onsdag 28. august 2019

«Byens spor : Skyggeboken» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen 2019

Dette er tredje bok i trilogien Byens spor. De to første er Ewald og Maj (2017) og Maj (2018). Vi møter altså Maj, samt barna hennes Jesper og Stine, Majs venninne Margrethe og Jespers venn Jostein - og mange flere.
Romanens handling starter i 1968, og vi holder følge noen år, omtrent til folkeavstemmingen om EF i 1972. I starten av romanen møter vi de fire gutta fra Beatles, og vi får glimt av andre romanfigurer fra Christensens lange forfatterkarriere. Og ikke minst dukker Lars opp selv!
Dette er noe nytt i forfatterskapet. Det virker som han motvillig går med på at romanen må løses slik - han er ikke særlig fan av å la sin egen stemme høres på denne måten. Det er nok ikke diktning slik han liker å gjøre det. Så er han kanskje både beskjeden, introvert og sjenert, har ellers romankarakterene til å skyve foran seg? Enkelte av dem er jo veldig tøffe - hva de kan få seg til å gjøre, og si, til og med når det overhodet ikke passer seg!? Jeg ser også omsorgen forfatteren viser for det han har skapt. Dette skal gjøres ordentlig.
Han skriver et sted her at noen sier at du skal komme ut av den samme døra som du kom inn. Og med Skyggeboken oppsummerer og avrunder Christensen sitt forfatterskap; det er som om han nå har kommet opp på høyden og ser seg tilbake. Nå ser han tydelig hva han har holdt på med når han har skrevet, hva han har søkt, kanskje hvilken stemning eller dobbelthet han har forsøkt å fange eller skape, i sine romaner.

Han skriver s. 534: «I mitt forfatterskap begynner og slutter alt med indian summer. Det henger igjen i et minne fra 1964, et alminnelig og liketil minne; en søndag sent i september, og vi er på vei opp til sommerhuset på Nesodden, vi skal stenge det for høsten. Været er hustrig, vått, fjorden bak oss forsterker alle inntrykk. Men plutselig åpner skydekket seg og et varmt, rolig lys faller over svabergene, stranden, furuene, eplehagene og oss, det er akkurat som om sommeren har glemt igjen dette øyeblikket og først nå kom på det. Jeg stanser og ser meg forundret omkring. Far sier: Det heter indian summer. Det var første gang jeg hørte det, og det slapp ikke taket i meg, alt kunne samle seg i dette begrepet eller stunden, indian summer, for det dreide seg ikke bare om en annen årstid, men en tilstand, det var min uros hvile, min melankolis adresse, min trøst. Siden ble indian summer også et språk, som kan åpne seg på slutten av en roman, når hver setning er et godstog som skal frakte ordene videre: en uventet letthet, et pusterom på bunnen av manuskriptet; det er en lykke som ikke skal vare lenge, det vet jeg hver gang, og derfor er den så sterk og vemodig.»

Jeg anbefaler denne romanen til alle. Spesielt til de som liker det Lars Saabye Christensen skriver, og er interessert i forfatterskapet hans. Men også til alle som er interessert i lesing og skriving generelt; jeg finner i alle fall både tips og trøst i det han skriver om forfattergjerningen. Kanskje særlig likte jeg dette som står s. 80: "Jeg trøstet meg imidlertid med at denne boken aldri skal utgis. Men det er ikke det samme som at den ikke finnes." For oss som skriver og ikke får ting utgitt, kan det omvendte være til trøst; altså at selv om det vi skriver ikke utgis, er det skapt og finnes.

Christensen mer enn antyder at årets roman er hans siste. Hva skal man si. Man vet jo at alt godt tar slutt en gang. Men det er lov å håpe.

mandag 19. august 2019

«Du visste om et land : om min far André Bjerke» av Vilde Bjerke

Utgitt av Aschehoug 2002

Vilde Bjerke skriver i denne boka om faren sin, André Bjerke. Det er en lettlest, engasjerende og rørende bok, personlig, ærlig og nært er det også.
Forfatterdatteren legger ikke skjul på at faren hadde svake sider, men hun skriver om det på en måte som ikke er dømmende, men forståelsesfull. At hun og faren hadde et spesielt og godt forhold er det ingen tvil om. Det er dette som er så rørende godt å lese.

fredag 9. august 2019

«de» av Helle Helle

Oversatt av Trude Marstein
Utgitt av Oktober 2019

Vi er i Danmark i en provinsby en gang på 1980-tallet. Jenta bor sammen med moren sin. Jenta er 16 år og begynner på gymnaset, mens moren egentlig skulle ha vært på jobb i forretningen på torget. Men ingenting er som det skulle vært, for moren er alvorlig syk.

Selv om dette er en liten roman (157 s.) tok det tid å komme gjennom den. Jeg synes den er komponert på en måte som krever velvilje og åpent sinn hos leseren. Det hoppes i tid og jeg føler underveis at jeg aldri får helt oversikt over hvor jeg befinner meg i historien. Forfatteren har brukt nåtidsform på en måte jeg aldri har sett brukt før - det er som alt skjer samtidig, både det som skjedde i fjor, det som skjedde i går og det som skjer nå. Eksempel s 75: «De sitter i senterbodegaen med to kopper te, ferien begynner for en time siden.» Eller s. 105: «Hun må også få tak i syltetøyglass, det står noen nede under baktrappa, men hun kan ikke hente dem nå, lyset går i går.» Man stusser over denne sammenblandingen av tider, og som skrevet over føltes det uoversiktlig hele tiden mens jeg leste. Men helt til slutt i boka, tror jeg at har fått til bildet og har forståelse for forfatterens valg - dette å blande alt i en røre. Da tenker jeg at det passer historien at alt er oppløst og kaotisk. Slik må det ha føltes for den unge jenta når alt det trygge forsvinner fordi mora ikke kan være det faste holdepunktet som hun har vært.

«Helvete» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen Damm 2019
Illustrert av Kim Hiorthøy

Rakel er nylig blitt skilt og har flyttet til et rekkehus. Mens hun holder på ute i hagen, oppdager hun en luke i bakken. Når hun undersøker nærmere, viser det seg at luka fører til Helvete. Hun kjøper klippekort, så hun kan komme på besøk flere ganger, for nysgjerrigheten ble ikke tilfredsstilt etter bare ett besøk. Hun får etter hvert se Satan på nært hold. Overraskende nok ser han ut som en vanlig mann, og virker kjekk og hyggelig. Det skal vise seg at møtet mellom Rakel og Satan får følger...

Loes forestillinger om Helvete er humoristisk, kreativt og litt overraskende. Kanskje kunne han gravd dypere. Kanskje kunne jeg tenkt meg en annerledes slutt, for ble ikke ondskapen borte litt for lett og fort? Kanskje det kommer en fortsettelse?

«Doppler» - «Volvo Lastvagnar» - «Slutten på verden slik vi kjenner den» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen/Cappelen Damm 2004, 2005, 2015

Disse tre bøkene utgjør trilogien om Andreas Doppler. I første bok er Doppler på sykkeltur i skogen, men ramler og slår seg. Han får for seg at han vil bli i skogen, alene. Han forlater hus, kone og barn, setter opp telt et sted i skogen utenfor Oslo. Her dreper og slakter han ei elgku for å ha noe å spise, og tar vare på elgkalven som er blitt morløs. Doppler gir kalven navnet Bongo, og de blir gode venner.

I Volvo Lastvagnar flytter Doppler til Sverige med Bongo. Her blir han kjent med en gammel speider og ei gammel dame som ruser seg og gjerne vil ha en svirebror.

I tredje bok er Doppler tilbake i Norge. Han har tilhold i et tre som gir mulighet for å spionere på huset der kona bor. Der har Egil Hegel flyttet inn; en mann som virker irriterende flink og bra på alle måter. Doppler gjør så godt han kan for å komme tilbake inn i varmen. Med menneskene. Med kona og resten av familien.

Disse bøkene er lettleste og humoristiske, absolutt til å hygge seg med. Samtidig som det er alvorlige undertoner og tema som man kan tenke over, eller la være.

tirsdag 6. august 2019

«Blå» av Maja Lunde

Utgitt av Aschehoug 2017

Norge 2017: Signe er snart 70 år. På stedet på Vestlandet hvor hun er oppvokst, gjør en forretningsmann store penger på å selge is fra breen til utlandet. Dette er noe som opprører henne, og hun tar ut på havet, alene i båten Blå, for å konfrontere denne forretningsmannen som hun en gang var kjæreste med.

Sør-Europa 2041: David kommer til en flyktningleir sammen med datteren Lou. Han spør på Røde Kors-kontoret i leiren etter kona Anna og den lille sønnen August; de kom bort fra hverandre da de flyktet fra brannen i byen der de bodde. Men hver dag er svaret negativt.
Det er tørke og nød over alt, og snart slutt på drikkevannet. Men i et fraflyttet hus et stykke unna leiren finner David og datteren en båt. De håper og drømmer om at det skal komme et kraftig regnskyll og gjøre det mulig å komme seg til vanns med denne båten, som heter Blå.

Dette er en engasjerende, tankevekkende, viktig og spennende bok om klimaendringer. Noen vil kanskje synes det er ubehagelig og skremmende å lese om hvor galt det kan gå, men jeg synes det er fint hvis boka kan vekke oss til i alle fall å gå i oss selv, tenke etter: Er det noe jeg kan gjøre for å spare miljøet? Kan jeg for eksempel sykle eller ta kollektivtransport til jobb, i stedet for å kjøre egen bil? Handler jeg passe mye mat, tar jeg vare på og bruker matrester og unngår å kaste mat? Tar jeg med handlenett i butikken, i stedet for å kjøpe poser hver eneste gang? Det er kanskje dråper i havet, men det er likevel et bidrag, og hvis alle gjør litt, kan det jo utgjøre en forskjell?

fredag 2. august 2019

«Sydpolsekspedisjonen 1019-1914 : mannskapets dagbøker» av Adolf Schröer, Ludvig Hansen, Martin Rønne, Alexander Kutschin, Oscar Wisting, Helmer Hanssen, Jørgen Stubberud og Christian Doxrud

Oscar Wisting er en av flere som
er representert i boka. Han var den mest betrodde
og mest trofaste av Amundsens
ekspedisjonsmedlemmer
Bildet er lånt fra
frammuseum.no
Utgitt av Frammuseet 2011

I denne boka er det flere av mannskapet fra sydpolekspedisjonen som forteller sin historie.
Det er interessant å få denne ekspedisjonen (som jeg er så oppslukt av) belyst fra flere sider, samt bli kjent med flere personer/stemmer fra gruppa. Flere av disse formulerer seg godt, og det er små episoder som de enkelte husker og har skrevet om, som gir ekstra detaljer og liv til framstillingen.

Boka har en egen bolk med fotografier, og helt til slutt er det gjengitt et intervju/samtaleprogram i radio sommeren 1951. Da møttes de gjenlevende sydpolmennene på dekket av Fram; det var Helmer Hanssen, Ludvig Hansen, Hjalmar Fredrik Gjertsen, Olav Bjaaland, Karenius Olsen og Jørgen Stubberud.

torsdag 1. august 2019

«Å skrive livet : hans fineste brev (1872-1890) : 265 brev og 110 skisser» av Vincent van Gogh. Redigert av Leo Jansen, Hans Lujten og Nienke Bakker

Oversatt av Eve-Marie Lund
Utgitt av Aschehoug 2014

I denne TYKKE boka (1038 s) gjengis 265 brev som Vincent van Gogh skrev i perioden 1872 til 1890. De fleste brevene er til broren Theo, som fungerte som mesen/sponsor for Vincent. Vincent arbeidet hardt og mye for å bli anerkjent kunstner, men opplevde ikke å selge mer enn ett maleri så lenge han levde. Han begynte å tegne og male da han var 30 år, før det arbeidet han for flere kunsthandlere. Det var Theo, som også arbeidet med kunsthandel, som sørget for at Vincent hadde penger til livets opphold, samt malerutstyr. I perioder sultet Vincent og gikk nærmest kledd i filler, men han prioriterte heller ikke å se ut som en "herremann", han kledde seg like gjerne som en bonde eller arbeider; en av folket.
Jeg visste ikke veldig mye om Vincent van Gogh i utgangspunktet, men jeg visste at han skar av seg det ene øret. Han hadde en psykisk lidelse, men man vet ikke eksakt hva slags. Han var pasient på asyl og gjennomgikk behandlinger. Livet endte sørgelig ved at han tok livet sitt ved å skyte seg.
Av brevene leser jeg at han fryktet anfallene (av angst, delirium?) skulle komme tilbake; kanskje var det denne angsten som drev ham til selvmord, eller han fikk et nytt anfall som gjorde at han handlet i affekt, som da han skar av seg øret. Man vet ikke, men det er mulig å forestille seg hva som kan ha vært bakgrunnen.

Hadeland Glassverk har i sommer en digital utstilling av Van Goghs bilder. En utstilling som er kritisert av noen få, men bejublet av en hærskare.
Jeg har selv sett utstillingen, samt fått med meg filmen om ham som gikk på kino tidligere i år, og både filmen og utstillingen vekket nysgjerrigheten min. Hvem var egentlig Vincent van Gogh, hvordan levde han, hvilken skjebne fikk han?

En sommerferie er gunstig tidspunkt for å gi seg i kast med en slik stor bok. Jeg må innrømme at jeg skummet en del, men Vincent var faktisk god med pennen, i tillegg til å beherske tegning og maling. Han var interessert i litteratur ved siden av bildekunst, og forteller i brevene om bøker han har lest og hvilket inntrykk de har gjort på ham. I boka er det også gjengitt skisser som han tegnet i brevene.
Boka innledes av en kort biografi skrevet at Leo Jansen, Hans Luijten og Nienke Bakker. Dette gir en fin oversikt over Van Goghs liv, som er bra å ha som bakgrunn før man gir seg i kast med å lese alle brevene.

Jeg savnet kanskje brevene fra den andre parten i brevvekslingen - særlig skulle jeg visst hva broren Theo skrev. Forholdet mellom de to brødrene må ha vært spesielt og krevende. Hvordan føltes det for Vincent å være avhengig av penger lillebroren Theo sendte ham; penger broren sikkert kunne ha brukt på seg selv for å få et bedre liv. Av brevene til lillebror Theo synes jeg å lese mye godprat, kan vi kalle det smisk? Noen av brevene er veldig lange, kanskje kan det for Theo ha føltes som å bli pratet i senk noen ganger? Som sagt kunne det vært interessant å se hvordan Theo på sin side hadde det som mesen for en som arbeidet, strevet og prøvde, men aldri lyktes med å få noe gjennombrudd som kunstner. Han må virkelig hatt tro på Vincents ferdigheter, eller vært ubeskrivelig glad i storebroren og tenkt at viktigere enn alt var at han fikk følge drømmen sin.
Jeg tenker at Theo er en like stor "helt" som Vincent, med tanke på at uten ham kunne bildene like gjerne aldri blitt født.
Vincent døde i 1890, og Theo i 1891.

Vincents utrettelige arbeid inspirerer. Det at han aldri ga opp, til tross for fattigdom og annen motgang; da bør alle i dag som besitter et særlig talent, og som lever under svært gunstige forhold sammenliknet med hvordan Vincent hadde det, gjøre sitt ytterste for å trene talentet, sette seg høye mål, og skape det beste de kan.