torsdag 29. desember 2016

«Hennes løgnaktige ytre» av Selma Lønning Aarø

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Dette er en historisk-biografisk roman om Anna Munch. Jeg kan ikke si jeg har hørt om henne tidligere, tydeligvis er hun en forfatter hvis navn og verk er blitt glemt, men etter å ha lest denne romanen vet jeg mer. Anna Munch var altså forfatter og samtidig med Knut Hamsun. I biografier om Hamsun blir hun framstilt som en gal forfølger av ham; Anna Munch var forelsket i Hamsun, og fordi hun ikke fikk følelsene gjengjeldt ble hun nærmest besatt, skrev ildfulle brev til ham og fulgte etter ham for å bo på samme pensjonater og hoteller som ham, flere steder i Norge og i Paris.

Aarø forteller i etterordet at hun opprinnelig ønsket å skrive en biografi om Anna Munch, som kunne gi et riktigere og mer utfyllende bilde av henne enn det biografiene om Hamsun tegnet. Men kildene hun fant inneholdt hull hun ikke fikk til å fylle på annen måte enn å dikte, så da ble det en roman.
I etterordet forklarer også Aarø hvorfor hun har valgte å bruke stemmen til Signe, Annas datter som hun forlot fordi hun ikke kunne leve med ektemannen Ragnvald Munch, og han ikke lot henne få ta Signe med seg. Romanen skifter mellom å følge Anna og Signe. Det forekom meg som en litt vanskelig vinkling, og jeg kjente at jeg var aller mest interessert i Annas kapitler mens jeg leste, men Aarøs forklaring gjør at jeg skjønner bedre valget hun har gjort. Jeg skjønner at Signes stemme har vært forløsende og gitt en inspirerende innfallsvinkel for Aarø, men slik jeg ser det hadde romanen blitt enklere og muligens sterkere uten Signes kapitler. Selv om Signes liv og skjebne også er en sterk historie.

Jeg fant denne romanen meget interessant og velskrevet. Dette er et stort høydepunkt blant årets norske romaner, og jeg ble ansporet til å lese mer. Anna Munchs roman "To mennesker", som finnes i bokhylla.no, skal visstnok være hennes selvbiografiske beretning om forholdet mellom henne og Knut Hamsun, så den tenker jeg å lese.

onsdag 28. desember 2016

«Nei og atter nei» av Nina Lykke

Utgitt av Oktober 2016

Ingrid er gift med Jan. Sammen har de to voksne sønner. Til tross for at sønnene er voksne og burde ha flyttet ut for lengst, bor de fortsatt hjemme og oppfører seg som de bor på hotell. Ingrid begynner å bli kraftig irritert over oppførselen deres; de er jo bare hyggelige og vil snakke med henne når de trenger penger! Men best som hun opplever at livet har kjørt seg i et blindspor og ikke kan bli verre, så blir det nettopp det...

Til tider var denne romanen veldig morsom; jeg lo høyt noen ganger mens jeg leste. Men den muntre starten gikk over til - summa summarum - å bli ganske deprimerende lesning. Boka handler om Hanne i tillegg til Jan og Ingrid. Hanne er en femten år yngre kvinne som Jan innleder et forhold til. Tilfeldigheter og slapp moral: vips, så kan livet ditt være snudd på hodet.

Romanen har altså tre hovedpersoner, synsvinkelen og sympatien veksler mellom de tre. Romanen er kanskje mest av alt en mulig forklaring på hvordan tilsynelatende greie forhold (og liv!) kan omkalfatres av tilfeldigheter og slapp moral.

«Harry Potter og barnets forbannelse»

Basert på en original ny historie av J.K. Rowling, John Tiffany & Jack Thorne : et nytt skuespill av Jack Thorne

Oversatt av Torstein Bugge Høverstad
Utgitt av Cappelen Damm 2016

Harry Potter er blitt en voksen mann, han er gift med Gulla og de har tre barn sammen. Han har et litt anstrengt forhold til Albus, den yngste sønnen.
Albus overhører en samtale mellom faren og Anton Djervell, der Anton anklager Harry for manglende vilje til å bidra for å få tilbake Antons sønn, Fredrik Djervell, som døde i tretrollmannsturneringen i 1994. Da Anton blir avvist av Harry, bestemmer Albus seg for å gjøre en innsats for at Anton skal få sønnen sin tilbake. Sammen med kameraten Scorpio Malfang drar han - ved hjelp av en tidsvender - tilbake i historien for å gjøre om på hendelsene, slik at Fredrik kan oppstå fra de døde...

Dette er et skuespill, med replikker og scene-anvisninger, så dette blir nokså annerledes fra hvordan det oppleves å lese de andre bøkene om Harry Potter. Jeg synes det var mye spennende her, og innholdet kjentes tro mot Rowlings univers og karakterer. Kanskje synes jeg Hermine, Ronny, Gulla og Harry framstilles litt vel sukkersøtt noen steder, og kanskje synes jeg tidsklusset blir i overkant innfløkt å forholde seg til, men alt i alt en fin leseopplevelse.

«Fremtidens araber : barndom i Midt-Østen. Del II : 1984-1985» av Riad Sattouf

Oversatt av Alexander Leborg

Utgitt av Minuskel 2016

Vi møter igjen den lyshårede lille gutten Riad, fra «Fremtidens araber : barndom i Midt-Østen 1978-1984.» Her begynner han på skolen, men han er også på ferie hos besteforeldrene i Frankrike og deltar i sosiale tilstelninger med familie og familievenner.

Interessant, usentimentalt, engasjerende og lettlest om en kultur som ikke virker spesielt barnevennlig.

søndag 25. desember 2016

«Så hyggelig» av Christian Lyder Marstrander

Utgitt av Aschehoug 2016

Lorentz spiller på bandylaget. Med på laget er også Nicolay og Fredrik. Lorentz ser opp til Nicolay, som vel må sies å være stjerna på laget. Nicolay oppfører seg uavhengig og tøft, og har draget på damene. Lorentz er venn med Fredrik, mest omgangsvenn, kanskje, siden foreldrene hans og foreldrene til Fredrik er omgangsvenner. Guttene pleier å smelte tinn og lage tinnsoldater når de er sammen, og de hører på Burt Bacharach, for det gjør fedrene deres.
Men nå synes ikke Lorentz det er så kult å henge med Fredrik lenger. Han vil heller være venn med Nicolay, og sånne som Nicolay gidder ikke bruke tid på streitinger som Fredrik.
Guttene skal også konfirmeres. Ei av jentene på konfirmasjonsleiren er veldig hyggelig og søt. Lorentz kan være ganske slagferdig og vittig når han går inn for det, kanskje det kan sjarmere henne?
Lorentz kommer flere ganger i skvis denne tiden, det er så mange hensyn å ta. Han må ta hensyn til foreldrene som ønsker han skal konfirmere seg og selvfølgelig sette konfirmasjonsforberedelsene foran bandyen, selv om det gjelder NM! Han må være grei med Fredrik, selv om det er skikkelig vrient, siden han også vil være innenfor med Nicolay...

Lorentz kommer tydeligvis fra et såkalt "dannet hjem" - her er det blådressen fram om du skal i teater, det antar jeg kan virke fjernt for mange unge. Bare det at du går frivillig i teater 15 år gammel, vil være rimelig fjernt, tenker jeg! Men det går greit å kjenne seg igjen i den skvisen, alle dilemmaene man kan havne i som ung. For det er særlig unge mennesker som er i søking etter hvem de er, som henger med den ene når de vil være sånn, og henger med den andre når de vil være slik. Og som kommer i skikkelig dilemma-klem når de skal forsøke å sjonglere både det ene og det andre vennskapet, og både det ene og det andre og det tredje hensynet til ørten personer.

Lettlest og engasjerende ungdomsroman, helt sikkert fin for både gutter og jenter i konfirmasjonsalder.

«Du er så lys» av Tore Renberg

Utgitt av Oktober 2016

Jørgen og kona Vibeke får nye naboar, ekteparet Steinar og Liv Merete, som har ein son.
Steinar verkar som ein sjølvsikker fyr, ein type som tek plass, som likar å vera midtpunkt, vera der ting skjer, og som får ting til å skje.
Då Jørgen får ein ledig billett til fotballturen til England, stiller Steinar opp som "vikar", endå dei ikkje kjenner kvarandre særleg godt. Jørgen blir ikkje heilt klok på Steinar. Det er noko som ikkje stemmer heilt, men kva er det? Då Steinar låner med seg eine sonen til Jørgen og Vibeke opp på hytta, får dei plutseleg for seg at dei må opp og sjekka om alt er i orden, så urolege blir dei for at Steinar har noko muffens fore…


Eg sleit lenge med denne boka. Det kan vera tida eg las ho på, at eg var for oppteken av alt mogleg anna. Eller det kan vera det store frampeiket romanen byrjar med; for eg likar ikkje frampeik.
Eg tykte språket var omstendeleg og tungt (eg trur forfattaren har tenkt det skal framstå som ein slags muntleg monolog, litt slik som folk pratar?) Eg fann boka ganske keisam, for det skjedde ingenting på lenge, lenge. Det var berre dette frampeiket, som fortalde meg at noko forferdeleg kom til å skje, så eg måtte berre venta meg, og greide eg å gjette kva det var som skulle skje? Nei, eg greide ikkje gjette det. Eg vart litt sur med ein gong det fatale skjedde, for det kom så totalt frå det blå i høve til det forfattaren prøvde å få meg til å sjå eller tenkje.
Men så endra heile leseopplevinga seg, i og med dette som skjedde. Eg fekk eit nytt perspektiv. Boka ga meg verkeleg noko å tenkje på, slik eg likar, og eg vart meir venleg stemt mot prosjektet då heile boka var lest.


Eg held fast ved at boka kunne vore betre komponert, og den lange innleiinga, om eg kan kalle ho det, kunne ha vore skriven i eit einklare, mindre omstendeleg språk, og den kunne og vore ein god del kortare.

torsdag 8. desember 2016

«Hålke» av Helene Uri

Det er livsfarlig hålke ute, så ekteparet Ebba og Karl blir innestengt i leiligheten i flere dager. Det tærer på både humør, samhold og matlager...

Jeg har kommet til at jeg liker romaner med få hovedpersoner og med handling som utspiller seg på ett eller noen få steder; det man kan kalle kammerspill. Da har man muligheten til å samle konsentrasjonen, komme helt nært innpå personene og grave dypt.

Jeg likte mye ved denne romanen; slik forfatteren har gjort at det første inntrykket man får av ekteparet som harmonisk og lykkelig, sakte sprekker opp og uhyggelige ting begynner å tyte fram.
Enkelte partier ble litt vel sakteflytende og mindre interessante, og jeg synes forfatteren har gjort disse menneskene i 70-åra mer gebrekkelige og skrale enn sannsynlig, men at de blir innestengt i dagevis på grunn av hålke er jo bare en forutsetning for historien som jeg må godta.

søndag 4. desember 2016

«Nærmere kommer vi ikke» av Monika Steinholm

Jens er forelska i Niklas, men vet at ham kan han aldri få. Han drar på besøk til onklene sine (som er homofile) for å bo hos dem en stund denne sommeren. Mens han er der, treffer han Edor. Edor er kjæreste med Beate, men oppdager at han kjenner en foruroligende kribling når han er med Jens...

Denne ungdomsromanen er - som det står på vaskeseddelen - en løs oppfølger til «Fuck verden» fra 2015. Det er noen personer fra forrige roman som vaker litt i bakgrunnen, men jeg ser egentlig ingen grunn til at disse to romanene skal ses i sammenheng; de kan utmerket leses hver for seg.

Dette er en engasjerende roman om kjærlighet. Kjærlighet kan være vanskelig nok om man er heterofil, og ekstra vanskelig kan den være om man er homofil og frykter hvordan familie og venner vil reagere hvis man skulle forelske seg i en av samme kjønn.

lørdag 26. november 2016

«Kan doktor Proktor redde jula?» av Jo Nesbø




Utgitt av Aschehoug, 2016

Jula er truet. Herr Thrane har kjøpt opp rettighetene til julefeiringa, og bestemt at for å få lov til å feire jul må man handle for minst 10 000 kroner. Det sier seg selv at en hel del sliter med å få til dette og dermed står i fare for å måtte avstå fra å feire jul. Ja, det er triste utsikter!
Trekløveret Bulle, Lise og Doktor Proktor legger hodene i bløt for å fikse det slik at alle får mulighet til å kose seg i jula, slik de har gjort i alle år før Herr Thrane kom på banen med sine griske planer.

Endelig ei ny Doktor Proktor-bok! Farts- og humørfylt spenning for barn i alle aldre, eller alle fall fra ca 9 år. Det er en del vanskelig ord, og noe av humoren er kanskje mer for de voksne, men hva med å lese boka sammen?

torsdag 24. november 2016

«Det er min tur nå» av Renate Nedregård

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Melissa Victoria har i mange år vært med mora til et høyfjellshotell i påska. Mora er der for å vaske og stelle, mens Melissa har hatt det mer fritt og har kunnet bruke tida på lek og moro. Slik har hun blitt kjent med Alexander som bor på hotellet med familien sin hvert år, i den fineste suiten.
Denne påska går Melissa i tiende, og nå må hun være med og jobbe. Bare av og til kan hun henge med Alexander, men nå er det også noe helt nytt og spennende mellom dem; Melissa blir litt forelska og begynner å spinne drømmer om en annen framtid enn den hun har sett for seg til nå.

Engasjerende ungdomsroman som berører tema forelskelse, klasseskille, identitet og hvordan man kan forme sin egen framtid.

fredag 11. november 2016

«Henrettelse med elefant» av Per Schreiner

Utgitt av Tiden 2016

På baksiden av denne boka står det at det er «en kjærlighetsroman om mennesker som ingen greier å elske.» Man kan kanskje si at boka har kjærlighet som tema, slikt som hunger etter kjærlighet og hva mennesker kan få seg til å gjøre for å ha noen å være glad i eller leve med, men dette er på ingen måte en tradisjonell kjærlighetsroman slik jeg kjenner begrepet.

Jeg leste forfatterens novellesamling fra 2015; Min fars fem bad, og tenker at romanen fra i år også kunne vært presentert som en samling noveller eller fortellinger. Det er en sammenheng mellom de ulike handlingene og personene, men det mangler kanskje en mer solid overbygning eller helhet? Ikke at dette spiller noen rolle! Forfatteren har interessen min fra første til siste side. Jeg leser fylt med stigende uro, for jeg vet fra før at dette er komplett uforutsigbart - alt kan skje.

Jeg venter i spenning på hva mer som kommer fra denne forfatteren.

fredag 4. november 2016

«Girl online på turné» av Zoe Sugg

Oversatt av Hilde Stubhaug
Utgitt av Aschehoug 2016

Vi møter igjen Penny fra Girl online (2015). Siden sist har hun blitt mer som en "Girl offline"; når hun blogger nå er det ikke for å legge betroelsene ut på nettet. Etter å ha fått hatmeldinger og blitt utsatt for netthets holder hun seg offline. Nå skal hun få være med kjæresten Noah og bandet hans på turné i Europa! Det høres ut som litt av et eventyr, og er det også en stund, men idyllen brister når Noah blir altfor opptatt til å kunne være noe særlig sammen med henne på turen, og hun i tillegg blir gjenstand for trusler fra en skjult fiende...

Jeg likte den forrige boka ganske godt, godt nok til å ville prøve meg på denne også. Dessverre synes jeg ikke denne boka er like god. Dette blir for sukkersøtt og klisjepreget, og alle de "snille" er litt for fantastiske til at de virker ekte, og egentlig er hele boka ganske kjedelig. Slutten er sånn passe i det blå, så det skulle ikke forundre meg om det kommer enda en oppfølger. Den kommer jeg nok ikke til å lese.
Selv om dette ikke ble den helt store leseopplevelsen for meg, kan jeg anbefale den for jenter i alderen 12-13 og oppover, som liker søte virkelighetsflukter.

lørdag 29. oktober 2016

«Bridget Jones' baby : dagbøkene» av Helen Fielding

Oversatt av Anlaug Lia og Hege Frydenlund

Utgitt av Aschehoug 2016

Bridget Jones ønsker seg baby. Hun ser gravide overalt, føler sterkt at noe mangler i livet hennes, og den biologiske klokken tikker frenetisk. Og så blir hun gravid, men siden det er Bridget Jones vi snakker om, så er det ingenting som skjer på en enkel og normal måte. Når det omsider går opp for henne at det er en graviditet som gjør klærne trangere og trangere for hver dag som går, så er det to menn som kan være faren til barnet...

Det er uhyre sjelden jeg ser filmen før jeg leser boka, men for denne boka ble fristelsen til å se filmen på kino for stor. Jeg koste meg på kino, det er i alle fall sikkert!
Det er ulikheter mellom bok og film, og den største forskjellen er såpass stor at man nesten kan si det er snakk om to forskjellige historier. Jeg røper ikke hva denne store forskjellen bunner i, så blir du bare nødt for å lese boka selv for å finne det ut.
Litt forvirrende kan det være at denne boka kommer nå, tre år etter Bridget Jones : mad about the boy (2013) - i den boka er Bridget 51 år og tobarnsmor, så med årets roman hopper vi altså bakover i tid.

Jeg synes dette er morsom lesning, fin å drømme seg bort med i noen timer, men det er ikke så mye mer enn det; boka kommer antakelig til å bli ganske fort glemt.

tirsdag 25. oktober 2016

«Verden som var min. Bind 2. Syttitallet» av Ketil Bjørnstad

Utgitt av Aschehoug 2016

Etter å ha lest første bind fristet det å lese fortsettelsen. Bjørnstad forteller her videre fra livet sitt, og fletter det sammen med politiske og kulturelle begivenheter innen- og utenlands.

Bind 2 er også svært tykk bok; det aller beste hadde nok vært å lest den i en ferie, da jeg ville hatt bedre tid til å sitte mer sammenhengende med lesingen. Nå kjente jeg at dette ble veldig mye på en gang, med mange navn og hendelser å holde styr på, og kanskje er det bare meg og lesesituasjonen, men jeg kjenner på at dette blir litt oppramsende. Jeg må innrømme at jeg skummet en del partier for å bli ferdig innen rimelig tid.
Kanskje kunne en litt annen regi gjort boka mer lettlest. Rammen som Bjørnstad setter med å fortelle kronologisk, ett og ett år om gangen, gjør at de enkelte trådene ikke samles.
Kanskje kunne Bjørnstad valgt en annen ordning til fortellingen, enn den kronologiske? Det fine med måten han har valgt å gjøre det, er at informasjonen kommer i en slags ubearbeidet form, så får leseren trukket sine egne slutninger.

fredag 14. oktober 2016

«Paris for én» av Jojo Moyes

Oversatt av Elisabeth Haukeland
Utgitt av Bastion forlag 2016

Nell skal på romantisk helgetur til Paris med kjæresten, men så får hun melding fra ham rett før toget går; han rekker det ikke! Hun drar alene og avtalen er at han kommer etter, men så kommer ny melding: Han fikk dessverre ikke til å komme, men han håper hun vil kose seg i Paris alene! Vel, det kan ikke Nell se for seg blir mulig. Hun er nemlig ikke av den mest frampå typen, så det å skulle rusle rundt i Paris alene tiltaler henne overhodet ikke. Men å endre billetten til en tidligere retur, koster for mye. Hun bestemmer seg for bare å komme seg gjennom helgen på et eller annet vis, men så skjer det ting som gjør at helgeoppholdet ikke blir så verst romantisk likevel...

Jeg må innrømme at jeg ble ganske skuffet da jeg så hvor tynn denne romanen er. Med mye luft (for eksempel blanke sider ved kapittelskiftene), store bokstaver og noen illustrasjoner har forlaget greid å strekke denne kortromanen til å telle 203 s.
Selv om jeg ble skuffet over romanens fysiske omfang, ble jeg ikke skuffet over innholdet. Dette er hyggelig, romantisk lesning. Og siden romanen er så kort og lett, kan den sikkert også anbefales for unge jenter som er på vei over fra ungdoms- til voksenlitteratur.

tirsdag 11. oktober 2016

«Amundsen : en roman» av Espen Ytreberg

Utgitt av Tiden 2016

I denne romanen følger vi Roald Amundsen på ferden mot Sydpolen, men får også innblikk i livet hans i tiden som fulgte etter ekspedisjonen, da han reiste rundt og holdt foredrag og kanskje kjente på misnøyen over livet slik det ble.

Romanen viser flere av Amundsens stridbare og mindre flatterende sider. Konflikten med Hjalmar Johansen er godt kjent, men her kommer det også fram andre mindre konflikter med andre deltakere i ekspedisjonen. Kanskje betydde det ikke så mye; når man lever tett på hverandre og er så avhengig av hverandre, kan det fort oppstå gnisninger og små bagateller kan føles store og uoverkommelige.

Jeg liker bøker som inspirerer til videre fundering og lesing, og det gjør denne romanen.

«Danielle» av Ida Jackson

Utgitt av Aschehoug 2016

Oslojenta Danielle (16) har planer om å bli en kjent kunstner; det skulle være en enkel sak, hun er jo ganske genial og komplett original. Men nå er bestevennen Kimma etter henne for noe hun har gjort, og selv om hun i utgangspunktet ikke er redd ham, så blir hun litt redd likevel. Han kan jo bli ganske utagerende når han er rusa...
Heldigvis har hun også sin aller besteste bestevenn Ellinor. På grunn av henne og Danielles impulsivitet, blir hun med på en politisk demonstrasjon, og deretter en studiegruppe om kommunisme. Ting skjer liksom bare, noe som burde gi mulighet for å bli kjent med nye mennesker som kanskje kan bli til enda flere bestevenner!

Danielle forteller selv i boka, og hun har en skikkelig tøff stemme. Kjapp, humoristisk, selvironisk, og troverdig. Siden hun bor alene med mora, og mora er en litt fjern mor, har nok Danielle lært å greie seg selv og modnet ganske brått. Hun har en litt vel avslappet holdning til sex og rusmidler (i alle fall alkohol), men hun  har nå overlevd så langt. Overlevelsestaktikken er humor og distanse, noe som gjenspeiler seg i fortellerstemmen.

Jeg forventer nærmest at det kommer flere bøker om Danielle, for det var noe uforløst med denne romanen. Vi går rett på, hopper rett inn i handlingen på en måte, vi må bare henge på om vi vil være med, og så slutter det egentlig ganske brått også.
Jeg ser at andre lesere innvender at tema omsorgssvikt blir altfor lettvint behandlet. Jeg ser den: Det kan være uheldig å bruke noe sånt som (lettvint?) bakteppe i en roman man kan si har hovedfokus i spenning/humor. Men hvordan skulle ellers Danielle blitt så tøff? Interessant å høre om du har noen synspunkter på dette.
Jeg kjente at jeg likte boka, syntes dette var en fin leseopplevelse, og jeg kan tenke meg å lese mer om Danielle og vennene hennes.

For ungdom i alderen 14-15 og oppover.




«Winter i verdens rikeste land» av Janne Stigen Drangsholt

Utgitt av Tiden 2016

Vi møter igjen Ingrid Winter fra «Ingrid Winters makeløse mismot». Ingrid får nye naboer til det altfor dyre og vedlikeholdskrevende huset hun og ektemannen Bjørnar kjøpte i forrige bok. De nye naboene er veldig hyggelige og interessante mennesker, så hyggelige og interessante at Ingrid føler seg mindreverdig og etter hvert blir engstelig for om Bjørnar blir mer venn med dem enn med henne...

Jeg leste og likte godt den forrige boka, så jeg nærmest kastet meg over årets bok med ganske store forventninger. Jeg liker godt humoren og lettheten, men synes kanskje at feelgood-faktoren i denne romanen blir en anelse for dominerende. Om den første boka skrev jeg at den hadde "ordentlig innhold", og det er nok det jeg savner her. Jeg elsker feelgood og humor, men jeg liker også at det er en dybde, noe skikkelig mørkt under eller bak det lette og hyggelige, noe ekte om du vil. Det er skjær i sjøen her, joda, men det blir for hastig behandlet til at jeg bryr meg. For det er noe med tempoet i boka også, det er ingen ro, ingen scener som man kan hvile litt i, nesten alt har samme høye fart - slik føles det i alle fall for meg.
Og innholdet føles ikke spesielt originalt; du skjønner kanskje hva jeg mener når jeg sier jeg fikk sterke assosiasjoner til den norske komiserien "Side om side" på NRK.

Til slutt må jeg dessverre gjøre oppmerksom på en tabbe forfatteren har gjort, og som heller ikke forlaget har fanget opp i sin språkvask/nøye gjennomlesing: Ingrid besøker sin morfar på institusjonen hvor han bor, og har med seg et par av sine døtre. Da morfar spør - litt desorientert som han er - hvem det er hun har med seg, svarer hun at det er barnebarna hans. Men hallo, Ingrid, de er jo oldebarna!? Dette er en litt lei feil å gjøre, fordi følelsen av at dette er fiksjon med ett blir veldig til stede.

Det ble noen innvendinger, men jeg synes jo ikke boka er dårlig. Bare at den kunne vært bedre, og sammenliknet med den første boka om Ingrid Winter, faller den litt igjennom. Men jeg vil absolutt anbefale boka til lesere som ønsker gode norske feelgoodbøker!

mandag 10. oktober 2016

«Med på leken» av Kristin von Hirsch

Amalie er på fest, drikker for mye, blir så dårlig at hun må bli tatt hånd om av venninna. Fyren som bor i leiligheten, for øvrig en ganske kjent sanger, lar henne få låne senga si; hun kan bare sove over til dagen etter. Mens Amalie fremdeles er omtåka av rus og søvn, tar fyren seg til rette og har sex med henne. Hun vil det ikke, men klarer bare å protestere nokså svakt; tilstanden hun er i gjør henne til et lett bytte.
Senere anmelder hun fyren for voldtekt, men opplever at politi og rettsinstanser ikke tar saken helt på alvor - og bittert nok kan hun også erindre selv å ha tenkt tidligere om andre jenter som har oppført seg dumt, at det er vel egentlig deres egen feil om de blir voldtatt, når de for eksempel surrer rundt i fylla, "halvnakne" og aleine ute på byen. Saken blir henlagt, og Amalie sliter virkelig etter overgrepet. Forholdet til kjæresten Benjamin blir også ødelagt av det som skjedde; både han og hun føler skam og skyld.

Det jeg liker aller best med denne romanen, er at forfatteren tør å pløye dypt; her er det ingen lettvinte, raske løsninger, vi får en følelse av at tiden nærmest står stille etter overgrepet, og det er virkelig vondt å være Amalie. Vi kjenner formelig ubehaget selv, og innser hvordan et slikt overgrep vil prege en i lang tid, ja høyt sannsynlig for resten av livet.
I kampen for å komme seg opp i stående igjen, trøster Amalie seg med hevntanker, ved siden av at hun begynner å studere, hun leser om kvinnesak og kjønnsroller, hun modnes mye på kort tid. Jeg håper ungdom som leser boka settes på tanker som: Hvordan står det egentlig til med likestillingen? Jeg tror mange tenker at i Norge er kvinner og menn veldig likestilt, men er vi egentlig det? Det er viktig å ikke ta rettigheter og muligheter for gitt og være oss bevisst hvilke roller vi får eller tar. Er det bare uskyldig moro at jenter bruker tid, penger og andre ressurser på å ta seg mest mulig deilig ut, med falske pupper og pålimte øyevipper, eller med andre ord: Har fokus på utseendet, på bekostning av skolegang og utdanning og dermed mulighet for å få en interessant og meningsfull jobb? Det handler ikke om at kvinner og menn skal være like i alt, men om at de er like mye verdt.

Boka er ganske tykk til ungdomsbok å være - hele 405 s. To sidetema i boka, som følger med den gamle nabofruen og kameraten til Emmas nye venn Odin, David, som har utviklet ereksjonssvikt etter ha sett for mye porno, kunne nok vært sløyfet.
Boka har form som en slags dagbok, eller "rapport", som Amalie skriver. Det gjør at den kan virke noe refererende i enkelte parti; som jeg har vært inne på i tidligere blogginnlegg er dagbok-formen fin fordi den gir en følelse av nærmest å sitte inne i hodet til hovedpersonen, men så kan den være litt mindre heldig på grunn av at det blir mye gjenfortelling og referering av "hva som har skjedd siden sist man skrev."

En engasjerende ungdomsroman for det vi på biblioteket kaller "moden ungdom", det vil si fra 13 år. Og forhåpentligvis vil den engasjere gutter like mye som jenter.

«Vil ikke reise, kan ikke bli» av Helene Guåker

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2014

Emma har kommet inn på forfatterstudiet i Bø. En sjanse hun vet hun bør ta godt vare på for å få maksimalt ut av den. Men med i bagasjen har hun ubearbeidede tanker og følelser etter å ha vært fanget i et svært destruktivt kjærlighetsforhold, noe som gjør det vanskelig å være til stede i nået og ta vare på alt som - tross alt - er bra i livet.

Dette var en engasjerende roman, en leseopplevelse som er både god og vond på samme tid.
Historien fortelles ikke strengt kronologisk, og måten romanen innledes - med å fortelle om en scene fra studielivet i Bø som vekker fram vonde minner fra tilbakelagt liv - gjorde at det tok litt tid for meg å bli engasjert, eller orientere meg i landskapet.
Emma i romanen refererer et råd hun har fått: "Begynn å skrive der det brenner mest". Slik hun innleder romanen tolker jeg at hun virkelig ønsker å gjøre som hun er rådet til, men ikke klarer; hun er nødt til å sirkle seg litt inn, ellers vil hun ikke makte å si alt som det faktisk er; sannheten er smertefull.

Det var noe med tittelen jeg ikke likte helt; den vrenger og hermer liksom etter Helga Flatlands "Bli hvis du kan, reis hvis du må", men så må jeg vedgå at det er en tittel som passer - hvor mange har ikke spurt seg hvorfor jenta ikke bare slår opp og reiser fra den slemme kjæresten? Man er selvfølgelig delt, redd for det ukjente, hvordan vil det bli å være alene igjen? Og håpet om at kjæresten skal skikke seg og være snill er utrolig seiglivet.

Jeg har lest en ungdomsroman av samme forfatter, "Juksemaker", som jeg også likte godt, så dette er en forfatter jeg vil følge med på i tiden som kommer.



søndag 25. september 2016

«Lars er lol» av Iben Akerlie

Utgitt av Aschehoug 2016

Amanda har gledet seg til å begynne på skolen igjen etter sommerferien. Hun skal endelig få se Adam igjen, gutten i klassen som hun har vært hemmelig forelsket i en stund. Og hun skal - i likhet med alle i klassen - få bli fadder for en søt førsteklassing.
Men ingenting blir som hun har sett for seg: Adam ydmyker henne med å dynke henne med Farris i skolegården så alle ser det, og Amanda skal ikke få en fadderunge fra førsteklasse; i stedet skal hun være fadder for Lars, den nye gutten i klassen som har Downs syndrom! Hvordan i all verden skal dette gå?...

Jeg tror ikke det står noe sted i boka hvor gammel Amanda er, men det er naturlig å anta at det er sjuendeklassinger som skal være faddere for førsteklassingene, og da er Amanda tolv år. Jeg synes dette med ungenes/ungdommenes alder blir litt utydelig; det er Amanda selv som forteller i boka, (med en eplekjekk stemme som minner ganske mye om Pym Pettersons), og hun uttrykker seg - etter min mening - tidvis altfor modent til at jeg tror hun bare er tolv år.
Det er også noe med de to jentene i klassen som filmer med mobil i skoletiden og legger ut på blogg - de virker så slue og beregnende at jeg tror ikke helt på dem heller. Jeg vet jo at man i tolvårsalderen er et sted på vei over fra barndom og over mot ungdom, og man opptrer ustadig og vinglete; barn det ene øyeblikket, mer voksen det neste. Likevel er det noe som skurrer.
Jeg stusser over at disse to jentene har greid å filme og knipse så lenge og så til de grader, uten å ha blitt tatt for det. Jeg reagerer også på reaksjonen fra skolens side da mobberne endelig blir avslørt. Greit nok at Amanda var delaktig, men hun var langtfra hjernen bak, noe som ble helt tydelig for læreren deres. Da virker det merkelig at jentene som startet det hele slapp så lett unna. Men OK: Verden kan noen ganger være akkurat så urettferdig.

Selv om jeg sikkert virker veldig kritisk nå, så synes jeg på ingen måte at dette er en dårlig bok. Lars er godt portrettert; ham tror jeg på. De andre personene, til og med Amanda, blir kanskje mer typer enn personligheter?
Boka er lettlest og engasjerende, og mobbingens mekanismer er et tydelig tema; boka kan helt sikkert fungere som utgangspunkt for viktige og meningsfulle diskusjoner. Eller boka kan ganske enkelt fungere som en god litterær opplevelse for gutter og jenter 9-13 år.
Boka er forfatterens debut, og en debut hun kan være fornøyd med. Innvendingene jeg har kommet med, er det like gjerne forlaget som kan ta til seg.

«Istvillingene» av S. K. Tremayne

Oversatt av Bodil Engen
Utgitt av Font forlag 2015

Angus og Sarah har opplevd det traumatiske å miste sin ene tvillingdatter i en ulykke, og i håp om at en ny start kan gjøre det enklere å komme seg videre i livet, flytter de fra London til ei lita øy i Hebridene. Men da den gjenlevende datteren begynner å hevde at de har tatt feil av henne og søsteren, at det ikke var Lydia, men Kirstie som døde, revner tilværelsen på ny...

Denne boka greide jeg ikke å like. Den er språklig tung, jeg får det i alle fall ikke til å flyte, og jeg får heller ikke til å mobilisere noe særlig sympati med hovedpersonene. I enkelte partier er handlingen spennende, men presentasjonen er for hanglende til at det blir troverdig. Og - spoiler alert! - for meg virker det uhyre spesielt at jeg-fortelleren i størstedelen av romanen, er avgått med døden i siste kapittel.

mandag 19. september 2016

«Fordi jeg elsker deg» av Helene Uri

Utgitt av Cappelen Damm 2015

Elin møter Fredrik, en høy, kjekk gutt med bredt smil, modne formuleringer, sjarmerende og verdensvant. At han vil være kjæresten hennes er nesten for godt til å være sant! Elins mamma faller også pladask, alt er som i en drøm. Men etter at Elin har vært sammen med ham en stund, begynner hun å merke at det er noe som skurrer...

Dette er en engasjerende ungdomsroman om et kjærlighetsforholds mørke sider. Romanen er velskrevet og har god framdrift. Jeg likte boka veldig godt; ble faktisk temmelig oppslukt av den, men må likevel peke på at med en litt annen dramaturgi; med mer "show" enn "tell" og uten frampekene som røper for mye av hvordan historien ender, kunne dette blitt en enda sterkere leseopplevelse.

lørdag 17. september 2016

«Bare la meg være i fred» av Bergljot K. Nordal

Utgitt av Aschehoug 2016

Max har flyttet til et nytt sted med foreldrene sine; denne gangen håper de at Max ikke skal komme skjevt ut, slik han dessverre gjorde der de bodde før. Det som kan virke litt lovende i starten, snur fort; guttene i klassa som virket hyggelige, er ikke så hyggelige likevel når Max ikke kan eller vil gjøre alt de sier han skal. Max øyner dog et lite håp om å bli spart, for i klassen går også Trond, og det er åpenbart at han er et mobbeoffer. Men er det riktig av Max å la mobberne plage Trond, bare for å slippe unna selv?

En tankevekkende roman om viktige tema. Om betydningen av å få lov, men også å våge å være annerledes, om mobbing, og om hvorfor man - hvis man vil hjelpe noen - må hjelpe på premissene til den man hjelper.

Omslaget burde vært mer fargerikt og vist mer av hva boka handler om; dette er jeg redd er for blast og vil forsvinne i mengden.

For gutter og jenter fra ca 13 år.

søndag 11. september 2016

«Inn i labyrinten» av Sigge Eklund

Oversatt av Heidi Grinde
Utgitt av Schibsted 2015

11-åringen Magda forsvinner hjemmefra mens foreldrene er på en restaurant like i nærheten og spiser sen middag. Det kommer fram at foreldrene kanskje ikke har vært spesielt opptatt av barnet sitt, men mer opptatt av karrierene sine og sitt eget skrantende kjærlighetsforhold. Hvem har tatt Magda, og hvor ble det av henne?

Fortellerperspektivet i boka skifter mellom Åsa (Magdas mor), Martin (Magdas far) og to andre hovedpersoner. Sakte avdekkes hva som har skjedd i tiden opp mot Magdas forsvinning, iblandet at vi får høre hva som skjer i tiden etter at Magda er blitt borte. Dette er ingen tradisjonell kriminalroman, mer en psykologisk spenningsroman, der enkeltmenneskenes tanker, følelser og handlinger, samt samspillet dem imellom står i hovedsetet.

Romanen fenget absolutt interessen; jeg leste hele tiden videre fordi jeg ble nysgjerrig på hvordan alt hang sammen. Noen partier kunne nok vært beskåret, og måten historien er sydd sammen med ganske mange hopp i tid og mellom de ulike hovedpersonene, gjør den litt forvirrende å lese. Men alt i alt var dette en god leseopplevelse; en spennende bok som kan anbefales til den som ønsker noe litt mer å bryne seg på en de enkle kriminalhistoriene der alt følger en bestemt oppskrift.

lørdag 10. september 2016

«Alltid tilgivelse» av Anne B. Ragde

Utgitt av Oktober forlag 2016

Vi møter igjen Torunn og de andre som er igjen av Neshov-familien fra romanene Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger. Det er gått tre år siden Torunn reiste fra Neshov. Disse årene har hun levd sammen med Christer i et hus i skogen et sted ikke så langt fra Oslo. De har delt interessen for hunder, men Christer har ikke vært bra for henne, notorisk utro som han er. I Alltid tilgivelse får Torunn nok av Christers utroskap og stikker fra hele greia. Tilværelsen med Christer har uansett hatt preg av midlertidighet, møblene hennes har vært lagret hos moren, hun hadde bare få private eiendeler med til huset hans. Hun arvet gården Neshov etter faren, meningen har hele tiden vært å selge gården, men så har ikke skjedd. Nå bestemmer hun seg for å flytte dit og ta over gården.

Det er gått en del år siden Ligge i grønne enger kom, men jeg husker godt de mest markerte karakterene, Torunn, Margido, Erlend og Krumme. Det er mennesker man blir glad i og har lyst til å følge videre. Jeg synes dette var en lettlest og hyggelig roman. Den graver ikke veldig dypt, men noen steder gransker den følelser og tanker, og stort sett er dette interessante partier som tilfører romanen noe mer substans.
Noen partier i romanen er i overkant enkle, andre er egentlig kjedelige; det er mye detaljer om mat, vasking og opprydding her - en litt strammere regi kunne gitt en enda bedre roman.
Boka ender slik at det åpner for en fortsettelse, og gjerne for meg! Som sagt er jeg blitt glad i disse personene og vil gjerne vite hvordan det går med dem videre.

mandag 5. september 2016

«En shopoholiker til unnsetning» av Sophie Kinsella

Oversatt av Carina Westberg
Utgitt av Gyldendal 2016

I denne åttende boka om Rebecca Brandon (født Bloomwood) er hun fortsatt i Amerika. I slutten av forrige bok forsvant faren hennes sammen med Tarkie, ektemannen til Susan, Rebeccas bestevenninne. Nå legger Rebecca ut på en redningstokt sammen med mannen Luke, datteren Minnie, moren, morens venninne Janice, Susan og hennes nye venninne Alicia, som Rebecca i sitt stille sinne har gitt mellomnavnet Bitch. Det er flere i flokken som sliter med knuter på tråden til sine forbundsfeller, og Rebecca gjør sitt beste for å løse opp flokene.

Jeg ble ikke overveldende begeistret for denne romanen. Handlingen føles nokså tynn, og persongalleriet føles overlesset. Jeg greier stort sett å holde personene fra hverandre, men de får altfor lite spillerom etter min smak; flere er jo av typen som tar stor plass og da er det dumt at de ikke får kommet mer til sin rett.

Hvis det kommer flere bøker om shopoholikeren Rebecca kommer jeg vel til å lese dem, men det kan virke som om ideen begynner å bli noe oppbrukt nå.

søndag 4. september 2016

«Himmelbjørnens skog» av Britt Karin Larsen

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Etter å ha lest «Det vokser et tre i Mostamägg» fikk jeg lyst til å lese videre om personene jeg ble kjent med i første bok; jeg nærmest kastet meg over neste bok i serien.
Dessverre synes jeg ikke denne oppfølgeren var akkurat like god, det hoppes litt for hyppig mellom de ulike personene og konsentrasjonen forstyrres, der jeg skjønner at meningen er å pirre nysgjerrigheten, skape variasjon.
Jeg kommer antakelig til å lese de andre bøkene i serien, men det blir senere en gang.

torsdag 1. september 2016

«Det vokser et tre i Mostamägg» av Britt Karin Larsen

Utgitt av Cappelen Damm 2009

I denne romanen møter vi flere skogfinner bosatt i skogene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland, samt en tilflyttet prest. Det er et strevsomt liv de lever, man må arbeide hardt for å forsørge en familie på det en liten, karrig gård kan frambringe.

Larsens bøker om skogfinnene har jeg hørt mye bra om, og det virker som de fleste som har startet på serien - som består av sju bøker totalt - fullfører den, noe som indikerer at forfatteren klarer å holde interessen fenget hele veien. Selv kastet jeg meg umiddelbart over bok nummer to, da jeg var ferdig med den første.
Forfatterens språk virker noe gammelmodig og lyrisk, noe som kler historien; handlingen er jo lagt til attenhundretallet.

Dette er bøker man kan anbefale til alle som liker historiske romaner med handling lagt til bygdemiljø.

søndag 21. august 2016

«Magnet» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2015

Denne mursteinen av en roman handler kort oppsummert om Jokum Jokumsen, særlig om hans møte med Synne Sager og kjærligheten, hans vei til berømmelse gjennom fotograferingen, samt veien videre etter det kunstneriske gjennombruddet.

Jeg er stor fan av Lars Saabye Christensen. Han skriver meget godt, eller jeg vil si: Mektig godt. Andre forfattere kan du skumme, lese hurtig gjennom, og likevel tenke du har fått med essensen, men når jeg leser Christensens bøker må jeg lese sakte, fordøye og bearbeide. Enkelte bilder og uttrykk er så gode at jeg må stoppe opp og smake ekstra på dem, før jeg leser videre. I enkelte andre romaner av Christensen, som Halvbroren, kan det nok bli litt for mye av det gode, i den forstand at det hindrer framdriften. Men i Magnet synes jeg framdriften var god, selv om det var masse snadder å ta til seg underveis.

Magnet ble litt innfløkt for meg i noen få partier. Faktisk holdt jeg på å legge vekk boka da jeg var kommet ca en tredjedel inn. Det ble vanskelig å følge perspektivskiftene, og jeg følte meg dum som ikke greide å henge med.
Heldigvis la jeg ikke boka vekk, men hoppet over det jeg fant ubegripelig, fant igjen tråden og nøt deretter resten av fortellingen.

Jeg synes det er veldig interessant det Christensen skriver om fotografering, om bilder og motiver, hvordan og hvorfor noe blir kunst.
Christensen er selv en mester i å skape bilder ved hjelp av ord, et eksempel fra s 98:
«Ottar Hansen løsnet blikket fra Jokum, slik man vipper kroken av en fisk og aller nådigst lar den svømme videre, skadet, ja vel, men en lærepenge rikere.»

torsdag 4. august 2016

«Verden som var min : Bind I : Sekstitallet» av Ketil Bjørnstad

Bakpå boka står det blant annet: «Historien om et liv. Historien om en tid.» Dette oppsummerer i grove trekk det denne tykksaken av en roman (794 sider!) handler om. Bjørnstad forteller om seg selv, skoleliv, familieliv, musikerliv og fritid, men trekker også inn ulike verdensbegivenheter som preget 60-tallet, både politiske hendelser, vitenskapelige gjennombrudd (som romfart) og kulturelle hendelser.

Jeg fant boka meget interessant, og en gang iblant lo jeg høyt. Bjørnstad er raus og selvironisk; han virker ikke redd for å utlevere seg selv, han forteller om en rekke hendelser som nok var både flaue og skambelagte den gangen det skjedde, men som han sikkert har fått på god avstand nå, 50 år senere.

Bjørnstad skriver godt og han er en god formidler. Mange av de historiske begivenhetene har jeg lest eller hørt om, en del har jeg ikke hørt om før. Jeg har alltid interessert meg for historie, spesielt når en god formidler gjør det levende, med en fortellerstemme som er engasjert og presis. Det er også spennende å bli nærmere kjent med Bjørnstad; han har helt klart opplevd og erfart mye interessant.

Boka behandler tiden kronologisk, år for år, noe som oppleves ryddig og oversiktlig.
Boka anbefales absolutt, men du må være glad i bøker som varer en stund. Jeg kommer til å lese de planlagte bøkene for tiårene som følger; boka om syttitallet er allerede kommet ut.

fredag 22. juli 2016

«Ungdomsskulen» av Heidi Furre

Gjeven ut av Flamme forlag 2016

Me følgjer venninnene Maja, Maria og Pelle gjennom ungdomsskulen, aller mest følgjer me Maja, som har forteljarstemma i boka. Det er vanskeleg å lage noko handlingsreferat av romanen, best er det om du les sjølv!

Eg trur mange kan kjenne seg att i denne romanen; kjensla av gru og glede ein har då ein startar på den kronglete vegen frå barn til vaksen. Kjensla av å driva med i straumen, alltid prøve å tilpasse seg, for alt i verda ikkje skilje seg ut, til ein finn ut at skilje seg ut er nett det ein skal. Den merkelege pliktoppfyllinga til å stille opp til alle timar, same kor meiningslause dei verkar, og pugge til prøver, utan heilt å ville, utan heilt å forstå poenget, det er berre slikt ein må og skal. Og så sakte går det opp for ein at livet kan dreie seg om noko meir ein pugging, karakterar og førebuing til vidare utdanning, ein og annan oppdagar at det er eit liv utanfor skulen.
Boka får fint fram korleis lausrivinga kan gå føre seg, og at det sjølvsagt finst fallgruver...

Dette er ein roman om ungdom for vaksne, men eg trur og at ungdom kan synes dette er interessant lesestoff.

torsdag 21. juli 2016

«Biografien om Sigrid Undset : Ogsaa en ung Pige» av Anne B. Ragde

Utgitt av Gyldendal Tiden 2001

Denne biografien er beregnet for barn/ungdom, språket er derfor godt flytende og enkelt, og tematisk pløyer den ikke veldig dypt. Men den gir en veldig fin første oversikt over Sigrid Undsets liv og virke, og den er skrevet slik at Undset blir levende for meg; Ragde er en dyktig skribent og formidler, og her har hun flettet Undsets liv og forfatterskap sammen, slik at man kan se hva som har påvirket henne i valg av tema for bøkene sine. Etter å ha lest denne biografien får jeg virkelig lyst til å gi meg i kast med romaner og noveller av Undset jeg har til gode å lese, og jeg får lyst til å lese om igjen romanene jeg har lest.

Jeg håper ungdom velger å lese denne biografien om de er nysgjerrige på hvem Sigrid Undset var, og at de blir inspirert til å ta en nærmere titt på forfatterskapet hennes også.

onsdag 20. juli 2016

«Lycke» av Mikaela Bley

Oversatt av Heidi Grinde
Utgitt av Cappelen Damm 2016

Ellen er krimjournalist i TV4 og settes på saken da den åtteårige jenta Lycke blir meldt savnet. Det blir en spesielt vanskelig sak for Ellen å følge, siden hun som åtteåring mistet sin tvillingsøster Elsa. Dette har hun alltid følt skyld for, og minnene flommer tilbake nå som hun er med og leter etter Lycke. Hun stresses enormt av at hun ikke synes politiet gjør nok, og forsøker å etterforske selv for å finne ut hvor jenta kan ha blitt av. Lyckes far er velstående, så i det lengste håper man at jenta er blitt kidnappet, men intet krav om løsepenger stilles og håpet svinner...

Det er mye mer enn krimplottet som interesserer i denne romanen; forfatteren bruker vel så mye plass på hovedpersonenes privatliv og spillet mellom dem. Perspektivet skifter mellom å følge Ellen, Helena (Lyckes mor), Chloé (Lyckes stemor) og Mona (Lyckes barnepike), men aller mest følger vi Ellen, og det er henne vi sympatiserer mest med. Spenningen er nennsomt porsjonert ut, slik at man hele tiden ønsker å lese videre; forfatteren har gjort et godt arbeid i å presse sitronen, jeg synes hun lyktes i å trekke maksimalt ut av plottet.

mandag 18. juli 2016

«Tegnehanne» av Hanne Sigbjørnsen

Utgitt av Egmont 2015

Tegnehanne, kjent fra Aftenposten og egen blogg, ga ut bok i fjor!

Herlig selvironisk og med sin karakteristiske strek. Jeg koste meg med denne, og gleder meg til neste bok, som skal komme til høsten, leser jeg på bloggen hennes: http://tegnehanne.no/

«Under sydkorset : romanen om polfareren Hjalmar Fr. Johansen» av Jon Bøe Paulsen

Utgitt av JBP forlag, 1986
Illustrert av forfatteren

Denne romanen handler om Hjalmar Johansen, en polfarer som havnet i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Ettertiden har jo uansett lettest for å huske lederne, men enkelte hendelser gjorde nok også sitt til at Johansen ikke fikk den sortien eller det ettermælet han fortjente. For det første har det nærmest vært spekulert i om Nansen og Johansen hadde homofile preferanser; jeg mener å ha lest at de delte sovepose på sin Nordpol-ferd, men av praktiske hensyn, rett og slett for å holde varmen. På Wikipedia kan jeg lese at Klaus Rifbjergs roman "Nansen og Johansen" går langt i denne spekulasjonen; dette er kanskje en roman jeg må se nærmere på. Ikke fordi det bryr meg noe særlig om karene var homofile eller ei, men jeg synes jo polarlitteratur er interessant.
Men HVIS Nansen og Johansen levde ut homoseksuelle drifter på sin ferd, synes det opplagt at Nansen ville hjelpe Johansen økonomisk og på annet vis i tiden som fulgte, for å gjøre sitt for at mannen ikke plapret.

Nansen anbefalte i alle fall at Amundsen skulle ta med Johansen, da Amundsen kom og ville låne Fram til sin ekspedisjon. Amundsen sa til Nansen det samme som han sa til alle, nemlig at han skulle til Nordpolen, mens han egentlig planla å erobre Sydpolen. Amundsen fikk låne Fram, og Johansen ble med som ekspedisjonsmannskap.
Amundsen var utålmodig etter å legge ut på ferden sydover, og i sin iver startet han for tidlig. Det var for tidlig på våren, for kaldt og de måtte snu. Johansen og Prestrud ble hengende etter; Johansen fordi han ventet og tok ansvar for å berge Prestrud. De greide å kjempe seg i sikkerhet på Framheim, og da han morgenen etter møtte Amundsen, brast det for Johansen. Med de andre som vitne og i rettferdig harme, skjelte han ut Amundsen, også sikker på at de andre mennene mente som ham; nemlig at Amundsen utviste dårlig lederskap og dagen før bare hadde tenkt på å berge sitt eget skinn. Men Amundsen vendte Johansen ryggen etter dette; en slik scene, og i alles påhør, kunne han ikke la passere. Det måtte få konsekvenser.
Amundsen hentet mennene inn til seg, en for en, fikk hver og en til å sverge troskap til ham som leder, og Johansen ble stående ensom igjen. Johansen fikk beskjed om at han ikke var valgt til å delta på støtet mot Sydpolen, men fikk heller dra på en slags trøste-ekspedisjon til Kong Edward den sjuendes land. Da med Prestrud som leder, noe som Johansen mente var en fornærmelse; han hadde jo selv høyere militær grad enn Prestrud.

Johansen hadde også tidligere slitt med livet sitt, men etter ekspedisjonen med Amundsen gikk det for alvor nedenom. Den 3. januar 1913 tok Johansen livet av seg.

Jeg har lest om Hjalmar Johansen tidligere, så romanen tilførte ikke særlig mye ny informasjon. Men slik forfatteren framstiller Amundsens behandling av Johansen, får jeg lyst til å konferere faglitteraturen om det faktisk er dokumentert at oppgjøret foregikk på denne måten.

torsdag 14. juli 2016

«I tynn luft : tragedien på Everest» av Jon Krakauer

Oversatt av Børge Lund
Etterord av Jon Gangdal
Utgitt av Pax forlag, 2014

Journalisten Krakauer forteller i denne boka om sin deltakelse på et klatrelag som skulle bestige Mount Everest, verdens høyeste fjell, våren 1996. Ekspedisjonen ble overrasket av uvær og åtte mennesker døde.
Innledningsvis i boka gir Krakauer en kort innføring i Mount Everests historie som klatreobjekt; fjellet ble første gang besteget i 1953, og før dette lyktes ble det gjennomført flere ekspedisjoner med fatale resultat. Klatringen av Everest er blitt en gjennom kommersiell greie, og historien om hvordan toppen er blitt erobret framstår ikke som hyggelig lesestoff.

Lufta på toppen av fjellet er så tynn at de fleste må ha ekstra oksygen for å greie seg. Å komme opp er én ting, men det kan koste en livet om man ikke har krefter til returen. Å kjenne sin begrensning og ha vett til å snu i tide, kan ofte være det som redder liv. Det kan virke som å nå toppen for mange blir en besettelse. En besettelse man ikke blir kvitt før man har lyktes i å nå toppen, eller bukket under i forsøket.

Jeg kjenner en blanding av fascinasjon og undring stilt overfor fenomenet. Jeg undres hva i all verden det er som driver folk til å risikere liv og helse for å komme opp på toppen av verdens høyeste fjell?

Så vidt jeg kan skjønne, må filmen «Everest» bygge på Krakauers bok. Filmen så jeg tidligere i år, og det var nok den som inspirerte meg til å lese boka.
Det er litt for mange slurvefeil i boka, av typen jeg kaller "hikkefeil" - man endrer uttrykk, særlig gjelder det endringer av preposisjoner, og så glemmer man å stryke det man ønsket å endre. En ekstra runde korrektur hadde gjort seg.
Boka inneholder også  mange navn, så det er litt slitsomt å holde styr på alle. Dette blir heller ikke enklere av at forfatteren skifter mellom å bruke bare fornavn eller bare etternavn.
Men boka interesserte meg, og jeg har lyst til å lese flere beretninger om dette fjellfenomenet; kanskje Jon Gangdals bøker «Historien om Mount Everest» og «Everest : drøm og virkelighet»?

torsdag 7. juli 2016

«Fie faller» av Therese Aasvik

Utgitt av Vigmostad Bjørke, 2016

Fie fra Kolbotn gjorde lykken og giftet seg med velsituerte Håvard fra Snarøya.
Idet vi stifter bekjentskap med Fie er hun godt etablert med Håvard i hans barndomshjem, de har fått barna Amanda og Bastian, og Fie ser på seg selv som lykkelig gift. Håvard er jo så snill og streit, og Fie har funnet seg til rette i dette litt finere sosiale sjiktet enn hun har vokst opp i; hun har for eksempel lært seg og har råd til de riktige merkene. Joda, alt er vel og bra.
Inntil hun en dag oppdager et håndskrevet kort i Håvards bag. Det er skrevet av ei som heter Sigrid, ordene antyder at denne Sigrid og Håvard har noe på gang, og Fie må revurdere sin oppfatning av ektemannen og det de har sammen, og ikke minst ta et oppgjør med seg selv - hvor lurt var det å streve så hardt med å tilpasse seg, hvem er hun nå, og hvem vil hun være i fortsettelsen?

Boka er lettlest og tonen - i alle fall i starten av boka - er humoristisk og kvikk. Jeg kunne innvendt at tonen burde vært mer lik og gitt større følelse av sammenheng hele romanen gjennom, men på sett og vis tenker jeg det passer at tonen endrer seg. Kjekkaseriet fra starten skrelles av etter hvert som alvoret siger på, og tempoet minker også når ting ikke går like glatt lenger.
De mest vulgære innslagene kunne jeg innvendt burde vært utelatt eller tonet ned; men så kan det passe at de føles litt utenpå. Det blir litt som Fie selv i disse situasjonene, hun gjør noe utstudert, noe som egentlig ikke ville falt henne naturlig, men som må til for å få til et blikkfang, noe å sjokkere og more med.

Til slutt: Boka kunne vært endra bedre om den pløyde dypere. Kanskje kunne forfatteren kuttet i persongalleriet og smalnet nedslaget på den måten, eller hun kunne skrevet en mye lengre roman, tatt for seg tiden da Håvard og Fie møttes, tiden hun arbeidet for å tilpasse seg det nye miljøet, generelt gått dypere i materien.

Men dette er absolutt en lesverdig roman, og som debutantarbeid betraktet ganske imponerende.

«Hekta på et håp om kjærlighet» av Sissel Gran og Nora Skaug

Utgitt av Aschehoug 2010

Denne boka består av to deler. I første del forteller Nora sin kjærlighetshistorie, eller rettere sagt sin historie om hvordan hun møtte Frank, ble forelsket og intenst opptatt av å få følelsene besvart og få til å etablere et fungerende forhold.
I andre del beskriver Sissel fenomenet som kalles "hekt"; at man blir helt opphengt i en annen person, lar følelsene ta helt overhånd der fornuften skriker "Dette er ikke noe å satse på!"

Jeg fant boka veldig interessant og lærerik. Jeg har selv opplevd å være hekta på menn og håpet om deres kjærlighet.
Jeg har også behandlet tema skjønnlitterært i romanen "Kjære Sandra", der Gudrun gjør drastiske ting i håp om å vinne Carls hjerte.

Det fine med denne boka er at den ikke forsøker å legge skylda på den ene eller den andre parten i et hekt-forhold; det er mer sånn at "hektet" har sin egen psykologi, og det er et spill der det er vanskelig ikke å trå feil, all den stund at mye av kommunikasjonen og følelsesutvekslingen ikke er verbal.

Det finnes også en egen blogg å oppsøke, om man føler behov for å lese enda mer:
http://hektablogg.blogspot.no/

mandag 27. juni 2016

«Pyms mislykka sommerferie» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal 2016

Pyms pappa har vunnet penger i Lotto; mirakuløst nok en litt større sum enn han pleier (før har han bare vunnet småpenger). Pengene rekker til en sydenferie for hele familien. Dette ser de jo fram til, men nå som vi har lest flere bøker om Pym og co, så vet vi at ting ikke pleier å gå på skinner med dem...

Dette er en helt grei og småmorsom fortelling. Her tror du at du vet hva du får, og det stemmer. Ingen store overraskelser og ikke veldig originalt. Men helt greit for unger i den verste slukealderen, som liker bøker man kan le av og som har en del ytre handling.

Fra 9-10 år og oppover.

tirsdag 21. juni 2016

«Hvem er jeg når du blir borte?» av Kathrine Olsen Nedrejord

Utgitt av Aschehoug 2016

Jenny (i 9. klasse) løper rett inn i Julian (i 10. klasse) i korridoren på skolen; de ramler dramatisk og får begge kul i panna, men så er det ikke bare flaut og vondt, det er også starten på en forelskelse. Samme dag som Jenny og Julian krasjer, får hele skolen beskjed om at Michael i Jennys klasse er død, og etter hvert får de vite at han tok livet sitt.
Det er rart å være Jenny disse dagene, så kilende glad for at Julian og hun holder på å bli kjærester, samtidig trist fordi Michael er død. Mer enn tristhet, føler hun kanskje dårlig samvittighet fordi hun knapt la merke til Michael, i alle fall skjønte hun ikke at han hadde det vanskelig. Og så er det bestevennen Henning, han som er hennes aller beste venn, som alltid har vært der, de har alltid vanket hjemme hos hverandre, og han har passet på henne om noen har vært ekle på skolen; etter at Michael døde oppfører han seg så merkelig. Og når Jenny glemmer Henning litt fordi det med Julian er så spennende, virker det som hun står i fare for å miste Henning.
Da Henning en dag blir borte, frykter Jenny det verste...

Dette er en lettlest og engasjerende ungdomsroman. Tonen er ganske lys, noe som hjelper på å holde humøret oppe, for innholdet er jo egentlig både tungt og dystert. Samtidig kjenner jeg at romanen ikke klarer å gå særlig dypt, og kanskje er det tonen i Jennys stemme som gjør det, eller kanskje er det dramaturgien.
Det hadde vært mulig for forfatteren å vekte historien på en annen, mer følelsesvekkende, mer "rettferdig" måte. Jennys sjonglering med de blandede følelsene må vel ses som hovedtema, siden Jenny er hovedpersonen i boka, men det er jo ikke her den store dramatikken ligger. Henning og Michaels problemer og skjebne er av en atskillig mer alvorlig karakter og kunne fortjent større fokus. Forfatteren kunne fremdeles hatt Jenny som hovedperson, men gått nærmere inn på hva Jenny ser og forstår av Henning og Michaels problemer; rett og slett gått mer i dybden på dette temaet. Da ville både Jenny og romanen framstått som mer moden, og romanen ville beveget oss mer og pløyd dypere.

Boka er absolutt verdt å lese, men jeg er redd den blir fort glemt.

Fra 12-13 år.

søndag 19. juni 2016

«Irmelin Rothman, din for evig» av Cecilie Bjørnstad

Utgitt på Kolofon forlag, 2015

Irmelin møter Johan på et seminar. Han blir betatt og tar initiativ til at de treffes igjen. Hun lar seg sjarmere, og de innleder et forhold. Men det er noe i veien, noe med Irmelin som gjør at hun ikke klarer slå seg til ro og bare nyte kjærlighetsforholdet. Hvorfor oppfører hun seg så merkelig omskiftelig? Hvorfor har hun raptuser med drikking og påfølgende ufin oppførsel mot Johan som sårer ham og får forholdet til å slå sprekker?

Forfatteren har en ujålete og liketil stil, fører et enkelt, lettlest språk med korte setninger. Persongalleriet er lite og oversiktlig, og Irmelin framstår for meg som en troverdig karakter. Jeg fant få språkfeil og trykkfeil, så for meg fikk historien fin flyt og nysgjerrigheten drev meg hele tiden videre; Hva er det som feiler Irmelin? var spørsmålet jeg stilte meg og måtte ha svar på.
Det er en tett og sår stemning i boka; man skjønner ut fra innledningskapitlet at boka inneholder en god dose konfliktstoff. Jeg skjønner at jeg skal få en kjærlighetshistorie som ikke går på skinner; et tema som i alle fall interesserer meg.

Spenningskurven er muligens noe flat; jeg ser potensial til å få bevegelse i kurven ved å legge større vekt på de dramatiske høydepunktene og kanskje kutte noe i de mindre ildfulle partiene, som kan framstå noe refererende og mindre engasjerende.
Språklig kunne Bjørnstad rendyrket den enkle, fine stilen, ved å luke ut en del av de unødvendige småordene og søke større variasjon i ordvalg. Hun kunne også bearbeidet teksten mot å bli mer "show" enn "tell"; når hun blir for refererende kommer vi ikke like tett på Irmelin, men mister henne liksom litt ut av syne og engasjementet synker. Blant annet har forfatteren valgt å skifte synsvinkel til å være hos Johan i noen få, korte sekvenser; et valg jeg ikke synes er særlig heldig. Det er Irmelin og Irmelins historie sett fra hennes ståsted jeg synes er interessant; å se henne utenfra gjennom Johan var ikke til særlig hjelp.

Selv om jeg lister opp noen momenter man kan kalle forbedringspotensiale, synes jeg dette var ei interessant bok og en fin leseopplevelse.

Til slutt må jeg gjøre oppmerksom på at jeg kjenner forfatteren litt. Vi ble kjent med hverandre gjennom litteraturbloggingen vår, vi har blant annet utvekslet erfaring om skriving generelt, og spesielt om utfordringer som utgitt på et lite og ukjent forlag, nærmere bestemt Publica bokforlag.

«Irmelin Rothman, din for evig» er Bjørnstads tredje bok, og den er gitt ut på Kolofon forlag; et forlag hvor man betaler for egen utgivelse. Det er altså ingen kvalitetsgodkjenning eller noe trang nåløye man må gjennom for å bli utgitt, men etter hva jeg forstår gis det noe konsulentbistand underveis, samt språkvask og korrektur.


onsdag 15. juni 2016

«Hva er greia?» av Marci Lyn Curtis

Oversatt av Stian Omland
Utgitt av Gyldendal 2016

Maggie (17) er blind på grunn av komplikasjoner etter hjernehinnebetennelse. Det har nå gått et halvår siden hun mistet synet, men Maggie har aldeles ikke innfunnet seg med sin skjebne, som det så vakkert heter. Hun er sint, gretten og opprørsk. Men så møter hun 10-åringen Ben, en gutt med medfødt beinskjørhet som er avhengig av krykker, men som aldeles ikke surmuler av den grunn. Han legger straks sin elsk på Maggie, og selv om hun vanligvis bare ville skjøvet vekk en slik slitsomt beundrende guttevalp, gjør hun ikke det med Ben. For noe veldig rart skjer når han er i nærheten; han gjør så hun kan se. Det er som om han utstråler et spesielt lys eller noe, for i en viss omkrets av ham kan hun se alt og alle som befinner seg der. Slik får hun også sett Bens storebror, berømte Mason fra bandet hun digger mer enn noe annet, og han er bare SÅ kjekk!
Nei, Maggie puffer ikke Ben fra seg, selv om han er ganske irriterende og selvfølgelig altfor ung for henne. Men har Maggie de riktige grunnene for å være venn med Ben? Det er vel ikke slik at hun bruker ham? Mason synes i alle fall overbevist om at Maggie feiker blind, bare for å kunne henge med Ben og stalke den berømte storebroren hans...

Dette er en sjarmerende ungdomsroman; aller mest blir jeg sjarmert av Ben, naturlig nok. Jeg kan nok innvende at Ben virker altfor verbal til bare å være 10 år; kanskje virker han litt for fantastisk til å være sann? Men så har han også trekk som er skikkelig barnslige, og sikkert nok har han levd et liv som har medført rask modning, så kanskje er han ikke så usannsynlig likevel.

I det videre kommer jeg til å røpe deler av bokas handling, så ikke les videre nå, hvis du har tenkt å lese boka selv!

Jeg likte boka godt, men - selv om jeg liker kjærlighetshistorier og jeg liker søte historier og historier som ender godt - så blir dette i overkant søtt mot slutten. Og hvorfor må svaret på vanskeligheter i livet alltid være at man treffer Den Rette? Hvordan kunne Maggie funnet ut at livet som blind også har gleder og er verdt å leve, uten at hun traff Mr Right? Jeg tror en sånn type historie hadde vært betydelig større og viktigere å lese enn denne ganske så søtladne historien.
Nå har jeg lest flere romaner for ungdom der hovedpersonen sliter med livet sitt, enten det er psykiske plager eller fysiske skavanker. Og jeg synes det hadde vært greit om man kunne få forståelsen av at det ikke nødvendigvis er en kjæreste som er mirakelkuren for alt. For er det så entydig at en kjæreste gjør livet til en dans på roser, uansett om det er blind eller hva? Og er det virkelig ikke andre ting i livet som har betydning, som er med på å gjøre livet verdt å leve?

Forlaget gir ordet til oversetteren aller først, og han forteller oss at han trodde dette var nok ei bok der det er opplagt fra første side hva boka skal handle om og hva utgangen vil bli. Men at han tok feil. Oversetteren har rett i at det overnaturlige aspektet gjør at boka skiller seg ut. Og Maggies stemme er spesiell; hun er verbal og morsom så det alene bærer boka det meste av veien. Men dette hadde jeg fint funnet ut uten at oversetteren behøvde si noe på forhånd. Mulig det er bare jeg som synes det var litt spesielt at oversetteren reklamerer for boka han har oversatt; at han får ordet før forfatteren får komme med sitt, liksom. Men et sted og i en eller annen form må sikkert reklamen komme; omslaget røper utrolig lite om hva slags bok dette er.

Selv om jeg har noen innvendinger, vil jeg absolutt anbefale boka. Den er som sagt morsom, søt og sjarmerende. Hovedsakelig for jenter, vil jeg tro, i alderen 12-13 år og oppover.

søndag 12. juni 2016

«Alt som teller» av Ingrid Ovedie Volden

Utgitt av Aschehoug 2016

Petra har akkurat begynt i sjuende. Hun liker partall; de fører ro og orden med seg. Derfor liker hun å spise 2 eller 4 brødskiver, det gir godfølelse å score for eksempel 2 eller 4 mål på fotballbanen. Primtall skaper ubalanse; så det å score 3 mål gir ikke god følelse for Petra. På skolen lærer de om Pi, tallet som er rundet av til 3,14, men som egentlig har en uendelighet av desimaler. Petra blir rett og slett uvel av Pi, så uvel at hun spyr utover pulten sin.
Etter denne episoden blir hun sendt til PP-tjenesten for å snakke med Steffen. Hun må dit flere ganger, noe hun holder skjult for moren så lenge hun kan. Antakelig for at moren ikke skal bekymre seg; det er ingenting galt med Petra, selv om hun har litt slitsomme ideer og ting hun bare må gjøre sånn eller slik, ellers blir alt feil...

Det er Petra selv som forteller i korte kapitler, enkelt språk med ganske muntlig stil. Det er vel denne muntlige stilen som gjør at hun skriver "øyer" i stedet for øyne, og hopper "oppå sykkelen" i stedet for "opp på sykkelen".
Og ordet "altomslukende" er ukjent for meg; jeg trodde det het "altoppslukende"?

S 121 står det: "det eneste jeg kan tenke på er hånda hans i min."
Her mener jeg det skulle stått "Hånda hans i mi"; du ville ikke sagt "hånda min", men "hånda mi."

Det var dagens pirk som vi ikke skal henge oss for mye opp i. Denne barneboka er fin, Petra og vennene hennes er veldig hyggelige bekjentskap. Dette var rett og slett ei bok jeg koste meg med. Kanskje kan jeg innvende at Petra framstår litt barnsligere enn man kunne forvente av ei jente som er 12-13 år, men i den alderen er man nok aller mest barn, har ikke tippet over mot ungdom enda, så jeg noterer meg dette bare som et lite spørsmålstegn i margen. Hvis du har lest boka og har tanker om dette med Petras modenhet i forhold til alder, så legg gjerne på en kommentar.
Jeg tror boka passer for lesere i alderen 9-13.

torsdag 9. juni 2016

«De som fortjener det» av Peter Swanson

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm 2016

Ted møter Lily på en bar på Heathrow. De kommer i prat og det viser seg at de skal med samme fly til Boston. Han betror seg til Lily om den utro kona si, for spøk sier han at han burde ta livet av henne. Da Lily svarer at hun kan hjelpe ham, dreier spøken ganske snart mot å bli dødelig alvor...

Denne krimromanen skiller seg fra mengden. Boka byr på flere overraskende vendinger, og leserens sympati for hovedpersonene må tas opp til ny vurdering underveis.

På jakt etter en god krim? Da bør du prøve denne.

tirsdag 31. mai 2016

«Vanessa Svartmo» av Andrea Bræin Hovig

Utgitt av Gyldendal, 2015

Vanessa setter seg ned med kladdebøker og blyant for å skrive om livet sitt. Hun bor sammen med mor som sliter psykisk. Mora er deprimert etter at Vanessas lillebror døde. På skolen er Vanessa noen timer hver uke med i ei spesialgruppe som sosiallæreren har opprettet; ironisk kaller Vanessa gruppa for "The fabulous four" - det er fire ungdommer som har til felles at de sliter med å passe inn, er venneløse og utenfor. Vanessa synes sosiallæreren er slitsom og helt på feil jorde i opplegget sitt, men det begynner likevel å skje en endring til det positive for alle i gruppa...

Denne romanen er Vanessas dagbok. Stilen er ordrik, nesten barokt overlesset av digresjoner, følelsesutbrudd og andre utbrudd, utdypinger og gjentakelser. Vanessas språk er en blanding av gammelmodig høyverdig og ungdommelig slang. Det gammelmodige forklarer hun med at hun har tilbrakt veldig mye tid på biblioteket med å lese bøker (som sikkert har vært for voksne for henne). Stilen er morsom, på mange måter er det Vanessas særegne uttrykk som bærer fortellingen. Samtidig synes jeg det av og til bikker mot litt for mye av det gode. Spesielt er det noen poenger - blant annet med hangen til gammelmodige ord, og forklaringen på hvorfor det er sånn - som blir gjentatt flere ganger, der det skulle holdt med den ene gangen. Det er noe med ikke å undervurdere leseren sin, kanskje.

Dagboksjanger er en fin sjanger på mange måter - man kommer tett innpå hovedpersonen, siden man overfor ei dagbok ofte er bunnløst ærlig. Det er et fint trekk. Men én ting synes jeg kan være negativt ved dagboksjangeren, og det er at en opplagt løsning på framstillingen blir å fortelle eller gjenfortelle. Det kan gi distanse, fordi man vet at alt man leser skjedde i går eller for litt siden; det er historie. Og det blir uvegerlig mer "tell" enn "show". Og det er nok min andre lille innvending for denne boka - det blir ikke så levende som det KUNNE vært, når man velger å fortelle/gjenfortelle, i stedet for å vise.

Innvendinger til tross: Jeg likte denne ungdomsboka veldig godt, jeg ivret hele veien etter å lese videre, for jeg var spent på hvordan det skulle gå. Og hovedpersonene får man godhet for. Mest for jentene, vil jeg tro, fra ca 12 år.

«Det hjelper ikke å blunke» av Lene Ask


Utgitt av Gyldendal, 2016

Lilly synes om seg selv at hun er stygg. Hun er nemlig født med såkalt hareskår, og vil for alltid ha et arr i leppa. Men så lenge hun er flink til å løpe, betyr ikke utseendet så mye. Hun elsker å trene, særlig sammen med kameraten Are - de henger masse sammen, er rett og slett veldig gode venner.
Men så kjenner Lilly en dag at det er en ny følelse inni henne når hun ser Are. Å, nei! Hun vil ikke bli forelska! Forelskelse kan ødelegge vennskapet. Hun fortjener uansett ikke en så fin gutt som Are - hun som er så stygg selv. Men hvordan skal hun greie å være som før mot Are, når denne nye følelsen kribler og kiler inni henne?

Dette er en fin og engasjerende ungdomsroman om pubertet og forelskelse. Man trenger ikke ha hareskår eller være spesielt stygg for å kjenne seg igjen i tankene og kvalene som Lilly har. I puberteten skjer det store endringer både inni og utenpå; det er ikke alltid lett å holde tritt med hvem og hvordan man er til enhver tid. Og mange sliter med selvfølelsen, tenker at man ikke er verdt noe, at ingen bryr seg om en.

Jeg tror boka vil interessere jentene mest, fra 11-12 år og oppover.

torsdag 26. mai 2016

«De urolige» av Linn Ullmann

Utgitt av Oktober forlag, 2015

Bokas jeg/hun har en gammel far. I hans siste leveår starter hun å intervjue ham, meningen er å skrive bok sammen. Prosjektet ses vel også på som en gyllen anledning til å bli bedre kjent med hverandre, men bokas hovedperson merker at de nok kom i gang i seneste laget; farens minner og tanker er ikke så sterke og tydelige som de pleide å være, samtalene blir med liten struktur og retning. Men mening har de likevel; det er noe å samles om, noe å dele, noe å fylle hans dager med, når han ikke har så mye annet å bedrive tiden med.
Det ble heldigvis bok, selv om faren døde før prosjektet var i havn, og hans stemme er også sterkt med i boka.

Forlaget og forfatter mener dette er en roman. Det er kanskje mest fordi man ikke har noe annet å kalle det. Det er ikke en biografi, det skjønner jeg. Men jeg tror heller ikke at så mye av dette er oppdiktet; selvfølgelig kan man huske omtrentlig, man kan smøre på eller trekke fra under dekke av at det er fiksjon. Det kan være beleilig. Men det virker opplagt at boka handler om Linn Ullmann selv (hun veksler mellom å omtale den kvinnelige hovedpersonen som hun/jenta, eller skrive i jeg-form) og faren Ingmar Bergman. Moren Liv Ullmann er også med, men i det vi kan kalle en birolle. Det er forholdet mellom far og datter som er viktig.

Uansett: Jeg skal ikke henge meg opp i hvilken sjanger dette er eller ikke er, for dette er en veldig god bok! For den som har mistet foreldre til alderdom og død, er den til å kjenne seg igjen i. Jeg kjenner meg i alle fall igjen. Følelsen av at man ikke kjenner hverandre kan være der, selv om man har bodd sammen i mange år; det har ikke bokas hovedperson og hennes far.
Jeg kjenner igjen ønsket man kan ha om fange den personen man skjønner man snart kommer til å miste; dette menneskets biografi. Så ber man vedkommende fortelle, men så husker han ikke, skjønner ikke vitsen, eller mangler evne til å fortelle fritt. Da stiller man kanskje direkte spørsmål, men svarene kan bli så som så. Og så kommer uvegerlig døden, og setter en effektiv stopper for all videre mulighet til deling av minner og tanker. Man innser at dødsfallet innebærer at en epoke av ens liv er over; med personen som døde, forsvinner muligheten til å huske bakover i slektens historie.

Interessant, velskrevet og rørende av en modig og dyktig forfatter. Anbefales varmt.

torsdag 19. mai 2016

«Til døden : noveller» av Hilde Lindseth

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Denne novellesamlingen kretser i innhold rundt temaet kjærlighet. For flere av novellene er scenen for handlingen lagt til eller i nærheten av et bryllup; derav kommer nok tittelen Til døden.

Lettlest og godt språk, interessante personligheter og tema. Absolutt en samling du bør få med deg, om du liker noveller.

mandag 16. mai 2016

«Han & dem» av Katarina von Bredow

Oversatt av Gry Brenna
Utgitt av Gyldendal 2016

Kevin (12) har fått en fin, gammel moped etter farfar, som nå dessverre er død. Selvfølgelig er Kevin altfor ung til å kjøre den, men på gårdsplassen eller andre trygge steder, får han lov av far til å prøve den litt. Noen gutter i klassen får nyss om mopeden og vil også prøve, og bak ryggen på far greier Kevin å snike seg ut på veien med mopeden for å møte guttene. De får prøvekjøre etter tur. Alt går fint, helt til det er Noahs tur. I altfor stor fart, og på fortauet (!) raser han av gårde, og kommer i skade for å kjøre ned en gammel mann med krykker. De får panikk og stikker av; heldigvis ser de at en bil har stanset ved den gamle mannen slik at han blir tatt hånd om.
Mopeden har fått noen skrammer. I seg selv ille nok, for hvordan skal Kevin da kunne holde skjult for faren at han snek seg av gårde bak ryggen på ham? Men verst er det at den gamle mannen kanskje er livstruende skadd. Selv om det var Noah som kjørte, føler Kevin stor skyld i det som skjedde...

Dette er tredje bok i von Bredows trilogi om en gjeng ungdommer som går siste året på mellomtrinnet. De to første heter «Du & jeg» og «Hun & ham».
Jeg har lest alle tre, synes det er troverdige, fine og tankevekkende bøker som jeg gjerne vil anbefale til unge lesere, men også til voksne som ønsker en påminnelse om hvordan det føles å være 12-13 år, på vippen mellom barn og ungdom.

Denne boka hadde en litt svak start, synes jeg, men spenningen stiger og holder seg godt utover i historien.