. Etter hvert som dagene går forstår han mer av bildet og skjønner hvorfor Jessica oppfører seg merkelig, og da er det jo heller ikke rart at lille Rachel er som hun er. Han har rett og slett havnet i en håpløst dysfunksjonell familie, og friheten han skulle ha følt etter årene i fengsel, kommer ikke helt til sin rett...

Denne romanen har elementer av spenning og krim; forlaget presenterer den som «fransk noir på høyde med det aller beste amerikanske i sjangeren». Uansett merkelapp er dette spennende, dystert og uforutsigbart; jeg greide i alle fall ikke å gjette hele sammenhengen. Og et er jo sånt man gjerne er litt svak for.

fredag 24. april 2020

«Dunce : lut og kaldt vatn» av Jens K. Styve

Utgitt av Egmont 2019

Jeg liker å lese tegneserier, gjerne humoristiske. Nå har jeg akkurat lest denne boka om Dunce og ble begeistret.
Jeg tror jeg har vært borti enkelt-striper tidligere; serien går fast i Dagbladet og i ti andre aviser, i tillegg til å være fast gjest i Radio Gaga-bladet. (Dette leser jeg om på Egmonts hjemmeside.) Men å lese en hel bok var på en måte forløsende, nå synes jeg at jeg har "funnet ut" av karakterene; blitt kjent med dem og blitt glad i dem.

Det handler om en far, Jens K - som vi lett kjenner igjen på grunn av en spesiell hatt - og sønnen hans - som også har hatt, bare at den har mer "normal" størrelse. En del av stripene har poeng knyttet til far-sønn-forholdet.
Jens K har en jobb, og noen kolleger, så du finner også poeng knyttet til dette miljøet. Og han har også hunden Brego som er av det intelligente slaget; en del av stripene handler om denne merkverdige personligheten av en hund, og samspillet med eieren.

Anbefales! 😀

«Elven» av Anna Fiske

Utgitt av Cappelen Damm 2018

I alle år, helt siden første klasse, har Helena vært ute i god tid for å møte Turid, slik at de kan komme seg til skolen sammen. Turid på sin side, har hver dag somlet og vært seint ute, slik at det hender de ikke rekker første time. Til nå har bare Helena ventet, det var sånn det skulle være, men nå begynner hun å bli lei av å vente på Turid, og attpåtil få skylda for at de kommer for seint! Men går det an å si fra? Eller går det an bare å dra uten Turid?
Det er også andre ting å tenke over, og som det kanskje går an å gjøre noe med? Som at far ofte er så bedrøva og mørk til sinns. Og Andreas i klassen som er så fin; tenk om hun turte å snakke med ham en dag!?

Denne ungdomsromanen består av ganske lite tekst, men med mange flere og større illustrasjoner enn vi er vant til å se i ungdomsbøker. Den knappe teksten overlater til leseren å lese mellom linjene, noe som kan være krevende. Samtidig gir boka en komplett historie om man ikke skulle klare å lese mellom linjene og følgelig ikke får med seg hele den "utvidede" historien.
Det handler om å vokse og modnes, om å få til å ta plass, finne seg selv, våge å si fra. Tema mange ungdommer vil kjenne seg igjen i.

Boka var raskt lest, men jeg kjente at den gjorde inntrykk, at den får meg til å føle og tenke. Illustrasjonene er også med på å gjøre boka spesiell og bidrar til å sette stemningen. Boka kan anbefales for både sterke og mindre sterke lesere, men den vil kanskje appellere mest til jentene? Hva tror du?

Forfatteren vant Brageprisen i 2018, i klassen barne- og ungdomsbøker.

lørdag 11. april 2020

«Utro» av Lene Therese Teigen

Utgitt av Aschehoug 2005

Ida bor i Oslo med mann og tre barn. Johan bor i Trondheim med kone og datter. Ida er venninne med Johans kone, så slik kjente de til hverandre fra tidligere. Mens Johans søster og Idas far samtidig lå på sykehus i Oslo og fikk kreftbehandling, utviklet Ida og Johan et vennskap de siden har holdt gående per telefon i ett år. Etter mange nære samtaler har de nå bestemt seg for å møtes et sted i Gudbrandsdalen, omtrent midt mellom hjemstedene sine. Ida har fått låne ei hytte av en kollega, der har de tenkt å finne ut av hva det er de føler for hverandre, og hvordan de skal håndtere disse eventuelle følelsene. Men så har det akkurat skjedd en tragedie i bygda de skal besøke; en mann har tatt livet av kona og de to barna deres, før han til slutt skjøt seg selv på hytta de eide. Dette blir Ida veldig berørt av; hun kommer til å se på denne hendelsen som en slags advarsel om hva som kan skje hvis mannen hennes skulle få beskjed om at hun har vært utro og vil forlate ham. Og kan hun virkelig utsette mannen og barna for påkjenningene en skilsmisse vil medføre, bare for at hun skal få leve ut kjærligheten hun føler til Johan?
Jeg synes situasjonen forfatteren plasserer Ida og Johan i er interessant. Det er mange som er utro eller opplever utroskap fra partneren sin. Og forfatteren får fram at utroskap har en pris, og at prisen kan bli for høy, spesielt når det ikke er bare en selv som skal betale, men familien også.

Romanen føles noe stillestående innimellom, og innledningen - der Ida sitter i bilen og er på vei til møtet med Johan - kunne vært kuttet noe. Men etter hvert får historien mer liv, og på en måte passer det også at innledningen er sakte og innholdsløs, siden det blir en kontrast til timene Johan og Ida er sammen og som vi - sammen med dem - opplever så intenst og altoppslukende.

Jeg har tidligere lest Tulla Larsen (2019) av samme forfatter.

«Begynnelser» av Carl Frode Tiller

Gjeven ut av Aschehoug 2017

Terje ligg på sjukehuset, livstrugande skadd etter ei bilulykke. Det var han sjølv som styrte bilen over i feil køyrebane, men kvifor i all verda gjorde han det? Me får følgje Terje bakover i tid, steg for steg, og slik får me innsikt i korleis livet hans har vore. Og kanskje anar me konturane av eit svar på kvifor han til slutt valde å gjera slutt på seg sjølv.

Dette var sterkt og tankevekkande, rett og slett ein mektig og god roman.

fredag 10. april 2020

«Husfred : en tragikomisk familiehistorie» av Alison Bechdel

Oversettelse og gjendikting: Johann Grip
Utgitt av Egmont serieforlaget 2007

Alisons far har pusset opp og restaurert familiens viktorianske hus. Dette har han gjort med stor iver og kompetanse, selv om hans egentlige yrke er lærer. I tillegg eier og driver han det familieeide begravelsesbyrået. At han er homofil og ligger med unge menn er en hemmelighet; å holde fasaden synes å være viktigst av alt.
I dette prektige huset - som virker laget mer for å være til utstilling enn for daglig bruk - og med farens hemmelighet som en mørk skygge hengende over dem, skal kona og de tre barna forsøke å leve sine liv. Det er Alison som forteller og som er hovedperson, men selvfølgelig i skyggen av faren. Han tar plass og krever oppmerksomhet på så mange vis.

Dette er en grafisk roman. Engasjerende og tankevekkende om en meget spesiell oppvekst.

fredag 3. april 2020

«Przewalskis hest» av Maja Lunde

Utgitt av Aschehoug 2019

Dette er tredje roman i Lundes Klimakvartett. Jeg har til gode å lese den første, Bienes historie (2015), men har lest Blå (2017)
Også i Przewalskis hest følger vi ulike hovedpersoner på ulike steder og til ulike tider, men disse delhandlingene har en større sammenheng som vi oppdager underveis eller idet vi nærmer oss slutten. I Przewalskis hest får vi også et gjensyn med Louise, som vi ble kjent med i Blå.
Denne gangen handler det om urhesten, den mongolske villhesten takhi. Man trodde denne hesterasen var utdødd, men så ble den gjenoppdaget av en polsk-russisk offiser ved navn Nikolaj Przewalski.
Og så er det jo det overordnede temaet som går igjen i hele kvartetten, nemlig klima og miljø.

Jeg liker disse bøkene, selv om de kan kjennes ubehagelige å lese fordi man kjenner uro for omfanget av de miljøkatastrofene forfatteren beskriver. Spørsmål man stiller seg er: Hvor langt er det kommet, hvor mange land, hvor mye natur, folk og dyr er berørt, og er det mulig å gjøre noe med det?
Det er et uhyre viktig og tankevekkende tema forfatteren jobber med, samtidig som hun skriver godt og engasjerende.

tirsdag 31. mars 2020

«Hvordan elske en far - og overleve» av Vetle Lid Larssen

Utgitt av Kagge forlag 2015

Forfatterens far er den kjente skuespilleren Lars Andreas Larssen. Lars døde i 2014, og de siste årene han levde ble han etter hvert kraftig preget av Alzheimer. I denne boka - som har fått merkelappen roman - forteller forfatteren fra oppveksten, fra årene da han som sønn tok avstand og gjorde opprør mot faren, noe som kjentes nødvendig for å løsrive seg, bli voksen og kunne stå på egne bein, og fra de siste årene faren levde, da de - slik jeg tolker det - kom nær hverandre igjen. Fortellingen er ikke kronologisk, den veksler mellom da-et og nå-et, men det er ikke vanskelig å forstå hvor man er i handlingen.

Dette er en velskrevet, sterk, ærlig og nær beretning om et far-sønn-forhold, skrevet med respekt og følsomhet. Mine følelser ble i alle fall rusket i; jeg både lo og gråt mens jeg leste.

søndag 29. mars 2020

«Lene din ensomhet langsomt mot min» av Klara Hveberg

Utgitt av Aschehoug 2019

Rakel er ung matematikkstudent på universitetet da hun møter Jakob. Han er mange år eldre foreleser på samme universitet. De har mange likhetstrekk og utfolder seg intellektuelt og følelsesmessig i møte med den andre. Hun blir etter hvert forelsket i ham. Han er gift og har barn, men klarer ikke motstå Rakels skjønnhet og talent. De innleder et hemmelig kjærlighetsforhold. Hun vil at han skal gå fra kona, men han sier barna er så små; det er umulig. Så hun gir ham åtte år til å bestemme seg for om han vil ha henne eller kona; om åtte år vil barna hans være store nok til å takle at mor og far blir skilt. I løpet av denne perioden blir Rakel syk. Ingen finner ut hva som feiler henne, men etter sykdommen har hun kronisk utmattelsessyndrom. Rett før de åtte årene er omme, forteller Jakob at det må være slutt mellom dem. Kona har funnet ut at han har vært utro, og han velger å bli hos henne. Likevel fortsetter han og Rakel forholdet i nok ett år, men da er det Rakel som setter ned foten. Når han ikke klarer å velge, må hun gjøre det for ham. Hun bryter all kontakt med ham, selv om hun fortsatt elsker ham. Syk og sørgende tenker hun mye på Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Jakob planla å skrive en roman om henne, og Rakel synes at Sofjas skjebne minner om hennes.

Dette er en usedvanlig velskrevet, medrivende og mangfoldig bok som er en nytelse å lese. Omslaget på boka er temmelig anonymt, men la det ikke lure av det. Dette er noe av det beste jeg har lest av utgivelsene fra 2019.

lørdag 28. mars 2020

«Toner fra en stille skog» av Laila Brenden

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2019

Ane har i flere år bodd med kjæresten Hans på den lille plassen Storvelta i nærheten av svenskegrensa. Idet romanen starter er hun ute og leter etter Hans som ikke kom hjem fra jakt kvelden før. Omsider finner hun ham omkommet. Fra nå må hun stå alene i alle utfordringene hverdagslivet på et lite småbruk midt i skogen byr på. Det er langt til bygda, og hun kjenner ikke naboene, for Hans og hun holdt seg mest for seg selv. Men nå blir hun nødt til å kontakte folk, først for å få Hans i jorda. Hun er også med barn og kan etter hvert trenge hjelp i den anledning. Hun våger å åpne opp for å bli kjent med folk og får betalt for det; snart har hun flere gode venner. Og i løpet av romanens gang opplever hun mye av både godt og vondt.

Romanens handling starter i 1905 og slutter idet det trekker opp mot første verdenskrig.

Laila Brenden har tidligere skrevet serieromaner, og det er trekk ved denne romanen man kan gjenkjenne fra typiske serieromaner; den sterke kvinnelige hovedpersonen, den litt høytidelige, romantiske fortellerstemmen, miljøer og personer som antydes passe upresist. Deler av handlingen virker ikke spesielt sannsynlig, rent bortsett fra at virkeligheten som vi vet kan overgå de fleste fantasier. Uansett er det lett å blåse i slike innvendinger og i stedet la seg rive med av Anes dramatiske skjebne.

Toner fra en stille skog slutter på en måte som gjør at man må forvente en fortsettelse, og jeg leser også på nettet at dette er første bok i en trilogi. Det kan godt være at jeg leser fortsettelsen også. Liker du historiske romaner eller bygderomaner, så er dette ei bok for deg.