søndag 27. oktober 2019

«Formildende omstendigheter» av Chris Tvedt

Utgitt av Gyldendal 2019

Forsvarsadvokat Mikael Brenne er tilbake. I årets roman skal han forsvare Nina Sunde som har drept ektemannen. I nødverge, hevder forsvaret. Brenne er sikker på å vinne saken, men under rettssakens gang kommer det fram at Nina har løyet og saken ser ikke lenger så enkel ut. Nina har en forklaring på løgnen sin, som dessverre ikke virker særlig plausibel, men heller for usannsynlig til at noen tror på henne. Brenne bestemmer seg likevel for å undersøke om det kan være noe sant i historien hennes, og etter hvert avdekkes uhyrlige forbrytelser...

Jeg har lest alle romanene med Mikael Brenne i hovedrollen, og årets er den åttende i rekken, etter hva jeg regner meg fram til. Jeg liker Tvedts "advokatkrim", det er tydelig at han kjenner miljøet og vet hva han skriver om; spesielt scenene i rettssalen synes jeg er interessante.
Man kan innvende at årets roman tar en litt usannsynlig vending, men spennende er det i alle fall. Og jeg ble overrasket, det er også sånt man setter pris på med en kriminalroman, dette at man ikke umiddelbart gjetter sammenhengen.

I hovedsak er det Mikael Brenne selv som forteller i romanen, men det er enkelte kapitler der Brenne ikke selv er til stede, der en usynlig og allvitende forteller har ordet.
Lettlest og underholdende krim, som også har noe til de som liker å lese om privatlivet til helten.

«Lavterskeltilbud» av Jens M. Johansson

Utgitt av Tiden forlag 2019

Forfatter Adam Berg er 46 år. Han har holdt det gående som forfatter en del år, men etter noen bokutgivelser av synkende (?) kvalitet, i alle fall stadig mer lunkne anmeldelser, begynner han å tenke at ikke alt går like bra lenger. Det irriterer ham at andre forfattere er mer i vinden enn ham, og at kona har vært utro gjør ham skikkelig forbanna.
Men så klarer han i alle fall å forfatte en veldig god søknad, og i kamp med mange andre forfattere blir nettopp han plukket ut som mottaker av et stipend på 700.000 kr. Men da må selvfølgelig romanen i prosjektbeskrivelsen skapes! Målet er å gi stemme til "De andre", noen som ikke har stemme selv, og de han tenker på er arbeiderne. Som ledd i researchen får han jobb i kassa på KIWI, bedriver det som kalles deltakende observasjon. Han sier ingenting om at han egentlig er forfatter, men går inn som en likeverdig i gjengen, og kjenner at han finner seg til rette og trives.
Men hva hvis noen oppdager at han er en annen enn han gir seg ut for å være?
Og hvem er egentlig dagens arbeiderklasse? Er det tilfelle at de ikke har noen stemme? Og om de skulle mangle stemme; ville de ønske at en fra akademia eller kultureliten skal være stemme for dem?

Jeg fant boka lettlest og underholdende, samtidig som den tar opp alvorlige tema som klasseskille og klassetilhørighet, og kan få oss til å tenke over hvilke grupper av befolkningen som i dag er dårligst stilt og kan trenge et løft.


søndag 20. oktober 2019

«Noe å leve for» av Richard Roper

Oversatt av Anlaug Lia
Utgitt av Vigmostad Bjørke 2019

Andrew er på jobbintervju, da han i et distrahert øyeblikk kommer i skade for å si at han har kone og to barn, noe han vitterlig ikke har. Men pytt. Han regner ikke med å få jobben, så det går vel greit. Overraskelsen er stor da han litt senere blir oppringt og får beskjed om at jobben er hans om han vil ha den; løgnen som glapp ut av ham på intervjuet blir dermed noe han må leve med, siden å fortelle sannheten forekommer ham komplett umulig.
Andrews arbeidshverdag er ikke helt A4; han jobber i etaten i kommunen som tar hånd om begravelsen til mennesker som ikke har familie eller andre etterlatte som kan ordne opp. Han går gjennom avdødes hjem for å lete etter spor av familie det er mulig å kontakte, eller for å finne penger som kan dekke utgiftene til begravelsen. Og selv om det ikke står i stillingsbeskrivelsen, velger Andrew også å gå i begravelsen til disse menneskene, for at det i alle fall skal være ett vennlig menneske der til å ta avskjed.
Selv om jobben er spesiell, og kan være illeluktende iblant (når liket har ligget lenge i leiligheten før den ble oppdaget), trives Andrew. Og han sjonglerer løgnen om kona og barna ganske greit. Men det blir plutselig fryktelig vanskelig når sjefen beslutter at kollegene skal invitere hverandre hjem til middag på fritiden for å bli bedre kjent. Og en annen ting: Overfor den sist ansatte Peggy kunne Andrew etter hvert godt tenke seg å framstå som sitt sanne jeg...

Dette var sjarmerende og underholdende. Det handler mye om ensomhet, kompliserte familieforhold, sorg og savn, men behandlet med humor og varme.

Jeg synes ikke oversettelsen flyter helt godt; enkelte uttrykk blir for direkte oversatt. En ekstra runde med språkvask for å få dette til å gli, hadde vært fint.
Et eksempel: s 301 står det: "Visste at hun ikke ville komme mer enn et skritt unna før han dro henne tilbake til ham igjen."
For det første skulle det stått "til seg", ikke "til ham", men setningen kunne vært såpass enkel som: "Visste at hun ikke ville komme mer enn ett skritt unna før han dro henne tilbake." Det er mange slike eksempler på at setningene kunne bli bedre rytmisk, ikke så omstendelige. Det ville ha bedret lesbarheten og flyten.
Jeg finner også eksempel på at feil preposisjoner er brukt, slik at meningen blir feil. Eks s 101:
"Andrew skulle dra på universitetet - Bristol Polytechnics - for å studere filosofi i september, men han avsto fra å passe på henne."
Jeg tror det skulle vært motsatt, noe sånt som: "Andrew skulle ha dratt på universitet...., men avsto for å passe på henne."
Og på s. 103: "Hva med jenter? Har du fått deg nye dame ennå? Nei, du har det vel for travelt med å være på sjekker'n, tipper jeg."
Skulle det ikke ha stått: "... for travelt til å være på sjekker'n"?

s 282 dukker det opp en autografi. Siden det er snakk om en bok, lurer jeg på om det ikke skal være en selvbiografi? (Autobiography på engelsk)

Men alt i alt en hyggelig leseopplevelse. Likte du "Eleanor Oliphant har det helt fint" kan også denne være noe for deg.


«Storebjørn» av Odd Harald Hauge

Utgitt av Kagge forlag 2019

Vi møter igjen den berømte eventyreren Martin Moltzau fra Everest (2016). Nå arbeider han som guide på Svalbard. Han har påtatt seg oppdraget å guide en kjernefamilie fra USA, hvis høyeste ønske er å se Pyramiden, en forlatt russisk gruveby. Arbeidsoppdraget som Moltzau regner med skal være "a piece of cake", utvikler seg i stedet til et mareritt...

Jeg valgte å lese boka fordi jeg liker romaner fra polare miljø, og jeg likte godt Everest. Årets roman var spennende et godt stykke på vei, men jeg synes slutten virker litt sammenrasket og ikke helt troverdig. Men ikke verre enn mye annet man leser i spenningssjangeren, så jeg kan godt anbefale Hauges bøker til de som ønsker noe lettlest og underholdende.

fredag 4. oktober 2019

«Under polarstjernen» av Stef Penney

Oversatt av Guro Dimmen
Utgitt av Bazar forlag 2019

I 1883 er Flora 12 år, og dette året passerer hun polarsirkelen for første gang. Her er hun med faren, som er kaptein på ei skute som driver med hvalfangst ved Grønland. Etter dette er hun solgt; hun har rett og slett utviklet en livslang kjærlighet for Arktis. Hun får bli med faren flere ganger, men da hun begynner å bli mer kvinne enn jente, må hun bli igjen hjemme når faren reiser; det er bare mannfolk i besetningen ombord, og få muligheter til privatliv, så han ser ingen annen utvei.
Men Flora klarer etter hvert å finne en løsning. Hun utdanner seg til meteorolog, gifter seg, og gjennom dette giftemålet får hun mulighet til å finansiere og lede en egen britisk vitenskapelig ekspedisjon. Og det er på Grønland i 1892 hun første gang møter Jakob, som er med på en konkurrerende amerikansk ekspedisjon. De har begge følelsen av å møte noe forutbestemt i hverandre, og neste gang de møtes, slår kjærligheten ut i full blomst...

Romanen har en rammefortelling; da er vi i 1948. Flora med flere skal være med på en flyreise til Nordpolen, og en journalist begynner å spørre henne - Snødronningen - ut om hva som egentlig skjedde mellom henne og Jakob den gangen. Det viser seg at journalisten er i slekt med Jakob, og sitter med noe kunnskap som han ønsker at hun skal supplere.
Romanen veksler således mellom 1948, og årene 1883-1927, og vi blir godt kjent med både Jakob og Flora hver på sin kant (Amerika og England), før de møtes til felles opplevelser.

Romanen er omfangsrik (ca 600 s) og bredt anlagt, med stort persongalleri. Rett og slett mye å bite over og holde styr på, både for den som skrev og den som etterpå leser.
Jeg valgte å lese romanen fordi jeg er interessert i polarlitteratur, og jeg sier ikke nei takk til litt romantikk, heller. Tidvis ble jeg ganske engasjert, både i kjærlighetshistorien, miljøskildringene, tidsbildet og i de "polare handlingene", men som helhet synes jeg boka biter over for mye; jeg mister oversikten og de ulike delene spriker hit og dit.
Heller ikke synes jeg de to hovedingrediensene kjærlighet/polarekspedisjoner passer helt godt sammen. Kjærlighetsscenene er dampende erotiske; det var litt overraskende i en historisk roman, selv om jeg selvfølgelig går med på at datidens elskende kunne være akkurat like oppfinnsomme som dagens.
Selv om jeg ble engasjert, var det også partier i romanen jeg skummet gjennom, da jeg syntes det ble for detaljert på en kjedelig måte. Skildringene av ekspedisjonene og farene i nord, kunne jeg derimot tenkt meg mer inngående skildret, slik at det ikke blir bare kulisser og staffasje, men et troverdig miljø for handlingene som finner sted.

Språklig synes jeg det for det meste glir godt, men jeg stusser av og til over tunge måter å si ting på, eller merkelige uttrykk, som jeg mistenker er for direkte oversatt fra engelsk. Som eksempel når det på s 99 nevnes "pliktoppfyllenhet" - på norsk ville det fungert bedre med "pliktfølelse".
S. 372 dukker det opp en "strimmel fastland", der jeg kunne foreslått å bruke strime eller stripe. Og s 519 har vi en "skyinnskrenket dag".
Men det er altså en veldig stor og ordrik tekst, så jeg har forståelse for at man ikke har greid å finne absolutt alle svakheter i språkvasken/korrekturen.

Alt i alt hygget jeg meg med denne boka, og kan anbefale den til de som liker historiske romaner, og de som kan like miksen av polartema og kjærlighet. (Er du kun interessert i kjærlighetshistorier, vil mye her kjede deg. Og er du interessert i polarlitteratur, og bare det, vil kanskje kjærlighetshistorien bli for klissete for deg.)

Så vidt jeg kan skjønne, bygger ikke romanen på noen virkelige personer eller hendelser, men det er tydelig at forfatteren har gjort mye research, kanskje særlig om inuittenes levevis, språk og kultur.