lørdag 31. desember 2011

TEMA 2: Leseåret 2011 - statistikk for Pervoluto

I 2011 blogget jeg om 77 bøker. Det er grovt sett alt jeg har lest dette året, med noen få unntak. En del bøker har jeg begynt på, ikke likt og lagt vekk – dem har jeg ikke blogget om. Noen tegneseriebøker, som Pondus, har jeg heller ikke skrevet om. Noen titler har jeg lest om igjen, og noe har jeg lest som research – disse er heller ikke nevnt på bloggen.

Statistikk for 2011:
Det mangler årsstatistikk i oversikten jeg finner på blogspot – jeg finner kolonner for nå, dag, uke, måned og totalt, men ikke per år. Derfor blir det ikke sammenlikninger på helt likt grunnlag – siden noen av innleggene har eksistert/ligget tilgjengelig på bloggen lenger enn andre.
Nedenfor finner du en liste over de 10 totalt mest besøkt innleggene på Pervoluto:

  1. «Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr Darcy» av Ingrid Schibsted Jacobsen. Innlegget er fra april i år, og er besøkt hele 584 ganger, betydelig flere ganger enn neste på listen. Jeg velger å tro at dette delvis skyldes tittelen på verket, som jeg i blogginnlegget antyder kan regnes som en smule spekulativ. ”Stolthet og fordom”, og ikke minst ”Mr Darcy” tror jeg er søkestrenger mange leter etter på nettet. Men: oversikten i blogspot viser også at det er 117 som har søkt på hele strengen, altså: ”min mangel på stolthet og fordom i jakten på mr darcy” – så det er nok ikke bare tilfeldig at nettopp dette innlegget har fått et høyt besøk.
  2. «Rapsgubbene» av Karin Brunk Holmquist er blitt besøkt 361 ganger. Innlegget er fra juli 2010. Jeg antar at det store besøket skyldes Holmquists og feelgoodsjangerens store popularitet. Jeg tror ikke forlaget har lenket mot mitt innlegg, siden jeg ikke var særlig positiv til boka i innlegget mitt.
  3. «På høye hæler over Grønland» av Siri Østli – besøkt 277 ganger, innlegget er fra februar 2010. Nok en feelgood-roman – er det derfor mange har villet lese om den?
  4. «Markus er konge» av Klaus Hagerup – besøkt 210 ganger, innlegget er fra desember 2010. Dette er omtale av ei barnebok – jeg tror det er mange som søker omtaler av barnebøker.
  5. «Sirile gentlemen søkes» av Karin Brunk Holmquist – besøkt 191 ganger. Dette anser jeg som svært godt besøkt, siden innlegget er fra september i år. Her kan forlaget ha linket mot mitt innlegg, siden jeg i bunn og grunn var positiv til boka.
  6. «Engleslakt» av Ingelin Røssland – besøkt 179 ganger. Innlegget er fra oktober 2010 og Røssland henviser til bloggen min fra sin hjemmeside.
  7. «Venneringen»  av Magnhild Bruheim – besøkt 140 ganger. Innlegget er fra mai 2010.

    «Kjære, jeg må fortelle deg…» av Louisa Young – besøkt 140 ganger – deler 7. plassen med Bruheim. Innlegget er fra august inneværende år.
9. «Nu, jävlar!» av Heidi Linde – er besøkt 139 ganger. Dette innlegget er fra mai i år.
  1. «Aldo Monrad. Konfirmanten» av Arne Berggren – besøkt 124 ganger. Innlegget er fra mars 2010.

Man skal alltid være forsiktig med å trekke for bombastiske konklusjoner ut fra statistikk, men denne listen kan være en indikasjon på at innlegg om feelgood er mest populært, samt omtaler av barne- og ungdomsbøker.
I min forrige temaartikkel spurte jeg om negative omtaler er uønskede - og her får jeg på en måte svaret, som sier: jo, negative omtaler ER ønsket. De to som ligger øverst på listen over mest besøkte totalt, er nettopp i hovedsak negative omtaler.

Statistikk er uansett morsomt, og det er ikke minst tilfredsstillende å se at såpass mange er innom her og leser. Det ser jeg som et tegn på at arbeidet jeg legger ned i bloggen er til nytte og glede for noen - det er jeg glad for. Så får jeg bare leve med at leseren Randi er mange ganger så populær som skribenten Randi; skrivebloggen min, Interscribo, er nemlig langt mindre besøkt enn Pervoluto. :-)
Jeg vil benytte anledningen til å takke alle lesere av bloggene mine, og en særlig takk til dem som har gitt tilbakemeldinger og bidratt til å skape ekstra liv og små diskusjoner her inne, ved å legge igjen kommentarer.
Takk for alle hyggelige diskusjoner om leseopplevelser og bøker i 2011, og godt nytt bokår til dere alle sammen!

torsdag 22. desember 2011

«Dødens skygge. Skorpionen : bind I» av Jacob Weinreich

Plott og idé: Jacob og Martin Weinreich
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Utgitt av Gyldendal 2011

 Ida har denne høsten begynt på videregående skole, uten å være topp motivert. Hun har en ekstrajobb på hotell ved siden av skolen, og en kveld hun er på jobb havner hun midt oppi en farlig hendelse på et av hotellrommene. Hun redder en ung mann ved å gi angriperen hans et velrettet karatespark, og hjelper ham med å rømme unna de bevæpnede mennene som er etter ham. Den unge mannen heter Daniel, og dette blir starten på et bekjentskap/vennskap. Hun kjenner en dragning mot ham, og de innleder etter hvert et slags forhold. Idas mors kjæreste, Erik, arbeider i politiet. Han sier til Ida at hun bør ligge unna Daniel – han er under oppsikt av politiet for ulovlig aktivitet. Men hører hun på Erik?

Denne spenningsromanen for ungdom er forholdsvis kort (195 s) og lettlest. Ekstra lett går det siden teksten er satt med halvannen linjeavstand. Fortellingen har bra driv, og gir deg lyst til å sluke boka fort. Språket er greit, men enkelte passasjer virker mindre gjennomarbeidet. Jeg synes særlig det gjelder scenene der spenningen trekkes opp – her blir noen setninger korte, noe som gir følelse av tempo, men jeg synes ikke forfatteren strammer nok inn i forhold til hvor han har fokuset. Eksempel s 29-30, Ida og Daniel har nettopp unnsluppet kjeltringene på hotellrommet, men forfølges: 
«”Ned den lille trappen der!” Hun pekte. Den unge mannen fulgte bare etter. Han hadde tilsynelatende akseptert at det var hun som bestemte, fordi hun var kjent på stedet. Eller så var han så redd at han ikke hadde overskudd til å blande seg inn. Nå var de fremme ved ei ny dør. Et øyeblikk var Ida redd for at den skulle være låst. Hun hadde ingen nøkler til døra. Men heldigvis var den åpen, og de skyndte seg inn. De kom inn i et trimrom. En eldre dame satt på en ergometersykkel inne i hjørnet. Hun smilte fornøyd og vinket til dem. Ida og den unge mannen styrtet gjennom rommet og fant fort en utgang i den andre enden. I neste øyeblikk sto de ute i en korridor
Den smilende damen på ergometersykkel satt der sikkert, og Ida rakk muligens å reflektere over hvorfor Daniel lar henne lede an, men dette avsnittet burde vært kortet ned og strammet inn, slik at vi fikk enda sterkere følelse av å sitte med hjertet i halsen, engstelige for om det unge paret skal greie å komme seg unna.

Ett eksempel til på at forfatteren ikke holder fokus slik han skal: S 109 får vi en miljøbeskrivelse: «Solen skinte fra en klar, blå himmel. Bare noen få, nesten gjennomsiktige skyer var å se. Det luktet blomster og nyslått gress. To gutter spilte tennis litt lenger nede i veien. De hadde bundet en grevlinghund til en lyktestolpe. Den gjødde som om den gjerne ville være med.»
Det er helt greit med miljøbeskrivelser og at det inngår noen statister i fortellingen – som de to guttene og hunden – men forfatteren må skjønne at vi glemmer disse like fort som handlingen trekker oss videre og forbi disse statistene. Når guttene og hunden dukker opp igjen på s 116, har jeg ganske riktig glemt dem, siden det har skjedd dramatiske ting i mellomtiden som har tatt all konsentrasjon: «Tilbake ved bilen stoppet Ida og bare nøt å puste inn den friske luften. Guttene hadde sluppet grevlinghunden løs nå, og den fór rundt etter tennisballen
Jeg måtte bla tilbake for å huske, enda jeg skjønte vel egentlig at dette ikke hadde noen betydning for historien jeg fulgte.

Mer pirk:

S 31: «De kunne så vidt skimte den store komfyren og alle hyllene og reolene med kasseroller…» Hyller og reoler regnes vel i mange tilfeller som synonyme, så dette blir litt smør på flesk.

S 33: «Plutselig hørte hun at hun ropte: …»
Det er bare en ”hun” til stede, nemlig Ida, så jeg skjønner at hun her blir overrasket over sitt eget utbrudd, men jeg synes likevel at dette kunne uttrykkes bedre, med for eksempel: ”Plutselig hørte hun seg selv rope…”

S 35 gjengis forklaringen Ida ga til sjefen sin på hotellet, da han lurte på hvor det hadde blitt av henne den dagen hun hadde havnet i trøbbel og flyktet sammen med Daniel. Denne forklaringen synes jeg er såpass svak både i innhold og presentasjon – hva med å droppe den helt og bare referere at Ida ga sjefen en falsk, kanskje litt usannsynlig forklaring, som han likevel sa seg fornøyd med?

S 33 kommer ordet ”tydeligvis” to ganger ganske tett på hverandre: «Fyren hadde tydeligvis ikke regnet med at hun skulle reagere på den måten. Blikket hans flakket. Tusen tanker fór tydeligvis gjennom hodet hans.» Dette kunne forfatteren (eller oversetteren?) variert.
Det samme gjelder s 45: «”Kommer du på introfesten på fredag?”» Den ene på-en kunne rett og slett vært sløyfet, slik at det sto: ”Kommer du på introfesten fredag?”

Jeg finner noen tilfeller av manglende fortid av fortid.
Eksempel s 40-41: «Hva var det egentlig som skjedde i går? Var alt sammen bare noe hun hadde drømt?»
Her er ikke samsvar mellom første og andre setning; riktig skulle vært: ”Hva var det egentlig som hadde skjedd i går?”
S 137 forteller Ida om noe som har hendt før – at hun var litt sammen med en gutt som het Alexander. I starten angis dette riktig med fortid av fortid: «Ida hadde aldri hatt noen ordentlig kjæreste. Det nærmeste hun hadde vært, var nok Alexander i begynnelsen av niende. Det hadde vært på kino sammen et par ganger, og én gang hadde de ligget sammen.» For så plutselig å bli til ren fortid: «Det var andre gang for Ida. Det var først og fremst et kick…» Riktig skulle vært: ”Det hadde vært andre gang for Ida. Det hadde først og fremst vært et kick…”

S 193: «De satt inne i forsetet nå
Med denne setningen er det noe som skurrer. Man sitter ikke inne i et forsete, men man kan sitte inne i en bil, på/i forsetet, eller man kan rett og slett sitte i forsetet på bilen.

Disse språklige tingene er ikke ”farlige”, men for meg er det et tegn på at teksten kunne vært enda bedre gjennomarbeidet. Jeg tror ikke det skorter på ferdigheter og kunnskaper, men muligens på tiden? Fort skal det gå. Da er det godt at oversetteren har stor kapasitet. På hjemmesiden til Norsk oversetterforening fant jeg denne oversikten som viser at Bjørnson har oversatt hele 19 titler i 2011. Noen av disse er tynnere barne- og ungdomsbøker, men andre er solide mursteiner, som Nessers siste. Når hun arbeider i dette tempoet, skjønner jeg at språket ikke kan bli like gyllent hele veien.

Innvendingene til tross – boka er spennende og har bra driv. At en del av det som foregår virker usannsynlig, ødelegger ikke spenningen. Jeg tror det vil være mange unge som kommer til å like denne spenningsromanen, som altså er første bind i en serie.

tirsdag 20. desember 2011

TEMA 1: Tanker om litteraturkritikk, bokomtaler og anmeldelser

For en stund siden kom jeg over en morsomhet på facebook – det var noen som stilte et spørsmål:
Er bibliotekarer mislykkede forfattere? 
Svaret var: Nei, det er litteraturkritikere som er mislykkede forfattere. Bibliotekarer er mislykkede litteraturkritikere!
Jaså, ja – bibliotekarer er og skal være nederst på rangstigen, altså…
Men spøk til side: Mange bibliotekarer er faktisk kvalifisert til å mene og snakke/skrive om litteratur. Kanskje til forskjell fra litteraturkritikere er bibliotekarenes oppgave å få folk til å lese, gjerne ved å gjøre dem oppmerksom på bøkene som ikke omtales oftest og mest i aviser og andre media.
Og hva er så litteraturkritikernes oppgave? Det er ikke sikkert det er noe entydig svar her, men jeg tror de kan ha som et overordnet mål å bidra til at et lands litteratur skal bli best mulig, og få fram i lyset de som best fortjener det?
Ved å bli kritisert og få påpekt mangler kan de som lager litteraturen (forfatterne med god hjelp fra forlagene) få noe å strekke seg etter, og kanskje gjøre ting enda bedre neste gang.
Eller skal anmelderne gi forbrukerinformasjon om litteratur? Kanskje du som leser innlegget mitt har en formening?

På bloggen min skriver jeg omtaler av bøker jeg har lest. Ja, jeg liker å kalle innleggene mine omtaler, for da føler jeg meg fri til å skrive akkurat så nøye eller overflatisk jeg vil, men jeg må nok gå med på at det jeg bedriver på lesebloggen min er en form for litteraturkritikk. Jeg gjør klart under overskriften Om Randi at jeg med årene har fått et skriverperspektiv som leser av bøkene jeg omtaler. Ting jeg påpeker og pirker på går kanskje over hodet på folk som ikke skriver selv, men jeg forsøker å begrunne og forklare på en slik måte at det i alle fall kan være begripelig for alle – selv om det kanskje ikke er like interessant for hvermansen å bry seg slik om detaljene.

Mange synes ikke at forfattere skal skrive litteraturanmeldelser, siden litteraturnasjonen Norge er så liten, og man fort kan regnes som inhabil – det er ikke bra om man anmelder folk man kjenner, eller har samarbeidet med profesjonelt. Ett eksempel er Knut Faldbakken, som anmeldte Levi Henriksens nyeste roman – og Faldbakken hadde tidligere hatt rollen som konsulent for Henriksen. Dette var det en del som reagerte negativt på, og jeg kan være enig i at dette ble et litt for tett forhold – siden Faldbakken er profesjonell kritiker.
På bloggen gjør jeg akkurat som jeg vil, men jeg vil fortelle om forholdet jeg har til forfatteren jeg omtaler, hvis jeg har noe forhold – for slike ting synes jeg man kan være ærlig rundt, slik at leserne av omtalene får legge til og trekke fra, etter hvilken retning de tror forbindelsen mellom anmelder og forfatter kan slå ut.
Jeg synes for øvrig det er fint at folk som har greie på litteratur, anmelder litteratur. Av og til kan kanskje profesjonelle litteraturkritikere bli vel teoretiske og virkelighetsfjerne, der bibliotekarer og andre litteraturformidlere kanskje har en mer praktisk/jordnær tilnærming, i forhold til at litteraturen de leser og omtaler til syvende og sist skal kobles til lesere, kanskje nettopp med bibliotekarenes/formidlernes hjelp.

Kvaliteten på anmeldelser i media varierer sterkt. Noen nøyer seg med å gjengi et grundig, nesten detaljert handlingsreferat. Det er ikke særlig smart, synes jeg – de røper gjerne det som er selve spenningsmomentet for en leser – nemlig: hva skjer? Hvorfor skal vi andre lese boka da, når anmelderen har gitt oss et (altfor) grundig resymé?

Andre anmeldere er nyttige idioter for forlag eller bokhandlere – de kommer med utsagn av typen ”Løp og kjøp!” eller ”Denne boka må under alles juletrær i år!” Og fremdeles uten å vurdere eller grunngi hva som gjør boka bra – hvor troverdig er det?
Ett eksempel her er Dagbladets omtale av Torkil Damhaugs ”Ildmannen”. «Denne mannen hører hjemme under juletrærne» (Jeg så for øvrig at noen hadde lagt på en kommentar om at det var vel strengt tatt boka til Damhaug, ikke Damhaug selv som skulle under juletrærne…)
«Sterk kandidat til årets beste norske krim» står det også. Da antar jeg at artikkelforfatteren har lest alt det som har blitt utgitt av norsk krim i år – så han vet nok om årets norske krimproduksjon til å sammenligne?
Kanskje kulturredaktørene i avisene rundt om kunne passe litt bedre på hva litteraturanmelderne driver med, og sørge for større profesjonalitet i det som blir levert?

Vi liker god litteratur, vi liker høye salgstall – det er gode nyheter. Da NRK1 i Dagsrevyen hadde to store oppslag om Lars Myttings salgssuksess «Hel ved» i løpet av samme uke - visste da NRK at de med dette var med på jobbe fram et enda større salg av boka?
Er NRK klar over at det å invitere populære forfattere til å delta i Skavlan eller gladoppslag i Lørdagsrevyen, er med på å markedsføre og fremme salget av forfatternes bøker?
Av og til er det som om media og forlag gjensidig mater hverandre i et slags symbiotisk forhold. Forlagene har gladnyhetene om de store opplagene, media tar imot med åpne armer og sprer det glade budskap – noe som igjen skaper større salg og nye overskrifter.
Jeg vet ikke om det forholder seg slik – men jeg får en følelse av at bestselgere står for stadig større del av boksalget i landet vårt, de leses og omtales mer. De andre – som er de fleste – fryser og tørker bort i skyggen av de stadig større bestselgerne. Alle (forlag, media, lesere og potensielle lesere) lar bestselgerne få vokse, vi lesere suggereres til å ville ha bestselgerne vi også. En bestselger er kanskje et godt produkt, men mest av alt er det et godt solgt produkt.
Litteraturkritikken kunne være en motvekt mot det ensidige skrytet og maset om hva du skal lese hvis du vil følge med, for å kunne regnes som en oppegående i kulturkjennergjengen. Kritikere kunne nyansere bildet av bestselgerne, ved å lete etter og påpeke mangler hos dem. Kritikere kunne også trekke fram andre forfattere og bøker, vise at det finnes annet å lese, som kan være akkurat like bra – og kanskje bedre – enn de som selger aller mest.

Men vi er ikke så glad i de kritiske røstene, er vi vel? Hvis du fulgte med på for eksempel årets utgave av Idol – la du merke til hvordan publikum buet når en av dommerne påpekte noe de mente ikke var helt på topp, for eksempel dårlig intonering, liten innlevelse, liten tilstedeværelse? Dommerne påpekte dette fordi de ville hjelpe utøveren, heve nivået, trekke ut mest mulig av potensialet artisten hadde, men den alminnelige publikummer vil bare høre skryt og ros, ikke innvendinger.
Er det slik med litteraturkritikken også? Blir de negative kritikkene buet til eller ignorert, mens de positive blir spredt videre, kanskje i form av at forlagene sakser panegyriske linjer og bruker i videre markedsføring av bøkene? Det er gøy å bli sitert, og som anmelder kan man kanskje få et navn på den måten – vi gir vel blaffen i om også vi blir nyttige, salgsfremmende idioter for salgsmaskinen?

Få høre hva du synes:
Hva synes du om kvaliteten på dagens litteraturkritikk? 
Hva ser du som litteraturkritikkens viktigste oppgave?

tirsdag 13. desember 2011

«Pepperkakehuset» av Carin Gerhardsen

Utgitt av Vigmostad & Bjørke 2008
Oversatt av Henning Kolstad

I denne kriminalromanen stifter vi aller først bekjentskap med Thomas, som var et stakkars mobbeoffer da han var liten og gikk i førskole. Som voksen møter han tilfeldigvis igjen Hans – en av plageåndene fra førskolen – følger etter ham og ser ham gå inn i et hus…
Hans kommer aldri ut igjen fra huset – ikke i levende live – og politimannen Sjöberg settes på saken.

Jeg har sansen for psykologisk krim, der årsaken til og bakgrunnen for forbryterens onde gjerninger antydes, tas opp til ”diskusjon” eller delvis forklares. Jeg likte også opptakten til romanen, der vi får innblikk i Thomas’ barndom, blir opprørt og på en måte ønsker at noen skal få svi for det fæle som skjedde.

Dessverre synes jeg romanens ide ikke blir tatt godt nok hånd om, og det mangelfulle språket gjorde boka treg å komme gjennom. Etterforskningen redegjøres det for på en knusktørr og omstendelig måte som får meg til å huske hvorfor jeg av og til synes krim kan være noe av det mest kjedelige lesestoffet som finnes. Politimannen Conny Sjöberg tar opp telefonen, drar hit og dit, snakker med den ene først og deretter en annen, spør om ditt og datt, og det er da fint lite av betydning som kommer fram?
Jeg gjengir et eksempel på et avsnitt som fint kunne vært strøket, uten at romanen hadde tapt seg – snarere tvert om:
«Han slo seg ned ved skrivebordet, løftet telefonrøret og slo nummeret til Westmans mobil. Hun svarte nesten med det samme, og Sjöberg spurte henne hvem i telefonselskapet hun hadde snakket med om telefonjournalen. Hun ga ham de opplysningene han trengte, og han forklarte at han gjennom mange år hadde erfart hvor nødvendig det var å stå på hvis man ville ha noe utrettet i slike sammenhenger. Petra Westman lo respektløst av sin utålmodige overordnede og ønsket ham lykke til. Han ønsket henne det samme og ringte politiets kontaktperson i telefonselskapet. Det viste seg å være en dame med Göteborgsdialekt, og hun bedyret at hun satt med opplysningene foran seg og akkurat skulle til å fakse dem til politiet. Han byttet den myndige kriminalkommisærstemmen med en mildere og mer menneskelig variant, unnskyldte seg for bryderiet han sikkert hadde forårsaket, og takket for hjelpen. Så gikk han ut i kopieringsrommet og ventet til faksen begynte å surre og de etterlengtede papirene ble spyttet ut av maskinen.»
Boka har mye utenomsnakk – det gjøres rede for mat som spises, innredning i boligene man kommer til og klær folk har på seg. Noe kan være fint for å tegne miljøet, men her virker det mange ganger påklistret og overdrevet.

Jeg overraskes til slutt, da morderen blir avslørt, men det er mest fordi forfatteren – etter min mening – nærmest har lagt ut ”falske spor”. Jeg sitter ikke igjen med tanken ”Oi, så fiffig!”, i stedet kjenner jeg meg lurt.

Språket i romanen er ikke stort å rope hurra for. Jeg finner en del uttrykk som virker rare – som om man  bare direkte har gjort en fornorsking av de svenske, kanskje? – som s 22: ”fullt oppvokste hager”, s 25: ”fotriktige innesko”, s 36: ”vi er på hilsefot”, s 50: ”nyblevne enken”, s 51: ”underrette enken”, s 55: ”hjemmegjort”.
Tidvis smøres det på noe voldsomt med adverb. Eksempel s. 30 ”totalt konsentrert” og ”sto i noe kolossalt”, s 31: ”skrikende behov” og ”morgenene var uutholdelige…”
Hadde dette vært avsnitt viet den fortvilte morderen kunne det vel passert, men det er faktisk beskrivelser av politimannen Sjöbergs strabasiøse hjemmeliv – han har hele fem barn, må vite.

Andre steder puttes det inn tomme småord som jo og nok. Eksempel s 14: «… og så var han jo ikke nødt til å gå med lue, men likevel… det der var nok ikke hovedårsaken. Det var ganske sikkert noe galt med personligheten hans allerede da. Som riktig liten gutt hadde han jo vært glad og utadvendt.»
Som jeg har vært inne på før, er det litt smak og behag det der med bruk av småord, men jeg synes ofte de modererer og gjør betydninger slappere.

Det skilles ikke særlig godt mellom fortid og fortid av fortid i denne romanen, og når det fortelles en god del om ting som har foregått før romanens tid, blir det mye tidsrot.
Eksempler:
S 12: «I dag holdt han faktisk på å bli budt på bløtkake på jobben.» Riktig skulle vært: ”I dag hadde han faktisk holdt på å bli budt…”
S 13: «Moren døde da han var ganske liten, faren var skiftarbeider på et trykkeri…» Her skulle det stått: ”Moren hadde dødd da han var ganske liten, faren hadde vært skiftarbeider…”

Dialogene flyter ikke spesielt godt, og av og til føles det rett ut useriøst, som s. 177 der politimennene Sjöberg og Sandén snakker sammen, og Sjöberg sier både ”Ikke kødd” og ”Din tullebukk” til kollegaen sin. Og s 218: ”Har du driti på draget nå igjen?”
Vi skjønner at de har en uformell omgangstone, men dette var kanskje i overkant umodent?

«Pepperkakehuset» er en kriminal jeg tror mange har likt, jeg har i alle fall hørt andre snakke om den i positive ordelag, men for meg ble det for mye som trakk ned.


søndag 4. desember 2011

«Fittekvote» av Axel Hellstenius & Morten Skårdal

Utgitt av Cappelen Damm, 2010

I denne ungdomsromanen blir vi kjent med Victoria og kjæresten Christian. Christian reiser til Rena der han skal delta på opptaksprøve til befalsskolen. Victoria følger ham dit, men på veien har hun en overraskelse til ham: Hun har nemlig også søkt om opptak, og skal delta på samme opptaksprøve. Blir ikke det fint – så slipper de å bli atskilt for lange tider?!
Det viser seg at Christian ikke blir særlig glad for Victorias overraskelse. Det er ikke tillatt å ha et forhold til en annen elev på skolen, hevder han, og kanskje mener han også at jenter ikke har noe i forsvaret å gjøre – at uten kravet om en viss kvinneandel (= fittekvote) hadde det ikke vært jenter i forsvaret i det hele tatt? Han forsøker å overtale Victoria til å reise hjem, men hun velger å bli med på opptaksprøva likevel. Er hun motivert nok til å ha noe i forsvaret å gjøre? Og vil forholdet til Christian tåle påkjenningene det utsettes for?

Først litt om tittelen:
Normalt er jeg ikke veldig glad i titler som spekulerer i å sjokkere, vekke oppsikt, eller hva det kan være som gjør at forfattere velger å bruke denne typen ord i tittelen på boka si. Men når det gjelder akkurat denne romanen, synes jeg tittelen passer og fungerer, siden den er med på å slå an romanens tone, som gjenspeiler tonen som (trolig) hersker i et mannsdominert miljø som forsvaret har.

Det er Victoria som forteller i boka, og til tider synes jeg kanskje hun framstår vel mye som en mann i kvinnekropp, i den forstand at jeg ikke føler det er like troverdig hele veien hva hun tenker, sier og gjør. Men så er det samtidig tydelig av Victoria er ei ”guttejente”, som liker å trene, være fysisk aktiv og holde seg blant guttene, så kanskje det rå, direkte språket ikke er så usannsynlig likevel.

Språket i boka er direkte, muntlig, enkelt og av og til bikker det over mot lettvint, raskt og regelrett slurvete. Omtrent som jeg forestiller meg språket i ukeblad beregnet for hardbarkede menn – røft, rett på, og ”er det så nøye, da – alle skjønner jo hva jeg mener?” 
I starten syntes jeg boka ble noe skjemt av hastverksspråket, men enten vente jeg meg til det i fortsettelsen, eller språket bedret seg utover i boka, eller jeg ble rett og slett så fenget av handlingen at jeg glemte språket.

Innledningsvis virker det som om forfatterne ikke greide å bestemme seg for om boka skulle skrives i nåtid eller fortid.
S. 9 brukes nåtid: «Mange av de eldre damene betrakter meg mens jeg jobber her. Ofte merker jeg misunnelse og sjalusi i blikket deres
S. 10 fortsetter nåtid, for plutselig å gå over i fortid: «Hun trakk stadig leppene ned, og grimasene avslørte…»
Ellers slurves det med bruk av fortid kontra fortid av fortid, som for eksempel s. 54: «Støvlene, som var svarte og blankpussede da de ble snørt på…» Det skulle stått: ”Støvlene, som hadde vært svarte og blankpussede da de hadde blitt snørt på…”
Eller s 140: «Den alltid utadvendte Eriksen spurte hvordan de to traff hverandre,…»
Riktig skulle vært: ”… Eriksen spurte hvordan de to hadde truffet hverandre…”

Jeg finner noen klisjeer, som sixpack-magen til Christian (s 17), brede skuldre har han selvfølgelig (s 18), men det står også: «Men heldigvis hadde kroppen hans fortsatt noe av det spinkle og sårbare jeg falt sånn for første gang han stod naken foran meg.» For jenter ser selvfølgelig ikke bare på musklene til mannfolkene – de leter etter noe mer, noe mykt, hos partneren sin.
Dette er også et eksempel på manglende fortid av fortid, for her skulle det stått: ”… spinkle og sårbare jeg hadde falt sånn for første gangen han hadde stått naken foran meg.”

Jeg finner enkelte uttrykk som ikke virker veldig gjennomtenkte:
Eks. s 11: «Jeg rakk så vidt å nikke før far og sønn braste inn i salongen og fylte den med testosteron og lukten av dyr after shave

Eller s 18, der Victoria våkner med bakrus: «Tequilaen og den jævla bloody mary-en flyttet seg til bakhodet da jeg stavret bort og åpnet klesskapet.»

Eller s 133: «Salimi fleipet mye med sitt opphav
Her menes det at Salimi fleiper med at han er av pakistansk opprinnelse, men slik setningen er formet, kunne det like gjerne bety at han fleipet mye med foreldrene sine.

Selv om jeg ikke ble imponert over språket i boka, synes jeg for så vidt det står i stil til tema, persongalleriet og miljøet. Uansett er jeg ganske sikker på at både gutter og jenter vil like og bli oppslukt av handlingen som er spennende presentert og bygd opp – de færreste som velger denne boka vil vel bry seg så mye om språket fortellingen presenteres i. 

lørdag 26. november 2011

«Adam Hiorths veg» av Brit Bildøen

Samlaget, 2011

Miljøvernaktivisten Jon Utskott brukar kvar vår å leggje ut på ei lengre sykkelferd over fjellet, til vestlandet, der han møter likesinna og talar til folket for å vekkje dei til miljøverndyst. Reisten av året bur han i Oslo, der han les seg opp på ny forsking. Den nye lærdommen samanheld og forenklar han, og skriv artiklar og lesarinnlegg for å opplyse folket.
Årets tur vert annleis. Ein ung journalist – Adam Hiorth – ber om å få vera med Utskott på vekkjingsferda hans for å lage eit filmportrett. Utskott prøver fyrst å vri seg unna reisefylgjet, men utan hell. Det noko umake paret dreg av garde, og opplevingane deira vert skildra i denne slags moderne versjonen av klassikaren «Don Quijote».
Boka si humoristiske tone, slik ho er fortald i ein nokså ”stoisk”, omstendeleg stil, biletet på omslaget, og slik kapitteloverskriftene er laga, ga meg straks assosiasjonar til Don Quijote. Til dømes har fyrste kapittel i Don Quijote følgjande overskrift:


«FØRSTE KAPITEL
Som handler om den berømte adelsmann
Don Quijotes levevis og tilbøieligheder»

Og overskriften til fyrste kapittel i Bildøens bok:

«KAPITTEL EIN
Skisserer opp korleis den kjende miljøvernaren
Jon Utskott lever, og fortel litt om både det årlege
sommartoktet hans og det meir kontemplative
tilværet han fører om vinteren»

Både Don Quijote og Utskott skal ut på reise, og ser på seg sjølv som riddarar som kjempar for den gode saka. Og begge slåss mot vindmøller.
Tittelen på boka set meg derimot på sporet av at Adam er ein minst like viktig person i boka, og slik romanen sluttar, kan ein og sjå på soga som ein danningsroman, kan hende?

Boka er som sagt skrive i ei lett, gladlynt tone, og Utskott er ein snodig fyr som havnar oppi litt av kvart. Boka inneheld og mange fine naturskildringar og gode observasjonar.

Det vert rota litt med manglande fortid av fortid einskilde stader i boka.
Til dømes s 172: «Han kunne alltids skulde på sykkelulykka og kakken han fekk, …» Her skulle det stått: ”… kakken han hadde fått, …”
Og litt lenger ned på same side: «Dessutan hadde apatien slått inn lenge før han stupte ned i grøfta med hovudet først.» Her skulle det stått: ”… slått inn lenge før han hadde stupt…”

Meir av same feil s. 317: «Han tromma lett med peikefingeren over leppene, og minte om ein lærar Adam hadde på ungdomsskulen, ein som brukte å setje seg på kateteret og stire elevane i senk før han begynte med undervisninga.»
Adam går ikkje på ungdomsskulen no i boka si tid, men ser attende på noko som har skjedd tidlegare, så rett skulle ha vore: ”… og minte om ein lærar Adam hadde hatt på ungdomsskulen, ein som hadde brukt å setje seg på kateteret og stire elevane i senk før han hadde begynt med undervisninga.”
Vidare s 317 står det: «Dei hadde gjort narr av psykologtendensane hans, men klassen var alltid roleg og konsentrert i desse timane.» Rett skulle ha vore: ”… men klassen hadde alltid vore roleg…”
Og s. 318: «Den mannen hadde ført han inn på vegar Adam ikkje visste fanst, …»
Eg meiner det skulle stått: ”… hadde ført han inn på vegar Adam ikkje hadde visst fanst, …”

Språket i boka er elles godt, og eg finn heller ikkje Bildøen bland forfattarane som nyttar den mest konservative nynorsken. Eg finn ord som: betyr, sånn, blåser, igjen, forholda, begynte, tilbake, gi, da, sånne, beskyttande, blitt – og eg finn til og med bruk av genitiv-s, som s 91: «ordensmaktas grep» og «Utskotts muntre plystring», der ein gjerne kunne venta at det sto ”ordensmakta sitt grep” og ”Utskott si muntre plystring”.
Eg får kalle dette ”avslappa nynorsk”, som eg brukar. Språket er på ein måte ikkje så nynorsk eg ville hatt det, men dette er eit spørsmål om smak, det veit eg.

Eg tykkjer dette var ei ganske underhaldande bok, noko einsformig kanskje (ikkje dei store svingingane i spaningskurva og ein heil del transport) og difor litt lang, kanskje – dei heilt store overraskingane fekk ikkje eg av lesinga. Eg vil likevel tilrå andre lesarar å gripe denne boka, då soga absolutt må reknast som både sympatisk og småartig.

lørdag 19. november 2011

«Da jeg lot deg gå» av Gayle Forman

Utgitt av Cappelen Damm, 2011
Oversatt av Gry Wastvedt

Vi møter igjen Adam og Mia fra «Hvis jeg blir». Det har gått tre år siden den fatale ulykken der Mia mistet moren, faren og broren. Hun ble selv hardt skadd, men overlevde og kom relativt godt fra det til slutt.
Adam er blitt populær rockestjerne, men turnelivet er ikke den drømmetilværelsen han en gang trodde at den ville være. Han er lei av groupier som flokker seg om ham, han er lei journalister, stalkere og paparazzi. Han spiser piller for å holde ut livet. Vi skjønner at bruddet med Mia – som fant sted etter at hun dro langt unna for å studere klassisk musikk – har satt dype spor. Adam har kjærlighetssorg han fremdeles sliter med.
Så møter han litt tilfeldig Mia i New York – hun er nå en anerkjent og dyktig cellist. Han skal dagen etter reise til London for å starte en lang turne, mens Mia skal til Tokyo og starte turne der. Endelig får de snakket ut om hva som egentlig hendte for tre år siden, da det ble slutt. Er det håp om at de kan finne sammen igjen?

I «Hvis jeg blir» var det Mia som fortalte – i denne boka er det Adam. Som i forrige bok veksler vi mellom nåtid og det som har skjedd tidligere.
Dette er nok en rørende og bevegende bok. Jeg kjenner forfatterens innlevelse, engasjement og ekte følelser for det hun skriver om, og det engasjerer.

Jeg anbefaler på det varmeste både «Hvis jeg blir» og «Da jeg lot deg gå».

mandag 14. november 2011

«Utfor» av Sunniva Relling Berg

Samlaget, 2011

Skuleflinke Lea flytter med mor og far ut frå byen og til Ytstøya, ein heller avsidesliggjande plass ved havet. Foreldra får lang reiseveg til jobben, og Lea vert av den grunn overlate ein del til seg sjølv utanom skuletida, men det må vera verdt såpass meiner nok foreldra, om dette kan vera staden der Lea verkeleg kan passe inn. 
Lea har tydeleg hatt problem med å få vener der ho budde før, men her skal ho få ein ny start, og i eit oversiktleg, lite miljø skal det sikkert ordne seg med vener.
Som ny på staden strevar Lea litt med å finne seg til rette, og det er ikkje heilt enkelt å skjøne kven som er greie og blant kva for grupperingar ein skal leite etter vener. Kvifor vert til dømes Lea sin næraste nabo Jonas utfrosen av Mads og systera Mia? Lea gjer sitt beste for at alle skal vera vener, men utan å kjenne til kva som har hendt før ho sjølv kom til staden, kan ein lett trø feil.

Sunniva Relling Berg (f 1988) debuterer med denne ungdomsromanen. Boka er nominert til Brageprisen i klassen for beste barne- og ungdomsroman.

Eg tykkjer boka har ein del interessante perspektiv og personar/skjebner, men eg tykkjer spaningskurva er for ujamn – eller skal me seie at ho verkar tilfeldig og ukontrollert? Der språket byggjer opp mot eit crescendo heng det ikkje nødvendigvis saman med crescendoane som finst i handlinga. Eg får ei kjensle av at forfattaren kan hende ikkje heilt meistrar instrumentet sitt enno. Kunne ho tenkt meire over kva for scener som skal vektleggjast, gjerast tydelege for å byggje opp om handlinga og spaninga, og kva for scener som tyder lite? Kunne ein ha kutta ut einskilde scener og gjeve nødvendig informasjon på anna vis – anten referert han eller teke han med på andre måtar?
For meg vert det for mykje detaljar i scener der ingenting særskilt hender – der sansane mine (gjennom det forfattaren vektlegg) blir soge nært innpå detaljar, framdrifta lid under dette, og eg kjenner at eg som lesar noko for ofte vert oppmoda til å setja ned farten, i forventning om at NO, HER skal eitkvart skilsetjande hende – for så å oppleve at det hender lite og ingenting. Ja, eg kjenner meg kan hende noko lurt, og vert usikker på korleis romanen skal lesast. Av og til får eg ei kjensle av at utbroderingane/detaljane er reine skriveøvingar.
Den ujamne spaningskurva gjer meg altså litt usikker, og eg får ein fråstand til dei tinga som hender – eg trur ikkje eg greier å stille meg inn på same kanal som forfattaren? Eg kjenner at eg vert noko likeglad – at eg ikkje får til å engasjere meg fullt.
Men det kan vera berre meg? Kan hende er boka skriven nett slik for at me skal kjenne på same usikkerheit som Lea? Kan hende er det Lea som strevar med å skjøne kva som er viktig, kan hende må ho verkeleg vera slik på vakt heile tida, og syge til seg alt smått og stort for å kunne skjøne samanhangane – skal me kjenne på kor sliten Lea blir av heile tida å observere, tolke og tenkje sitt? Det kan vera forfattaren har tenkt slik.

På side 155 er eit døme på ei scene der eg tykkjer detaljar vert utbrodert og gjev signal om at dette er ei viktig scene, utan at det er det.
«Vi gjekk inn hovudinngangen hos Arne. Han hadde pressa snø ned kragen min. Heile genserryggen var blaut. Det same var sokkane og fremst på ermane. I stova var det fyr på peisen. Mor til Arne kom med kakao og rundstykke til oss. Det klirra i armbanda rundt handledda hennar. Håret var sett opp med ei sølvnål og ein lilla tøyblome. Ho var slank, dongeribuksa sat stramt om låra. Eg tenkte at far til Arne var dum dersom han bedrog ho. Ho smilte til meg

Språket er greit, nynorsken er det eg vil kalle avslappa/lite konservativ, med ord som til dømes: sånn, bevege, anstrenge, igjen, gi, pleie, tilbake, behandle, gjenta, håpe.

Forfattaren har eit uttrykk om å ”leggje hovudet bak” som eg tykkjer verkar noko rart. Til dømes s. 64: «Han stilte seg opp blant dei, la hovudet bak og lo, dytta ein gut i ryggen.» Eg trur det vanlege er å seie at ein ”legg hovudet bakover og ler”.
Noko liknande finn eg på s. 9: «Pappa stoppa bilen, og begge smilte bak til meg
Og s. 144: «Eg prøvde å protestere. Det hjelpte ikkje. Eg la hovudet bak...»

Slutten av romanen opplevde eg som noko konstruert og ikkje heilt truverdig, og framdrifta i boka – som nemnd over – vart for meg hemma av detaljrikdomen på stader eg ikkje tykte høvde heilt. Men alt i alt er dette eit godt debutarbeid og det vert interessant å sjå kva Relling Berg vil kome med seinare.



onsdag 9. november 2011

«Ildmannen» av Torkil Damhaug


Utgitt av Cappelen Damm 2011

Jeg har før lest kriminalromanene ”Se meg, Medusa” og ”Døden ved vann” av samme forfatter. Gode bøker som gjorde at jeg hadde ganske høye forventninger til årets bok, ”Ildmannen”.

Dessverre ble jeg skuffet over denne – som forlaget presenterer som en thriller. Verken språk eller komposisjon virker optimalt gjennomarbeidet etter mitt syn, og jeg undres over om forlaget har hatt det litt for travelt her, og skrudd ned på kvalitetskravene for å få boka fort ut, tidsnok til årets julehandel.

Bokas handling er fordelt på tre tidsrammer – først et kort kapittel fra 1970-tallet, deretter to lange deler: Del I fra april 2003 og Del II fra april 2011.
Jeg synes handling og persongalleri er komplekst – og det er vanskelig å gi noen smakebit av handlingen som kan pirre nysgjerrigheten, uten samtidig å fortelle for mye. Jeg gjengir derfor det forlaget har valgt å sette på vaskeseddelen:

Stallen på Stornes gård antennes, nærmere tretti hester brenner inne. I ukene som følger går også menneskeliv tapt under flere voldsomme branner i nærheten. Alle stedene som rammes er knyttet til brannstifterens bitre oppvekst. Samtidig treffer attenåringen Karsten klassevenninnen Jasmeen i hemmelighet. Men de klarer ikke å hindre at hennes norsk-pakistanske familie oppdager dem. Frykten for deres hevn leder Karsten til en gruppe som er samlet rundt et felles mål: å forsvare vestlig kultur mot det de anser som den islamske trussel. I denne gruppen befinner også brannstifteren seg.

Når det gjelder språket er det særlig en ting jeg synes trekker ned, og det er manglende klarhet i hva som skjer i fortellingens tid, og hva som har hendt tidligere. Det er en god del tilbakeskuing i boka, der fortid av fortid burde vært brukt. 
Jeg gir noen eksempler:
S 42: «Ikke noe av det han leste dreide seg om ham. Første gangen han tente på, gikk han på barneskolen
Her skulle det stått: ”Første gangen han hadde tent på, hadde han gått på barneskolen.”

S 48: «Karsten stirret i pulten. Da han dro fra festen, var gulvet i gangen og stua dekket med glassbiter og skum fra brannslokkeren…»
Riktig skulle vært: ”Karsten stirret i pulten. Da han hadde dratt fra festen, hadde gulvet i gangen og stua vært dekket med glassbiter og skum…”

S 61: «Det var ingen barnehagen på denne tida. For tolv timer siden var huset fullt av barn
Det skulle stått: ”… For tolv timer siden hadde huset vært fullt av barn.”

S 426: «Etter minnestunden den gangen hadde Elsa Wilkins dukket opp i rekken av mennesker som ville si et eller annet trøstende. Hun presenterte seg som Adrians mor
Jeg mener det riktige skulle vært: ”… Hun hadde presentert seg som Adrians mor.”

Det kan jo være at forfatter og forlag synes det gis nok spor om hvilken tid vi befinner oss i, men jeg får en følelse av at man ikke har hatt helt kontroll på dette.

Enkelte ganger er det også brukt presens, i drømmer og gjenopplevelser av skjellsettende ting som hendte for lenge siden – men her merkes det tydelig at det er gjort bevisst.

Jeg finner også en del bilder jeg ikke synes fungerer spesielt godt, noe jeg også ser som et tegn på at teksten ikke er vasket tilstrekkelig.
Jeg gir noen eksempler:
S 225: «Det kjentes som om stemmen var flisete i kantene.»

S 285: «Av og til våknet han midt på natta, revet i filler av tanken på at han kunne komme til å miste Sara eller noen av barna. Som regel var det en drøm som hadde satt det i gang, og han ble liggende, hardt rammet, og visste…»

S 222: «Noen tynne nåler svevde i lufta da han gikk ut for å hente avisene, uvisst om det var regn eller harde snøfnugg.»

S 264: «Femten minutter senere avsluttet han med å ta en serie bilder av henne i den kjølige aprilettermiddagen og konstaterte at han fikk med yrnålene som glitret i det mørke håret

S 348: «… og det ørlille bittet i tonefallet røpet at hun ikke helt hadde tilgitt ham…»

S 386: Her snakker Adrian og Kai i telefonen:
«Pausen som fulgte nå var lang. Kai visste at Adrian alltid ble taus når han ble overrasket, at han trakk seg tilbake til nærmeste skjul, vurderte situasjonen før han kom ut og fortsatte framrykningen, eller trakk seg enda lenger vekk

S 419: «Gikk fram og tilbake langs brygga, tok inn på en kafé…»
Man pleier gjerne å si at man tar inn på hotell, men på kafé? – der ville jeg heller skrevet at han gjorde noe så enkelt som å gå inn på en kafé.

S 426: «Da hun skrittet nedover Grensegata…»
Jeg skjønner at forfatteren ønsker å variere og velger andre ord enn ”gå” – flere ganger i løpet av boka skritter personene. Jeg synes kanskje ”gå” fungerer bedre, og det finnes andre synonymer også, for eksempel: vandre, tusle, rusle, trave.

Når det kommer til handling og komposisjon, savner jeg at forfatteren har valgt seg én eller noen få tydelige hovedpersoner. Hvem er det viktig at vi skal følge, lære mest om og (kanskje) sympatisere med? Hvem er det egentlig vi skal heie på? Er det brannstifteren? Er det Karsten, som nokså tilfeldig havner i klemme mellom en gjeng voldelige pakistanere og en gjeng nasjonalpatrioter som vil bruke alle lovlige og ulovlige midler for å slå ned islam, som de ser som en trussel? Eller er det Karstens søster, som i bokas tredje del forsøker å finne ut hva som skjedde med Karsten, som bare forsvant sporløst? Eller er det journalisten Dan-Levi, eller politikameraten hans – Horvath?
Jeg synes persongalleriet er for stort, og de cirka 100 første sidene var slitsomme å komme gjennom – introduksjonen til romanen er altfor tåkelagt etter min mening. Jeg skjønner at det er gjort slik for at det skal være spennende, men jeg synes det mest av alt er forvirrende. Hvem er det egentlig som gjør hva, hvilke forbindelseslinjer har de ulike personene som dukker opp, og hva er den rødeste tråden i fortellingen?
Jeg synes en tydelig hovedperson og en tydeligere handling hadde gjort denne boka enklere og bedre. Slik det er lagt opp, med handling fra tre tidsepoker og altfor mange hovedpersoner, blir det for mye å holde styr på.

Jeg tror nok det kan finnes lesere som vil la seg begeistre, men for meg ble ikke dette den helt store leseopplevelsen.

torsdag 3. november 2011

«Ismannen» av Anders Bortne

Utgitt av Tiden, 2011

Anders Bortne (f 1973) debuterte i 2005 med romanen «Et bra band». I 2008 ga han ut en novellesamling med tittelen «Natt’a der oppe, natt’a der nede», og nå foreligger hans andre roman - «Ismannen».
Jeg har tidligere lest novellesamlingen hans, men dette var før jeg begynte å blogge, så det er dessverre ikke mange detaljer jeg husker av den. Det jeg husker er at jeg likte det jeg leste. Enkelte av novellene engasjerte stort, og jeg syntes Bortne skrev godt.
«Ismannen» ble jeg oppmerksom på etter Solgunns blogginnlegg forrige måned.

12-åringen Marius forteller i «Ismannen». Han er en gutt litt utenom det vanlige. Han er ekstremt skoleflink, og med få venner. Moren har vært syk – en kreftsvulst ble operert ut av hodet hennes for en tid tilbake, mens faren har en spesiell og oppslukende hobby, ved siden av at han kjører ut mat til eldre, hjelpetrengende mennesker. Faren har nemlig evnen til å holde seg varm og levende, selv om han er nedsunket i is og isvann i lengre tid. Faktisk innehar han verdensrekorden i isbading. Han beskriver det som at han styrer kroppstemperaturen med viljen – ved hjelp av en slags indre, mental termostat.
Faren har tydelig en rastløsthet i seg; stadig er han på jakt etter nye rekorder å sette, nye prosjekt å hive seg uti. Det er som om han ikke enser konas strev for å holde familien samlet, eller bryr seg om at han setter familiesamholdet i fare, ved å risikere både helse og økonomi på å sette rekorder. Marius beundrer både moren og faren, og forsøker så godt han kan å tekkes begge.

Romanen er engasjerende, velskrevet, med et interessant og troverdig persongalleri, og det er ting både til å le og gråte av underveis. Historien kan leses i flere lag; jeg tror jeg kommer til å bære bokas ide i meg – lenge – siden den ga meg mange tanker jeg kan spinne videre på.

Boka er ført i et lett og behagelig språk – her kan man slappe av, la korrekturleseren i seg hvile, og gi seg helt hen og leve seg inn i historien. Det er bare ett lite moment jeg har merket meg, og det er at forfatteren i noen få tilfeller kunne ha luket enda mer av de ubetydelige småordene.
Jeg skal vise hva jeg mener med noen eksempler:

S 50: «Jeg følger han ut på trappen, ser han sette seg inn i den møkkete pickupen han alltid kjører rundt i.»
Her kunne det stått: ”… ser han sette seg i den møkkete pickupen…”

S 66: «Hun stanser opp brødsmøringen og gir meg blikket, de harde, brune øynene som sier at de ikke tror på meg
Her kunne det stått: ” … øynene som sier at de ikke tror meg.”

S 76: «Han kjøper en grillpølse, som jeg sluker i meg
Hva med å kutte dette ned til: ”… som jeg sluker.”

S 160: «Skjorten hans er kneppet skjevt og skjegget står ut til alle kanter
Jeg foreslår: ”…. skjegget står til alle kanter.”

Dette er jo bare pirk, men for meg kan fjerning av slike småord få teksten enda renere og mer kompakt.

Jeg anbefaler denne boka på det varmeste (eller kaldeste!, hvis du som Ismannen foretrekker kulde framfor varme) – og venter spent på hva mer vi får av engasjerende, tankevekkende lesestoff fra Anders Bortne.


onsdag 2. november 2011

«Bare en hund» av Michael Gerard Bauer

Utgitt av Cappelen Damm, 2011
Oversatt av Anne-Berit Aspås

I denne barneboka blir vi kjent med en familie bestående av to voksne og tre barn, samt deres spesielle personlighet av en hund: Herr Nesten. Det er fortelleren selv, eldstemann i søskenflokken, som er oppkommet til det litt spesielle hundenavnet – da de besøkte et valpekull for å se etter hund, var det en av hundene som var mer tilbakeholden, og den var ”nesten hvit”. Gutten – som da var så liten at han ikke snakket særlig godt – bestemte at det var den ”nesten” de skulle ha med hjem, og slik ble det.
Fortelleren deler med oss spesielle episoder fra Herr Nestens liv, og boka er både morsom, rørende og trist.

Dette oppleves ikke egentlig som en roman, mer som en enkel gjenfortelling, men boka skal forestille å være en ikke altfor stor gutts fortellinger om, og beskrivelser av en hund han er svært glad i, og slik kan man jo si at formen som er valgt, passer. Det er ikke veldig spennende eller elegant, kanskje, men rent og enkelt gjort.

Ei god bok for alle dyrevenner – som passer for barn fra 7-8 år og oppover.

tirsdag 1. november 2011

«Minus meg» av Ingelin Røssland

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Jeg har tidligere på bloggen erklært at jeg er fan av Ingelin Røssland – helt fra debuten hennes har jeg fulgt henne med interesse.
Fram til nå har hun vært en nynorsk forfatter – har hun nå meldt overgang til bokmål for resten av karrieren? Det lurer jeg på.
Jeg skjønner godt at hun vil skrive på bokmål og få sjansen til å nå ut til et større publikum, men jeg savner nynorsk-stemmen hennes – språket er ikke like saftig og stilsikkert i denne boka som de jeg har lest av Røssland før, synes jeg.
Jeg tror det kan være ganske vanlig for nynorsk-skribenter å velge et heller konservativt bokmål om de går over til sidemålet. Det gjør også Røssland – i alle fall i denne boka. Her finner jeg ord som døren, trappen, syv og trett, der jeg kanskje ville forventet at forfatteren kunne foretrukket former som døra, trappa, sju og trøtt. Dette forfatteren har valgt er pent og konservativt, og langt unna Røsslands jordnære nynorsk.
Forresten har hun enkelte replikker i boka på nynorsk – vestlendingene som figurerer her, for eksempel Lindas far, snakker nynorsk.

Så til handlingen:
Boka handler om Linda. Da hun nesten drukner etter et nydelig gjennomført stup i en konkurranse hun deltar i, blir det oppdaget at hun har en sjelden hjertesykdom. Hun vil være avhengig av å få et nytt hjerte for å kunne leve videre. Hvor lenge kan hun leve uten nytt hjerte? Det kan ikke legene si – det er ikke sikkert hun holder så lenge. Linda forstår at hun ikke lenger kan regnes med. Det som videre skjer i klassen eller i familien, kan snart bli minus henne – «minus meg.» Hva gjør man når man bare har kort tid igjen å leve? Linda forsøker å oppleve mest mulig – hun velger ut fra en ”Hva jeg skal gjøre før jeg dør”-liste hun har satt opp tidligere. Dessuten er det ting hun må rette opp igjen, før det er for sent…

Jeg synes boka er interessant og spennende – den har absolutt driv. Jeg måtte lese den fort siden jeg var så spent på å se hvordan det gikk, og jeg kjente underveis at jeg var ekte engasjert. Likevel ble jeg skuffet da jeg kom til slutten – fordi den blir for innfløkt, for usannsynlig – selv om jeg har et ganske åpent syn på hvordan livet og døden kan arte seg, kan tro på overnaturlig ting, som at menneskesjelene kan vandre litt imellom ulike verdener og tider. Jeg slet rett og slett litt med å godta denne ”oppklaringen” forfatteren har valgt.

Jeg vil likevel anbefale boka, fordi den tar opp interessante tema og er godt skrevet.
Når det kommer til hvilken aldersgruppe denne boka vil passe best for, er jeg faktisk litt usikker. Iblant føler jeg at både Linda og framstillingen blir litt barnslig, men tema er tungt. Linda selv fyller 13 år i boka – kanskje er det en 12-13-åring forfatteren selv har sett for seg som leser av boka? Forlaget angir alderen 11-14 på sine hjemmesider – det er sikkert et fornuftig anslag.

søndag 30. oktober 2011

«Mus» av Gordon Reece

Utgitt av Gyldendal 2011
Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Snart 16 år gamle Shelley blir plaget på skolen av sine tre tidligere venninner – som nå helt klart har endret seg til det verre og ”vokst fra henne”. 
Shelley tenker om seg selv at hun er ei mus – redd og liten forsøker hun å pile vekk og gjemme seg, i stedet for å stå opp mot de slemme og si fra at hun ikke vil finne seg i behandlingen de gir henne. En av plageåndene går til slutt så langt at hun tenner på Shelleys hår, og hun får brannskader i ansiktet. Episoden blir et vendepunkt – til nå har hun holdt mobbingen skjult – til og med for moren, men nå blir den synlig for alle. Shelley tror at etter dette vil de skyldige få sin straff, men ingenting kan bevises, så de går fri. 
Shelley tenker om moren at hun også er ei mus – hvorfor greier hun ikke å slåss for Shelley, lage bråk og skremme maktpersonene til å oppføre seg mer redelig?
Etter denne episoden slipper Shelley å dra tilbake til skolen. Hun og moren flytter et stykke utenfor byen, til et koselig hus som ligger landlig til, og Shelley får hjemmeundervisning. Fra nå av opplever hun livet som ren idyll.
Men dagen før Shelleys 16-årsdag hender det noe som presser henne og moren til det ytterste, og det viser seg at også mus kan opptre som villdyr…

Videre i dette blogginnlegget kommer jeg til å røpe mye mer av handlingen, slik at spenningen vil bli ødelagt for deg om du har tenkt å lese boka selv, bare så du er advart!

Åpningen av boka pirrer interessen. De slemme jentene som plaget Shelley burde virkelig få straff, tenkte jeg, og håpet det var den retningen historien ville ta. Jeg liker også godt måten teksten er satt, med halvannen linjeavstand. Det gjør teksten luftig, og behagelig å lese. 
Men etter en ganske spennende innledning, flater det ut, og så oppleves hele resten av boka som nokså ujevn. Forfatteren blir ofte refererende – det er mye som har skjedd før bokas handling tar til, som skal gjøres rede for; det blir litt oppramsende. Og han tværer på spektakulære hendelser etter at de har funnet sted, antakelig for at vi virkelig skal få smurt inn hvor fælt Shelley har det. Forfatteren må ha hatt et ønske om å skape troverdighet, men dessverre får han det ikke til. Det blir bare kjedelig, repeterende, masete – det føles som historien stadig mister tempo og går på tomgang. Forfatteren ville nok at Shelley skulle framstå som reflektert?, mens jeg finner henne stadig mer ufølsom og egosentrisk. Eller kanskje forfatteren mente å gjøre det slik? Ville han vise hvordan hendelsene virker inn på Shelley og fører til at personligheten endrer seg?

Dagen før Shelleys 16-årsdag skjer det altså noe fælt – en narkoman innbruddstyv vekker Shelley og moren midt på natta, binder dem, truer dem med kniv og rundstjeler dem. Han er ruset og sløv, men veldig skremmende. Han sjikanerer også Shelley – sier noe sånt som at han kunne tenkt seg et knull, men ikke med noen så stygg som Shelley.
Shelley lykkes i å komme løs fra repet hun er bundet med. Det siste tyven tar med seg er morens fødselsdagsgave til henne – en ny laptop. Dette var noe hun ønsket seg, men ikke våget å si til moren en gang, fordi hun tenkte det ville bli for dyrt. Da tyven forsvinner ut, klikker det helt for Shelley. Hun løper etter ham, griper kniven han i suseri har glemt igjen på bordet inne, tar ham igjen og stikker kniven i ryggen hans. Det blir slåsskamp – han følger etter henne inn på kjøkkenet, forsøker å kvele henne. Moren kommer inn og dreper tyven med en marmor skjærefjøl hun klasker i hodet hans.
To mus ble presset opp i et hjørne, av dette ble de villdyr og drepte en innbruddstyv.
Så kommer et langt parti hvor vi får høre om hvor slitne Shelley og moren blir av strabasene den natta – de graver ned tyven, vasker og skrubber kjøkkenet, gjemmer alle spor. Moren sminker bort blåveisen sin og drar på jobb dagen etter, Shelley har vondt i halsen etter kvelningsforsøket, men tar imot privatlærerne og later som ingenting så godt hun kan. Hun er livredd for at politiet skal komme – i lang tid etter ugjerningen. Det er her jeg begynner å like boka stadig mindre. Verken Shelley eller moren synes å ha moralske skrupler fordi de har tatt livet av et menneske – han var jo bare en narkoman drittsekk – det verste som kan skje er om de blir tatt av politiet og må sone for drapet – som man egentlig burde se på som skadedyrutrydding. (Mine ord, men dette leser jeg mellom linjene.)
Selvfølgelig er det interessant å forestille seg hva som kan skje når ei mus slutter å være mus. Det er også interessant å forestille seg hvordan man moralsk kan falle sammen når man først har gjort en veldig gal ting – hvor stor terskel er det for å fortsette å gjøre gale ting?
Men Shelleys tanker blir for selvgode. Utviklingen fra å være et mobbeoffer til å bli en kaldblodig morder føles ikke troverdig for meg. Hun som har opplevd så mye vondt burde være mer reflektert over andre menneskers smerte, synes jeg. Dette kan sikkert diskuteres, men slik ser jeg på saken.
En stund etter at innbruddstyven ble ryddet av veien, dukker det opp en ny fare: Tyven hadde en medarbeider, som var med på stedet den skjebnefulle natta, og vet hva Shelley og moren har gjort. Han forsøker å presse dem for penger, og de bestemmer seg for å kvitte seg med ham også.

Det skumleste med denne boka er den tvilsomme moralen og menneskesynet den presenterer.
Vold framheves som svaret, om du ønsker å få slutt på mobbing.
S 371 sier Shelley at hun vil begynne på skolen igjen. Hun er ikke lenger redd Teresa Watson, en av plageåndene.
«Jeg tenkte på hvordan jeg hadde tatt kniven fra spisebordet og kjørt den i ryggen på Paul Hannigan; jeg husket hvordan jeg hadde jaktet på tjukkasen nedover oppkjørselen med blodtørstighet i hjertet. Hvis Teresa Watson rørte meg, ville jeg kjøre henne opp mot veggen og knuse strupehodet hennes før hun skjønte hva som foregikk. Når hun så meg inn i øynene, når hun skjønte hva jeg var i stand til, ville hun løpe milevis av gårde. Jeg hadde drept to menn; jeg kom ikke til å være redd for en skolejente
Og litt lenger ned på s 371: «Det var ingen mus som snakket lenger, det var ikke lenger snakk om å haste bortover langs gulvlistene på leting etter et trygt gjemmested, aldri mer sitte musestille i håp om ikke å bli oppdaget. Jeg følte meg sterkere, mer selvsikker, mer livsdyktig enn jeg hadde følt meg før. Livet var brutalt. Livet var hensynsløst. Livet var en krig. Jeg skjønte det nå. Jeg godtok det nå

Når det gjelder språket vil nok det for de fleste lesere fungere helt greit. Personlig synes jeg det er litt vel ordrikt, enkelte setninger er nesten svulstige, og blir på en måte for mye av det gode; språklig snirklete og melodramatisk innholdsmessig.
Eksempel fra s 197: «Det var bekmørkt da mamma kom hjem klokken halv åtte. De svarte regnskyene hadde kvalt de siste lysflekkene på himmelen, men uværet de varslet om, hadde ennå ikke brutt ut. Isteden hadde det dukket opp en lunefull, larmende vind ute som brølte melodramatisk i peisen og fikk vindusrutene til å klirre i karmene

Eller s 199: «Månen var ikke annet enn en liten negleflis på himmelen og med jevne mellomrom ble den slukket av de farende, svarte skyene som den ulende vinden jaget over himmelen som en flåte av spøkelsesgallioner

Jeg finner unødvendige småord:
Eks s 6: «Det var ikke det peneste huset vi hadde sett på…»
Jeg mener man heller kunne skrevet: ”Det var ikke det peneste huset vi hadde sett…”

S 246: «… da hun skjenket en sjenerøs slump opp i glasset sitt
Like gjerne kunne det stått: ”… da hun skjenket en sjenerøs slump i glasset sitt.”

S 311: «Det var mørkt som bare faen ute den natta…»
Hva med: ”Det var mørkt som bare faen den natta…”

S 314: «Så neste dag, lørdag, kjørte jeg tilbake ut hit…»
Bedre med: ”… kjørte jeg tilbake hit…”

S 323: «Han hadde ikke bodd her nede mer enn noen få måneder...»
Bedre med: ”Han hadde ikke bodd her mer enn noen få måneder…”

Jeg finner noen bilder/uttrykk som skurrer:
S 6: «… det var få biler som våget seg inn dit…» 
Biler kan ikke våge eller la være, men sjåførene kan.

S 69: «... jeg var deprimert på grunn av arrene som fortsatt klamret seg til pannen og halsen min...»

S 87: «Ørene lette utenfor soveromsdøren …»

S 91: «… og han var like bak mamma med en brutal kniv

S. 188: «Alle musklene skrek av smerte…»

S 218: «Jeg kunne fortsatt ikke la være å tro at alt sammen ville ende med blinkende blålys og kvalmende banking på døren
(Uttrykket ”kvalmende banking” gjentas s. 222

S 306: «… en rynke som en mursprekk over pannen hennes…»

Et favorittuttrykk er ”om igjen og om igjen” – dette begynte jeg å legge merke til s 191, fordi jeg da visste jeg hadde sett det flere ganger før. Videre utover i boka kom det på nytt s 213, 282, 313 og 323.

Konklusjon:
Denne boka uttrykker en svært tvilsom moral, og gjennomføringen av fortellingen er så som så – følgelig er ikke dette ei bok jeg vil anbefale.

torsdag 27. oktober 2011

«Hvis jeg blir» av Gayle Forman

Utgitt av Cappelen Damm 2011
Oversatt av Gry Wastvedt

Denne ungdomsromanen handler om 17 år gamle Mia. Hun er en dyktig cello-spiller, og liker klassisk musikk. Kjæresten Adam spiller el-gitar og er glad i rock. Mia ønsker å studere musikk, men da må hun reise langt vekk fra familien og Adam – orker hun virkelig det?
En vinterdag skjer en fatal bilulykke, og Mia blir etterpå liggende i koma. I en form for ute-av-kroppen-opplevelse befinner hun seg ved siden av seg selv på sykehuset – hun ser familie, venner og Adam komme for å besøke henne. Hun forstår at hun kan ha et valg – hun kan velge om hun vil gi opp, eller om hun vil kjempe for å kunne forbli blant de levende. Men uten den nærmeste familien sin rundt seg, vil hun orke å bli?

Dette er en sterk leseopplevelse; romanen utfordrer følelsene. Kontrastene mellom det lykkelige familielivet Mia levde sammen med foreldrene og lillebroren – som blir vist i små tilbakeblikk Mia har mens hun befinner seg på sykehuset – og det vonde som har skjedd i og etter ulykken – det er kontraster som river i en. En sterk roman om livet og døden, gleden og sorgen – og om kjærlighet, familie og vennskap – som like gjerne kan leses av voksne.

onsdag 26. oktober 2011

«Dvergen og isfuglen» av Roar Sørensen

Utgitt som e-bok av Tekstloftet forlag, 2011
Første gang utgitt av Grøndahl forlag, 1986

Forlaget sendte meg boka som pdf-fil, i håp om at jeg ville lese og blogge.

Handlingen: Et kunstnerpar har installert seg på et lite, nedlagt småbruk. Jeg-fortelleren bodde på dette småbruket som barn, og han har ikke gode minner herfra. Hvor lurt var det å komme tilbake hit?

Boka er gåtefull og mystisk – enkelte sekvenser er nesten som drømmesyn, for ikke å si mareritt. Av ulike årsaker – som vi diagnostiserer oss fram til etter hvert – er det fra starten vanskelig å forstå eller tolke alt jeg-fortelleren kommer med. Men når vi litt etter litt tilegner oss handlingen og oppfatter ”stemmen”, skjønner vi sammenhengen, samtidig som uhyggen øker.
Kort sagt er dette en spennende, liten roman som fortjener å bli lest.
Det blir interessant å følge med på om «Dvergen og isfuglen» kan få nytt liv, nå som den er tilgjengelig som e-bok.

Språket er godt, litt radikalt, med a- og i-endinger – et språk som passer til en 80-tallskunstner.

«Dvergen og isfuglen» er Sørensens debut som romanforfatter. Siden har han gitt ut to romaner til, dokumentaren «Kalayaan» (1988) og kriminalen «Magellans kors» (2009). I tillegg har han oversatt en rekke bøker, blant annet Robert Ludlums spenningsbøker.

mandag 24. oktober 2011

«Et stille, umerkelig drap» av Lene Kaaberbøl og Agnete Friis

Utgitt av Gyldendal, 2011
Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Dette er bok nummer to om Røde Kors-sykepleieren Nina Borg. Den første boka het «Gutten i kofferten», og den likte jeg godt.
«Et stille, umerkelig drap» oppleves som noe tyngre å komme inn i, den er også mer omfangsrik (ca 100 sider lenger), men denne er også veldig spennende.
Nina Borgs mann – Morten – reiser til Nordsjøen hvor han skal være på jobb i fjorten dager. Han ber henne holde seg unna frivillig arbeid for det hemmelige nettverket hun står i kontakt med – han vil ikke at hun skal vikles inn i noe farlig mens han er borte. Hun lover, men snart dukker det opp en sak hun ikke kan si nei til. Flere ungarske romfolk gjemmer seg på et verksted, og barna har blitt syke – her må hun bare hjelpe til, synes hun. Nina blir selv syk, og skjønner etter hvert at dette dreier seg om noe langt farligere enn matforgiftning eller omgangssyke forårsaket av virus…

Opptakten til romanen føltes litt vrien – ikke før en god bit ut i boka synes jeg at jeg har fått oversikt over brikkene – hva de skal forestille og hvordan de skal høre sammen. Det er som å komme på kino et stykke inn i filmen – ingenting av persongalleri eller miljø er etablert for deg, men du må bare prøve å finne ut av det.
Men da jeg først får kartlagt de ulike sidehistoriene, blir boka faktisk veldig spennende.
Slutten og oppklaringen av saken synes jeg trekker litt ned igjen. Slutten er overraskende, men virker litt usannsynlig.

Språklig er det ikke mye å pirke på, selv om jeg av og til synes det skinner litt for tydelig igjennom at bokas originalspråk er dansk. For eksempel skrives det konsekvent ”betød”, for fortid av verbet ”betyr”. Det er ikke ofte jeg ser denne bøyningsformen, og for meg virker det litt gammelmodig/stivt. Men i det minste er oversetteren helt konsekvent når det gjelder dette ordet.
Når det gjelder gata/gaten derimot: på s 114 er bøyningsformen ”gata” brukt, og på s 115 ”gaten”. Her blir det veldig synlig at man ikke er konsekvent, når ordene står på motsatt side av hverandre.

Noen bilder jeg ikke syntes fungerte helt optimalt:
S 130: «Han vinket kort og skarpt med den ene hånden…»

S 145: «Han var fullt påkledd, men tydelig syk. Øynene var matte og rødsprengte midt i det ubarberte ansiktet…»

S 288: «… mens han skrollet nedover et eller annet pekefingerkrampelangt dokument

S 299: «… spiss tunge frem mellom de tobakksbleke leppene…»

Noen uheldige ordvalg:
S 367: «… så han den asbestkledde skikkelsen snu seg…»
Skikkelsen er ikke kledd i asbest, men i en beskyttelsesdrakt til bruk ved fjerning av asbest.

S 368: «… med Sandors usamarbeidsvillige fingre
Her synes jeg det var bedre om man skrev ”lite samarbeidsvillige”.

Men alt i alt: En helt grei spenningsroman, og jeg er spent på hva neste bok om Nina Borg skal handle om.

søndag 23. oktober 2011

«Det beste i livet» av Rona Jaffe


Utgitt av Silke forlag, 2011.
Oversatt av Waldemar Brøgger, oversettelsen bearbeidet av Børge Lund.
Forlaget sendte meg denne boka i håp om at jeg ville lese og blogge om den.

Boka handler om fem unge kvinner som bor og arbeider i New York i 1950-årene – tre av dem – Caroline, April og Barbara – er de mest sentrale, mens de to siste – Mary Jane og Gregg – vies en litt mindre plass. I hovedsak ligger historiens tyngdepunkt i scenene som dreier seg om kvinnenes kjærlighetsliv – les: jakten på en kjæreste, men også noe om strabaser på jobben og vennskap dem imellom.
Rona Jaffe debuterte med denne boka i 1958. På norsk kom den i 1959, og Silke relanserer den nå i år.

Språk, handling og tema gjør at du føler deg hensatt til en tid som definitivt er forbi. Konsekvent omtales kvinnene som ”piker” – selv Barbara som har vært gift og er småbarnsmor. På denne tiden var kvinnenes mål å bli gift – mens de ventet på at den rette dukket opp, jobbet de. Da de giftet seg, skulle de være urørt – sex før ekteskapet var ikke akseptert.
I «Det beste i livet» merker vi at man hadde kommet til en brytningstid på 50-tallet når det gjaldt sexmoral, og i forhold til dette at kvinner faktisk kunne ønske å arbeide, ikke bare gjøre det fordi de var nødt.

Som jeg har vært inne på i bloggen min før, er jeg ikke mest begeistret for romaner som har for mange hovedpersoner, siden konsentrasjonen brytes når vi hopper mellom dem. For denne romanen tror jeg forfatteren har hatt et budskap (kvinnesak) – hun ønsket å gjøre oppmerksom på ulike vansker/skjebner kvinner på den tiden kunne ha å slite med.
For meg hadde «Det beste i livet» blitt strammere og mer konsentrert om for eksempel sidehistorien med Mary Jane hadde blitt droppet – denne antar jeg mest er med for å vise hvordan de ”normale pikene” skulle oppføre seg og hvilket livsløp de skulle ha, om de gjorde det som ble forventet.
Gregg spiller en litt mer innfløkt rolle, med sin nesten sykelige forelskelse. Kanskje hadde hun behøvd litt større plass for at ikke skjebnen hennes skulle bli for overflatisk behandlet?
Alt i alt er det kanskje fordelingen av plass mellom de fem jeg kunne tenkt meg noe annerledes.
Når fem personers historie skal avrundes blir det lett noe hastig og summarisk over avslutningen – slutten på denne romanen opplevdes ikke som spesielt godt regissert; det føltes som det enda var noen løse tråder jeg kunne ønsket ble samlet.

Tonen i boka er litt munter innimellom, men i hovedsak behersket, sindig og lavmælt, og absolutt behagelig å lese.

Jeg synes boka er engasjerende – særlig kjærlighetshistoriene.
Selv om 1950-årenes New York kan føles fjernt for oss i dag, handler boka om universelle ting som vi godt kan kjenne oss igjen i. Menneskene, følelsene og dumhetene var de samme den gangen som nå.

Til slutt et sitat fra s 125 – et litt muntert sitat om hvor vanskelig det kan være for enslige mødre – som Barbara – å finne en mann.
«Barbara Lemont hadde latt Hillary være igjen hos moren og hadde tilbrakt ferien – hun hadde en hel ukes ferie – på et sommerpensjonat hvor hun hadde truffet en hel del unge menn, alle riktig kjekke og tiltalende og omtrent like interessert i å underholde henne og barnet hennes som de ville vært i en tur til månen uten surstoffmaske.»

tirsdag 11. oktober 2011

«Verdt å vente på» av Jill Mansell

Utgitt av Cappelen Damm 2011
Oversatt av Linda Marie Vikaune

Cleo har ikke hatt lett for å finne kjærligheten, men det er jo verdt å vente på noe godt, når man til slutt finner en så fabelaktig fyr som Will! Det gjør ingenting at den ufyselige fyren fra skoledagene, nå verdensberømt kunstner, Johnny LaVenture er kommet tilbake til nabolaget – Cleo føler seg ovenpå og høyt hevet over kunstnerens slemme kommentarer, nå som hun har Will.
Dessverre viser Will seg å være langt fra så perfekt som Cleo har trodd – kan det være flere menn i omgivelsene hun har tatt feil av?

Dette er andre roman jeg leser av Mansell, og selv om den for så vidt er søt, hyggelig og underholdende, tror jeg kanskje det holder med disse to jeg har lest. Jeg kjenner igjen persongalleriet – eller rettere: typegalleriet – og gjetter derfor litt for fort hvem det er som skal få hverandre. Dessuten er det flere hovedpersoner her, Cleos venn Ash og Cleos søster Abbie med hver sine forbindelser skal det også ordnes opp i. For meg blir hovedhistorien omkring Cleo litt forstyrret av alle de andre ”skjebnene” – jeg er ikke så glad i romaner som handler om for mange mennesker på en gang.

Språklig er det greit nok, men ikke mer enn det. Av og til har jeg følelsen av at oversetteren ikke har vært helt konsentrert. Jeg finner ikke mange direkte feil, men av og til blir det hanglende og upresist.
Eksempel s 219:
«… hadde hun hørt en av landets eldste og mest populære skuespillerinner bli intervjuet på TV om sitt femtito år lange og svimlende lykkelige ekteskap med sin mann, som ble slått til ridder for sitt bidrag til scenekunsten
Her er meningen usikker: Er det skuespilleren eller mannen hennes som ble slått til ridder?

S 109: «Å, herregud, se hvem som kom gående ut gjennom glassdørene!»
Hadde dørene enda vært åpne – dette høres jo farlig ut.

S 264: «… og så skifte ut av joggebuksene før hun gikk til butikken
Jeg skjønner hva som menes, men det er ikke slik vi vanligvis uttrykker oss. Du skifter fra eller til noe, men ikke ut av noe?

Men grei nok underholdning som sagt, om du liker kjærlighet og feelgood.

torsdag 29. september 2011

«Fantomsmerte» av Thomas Enger

Utgitt av Gyldendal 2011

Enger debuterte i fjor med kriminalromanen «Skinndød». Det var ei bok som fenget meg, med unntak av en noe forvirrende opptakt, og jeg har gledet meg til oppfølgeren.

Følgende utgjør opptakten til romanens handling: Tidligere torpedo Tore Pulli kommer til et møte med den svenske torpedoen Joachim Brolenius, men finner ham i stedet død på det avtalte møtestedet. Ved siden av liket ligger Pullis slåsshanske. Pulli skjønner at han er blitt lurt i ei felle, og velger å ringe politiet og fortelle om likfunnet. Han hevder hele tiden at han er uskyldig, men politiet finner det vanskelig å tro ham. Det gikk 16 minutter mellom møtetidspunktet og tidspunktet han ringte politiet – og han hevdet at han kom presis – altså er det 16 minutter Pulli ikke kan gjøre rede for hva er blitt brukt til.
Pulli ringer to år senere fra fengselet til journalisten Henning Juul – hovedpersonen i denne som i første bok – og ber ham om hjelp. Pulli vil som gjenytelse fortelle Henning noe han vet om den natten Hennings sønn døde…

Jeg synes fortsatt at Enger er en spennende forfatter, og jeg ser at han har noe å fare med, men denne andreboka representerer for meg en liten nedtur, siden den er noe ujevn og ikke følger helt opp det debuten lovde. Deler av den virker dårlig planlagt, og språklig kunne boka også vært bedre. At boka gir et litt lurvete inntrykk mener jeg forlaget må ta en del av skylden for – her kunne man tatt seg tid til en grundigere språkvask, samt sett på komposisjonen, særlig i første del.
Riktignok er dette Engers andre roman, men her ser vi at han fortsatt er nybegynner. Så forlag: Ta vare på ham, hvis dere vil hente ut det beste av det han kan prestere! Gi ham god hjelp til språkvask og korrektur!

For meg tok det over 100 sider før jeg følte at historien kom ordentlig i gang. Før dette noterte jeg meg hele kapitler og sekvenser/deler av kapitler som virket innholdsløse. For meg ser det ut som om forfatteren har forsøkt å få boka mer voluminøs enn den har innhold til – kanskje kunne boka vunnet på å ha vært noen sider kortere?
Etter at de første 100 sidene var lest begynte det endelig: Da ble boka vanskelig å legge fra seg, jeg lot meg forføre og rive med.

En del sceneskift, eller hopp mellom to sidehistorier som siden møtes, fungerer ikke optimalt. Jeg tror grunnen til at en del kapitler og sekvenser føles innholdsløse, er fordi scenene kuttes for tidlig – før leseren har fått etablert noen forståelse for hvorfor nettopp den sekvensen eller det kapitlet er med.
Et eksempel er kapittel 11, s 49-52, der vi er i en familiescene hjemme hos Thorleif Brenden, fotografen som har en viktig birolle i romanen. Jeg antar at hensikten med kapitlet er å la oss bli kjent med Thorleif som en oppofrende familiefar, og se hvor idyllisk livet hans er før han uheldigvis blir blandet inn i en kjeltrings grusomme og utspekulerte plan om et mord, men når kapitlet står alene kjennes det meningsløst for meg, og i alle fall upassende i en kriminalroman. Jeg kjenner at fortellingens fokus er utydelig.
Et annet eksempel: Hele kapittel 40 handler om Henning Juul som besøker sin røykende og likørdrikkende mor. Jeg kan ikke se at noe av det som foregår her har betydning for romanen som helhet? Kunne det vært kuttet ut?

Teksten virker av og til ufokusert på andre måter også, slik vi for eksempel får beskrevet hvordan en kelner på en kafe ser ut og oppfører seg, samt hvordan og hva de møtende personene bestiller å drikke – der hovedsaken burde være hva som foregår eller blir sagt mellom personene som møtes der. For meg gir disse beskrivelsene et uklart fokus i forhold til hvilke scener og replikker som inneholder viktig informasjon til leseren.
Eksempel s 20:
«En servitør med sovesveis og dype poser under øynene kommer bort til dem.
- Vil du ha noe å drikke? Spør Henning.

- Tja, litt kaffe hadde vært godt.

- To kaffe, sier Henning til servitøren, som straks snur uten å si noe
En strammere regi, der man klipte vekk de kjedelige øyeblikkene, hadde vært fint.

Dialogene er som i første roman – noe ujevne. Delvis tar han med replikker han kunne klipt vekk, fordi de er innholdsløse og kjedelige, som kaffebestillingen jeg nevnte over. Andre steder føler jeg at ordene faller på en kunstig måte. Som for eksempel s. 27: « - Jeg skal ikke bruke opp noe mer av din tid enn nødvendig, Ophus.»
”Bruke opp noe mer av din tid”? – ville man ordlagt seg slik?

Jeg ser at forfatteren ønsker å uttrykke seg litt originalt og unngå bruk av for mange klisjeer, men dessverre resulterer dette i uttrykk som ikke klinger særlig bra. Jeg fant en hel rekke eksempler, og kan vise noen her:
S 17 «… så det skvulper i en kaffekopp med mørkebrune ringer i veggene.» og s. 207: «… ser Iver supe på et krus kaffe som han hardt setter fra seg så det skvulper i koppveggene
Forfatteren har tydeligvis bestemt seg for at kopper har ”vegger” – noe jeg ikke synes passer helt.
Noen andre uttrykk/metaforer:
S 44: «Et tilfreds smil kruser seg i munnvikene
S 63: «Begge sider av veien er tapetsert med biler
S 70: «Han er nydusjet, bærer en trang skinnbukse,…»
S 70: «Hårfestet for øvrig har trukket seg høyt opp i pannen og gir rom for dype løpefelt av rynker
S 135: «Leppene smaker fordøyd alkohol
S 156: «Henning skvetter av den hissige stemmen som straks blir avløst av en hostekule som river hull i lungene hennes
S 159: «…, kjenner hvordan det salte tar tak i smaksløkene på tungen og nærmest krøller dem
S 162: «Tarmene vrir på seg, flere ganger, men snart kommer det ikke mer ut av munnen hans
S 162: «… mer sannsnakket enn et nyutdannet prest
S 175: «Mobiltelefonens krampetrekninger får Henning til å vri på hodet
S 207: «… lyden av knatrende fingre over motvillige bokstaver
S 333: «Tett, innestengt luft limer seg rundt ham
S 366: «En veltet grav vekker alltid oppsikt...»

Oppsiktsvekkende øyengymnastikk får man, når forfatteren ikke skiller mellom blikk, øyne og øyets enkelte bestanddeler.
S 127: «… låser isteden øynene på en kvist i panelet…»
S 209: «… møter bare blikket hennes, men klarer ikke å motstå fristelsen til å la øynene falle.»
S 209: «… øynene forsvinner opp i hodet
S 213: «Det gjør godt å hvile øynene på horisonten
S 273: «Grønningen holder øynene på Henning i noen sekunder før de glir vekk
S 273: «Grønningen møter øynene hans igjen, før de forsvinner ut i rommet.»

All plukkingen til tross: Jeg er fortsatt spent på hva Thomas Enger vil komme med i fortsettelsen.