torsdag 21. februar 2019

«Edvin Eek og ordensmannen» av Sigmund Falch

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2018

Visste du at under Sydpolen sitter kraften som styrer alt på jorda, og at det er Ordensmannen som bor der, som sørger for at alt på jorda er sånn noenlunde i balanse?
Det visste ikke Edvin Eek heller. Men en dag han er på hjemvei etter skolen, tar den svingete bakken opp til huset hans aldri slutt. På den måten blir det umulig å komme seg hjem. Hva skal han gjøre? Noe er tydeligvis veldig galt i verden, og etter hvert finner Edvin ut av dette med at Ordensmannen holder styr på ting, og at problemene Edvin og flere opplever må skyldes noe med Ordensmannen og jobben han gjør. Eller ikke gjør.
Edvin Eek skulle ønske noen andre kunne dra til Sydpolen og ordne opp, men det blir dessverre han som må trå til. Og så S.I.V., da...

Sigmund Falch kjente jeg fra før som mannen bak de veldig komiske bøkene med gamle bilder han har forfattet ny, absurd tekst til.
Da han kom med barnebok, måtte jeg simpelthen sjekke om han er like morsom som barnebokforfatter.

Boka er morsom; ikke sånn at du hylflirer, men i alle fall humrer litt nå og da. Jeg synes dette er en sjarmerende, fantasifull og lekende odysse. Persongalleriet blir stort som følge av alle som engasjerer seg i Edvins oppdrag og alle han møter underveis på ferden. For noen kan det kanskje bli litt uoversiktlig?

Forlaget har valgt å sette teksten med veldig liten skrift, kanskje for at boka ikke skulle bli for tykk? Valget er ikke helt heldig, synes jeg; tegningene har i motsetning stort sett veldig tydelige streker og detaljer, mens teksten framstår utydelig og knudrete sammenholdt med inntrykket illustrasjonene gir.

For gutter og jenter, fra ca 8 år og oppover.

søndag 10. februar 2019

«En helt vanlig familie» av Mattias Edvardsson

Oversatt av Jørn Roeim
Utgitt av Gyldendal 2019

Presten Adam, juristen Ulrika og deres datter Stella på 19 år utgjør en helt vanlig familie. Men da Stella blir varetektsfengslet, mistenkt for drap, er det ingenting som er helt vanlig med denne familien lenger. Stella kan da ikke ha tatt livet av noen, kan hun vel? Riktignok har hun gjennom oppveksten hatt problemer med å tøyle temperamentet sitt, men så ille kan hun vel ikke ha fått det, at hun har tatt livet av noen? Eller?

I denne kriminalromanen forteller først Adam, deretter Ulrika, og til slutt Stella selv. Sakte skrelles løken, lag for lag plukkes vekk, vi får tildelt informasjonen litt og litt. Vi får etter hvert innsyn i at Stella kanskje ikke har vært den enkleste å hanskes med; og det kan hende vi begynner å lure på om hun faktisk kan være skyldig likevel.

Romanen er bygd opp på en finurlig og lur måte; det er hentet maksimalt med spenning ut av en i utgangspunktet ganske enkel historie. Jeg lot meg engasjere, selv om jeg innimellom syntes det ble litt for mye detaljer og utviklingen av historien gikk litt vel sakte.

torsdag 7. februar 2019

«Compis» av Hasse Hope

Utgitt av Aschehoug 2018

Vi er i Oslo i 2057. Firmaet PrivatOil har utviklet en robot som ser ut som og fungerer helt som et menneske. Denne roboten - Compis - kommer til å utrydde ensomhet blant ungdom! Det er bare én liten hake ved produktet; Compis oppfører seg nemlig svært nerdete, og da er det jo ingen ungdom som har lyst til å være sammen med den...
Det er her Leo Kreutzberg kommer inn i bildet. Han er jo den kuleste gutten på Litago Tropical Høyskol, så her kommer oppdraget til ham: Gjør Compis kul!
Hvordan kommer dette til å gå, tror du?
Les og se! :-)

Science fiction er en sjanger jeg liker, og denne humoristiske og handlingsdrevne romanen falt absolutt i smak.

Et lite minus må forlaget få for slurv i siste korrektur - her står det "forraktet" s 23, "forrurense" s 55, "parrerte" s 166. Og andre steder er det en bokstav for lite; jeg finner "anaysere" (78), "sykron" (151) og "demostrantene" (191).
Og den aktive fortidsformen av "å slenge" er slengte, ikke slang. (s 28: "slang fra seg ranselen", s 103 "slang med et par croissanter", s 169 "slang kjipe kommentarer"). Eller er det sånn at fordi veldig mange sier slang i stedet for slengte, så endrer vi det bare? I romanen er jo forfatteren inne på at fordi ingen greide å si kylling, så ble det bestemt at man skulle skrive sjylling...

Uansett pirk så vil jeg absolutt anbefale denne ungdomsromanen; dette var underholdende lesning!

«Leo» av Katarina von Bredow

Oversatt av Line Almhjell
Utgitt av Kagge forlag 2019

Leo går i klassen til Ellinor. De bor i nærheten av hverandre og tar ofte følge til skolen. Og de deler en felles interesse, nemlig klatring. Men ingenting er som før etter at Viktor har kommet flyttende. Viktor tok hele klassen med storm; fra første dag virker det som han kjenner seg hjemme og blir venn med alle. Særlig Ellinor. Leo plages av sjalusi, og det at han kjenner seg utestengt og til overs. Han spionerer litt på Viktor og finner ut noe ufordelaktig om ham, men Ellinor reagerer ikke som forventet når han forteller henne om hva han har funnet ut...

Dette er en oppfølger til boka Ellinor fra 2018. Det handler om de samme jentene og guttene, men nå ligger fortellerperspektivet hos Leo.

Von Bredow virker nærmest å ha spesialisert seg på å skrive om jenter og gutter i brytningen mellom barn og ungdom. Leo er 12 år, Ellinor har fylt 13.

Om den forrige boka skrev jeg "kanskje mest for jentene?", men siden det er en gutt som er hovedperson i denne, så kanskje er denne mer for begge kjønn?

Engasjerende om vennskap, forelskelse og familieforhold.