tirsdag 31. mars 2020

«Hvordan elske en far - og overleve» av Vetle Lid Larssen

Utgitt av Kagge forlag 2015

Forfatterens far er den kjente skuespilleren Lars Andreas Larssen. Lars døde i 2014, og de siste årene han levde ble han etter hvert kraftig preget av Alzheimer. I denne boka - som har fått merkelappen roman - forteller forfatteren fra oppveksten, fra årene da han som sønn tok avstand og gjorde opprør mot faren, noe som kjentes nødvendig for å løsrive seg, bli voksen og kunne stå på egne bein, og fra de siste årene faren levde, da de - slik jeg tolker det - kom nær hverandre igjen. Fortellingen er ikke kronologisk, den veksler mellom da-et og nå-et, men det er ikke vanskelig å forstå hvor man er i handlingen.

Dette er en velskrevet, sterk, ærlig og nær beretning om et far-sønn-forhold, skrevet med respekt og følsomhet. Mine følelser ble i alle fall rusket i; jeg både lo og gråt mens jeg leste.

søndag 29. mars 2020

«Lene din ensomhet langsomt mot min» av Klara Hveberg

Utgitt av Aschehoug 2019

Rakel er ung matematikkstudent på universitetet da hun møter Jakob. Han er mange år eldre foreleser på samme universitet. De har mange likhetstrekk og utfolder seg intellektuelt og følelsesmessig i møte med den andre. Hun blir etter hvert forelsket i ham. Han er gift og har barn, men klarer ikke motstå Rakels skjønnhet og talent. De innleder et hemmelig kjærlighetsforhold. Hun vil at han skal gå fra kona, men han sier barna er så små; det er umulig. Så hun gir ham åtte år til å bestemme seg for om han vil ha henne eller kona; om åtte år vil barna hans være store nok til å takle at mor og far blir skilt. I løpet av denne perioden blir Rakel syk. Ingen finner ut hva som feiler henne, men etter sykdommen har hun kronisk utmattelsessyndrom. Rett før de åtte årene er omme, forteller Jakob at det må være slutt mellom dem. Kona har funnet ut at han har vært utro, og han velger å bli hos henne. Likevel fortsetter han og Rakel forholdet i nok ett år, men da er det Rakel som setter ned foten. Når han ikke klarer å velge, må hun gjøre det for ham. Hun bryter all kontakt med ham, selv om hun fortsatt elsker ham. Syk og sørgende tenker hun mye på Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Jakob planla å skrive en roman om henne, og Rakel synes at Sofjas skjebne minner om hennes.

Dette er en usedvanlig velskrevet, medrivende og mangfoldig bok som er en nytelse å lese. Omslaget på boka er temmelig anonymt, men la det ikke lure av det. Dette er noe av det beste jeg har lest av utgivelsene fra 2019.

lørdag 28. mars 2020

«Toner fra en stille skog» av Laila Brenden

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2019

Ane har i flere år bodd med kjæresten Hans på den lille plassen Storvelta i nærheten av svenskegrensa. Idet romanen starter er hun ute og leter etter Hans som ikke kom hjem fra jakt kvelden før. Omsider finner hun ham omkommet. Fra nå må hun stå alene i alle utfordringene hverdagslivet på et lite småbruk midt i skogen byr på. Det er langt til bygda, og hun kjenner ikke naboene, for Hans og hun holdt seg mest for seg selv. Men nå blir hun nødt til å kontakte folk, først for å få Hans i jorda. Hun er også med barn og kan etter hvert trenge hjelp i den anledning. Hun våger å åpne opp for å bli kjent med folk og får betalt for det; snart har hun flere gode venner. Og i løpet av romanens gang opplever hun mye av både godt og vondt.

Romanens handling starter i 1905 og slutter idet det trekker opp mot første verdenskrig.

Laila Brenden har tidligere skrevet serieromaner, og det er trekk ved denne romanen man kan gjenkjenne fra typiske serieromaner; den sterke kvinnelige hovedpersonen, den litt høytidelige, romantiske fortellerstemmen, miljøer og personer som antydes passe upresist. Deler av handlingen virker ikke spesielt sannsynlig, rent bortsett fra at virkeligheten som vi vet kan overgå de fleste fantasier. Uansett er det lett å blåse i slike innvendinger og i stedet la seg rive med av Anes dramatiske skjebne.

Toner fra en stille skog slutter på en måte som gjør at man må forvente en fortsettelse, og jeg leser også på nettet at dette er første bok i en trilogi. Det kan godt være at jeg leser fortsettelsen også. Liker du historiske romaner eller bygderomaner, så er dette ei bok for deg.

fredag 27. mars 2020

«Jeg gir deg sola» av Jandy Nelson

Oversatt av Hilde Stubhaug
Utgitt av Gyldendal 2014

I denne ungdomsromanen blir vi kjent med tvillingene Jude og Noah. I utgangspunktet hadde de et usedvanlig nært forhold. Det var for eksempel bortkastet å spille stein-saks-papir mot hverandre; de valgte ALLTID likt så det ble uavgjort mellom dem. Men så skjedde det noe, de tok plutselig avstand fra hverandre og utviklet seg i ulike retninger. Hva var det som skjedde? Ja, utover det at moren døde brått og satte dem i en svært krevende tilstand av savn og sorg? Og kan de komme til å finne sammen igjen?

Etter en litt tung start ble jeg virkelig revet med av denne romanen. Den har mange av de elementene som jeg lar meg engasjere av, som gripende skjebner, sterke kjærlighetshistorier, gode betraktninger - i denne romanen særlig knyttet til kunst og skaperkraft.
Noah og Jude veksler på å fortelle; hans kapitler er fra da de var 13 og 14 år, tiden da det skjedde, som splittet dem, mens hennes kapitler er fra de er 16 år og det som er romanens nåtid.

«Ord som slutter på skap» av Sanne Mathiassen

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2019

Jegpersonen i denne ungdomsromanen er blitt dumpet av kjæresten. Hun flytter inn til bestemor for en periode, men så sniker hun seg inn i leiligheten hun og kjæresten delte, gjemmer seg i klesskapet der. Der hun sitter i/under skittentøyet, spionerer hun på kjæresten og - etter hvert - den nye dama hans. Hun kjenner sjalusi, sorg over det hun har mistet, anger over ting hun vet hun kunne gjort annerledes, og kanskje et håp om at han skal bli lei den nye dama og velge å ta henne tilbake?

Boka har korte kapitler og er lettlest. Selv om boka er kort, rommer den ganske mye. Det er litt surrealistisk at jenta bor i klesskapet til kjæresten og ikke blir oppdaget, så delvis tolker jeg romanens handling som en fantasi rundt hvordan man kunne vært flue på veggen til en ekskjæreste. For når det er slutt mot ens vilje, så klarer man vel ikke å gi slipp aldeles med en gang?

Jeg antar romanen vil appellere mest til jentene, og kanskje mest til moden ungdom/unge voksne.

Av samme forfatter har jeg før lest Bare en time til (2014)

«I morgen» av Caterina Cattaneo

Utgitt av Gyldendal 2019

Andreas og Ingrid er kjærester. De har det stort sett veldig bra sammen, men det hender Andreas blir veldig sint. Så sint at ikke Ingrid eller noen andre når helt inn til ham, og han merker selv at han mister kontrollen og kan gjøre ting som ikke er bra hverken for ham selv eller de rundt.
Hele handlingen i romanen finner sted i løpet av én dag; 18-årsdagen til Andreas.

Her er det Andreas og Ingrid som følges i annet hvert kapittel, noe som gir god avveksling og skaper spenning - hvordan påvirkes Andreas av det Ingrid gjør og omvendt.

Engasjerende ungdomsroman om alvorlige tema som burde fenge både gutter og jenter. Fra 13 år og oppover.

«Det Sara skjuler» av Kathrine Nedrejord

Utgitt av Aschehoug 2019

I denne ungdomsromanen møter vi Lajla og venninnen hennes Sara som går i første videregående. En sen kveld, eller det er vel heller natt, dukker Sara uventet opp hos Lajla. Hun kommer fra en fest og oppfører seg merkelig. Lajla ser at det er noe fælt som har skjedd, men Sara vil ikke fortelle hva. Etter hvert kommer det fram at Sara er blitt voldtatt, men hun nekter bestemt å si hvem som står bak. Lajla vil vite, og begynner å tenke etter hvem det kan ha vært, og hun snuser rundt, til tross for at Sara ber henne innstendig om å la være...

Jeg har tidligere lest to ungdomsromaner av samme forfatter, Hvem er jeg når du blir borte (2016) og Slepp meg (2018) Jeg synes Nedrejord skriver godt, og romanen om Sara var i perioder spennende som en kriminalroman, når Lajla vågal og tøff står på for å finne ut hva som har skjedd Sara, og gjør hva hun kan for å beskytte henne og er troende også til å hevne det som har skjedd.
Noe jeg tenkte på som et minus med Hvem er jeg når du er borte, nemlig at fortellingen er lagt til en person som står utenfor og observerer, ikke er den som står midt i dramaet, fungerer bedre i årets roman. Nettopp fordi spenningen i historien dreier omkring spørsmålene: Hvem var det som gjorde Sara vondt? Hvorfor vil ikke Sara røpe hvem det er?

Selv om hovedpersonene er jenter, er det mange momenter i fortellingen som også burde appellere til gutter. Fra 12-13 år og oppover.

«De siste kjærtegn» av Kjersti Anfinnsen

Utgitt av Kolon forlag 2019

Birgitte er blitt gammel. Så gammel at det snart ikke er noen av hennes jevnaldrende venner som lever lenger. Hun bor i Paris og sitter for det meste inne, for det er så mye bry med å stelle seg om man skal bli presentabel nok til å bevege seg ute. Hun har et stamsted som hun ofte går til for å spise, for innehaveren er så hyggelig, hun regner ham som venn. Det er ellers bare få hun har kontakt med; hun skyper med lillesøsteren, og så er det en mannlig venn hun skriver med som kanskje kan bli noe mer enn "bare" venn...

Denne romanen fikk jeg anbefalt av en kollega. Kapitlene er korte og romanen er bare 143 sider, men den rommer mange følelser og de små bruddstykkene av historier fra Birgittes liv viser til et større bilde som kan pusles sammen av den som leser.

søndag 15. mars 2020

«Min søster er seriemorder» av Oyinkan Braithwaite

Oversatt av Henning J. Gundersen

Korede og søsteren Ayoola er ganske ulike, men de holder alltid sammen når det er noe som står på. Eller egentlig er det riktigere å si at Korede stiller opp om Ayoola trenger hjelp. Som når (ja, det er når og ikke da!) Ayoola ringer og har drept kjæresten; da tropper Korede opp med klorblekemiddel og et sterkt ønske om - som vanlig - få fjernet liket og alle spor etter misgjerningen så fort som mulig. Og hun er flink; Korede er sykepleier og ikke redd for å ta i et tak. Og hun strekker seg virkelig langt for å hjelpe søsteren! Men da Ayoola legger seg etter Tade, den kjekke legen som Korede lenge har svermet for i all stillhet... Nei, da blir det ikke lett for Korede!

Denne kriminalromanen er lettlest og ikke spesielt lang med sine 230 sider. Det er Korede selv som forteller i en litt tørrvittig og brysk tone. Boka skiller seg ut fra annen krim, noe jeg ser på som et pluss, og den er spennende og underholdende.

«En virkelig kvinne : hørespill» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal 2019

I dette hørespillet møter vi Marie og mannen Jens. De lever et godt liv, men savner barn. Nå har de vært gjennom flere prøverørsforsøk som ikke har gitt ønsket resultat. Likevel har de ikke gitt opp, så her i dette stykket går de løs på nok et forsøk. Selv om de ikke vil det, preges forholdet negativt av dette forsøke-å-få-barn-prosjektet. Marie har mistet lysten på sex på grunn av hormonpreparatene hun tar - kroppen blir uggen og humøret upålitelig svingende. Venninner og familie spør og graver om ikke hun og Jens skal få barn snart. Og alle mennesker hun omgis av har barn og prater om hvor slitsomt det er uten å forstå at Marie blir lei av å høre dem syte; de har i det minste barn! Hvorfor er de ikke bare fornøyde med det!? På toppen av alt føler hun seg ikke som en virkelig kvinne, så lenge hun ikke er mor...

Det er ikke så ofte jeg leser skuespill, men det er egentlig veldig lettlest og bra. Enkelte scener er smått komiske også.
Dette hørespillet vil bli sendt på P2 og som podkast i 2020.

«GT-Sara : en reisende i glede» av Svein Sandnes

Utgitt av S. Sandnes 2008

GT-Sara er det sikkert mange som har hørt om. I denne boka forteller Gerd Thoreid til Svein Sandnes om livet sitt, ispedd mange av de artige vitsene hun pleier å fortelle mellom sangene når hun opptrer.
Denne boka er til å bli i godt humør av, samtidig som den rommer elementer til ettertanke. For Gerds liv har ikke bare vært enkelt. Mye av teksten er Gerd sitert, dette skrevet i en dialektpreget bokmål som gjør at du synes du hører Gerds stemme; det gjør at boka får ekstra farge og liv.

mandag 9. mars 2020

«Dagene» av Julie Stokkendal

Utgitt av Kolon forlag 2019

Idet romanen starter er Tea 9 år. Hun og mora flytter fra byen og ut på landet for mora ønsker å starte på nytt. Tea savner byen og det vante, men forsøker å tilpasse seg den nye tilværelsen så godt hun kan.
Tea vokser til, får venner og også en kjæreste etter hvert, mens mora aldri ser ut til å komme helt over savnet av Teas far, han som forsvant før Tea ble født.

En ganske stor del av boka er viet til tiden da Tea og mora nettopp har flyttet til huset på landet. Tea virker på dette tidspunktet veldig opptatt av mora, eller skal vi si avhengig av henne; hun passer på at hun oppfører seg slik at mora godtar henne. Ikke så rart - en niåring er ikke veldig stor eller moden, og Tea har ingen andre enn mora. Videre har boka en del viet til tiden da Tea er blitt ungdom og får kjæreste, og til slutt er Tea nesten voksen og reiser på ferietur med mora mens huset deres får behandling av et skadedyrfirma, siden det er blitt fullt av møll.

Det er ingen stor, dramatisk handling i boka, men det skildres godt hvordan det kan oppleves å være barn, redd for å gjøre noe feil, redd for å få oppmerksomhet som ikke gjør godt, men vondt. Om mor/datter-forhold, hvordan det utvikler seg fra at datter er avhengig av mor, til de blir mer likestilte, og til datter er i ferd med å løsrive seg og skal bli i stand til å klare seg uten mor.

Julie Stokkendal er født i 1990, og Dagene er debuten hennes. Jeg synes det er et godt debutarbeid, og kan godt tenke meg å følge med på hva hun skriver videre.

«Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit» av Ingvild Solstad-Nøis

Utgitt av Oktober forlag 2011

Eva drar hjem for å besøke mora og være hos henne noen dager. Faren er død for ikke så lenge siden, og Eva og mora har ikke sett hverandre siden begravelsen. Etter litt dukker også søstera Grete opp, sammen med ektemannen og to barn. Eva synes Grete og mora sørger lite; det kan da ikke være bare hun som er lei seg for at far er død? Gjemt i vedskjulet finner Eva noe etter faren; noen litt sjokkerende fotografier han har tatt av mora. Hun viser dem først til Grete, som råder henne til å ikke vise dem til mora, i alle fall ikke nå, så snart etter farens død. Men Eva har sine motivasjoner for å trosse Gretes råd...

Jeg har før lest Eid (2019) og Rolig sone (2013) av samme forfatter, og Solstad-Nøis skriver om ting på en måte som fanger interessen min. Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit er debuten til Solstad-Nøis, og også denne romanen var noe jeg likte. Her får vi overvære samspillet mellom tette familiemedlemmer etter at en sentral person er borte; hvordan blir balansen og samspillet mellom de gjenværende?

torsdag 5. mars 2020

«Vi er fem» av Matias Faldbakken

Utgitt av Oktober forlag 2019

I bygda Råset, tre timers kjøretur unna Oslo, bor Tormod med kona Siv og barna Alf og Helene. De hadde også en hund, Snusken, men den forsvant sportløst en dag. Barna og Tormod savner hunden. Kanskje for å bøte på dette tomrommet, begynner Tormod å eksperimentere med leire. Han lykkes i å skape noe som blir som en levende organisme. Leirklumpen kan formes til ulike figurer, og den blir lært opp til å gjøre enkle oppgaver, som å kutte grønnsaker eller feie golvet. Men så skjer det ting og klumpen utvikler seg i en ganske annen retning enn Tormod eller noen andre kunne ønske...

Det står på vaskeseddelen til romanen, at det er «en skarp, humoristisk og særpreget roman, som blander eventyr, horror og science fiction med rå realisme
Helt enkelt å sette merkelapper på denne romanen er det ikke, jeg vil si den er noe for seg selv!
Stilen kan minne om noe gammelt, nedskrevet for lenge siden, som eventyr eller sagn. Historien fortelles med en liksom hardbarket, brysk tone. Som om forfatteren ikke hadde så lyst til å fortelle, men måtte det.

Romanen skiller seg ut fra massen, det er i alle fall sikkert. Slik romanen starter kan man kanskje få forventning om at her kommer en ganske vanlig fortelling om en kjernefamilie på bygda, men så tilsettes overnaturlige elementer, og hvilken vei fortellingen vil gå blir usikkert.
For meg er det flere grunner til å like boka: Den skiller seg ut, den overrasker, den har handling fra bygda, og den er godt skrevet.

Romanen har fått mye oppmerksomhet, er en av de nominerte til Nordisk råds litteraturpris, den vant P2-lytternes romanpris for 2019, ble tildelt Kritikerprisen, og er også nominert til Ungdommens kritikerpris.

onsdag 4. mars 2020

«Gjennom Leicas linser» av William Hakvaag


Utgitt av Aurora Borealis Multimedia AS

Denne boka inneholder fotografier tatt av i hovedsak tyske offiserer før og under 2. verdenskrig. Fotografier kan gi mye informasjon som en tekst ikke får formidlet, i tillegg til at man kan få en fornemmelse av tilstedeværelse ved store begivenheter fra den gang da, eller i alle fall få tatt en liten kikk på hvordan det kan ha artet seg. Man kan også kjenne stemningen fra øyeblikk som forlengst er passert, så ja: Fotografier fra 2. verdenskrig er absolutt noe som interesserer.
Det er mange interessante bilder her, mange av god kvalitet.
Men: Dessverre er det så mange slurvefeil og skrivefeil i teksten, at det ødelegger for tilliten til at jeg står overfor et gjennomarbeidet, seriøst og skikkelig verk.

Bildeteksten lyder: "Tyske soldater har
en stopp i fremrykningen. Det er
selvfølgelig slitsom å skulle erobre land
etter land. En matpause må til.
Vimpelen forteller at det er en
stabsbil og tilhører offiserer som leder
fremrykningen."
(Det skulle stått slitsomt, men dette
er en av slurvefeilene som florerer
i teksten.)





Bildeteksten lyder: "Et butikkvindu kan også bli et godt
motiv. Herrekvipering fra 1939."
Bildet viser jo en kvinnelig utstillingsdokke i kjole,
og "Herbst" betyr høst.
Så da er det vel nærmere å anta at
bildet viser en høstkolleksjon for damer,
og at da er det like gjerne en
Dameekvipering vi står overfor?
(Nok en skrivefeil; Herreekvipering skulle vært
skrevet med to e-er.)
Jeg kan forstå at man hadde hastverk med å få boka ut, da det i vår er 80-årsjubileum for krigsutbruddet i Norge. Likevel hadde man tjent mye på å bruke tid på grundig språkvask og korrektur. Så kunne man luket ut stavefeil - her er Himmler stadig vekk skrevet med én m, orddelingsfeil - som "lyn krig" - og flåsete/hånlige bildekommentarer som for eksempel den på side 174.










mandag 2. mars 2020

«Rolig sone» av Ingvild Solstad-Nøis

Utgitt av Oktober forlag 2013

Live har mistanker om at ektemannen Aamund er utro. Sønnen Eskil er 12 år; også han har et litt anstrengt forhold til faren akkurat nå. Men alt blir vel bra bare det nye huset blir ferdig og de kan flytte inn...

Jeg fikk lyst til å lese mer av Solstad-Nøis etter å ha lest Eid (2019). Det er noe ved disse to bøkene hennes som jeg nå har lest, som fyller meg med en slags skrekkblandet fascinasjon. Også denne kvinnelige hovedpersonen framstår som en løs kanon på dekk; det åpner for uforutsigbarhet og spenning knyttet til hva hun kan finne på å gjøre, og hva følgene kan bli.

«Glass town» av Isabel Greenberg

Utgitt av Vintage publishing 2020

Dette er en grafisk roman om søskenene Brontë - Charlotte, Emily, Anne og Branwell - og den fiktive verdenen de skapte sammen; Glass town, første gang nevnt i 1827.

Det var Charlotte og Branwell som tok initiativet til denne felles fantasien. Anne og Emily slo lag og deltok i den videre utviklingen. Men i 1831 gikk Anne og Emily ut av samarbeidet, og skapte sin egen avlegger; Gondal.

Dette var interessant lesning. Jeg visste ikke så mye om søsknene, og visste i alle fall ikke at Branwell også var en skapende kunstner. Faktisk var han i utgangspunktet regnet som den mest lovende av søsknene. Men dessverre rotet han med penger, henfalt til alkohol og rus, ellers kunne han sikkert ha drevet det langt.

Det er også interessant å se hva fantasien betydde for søsknene, i boka er det særlig Charlotte som utvikler en nesten sykelig avhengighet til det å flykte fra en trasig hverdag inn i den spennende fantasien rundt alt som skjer i Glass town.

Jeg liker jo bøker som inspirerer til videre lesning, og etter denne fikk jeg lyst til å lese mer om søsknene Brontë.