mandag 30. oktober 2017

«Keeperen og havet» av Maria Parr

Gjeven ut av Samlaget 2017

Me møter att Trille og Lena frå «Vaffelhjarte» (2005). Boka startar sommaren før dei skal byrje i sjuande klasse. I huset til Oppoverbakke-Jon har det flytt inn ein nederlandsk familie, og jenta der, Birgitte, er like gamal som Lena og Trille. Birgitte er heilt annleis enn Lena; Birgitte er lys, forsiktig og leitar liksom fram det gode i alle, medan Lena er mørk, brå og har ein kritisk tilnærming til det meste.
Kai-Tommy frå klassa ser også ut til å like den nye jenta, så Trille syter for å vera litt frampå. Han brukar mykje tid og krefter på å halde kontakten med Birgitte varm og for å sikre seg at ikkje Kai-Tommy innsmigrar seg for mykje. Diverre ser det ut til å kunne bli vanskeleg å vera besteven med både Birgitte og Lena samstundes...

Eg storkoste meg med denne boka. Her er det variert og godt språk, mykje handling og humor, og eg får møte att alle eg vart kjent med i Vaffelhjarte og er så glad i - ja, bortsett frå tante-farmor, sjølvsagt, som diverre ikkje lever lenger.

Om eg skal vera frykteleg kritisk, så tykkjer eg kan hende at forteljarstemma - sjølv om ho er ordrik og variert som var det ein vaksen som fortalde - er hakket for ung til å tilhøyre Trille, no 12-13 år gammal. Det er vanskeleg å setje fingeren akkurat på kvifor eg får for meg at han ikkje har utvikla seg sidan forrige bok, men på ein måte verkar stemma no for lys til alderen.
Eg får og ei kjensle av at Parr skriv om ei tid som er forbi, medan ho vil me skal tru at handlingen er lagt til notida. Rett nok er det nevnt ein og annan mobiltelen, men dei er ikkje særleg i bruk hjå dei unge. Det kan vera Parr skriv om eigen barndom, og tenkjer ho må spe på med ein mobil eller to for å setja oss på tanken om notid? Spørsmålet er om det held til å gjera miljøet heilt truverdig? Men bra sjølvsagt, at Parr skriv om ungar som er sosiale, treff kvarandre og finn på ting i verkelegheita, ikkje berre sit på sosiale nettstader og deler bilete.
Og sidan eg er i det kritiske hjørnet: Kunne ein ikkje tenkt seg eit omslag og ein tittel som verka litt meir spenstig og pirrande? Inntrykket er noko blasst og gamalmodig, tykkjer eg - spelar ikkje heilt på lag med det fargerike og humoristiske innhaldet.

Men kritiske kommentarar til side: Denne boka ga meg ein skikkeleg god lesestund!

søndag 29. oktober 2017

«Barmhjertighet» av Knut Nærum

Utgitt av Cappelen Damm 2017

Fredrik, pensjonist i 70-årene, lykkelig gift med Nancy, irritert nabo til Olsson i etasjen over som spiller dundrende musikk til alle døgnets tider, kritisk leser av aviser - han sender e-post til journalistene når han oppdager graverende feil for å be dem skjerpe seg. Men så: Han får stilt diagnosen prostatakreft med spredning. Heretter kommer hverdagens smågnag litt i skyggen. For hvordan skal hans kone klare seg uten ham?! Hun som ikke greier å avvise en skarve telefonselger hvis han ikke passer på. Det synes opplagt at eneste utvei er å ta livet av henne, helst så fort som mulig, så hun ikke oppdager at han er alvorlig syk med den utryggheten det ville tilført livet hennes.

På grunn av plottet blir denne romanen litt krim-aktig. Jeg som leser er spent på hvordan Fredrik har tenkt å gjennomføre mordet på kona, og jeg lurer på om han kanskje kan komme på bedre tanker; det er jo ikke sikkert kona er så hjelpeløs uten ham som han liker å tro.
Humor er også flettet inn, selvfølgelig - det er jo Knut Nærum vi snakker om. Det er mange morsomme scener, komiske dialoger, og tankene til denne eldre fyren legges fram på en uimotståelig tørrvittig måte.

Jeg likte boka godt, men stiller spørsmål ved om kanskje humoren skaper en distanse som gjør at innlevelse hos leseren i forhold til intrigen/konfliktstoffet blir "motarbeidet".

fredag 27. oktober 2017

«Ingenting blir som før» av Hans Petter Laberg

Utgitt av Cappelen Damm 2017

Markus går i tiende. Midt i en skoletime skjer noe dramatisk, Torstein lærer får et anfall og dør. Dette får fram minner i Markus, om et annet dramatisk dødsfall han har vært vitne til.
Storebror Victor får ikke lov å komme hjem. Han har gjort så mye galt, foreldrene er redd for at han kan påvirke Markus og lillebroren til også å gjøre gale ting. Men Markus savner Victor. Kanskje kan han forandre seg til det bedre, bare han får sjansen? Bak ryggen til foreldrene tar han kontakt med Victor...

Til tross for mye ytre handling ble jeg ikke veldig engasjert av denne romanen. Kanskje synes jeg persongalleriet og temaene forsøker å favne vel bredt, slik at det kjennes overfladisk?

For gutter og jenter fra ca 13 år.

mandag 23. oktober 2017

«13-21» av Vilde Bratland Hansen

Utgitt av Alea forlag 2017

Denne romanen baserer seg på forfatterens egne erfaringer fra en periode i livet da hun var elitehåndballspiller. Hun syntes hun var for stor, begynte å sulte seg og ble etter hvert fanget av et usunt og etter hvert farlig forhold til mat; hun utviklet anoreksi.

Det jeg skriver videre kommer til å røpe en del av handlingen, så skygg unna hvis du har tenkt å lese boka selv og vil leve i uvitenhet om hvordan historien utvikler seg.

Hvis det ikke hadde stått i omtalen at dette er en roman, ville jeg tenkt at det er en biografi. Når man skriver romaner bearbeider man virkeligheten ved å ta bort kjedelige transportetapper og omstendelige forklaringer på hvorfor ting er som de er, og man velger scener og tema som man forsterker, bygger opp om, dikter videre på for å skape spenning. Her får jeg - ut fra måten handlingen legges fram - en fornemmelse av at historien ligger veldig tett opp til virkeligheten; man kan nok kalle dette et stykke virkelighetslitteratur.

Å presentere dette som en roman er et valg forfatteren har tatt, og sikkert har hun sine grunner for det. Likevel: Jeg ville nok rådet henne til heller å skrive en rendyrket biografi, fordi jeg tror boka hadde blitt enda mer engasjerende og fått budskapet enda tydeligere fram. Tema er så viktig at jeg ønsker å vite hva forfatteren virkelig har opplevd, og hva hun har diktet - hva har hun utelatt, og hva er lagt til?

Jeg lurer på om forfatteren, som Vilde i boka, greide å bli frisk "bare" med støtte fra foreldre, søsken og kjæreste, eller fikk de også støtte fra helsevesenet?
Jeg skulle også ønske det hadde kommet tydeligere fram hvorfor jenter som mister mensen på grunn av underernæring skal bekymre seg. Det er ikke bare av hensynet til hvorvidt de kan bli mødre senere i livet. Hvis manglende menstruasjon skyldes lavt østrogennivå, er man i fare for å utvikle beinskjørhet. Det kan du lese mer om på Sunn idretts side:  "Er det OK å miste mensen når eg trener mye?"

Det jeg liker er at det ender godt. Mange romaner jeg har lest med tema spiseforstyrrelser er bare til å bli nedtrykt av. De kan gi grufullt god innsikt i hvordan det kjennes å være spiseforstyrret, men de gir ikke særlig til håp om at det er mulig å bli frisk. De sier kanskje heller ikke noe om metoder man kan benytte for å starte den lange veien tilbake til å ha et normalt forhold til mat. Helbredelse er ofte ikke tema i det hele tatt.

Så må jeg avslutte med å si at Vilde Bratland Hansen skriver godt. Det er fin flyt, det er lett å lese og jeg blir absolutt engasjert. Jeg ble faktisk såpass engasjert at jeg slukte boka i løpet av noen kvelder. Bokas scener fra håndballmiljøet er spennende og actionfylte, så enten du er interessert i håndball eller savner gode bøker med handling fra idrettsmiljø, eller har lyst til å leve deg inn i eller lære om spiseforstyrrelser, så er dette boka for deg. Jeg ser for meg at både voksne og ungdom kan være målgruppe.

søndag 22. oktober 2017

«Leo» av Bror Hagemann

Utgitt av Tiden 2017

17-årige Leo er ofte på besøk hos Yvonne. Han hjelper henne med datteren Janis, tar henne med ut for å leke om Yvonne er sliten, han kan gjøre andre ting for Yvonne også, om hun lar ham få lov. Yvonne er så pen, synes Leo, han står stadig utenfor hos henne, kikker inn gjennom vinduene, og ganske ofte går han inn til henne, og selv om hun ofte sier han skal holde seg unna, så blir han og hjelper til. Én gang har han fått ligge inntil henne da hun lå på senga og gråt. Det gir ham håp om noe mer.
Før har han fått gå med avisa, men det får han ikke nå lenger. Rodny dirigerer guttekoret, og han gir Leo lov til å hjelpe til med å dele ut noter og sånn. Men Rodny er ikke snill. Han gjør overgrep mot Leo på bakrommet, stikker til ham litt penger og sier han ikke skal si noe til noen, han må holde kjeft! Leo sier ingenting videre, for ingen vil vel tro ham uansett. Han vet jo litt om hva folk tenker om ham. Og hvordan de ser opp til den dyktige dirigenten.
Men så innser Leo at det er ikke bare ham Rodny er slem mot. Det er noe med enkelte av de små guttene i koret som får ham til å skjønne at det er ikke bare ham Rodny plager. Da vil han fortelle, men hvordan og til hvem?

Dette er en forholdsvis kort roman, men forfatteren forteller mye på de 139 sidene, og klarer i rikt monn både å engasjere og vekke følelser hos leseren. Jeg ble både opprørt og lei meg underveis i lesningen.

Det er Leo selv som forteller. Han er nok ikke veldig godt utrustet med finurlige tanker eller språk, men han vet og skjønner mye likevel, og er i utgangspunktet en snill og omsorgsfull fyr som dessverre opplever at ikke alle er like snille tilbake.
Boka er skrevet på en slags dialekt og noen ord er feilskrevet, men etter Leos beste evne, sikkert. Språket var litt tungt å lese i starten, men man kommer inn i det, og språket passer godt til Leos personlighet, slik jeg oppfatter den, derfor forstår jeg godt hvorfor forfatteren har valgt å skrive på denne måten.

mandag 16. oktober 2017

«Norske ødegårder : historien om stedene vi forlot» av Øystein Morten

Fotograf: Pål Hermansen

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2017

Forfatteren presenterer i boka noen utvalgte ødegårder i Norge. Når ingen bor på en gård lenger, er naturen snart i gang med å ta den tilbake; skogen eter seg innpå og sluker den dyrkede marka, hus ramler sammen, råtner og blir til jord.

Her får vi være med og kikke i de forlatte husene som står til nedfalls. Forfatteren har gjort research og vet ganske mye om hvem som bodde på gårdene og hvorfor de ble forlatt. Det er vemodige og fascinerende historier.
Fotografiene er stemningsfulle, godt komponert og står fint til teksten.

Dette er rett og slett en vemodig vakker praktbok for den historieinteresserte.

fredag 13. oktober 2017

«Kjærlighet» av Hanne Ørstavik

Utgitt av Oktober forlag, 1997

Denne romanen dekker en ettermiddag, en kveld og en natt i Vibeke og Jons liv. Vibeke er Jons mor, og de har nettopp flyttet til et lite sted nordpå. I tette vekslinger mellom Vibeke og Jon er det som vi er samtidig hos begge, helt tett på hvert av deres minutt og hver enkelt av deres opplevelser. Det er noe med mor og sønn. Selv om de har et rituale for hvordan de pleier å spise pølser - den siste pølsa deler de mellom seg og spiser uten tilbehør - virker det ikke som de er spesielt nære hverandre. Dette pølseritualet forteller kanskje aller mest at pølser er noe de pleier å spise ganske ofte.
Mens jeg leser blir jeg stadig mer urolig. Både Jon og Vibeke framstår avslappa og trygge, de liksom følger impulsene sine og så ser de hva som skjer. Men jeg blir urolig, for det går opp for meg at her ligger det noen hunder begravd, og her kan det gå skikkelig galt.

Tittelen Kjærlighet; hvorfor er den valgt? Det var ikke en tittel som pirret nysgjerrigheten, men etter å ha lest romanen blir jeg sittende å gruble over hva forfatteren tenkte da hun satte tittelen. Alle tørster etter kjærlighet og tilhørighet, også Vibeke og Jon. Samtidig bryr i alle fall ikke Vibeke seg om at kjærlighet forplikter, og at det finnes ulike typer kjærlighet der hun muligens er opptatt bare av den ene.

En ubehagelig, engasjerende, interessant og velskrevet roman; en sterk leseopplevelse.

«Himmelstormeren : en roman om Ellisif Wessel» av Cecilie Enger

Utgitt av Gyldendal 2007

Dette er en historisk-biografisk roman om Ellisif Wessel. Ellisif ble født i 1866 og vokste opp i Østre Gausdal. I 1886 ble hun gift med sin fetter, legen Andreas Wessel. Sammen flyttet de til Kirkenes, hvor han arbeidet som distriktslege.

Romanen skildrer det barske livet i nord; Ellisif ble noen ganger med på oppdrag, og fikk se hvordan folket levde i fattigdom og nød. Hun hadde et fotoapparat som hun ofte hadde med seg. I starten fotograferte hun mest landskap eller lagde vakre komposisjoner, men etter hvert brukte hun det også til å dokumentere hendelser og miljøer.
Hennes sosialistiske ideer ble stadig mer radikale og opprørske. Selv de hun kjempet for rettighetene til begynte å ta avstand fra henne på grunn av hennes "revolusjonære" holdninger. Hun må ha kjent seg ensom og misforstått, det er inntrykket jeg får fra å lese romanen. Hun og mannen mistet alle sine barn, kun ett barn opplevde å se dagens lys, men han vokste heller ikke opp. Dette har sikkert også bidratt til bitterhet, og hardhet i kampen for rettferdighet.

En interessant, velskrevet og engasjerende roman.

onsdag 11. oktober 2017

«Den gjenfødte morderen» av A.J. Kazinski

Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Utgitt av Gyldendal 2016

Niels som til vanlig arbeider som gisselforhandler i København-politiet, legges undercover inn på psykiatrisk sykehus. Dette for å oppklare mordet på en av legene på sykehuset. Samtidig vikles Niels' kone Hannah inn i det samme mysteriet, som har sammenheng med ting som skjedde i London i 1939, samt på Sokrates' tid. Begge vikles så ettertrykkelig inn i det, at det kan stå om liv...

Denne romanen var spennende et langt stykke. Men jeg synes oppklaringen ble i særeste laget, selv for meg som synes reinkarnasjon er spennende å fantasere rundt, og kanskje tro et lite grann på.
Hvis du ikke har sans for paranormale fenomen, vil du kanskje ikke like denne romanen overhodet.

S. 402 er det en referanse til Tolkiens univers som enten automatisk retteprogram har sabotert, eller oversetter/forlag ikke har skjønt. Det står nemlig: «Dette var Hobbysyssel, alt det Tolkien hadde skrevet om, paradiset hvor de lykkeligeste småfolkene vandret omkring.»
Det riktige skal selvfølgelig være Hobsyssel.

mandag 2. oktober 2017

«Premien for alt» av Ingvild Holvik

Gjeven ut av Samlaget 2017

Mali er 79 og bur heime på same garden ho flytte til den gongen ho gifta seg med Per. Per er no død for lengst, og no skrantar helsa hennar, så ho skal - noko motviljug - bu ei periode på sjukeheimen medan ho rekonvalesentar og trenar seg opp. Det er ikkje stort å sysle med på sjukeheimen, så ho får god tid til å tenkje attende på livet ho har levd. Ho minnest mor, som ikkje var noko kjærleg, som ein kan undrast på kanskje fekk Mali som ei erstatning for den fyrste jenta deira som døydde berre to år gamal. Mali tenkjer og på tvillingane ho mista i spontanabort, og Thomas som ho til slutt fekk då ho var godt oppe i åra. Kor fin og søt han var, kor høgt ho alltid har elska han, men kor vanskeleg det likevel kan vera å vera ei kjærleg og støttande mor.

Denne romanen var litt vanskeleg å koma inn i, då forfattaren vel å stige rakt inn i Mali sitt liv der ho akkurat no står, byrjar å fortelje om folk og omgjevnader utan å presentere dei - som om ho ikkje har tanke for at me som les treng ei slags innføring i Mali og kvardagen hennar. Kjensla eg fekk minner litt om kjensla du kan få når du sit i eit lag, og to-tre stykke byrjar prate om nokre dei kjenner, men som du aldri har høyrt om. Interessante observasjonar og tankar ofte, men ikkje heilt det likevel, når du ikkje anar kven dei pratar om. Forfattaren kunne vald å gå litt saktare fram, og introdusert personar ein eller få om gongen, slik at lesaren lettare fekk henge med.
Mykje plass blir og vigd til soga om spesialskulen på Lægerøya, og syskenbarnet Johan, som budde på øya, prøvde å rømme derifrå og omkom i forsøket. Spanande og opprørande historie, som dessutan er inspirert av ein institusjon som faktisk har eksistert, men eg tykkjer dette kunne vore stoff til to ganske ulike romanar, i staden for på ein måte å bli to halve romaner i eitt, der samanhangen mellom dei to halvdelane kjennest noko påtvunge.

Men eg leste heile boka til endes, og med interesse. Dette er godt skrive, og korleis det kjennest å vera gamal og ikkje ha all verda å sjå fram til, får forfattaren fint fram.