Utgitt av Aschehoug, 2012
Bjørn Beltø er endelig tilbake! Romanen «Nostradamus’ testamente» innledes ved
at Bjørn er til stede på en forelesning i Firenze. Tema er koder og skjulte
budskap i manuskripter fra senmiddelalderen og renessansen. Foreleseren,
Lorenzo Moretti, har kommet over et sensasjonelt dokument, et brev mange er ute
etter. Moretti blir kidnappet, sammen med sønnen på sju år. Bjørn Beltø forsøker,
sammen med Morettis vakre kone Angelica, å løse koder og finne ut hvem som står
bak kidnappingen, og hvor professoren og guttungen holdes skjult…
Det er nok mange som jubler når Egeland kommer med en ny
roman, full av gåter, mysterier, spennende historiske godbiter – og Bjørn
Beltø. Denne spesielle helten, den litt engstelige, nerdete albinoen, som først
og fremst appellerer til morsfølelser hos kvinnene.
For min del må jeg si at denne romanen ikke traff meg helt.
Nå har jeg fra før funnet ut at denne ”gåte/kode-sjangeren” kanskje ikke er helt
min favoritt. Likevel: Jeg likte godt «Sirkelens ende» (2001) og «Lucifers
evangelium» (2009). Men jeg slet med «Paktens voktere» (2007).
Hva jeg har å innvende mot romanen? Jeg kan gi noen
stikkord: For mange personer og navn å holde rede på, for mye innpakning og
staffasje (sitater i forseggjorte rammer, gjengivelse/referering til historier
og (tørre) faktaopplysninger), for lite Beltø – han blir som en biperson, synes
jeg, eller et talerør? For mye preg av tung, konsentrasjonskrevende forelesning.
For lite framdrift og handling.
Fortellingen veksler mellom å følge Beltø – han forteller
selv hva som skjer – og Lorenzo Moretti. Morettis sekvenser fortelles i
tredjeperson og i nåtid, mens Beltøs biter fortelles i fortid, med unntak av
ett lite kapittel. (Så vidt jeg har registrert.)
I Morettis kapitler settes det ikke sitattegn i dialogene,
og jeg skjønner ikke hvorfor man har valgt å gjøre det slik. Jeg synes dette
gjør teksten mindre lettlest, samtidig som den får et slags uferdig preg.
Vi er også innom ulike hendelser fastsatt til eksakte årstall, der Egeland
viser oss/dramatiserer viktige ting som skjedde. Jeg synes kanskje disse historiske
tilbakeblikkene er det sterkeste og beste ved romanen, for eksempel s 285, der
vi befinner oss i år 47 før Kristus. Her får jeg endelig følelsen av å lese en
roman/skjønnlitteratur, mens jeg for øvrig kan få følelsen av å lese et kompendium.
Egeland skriver sikkert og godt, og det er bare ubetydelige
småfeil å finne.
For eksempel:
S 68 står det: «De har tredt en hette over hodet hans.»
Her mener jeg det skulle stått ”tredd”.
S 276 angir han et tidsspenn: «250-300 før Kristus.»
Hvis man ser for seg årstallene satt opp langs en tallinje,
ville man ikke da startet med årstallet lengst til venstre, og angitt tidsspennet
slik: ”300-250 før Kristus”?
S 477: «Han har forrådet oss alle.»
Jeg mener verbet må bøyes til ”forrådt”.
Til slutt vil jeg gi et par eksempler på gode
bilder/beskrivelser fra romanen:
S 134: «I det ene øyeblikket hørte jeg pusten hennes. Svakt
rallende. Som om det ikke lenger var plass til åndedragene i den tynne halsen.»
S 143: «I bakspeilet la jeg merke til en Chevrolet Silverado
som sto feilparkert med lysene på. Lik en glupsk krokodille ség den ut fra
fortauet og inn i den langsomme floden av trafikk.»
S 305: «Alt ved ham var skjevt og forvridd. Hodet og nakken.
Munnen. Skuldrene. Hele kroppen lutet mot venstre. Som om han var vridd opp og
presset sammen uten at noen visste hvordan han skulle brettes ut igjen.»
Selv om romanen ikke ble en favoritt hos meg, tror jeg det
er mange andre lesere som vil like den.