lørdag 7. desember 2019

«Vi var en gang» av Monika Steinholm

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2019

Sofie og Saga er naboer; de bor så tett at de kan vinke til hverandre gjennom vinduet på rommet.
Men de holder ikke på med sånt nå om dagen; én gang var de veldig nære venninner og hang sammen støtt. Men nå er de ikke venner lenger, snarere kan det virke som de er fiender. Hvorfor det? Hva var det som hendte mellom dem som gjorde at de ble så til de grader splittet? Og er det mulig å finne tilbake til hverandre, til det gode samholdet de en gang hadde?

Dette er en engasjerende historie om vennskap, forelskelse, vanskelige familieforhold og om det vanskelige med å framstå som ærlige og være seg selv når man er ung og usikker, og derfor opptatt av hva andre tenker og synes om en.
Kanskje tar også denne ungdomsromanen opp litt for mange alvorlige/store tema samtidig; jeg skulle ønske forfatteren/forlaget kunne stole på at ett eller kanskje to hovedtema var nok. For selv om en roman er en bredt anlagt fortelling, er ikke ungdomsromaner vanligvis så lange (denne romanen er 238 sider), slik at tema står i fare for å bli overfladisk behandlet når det er for mye som skal fortelles på forholdsvis liten plass.
Men boka er fin, passer nok best for jenter og kan anbefales til ungdom fra 13 år og oppover. Sofie og Saga går siste året på videregående, men framstår kanskje som om de hadde vært litt yngre?

søndag 1. desember 2019

«Buffy By er talentfull : en selvbiografi» av Ingeborg Arvola

Illustrert av Nora Brech
Utgitt av Cappelen Damm 2019

Buffy By er 11 år. Hun bor med mora Lillie og broren Bobby. Buffy er temmelig klønete i ballspill, men når hun får mulighet til å være med på slalåmtrening i vinterferien, helt gratis, finner hun ut at hun er et talent når det gjelder slalåm! Bare litt dumt at slalåm er verdens tredje dyreste sport, for Buffy, mora og broren er veldig fattige. Hvordan i all verden skal hun få mulighet til å være med på trening på Hafjell i påskeferien, noe hun har ekstremt lyst til, men som vil koste henne 5 tusen kroner?

Det er Buffy selv som forteller i denne barneboka; elevene i klassen har nemlig fått i oppgave å skrive sine egne selvbiografier, og boka er på en måte resultatet av Buffys slit for å få sammen noe læreren vil godkjenne. Det står i alle fall i boka at Buffy sliter, men når vi leser det hun har skrevet, virker det som skriving kanskje er enda et talent hos Buffy, for dette er lettlest, morsomt og med godt driv.

Jeg synes det er fint at boka tar opp temaet fattigdom; det gir boka dybde og alvor. For mange lesere vil pengemangel være temmelig fjernt, mens andre kanskje vil kjenne seg igjen; uansett er det tankevekkende å se hvordan fattige barn må velge bort sosiale aktiviteter, fordi de ikke har penger til utstyr, ikke har noen til å kjøre seg på treningen og heller ikke råd til bussbillett. Eller mangelen på penger gjør at de ikke kan gå i bursdag, fordi de ikke har råd til gave.

Den humoristiske tonen ødelegger kanskje litt for at leseren virkelig kjenner alvoret i Buffys situasjon, men det gjør boka lett å lese, og lett å like.


søndag 24. november 2019

«Purriot og den hodeløse kvinnen» av Bjørn F. Rørvik og Ragnar Aalbu

Utgitt av Cappelen Damm 2019

En sen vårkveld er Purriot og Paprika på tur ved Hurlumvannet for å høre fuglesang. De hører andre lyder også, blant annet et fælslig skrik og et digert plask. Da de undersøker nærmere, finner de en hodeløs kvinnekropp i vannet. Saken viser seg å være litt mindre grotesk enn man i utgangspunktet kunne tro, men ikke mindre må mesterdetektiven Purriot virkelig stå på for å finne svaret på gåten...

Dette er den sjette boka om Purriot. Engasjerende og humoristisk krim for barn.

lørdag 23. november 2019

«Delt omsorg» av Helga Feiring

Utgitt av Aschehoug 2019

Samboerparet Eskil og Norunn har datteren Astrid sammen. Astrid er tre år, snart er Norunn ferdig med masteroppgaven og da vil endelig alt være på plass. Men mens Norunn er i innspurten på masteren vil plutselig ikke Eskil være sammen med henne mer. Han flytter ut, og de skal dele omsorgen for Astrid. Dette blir en ny og krevende tilværelse for Norunn; det er vanskelig å konsentrere seg om masteroppgaven, det er så mye å tenke på, som økonomiske bekymringer og hvorfor er ikke Eskil glad i henne lenger? Hun savner Astrid når hun er hos Eskil, men de ukene Astrid er hos henne, blir ofte ikke så bra som hun ønsker; Astrid er i krevende trassalder og Norunn klarer ikke helt håndtere henne, uansett krever Astrid oppmerksomhet alle timer hun er våken og det blir lite tid til seg selv eller masteroppgaven.

Romanen er forfatterens debut, og jeg synes det er en veldig god debut. Forfatterstemmen er sikker og trygg, får godt fram hvor sårbar Norunn er, hvor forundret og trist hun er over denne uønskede vendingen i livet.

søndag 17. november 2019

«Norske utedoer» av Thor Gotaas, Roar Vingelsgaard

Utgitt av Gyldendal 2019

Alle må på do, til og med geistlige og kongelige. Hvordan har de ulike doene sett ut, de for vanlige folk, og de for de litt finere folkene? Hvordan har man opp gjennom historien gjort fra seg, hvordan har man tørket seg bak, hvem har tatt hånd om dritten etterpå, og hvor har den blitt av etter at den i nattens skjul ble kjørt bort av mørkemannen?
Har du lurt på alt dette, så er dette boka for deg. Her er mye interessant kulturhistorie, fine bilder og artige småstubber knyttet til det som mange fortsatt synes kan være vanskelig å prate om, selv om vi vet at absolutt alle må «tre av på naturens vegne».

Boka er forsøkt ordnet i temaer og kronologi, men det virker ikke helt enkelt å få sortert alle elementene. Det beste er nok å lese boka fra perm til perm.

lørdag 16. november 2019

«Kamel uten filter» av Anita Krohn Traaseth

Utgitt av Aschehoug 2019

Hilde Skjæret (eller Feilskjæret, som Riksavisen kaller henne, etter at hun måtte gå av som kommunaldirektør i Oslo kommune etter bare ti måneder) er langt nede etter å ha mistet jobben. Hva skjedde egentlig; hvordan kunne det som virket så lovende, ende sånn? Hun var jo headhuntet for å effektivisere og hadde bakgrunnen som skulle til?
Som en del av sluttpakken får hun delta på masterprogrammet Makt & Verdighet ved Universitetet. Hun sniker seg inn akkurat idet forelesningen starter og formelig kryper sammen på bakerste rad, håper ingen legger merke til henne. Et stykke foran henne i auditoriet gjenkjenner hun Brage O. Jensen, gravejournalisten i Riksavisen - ham vil hun i alle fall ikke møte!
Brage på sin side, er heller ikke så kjepphøy for tiden, for han har også mistet jobben. Det han trodde skulle innbringe en tredje gullgraverpris for glimrende journalistikk, endte i stedet med at han måtte gå på dagen...

Du bør kan hende være interessert i ledelse for å like denne romanen, eller synes det er interessant å fundere på dette med makt og intriger i arbeidslivet.
Hovedhandlingen i romanen foregår på en og samme dag; den første dagen Hilde og Brage er på masterprogrammet. Men det er mange tilbakeblikk på hva som har hendt i tiden før de havnet her.

Språklig flyter dette stort sett greit, men romanen hadde ikke hatt vondt av en siste grundig korrektur. Så hadde man luket ut de litt klønete formuleringene som på s 76: "... til og med han hadde ikke gjort den øvelsen".
Jeg mener det ville vært bedre med ".. ikke engang han hadde gjort..."

Jeg lurte lenge på hva som egentlig mentes med dette side 77: "Det var ikke mulig at bena deres ikke ville komme i kontakt med hverandre under det lille bordet." Jeg synes det var litt kronglete formulert, hva med "Under det lille bordet var bena deres helt nødt til å komme i kontakt."

Dette er Traaseths skjønnlitterære debut, og jeg synes det er en god debut.


fredag 15. november 2019

«Dei sju dørene» av Agnes Ravatn

Gjeven ut av Samlaget 2019

Nina er litteraturvitar, mannen hennar er helsebyråd, og den vaksne dottera er lækjar og ventar no sitt andre barn.
Nina har sagt ja til å stille i ein debatt uten å ha fått førebu seg, og kjem der til å hevde at litteraturvitarar burde jobbe i politiet. For litteraturvitarar kan tolke tekstar og dei har innlevingsevne; viktige eigenskaper for å kunne løyse saker, meiner ho.
Så blir leigebuaren deira plutseleg sporlaust borte, og Nina får dermed høve til å finne ut om litteraturvitenskap kan vera god bakgrunn for etterforsking. For kva i all verda kan det vere som har skjedd med Mari, einsleg mor og talentfull musikar? Det vil Nina finne ut!

Dette er lettlest, fengande og spennande lesnad. Eg greidde eit stykke ut i boka å gjette samanhengen, men likevel skriv forfattaren slik at det kjennes som å ha ei nerve i klem heile vegen medan eg les.
Eg likar bøker som er spennande utan å vera fylde med vald og blod, og dette er ei slik bok.

onsdag 13. november 2019

«Draumar betyr ingenting» av Ane Barmen

Gjeven ut av Gyldendal 2019

Louise er heime på sommarferie. Elles held ho til i Ålesund, der ho går på vidaregåande skule. Det vart nødvendig for henne å flytte heimanifrå, då kjærasten Tormod døydde i ei ulukke. No er det over eitt år sidan det skjedde, men det er framleis vanskeleg for Louise å koma seg vidare i livet utan han. Men denne sommaren kan kanskje gjera at ho kjem seg i alle fall eit steg vidare?

Eg likte denne boka; det er godt skrive om sorg, vennskap og kjærleik. For moden ungdom.

«Terapeuten» av Helene Flood

Utgitt av Aschehoug 2019

Sara er psykolog og tar imot pasienter i hjemmekontoret over garasjen. Samboer Sigurd er arkitekt. De har overtatt huset som Sigurds bestefar bodde i - en stor villa på Nordstrand i Oslo, som de har satt i gang oppussingen av for å få til et virkelig bra hus. Men oppussingen hangler, da Sigurd har mer litt vel mye å gjøre på jobben.
Så en morgen stikker Sigurd av gårde tidlig - han skal på hyttetur til Norefjell med to kamerater. Litt senere på formiddagen mottar Sara en talebeskjed på mobilen, der Sigurd sier at nå er han framme på hytta, og lydene hun hører i bakgrunnen skal visstnok være fra den ene kameraten som holder på med veden.
Det viser seg etter hvert at Sigurd aldri kom til hytta på Norefjell; kameratene ringer Sara for å høre om hun vet hvor han kan ha blitt av.
Senere blir Sigurd funnet et helt annet sted, skutt og drept. Samtidig som politiet etterforsker, forsøker Sara å nøste og finne ut hva som kan ha skjedd. Gjennom tilbakeblikk på tiden hun og Sigurd har hatt sammen, kommer det fram at ikke alt var idyll mellom de to...

Denne romanen er et fenomen, i den forstand at boka var solgt til en rekke land før den i det hele tatt var utgitt i Norge. Og Helene Flood er debutant. Noe slikt skulle ikke vært mulig? Forventningene blir i alle fall skrudd i været, og jeg synes boka var spennende et godt stykke på vei. Men da det var igjen omtrent en femtedel av romanen, falt den helt sammen for min del. Derfra bare skummet jeg fram til slutten, for nerven var kuttet, all spenningen flatet ut, resten ble bare kjedelig transport.
Jeg kunne nok tenkt meg historien løst på en annen og mye mer spennende og sannsynlig måte.

mandag 4. november 2019

«Fake» av Mina Lystad

Utgitt av Aschehoug 2019

Vi møter igjen Marie fra Nørd (2018). Hun går nå i niende og er med i redaksjonen for skoleavisa. Den ligger på nett og det er kjempeviktig å få likerklikk på artiklene de legger ut.
Marie får i oppdrag å intervjue Tarjei i tiende, i artikkelserien Marie jobber med, som handler om hva elevene skal begynne med etter tiende. Mange mener at Tarjei er skolens kjekkeste gutt, men Marie synes han virker litt bisk og streng, og gruer seg innmari til intervjuet. Men han viser seg å være veldig hyggelig når hun kommer innpå ham.
Magga er redaktør for skoleavisa og presser på for å få inn artikler, overskrifter og vinklinger som gir flere lesere. Marie synes Magga driver det litt langt enkelte ganger, men bli jo med på det Magga foreslår; hun håper nemlig Magga vil bidra til at Marie kan overta som redaktør når Magga slutter. Men så går til slutt sensasjonsjournalistikken ut over Marie selv, og da kjennes det absolutt ikke greit lenger...

Jeg synes dette var spennende og romantisk. Kanskje ikke helt realistisk at Magga får kjøre på som hun vil i skoleavisa, men det er forklart med at læreren som hadde ansvar for å følge opp, har vært ute i permisjon.

Antakelig mest for jentene, fra ca 11-12 år og oppover, men siden Marie går i niende nå, begynner dette for alvor å bikke mot å være en ungdomsroman; jeg ser at jeg syntes det for Nørd også.

«På omveien hjem» av Vilde Kamfjord

Illustrert av Rune Markhus
Utgitt av Gyldendal 2019

Ei jente og ei kvinne blir sittende ved siden av hverandre på toget til Lillehammer. Jenta heter Vinde og kvinna heter Britt. De samtaler hele veien og blir litt kjent med hverandre; samtidig som vi som leser blir kjent med dem. Og vi får vite hvorfor Vinde har en sammentullet bunad i sekken, og hva hun skal i Lillehammer.

Teksten i boka består av en eneste lang dialog; layouten får meg til å tenke på en samtale i messenger, der meldingene jeg sender har én farge, og de jeg mottar fra samtalepartneren har en annen.
Det går greit å følge med på hvem som sier hva; det er bare en av boblene på side 26 som har feil farge, som forvirret litt.
Siden det bare er replikker, som i et skuespill, kan noen lesere kanskje ha problemer med å se for seg handlingen, mens andre lesere kan synes det gjør historien lett å lese eller følge med på, nettopp fordi det ikke er noen digresjoner om hvordan personene ser ut, eller hvordan det ser ut der de sitter, eller på stedene de snakker om. Gjennom illustrasjonene får man noen miljø- og personbeskrivelser; det gir noen knagger og mer liv til historien.

En historie som er sterk og rørende. For barn fra 6-7 år og oppover.

«I hodet, i hagen, med hagle» av Runar Holiløkk-Tjelta

Utgitt av Gloria forlag 2019

Kjetil er 40 år, firebarnsfar, og ansatt på NAV. Da han ble far, valgte han bort interessene sine, for å gå inn i farsrollen med fulle segl. Nå har det gått en del år, og han er sliten av familie, jobb og oppussing. Aller helst vil han sitte for seg selv og se TV.
Kanskje ikke så overraskende at kona blir misfornøyd og krever skilsmisse? Men da begynner det for alvor å gå skikkelig skeis.

Tittelen på romanen skriver seg fra det som ble Kjetils fars skjebne; han tok livet av seg ved å skyte seg i hodet, i hagen, med hagle. Hensynsfullt nok ringte faren til politiet og ba dem se etter en mann som hadde tatt livet av seg, i hagen på sin adresse. Dette for at noen i familien skulle slippe å finne ham. Men det valget faren gjorde har selvfølgelig uansett preget Kjetil. Såpass mye at når det begynner å gå skeis i Kjetils liv, går tankene i retning av å gjøre noe av det samme som faren gjorde.

På vaskeseddelen på boka står det "En feelgood-roman om selvmord, samlivsbrudd, pengeproblemer og farsrolle." Jeg må si at romanen aldeles ikke ga meg noen godfølelse, men det kan være andre får lesningen til å peke i mer positiv retning?
Romanen er lettlest og om alvorlige tema. Kanskje en roman å velge for de som ikke pleier å lese bøker?

lørdag 2. november 2019

«Full spredning : en legeroman» av Nina Lykke

Utgitt av Oktober 2019

Elin bor på legekontoret sitt etter at ektemannen - også han lege - har tatt henne i å være utro, og kastet henne på dør. Et helt år har hun stått i med gamlekjæresten Bjørn. Hvordan kunne dette egentlig skje? Hun hadde det jo bra med Aksel, savnet da ikke noe?
Livet fortsetter, selv etter dette mentale jordskjelvet. Dagene går, pasientene kommer i en evig strøm med alle sine plager. Imens hun jobber og forsøker å ikke si alt hun tenker til pasientene om deres tåpeligheter, småprater hun med plastskjelettet Tore som står i hjørnet på kontoret, og prøver å finne ut hvordan i all verden det kunne ende slik; hvordan havnet hun i dette uføret?

Dette er underholdende i et språk som flyter lett, men temaene er alvorlige nok. Elin analyserer og kritiserer ikke bare seg selv og sitt liv, men også det norske samfunnet og alt som er uheldig og feil ved det. Som allmennlege har hun - mener hun selv - svært god kjennskap til understrømmene i samfunnet.
Jeg leste boka i et par strekk; ville skynde meg siden ventelista på biblioteket er lang. Med så intens lesing kjente jeg at Elins fortellerstemme ble noe monoton høyrøstet, men hadde jeg porsjonert lesingen over flere dager, hadde jeg kanskje ikke tenkt over det. For fortellerstemmen passer; så oppgitt og frustrert er hun bare.

Begrepet "legeroman" er normalt brukt om søte romanser mellom leger og sykepleiere i sykehusmiljø; det er ikke noe slikt du får her, altså.

fredag 1. november 2019

«Aldri, aldri, aldri» av Linn Strømsborg

Utgitt av Flamme forlag 2019

Den kvinnelige hovedpersonen er 35 år. Hun har aldri hatt lyst på egne barn, og er ganske sikker på at hun aldri kommer til å få lyst på det heller. Dette gjør at kjærester har forlatt henne; for de har alle fått lyst på egne barn etter hvert. Sannsynligvis har de tenkt at hun kommer til å endre syn på det med barn, derfor blir de sammen med henne, og blir værende sammen med henne ganske lenge. Men til slutt forsvinner de, da savnet av barn blir for stort, og de innser at hun aldri kommer til å endre mening.

Denne romanen vil kanskje først og fremst interessere unge voksne som er i en livssituasjon som tilsier at de nå kan eller bør få egne barn, hvis de vil ha. Etter hvert blir det jo for sent. Romanen tar opp de ulike grunnene til at folk velger å få barn, og grunner for hvorfor man skulle velge å ikke få det. Hovedpersonen opplever at det er liten aksept for å være "så egoistisk" at man velger å ikke få barn. Og det virker som det er greit å legge press på folk, spørre og grave om hvorvidt et par har tenkt å få barn, og når de i så fall har tenkt å sette i gang. Jeg har tenkt på dette før, og romanen får meg til å tenke på det igjen, at folk ofte spør og graver om for mye; ting som oppleves som privat, valg man burde slippe å forsvare overfor (sikkert velmenende) slektninger og venner.

Å velge å få barn er et stort og skummelt valg for mange, mens andre synes det er helt selvsagt at man skal ha barn, og tenker ikke særlig over at det finnes et annet alternativt, nemlig at man kan velge å la være.
Jeg synes romanen er tankevekkende. Og den er velskrevet. Jeg har før lest Du dør ikke av samme forfatter, og jeg kommer til å følge med på hva hun kommer med videre i karrieren.

søndag 27. oktober 2019

«Formildende omstendigheter» av Chris Tvedt

Utgitt av Gyldendal 2019

Forsvarsadvokat Mikael Brenne er tilbake. I årets roman skal han forsvare Nina Sunde som har drept ektemannen. I nødverge, hevder forsvaret. Brenne er sikker på å vinne saken, men under rettssakens gang kommer det fram at Nina har løyet og saken ser ikke lenger så enkel ut. Nina har en forklaring på løgnen sin, som dessverre ikke virker særlig plausibel, men heller for usannsynlig til at noen tror på henne. Brenne bestemmer seg likevel for å undersøke om det kan være noe sant i historien hennes, og etter hvert avdekkes uhyrlige forbrytelser...

Jeg har lest alle romanene med Mikael Brenne i hovedrollen, og årets er den åttende i rekken, etter hva jeg regner meg fram til. Jeg liker Tvedts "advokatkrim", det er tydelig at han kjenner miljøet og vet hva han skriver om; spesielt scenene i rettssalen synes jeg er interessante.
Man kan innvende at årets roman tar en litt usannsynlig vending, men spennende er det i alle fall. Og jeg ble overrasket, det er også sånt man setter pris på med en kriminalroman, dette at man ikke umiddelbart gjetter sammenhengen.

I hovedsak er det Mikael Brenne selv som forteller i romanen, men det er enkelte kapitler der Brenne ikke selv er til stede, der en usynlig og allvitende forteller har ordet.
Lettlest og underholdende krim, som også har noe til de som liker å lese om privatlivet til helten.

«Lavterskeltilbud» av Jens M. Johansson

Utgitt av Tiden forlag 2019

Forfatter Adam Berg er 46 år. Han har holdt det gående som forfatter en del år, men etter noen bokutgivelser av synkende (?) kvalitet, i alle fall stadig mer lunkne anmeldelser, begynner han å tenke at ikke alt går like bra lenger. Det irriterer ham at andre forfattere er mer i vinden enn ham, og at kona har vært utro gjør ham skikkelig forbanna.
Men så klarer han i alle fall å forfatte en veldig god søknad, og i kamp med mange andre forfattere blir nettopp han plukket ut som mottaker av et stipend på 700.000 kr. Men da må selvfølgelig romanen i prosjektbeskrivelsen skapes! Målet er å gi stemme til "De andre", noen som ikke har stemme selv, og de han tenker på er arbeiderne. Som ledd i researchen får han jobb i kassa på KIWI, bedriver det som kalles deltakende observasjon. Han sier ingenting om at han egentlig er forfatter, men går inn som en likeverdig i gjengen, og kjenner at han finner seg til rette og trives.
Men hva hvis noen oppdager at han er en annen enn han gir seg ut for å være?
Og hvem er egentlig dagens arbeiderklasse? Er det tilfelle at de ikke har noen stemme? Og om de skulle mangle stemme; ville de ønske at en fra akademia eller kultureliten skal være stemme for dem?

Jeg fant boka lettlest og underholdende, samtidig som den tar opp alvorlige tema som klasseskille og klassetilhørighet, og kan få oss til å tenke over hvilke grupper av befolkningen som i dag er dårligst stilt og kan trenge et løft.


søndag 20. oktober 2019

«Noe å leve for» av Richard Roper

Oversatt av Anlaug Lia
Utgitt av Vigmostad Bjørke 2019

Andrew er på jobbintervju, da han i et distrahert øyeblikk kommer i skade for å si at han har kone og to barn, noe han vitterlig ikke har. Men pytt. Han regner ikke med å få jobben, så det går vel greit. Overraskelsen er stor da han litt senere blir oppringt og får beskjed om at jobben er hans om han vil ha den; løgnen som glapp ut av ham på intervjuet blir dermed noe han må leve med, siden å fortelle sannheten forekommer ham komplett umulig.
Andrews arbeidshverdag er ikke helt A4; han jobber i etaten i kommunen som tar hånd om begravelsen til mennesker som ikke har familie eller andre etterlatte som kan ordne opp. Han går gjennom avdødes hjem for å lete etter spor av familie det er mulig å kontakte, eller for å finne penger som kan dekke utgiftene til begravelsen. Og selv om det ikke står i stillingsbeskrivelsen, velger Andrew også å gå i begravelsen til disse menneskene, for at det i alle fall skal være ett vennlig menneske der til å ta avskjed.
Selv om jobben er spesiell, og kan være illeluktende iblant (når liket har ligget lenge i leiligheten før den ble oppdaget), trives Andrew. Og han sjonglerer løgnen om kona og barna ganske greit. Men det blir plutselig fryktelig vanskelig når sjefen beslutter at kollegene skal invitere hverandre hjem til middag på fritiden for å bli bedre kjent. Og en annen ting: Overfor den sist ansatte Peggy kunne Andrew etter hvert godt tenke seg å framstå som sitt sanne jeg...

Dette var sjarmerende og underholdende. Det handler mye om ensomhet, kompliserte familieforhold, sorg og savn, men behandlet med humor og varme.

Jeg synes ikke oversettelsen flyter helt godt; enkelte uttrykk blir for direkte oversatt. En ekstra runde med språkvask for å få dette til å gli, hadde vært fint.
Et eksempel: s 301 står det: "Visste at hun ikke ville komme mer enn et skritt unna før han dro henne tilbake til ham igjen."
For det første skulle det stått "til seg", ikke "til ham", men setningen kunne vært såpass enkel som: "Visste at hun ikke ville komme mer enn ett skritt unna før han dro henne tilbake." Det er mange slike eksempler på at setningene kunne bli bedre rytmisk, ikke så omstendelige. Det ville ha bedret lesbarheten og flyten.
Jeg finner også eksempel på at feil preposisjoner er brukt, slik at meningen blir feil. Eks s 101:
"Andrew skulle dra på universitetet - Bristol Polytechnics - for å studere filosofi i september, men han avsto fra å passe på henne."
Jeg tror det skulle vært motsatt, noe sånt som: "Andrew skulle ha dratt på universitet...., men avsto for å passe på henne."
Og på s. 103: "Hva med jenter? Har du fått deg nye dame ennå? Nei, du har det vel for travelt med å være på sjekker'n, tipper jeg."
Skulle det ikke ha stått: "... for travelt til å være på sjekker'n"?

s 282 dukker det opp en autografi. Siden det er snakk om en bok, lurer jeg på om det ikke skal være en selvbiografi? (Autobiography på engelsk)

Men alt i alt en hyggelig leseopplevelse. Likte du "Eleanor Oliphant har det helt fint" kan også denne være noe for deg.


«Storebjørn» av Odd Harald Hauge

Utgitt av Kagge forlag 2019

Vi møter igjen den berømte eventyreren Martin Moltzau fra Everest (2016). Nå arbeider han som guide på Svalbard. Han har påtatt seg oppdraget å guide en kjernefamilie fra USA, hvis høyeste ønske er å se Pyramiden, en forlatt russisk gruveby. Arbeidsoppdraget som Moltzau regner med skal være "a piece of cake", utvikler seg i stedet til et mareritt...

Jeg valgte å lese boka fordi jeg liker romaner fra polare miljø, og jeg likte godt Everest. Årets roman var spennende et godt stykke på vei, men jeg synes slutten virker litt sammenrasket og ikke helt troverdig. Men ikke verre enn mye annet man leser i spenningssjangeren, så jeg kan godt anbefale Hauges bøker til de som ønsker noe lettlest og underholdende.

fredag 4. oktober 2019

«Under polarstjernen» av Stef Penney

Oversatt av Guro Dimmen
Utgitt av Bazar forlag 2019

I 1883 er Flora 12 år, og dette året passerer hun polarsirkelen for første gang. Her er hun med faren, som er kaptein på ei skute som driver med hvalfangst ved Grønland. Etter dette er hun solgt; hun har rett og slett utviklet en livslang kjærlighet for Arktis. Hun får bli med faren flere ganger, men da hun begynner å bli mer kvinne enn jente, må hun bli igjen hjemme når faren reiser; det er bare mannfolk i besetningen ombord, og få muligheter til privatliv, så han ser ingen annen utvei.
Men Flora klarer etter hvert å finne en løsning. Hun utdanner seg til meteorolog, gifter seg, og gjennom dette giftemålet får hun mulighet til å finansiere og lede en egen britisk vitenskapelig ekspedisjon. Og det er på Grønland i 1892 hun første gang møter Jakob, som er med på en konkurrerende amerikansk ekspedisjon. De har begge følelsen av å møte noe forutbestemt i hverandre, og neste gang de møtes, slår kjærligheten ut i full blomst...

Romanen har en rammefortelling; da er vi i 1948. Flora med flere skal være med på en flyreise til Nordpolen, og en journalist begynner å spørre henne - Snødronningen - ut om hva som egentlig skjedde mellom henne og Jakob den gangen. Det viser seg at journalisten er i slekt med Jakob, og sitter med noe kunnskap som han ønsker at hun skal supplere.
Romanen veksler således mellom 1948, og årene 1883-1927, og vi blir godt kjent med både Jakob og Flora hver på sin kant (Amerika og England), før de møtes til felles opplevelser.

Romanen er omfangsrik (ca 600 s) og bredt anlagt, med stort persongalleri. Rett og slett mye å bite over og holde styr på, både for den som skrev og den som etterpå leser.
Jeg valgte å lese romanen fordi jeg er interessert i polarlitteratur, og jeg sier ikke nei takk til litt romantikk, heller. Tidvis ble jeg ganske engasjert, både i kjærlighetshistorien, miljøskildringene, tidsbildet og i de "polare handlingene", men som helhet synes jeg boka biter over for mye; jeg mister oversikten og de ulike delene spriker hit og dit.
Heller ikke synes jeg de to hovedingrediensene kjærlighet/polarekspedisjoner passer helt godt sammen. Kjærlighetsscenene er dampende erotiske; det var litt overraskende i en historisk roman, selv om jeg selvfølgelig går med på at datidens elskende kunne være akkurat like oppfinnsomme som dagens.
Selv om jeg ble engasjert, var det også partier i romanen jeg skummet gjennom, da jeg syntes det ble for detaljert på en kjedelig måte. Skildringene av ekspedisjonene og farene i nord, kunne jeg derimot tenkt meg mer inngående skildret, slik at det ikke blir bare kulisser og staffasje, men et troverdig miljø for handlingene som finner sted.

Språklig synes jeg det for det meste glir godt, men jeg stusser av og til over tunge måter å si ting på, eller merkelige uttrykk, som jeg mistenker er for direkte oversatt fra engelsk. Som eksempel når det på s 99 nevnes "pliktoppfyllenhet" - på norsk ville det fungert bedre med "pliktfølelse".
S. 372 dukker det opp en "strimmel fastland", der jeg kunne foreslått å bruke strime eller stripe. Og s 519 har vi en "skyinnskrenket dag".
Men det er altså en veldig stor og ordrik tekst, så jeg har forståelse for at man ikke har greid å finne absolutt alle svakheter i språkvasken/korrekturen.

Alt i alt hygget jeg meg med denne boka, og kan anbefale den til de som liker historiske romaner, og de som kan like miksen av polartema og kjærlighet. (Er du kun interessert i kjærlighetshistorier, vil mye her kjede deg. Og er du interessert i polarlitteratur, og bare det, vil kanskje kjærlighetshistorien bli for klissete for deg.)

Så vidt jeg kan skjønne, bygger ikke romanen på noen virkelige personer eller hendelser, men det er tydelig at forfatteren har gjort mye research, kanskje særlig om inuittenes levevis, språk og kultur.

søndag 22. september 2019

«Ingen tid å miste» av Tore Renberg

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Romanen starter i 1998. Da er Edel 84 år, og datteren Tove er 57. Edels ektemann, Toves far, er nettopp død. De to har bestemt at de fra nå av skal ha onsdagene sammen, og vi som leser får være med "som fluer på veggen" noen utvalgte onsdager.

Renberg skriver i etterordet at romanen er inspirert av hans egen mor og mormor, av deres onsdagsmøter som startet etter at morfaren døde. Renberg skriver at dette arrangementet, som lenge bare var noe privat i deres familie, en dag sto tydelig for ham og "ba om å få bli litteratur". Han presiserer at de to kvinnene i romanen likevel IKKE er hans mor og mormors personligheter.

Romanens kapitler er rammet inn av et forteller-vi som styrer blikket, forklarer, undrer og stiller seg spørsmål, og litt formanende og insisterende oppfatter jeg også denne stemmen. Kapitlene avsluttes med variasjoner over dette temaet: "Vi ber om lite, bare litt konsentrasjon, om ikke for annet enn at disse dagene fantes og ikke gjør det lenger, bare her."
Denne formen for innramming var ikke noe jeg likte; spesielt i starten var det forvirrende, og jeg ønsker ikke forklaringer eller formaninger om hvordan romanen skal eller kan leses og forstås. Jeg synes rett og slett stemmen forstyrrer meg i lesingen.

Språket oppleves noe pratsomt med gjentakelser og understrekninger. Jeg forstår at det er mormors stemme som trenger gjennom, og hun var helt tydelig et fargerikt og interessant menneske. Likevel blir dette til tider tungt og flyten blir ikke helt på topp.

Det jeg synes er bra med romanen, er at den fokuserer på - riktignok med bare noen biter som ikke fullt ut viser det hele bildet - de siste årene av et menneskes liv; det er ikke så mange romaner som gjør det. Jeg tenker vi godt kan forsøke å sette oss inn i hvordan det kjennes når alderen begynner å kreve sitt, som det heter.

mandag 16. september 2019

«Voksne mennesker» av Marie Aubert

Utgitt av Oktober forlag 2019

Det er sommer. Ida (40 år, arkitekt, barnløs) drar på familiehytta med lillesøster Marthe, hennes samboer Kristoffer og hans datter Olea, som han har fra et annet forhold. Det viser seg at Marthe "endelig" er blitt gravid. Da veldig mye blir dreiende seg om Marthe og hvordan hun har det, begynner Ida å få det vondt. For det er fryktelig irriterende med denne lillesøsteren som har alt, men likevel ikke ser ut til å være spesielt tilfreds, enda hun altså har kjæreste, bonusbarn, og snart skal hun attpåtil bli mamma. Og som ikke det er nok: på toppen av alt virker det som om hytta er i ferd med å bli mest hennes også...

En engasjerende roman om søskensjalusi, om å leve med de valgene man har gjort og gjøre det beste med kortene man har fått tildelt. Vist gjennom en person som IKKE klarer dette, men som er misunnelig på det andre har oppnådd og misfornøyd med egen livssituasjon.

Jeg opplevde romanen som engasjerende, men ganske vond å lese. Ida er ikke en person man får lyst til å heie på; hun virker litt for selvsentrert, umoden og skjødesløs til at jeg virkelig kan like henne.

torsdag 12. september 2019

«Datteren» av Anne B. Ragde

Utgitt av Oktober 2019

Torunn har tatt over gården Neshov, som hun er i ferd med å pusse opp og renovere slik at alt blir etter hennes smak og føles som hjemme. Hun har også bestemt seg for å ta på seg driften av begravelsesbyrået som Margido holdt sin stødige hånd om. Hun er fortsatt i sorg over å ha mistet onkel Margido, men huskyen Anna er til trøst. Likevel er det ensomt å være bare henne på den store gården.
Men det finnes flere lyspunkter; når Erlend kommer på besøk fra København, med mann, tre barn, og de to mødrene til barna, blir det nesten i overkant livlig på gården. Og kanskje er det også håp om at Torunn kan finne en kjæreste - det viser seg nemlig å være flere spennende mannfolk i bygda enn Kai Roger, som hun var litt sammen med, men forkastet.

Dette er den sjette boka fra Neshov, og jeg koste meg med denne. Det er veldig hyggelig å treffe igjen hele gjengen. Romanen slutter på en slik måte at Ragde kan skrive videre om hun ønsker det, men det er sagt at dette er den siste romanen fra Neshov. (Men det har Ragde sagt flere ganger før!)

Ragde ble som sikkert de fleste kjenner til rammet av hjerneslag i sommer. Jeg håper hun kommer seg raskt og fortsetter forfattergjerningen, enten hun velger å skrive om gjengen på Neshov eller noe helt annet.

fredag 6. september 2019

«Historien om Arthur Truluv» av Elizabeth Berg

Oversatt av Elsa Frogner
Utgitt av Cappelen Damm 2019

Arthur går daglig til kirkegården for å besøke Nola, sin avdøde kone. Han spiser lunsjen sin der mens han tenker på Nola, eller forestiller seg hvem de var, alle de andre som ligger begravet der.
Maddy (18) er også på kirkegården ganske ofte, men det er hovedsaklig for å komme seg vekk fra skolen og de andre ungdommene.
De to kommer etter hvert i snakk, og dette blir starten på et nært og fint vennskap. Det er Maddy som gir Arthur etternavnet Truluv (true love), fordi han er så snill, og trofast mot sitt livs kjærlighet.

Jeg valgte å lese denne feelgood-romanen fordi jeg kan like historier om vennskap på tvers av generasjoner.
Tonen er ganske humoristisk, noe jeg også pleier å like.
Dessverre synes jeg handlingen ble litt tynn og søtsuppete, og spenningskurven for flat til at den kan få toppkarakter. Dessuten er oversettelsen ikke spesielt godt gjennomarbeidet; det flyter ikke godt nok når man oversetter for direkte og ikke finner gode, vanlige norske uttrykk. Eksempel s. 14 - her antar jeg det har stått noe a la: "Each one of them had..." eller "Each had..." Det er oversatt til "Hver av dem hadde..." når det på norsk kan sies så enkelt som "Begge hadde..."

Innvendingene til tross, jeg kommer til å anbefale boka til de som søker koselige, rørende, muntre historier om vennskap og kjærlighet.

onsdag 28. august 2019

«Byens spor : Skyggeboken» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen 2019

Dette er tredje bok i trilogien Byens spor. De to første er Ewald og Maj (2017) og Maj (2018). Vi møter altså Maj, samt barna hennes Jesper og Stine, Majs venninne Margrethe og Jespers venn Jostein - og mange flere.
Romanens handling starter i 1968, og vi holder følge noen år, omtrent til folkeavstemmingen om EF i 1972. I starten av romanen møter vi de fire gutta fra Beatles, og vi får glimt av andre romanfigurer fra Christensens lange forfatterkarriere. Og ikke minst dukker Lars opp selv!
Dette er noe nytt i forfatterskapet. Det virker som han motvillig går med på at romanen må løses slik - han er ikke særlig fan av å la sin egen stemme høres på denne måten. Det er nok ikke diktning slik han liker å gjøre det. Så er han kanskje både beskjeden, introvert og sjenert, har ellers romankarakterene til å skyve foran seg? Enkelte av dem er jo veldig tøffe - hva de kan få seg til å gjøre, og si, til og med når det overhodet ikke passer seg!? Jeg ser også omsorgen forfatteren viser for det han har skapt. Dette skal gjøres ordentlig.
Han skriver et sted her at noen sier at du skal komme ut av den samme døra som du kom inn. Og med Skyggeboken oppsummerer og avrunder Christensen sitt forfatterskap; det er som om han nå har kommet opp på høyden og ser seg tilbake. Nå ser han tydelig hva han har holdt på med når han har skrevet, hva han har søkt, kanskje hvilken stemning eller dobbelthet han har forsøkt å fange eller skape, i sine romaner.

Han skriver s. 534: «I mitt forfatterskap begynner og slutter alt med indian summer. Det henger igjen i et minne fra 1964, et alminnelig og liketil minne; en søndag sent i september, og vi er på vei opp til sommerhuset på Nesodden, vi skal stenge det for høsten. Været er hustrig, vått, fjorden bak oss forsterker alle inntrykk. Men plutselig åpner skydekket seg og et varmt, rolig lys faller over svabergene, stranden, furuene, eplehagene og oss, det er akkurat som om sommeren har glemt igjen dette øyeblikket og først nå kom på det. Jeg stanser og ser meg forundret omkring. Far sier: Det heter indian summer. Det var første gang jeg hørte det, og det slapp ikke taket i meg, alt kunne samle seg i dette begrepet eller stunden, indian summer, for det dreide seg ikke bare om en annen årstid, men en tilstand, det var min uros hvile, min melankolis adresse, min trøst. Siden ble indian summer også et språk, som kan åpne seg på slutten av en roman, når hver setning er et godstog som skal frakte ordene videre: en uventet letthet, et pusterom på bunnen av manuskriptet; det er en lykke som ikke skal vare lenge, det vet jeg hver gang, og derfor er den så sterk og vemodig.»

Jeg anbefaler denne romanen til alle. Spesielt til de som liker det Lars Saabye Christensen skriver, og er interessert i forfatterskapet hans. Men også til alle som er interessert i lesing og skriving generelt; jeg finner i alle fall både tips og trøst i det han skriver om forfattergjerningen. Kanskje særlig likte jeg dette som står s. 80: "Jeg trøstet meg imidlertid med at denne boken aldri skal utgis. Men det er ikke det samme som at den ikke finnes." For oss som skriver og ikke får ting utgitt, kan det omvendte være til trøst; altså at selv om det vi skriver ikke utgis, er det skapt og finnes.

Christensen mer enn antyder at årets roman er hans siste. Hva skal man si. Man vet jo at alt godt tar slutt en gang. Men det er lov å håpe.

mandag 19. august 2019

«Du visste om et land : om min far André Bjerke» av Vilde Bjerke

Utgitt av Aschehoug 2002

Vilde Bjerke skriver i denne boka om faren sin, André Bjerke. Det er en lettlest, engasjerende og rørende bok, personlig, ærlig og nært er det også.
Forfatterdatteren legger ikke skjul på at faren hadde svake sider, men hun skriver om det på en måte som ikke er dømmende, men forståelsesfull. At hun og faren hadde et spesielt og godt forhold er det ingen tvil om. Det er dette som er så rørende godt å lese.

fredag 9. august 2019

«de» av Helle Helle

Oversatt av Trude Marstein
Utgitt av Oktober 2019

Vi er i Danmark i en provinsby en gang på 1980-tallet. Jenta bor sammen med moren sin. Jenta er 16 år og begynner på gymnaset, mens moren egentlig skulle ha vært på jobb i forretningen på torget. Men ingenting er som det skulle vært, for moren er alvorlig syk.

Selv om dette er en liten roman (157 s.) tok det tid å komme gjennom den. Jeg synes den er komponert på en måte som krever velvilje og åpent sinn hos leseren. Det hoppes i tid og jeg føler underveis at jeg aldri får helt oversikt over hvor jeg befinner meg i historien. Forfatteren har brukt nåtidsform på en måte jeg aldri har sett brukt før - det er som alt skjer samtidig, både det som skjedde i fjor, det som skjedde i går og det som skjer nå. Eksempel s 75: «De sitter i senterbodegaen med to kopper te, ferien begynner for en time siden.» Eller s. 105: «Hun må også få tak i syltetøyglass, det står noen nede under baktrappa, men hun kan ikke hente dem nå, lyset går i går.» Man stusser over denne sammenblandingen av tider, og som skrevet over føltes det uoversiktlig hele tiden mens jeg leste. Men helt til slutt i boka, tror jeg at har fått til bildet og har forståelse for forfatterens valg - dette å blande alt i en røre. Da tenker jeg at det passer historien at alt er oppløst og kaotisk. Slik må det ha føltes for den unge jenta når alt det trygge forsvinner fordi mora ikke kan være det faste holdepunktet som hun har vært.

«Helvete» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen Damm 2019
Illustrert av Kim Hiorthøy

Rakel er nylig blitt skilt og har flyttet til et rekkehus. Mens hun holder på ute i hagen, oppdager hun en luke i bakken. Når hun undersøker nærmere, viser det seg at luka fører til Helvete. Hun kjøper klippekort, så hun kan komme på besøk flere ganger, for nysgjerrigheten ble ikke tilfredsstilt etter bare ett besøk. Hun får etter hvert se Satan på nært hold. Overraskende nok ser han ut som en vanlig mann, og virker kjekk og hyggelig. Det skal vise seg at møtet mellom Rakel og Satan får følger...

Loes forestillinger om Helvete er humoristisk, kreativt og litt overraskende. Kanskje kunne han gravd dypere. Kanskje kunne jeg tenkt meg en annerledes slutt, for ble ikke ondskapen borte litt for lett og fort? Kanskje det kommer en fortsettelse?

«Doppler» - «Volvo Lastvagnar» - «Slutten på verden slik vi kjenner den» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen/Cappelen Damm 2004, 2005, 2015

Disse tre bøkene utgjør trilogien om Andreas Doppler. I første bok er Doppler på sykkeltur i skogen, men ramler og slår seg. Han får for seg at han vil bli i skogen, alene. Han forlater hus, kone og barn, setter opp telt et sted i skogen utenfor Oslo. Her dreper og slakter han ei elgku for å ha noe å spise, og tar vare på elgkalven som er blitt morløs. Doppler gir kalven navnet Bongo, og de blir gode venner.

I Volvo Lastvagnar flytter Doppler til Sverige med Bongo. Her blir han kjent med en gammel speider og ei gammel dame som ruser seg og gjerne vil ha en svirebror.

I tredje bok er Doppler tilbake i Norge. Han har tilhold i et tre som gir mulighet for å spionere på huset der kona bor. Der har Egil Hegel flyttet inn; en mann som virker irriterende flink og bra på alle måter. Doppler gjør så godt han kan for å komme tilbake inn i varmen. Med menneskene. Med kona og resten av familien.

Disse bøkene er lettleste og humoristiske, absolutt til å hygge seg med. Samtidig som det er alvorlige undertoner og tema som man kan tenke over, eller la være.

tirsdag 6. august 2019

«Blå» av Maja Lunde

Utgitt av Aschehoug 2017

Norge 2017: Signe er snart 70 år. På stedet på Vestlandet hvor hun er oppvokst, gjør en forretningsmann store penger på å selge is fra breen til utlandet. Dette er noe som opprører henne, og hun tar ut på havet, alene i båten Blå, for å konfrontere denne forretningsmannen som hun en gang var kjæreste med.

Sør-Europa 2041: David kommer til en flyktningleir sammen med datteren Lou. Han spør på Røde Kors-kontoret i leiren etter kona Anna og den lille sønnen August; de kom bort fra hverandre da de flyktet fra brannen i byen der de bodde. Men hver dag er svaret negativt.
Det er tørke og nød over alt, og snart slutt på drikkevannet. Men i et fraflyttet hus et stykke unna leiren finner David og datteren en båt. De håper og drømmer om at det skal komme et kraftig regnskyll og gjøre det mulig å komme seg til vanns med denne båten, som heter Blå.

Dette er en engasjerende, tankevekkende, viktig og spennende bok om klimaendringer. Noen vil kanskje synes det er ubehagelig og skremmende å lese om hvor galt det kan gå, men jeg synes det er fint hvis boka kan vekke oss til i alle fall å gå i oss selv, tenke etter: Er det noe jeg kan gjøre for å spare miljøet? Kan jeg for eksempel sykle eller ta kollektivtransport til jobb, i stedet for å kjøre egen bil? Handler jeg passe mye mat, tar jeg vare på og bruker matrester og unngår å kaste mat? Tar jeg med handlenett i butikken, i stedet for å kjøpe poser hver eneste gang? Det er kanskje dråper i havet, men det er likevel et bidrag, og hvis alle gjør litt, kan det jo utgjøre en forskjell?

fredag 2. august 2019

«Sydpolsekspedisjonen 1019-1914 : mannskapets dagbøker» av Adolf Schröer, Ludvig Hansen, Martin Rønne, Alexander Kutschin, Oscar Wisting, Helmer Hanssen, Jørgen Stubberud og Christian Doxrud

Oscar Wisting er en av flere som
er representert i boka. Han var den mest betrodde
og mest trofaste av Amundsens
ekspedisjonsmedlemmer
Bildet er lånt fra
frammuseum.no
Utgitt av Frammuseet 2011

I denne boka er det flere av mannskapet fra sydpolekspedisjonen som forteller sin historie.
Det er interessant å få denne ekspedisjonen (som jeg er så oppslukt av) belyst fra flere sider, samt bli kjent med flere personer/stemmer fra gruppa. Flere av disse formulerer seg godt, og det er små episoder som de enkelte husker og har skrevet om, som gir ekstra detaljer og liv til framstillingen.

Boka har en egen bolk med fotografier, og helt til slutt er det gjengitt et intervju/samtaleprogram i radio sommeren 1951. Da møttes de gjenlevende sydpolmennene på dekket av Fram; det var Helmer Hanssen, Ludvig Hansen, Hjalmar Fredrik Gjertsen, Olav Bjaaland, Karenius Olsen og Jørgen Stubberud.

torsdag 1. august 2019

«Å skrive livet : hans fineste brev (1872-1890) : 265 brev og 110 skisser» av Vincent van Gogh. Redigert av Leo Jansen, Hans Lujten og Nienke Bakker

Oversatt av Eve-Marie Lund
Utgitt av Aschehoug 2014

I denne TYKKE boka (1038 s) gjengis 265 brev som Vincent van Gogh skrev i perioden 1872 til 1890. De fleste brevene er til broren Theo, som fungerte som mesen/sponsor for Vincent. Vincent arbeidet hardt og mye for å bli anerkjent kunstner, men opplevde ikke å selge mer enn ett maleri så lenge han levde. Han begynte å tegne og male da han var 30 år, før det arbeidet han for flere kunsthandlere. Det var Theo, som også arbeidet med kunsthandel, som sørget for at Vincent hadde penger til livets opphold, samt malerutstyr. I perioder sultet Vincent og gikk nærmest kledd i filler, men han prioriterte heller ikke å se ut som en "herremann", han kledde seg like gjerne som en bonde eller arbeider; en av folket.
Jeg visste ikke veldig mye om Vincent van Gogh i utgangspunktet, men jeg visste at han skar av seg det ene øret. Han hadde en psykisk lidelse, men man vet ikke eksakt hva slags. Han var pasient på asyl og gjennomgikk behandlinger. Livet endte sørgelig ved at han tok livet sitt ved å skyte seg.
Av brevene leser jeg at han fryktet anfallene (av angst, delirium?) skulle komme tilbake; kanskje var det denne angsten som drev ham til selvmord, eller han fikk et nytt anfall som gjorde at han handlet i affekt, som da han skar av seg øret. Man vet ikke, men det er mulig å forestille seg hva som kan ha vært bakgrunnen.

Hadeland Glassverk har i sommer en digital utstilling av Van Goghs bilder. En utstilling som er kritisert av noen få, men bejublet av en hærskare.
Jeg har selv sett utstillingen, samt fått med meg filmen om ham som gikk på kino tidligere i år, og både filmen og utstillingen vekket nysgjerrigheten min. Hvem var egentlig Vincent van Gogh, hvordan levde han, hvilken skjebne fikk han?

En sommerferie er gunstig tidspunkt for å gi seg i kast med en slik stor bok. Jeg må innrømme at jeg skummet en del, men Vincent var faktisk god med pennen, i tillegg til å beherske tegning og maling. Han var interessert i litteratur ved siden av bildekunst, og forteller i brevene om bøker han har lest og hvilket inntrykk de har gjort på ham. I boka er det også gjengitt skisser som han tegnet i brevene.
Boka innledes av en kort biografi skrevet at Leo Jansen, Hans Luijten og Nienke Bakker. Dette gir en fin oversikt over Van Goghs liv, som er bra å ha som bakgrunn før man gir seg i kast med å lese alle brevene.

Jeg savnet kanskje brevene fra den andre parten i brevvekslingen - særlig skulle jeg visst hva broren Theo skrev. Forholdet mellom de to brødrene må ha vært spesielt og krevende. Hvordan føltes det for Vincent å være avhengig av penger lillebroren Theo sendte ham; penger broren sikkert kunne ha brukt på seg selv for å få et bedre liv. Av brevene til lillebror Theo synes jeg å lese mye godprat, kan vi kalle det smisk? Noen av brevene er veldig lange, kanskje kan det for Theo ha føltes som å bli pratet i senk noen ganger? Som sagt kunne det vært interessant å se hvordan Theo på sin side hadde det som mesen for en som arbeidet, strevet og prøvde, men aldri lyktes med å få noe gjennombrudd som kunstner. Han må virkelig hatt tro på Vincents ferdigheter, eller vært ubeskrivelig glad i storebroren og tenkt at viktigere enn alt var at han fikk følge drømmen sin.
Jeg tenker at Theo er en like stor "helt" som Vincent, med tanke på at uten ham kunne bildene like gjerne aldri blitt født.
Vincent døde i 1890, og Theo i 1891.

Vincents utrettelige arbeid inspirerer. Det at han aldri ga opp, til tross for fattigdom og annen motgang; da bør alle i dag som besitter et særlig talent, og som lever under svært gunstige forhold sammenliknet med hvordan Vincent hadde det, gjøre sitt ytterste for å trene talentet, sette seg høye mål, og skape det beste de kan.

mandag 24. juni 2019

«Beistet» av Per Schreiner

Utgitt av Tiden 2019

Etter en løpetur i skogen blir Knut bitt av et dyr, og deretter begynner kroppen å forandre seg. Han mister stemmen, på halsen får han noen merkelige nupper, han får bedre luktesans og en ubegripelig kjøttsult.
Til tross for endringene greier han å fungere sosialt så noenlunde både hjemme og på jobb, i alle fall en stund...

Dette var tankevekkende, litt skremmende og litt trist.
Det virker som Schreiner trives best med det lille formatet; denne romanen er bare 87 sider. Likevel rommer den mye, og setter i alle fall denne leseren en spesiell stemning.

mandag 10. juni 2019

«Gullburet» av Camilla Läckberg

Oversatt av Kari Bolstad
Utgitt av Gyldendal 2019

Faye er gift med den rike forretningsmannen Jack Adelheim, sammen har de en bedårende liten datter, så fra utsiden kan det se ut som livet hennes er perfekt. Men det er nok ikke det; faktisk holder det på å sprekke i tusen knas. Jack har gjennom årene gjort henne stadig mindre selvstendig, og da Faye tar ham på fersken sammen med Ylva fra firmaet, blir det brekkstangen hans for å be om skilsmisse, for han elsker jo ikke Faye lenger, småfeit og ustelt som hun har blitt. Faye blir kastet ut av huset og blir stående på bar bakke, uten inntekt eller engang en avsluttet utdannelse. Men Jack vet ikke hva Faye er laget av; hun har en fortid han ikke kjenner, som har gjort henne til alt annet enn en liten forskremt mus som finner seg i alt. Jacks svik skal hevnes...

Romanen veksler mellom nåtid og fortid, hoppene som gjøres bakover er til Fayes oppvekst, og den første tiden hennes i Stockholm, vi får se hvordan hun møtte bestevenninnen Chris, og senere Jack.
Jeg syntes romanen var underholdende, med ganske bra driv. Til slutt synes jeg likevel at Faye ble såpass hevngjerrig at det bikker mot ren ondskap, slik at det kjennes vanskelig å heie på henne hele veien inn. Mellom linjene finner jeg også en holdning til menn generelt, som jeg synes er vel stereotyp. Man kan få inntrykk av at alle menn er maktsyke, utro jævler, eller dumme sexdyr, eller en kombinasjon. I denne boka er det i alle fall en klar overvekt av menn som ikke er noe særlig å samle på.

På omslaget står det «En kvinnes hevn er vakker og brutal.» Kanskje brutal. Men vakker? Jeg synes ikke det.

lørdag 8. juni 2019

«Kniv» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2019

Da vi forlot Harry Hole i Tørst (2017) giftet han seg med Rakel og alt lå an til et liv i fryd og gammen. Kunne det vare? Selvfølgelig ikke. I Kniv er Harry Hole blitt kastet ut av Rakel, og nå druknes sorgene i whisky. Verre enn dette skulle man nesten ikke tro det kan bli. Men det kan det...

Stort mer av handlingen kan jeg ikke skrive om, da det ville ødelegge spenningen for deg som har tenkt å lese boka.
Boka innfrir forventningene mine, og de var høye.
Dette er velskrevet og spennende, og selv om jeg er på vakt mot å bli lurt, så blir jeg det.
Kanskje synes jeg løsningen denne gangen (også) var noe søkt, drapene/voldshandlingene vel innfløkt utført, slik at de kjennes konstruert.
Det er mye dialog i romanen, noe som gir driv og tempo, og i dialogene ligger også mye humor og god energi. Men hvis jeg skal være kritisk, synes jeg en del av dialogene virker skrevet med samme stemme; jeg merker ikke alltid nok forskjell i temperament og vidd til at jeg virkelig tror på at det er ulike personer som snakker.

Noen små slurvefeil har overlevd siste korrekturen; det er forståelig. Teksten er stor, og her sitter det mange og venter på boka - den skal selvfølgelig ut til den fristen som er satt.
Jeg oppsummerer for spesielt interessert noe av det jeg fant:

s 212: «Den paranoide og sjalue på grensen av galskap
Jeg ville skrevet sjalu, uten e til slutt.

s. 224 er Smestad en gang stavet Smedstad.

s. 237: «Gitt Rettsmedisinsks estimat...» Her ville jeg satt inn en hjelpe-e, til Rettsmedisinskes

s. 282: «Jeg var den eneste ved siden av tatovereren som visste om den
Jeg ville skrevet tatovør.

s. 292 er et "med" blitt til "ned"; «... sikta du på oss ned lasersikte

s. 494: «Dagny gikk forlot parken...» Her har det nok vært meningen enten å skrive "Dagny forlot parken...", eller "Dagny gikk fra parken..."

Boka har en åpen slutt, så Harry Hole kan komme til å herje i enda flere bøker. Og gjerne for meg!

mandag 3. juni 2019

«Håkon» av Åsmund H. Eikenes

Gjeven ut av Samlaget 2019

Håkon har vore sambuar med Arve i fleire år. No har dei det ikkje så bra lenger, som dei hadde i starten. Arve er vorte meir dominerande, og det hender han er valdeleg. Håkon ber om - med håp om at det kan redde forholdet - at dei skal leva meir fritt, og Arve går med på det, om noko motvillig. Håkon treff andre menn, men ting blir ikkje betre av dette.
Stig er ein av mennene Håkon har møtt på byen, og då han blir kasta ut av Arve, er det hos han det endar. Stig let Håkon få den tida han treng for å heile såra sine, og snart er det desse to som har etablert ei forhold. Stig drøymer om eit roleg A4-liv, berre dei to, for alltid. Akkurat dette er ein draum Håkon ikkje deler med han, og det hender han er i lag med Thomas - en annan mann han har møtt på byen og ikkje får til å gløyme. Nei, han klarar berre ikkje stå imot, endå han veit at utroskap er det siste Stig vil tolerere...

Forfattaren har tidlegare gjeve ut to fagbøker, og dette er den skjønnlitterære debuten hans. Eg tykkjer dette var interessant og engasjerande lesnad, om kjærleik og sex, og kor mykje vanskar som kan fylgje med det å samle eller skilje desse to viktige ingrediensane i livet, etter som det passar.
Miljøet som vert skildra er framand landskap for meg, kanskje nett difor eg tykkjer dette er interessant.
Det er noko med stemninga/tona i romanen som får meg til å tenkje at den og kan passe for ungdom; jamvel om Håkon er 30 år, verkar han noko ung og uferdig i hovudet. Ikkje så rart, kanskje, når han har levd med ein dominerande mann i så mange år.

mandag 27. mai 2019

«På vei hjem» av Sverre Henmo

Utgitt av Gyldendal 2019

Samboerparet Magnus og Thale er på hytta de har tilgang til å bruke gjennom at Thales foreldre eier den. Foreldrene hennes har tilbudt at hun - eller hun og Magnus - kan få overta; kjøpe ut broren hennes, som uansett bor så langt unna at han bare sjelden får brukt hytta. Magnus er ikke spesielt begeistret for dette, han synes ikke hytta er særlig bra eller ligger fint til, og prisen broren til Thale har bedt om, synes han er altfor høy.
Mens de sitter og spiser - og etter at Magnus har drukket flere glass vin - får Thale telefon om at sønnen Georg (16 år) har falt om på trening og er blitt kjørt til sykehuset. Legene frykter det er noe alvorlig feil med hjertet, og de blir bedt om å komme så fort de kan. Hytta ligger 2 timer og 45 minutter unna Oslo, Magnus har drukket og Thale har mistet førerkortet etter å ha blitt tatt i fartskontroll.
Georg er Thales sønn, og hun vil til ham, uansett hva. Så hun bestemmer seg for å kjøre, uten førerkort, og Sigurd blir med. Å sitte igjen på hytta uten bil er ikke noe han har lyst til. Og han er jo stefar til Georg; såpass engasjement forstår han at han må vise, om han skal ha noe som helst håp om å fortsette forholdet til Thale, et forhold som dessverre for lengst har begynt å skrante.
Mens de kjører, tenker Sigurd tilbake på hvordan han møtte Thale, og greide å vinne henne. Fra første møte har han vært betatt, og han følte det som en seier da det viste seg at hun også var interessert i ham. Men hun hadde en fortid, en vill ungdomstid, hun vet for eksempel ikke hvem som er Georgs far. Så var egentlig Sigurd heldig som vant Thale? Eller var det slik at hun var den heldige, som fant en som ville ta henne med den fortiden hun har?
I løpet av kjøreturen får de snakket ut, og mye kommer til overflaten som spesielt Magnus ikke har villet ta opp eller har vært ærlig om tidligere.

I denne romanen hoppes det stadig i tid, vekselvis er vi med Magnus og Thale i nåtid, mens de sakte nærmer seg Oslo og sykehuset Georg ligger på, vekselvis går vi baklengs tilbake til deres første møte. På veien er vi innom milepæler i forholdet; som første gang hun sa ja til å bli med ut, første gang han fikk hilse på foreldrene hennes, første gang han møtte Georg, da de ble samboere, da han foreslo at de skulle få barn sammen og hun ville tenke litt på det, øyeblikket da hun sa ja til å få barn med ham, punktet i forholdet hvor hun la seg på eget soverom for å sove bedre, og sex var blitt til noe som bare dreide seg om befruktning.

Jeg valgte å lese denne boka fordi jeg har lest to bøker av Sverre Henmo som jeg likte veldig godt, det er «Dager uten sko» (2000) (lest før jeg begynte å blogge) og ungdomsboka «Det er bare kjærlighet» (2016).

På vei hjem er også engasjerende og tankevekkende lesning, om kjærlighet, samliv, usikkerheten det kan skape når den man elsker har en fortid man ikke helt kjenner eller forstår.

søndag 26. mai 2019

«Det er vakrest når det skumrer» av Camilla Bøksle

Utgitt av Solum bokvennen 2019

Camillas farfar begynner å bli gammel. Hun registrerer at han blir stadig mer skrøpelig, både fysisk og mentalt, men han bor fortsatt hjemme og greier å stelle seg selv og huset så noenlunde. Camilla er ofte på besøk, hjelper ham litt, tar ham med på butikken og kafeen, og hun lytter ekte interessert når han forteller fra da han var liten, ung, voksen - ja, fra hele livet, og om de andre i familien. Sammen går de tilbake i tiden, han gjenopplever og hun opplever. Noe var bra, noe var mindre bra, og noe er det han angrer på, som at han ikke malte mer...

Merkelappen roman er satt på verket, men her omtales virkelige mennesker og med deres rette navn, slik jeg forstår det.

Uansett er dette en veldig fin bok. Camilla skriver om bestefar, eller beden, som hun kaller ham, med forståelse og respekt,og enda føles bildet hun tegner av ham sant og ærlig; hans mindre sjarmerende sider avdekkes også, men det er altså gjort med ærbødighet.
De fleste har vel hatt eldre slektninger om seg, og kjenner igjen situasjonen - der den gamle forteller og forteller, om igjen de samme tingene. Til slutt hører man ikke ordentlig etter, viser ikke interesse, spør ikke for å få vite mer. Men når den gamle dør, er dennes erindring bakover i tid borte, hvis man ikke har skrevet noe ned selv, eller fått andre til å gjøre det.

For meg var dette en interessant, tankevekkende, vemodig, og rørende bok.

tirsdag 21. mai 2019

«Smilefjes. Tommel opp. Regnbue» av Victoria Durnak

Utgitt av Flamme forlag 2019

Ivana skal bli skuespiller, men første gang hun søkte Teaterhøgskolen, kom hun ikke inn. Hva skal hun fylle tida med, mens hun venter på neste mulighet?
Kaja er forlovet med Jostein, og har oppdaget at han er utro. Nå hyrer hun Ivana til å spionere på elskerinnen Sunniva. Ivana er litt usikker på om jobben er noe for henne, men Kaja er overtalende og hun betaler godt, så Ivana bestemmer seg for å takke ja. Det kan jo faktisk fungere som en god forberedelse til neste opptaksprøve på Teaterhøgskolen - dette å spille en person som Sunniva kan ønske å bli venn med.

Jeg har før lest Torget (2015) og Senteret (2017) av samme forfatter, og jeg liker måten hun skriver på; det er lettlest og i en lett, humoristisk tone.
I årets roman var det noen overraskende vendinger, og bokas handling - som blant annet omfatter spionering, juging, utroskap - er spennende.

Jeg kommer helt klart til å følge med på hva Durnak skriver videre. 😊👍

søndag 19. mai 2019

«Et hjerte i en kropp i verden» av Deb Caletti

Oversatt av Heidi Sævareid
Utgitt av Gyldendal 2019

Annabelle bestemmer seg plutselig for å løpe fra alt. Hvor hun skal løpe er ikke viktig i starten, men etter hvert blir det til at ruta hun skal løpe går fra Seattle, der hun bor, og helt til Washington DC, dagsetappene er to og en halv mil. Etter protester og mas fra mor, blir det til at bestefar følger Annabelle i en bobil, hvor hun kan sove og hvile underveis, og bestefar blir støtteapparatet som bringer vann, steller gnagsår og oppmuntrer. Mor, bror og venner sitter hjemme og støtter henne per telefon, de samler også inn penger og markedsfører løpingen hennes, slik at hun blir gjenkjent der hun kommer og får masse moralsk støtte.
Men hva er det egentlig hun løper ifra? Det traumatiske hun har opplevd får vi kjennskap til etter hvert som vi får dele med Annabelle minner og tilbakeblikk som hun nærmest porsjonerer til seg selv i et tempo hun kan tåle. Slik gjør løpingen og tiden som går, at hun kommer seg over det som skjedde, og kommer seg videre.

Dette er en engasjerende roman for ungdom og unge voksne. Jeg liker ikke alt ved boka like godt; det er av og til vel mye følelser og drama, og jeg er heller ikke så glad i romaner som hopper stadig mellom nåtid og fortid. Men at det er mye følelser og drama i boka skjønner jeg jo grunnen til, da jeg omsider får vite hele forhistorien for Annabelles rømming.

Forlaget kunne tatt enda en runde med grundig språkvask - jeg synes ikke språket flyter like godt hele veien. Uten å nevne eksempler, synes jeg det er enkelte uttrykk som halter.
Jeg finner også noen trykkfeil og inkonsekvent staving, som "hutteritt" s 190 og "huterittene" s 197. På s 236 står det "strandhåndklene" og s. 273 "håndklærne".

Og s 70 finner jeg en betydelig feil. Kapittel 7 begynner med ei faktaliste til tema blodomløpet og hjertet, der punkt 4 lyder:
"Til tross for denne kraften, er det bare 56 liter blod i kroppen til enhver tid. Og man trenger ikke miste mer enn to liter - en stor flaske cola - og så er det over."
Her må det mangle en bindestrek - det skal jo være 5-6 liter blod. Og da er ikke 2 liter bare-bare, men en stor andel av totalen.

lørdag 18. mai 2019

«Sydpolekspedisjonen 1910-12» av Sverre Hassel

Sverre Hassel (1876-1928)
Fotograf: Anders Beer Wilse
Utgitt av Frammuseet, 2011

I denne boken gjengis dagbøkene Sverre Hassel skrev mens han var med Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen. Jeg har lest at Hassel var blant dem som var mest åpent kritisk til Amundsen, men jeg må si det er ganske realt formulert, det jeg kunne finne av kritikk. At det underveis i ekspedisjonen oppsto noen gnisninger synes jeg ikke er det minste merkelig; de levde svært tett på hverandre, var avhengige av hverandre og levde under ekstreme forhold og påkjenninger.

I denne dagboka opplyses det ved enkelte tilfeller helt konkret hva menn og hunder spiser i løpet av en dag; det var interessant.

For øvrig er mesteparten av det jeg leser kjent, men det er interessant å få historien fra flere vinkler.

«Koke bjørn» av Mikael Niemi

Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Utgitt av Oktober 2019

Handlingen i romanen er lagt til Pajala, Nord-Sverige. Prosten Læstadius kom over Jussi da han var ganske liten gutt, nærmest plukket ham opp fra grøftekanten, tok ham til seg, ga ham mat og husly, og lærte ham etter hvert å lese og skrive. Der Læstadius vandrer omkring i naturen og studerer plantelivet, henger ofte Jussi med, som assistent og nokså taust selskap.
Idet romanens handling finner sted, må jeg anta at Jussi er blitt en ung mann.
Ei jente forsvinner, blir senere funnet dyttet ned i myra med en staur. Lensmannen og lensmannsbetjenten mener det er en bjørn som har tatt henne, mens Læstadius synes ikke dette virker sannsynlig, spesielt stauren gjør ham mistenksom. Ved nærmere etterforskning finner han spor som tyder på at hun vitterlig ble drept av menneske. Siden blir ei anna jente overfalt. Hun overlever, og av det hun forteller begynner det å bli ganske klart at det går en morder løs i bygda. Læstadius og Jussi opererer formelig som et par etterforskere, der Læstadius er den skarpe som leder an, og Jussi er assistenten som gjør som han blir fortalt og diskuterer når prosten byr opp til det, uten alltid å forstå den fulle og hele betydningen av sporene de finner.
Etter hvert blir de begge mer viklet inn i drapsmysteriet enn ønskelig...

Jeg har hørt mye skryt om denne romanen, og har fra før lest "Populærmusikk fra Vittula" av samme forfatter, så denne ville jeg lese.

Det er en fin og ganske mektig leseopplevelse, dette her. Men kanskje fordi forventningene var skyhøye, ble jeg LITT skuffet. De små innvendinger går på: Jeg stiller spørsmålstegn ved Jussis fortellerstemme - passer den helt til personligheten som skisseres for oss? Men det er uansett godt fortalt, godt formidlet.
Det er i hovedsak Jussi som har fortellerstemmen, men i noen kapitler er det prosten som forteller. Det er vel kanskje også det jeg tenker som et minus ved Niemis valg med forteller i førsteperson - at disse to stemmene framstår som like. Men at han veksler mellom Jussi og prosten som fortellere, gjør at han virkelig får satt leseren på pinebenken, og det er kanskje derfor han gjør det.
Jeg ble virkelig revet med og i siste del led jeg med Jussi og ble helt sliten av å håpe det beste for ham. Noe ved måten slutten er løst, stiller jeg meg også litt kritisk til (her kan jeg ikke gå inn på detaljene, for det ville avsløre for mye), men alt i alt er dette en spennende, engasjerende historisk roman jeg gjerne anbefaler.

fredag 26. april 2019

«Nullpunkt» av Jørn Lier Horst og Thomas Enger

Utgitt av Capitana forlag 2018

Vi befinner oss i Oslo, året er 2018. Tidligere langdistanseløper Sonja Nordstrøm dukker aldri opp til lanseringen av den kontroversielle selvbiografien sin, kalt EVIG ENER. Emma Ramm, som blogger om kjendiser på news.no, drar hjem til Sonja for å se etter henne. Der finner hun utgangsdøra ulåst, og spor kan tyde på at Sonja er blitt bortført. Dette er opptakten til jakta på det som skal vise seg å være en seriemorder som hater kjendiser, og som feller dem én for én etter en spesiell plan, en slags nedtelling fra 10.
Politimannen Alexander Blix spiller også en vesentlig rolle i dramaet.

Denne kriminalromanen er spennende og underholdende, men plotet er altfor stor og innfløkt til at det virker sannsynlig. Siden handlingen omfatter mange drap og mange personer, blir det litt for overflatisk, hastig og kalkulert til at jeg blir grepet.

torsdag 25. april 2019

«Andromeda : ungdomsroman» av Lars Mæhle

Utgitt av Samlaget 2018

Simon - 16 år - har flytta til ein liten dal på vestlandet. Han har fått nye fosterforeldre etter nokre uheldige hendingar der han budde før. Simon havnar i ei klasse der det finst fleire uromoment, men han trur det skal gå heilt greitt å handtera dei. Men så utviklar ting seg noko annleis enn han såg for seg...

Denne ungdomsromanen fenga interessa mi og held den fanga til eg hadde kome meg gjennom om lag to tredelar. Derfrå verka det plutseleg vel tilfeldig korleis ting utvikla seg; det vart for lite truverdig rett og slett, og romanen som eit heile blir som lapskaus - litt av mange ulike ting i ei stor røre. Her er litt kjærleik, skulekvardag med tåpelege lærarar, iblanda ungdomsproblem som mobbing, vald, rus, sjølvskading, og to nerdeinteresser me får eit overflatisk innblikk i - stjernekikking og sommarfuglsamling.

Boka har ein del ytre handling og har godt språk, så det er kvalitetar her, sjølv om eg ikkje likte alt.

«Kjærlighet for voksne» av Anna Ekberg

Oversatt av Heidi Grinde
Utgitt av Bazar forlag, 2018

Ekteparet Christian og Leonora er tilsynelatende det perfekte ekteparet. De har vært gjennom store prøvelser sammen, og forholdet ser ut til å ha blitt enda sterkere etter dette.
Men Christian har nok ikke vært helt fornøyd likevel; i alle fall innleder han et forhold til en noe yngre kvinne han har møtt gjennom jobben. Han blir presset av kjæresten til å ta et valg, og det gjør han. Han skulle bare ha visst at Leonora er ei kvinne som ikke tåler å bli forlatt...

Denne kriminalen synes jeg var velskrevet og spennende stort sett hele veien. Man ser tegnene til hvordan det skal ende, men kan likevel bli litt overrasket.

Anna Ekberg er et pseudonym. De som står bak er Anders Rønnov Klarlund og Jacob Weinrecih. 

fredag 19. april 2019

«Eid» av Ingvild Solstad-Nøis

Utgitt av Oktober forlag 2019

Eid er separert. Sammen med datteren Alida flytter hun til et lite tettsted på ei øy - her skal de begynne på nytt og alt skal bli så bra, har Eid bestemt. Selv jobber hun hjemme med en avhandling hun skal skrive. Med liv og lyst går Eid inn for at Alida skal få nettverk og venner - en nabofamilie ser veldig hyggelig ut, og Eid tar kontakt med tanke på å skaffe seg og Alida omgangsvenner.

Dette var engasjerende og tankevekkende lesning. Eid er en person jeg blir litt provosert av, og samtidig blir jeg nysgjerrig på hvordan en slik person er mulig. Er det mulig å oppføre seg slik uten at noen stopper en, eller at folk tar fullstendig avstand?
Eid virker som et krevende menneske å leve sammen med. Men kanskje var hun annerledes før separasjonen, på stedet hun bodde tidligere?
Som sagt er boka tankevekkende og kunne fint vært tema i en lesesirkel.

«Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander» av Hiromi Kawakami

Oversatt av Magne Tørring
Utgitt av Press 2019

Hitomi jobber i en brukthandel i Tokyo. Nakano er sjefen, mens Takeo er den noe mutte hjelpemannen som ofte er ute på oppdrag for å kjøpe opp og bringe ting til butikken. Nakanos søster Masayo er også med og passer butikken av og til.
Med de brukte gjenstandene og menneskene som kjøper og selger, følger det historier,  og aller mest sentrale er historiene til de som jobber i butikken.

Dette var sjarmerende lesning. Annerledes og litt merkelig, men også til å kjenne seg igjen i.

fredag 12. april 2019

«Skyggefødt» av Jan Tore Noreng

Utgitt av Gyldendal 2014

Fire ungdommer er på rømmen fra en institusjon for såkalt vanskeligstilt ungdom - Pia, Kalle, Andreas og Jon. De har stukket av i bil, for Kalle kan kjøre, selv om han ikke har fylt 18 enda. De ender opp på en fraflyttet gård som ligger avsides til. Først er det bare fart og fest - de har med brennevin, litt mat, og de nyter friheten. Men så begynner det å skje merkelige ting, farlige ting...
Andreas hevder det må være underjordiske som misliker at de kommer og forstyrrer, men de andre bare blåser av det. Men hvis det ikke er underjordiske der, hva er da forklaringen på alt det merkelige som skjer?

Dette er en skikkelig grøsser for ungdom. Personlig synes jeg det går litt vel vilt for seg til at jeg synes det virker sannsynlig - og da får jeg ikke til å leve meg helt inn i det. Men kanskje er det bra at jeg synes det er usannsynlig, for da er det lett å riste det av seg etterpå med at "det er jo bare oppdikta".

For gutter og jenter i alderen ca 12 år og oppover.

«Alt jeg skylder deg er juling» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2019

I denne ungdomsromanen møter vi Herman. Han er god til å slåss og havner ofte i slåsskamp. Og dette er kamper han som regel går seirende ut av. Bortsett fra at slåssingen kan få etterspill. Som da han slår ned en han kjenner, blir bedt om å si unnskyld, så skal gutten og foreldrene sette en strek over det hele. Og da han nekter,  blir han anmeldt! Verden er urettferdig, men når en er flink til å slåss kan en skape en form for balanse ved å denge dem som fortjener det.
Herman møter Silje. Hun har ei liste over folk som fortjener juling, som hevn for ting de har gjort og sluppet unna med. Hun spør Herman om han vil hjelpe henne, og det vil han.

Dette synes jeg var engasjerende og interessant lesning. Boka setter tankene i sving omkring hvorfor enkelte stadig velger å ty til vold, og hvor vanskelig det kan være å bryte vonde sirkler.

«Egne rom» av Line Baugstø

Utgitt av Oktober forlag 2019

Vi møter igjen Sigrid fra Sommer uten brev (2014)
og Fører av grå folkevogn, juli 1975 (2016).
Året er 1985, og Sigrid begynner å nærme seg 50-årene. Hun lever alene etter at begge døtrene har flyttet ut. Hun har solgt huset og flyttet til en leilighet. Faren bor på pleiehjem og Sigrid besøker ham ofte; nå har hun også begynt å rydde i huset hans, barndomshjemmet hennes, som står tomt. Hun håper at døtrene og søsteren med familie skal komme til sommeren og bli med på oppryddingen, men søsteren vil heller betale noen for å rydde og pusse opp. Sigrid synes det er uforsvarlig; man må jo gå gjennom alle ting, se nøye etter for å fange opp hva som er verdt å ta vare på. Mens hun rydder, finner hun spor av historien til besteforeldre og oldeforeldre, men det slår henne at kvinnene i familien har lagt veldig få spor igjen etter seg.

I denne romanen er datteren Marit hovedperson ved siden av Sigrid. Sigrids kapitler er fortalt i jeg-person, mens Marits kapitler er fortalt i tredjeperson.
Jeg likte ikke denne romanen like godt som jeg likte de to første; det kjennes som denne spriker tematisk, eller jeg kan si den har litt for mange og mindre tydelige tema, mangler en samlende retning eller vilje. Men godt skrevet, og med mye man kan kjenne seg igjen i.