«Bridget Jones : mad about the boy» av Helen Fielding

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Utgitt av Aschehoug 2013

Bridget Jones – eller rettere sagt Mrs Darcy – er blitt 51 år og tobarnsmor. Mark Darcy er ute av bildet, men hva som har skjedd med ham vil jeg ikke røpe; når forlaget har valgt å ikke skrive noe om det i vaskeseddelen, vil ikke jeg heller gjøre det. Dere får nok lese boka selv og finne det ut.

I alle fall er Bridget ute på sjekker’n igjen, og yngre menn er snadder. Selv om det jo skaper noen urolige tanker. For hva om han synes hun er rynkete og stygg? Hva gjør Bridget når hans 30-årsdag kolliderer med bestevenninnens 60års-bursdagsfest? Hva vil skje når han begynner å få lyst på egne barn? Uvegerlig får man en følelse av at slike forhold er for gode til å vare…

Gjensynet med Bridget Jones var et fint gjensyn. Humoren og romantikken er servert i en fin blanding, og oversettelsen er stødig og god.

Vel synes jeg dagbokformen blir litt skjematisk slitsom av og til (men det har jeg syntes for de to foregående bøkene også), og både persongalleriet og handlingen har elementer av usannsynlighet i seg. Men det gjør ingenting. Dette er en underholdende, morsom og romantisk bok, akkurat slik jeg liker.

«Ensomheten» av Ketil Bjørnstad

Utgitt av Aschehoug 2013

Susanne Hvasser og Oscar Enger er begge musikere i Oslo-filharmonien. Oscar er skilt. Han begynte å være utro mot kona like etter bryllupet, men det tok mange år før hun oppdaget at han sto i med andre. Men da ble det slutt.
Susanne har aldri vært gift, men har vært elskerinnen til en gift mann i lang tid.
Selv om Oscar og Susanne spiller i samme orkester, har de ikke vært oppmerksomme på hverandre. Ikke før nå…

I starten fenget denne romanen. Susanne og Oscars skjebner virket spesielle, historien om veien de gikk før de havnet der de nå står, virket interessant. Og Bjørnstad leder lett og godt med sin trygge fortellerstemme, slik han pleier – det flyter godt, uansett tempo i de ulike satsene.
Men et sted på veien mistet jeg interessen for handlingen og hovedpersonene; siste tredjedel av romanen skummet jeg bare. Kanskje var det fordi bokas idé ble for planløs og ullen; hva ville egentlig Bjørnstad fortelle med denne historien?

«Brune» av Håkon Øvreås

Illustrert av Øyvind Torseter
Utgitt av Gyldendal 2013

Rune og Atle opplever at en gjeng med gutter som er større enn dem, ødelegger hytta de har bygd. Men om natta dukker superhelten Brune opp, og maler rampeguttenes sykler brune…

Denne barneboka handler om vennskap, og om hva som er rett og galt å gjøre, og passer for gutter og jenter i alderen ca 6 til 9.

«Det blir pinlig uansett» av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland

Utgitt av Aschehoug 2013

Elias sender e-post til Susanne, ei jente han ikke kjenner, men som han har sett mange ganger på 37-bussen i Oslo, samme buss han pleier å ta selv. Han har fått tak i e-postadressen hennes, fordi den sto utenpå en blå plastperm hun pleide å ha med seg. Da han sender den første e-posten til henne, er det en god stund siden han har sett henne på bussen, og han lurer på hvorfor.
Slik starter en kommunikasjon på e-post mellom de to, og denne romanen er rett og slett bygd av deres e-postutveksling. Han er innflytter og skriver på nynorsk, hun er fra byen og skriver bokmål.

Jeg synes dette var en sjarmerende, lettlest roman. Historien rundt den blå permen som er kommet på avveie, bringer konfliktstoff og ytre handling til romanen; uten dette elementet kunne den nok blitt litt for opplagt.

«Easy» av Tammara Webber

Jacqueline er ikke i særlig festhumør og drar tidlig fra halloweenfesten; det er ikke så lenge siden kjæresten slo opp med henne, en hun har hatt i tre år og som hun følte seg trygg på at hun hadde noe varig med. Hun har tatt på seg å være sjåfør til festen i kveld, derfor sender hun SMS til venninna og ber henne ringe eller sende melding når hun vil hjem, så skal hun hente henne.
Ved bilen hender det forferdelige; hun blir brutalt dyttet overende og inn i bilen av Buck, en hun kjenner fra universitet, men aldri har tenkt noe vondt om - han legger seg tungt over henne, det er umulig å komme løs. Akkurat idet overfallsmannen ser ut til å lykkes med å gjennomføre voldtekten, blir han trukket ut av bilen av en ukjent redningsmann. Buck får skikkelig bank og Jacqueline blir skysset hjem etterpå av Lucas, som redningsmannen heter.
Siden er det som om denne Lucas dukker opp overalt. Jacqueline oppdager at han følger de samme sosøk-forelesningene som henne. Han sitter bakerst i auditoriet, og for det meste opptatt med å tegne ser det ut til. Jacqueline foretrekker gutter som er flinke og vil noe, så selv om Lucas er kjekk, tror hun ikke han er noe særlig å samle på. Men så dukker han opp i enda flere sammenhenger, og hun begynner etter hvert å kjenne at hun kanskje er litt interessert i ham likevel. Og når han forvirrer henne, ved både å virke interessert og opptatt av å holde henne på en viss avstand, bidrar dette til å gjøre henne ekstra nysgjerrig...

Dette er ei kjempefin bok! Kjærlighetshistorien er engasjerende og romantisk, lagt opp slik at spenningen holder seg hele veien. Personene kan kanskje virke i overkant «perfekte», men likevel opplever jeg dem som troverdige.
Stemningen i romanen minner meg om både «Perfekt kjemi» av Simone Elkeles og Gayle Formans bøker «Hvis jeg blir» og «Da jeg lot deg gå».

Kort sagt: Anbefales!

«Det som er sant» av Magnhild Bruheim

Utgjeven av Samlaget 2013

Linn er på fest hos Hanna. Det er fullt av folk og god stemning. Linn er ekstra spent, for ho ser at Sander er der, ein gut som er nokre år eldre og som ho har eit godt auge til. Dei har ved tidlegare høve klint litt, og ho tenkjer vel at han er på tur til å verta kjærasten hennar.
Men uff, på denne festen verkar han meir interessert i Hanna...
Han og Hanna stikk seg vekk utpå kvelden, for ei stund etter å dukke opp att. Då er Hanna bleik om nebbet. Etter kvart kjem det fram at ho vart valdteken av Sander, medan han på si side hevdar Hanna var med på samleiet heilt friviljug. Solveig – ven av Linn og Hanna – pushar på for at Hanna skal anmelde valdtekten til politiet, noko ho gjer.
I etterkant blir det mykje prating og slarving om kven sin versjon av det som hende på rommet den kvelden, som er sann. Linn har vondt for å tru om Sander at han kan ha gjort noko slikt, og Hanna har då vore lett på tråden og hatt sex med mange gutar før, seiest det.
Linn er frå før ikkje så glad i Hanna, og ynskjer i alle fall ikkje at ho skal stikke av med Solveig, bestevenen hennar, men slik ser det ut til at det kan ende, for Solveig engasjerer seg veldig sterkt i Hannas skjebne, og vert sur når ikkje Linn er like engasjert...


Romanen tek opp viktige tema, og som utgangspunkt for ein diskusjon tenkjer eg at denne romanen kan vera fin.
Likevel vil eg ikkje gje romanen toppkarakter, sidan spaningskurva er litt flat, og måten tema blir handsama splintrar det til å stråle utover i fleire retninger; noko eg synes er litt uheldig.
Hovudpersonanene i romanen liksom slåss om merksemda til lesaren, og om å få ha leiarmotivet. Linn er hovudperson, men ho er ikkje den viktigaste personen i høve det eg oppfattar som hovudtema i boka. Hennar problem er tidlegare einsemd og konfliktar, som ho framleis slit med og som gjer at ho er veldig redd for å miste Solveig til Hanna.

Eg tykkjer og jentene verkar noko vinglete plassert i høve alder. Dei er både barnslege og mogne. Det er sant at unge ofte er ei slik forvirrande blanding av barn og vaksen, men her verkar det ikkje planlagt, som om forfattaren ikkje har klart for seg kva aldersgruppe ho tenkjer å nå.
Jentene i boka festar, drikk og einskilde har hatt sex, samstundes som dei verkar mykje yngre når det kjem til måten dei samtaler eller håndterar konflikter.

«Sprengt monster» av Christian Valeur

Utgitt av Aschehoug 2013

Mons – av de aller fleste kalt Monster – er omgitt av jenter og damer overalt han ferdes. Han får lyst til å kose med dem alle sammen, så kjærlighetshungrig er han. Eller kanskje er han aller mest kåt og er klar for å debutere seksuelt? Med iver og pågangsmot går han inn for oppgaven å komme i nærkontakt med de ulike jentene og damene. Resultatene synes jeg du skal lese om selv…

Dette er ei bok med mye energi og humor. Men den har også mørkere undertoner som vi som leser oppfatter, uten at Mons selv ser ut til å bry seg stort. Det er Mons som forteller, og han innser nok at han gjør en del dumme valg, men det virker som om han kommer fort over det, staker ut nye mål og durer i vei. Boka er delt inn i en slags episoder med overskrifter a la: ”Hvorfor man ikke skal forelske seg i eldre kvinner”. Overskriftene er indikatorer på at Mons skjønner at han gjør, eller har gjort, en del dumme valg. Jeg synes at boka kunne fungert enda bedre uten disse tolkende overskriftende. Jeg sitter jo uansett igjen med en del å undres over etter at boka er slutt, som: Hvordan går det med Mons senere? Hvordan går det med alle Mons snubler over på veien mot seksuell debut, kommer de seg etter sjokket? Har Mons ADHD, eller har han ikke? Ikke at det siste er så viktig egentlig, men innblikket i Mons’ tanker og følelser gjør meg nysgjerrig på om det er slik det oppleves å være hyperaktiv.

Språket er rikt, prøver seg liksom fram underveis med nye sammenstillinger og smaker, og passer godt til Mons’ personlighet. Boka følger Mons fra han er 12 til 16, og passer kanskje best for ungdom innen samme aldersgruppe. Jeg tror både jenter og gutter vil finne denne historien interessant.

«Hyperpubertet» av Vera Micaelsen

Utgitt av Aschehoug 2013

Camilla, nylig begynt i åttende klasse, er på klassetur i skogen da noe merkelig inntreffer. Hun blir rammet av noe utenomjordisk merkelig som plutselig får henne i puberteten. Hun som fra før ikke har hatt pupper eller mens, får pupper som uberegnelig vokser til monstrøse proporsjoner, og da mensen kommer er det så hele senga oversvømmes av blod. Å komme i en slik hyperpubertet kunne alene ha vært utfordring nok, men venninnene gjør det ekstra ille ved å dokumentere og filme det som skjer, for siden å legge det ut på en egen blogg som blir kjempepopulær…

Jeg hadde gleden av å oppleve Vera Micaelsen presentere boka si på Ungdomsbokgildet i Drammen i høst. Evnen til å formidle og skape interesse har hun i rikt monn; det var en fest å høre henne!
Boka er også underholdende og morsom, og hvis man greier å leve seg inn i det som skjer, så vil man bli kjempeflau og sikkert føle en viss spenning rundt hvordan i all verden dette skal gå til slutt. Og det er kanskje her det ligger en nøkkel jeg ikke finner, for jeg føler ikke med Camilla og blir heller ikke flau. Heller ikke blir jeg opprørt av konfliktstoffet som ligger i boka, og jeg tror ikke nødvendigvis det er fordi jeg er altfor gammel til å være i målgruppa. For meg skaper humoren en (behagelig) avstand, og boka blir ”bare” underholdning, ei god historie. Den beveger ikke, fordi den ikke graver særlig langt under overflaten. Jeg opplevde nok boka som litt overflatisk, også siden personene mest av alt er typer, og miljøskildringene er enkle.

Micaelsen sa på Ungdomsbokgildet at hun ønsket å gi ungdommene ei dagsaktuell bok, med språk og handling ungdommene kan kjenne seg igjen i. Det tror jeg absolutt hun har lykkes med! Ungdommene i boka lyder ekte når de snakker. Det er Camilla selv som forteller i boka, stilen er muntlig og da følger det noen grammatikalske feil med. Det synes jeg er LITT uheldig, siden ungdom som leser boka kan komme til å tro at det er greit å skrive som man snakker, at det er greit å gi blaffen i grammatikk.

Selv om jeg har noen små innvendinger, skal vi ikke bry oss om det. Jeg vil absolutt anbefale romanen til målgruppa, nemlig jenter (og jeg tror også gutter kan synes dette er all-right lesestoff) i starten på ungdomsskolen.

«Ung jente, voksen mann» av Eline Lund Fjæren

Utgitt av Oktober 2013

Han møter henne, søt musikk oppstår, de blir sammen, innleder et seksuelt forhold. Det kunne vært en helt alminnelig kjærlighetshistorie, men nei. For hun er bare 13 år da forholdet starter, og han er en voksen mann. Forholdet – som hele tiden virker problematisk, i ubalanse – pågår noen år. Denne romanen gir små innblikk i hvordan de har det med hverandre gjennom disse årene.

Romanen veksler mellom at han og hun forteller i omtrent annet hvert kapittel. Dette er en fin måte å få belyst kjærlighetshistorien fra begge sider. Jeg merket meg en fiffig detalj, nemlig at han i sine kapitler sier ”hun” om henne, mens hun i sine kapitler sier ”du” om ham; det kan si noe om hvilken tilnærming de har til hverandre; ønsket om å forstå, komme helt innpå, ønsket om å kommunisere helt tett, virker størst hos henne.
Kanskje synes jeg de to fortellerstemmene blir litt like. I starten, før jeg skjønte mønsteret i vekslingen mellom hans og hennes kapitler, hendte det jeg ble forvirret og blandet sammen hvem som snakket.

Jeg leser på nettet at forfatteren bare er 19 år, og «Ung jente, voksen mann» er debuten hennes. En god og imponerende debut; det blir spennende å følge denne forfatteren videre.

«Dikterjenter : Lucy Maud Montgomery og jeg» av Lise Männikkö

Utgitt av Omnipax 2013

Lise Männikkö forteller om livet og diktningen til Lucy Maud Montgomery, forfatteren bak blant annet klassikerne om Anne fra Bjørkely. Männikö føler seg beslektet med Montgomery – de har de samme initialene (LMM) og bar på drømmen om å bli forfatter helt fra de var små. I boka veksler Männikö mellom å fortelle litt om seg selv og egne forfatterdrømmer, og presentasjonen av Montgomerys biografi.

Det er fint at Männikkö får fram at man kan føle seg beslektet med et menneske som levde i en helt annen tid og på et helt annet sted – som om tid og rom ikke betyr noe når man føler at man har noe spesielt felles; man er beslektede sjeler, eller ”kindred spirits”.
Men jeg ville nok foretrukket om forfatteren hadde samlet alt om seg selv og sin interesse for Montgomery i forordet (det kunne gjerne vært langt!) - eller i en egen avdeling av boka, og nøyd seg med det. De korte kapitlene om Männikkö som dukker opp nå og da gjennom hele boka, blir for meg uvelkomne brudd, og tilfører vel egentlig ikke noe spesielt til det jeg oppfatter er den bærende historien i boka, nemlig fortellingen om Lucy Maud Montgomery.
Männikkö velger i Dikterjenter å ha Lise med noen begrensede år, (fra hun er 11 til 14?), mens Lucy vokser og eldes; blir voksen før fortellingen slutter. Dette valget synes jeg er litt rart.

Slutten av boka er også litt vanskelig; Lise fantaserer om at hun møter Lucy ved havet, og de snakker sammen. Egentlig synes jeg dette møtet er fint; det viser hvordan en forfatter kan arbeide (jeg kjenner meg igjen!); bruke fabuleringsevnen til nærmest å mane fram personer som de så kan føre en samtale med. Men for barn som kanskje skal bruke Dikterjenter til å skrive oppgave om Montgomery, vil muligens en slik scene være litt forvirrende.

«Busemannen» av Knut Nærum, Elisabeth Botterli, Peder Udnæs, Askild Hagen og Jørgen Mehren

En seriemorder er løs – kjente krimforfattere myrdes en etter en. Den første som tas av dage er Nelly Lundin; hun blir funnet død, kvalt av en Fjordlandmiddag. Den brutale drapsmannen har en ganske spesiell signatur, nemlig en buse puttet i den dreptes ene nesebor. Politiet innser umiddelbart at de trenger høyt kvalifisert hjelp til å løse saken, og den forfyllede politimannen Willy Wakum hentes hjem fra et langvarig og nedbrytende utenlandsopphold. Under dekke av å etterforske en sak vedrørende kidnappede kjæledyr, nøster Willy Wakum seg sakte men sikkert nærmere løsningen på saken…

Dette er en fornøyelig parodi på Jo Nesbøs meget populære kriminalromaner om politimannen Harry Hole. Liker du Nytt på nytt, vil du kose deg med denne – humoren her er veldig ”nytt på nyttsk”. (Naturlig nok, siden forfatterne har tilknytning til Nytt på nytt-redaksjonen.) Du finner rikelig av ordspill, komiske kommentarer til og vridninger på ulike fenomener i det norske samfunnet, ironiske spark i alle retninger.
Jeg tror også boka vil interessere både Nesbø-fan og det stikk motsatte. På samme måte som jeg tror du vil like boka enten du liker krim eller er lut lei sjangeren – dette er mat for begge leire.
Språket flyter godt og virker gjennomarbeidet, så jeg finner bare noen få småfeil, som at det s 51 står ”dykkerlubben” i stedet for ”dykkerklubben”, og s 243 blir Staale Gunnarsen stokket om til Gunnar Staalesen.
Det florerer med morsomme poeng hele veien, så boka krever at du følger med; den kan føles noe mektig. Men mektig på en herlig måte.

Et lite sitat fra s 10: «Sanna bøyde seg mot Nelly Lundin. Forfatteren stirret tomt ut i lufta. Det pleide Sanna også å gjøre de dagene hun måtte ty til Fjordland.»

Anbefales så absolutt!

«Ø» av Knut Nærum

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Denne boka inneholder korte litterære parodier. Hvis du har lest en del av ulike kjente forfattere vil du få noe å humre av her.

En liten smakebit fra s 149, fra Harry Hole-fortellingen "Pukkelryggen":

«I den andre lomma hadde han en lerke full av whisky. Han var tørst. Heldigvis hadde sjefen for Voldsavsnittet ingen kvaler med å la en bråsint alkoholiker som aldri fulgte ordre og ofte satte både eget og kollegers liv på spill, få ansvar for alle de største mordsakene.
Det ante ham at han i løpet av få døgn ville stå ansikt til ansikt med en morder uten ansikt. Han håpet at han som vanlig kom til å løse saken gjennom å dra fra sted til sted og bli slått ned bakfra.»

Alt i boka er ikke like godt, men alt i alt var dette underholdende, lettlest og morsomt.

Nå gleder jeg meg til jeg får tak i «Busemannen», en Harry Hole-parodi som Nærum har skrevet sammen med Elisabeth Botterli, Askild Hagen, Jørgen Mehren og Peder Udnæs.

«Faen ta skjebnen» av John Green

Oversatt av Stian Omland

Utgitt av Gyldendal, 2013

Hazel er 16 år og har kreft. På et møte i en støttegruppe for kreftrammede ungdom, møter hun Augustus som er ett år eldre. De blir raskt venner, etter hvert utvikler følelsene seg og de blir kjærester. Til tross for alt vondt kreften har gjort dem, nekter de å synes synd på seg selv eller innfinne seg i en stereotyp rolle som ”kreftsyk ungdom” – de vil leve livet og ha det gøy. Og la faen ta skjebnen.

Jeg har etter noe grubling kommet fram til at jeg har litt delte meninger om denne romanen. Den er absolutt rørende, setter tanker og følelser i sving, men jeg sliter litt med å finne hovedpersonene helt ut troverdige, i tillegg til at livshistoriene deres virker noe konstruerte, som om de er planlagt og formet etter visse mål for å tjene den hensikten forfatteren har hatt med å skrive romanen.

Det jeg synes er lite troverdig ved Hazel og Augustus, er hvordan de uttrykker seg. Men på den andre siden: De er antakelig ressurssterke, skoleflinke, intellektuelt godt utrustede, og i møte med kreften og døden har de modnet veldig fort. Det er i alle fall en mulig forklaring på hvorfor de uttrykker seg så voksent; de er slagferdige, vittige og raske i replikken, veldig verbale, og slår om seg med fremmedord.

Til tross for at jeg måtte tenke litt på hva jeg synes om romanen, så vil jeg absolutt anbefale den for både ungdom og voksne. Som sagt setter den følelser i sving, og skjebnene til ungdommene vi møter gjør sterkt inntrykk. For ungdom og voksne som fortviler over småting som ikke går helt deres vei, kan det å lese denne boka sette deres egne liv i perspektiv. Det å ha helsa, være friske og kunne ta for oss av alt livet har å by på – det er jo lite som betyr noe i forhold til det.

«Svik» av Trude Teige

Utgitt av Aschehoug, 2012

Romanen gir oss et gjensyn med TV-reporteren Kajsa Coren, fra kriminalromanene «Noen vet» og «En hjelpende hånd». Nå er hun i Sunnmørsbygda Losvika, der hun vokste opp. Hun holder på med research til ei bok hun skal skrive, med tema hentet fra andre verdenskrig. Her kommer hun borti to ulike kvinneskjebner som engasjerer.

Men så: Et drap skjer i den idylliske, vesle bygda; en eldre, ferierende tysker blir funnet død i en båt som driver på fjorden. Det lokale politiet ber om hjelp fra Kripos, og slik kommer Karsten Kjølås tidligere enn planlagt til Losvika; han er nå blitt kjæreste med Kajsa. Ikke uventet har historiene Kajsa nøster opp, sammenheng med politisaken Karsten har fått å jobbe med.

Denne romanen synes jeg representerte en god opptur, etter at jeg ble litt skuffet over «En hjelpende hånd». Det er tydelig at Teige her skriver fra et miljø hun kjenner godt, og skjebnene hun gir oss innblikk i med egne kapitler fra krigens dager, fenget meg skikkelig. Jeg synes også det er veldig hyggelig at Karsten er blitt kjæreste med Kajsa, og slik denne romanen ender, håper jeg det kommer en oppfølger!

Slutten av romanen synes jeg er i overkant actionpreget og kanskje litt usannsynlig, men det bidrar i alle fall til høyt tempo og driv avslutningsvis.

«Et helt halvt år» av Jojo Moyes

Oversatt av Elisabeth Haukeland

Utgitt av Bastion forlag, 2013

Louisa Clark (Lou) blir arbeidsledig, og det virker nærmest umulig å finne en annen jobb som er til å holde ut med. Men mens det ser som mørkest ut, smiler skjebnen til henne; hun får jobb som en slags selskapsdame for Will Traynor, en mann på 35 år som sitter i rullestol, lam fra halsen og ned etter ei ulykke. Det viser seg at Will er en bitter og vrien fyr, kanskje ikke så rart når man tenker på hvilke tap han har lidd. Jobben er skammelig godt betalt, så Lou biter tennene sammen for å holde ut de seks månedene hun skal være hos Will – hun ser virkelig på perioden som «et helt halvt år»…

Jeg ble gjort oppmerksom på denne boka av en kunde på biblioteket hvor jeg jobber. Da hun kom og leverte den, sa hun litt lavt og beskjedent, men veldig overbevisende, at dette var den beste boka hun hadde lest på flere år. Jeg måtte kikke litt på den da, syntes den så interessant ut, og tok den med meg hjem. Det gjorde jeg virkelig lurt i! Dette er akkurat ei bok for meg; ei bok som får meg til å tenke og føle, samtidig som den fine historien representerer en god porsjon virkelighetsflukt. Boka kan beskrives som en feelgood-roman, men visse ting gjør at den strekker seg litt utover rammene til den sjangeren, synes jeg. Blant annet med tema den tar opp, og slik forfatteren lykkes i å skape troverdige personligheter, ikke bare typer.

Det er vanskelig å si mye mer om boka uten å røpe vesentlige ting, men den er virkelig spennende og leseverdig! Jeg likte Lou umiddelbart; hun har en herlig, fargerik personlighet – og mens jeg sakte, men sikkert ble kjent med Will, ble jeg glad i ham også. Jeg fikk lyst til stadig å lese videre (det var vanskelig å avslutte dagens lesestund og slokke lyset om kveldene), for jeg lurte hele tiden på hvordan det skulle gå.

Forfatteren har valgt å legge fortellingen i munnen på Lou, med unntak av noen få kapitler, der Lous søster, Wills mor og Wills pleier får ordet. Jeg likte ikke så godt disse perspektivskiftene, men det er nok gjort fordi forfatteren ville tilføre oss noe informasjon som Lou ikke satt med.

Språket er godt og flyter lett. Jeg fant bare ytterst få og små slurvefeil, som at man på s. 216 har glemt å oversette ”he” til ”han”, og på s. 249 hakket litt, slik at det står: ”… og dro på meg det par ene paret.”

Konklusjonen er at denne romanen anbefales varmt!

«De fortapte barns frelser» av Ihpil (psevdonym for Sigbjørn Skåden)

På baksiden av denne ungdomsboka står følgende:
«17. desember 2007 ble ei 19 år gammel samejente funnet druknet i Tromsø havn. På internett etterlot jenta en blogg som hun skrev på det siste halvåret hun levde. I bloggen kaller hun seg Ihpil.
Dette er Ihpils blogg.»

Jeg leste hele boka før jeg googlet Ihpil; muligens hadde jeg en mistanke om at dette ikke var autentisk, men oppdiktet. Kanskje har jeg hørt om saken, men ikke akkurat koblet det jeg hadde hørt mot boka jeg satt med.
Det jeg fant ut, er at samejenta som kalte seg Ihpil ikke eksisterte i virkeligheten. Det var forfatteren Sigbjørn Skåden som sto bak både bloggen og boka.

Diskusjonen rundt det uetiske og spekulative i å gi ut en bok pakket inn i en slik dramatisk, sørgelig, men dessverre usann historie, blir fort mer interessant enn selve boka.
Dere kan lese mer om "lureriet" her: http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Content&pa=showpage&pid=181
Jeg hadde neppe valgt å lese boka om jeg hadde visst at det var ren fiksjon. Jeg interesserer meg for sinnets irrganger, og selvmord er noe jeg undrer meg over; hvordan er det mulig å se så svart på livet at selvmord synes som eneste utvei? Hvordan våger man å ta livet sitt - er ikke døden det mest skremmende av alt? Jeg håpet kanskje at denne boka - som kunne bli sett på som en stemme fra ei som valgte å avslutte livet - hadde noen svar.

Som lesbisk samejente er Ihpil en minoritet i minoriteten. Hun har sine opp- og nedturer i løpet av boka, men på slutten virker det som hun har all mulig grunn til å glede seg over livet, for kanskje har hun funnet kjærligheten. Hvorfor skulle hun begå selvmord? Det virker ubegripelig og gåtefullt. Kanskje er nettopp dette ubegripelige og gåtefulle det som virker mest ekte ved boka - nettopp så uforstående jeg som leser er, tror jeg mange venner og pårørende kan stå igjen etter at noen har tatt livet sitt.

«De usynlige» av Roy Jacobsen

Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Romanen handler om en familie bosatt på ei øy på Helgelandskysten rundt 1920. 

Vi får innsyn i hvordan dagliglivet til fiskere og bønder artet seg på den tida. Det er ikke én eller få veldig tydelige hovedpersoner i romanen, snarere er alle familiens medlemmer gjort like viktige.

Forfatteren må ha gjort imponerende mye research og ha stor kjennskap til miljøet for å kunne skrive så sikkert og gi så gode beskrivelser som forfatteren gjør. Men som roman betraktet synes jeg det mangler en tydeligere handling, gjerne knyttet mot en eller noen få tydelige hovedpersoner.

Slik jeg ser det er «De usynlige» mest av alt en svært imponerende skildring; flotte observasjoner, stilsikkert og mesterlig formidlet, men for meg manglet det noe - kanskje noe litt ubestemmelig - på at forfatteren virkelig får pustet liv i menneskene og historien.

«Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar» av Bjørn Sortland

Utgjeven av Piggsvin forlag, 2012

Førti år gamle Ivar er ungkar og utan særlege erfaringar med kvinner. Han blir lett forelska og stiller aldeles ikkje store krav til den kvinna han eventuelt vil dele livet med. Likevel er han åleine.
Han blir hyra som skrivekurslærar for tre kvinner med fortid. Kan hende han no får sjansen til å finne ei kvinne han kan dele livet med?

Romanen får eg ikkje til å seie så mykje om, anna enn at han er lettlest, humoristisk, men samstundes litt sår.

Kan hende verkar det litt usannsynleg at Ivar er åleine, så sugen som han er på å få seg kvinnfolk? Men eg trur for så vidt det finst menn som Ivar; kan hende har dei ein ring av panikk der andre menn har ein ring av sjølvtillit, eller eit panisk svoltent blikk i augene som kvinnene merkar og som får dei til å skygge banen?

Omslaget er svært sjarmerande, det same er Øyvind Øyvind Torseter sine teikningar som illustrerar historia.

«I natt er du død» av Viveca Sten

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Den unge studenten Marcus blir funnet død, og man går ut fra at han har begått selvmord. Men familien og bekjente benekter hardnakket at dette kan være mulig; det var ingenting ved Marcus som tydet på at han slet mentalt eller var suicidal. Marcus’ mor nærmest bønnfaller politiet om å etterforske dødsfallet, og da Thomas Andreasson begynner å grave, finner han ting som tyder på at moren kan ha rett. Marcus var i gang med å gjøre research til en oppgave, og hadde vært i kontakt med flere tidligere militære, nærmere bestemt kystjegere. Politiet oppsøker de samme kildene Marcus møtte, og da en av disse blir funnet drept, er Thomas sikker på at heller ikke Marcus døde for egen hånd…

«Viveca Stens beste Sandhamns-krim hittil» står det på omslaget av boka. Samtidig er det visse deler av denne romanen som gir meg følelsen av at jeg har misset noe forut for det som skjer her. Ved nærmere undersøkelser finner jeg ut at det norske forlaget har valgt å starte med denne fjerde boka i serien. Jeg undres hvorfor. Var de tre foregående for dårlige?

Som sagt får jeg en fornemmelse av at jeg mangler noe forhistorie når jeg leser denne boka. Det er tydelig at en av hovedpersonene spiller en visse rolle i serien, men i denne enkeltstående romanen har hun liten betydning som annet enn fyllstoff, eller kan vi kanskje kalle det bonusmateriale? Den jeg sikter til, er politietterforskeren Thomas’ søster Nora. Hun blir ikke skikkelig presentert; jeg må lese bakpå boka hvem hun er da jeg begynner å lure på hva hun i all verden spiller for rolle i boka.
Nora har en god del egne kapitler. Hun er nylig skilt og har delt foreldreansvar for to sønner. Vi får innblikk i hennes dagligliv og problemer, men for hovedhistorien i romanen spiller hun veldig liten rolle – det er bare én person hun snakker med som har noe informasjon om kystjegerne og som hun viderebringer til Thomas, men hele Nora kunne fint vært utelatt uten at det gjorde noe for krimplottet.

Vi får også innblikk i Thomas’ privatliv. Han og kona mistet barnet sitt da det var baby, og har slitt med forholdet etter det.

I egne kapitler får vi lese utdrag fra en dagbok som har tilhørt en av kystjegerne. De gir innblikk i en brutal soldathverdag, der treningen er lagt opp til å sile slik at de udugelige blir "avslørt" og luket vekk en gang for alle.

Hvis du liker bøkene til Camilla Läckberg, kan det være at dette er en roman for deg; man får umiddelbart assosiasjoner til Läckbergs bøker, med historien fra fortiden som rulles opp, og med handling lagt til den svenske skjærgården. Men Sten når langt fra opp til Läckbergs nivå verken når det gjelder plott eller språk.

«Gangster-bestemor» av David Walliams

Oversatt av Sverre Knudsen
Illustrert av Tony Ross
Utgitt av Aschehoug, 2013

Hver fredag må Ben være hos bestemor mens foreldrene hans er på danseshow; de er nemlig lidenskapelig opptatt av selskapsdans.
Bestemor lukter kål, og det er ikke så rart, kanskje, for hun serverer ikke annet enn retter laget av kål. Alt inntaket av kål gjør at hun promper jevnt så fort hun rører på seg.
Hun hører dårlig, TV-en hennes er gått i stykker – det er bare SÅ kjedelig å være der. Men så oppdager Ben noe helt spesielt i kjøkkenskapet hennes, noe gamle bestemødre aldeles ikke pleier å ha i skapene sine. For å finne ut hva som skjer, spionerer han på bestemor, og slik får han rede på at hun faktisk er en internasjonal smykketyv. Da synes Ben at bestemor blir mye mer spennende å være sammen med, for tenk alt spennende hun har å fortelle om farlige tyveriraid…

Underholdende og (i hovedsak) humoristisk bok for barn i alderen 9-10 år.

«Den rikeste gutten i verden» av David Walliams

Oversatt av Sverre Knudsen
Illustrert av Tony Ross
Utgitt av Aschehoug, 2012

Jon Knolls far er søkkrik. Herr Knoll er nemlig oppfinneren bak det fantastiske, tosidige toalettpapiret, med en tørr og en våt side, og tjener milliarder årlig. Jon går på den dyreste og fineste skolen i landet, men trives ikke. Det er fordi alle, både elever og lærere, erter og plager ham. Jons høyeste ønske er å få gå på vanlig skole, som en vanlig gutt, og kanskje få en venn eller to.

Jon får ønsket sitt oppfylt og begynner på vanlig skole. Der får han faktisk en venn, og denne vennen forblir en trofast venn, selv om han etter hvert får greie på hvor fantastisk rik Jon er, og det oppstår en del krøll og misforståelser underveis.

Dette er en morsom og handlingsmettet bok som viser at penger ikke er alt – det er andre ting i livet som virkelig betyr noe, som vennskap og familie. Boka viser også at det er mye man ikke kan kjøpe for penger, som virkelige venner og gode klemmer.

«En mann ved navn Ove» av Fredrik Backman

Oversatt av Nina M. Due
Utgitt av Cappelen Damm, 2013

I denne romanen blir vi kjent med Ove, 59 år, nabolagets selvoppnevnte overoppsynsmann som sørger for at regler overholdes og at alle oppfører seg som de skal. Ved første møte får man inntrykk av at fyren er et regelrett mareritt å omgås, en sur og vrien besserwisser, definitivt en du vil unngå å måtte betjene om du står i en butikk…
Men etter hvert blir vi nærmere kjent med Ove, vi får kjennskap til skjellsettende episoder fra tidligere i livet hans, og dette gir oss forståelse for hvorfor han ble som han ble. Og når det dumper inn nye mennesker og et kattekrek i nabolaget som han – uten å ville det i utgangspunktet – må forholde seg til, begynner vi virkelig å ane solide kvaliteter under den bryske fasaden…

Denne romanen kan beskrives som humoristisk feelgood, men den rommer mer enn bare tull og tøys, siden den har en alvorlig klangbunn. Det er alvoret i samspill med humoren, som gjør denne romanen til en virkelig god leseopplevelse.

Les denne - boka rommer både underholdning og livsvisdom, samtidig som den setter følelsene i sving.

«Carmen Zita og døden» av Karin Fossum

Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Alle foreldres verste mareritt blir virkelighet i denne romanen: En liten gutt overlates til seg selv et kort, ubevoktet øyeblikk, og katastrofen er et faktum; han stabber av gårde til en dam i nærheten av huset hvor han bor, faller uti og drukner.
Politiet gjør sine rutinemessige undersøkelser, slik de må. Men Skarre og Sejer får umiddelbart en snikende følelse av at morens sorg ikke er ekte, at hun spiller. Da obduksjonen avdekker et hendelsesforløp som fraviker det moren har gitt dem, forsterkes følelsen av at ting ikke er som de skal…

Denne forholdsvis tynne kriminalromanen (216 s) fikk jeg ikke til å like noe særlig. Fossum utfordrer oss som vanlig med måten hun behandler temaene død, ondskap og forbrytelser, men det er ikke derfor jeg ikke liker denne romanen.

For det første synes jeg teksten har dårlig flyt grunnet et altfor raust kommabruk. Det er som om Fossum vil leseren skal dvele og ta pauser i eninga, kanskje for å understreke, forsterke? Jeg vil helst ha mest mulig flyt og kunne tenkt meg å tatt vekk en god del av kommaene.
Eks s. 22: «Gikk tilbake igjen, og ordnet det, kom inn på kontoret igjen der hun satt, rakte henne begeret.»
Komma før ”og ordnet det” mener jeg er unødvendig.
Et annet eks på samme side: «Forsiktig, sa han så, til seg selv, de er antagelig…»
Komma etter ”sa han så” mener jeg også er helt unødvendig.

For det andre synes jeg dialogene i romanen er svake. Det er som ett og samme menneske sier alt som sies; alt lyder likt, i tillegg til at det virker lite muntlig, oppstyltet og stivt.
Fossum har lagt uttrykket ”et stykke tid” i munnen til minst tre forskjellige personer i romanen. Er ikke ”et stykke tid” en såpass spesiell måte å målbære tid på, at det virker usannsynlig at flere uttrykker seg akkurat på samme måten?

For det tredje er ikke språket i romanen så godt som det pleier å være når Fossum er avsender; på meg virker det nesten litt likegyldig, halvhjertet.

Jeg finner enkelte småfeil, som s. 54, der det nevnes Zylocain – noe som skal lindre kløe og smerte for eksempel etter et insektstikk. Det riktige skal være Xylocain.
Eller som s. 32: «Samtidig forsøkte han ikke å være dømmende.»
Her mener jeg det er rett å sette ’ikke’ etter infinitivsmerket, slik at det står: ”Samtidig forsøkte han å ikke være dømmende.”

For det fjerde synes jeg Fossum utbroderer og avslører i altfor stor grad; på denne måten blir det ingenting igjen mellom linjene. Litterært sett blir dette både lite elegant og lite spennende.

Som du forstår ble ikke denne boka noen stor leseopplevelse for meg.

«Til døden skiller oss ad» av Ingrid Elfberg

Oversatt av Astrid Eggesvik
Utgitt av Silke forlag, 2013

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar, i håp om at jeg ville blogge.

Erika er politi, det er også ektemannen Göran. Han er sjalu og voldelig, og da Erika til slutt greier å flykte fra ham på selve nyttårsaften etter å ha blitt mishandlet og voldtatt, er hun innforstått med at det er nå kampen begynner. Göran er pen og populær, respektert av deres felles kolleger, og det er bare Erika som kjenner hans sanne natur og vet hvor slu og manipulerende han kan være. Tidligere har hun anmeldt ham for vold, men anmeldelsene har på ”mystisk vis” blitt borte. Nå reiser hun fra Stockholm, og begynner i et vikariat i Göteborg. Her blir hun medansvarlig for etterforskningen i en forsvinningssak – en kvinne er meldt savnet av ektemannen. Har den savnede stukket av frivillig, eller har noen tatt henne av dage? Særlig populær viser det seg i alle fall at hun ikke var…

Romanen begynner nervepirrende spennende med Erikas flukt. Men så må vi bli med henne på jobb i Göteborg, og her begynner det umiddelbart å gå trått. Det skjer lite, informasjonen fra etterforskningen tværes ut og repeteres, det blir for mange bipersoner å holde orden på. Jeg skjønner selvfølgelig at det er mange politifolk på politihuset, men her kan man ta noen kunstneriske grep og kutte i persongalleriet.
Det blir også mye utenomsnakk i romanen, med mat som skal tilberedes og spises, interiør som skal beskrives. Personer, steder, bygninger og rom presenteres nærmest skjematisk og ganske detaljert, noe som gir lange avsnitt som forstyrrer drivet. Dette kunne vært gjort kort og poengtert, slik at man raskere kom til saken eller holdt seg til saken, eller også kunne forfatteren forsøkt å mikse beskrivelsene inn i dialogene som gjerne finner sted for eksempel etter at en ny person er introdusert.
Jeg gir et eksempel på hva jeg mener er en noe tung presentasjon av et hus og en mann:
s. 121-122: «… Huset var av tre og utsmykket og siselert av en byggmester som åpenbart var av den noe originale sorten. Karnappene på taket lå om hverandre og utbyggingene så ut til å ha skjedd etter diverse kreative innfall i løpet av selve byggefasen. Overalt, på taket og ved takrennene, satt diverse groteske figurer og glodde. Alle var mytologiske vesener og noen av dem var utvilsomt smådjevler med horn og hale, som rakte tunge til den som våget seg frem til huset. Noen av figurene plirte med vennlige, store, runde øyne og runde kinn, men de fleste virket ondsinnete og så ut som om de var klare til angrep. Takrennene besto av snirklete lenker, og selve taket var dekke av blikkplater og kobberflak.
Oppå det brunet huset sto det et illrødt tårn. I grunnen så det mer ut som en gammel fyrkjele, som byggmesteren hadde stjålet en mørk natt og kommet på å sette opp der. Huset lignet ikke noe annet Erika hadde sett i sitt liv. Nysgjerrig grep hun fatt i dørhammeren på ytterdøren, som hang fast i kjeften på en glisende ulv, eller muligens en varulv, og lot den falle ned med et dumpt smell. Med ett sto en middelaldrende mann i døren og smilte vennlig. Han var kledd i jeans og en enkel bomullsskjorte og hadde et silketørkle rundt halsen. Et velstelt hakeskjegg var formet til en liten spiss, og ga det ellers så godslige ansiktet et demonisk preg. Erika syntes i og for seg det passet godt inn i omgivelsene.»

Språket kunne glidd lettere. Ved å kutte ut de tomme småordene jeg antar kommer fra en litt for direkte oversettelse, kunne mye vært gjort i forhold til å bedre flyten. Man behøver ikke sette seg ned, det holder å sette seg. Man trenger ikke se opp eller bort på X, det holder å se på X. (Eller forfatteren kunne i stedet for å fortelle at NN ser på noe, vise hva NN ser…)
Noen konkrete eksempler på tomme småord:
s 291: «Da de nådde frem til toppen, stanset de opp og så taust utover.» Både ’frem’ og ’opp’ kan sløyfes, til: «Da de nådde toppen, stanset de og så taust utover.»
s 122: «Oppå det brune huset sto det et illrødt tårn.» ’Det’ kan strykes, til: ”Oppå det brune huset sto et illrødt tårn.” Men her blir setningen uansett noe kronglete, hva med å skrive det om til noe a la: ”På toppen av huset et illrødt tårn, som…”

Det som interesserer meg i romanen, er Erikas skjebne. Kriminalsaken hun jobber med, kunne vært komprimert betraktelig, romanen kunne blitt kortere og smekrere, eller også kunne man utbrodert Erikas opplevelser, følelser og tanker. Det kunne gitt mer dybde og troverdighet, fått tydeligere fram hvorfor Erika ble så lenge hos Göran, og hvorfor hun – etter å ha flyktet fra ham – tier så standhaftig om hva som har skjedd.
Boka er mest spennende og handlingsmettet på starten og slutten – midtpartiet burde man gjort noe med, slik at helhetsinntrykket av romanen ble bedre.

Jeg leste Elfbergs debutroman «Se til meg som liten er», likte den, og så fram til å lese årets roman. Dessverre blir denne romanen for ujevn for meg, og språket er heller ikke godt nok til at jeg kan la meg begeistre. I rettferdighetens navn: Romanen har flere gode partier, men de svake partiene den også har, trekker for mye ned.
Jeg er sikker på at mange lesere vil synes dette er en spennende historie, men jeg ble litt skuffet over Elfbergs andre roman.

«Bryllupsnatten» av Sophie Kinsella

Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Utgitt av Gyldendal, 2013

Lottie skal på lovende stevnemøte med Richard som hun har vært sammen med i flere år. Han har sagt det er noe han må snakke med henne om, og hun kjenner det kile i magen, for hun er helt sikkert på at i dag kommer Richard til å fri! Og de skal ha verdens mest romantiske bryllup og bryllupsreise!
Dessverre er det ikke forlovelse eller bryllup Richard skal snakke med henne om, men noe så traurig som bonuspoeng! Lottie blir så skuffet at det klikker helt for henne, og stevnemøtet ender med at de gjør det slutt på verst tenkelige, brå måte; noe som gjør Lottie dypt ulykkelig. Da den gamle flammen Ben dukker opp like etter, ligger det meste klart for at Lottie skal gjøre et av sitt livs mest uheldige valg. Ben frir, Lottie sier ja, og etter noen få uker – der de holder seg fra å ha sex – gifter de seg. Bryllupsreisen skal gå til den greske øya der Ben og Lottie møttes i sin tid.
Fliss, den alltid (over)beskyttende storesøster, vil gjøre hva hun kan for å hindre at Lottie har sex på bryllupsreisen; slik hun ser det, er eneste sjanse for Lottie å slippe unna, om ekteskapet kan annulleres om det ikke fullbyrdes. Fliss’ sønn Noah, Bens bestevenn Lorcan og Lotties eks Richard henger seg med på ferden til Hellas – alt ligger til rette for drama og forviklinger…

Jeg har lest det aller meste som er kommet ut på norsk av Kinsella, og jeg liker veldig godt de gøyale personene og historiene hun har å by på, skrevet i et lett og humoristisk språk. På bloggen min kan du lese om «Husker dere ikke meg?», «Nå spøker du», «Mini-shopoholiker» og «Jeg har nummeret ditt». Bryllupsnatten tror jeg nesten blir en favoritt så langt – her har vi alt som skal til i en morsom feelgood: de forfjamsete hovedpersonene, de raske og vittige replikkene, de komiske og absurde scenene der de rareste ting skjer, men også iblandet

en dose livsvisdom.

Det er bare én ting jeg vil bemerke, og det er (den overdrevne) bruken av verbet ”replisere”. Jeg antar at det er en (direkte) oversettelse av det engelske ordet ”replies”, som jeg for min del synes er mer naturlig å oversette med ”svarer”. Man kan også bruke ”parerer” (det er brukt noen ganger i denne romanen), ”imøtegår” eller ”sier”.

Jeg merket meg bruken av ”repliserer” sist jeg leste Kinsella også, så da jeg kom til s. 123 og ordet dukket opp for i alle fall fjerde gang, begynte jeg å telle. (Jeg vet det, det er sykt.) Jeg kom til tallet 35 totalt.

Siden store deler av handlingen er lagt til Hellas, får jeg assosiasjoner til den gode stemningen i Mamma Mia-filmen. Det er bare å lene seg tilbake og nyte!

«Gutten som sluttet å gråte» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen

Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Vi møter igjen journalisten Magdalena, skilt og med en liten sønn. Hun kom i forrige roman flyttende tilbake til Hagfors i Värmland, der hun vokste opp. Flere påsatte branner ryster den lille byen; er det en pyroman som går løs? Magdalena kommer - både selvforskyldt og uforvarende - over spor hun deler med politiet og blir følgelig innblandet i etterforskningen, noe som viser seg å være skjebnesvangert…

Etter å ha lest «Jenta med snø i håret» i sommer, fikk jeg lyst til å lese mer av Schulman. Dette er også grei underholdning om hovedpersoner det er lett å like og/eller identifisere seg med, men denne gangen ble jeg ikke like mye fenget. Da jeg møter igjen de samme personene og får høre mer om deres lykker og sorger privat og på jobb, blir det som en repetisjon av det jeg allerede vet eller har skjønt av meg selv.

De hyppige sceneskiftene blir for mange; dette blir en ”hopp-og-sprett-roman” som hele tiden bryter konsentrasjonen og sammenhengen.
Og til sist synes jeg politiets arbeid virker ubehjelpelig og dessuten beskrives ubehjelpelig; de gjør rett og slett for dårlig håndverk til at det virker sannsynlig. Hvorfor i all verden søker de ikke støtte fra politiet i Karlstad, når de står overfor en så alvorlig forbrytelse med tilhørende vanskelige etterforskning?

Schulmans romaner er ikke for deg som liker tradisjonell krim, men liker du mye innpakning og tilbehør om romanfigurenes privatliv, kan dette være bøker for deg.

«Gone girl» av Gillian Flynn

Utgitt av Phoenix house, 2013

Nick og Amy framstår som det perfekte paret; vakre og vellykkede. På den femte bryllupsdagen deres forsvinner Amy nesten sporløst fra hjemmet. Visse ting tyder på at det har foregått kamp, og at Amy har blitt bortført. Kan det være så ille at hun er blitt drept?

Siden ekteparet framstår som så harmonisk og lykkelig, virker det helt feilslått å spekulere som man pleier i slike saker; ”Det er sikkert ektemannen som har gjort det.” Eller vent nå litt? Kan det likevel være at det fantes sprekker i fasaden?...

Dette er en ganske fiffig roman; fortalt på en snedig måte, med flere uventede vendepunkt underveis som lurer leseren. (I alle fall denne leseren.) Kanskje var slutten litt omstendelig og konstruert for å få alt til å gå opp, men dette var absolutt en spennende og underholdende roman.

Jeg kjenner at jeg er litt nysgjerrig på den norske oversettelsen. Tittelen «Flink pike» er ikke så åpen og god som «Gone girl».

«Tilståelsen» av John Grisham

Oversatt av Truls Holst Kopperud
Utgitt av Cappelen Damm, 2012

Donté Drumm sitter fengslet for drapet på ei ung jente. Han er dømt til døden og om bare noen får dager er tiden inne for at dødsdommen skal fullbyrdes.
I disse Drumms siste dager blir Pastor Keith oppsøkt av en mann i førtiårene ved navn Travis Boyette. Han hevder at Drumm er uskyldig. Dette vet han med sikkerhet, for det var nemlig han selv som drepte den unge jenta, etter å ha bortført og voldtatt henne. Han tror nesten helt sikkert at han kan finne tilbake til stedet jenta ble gravd ned. Boyette har hjernesvulst og bare kort tid igjen å leve. Derfor vil han nå tilstå og redde Drumm som er blitt uskyldig dømt.

Da jeg begynte å lese denne boka, trodde jeg det var opplagt hvordan handlingen kom til å utspille seg, men jeg ble overrasket. Handlingen forløp slett ikke som jeg ventet, og tidvis var boka både opprørende og spennende.

Stilen er noe refererende og tørr (det er mer ”tell” enn ”show” her), med en del repetisjoner av informasjon og hovedpunktene i historien, noe som gjorde at jeg skummet enkelte partier. Tidvis synes jeg også at personer i romanen blir til talerør for forfatterens holdning til dødsstraff.

«Vareopptelling» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Vi møter den eldre lyrikeren Nina Faber. Etter mange års ”tørke” utgir hun en diktsamling og venter nervøst på anmeldelsene. Samme dag diktsamlingen utgis, står det flere anmeldelser i avisene. Den ene finner Faber langt over grensen feilslått og urimelig. Da hun så får telefon fra Tanum, der hun skulle holdt en opplesning, med beskjed om at opplesningen i bokhandelen må utgå på grunn av en vareopptelling, klikker det helt for henne.

Dette er en kort, lettlest og underholdende roman. Handlingen finner jeg nokså usannsynlig, men det er likevel interessant å se hvordan Faber reagerer på og takler en meget dårlig anmeldelse.

En smakebit fra s. 21:

«Møtet mellom leser og tekst er vakkert når det klaffer, men smertefullt og traumatisk når det går galt. Det er vondt når teksten nører opp under tilfeldige innskytelser og tolkes i verste mening mange nok ganger til at summen blir negativ. Anmelderen er dessuten ofte en vandrende kruttønne. De første årene er hun gjerne litt ydmyk, men så blir hun vant til sin posisjon og glad i den vesle makten hun har, og for å bli toneangivende må hun være, eller i det minste fremstå som, ærlig. Men denne ærligheten forveksles, ofte til og med av henne selv, med behovet for å være synlig. Sier hun noe med lav stemme, legges det ikke merke til, velbegrunnede meninger viker plassen for sterke meninger, det fokuseres på detaljer, teksten forsvinner og blir uviktig, mens hennes egen lesning av teksten blir viktig. Anmeldelsen er anmelderens vindu mot verden.»

«Fyrsten» av Henrik Langeland

Utgitt av Tiden, 2013

Romanen er en oppfølger til «Wonderboy» som ble utgitt i 2003. Christian von der Hall er nå blitt 47 år, er kommunikasjonsrådgiver og leder for Hall Consulting, et av landets mest kjente PR-byråer. I romanen gjør han sitt beste for å sikre Høyre seier i Stortingsvalget i 2013.

Ved siden av dette trener han på høyt nivå, og har sine opp- og nedturer i kjærlighetslivet.

Langeland er en forfatter jeg har fulgt med interesse, etter at jeg leste Wonderboy da den kom. Jeg kan ikke huske stort av Wonderboy nå, annet enn at jeg syntes den var bra – i alle fall i det store og hele. Noe ved den romanen fikk meg til å tenke at Langeland var en forfatter det var vel verdt å følge med på videre. Men jeg husker at jeg skummet enkelte biter; finansverdenen er ikke en verden jeg skjønner stort av eller interesserer meg særlig for, heller ikke risikosex, eller hva man skal kalle denne ”scarfingen” Von der Hall drev med.

Politikk og makt derimot, som Fyrstens handling dreier seg om, kan være veldig interessant.

Jeg likte «Fyrsten» bedre enn «Wonderboy», men tema og miljø er heller ikke i denne romanen det som treffer meg mest.

Og Von der Hall er ikke en hovedperson man blir glad i eller vil heie uforbeholdent på; til det er han for selvsentrert, overflatisk, skrytete og flink.

Språket til Langeland flyter som vanlig godt, men for denne romanen tror jeg at tilblivelsen kanskje har gått litt for raskt. Jeg synes ikke at språket er like godt som det pleier. Jeg finner enkelte uttrykk som virker litt tankeløst, skolestilaktig brukt, som ”den halvspiste tallerkenen” s. 134 og ”bikket med ansiktet mot Christians armbåndsur” s. 117.

S. 154 finner jeg en beskrivelse som er ment å være sexy, som jeg dessverre heller synes er komisk: «I sidesynet la han merke til hvordan det store svarte håret, som Ayla hadde festet i en strikk i nakken, danset fra side til side over skuldrene hennes, i takt med brystene.»

Og noe jeg måtte tenke gjennom: Er det finurlig eller feilslått å bruke ordet sekkeløp om birkebeinerrennet? (S. 25: ”vinterens sekkeløp fra Rena til Lillehammer”) Kanskje er det et innarbeidet uttrykk? Eller det blir det etter denne romanen? Men ellers er sekkeløp noe vi oftest ser ungene holde på med på 17. mai.

Språket er konservativt, iblandet forkortelser, engelske uttrykk, ungdommelig slang og interne faguttrykk. Dessuten ”beskrives” for eksempel solbriller, klokker, dresser ved merkenavn. Nå har jeg lært at dette heter namedropping.

Slang, sjargong og namedropping ser jeg ikke på som noen fordel for leserne. Man kan føle seg både dum og utenfor når man ikke forstår alle ordene i en roman, eller kjenner de dyre og anerkjente merkene Von der Hall har en forkjærlighet for.

Persongalleriet er stort, og en blanding av virkelige og fiktive personer.

Når det gjelder kommunikasjonsstrategiene Von der Hall og Hall consulting legger opp, blir de overflatisk beskrevet. Der vi i romanen er til stede ved møter eller får innblikk i hvordan Von der Hall tenker, er det bruddstykker av lengre resonnementer og gjentakelse av slagord og honnørord vi får presentert – jeg synes i alle fall ikke at jeg får noe godt innsyn i hvordan denne rådgivningen egentlig foregår og virker.

Konklusjon: En OK underholdningsroman.

«Jenta med snø i håret» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen

Utgitt av Cappelen Damm, 2012

Magdalena, journalist, skilt og mor til en liten gutt, flytter fra Stockholm og tilbake til hjemstedet i Värmland for å jobbe i lokalavisa der. Hedda, ei 16-årig jente, forsvinner nyttårsaften, og mens politiet holder på å lete etter henne, dukker det opp liket av ei anna ung jente som ingen vet hvem er. Politiet gjør hva de kan for å finne Hedda og løse mordsaken, men Magdalena gjør også noen egne undersøkelser i håp om å finne ut hva det er som skjer i den lille bygda.

Dette er en lettlest, fengende og spennende roman. Det er forfatterens debut, og det er en fin sådan; forfatteren virker stilsikker og fører et godt språk.

Romanen er klassifisert som krim, men det er veldig mye innpakning her, persongalleriet er stort og det skjer mye utenom selve krimplottet. Foretrekker du tradisjonell krim, er kanskje ikke denne romanen noe for deg. Men liker du hyppige sceneskrift og et krimplott servert med «mye attåt», så kommer du til å kose deg med denne.

«Om å skrive» av Hans Olav Brenner

Utgitt av Kurér forlag, 2011

Hans Olav Brenner har i denne boka gjengitt samtaler med ulike forfattere og én spesielt kvalifisert leser. Forfatterne er blitt stilt ulike spørsmål, som hvordan får og forholder de seg til ideer, hvilke arbeidsrutiner har de, hvordan går man i gang med en ny tekst, og hvordan holder man seg gående og kommer seg forbi skrivesperrer. Følgende forfattere er med: Lars S. Christensen, Irene Engelstad, Jon Fosse, Karin Fossum, Vigdis Hjorth, Jan Kjærstad, Karl Ove Knausgård, Erlend Loe, Trude Marstein, Jo Nesbø, Per Petterson, Ingvild H. Rishøi, Dag Solstad og Herbjørg Wassmo. Irene Engelstad er faglitterær forfatter, men også hovedkonsulent hos Gyldendal forlag.

For meg som skriver selv, var dette en meget interessant bok; jeg kjenner meg igjen i mye av det forfatterne forteller om, jeg jobber delvis på samme måte som noen av dem. Så var det også en del nye tanker og innfallsvinkler her, som jeg synes det var fint å komme på sporet av. Blant annet dette med en romans åpning; den store betydningen enkelte tillegger de aller første setningene i en roman. Vi er ulike som lesere, og jeg pleier ikke å være så opptatt av åpningen i romaner, på samme måte som jeg ikke bryr meg så fryktelig mye om omslaget på boka, bortsett fra at jeg kan reagere hvis det er veldig glorete eller grått/intetsigende/kjedelig. Men altså: romanens åpning, romanens anslag. Det kjennes nyttig å vite at mange legger stor vekt på denne. Da tenker jeg at jeg i fortsettelsen bør legge ekstra arbeid i denne biten.

En annen interessant ting er dette med forfatterens autoritet. Man må vise med stemmen at det har er en historie verdt å lytte til, forfatteren må opprette tillit. «Kom, skal jeg fortelle deg!» Ikke for brysk, hard eller militært streng, heller ikke vimsete og uforberedt, men selvsikker, trygg, innbydende og motiverende. Slik at leseren føler seg bekvem og interessen blir fenget. Jeg tenker at dette har med forfatterens lederegenskaper å gjøre. Jeg er i teksten min, trives der, jeg våger å ta plass, jeg må tro på historien min (ellers gjør ingen andre det) og jeg må kunne formidle.

Interessant også at Marstein bruker betegnelsen ”overarbeidet” om tekst. Jeg skjønner umiddelbart hva hun mener: Om man har jobbet veldig mye med en tekst, så kan den bli utslitt, utmast. Jeg får assosiasjoner til et strikketøy man har rekt opp og begynt om igjen på veldig mange ganger; til slutt blir garnet flokete og slitt, og resultatet blir aldri bra med de utslitte materialene, uansett hvor fint man strikker. Man må heller begynne på nytt, med nytt garn.

Konklusjon: Ei interessant bok for den som skriver, men også for alle som er interessert i litteratur, forfattere og forfattergjerningen.

«Pym Pettersons mislykka skoletur» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal, 2012

Pym fra «Pym Pettersons mislykka familie» er tilbake. Denne gangen skal klassen på skoletur og overnatte i skogen. Alle gleder seg vilt, helt til lærer Hilde pådrar seg et komplisert beinbrudd og blir forhindret fra å delta. For da settes «Glefset» Glefsdal inn som vikar, og alle skjønner jo at det må bli en aldeles forferdelig opplevelse å dra på tur med den sinte fyren…

Jeg syntes den første boka om Pym var morsom – å lese den gikk nesten av seg selv. Denne bok nummer to ble jeg ikke like begeistret for.
For det første synes jeg det virker som om man har hastet boka til utgivelse og ikke arbeidet grundig nok med den siste finpussen i språket. Linde fører en muntlig, pratete stil, med masse a-endinger. S 17 finner jeg både ”skoa” og ”gutta”, og da synes jeg det er litt rart at hun på samme side skriver «søsteren» og «en søster». Så var nok dette en hastefeil, for s. 81 er det blitt søstera.
Med noe mer arbeid, kunne språket blitt mer variert og spenstig, og en del småord kunne vært luket ut for å bedre flyten.
For det andre synes jeg ikke plottet i boka er godt nok ivaretatt. Vi vet allerede før vi begynner boka at den skal handle om en skoletur ledet av en upopulær lærer som elevene nærmest frykter, for det kan vi lese bakpå boka. Spenningen går litt ut av historien (synes jeg), når selve skoleturen først starter etter at vi er langt over halvveis i teksten. Det vi leser før vi kommer til s. 98 føles som en laaaaang innledning, og når endelig skoleturen begynner, så er jeg nesten sliten av all ventingen.
For det tredje synes jeg en skolehistorie med handling forankret i «den sinte læreren» er noe velbrukt. I alle fall er idéen litt tynn til å bære hele romanen.

Fremdeles er det morsomt å være med inn i Pyms familie; storesøsteren hennes er nesten skummelt from i denne romanen. Hun skal konfirmeres og er blitt ekspert på å vende det andre kinnet til. Og det er også til å kjenne seg igjen i hvordan storebrødre videreformidler kunnskap om alt mellom himmel og jord, i en så autoritær stil at man aldri drømmer om å stille kritiske spørsmål til om noe av det kan være overdrivelser og oppspinn…

Det skulle ikke forundre meg om det kommer flere bøker om Pym. Ja takk, sier jeg, men jeg håper det legges litt mer arbeid i språk og komposisjon i fortsettelsen.

«Bomb dem!» av Mikael Niemi

Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Utgitt av Cappelen Damm 2012

Hovedpersonen i denne ungdomsromanen er en 16-årig gutt som går på videregående. Boka innledes med at han gir skolens mest populære jente en bukett blomster for å uttrykke sin beundring, og dette blir selvfølgelig ikke forbigått i stillhet. De andre elevene ler og erter når jenta avviser ham kontant.
Gutten får utløp for frustrasjonene sine blant annet ved å skrive dikt med hatefullt og voldelig innhold; bokas tittel stammer fra et slikt. Han henger opp diktene på skolen; av noen elever blir de beundret, av skoleledelsen blir de fryktet.
Gutten har vel aldri ment diktene som direkte trusler, men slik tolkes de. Og de setter farlige krefter i sving…

Romanen er – i følge vaskeseddelen – inspirert av de finske skolemassakrene. Den er tankevekkende og tar opp et viktig tema. Ungdommelige, tankeløse frustrasjoner må tas alvorlig, både av de unge selv og av alle som jobber med unge. Ellers kan hva som helst skje – også det verst tenkelige.

Et sitat fra bokas s 170:
«Det er deilig å tenke på hevn. Man vokser, føler seg farlig. Man smir onde planer. Starter en taus nedtelling. Ser dommens dag nærme seg.»

«Politi» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug, 2013

«Harry Hole er tilbake» står det på omslaget til boka. Takk til Nesbø  for at han lot Harry overleve skyteepisoden i «Gjenferd»!
I «Politi», den tiende boka om Harry Hole, går han i gang – om enn noe motvillig – som etterforsker i en ny, krevende sak.

«Politi» gir oss mer av det vi er vant til å få fra denne kanten – slu, onde kjeltringer, intriger en masse, bestialske drap, iblandet enkelte morsomme episoder og replikker, og slik historien stadig tar helt uventede vendinger blir man rett som det er utmanøvrert, eller regelrett lurt! Kort sagt er dette svært underholdende og spennende lesestoff.

Forlaget kunne nok vært nøyere i den aller siste korrekturen, og luket ut småfeil her og der. Det er ubetydelige feil, ikke så store eller så mange at de er veldig skjemmende eller irriterende, men det burde vært mulig å unngått dem.
For at dere ikke bare skal tro jeg farer med løst prat, gir jeg noen eksempel:

S 322 er ordet ”omrokkeringer” stavet med to k-er, det skal være med en k.

S 436 står det ”mer lyktestolper”, der det ville passet bedre med ”flere lyktestolper”.

S 348: ”… prøvd å forklare flere ganger at jeg ikke er ikke…” Her er det et ”ikke” for mye.

S 419: ”Me eg be om at du ikkje…” Riktig her skal være: ”Må eg be om…”

Andre steder er punktum satt i stedet for komma. Det er feil på det nivået. Ubetydelige feil, som sagt, men jeg fant en del av denne typen.

Nesbø korter av og til setningene ned, effektiviserer. Noen ganger med litt uheldig utfall. Som s 313: «Hun var iført tynn treningsjakke, svarte tights, joggesko, hestehale og et underfundig smil.» Skrevet på denne måten var hun iført hestehale. Kan hende var det forsøk på en kunstnerisk måte å uttrykke noe ellers veldig hverdagslig?

S 438 er det mer av den effektive stilen: «… satte bilen i fri. Trillet den utfor stupet. Lyttet til det merkelige stille sekundet mens bilen falt. Fulgt av et dumpt brak og lyden av metall som brettes. Sett ned på bilen der den lå i elva under ham.»
Verbet ”fulgt” er tilknyttet bilen, mens de andre verbene er tilknyttet han; dette burde vært løst og sortert annerledes, selv om vi selvfølgelig skjønner hva som er ment.

Jeg synes også det kunne vært noe større variasjon i språket. For eksempel ”skritter” Hole en del. På s. 461 skritter Hole hurtig inn, på s 463 skritter han frem mot kjøkkenet, s 466 skritter han bort og 467 skritter han tilbake. Skritting er et greit verb i sammenhengen her, men man kunne variert. For eksempel kan man stige hurtig inn, skynde seg, småløpe, trekke seg tilbake. Det er mange muligheter.

Noen unødvendige småord kunne også vært fjernet – det hadde gjort språket mer effektivt og rent, noe jeg tror hadde kledd Nesbøs stil. Eksempel s. 103: «Han så hvordan hun satte den ene foten foran den andre, som om hun gikk på en line.» Like greit kunne det vært ”… som om hun gikk på line.”

Eller s 205: «Gjennom myggnettet foran vinduet hørte han trafikken og stemmene som plapret av gårde på et fremmed språk der ute.» Man kunne strøket ”der ute”.
Eller s 436: «… i håp om å få øye på noen av dem der nede på parkeringsplassen.» Her kunne ordet ”der” vært strøket, slik at det sto: ”… i håp om å få øye på noen av dem nede på parkeringsplassen”.

Smålig småpirk, jeg vet det. Men på det nivået Nesbø befinner seg – litteraturens premier league! – skal og bør man jobbe på dette detaljnivået.

Nesbø krydrer teksten med noen engelske ord og uttrykk, og noen av personene i boka snakker dialekt. Ellers skriver Nesbø konservativt bokmål, for eksempel bruker han ord som ”stod” som fortidsform av verbet stå, og ”pike”.

Slutten av romanen har elementer som peker i hver sine retninger. Noe av det som skjer, er som noe faller på plass, gir fred og mening, og kan peke i retning av at dette er siste bok om Harry Hole, mens andre biter kan peke mot at det kommer en fortsettelse. Vi må nok bare vente og se… Jeg for min del vil gjerne lese flere bøker om denne særegne, talentfulle etterforskeren. Så: På gjensyn, Harry Hole!?

«Pym Pettersons mislykka familie» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal, 2012

Pyms klasse får i oppgave å skrive en historie fra familien sin – en sann historie. Denne oppgaven sliter Pym med, for familien hennes er jo helt mislykka; den kan hun vel ikke skrive om? Ikke noe sant, i alle fall, for da skjønner alle hvor håpløs familien hennes er!
Pym forsøker å levere oppgaven to ganger, da hun har brukt fantasien til å snekre sammen noe hun tror kan gå for å være sannsynlig nok til at læreren tror det er sant, og spennende så det holder. Men læreren skjønner at det hun har levert er oppdiktet og forkaster Pyms besvarelser, så til slutt må Pym krype til korset og skrive om en helt alminnelig dag i familien Pettersons liv…

Pym var et skikkelig morsomt bekjentskap. Jeg leser gjerne mer om henne! Stilen er ordrik, humoristisk, litt muntlig/”skravlete”. Det kan hende at noen lesere vil synes det blir for mye ord og innpakning, men for meg fungerte det greit – jeg får et tydelig inntrykk av hvordan Pym er, en skrytete skvaldrebøtte som tøffer seg når hun er sammen med meg og forteller om alt hun opplever av stort og smått, men som kanskje ikke er like tøff og slagferdig når hun står overfor læreren, storesøster eller foreldrene.
Et litt fiffig trekk synes jeg det var av forfatteren å la Pyms fortellerstemme i oppgavebesvarelsene være mer barnslig og mindre slagferdig og treffsikker enn slik hun framstår ellers i boka.

Pym er ei humoristisk, ressurssterk jente som klarer seg godt gjennom det meste. Og mange barn vil kjenne seg igjen i mye av det hun opplever.

Forfatteren (gjennom Pym) henvender seg av og til direkte til leserne, som for eksempel s. 100: ”Hvor dum kan man egentlig bli? tenker du kanskje nå.” Dette antakelig for å skape en slags forbindelse og fortrolighet mellom Pym og leseren. Likevel blir ikke engasjementet mitt helt inderlig eller kjempestort, noe jeg tror kan skyldes humoren. Humor kan skape en avstand, og i denne boka gjør Pyms humoristiske fortellerstil at jeg ikke føler så veldig sterkt med henne om hun er skikkelig flau, eller føler seg ekstremt urettferdig behandlet av for eksempel storesøster. Dette er noe jeg registrerer; det er ikke noe jeg vil kritisere eller si er feil – det bare er slik. Jeg liker kjempegodt humoristiske bøker, så dette var virkelig ei bok midt i blinken for meg.

Boka passer kanskje best for barn i alderen 9-13

«Svarte-Mathilda II» av Tor Arve Røssland

Gjeven ut av Samlaget, 2012

Elisabeth og venninna Gry er på språkskule i Italia. Vertsfamilien deira bur i eit lekkert herskapshus i utkanten av Verona, men Elisabeth kjenner fort at det er ein merkeleg stemning der, og familien oppfører seg rart. Elisabeth har evna til å sjå gjenferd, og det tek ikkje lang tid før ho får auge på nokre. Svarte-Mathilda vart heldigvis innesperra i ein medaljong i førre boka, men er det sikkert at ho ikkje kan koma seg ut derifrå?
Parallelt med handlinga i Verona får me meir innblikk i kva som hende på garden Langetun i Hardanger på 1800-talet, staden der Svarte-Mathilda har røtene sine.

Eg tykte fyrste bok om Svarte-Mathilda var veldig spanande, jamvel om handlinga var usannsynleg og blodig. Denne andre boka greier ikkje å fenge meg like mykje. Me kjenner frå fyrste boka til mykje ikring Svarte-Mathilda, korleis ho ”kom til” og korleis ho opererar. Difor vert eg lite overraska over det meste av det som hender i denne andre romanen. Dessutan tykkjer eg det er noko likegyldig i framstillinga av det som finn stad av vald og drap – Elisabeth reagerer altfor vagt når folk i nærleiken døyr.

Det er kome ut ei tredje og siste bok om Svarte-Mathilda i år (2013), men nett no tenkjer eg at eg fekk nok av Svarte-Mathilda med denne andre boka.

«Svarte-Mathilda» av Tor Arve Røssland

Gjeven ut av Samlaget 2010

Elisabeth og mora flytter inn i ny leilegheit, det vil seie: leilegheita er ny for dei som flytter inn, men ho ligg i eit gamalt hus. Allereie fyrste dagen dei er der, opplever Elisabeth mystiske hendingar på badet der det heng ein gamal spegel; ho opplever å høyre skraping, som av fingerneglar over fliser, og ho ser digre dammar av blod på golvet.
Det viser seg at det for 20 år sidan vart drepen ei jente på dette badet, huset har stått tomt fram til no, og drapssaka vart aldri oppklara.
Elisabeth kjenner heile tida ubehag når ho er i leilegheita – til dømes blir det aldri ordentleg varmt der, same kor mykje dei fyrar eller kler på seg. Og rett som det er kjenner ho det som om ho ikkje er åleine, særleg når ho er på badet.
Elisabeth vert ven med Philip i klassen, og saman med han og bibliotekaren Viggo byrjar ho å undersøkje kva det er som kan ha hendt i leilegheita ho bur i. Dei kjem snart over soga om demoniske Svarte-Mathilda som skal vera fanga i ein gamal spegel, men kan materialisera seg om nokon kallar på henne. Philip trur dette må vera berre oppspinn, og får Elisabeth med på å gjera eit forsøk på å kalle fram Svarte-Mathilda. Noko dei aldri skulle gjort…

Denne ungdomsromanen, som var nominert til Uprisen 2010, fekk eg anbefalt av ein kollega, og eg vart nyfiken då eg fekk litt av handlinga presentert. Sjølv om eg ikkje er spesielt oppteken av grøsserar, så tykkjer eg dette var ei veldig spanande bok, og eg vil og lesa fortsetjinga, «Svarte-Mathilda II», det er heilt sikkert.

Eg har lest ein del grøsserar i det siste, på leit etter noko å anbefale ungar og ungdom innan sjangeren, og dette er utan tvil den beste eg har lest til no.
Om eg skal pirke på noko med denne romanen, så må det vera at eg tykkjer soga er noko viltveksande og innfløkt. Sjølv om folk flest vil seia at spøkelsesromanar per definisjon er oppspinn, så meiner eg at handlinga likevel kan framstå som meir eller mindre sannsynleg/truverdig.

Men alt i alt var dette ei særs fin leseoppleving!

«Fordelene ved å være veggpryd» av Stephen Chbosky

Oversatt av Ellen Karine Berg
Utgitt av Pantagruel 2013

Det er femtenåringen Charlie det handler om i denne boka, og han forteller selv i form av brev han sender til en eller annen person vi lesere ikke vet hvem er.
Charlie står helst litt på siden og observerer, men nå har han fått råd fra læreren Bill om at han skal forsøke å delta mer, ikke bare være observatør til livet. Og er det en Charlie gjerne hører på, så er det Bill, læreren som oppfordrer ham til å lese bøker han velger til ham.

Charlie er heldig og får venner når han begynner på high-school, venner som hjelper ham med å oppdage verden som finnes omkring ham, når han bare klarer å åpne opp for den.

Hvis det ikke hadde stått på baksiden av boka at Charlie er femten år, ville jeg tippet at han var en del år yngre. Han virker veldig naiv og umoden – det er så mye han ikke skjønner, hverken av seg selv eller andre. Jeg synes tonen i boka er helt spesiell, og jeg er imponert over hvordan forfatteren får til å vise at Charlies stemme/personlighet modnes utover i romanen.

En av bøkene Bill ber Charlie om å lese, er «Cathcer in the rye» (Redderen i rugen). Det er fiffig, for det er enkelte trekk ved denne romanen som minner meg om nettopp «Redderen i rugen». Monologformen, sammen med enkelte tema (søsken, vennskap, festing og rus, forelskelse), samt et og annet munnhell/uttrykk, slik som på side 134: «Jeg tuller ikke» - alt dette minner meg om «Redderen i rugen.»

Denne ungdomsromanen interesserte og fenget meg. Jeg kjenner meg igjen i følelsene man kan ha som ”veggpryd” – som sjenert og innadvendt er det typisk at andres liv (venner, søsken) virker så mye mer interessant og viktig enn ens eget, og så glemmer man å være hovedperson i sitt eget liv.

Vaskeseddelen på boka hevder at Charlies brev er "hysterisk morsomme". Personlig syntes jeg ikke brevene var spesielt morsomme. Heller vil jeg beskrive dem som såre, kanskje litt skjebnetunge. For Charlie har en bør han bærer på. Når vi til slutt i romanen får nærmere kjennskap til hva han har opplevd, skjønner vi bedre hvorfor Charlie er som han er.

«Den syvende bølgen» av Daniel Glattauer

Oversatt av Erik Krogstad
Utgitt av Font forlag, 2011

Emmi og Leo var likevel ikke ferdige med å snakke sammen på e-post etter «Mot nordavinden». Her er de tilbake, følelsene de har for hverandre er der fortsatt. Emmi er fremdeles gift, og Leo i ferd med å innlede et forhold som virker lovende, men kan det likevel skje at de kan finne sammen og etablere et kjærlighetsforhold?

Det er ikke lett å si mye om handlingen i romanen uten å røpe hvordan det går – det beste er nok at du leser selv. Jeg synes dialogen i denne andre romanen flyter enda bedre enn i første, språket er lett og godt, og det var så spennende hvilke vendinger samtalen mellom Leo og Emmi tok, at jeg ikke greide å legge boka vekk før jeg var ferdig med den – jeg leste den ut på en kveld.

Anbefales!