mandag 16. oktober 2017

«Norske ødegårder : historien om stedene vi forlot» av Øystein Morten

Fotograf: Pål Hermansen

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2017

Forfatteren presenterer i boka noen utvalgte ødegårder i Norge. Når ingen bor på en gård lenger, er naturen snart i gang med å ta den tilbake; skogen eter seg innpå og sluker den dyrkede marka, hus ramler sammen, råtner og blir til jord.

Her får vi være med og kikke i de forlatte husene som står til nedfalls. Forfatteren har gjort research og vet ganske mye om hvem som bodde på gårdene og hvorfor de ble forlatt. Det er vemodige og fascinerende historier.
Fotografiene er stemningsfulle, godt komponert og står fint til teksten.

Dette er rett og slett en vemodig vakker praktbok for den historieinteresserte.

fredag 13. oktober 2017

«Kjærlighet» av Hanne Ørstavik

Utgitt av Oktober forlag, 1997

Denne romanen dekker en ettermiddag, en kveld og en natt i Vibeke og Jons liv. Vibeke er Jons mor, og de har nettopp flyttet til et lite sted nordpå. I tette vekslinger mellom Vibeke og Jon er det som vi er samtidig hos begge, helt tett på hvert av deres minutt og hver enkelt av deres opplevelser. Det er noe med mor og sønn. Selv om de har et rituale for hvordan de pleier å spise pølser - den siste pølsa deler de mellom seg og spiser uten tilbehør - virker det ikke som de er spesielt nære hverandre. Dette pølseritualet forteller kanskje aller mest at pølser er noe de pleier å spise ganske ofte.
Mens jeg leser blir jeg stadig mer urolig. Både Jon og Vibeke framstår avslappa og trygge, de liksom følger impulsene sine og så ser de hva som skjer. Men jeg blir urolig, for det går opp for meg at her ligger det noen hunder begravd, og her kan det gå skikkelig galt.

Tittelen Kjærlighet; hvorfor er den valgt? Det var ikke en tittel som pirret nysgjerrigheten, men etter å ha lest romanen blir jeg sittende å gruble over hva forfatteren tenkte da hun satte tittelen. Alle tørster etter kjærlighet og tilhørighet, også Vibeke og Jon. Samtidig bryr i alle fall ikke Vibeke seg om at kjærlighet forplikter, og at det finnes ulike typer kjærlighet der hun muligens er opptatt bare av den ene.

En ubehagelig, engasjerende, interessant og velskrevet roman; en sterk leseopplevelse.

«Himmelstormeren : en roman om Ellisif Wessel» av Cecilie Enger

Utgitt av Gyldendal 2007

Dette er en historisk-biografisk roman om Ellisif Wessel. Ellisif ble født i 1866 og vokste opp i Østre Gausdal. I 1886 ble hun gift med sin fetter, legen Andreas Wessel. Sammen flyttet de til Kirkenes, hvor han arbeidet som distriktslege.

Romanen skildrer det barske livet i nord; Ellisif ble noen ganger med på oppdrag, og fikk se hvordan folket levde i fattigdom og nød. Hun hadde et fotoapparat som hun ofte hadde med seg. I starten fotograferte hun mest landskap eller lagde vakre komposisjoner, men etter hvert brukte hun det også til å dokumentere hendelser og miljøer.
Hennes sosialistiske ideer ble stadig mer radikale og opprørske. Selv de hun kjempet for rettighetene til begynte å ta avstand fra henne på grunn av hennes "revolusjonære" holdninger. Hun må ha kjent seg ensom og misforstått, det er inntrykket jeg får fra å lese romanen. Hun og mannen mistet alle sine barn, kun ett barn opplevde å se dagens lys, men han vokste heller ikke opp. Dette har sikkert også bidratt til bitterhet, og hardhet i kampen for rettferdighet.

En interessant, velskrevet og engasjerende roman.

onsdag 11. oktober 2017

«Den gjenfødte morderen» av A.J. Kazinski

Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Utgitt av Gyldendal 2016

Niels som til vanlig arbeider som gisselforhandler i København-politiet, legges undercover inn på psykiatrisk sykehus. Dette for å oppklare mordet på en av legene på sykehuset. Samtidig vikles Niels' kone Hannah inn i det samme mysteriet, som har sammenheng med ting som skjedde i London i 1939, samt på Sokrates' tid. Begge vikles så ettertrykkelig inn i det, at det kan stå om liv...

Denne romanen var spennende et langt stykke. Men jeg synes oppklaringen ble i særeste laget, selv for meg som synes reinkarnasjon er spennende å fantasere rundt, og kanskje tro et lite grann på.
Hvis du ikke har sans for paranormale fenomen, vil du kanskje ikke like denne romanen overhodet.

S. 402 er det en referanse til Tolkiens univers som enten automatisk retteprogram har sabotert, eller oversetter/forlag ikke har skjønt. Det står nemlig: «Dette var Hobbysyssel, alt det Tolkien hadde skrevet om, paradiset hvor de lykkeligeste småfolkene vandret omkring.»
Det riktige skal selvfølgelig være Hobsyssel.

mandag 2. oktober 2017

«Premien for alt» av Ingvild Holvik

Gjeven ut av Samlaget 2017

Mali er 79 og bur heime på same garden ho flytte til den gongen ho gifta seg med Per. Per er no død for lengst, og no skrantar helsa hennar, så ho skal - noko motviljug - bu ei periode på sjukeheimen medan ho rekonvalesentar og trenar seg opp. Det er ikkje stort å sysle med på sjukeheimen, så ho får god tid til å tenkje attende på livet ho har levd. Ho minnest mor, som ikkje var noko kjærleg, som ein kan undrast på kanskje fekk Mali som ei erstatning for den fyrste jenta deira som døydde berre to år gamal. Mali tenkjer og på tvillingane ho mista i spontanabort, og Thomas som ho til slutt fekk då ho var godt oppe i åra. Kor fin og søt han var, kor høgt ho alltid har elska han, men kor vanskeleg det likevel kan vera å vera ei kjærleg og støttande mor.

Denne romanen var litt vanskeleg å koma inn i, då forfattaren vel å stige rakt inn i Mali sitt liv der ho akkurat no står, byrjar å fortelje om folk og omgjevnader utan å presentere dei - som om ho ikkje har tanke for at me som les treng ei slags innføring i Mali og kvardagen hennar. Kjensla eg fekk minner litt om kjensla du kan få når du sit i eit lag, og to-tre stykke byrjar prate om nokre dei kjenner, men som du aldri har høyrt om. Interessante observasjonar og tankar ofte, men ikkje heilt det likevel, når du ikkje anar kven dei pratar om. Forfattaren kunne vald å gå litt saktare fram, og introdusert personar ein eller få om gongen, slik at lesaren lettare fekk henge med.
Mykje plass blir og vigd til soga om spesialskulen på Lægerøya, og syskenbarnet Johan, som budde på øya, prøvde å rømme derifrå og omkom i forsøket. Spanande og opprørande historie, som dessutan er inspirert av ein institusjon som faktisk har eksistert, men eg tykkjer dette kunne vore stoff til to ganske ulike romanar, i staden for på ein måte å bli to halve romaner i eitt, der samanhangen mellom dei to halvdelane kjennest noko påtvunge.

Men eg leste heile boka til endes, og med interesse. Dette er godt skrive, og korleis det kjennest å vera gamal og ikkje ha all verda å sjå fram til, får forfattaren fint fram.