Utgitt av Aschehoug, 2013
«Harry Hole er tilbake» står det på omslaget til boka. Takk til Nesbø for at han lot Harry overleve skyteepisoden i
«Gjenferd»!
I «Politi», den tiende boka om Harry Hole, går han i gang – om enn noe motvillig –
som etterforsker i en ny, krevende sak.
«Politi» gir oss mer av det vi er vant til å få fra denne
kanten – slu, onde kjeltringer, intriger en masse, bestialske drap, iblandet
enkelte morsomme episoder og replikker, og slik historien stadig tar helt
uventede vendinger blir man rett som det er utmanøvrert, eller regelrett lurt! Kort sagt
er dette svært underholdende og spennende lesestoff.
Forlaget kunne nok vært nøyere i den aller siste
korrekturen, og luket ut småfeil her og der. Det er ubetydelige feil, ikke så
store eller så mange at de er veldig skjemmende eller irriterende, men det
burde vært mulig å unngått dem.
For at dere ikke bare skal tro jeg farer med løst prat, gir jeg noen eksempel:
S 322 er ordet ”omrokkeringer” stavet med to k-er, det skal
være med en k.
S 436 står det ”mer lyktestolper”, der det ville passet
bedre med ”flere lyktestolper”.
S 348: ”… prøvd å forklare flere ganger at jeg ikke er
ikke…” Her er det et ”ikke” for mye.
S 419: ”Me eg be om at du ikkje…” Riktig her skal være: ”Må
eg be om…”
Andre steder er punktum satt i stedet for komma. Det er feil
på det nivået. Ubetydelige feil, som sagt, men jeg fant en del av denne typen.
Nesbø korter av og til setningene ned, effektiviserer. Noen
ganger med litt uheldig utfall. Som s 313: «Hun var iført tynn treningsjakke,
svarte tights, joggesko, hestehale og et underfundig smil.» Skrevet på denne måten
var hun iført hestehale. Kan hende
var det forsøk på en kunstnerisk måte å uttrykke noe ellers veldig hverdagslig?
S 438 er det mer av den effektive stilen: «… satte bilen i fri. Trillet den
utfor stupet. Lyttet til det merkelige stille sekundet mens bilen falt. Fulgt
av et dumpt brak og lyden av metall som brettes. Sett ned på bilen der den lå i
elva under ham.»
Verbet ”fulgt” er tilknyttet bilen, mens de andre verbene er tilknyttet han;
dette burde vært løst og sortert annerledes, selv om vi selvfølgelig skjønner
hva som er ment.
Jeg synes også det kunne vært noe større variasjon i
språket. For eksempel ”skritter” Hole en del. På s. 461 skritter Hole hurtig
inn, på s 463 skritter han frem mot kjøkkenet, s 466 skritter han bort og 467
skritter han tilbake. Skritting er et greit verb i sammenhengen her, men man
kunne variert. For eksempel kan man stige hurtig inn, skynde seg, småløpe,
trekke seg tilbake. Det er mange muligheter.
Noen unødvendige småord kunne også vært fjernet – det hadde
gjort språket mer effektivt og rent, noe jeg tror hadde kledd Nesbøs stil.
Eksempel s. 103: «Han så hvordan hun satte den ene foten foran den andre, som
om hun gikk på en line.» Like greit kunne det vært ”… som om hun gikk på
line.”
Eller s 205: «Gjennom myggnettet foran vinduet hørte han
trafikken og stemmene som plapret av gårde på et fremmed språk der ute.» Man
kunne strøket ”der ute”.
Eller s 436: «… i håp om å få øye på noen av dem der nede på
parkeringsplassen.» Her kunne ordet ”der” vært strøket, slik at det sto: ”… i
håp om å få øye på noen av dem nede på parkeringsplassen”.
Smålig småpirk, jeg vet det. Men på det nivået Nesbø
befinner seg – litteraturens premier league! – skal og bør man jobbe på dette
detaljnivået.
Nesbø krydrer teksten med noen engelske ord og uttrykk, og
noen av personene i boka snakker dialekt. Ellers skriver Nesbø konservativt
bokmål, for eksempel bruker han ord som ”stod” som fortidsform av verbet stå,
og ”pike”.
Slutten av romanen har elementer som peker i hver sine
retninger. Noe av det som skjer, er som noe faller på plass, gir fred og
mening, og kan peke i retning av at dette er siste bok om Harry Hole, mens
andre biter kan peke mot at det kommer en fortsettelse. Vi må nok bare vente og
se… Jeg for min del vil gjerne lese flere bøker om denne særegne, talentfulle
etterforskeren. Så: På gjensyn, Harry Hole!?