«Jernjomfruen» av A.C. Gjersøe

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Vi er like utenfor Tønsberg, desember 1981. Alice har nettopp avsluttet en runde julebakst og lagt den lille sønnen sin til sengs. Hun skal bare en kjapp tur ut med bikkja i den kalde vinterkvelden, men den lille lufteturen viser seg å bli skjebnesvanger, for hun kommer aldri tilbake til huset. Politiet får aldri løst saken og tretti år senere er Alice fortsatt ikke funnet.

Så forsvinner to kvinner til fra samme område, og man spør seg om disse sakene muligens kan ha en forbindelse…

Dette synes jeg var en spennende og engasjerende kriminalroman. Forfatteren har lykkes i å bygge den på en velfungerende måte ved å porsjonere spenningen i passelige doser. Det var kanskje et sted midt i romanen jeg syntes den gikk litt på tomgang, men stort sett var det fin framdrift.
Persongalleriet består av flere markante typer, som spiller godt med rundt hovedpersonen, journalisten Ida Gabler. Det er flere velkjente trekk i romanen, som at den omfatter bruk av et gammelt torturredskap, at krimhistorien har sammenheng med noe som skjedde for lenge siden, nærmere bestemt andre verdenskrig, og at gamle, gjemte gjenstander og hemmeligheter dukker opp til overflaten.

Språket er stort sett lett og godt. Enda kunne man vasket språket litt bedre, slik at man for eksempel alltid fikk infinitivsmerket på riktig sted (eks s 346: …”og å alltid yte…”), bøyde verbene riktig (s 235: ”smalt hodet ned i isen” og s 249 ”rant ned dørene”), fått et mer effektivt språk ved å luke vekk unødvendige småord (eks s 235: ”smalt hodet ned i isen” – hvorfor ikke bare ”smelte hodet i isen”?) og beskrivelser som virker merkelige/utydelige. (Eks s. 254: ”opphevet resepsjon”, s. 191: ”tofløyet dør” og s 319 "... magen var merkbart større enn resten av kroppen".) Og kanskje kunne forfatteren noen steder kuttet unødvendig utenomsnakk, som s 173-174 hvor det omstendelig gjøres rede for hvordan Ida har gjort avtale med den pensjonerte politimannen Rolf Knive, hvordan hun kjører dit, hvordan huset hans og han selv ser ut osv.

Forfatteren har tidligere skrevet serieromaner, Jernjomfruen er hennes krimdebut, og alt i alt synes jeg dette er godt arbeid. Altså en kriminalroman jeg anbefaler, og jeg leser gjerne mer av samme forfatter.

«Supersommer … eller? : den sommeren da ingenting ble helt som det skulle …» av Nina Elisabeth Grøntvedt

Utgitt av Aschehoug 2014

Oda fra «Hei, det er meg» og «Absolutt ukyssa» er tilbake! Hun er snart ferdig med sjuendeklasse og det er mye som skjer på venne- og kjærestefronten. Det er noen sterke jenter i klassen som styrer fælt med hvem som bør spørre hvem og når. Endelig er det sommerferie og det går an å slippe litt unna alt maset. Oda skal på sommerleir. Hun gruer seg, for hun kjenner ingen av dem hun skal være på leir med, og det passer litt dårlig å reise bort mens hun går og er forelska og forsøker å kvinne seg opp til å spørre Alfi om de skal være sammen…

Denne romanen handler mye om forelskelse, kjæresteopplegg og forviklinger. Jeg tipper det er mange som kommer til å kjenne seg igjen...
Jeg likte de to første bøkene om Oda veldig godt, og har faktisk gledet meg til å lese årets bok. Kanskje var det forventningene mine som var for høye? Eller ble handlingen litt for forutsigbar? Jeg ble ikke like begeistret for denne boka, i alle fall. Jeg synes tonen i boka er litt høyrøstet, slik det understrekes ved hjelp av store bokstaver, uthevinger og utropstegn, og det tilsettes mye unødig fyll i form av gjentakelser og tomme fraser. Det virker absolutt autentisk, slik ville nok ei jente i tolv-trettenårsalder ordlegge seg i dagboka si, spørsmålet er om det likevel kunne vært mulig å gjøre lesingen glattere ved å stramme inn litt her og der, og samtidig bevare et autentisk preg.

Ikke toppkarakter fra meg, altså, men jeg vil likevel fortsette å anbefale bøkene om Oda til unge lesere. Jeg kommer også til å lese fortsettelsen om Oda når den kommer. For jeg regner nesten med at forfatteren har mer på lager!

PS: De to første bøkene om Oda ble utgitt på Omnipax forlag

«Duft av parfyme» av Kathleen Tessaro

Oversatt av Eva Ulven
Utgitt av Silke forlag 2014

Forlaget sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge.

Vi er i midten av 1950-årene i London. Grace Munroe mottar et svært overraskende brev fra et advokatkontor i Paris; hun informeres gjennom brevet om at hun er hovedarving etter Eva d’Orsey, en kvinne hun aldri har hørt om! Hun reiser til Paris for å ta hånd om det praktiske omkring arven, samtidig ønsker hun å finne ut hvem den mystiske kvinnen var og hvilke forbindelser det er mellom dem, som gjorde at Eva ønsket Grace som sin arving.

Fortellingen skifter mellom å følge Grace og Eva, og hopper derfor fram og tilbake i tid. Men kapitteloverskriftene gjør at det er lett å holde følge i disse hoppene.
Vi som leser får gjerne litt mer informasjon, litt tidligere enn Grace, og vet eller kan gjette oss til sammenhengene en stund før de går opp for henne.

Historien, personene og miljøene engasjerer, så dette er en roman jeg kan anbefale.

«Bare en time til» av Sanne Mathiassen

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Hovedperson og jeg-forteller i romanen er ei jente på 16 år. Mora er død, hun tok livet sitt ved å henge seg i kjelleren, og det var jenta som fant henne. ”Jeg” fant også noen fotspor etter mora i snøen utenfor huset. Dem har hun tatt vare på og lagt i fryseren. Hun spiser av de frosne sporene; da føler hun seg nær mora.
Far er deprimert, han ligger for det meste inne, går sjelden eller aldri ut, mens lillesøster har flyttet til tanta, moras søster. ”Jeg” må gå til psykolog. Til samme psykolog går også Jonas, en gutt i klassa som ”Jeg” er interessert i.

Denne ungdomsromanen er kort og lettlest, selv om tema er tungt. Slik romanen slutter, er det usikkert hvordan det skal gå med jenta, etter at man en stund fornemmet en positiv utvikling. Det kjennes greit at slutten er åpen, men kanskje kunne den vært litt mer optimistisk?

Interessant og fengende om vanskelige tema.

«Høyt henger de og søte er de» av Karin Brunk Holmqvist

Oversatt av Kirsti Vogt
Utgitt av Silke forlag 2014

Forlaget sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge.

Ekteparet Gunnar og Berta har solgt huset og flyttet til en lettstelt leilighet. De savner huset litt, så det er godt de har hytte i en kolonihage i nærheten, der de har nok å pusle med både innvendig og utvendig. Det er ekstra hyggelig å være i kolonihagen på grunn av ekteparet Hjördis og Konrad, som de ble kjent med der og har blitt fine venner med. Dessverre er ikke akkurat alle i kolonihagen like hyggelige... Spydige Holger overværer at Gunnar kjøper blomster han har tenkt å gi kona, og legger så ut rykter om at Gunnar er på frierføtter. Tenk om Berta skulle få høre nyss om noe slikt? Da ville hun blitt fryktelig lei seg, vet Gunnar. Derfor får han virkelig imot Holger og pønsker ut en intrikat hevn…

Den første boka jeg leste av Holmqvist likte jeg godt – «Potensgiverne». Ingen av romanene som har kommet på norsk siden, er på samme nivå som den. Kanskje er det aller mest fordi jeg synes lesten Holmqvist bygger alle romanene sine over, er blitt oppbrukt for lengst. Det er koselig, bevares, men det skjer utrolig lite, og det flyter over av uinteressante detaljer om interiør, måltider, små og store gjøremål. Og hovedpersonene virker altfor stakkarslige og utenfor til at det er sannsynlig – det er som det koketteres med alderdom når de eldre her savner telefoner med snurreskiver og synes 250 kroner er altfor dyrt for en fest med mat og dans.
Men en positiv ting med denne romanen må nevnes, nemlig Gunnar og Bertas småkjekling, for her var det en del artige replikkutvekslinger.

Litt pirk: "Gonggong" står det både s 105 og 199 - det skal på norsk staves "gongong".

Det er sikkert lesere for denne romanen også, men for meg blir dette for tynn handling og for enkelt presentert.