mandag 27. november 2017

«Veggen» av Marlen Haushofer

Oversatt av Unn Bendeke
Utgitt av Gyldendal 1994

Romanens jeg, en middelaldrende kvinne, er med et vennepar til deres feriested; en jakthytte beliggende i godt jaktterreng. Samme dag de har kommet fram til hytta, tar venneparet en spasertur ned til landsbyen, mens romanens jeg velger å bli i hytta. Hun hviler, steller i stand middag, men venneparet dukker ikke opp. Parets hund kom luntende hjem for mange timer siden, så hun antar at den ble sendt hjem fordi den var ulydig eller noe. Neste morgen tror jeg-personen at venneparet må ha overnattet i landsbyen, siden de fortsatt ikke er kommet tilbake.
Men så oppdager hun at det er dukket opp en slags vegg - noe gjennomsiktig, men helt ugjennomtrengelig noe - på veien ned mot landsbyen. Hun kan se noen mennesker og dyr på andre siden av veggen, men de er ikke lenger i live. Tilsynelatende overlatt helt til seg selv, må hun gjøre sitt for å ta vare på hunden og andre husdyr hun tar hånd om, skaffe mat og høste det naturen har å gi.

Dette var engasjerende og uhyggelig lesning. Hvordan overleve? Hvordan takle ensomheten? Hvordan bevare framtidshåpet?

mandag 20. november 2017

«Velkommen hjem» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Vi møter igjen Petra Wilander og Christer Berglund, begge politi i den hyggelige småbyen Hagfors, samt journalisten Magdalena Hansson. I denne romanen drar blant andre Magdalena og Tina - Christers søster - på en klassefest, en gjenforening av deres gamle klasse fra ungdomsskolen. Magdalena har i utgangspunktet ikke lyst til å dra, men hun vet at Jack Paulsson skal komme, en fra den gamle klassen som faktisk har blitt rikskjendis! Muligheten for å få et intervju med ham, gjør at hun drar på klassefesten tross de lunkne følelsene. Festen skal vise seg å bli svært så uhyggelig og dramatisk; utpå natten blir Jack funnet drept. Slik blir Magdalena innblandet i nok en kriminalsak som setter Hagfors-politiet på prøve...

Dette er den femte romanen Schulman har skrevet fra samme miljø. Jeg har lest alle de tidligere: Jenta med snø i håret (på norsk i 2012), Gutten som sluttet å gråte (2013), Svar hvis du hører meg (2014) og Vår egen lille hemmelighet (2016). Kvaliteten på dette lesestoffet har vært noe varierende, og for de fleste av Schulmans romaner har jeg hatt innvendinger omkring krim-plottet, at det har vært i tynneste laget og politiets arbeid virker lite profesjonelt, nesten tafatt. Privatlivet til etterforskerne, journalisten og flere av folkene rundt, har etter min mening fått for stor plass. I årets roman mener jeg i tillegg at forfatteren lar morderen komme vel sent inn på scenen.
Jeg tror likevel mange vil finne årets roman interessant, fordi mange har et forhold til gjenforeningsfester, og fordi hevn-motivet vekker engasjement.

Språket trekker ned. Den siste korrekturen har ikke vært nøye nok, det er fortsatt igjen en del småfeil/slurv og dårlig språk som burde vært luket vekk, og kommabruken er usikker og gir dårlig flyt.

Selv om jeg har noen bemerkninger, så er det noe ved Schulmans romaner som gjør at jeg velger å fortsette å lese dem. Og tross et noe svulmende persongalleri, er det hovedpersoner man begynner å føle at man kjenner og "heier på". Så jeg ser ikke bort ifra at jeg også kommer til å lese neste roman fra Schulman, hvis den oversettes til norsk.

lørdag 18. november 2017

«Skada gods»av Tore Renberg

Utgitt av Oktober forlag 2017

Vi møter igjen Hillevågsgjengen fra «Vi ses i morgen» (2013) og «Angrep fra alle kanter» (2014). (Teksas-serien)
Jan Inge har fridd til sin utvalgte Beverly og fått ja. Chessi og Rudi venter tvillinger, og selv om det er mye mulig at en annen enn Rudi er faren til barna, gleder paret seg stort til det forestående. Men blir nå ekteskapet mellom Jani og Beverly så bra for dem selv og de som er rundt? Det viser seg at Beverly har en skjult agenda, og nærmest bokstavelig talt har balletak på Jan Inge. Denne førjulen blir aldeles ikke verken fredelig eller søt for Hillevågsgjengen...

Renberg formidler et formidabelt overskudd av varme og humor i sine Teksas-romaner. Slutten på årets roman er kanskje litt hastig effektuert, og det er brutale voldsscener i boka som kan synes ganske overfladisk behandlet, men dette var engasjerende og underholdende lesning. Jeg håper på en fortsettelse!

søndag 5. november 2017

«Byens spor : Ewald og Maj» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2017

Vi er i Oslo på slutten av 1940-tallet og følger ekteparet Ewald og Maj Kristoffersen, samt sønnen deres Jesper, noen år av livet. I kretsen om dem finner vi slekt, venner og naboer som også er viet plass i fortellingen.

Dette er en medrivende historisk roman, meget godt og filmatisk fortalt, med mange fiffige sceneskift/veksling mellom synsvinkler. Persongalleriet omfatter mange nok til å framstå som rikt og mangslungent, men ikke FOR mange, slik at vi står i fare for å miste oversikten eller interessen fordi man ikke skjærer dypt nok. Miljøet er også så godt tegnet at jeg med denne romanen vil si jeg fikk være med på en tidsreise til Oslo vest like etter krigen.
Som nostalgisk krydder får vi referert fra diverse møter i Røde Kors, der Maj Kristoffersen er kasserer. I starten tenkte jeg dette slags krydderet var knusktørt og unødvendig, men etter hvert ble det kjærkomne pusterom, som hvile mellom slagene.

Dette er en av de beste leseopplevelsene av året 2017 - anbefales på det varmeste! Christensen har planlagt å gi ut en trilogi, så her er det bare å glede seg til fortsettelsen.

PS: Unnskyld meg for dette, men jeg må fortelle at jeg oppdaget en feil s 184-185; på side 184 får Jesper et par skiver servelat av slaktersønnen Jostein. Disse tar han med hjem og legger på kjøkkenbenken; han liker ikke pølse. Påfølgende side (185) rydder Maj pølseskivene inn i kjøleskapet, men da er pølsa blitt salami. Denne feilen er dessuten en dobbeltfeil, siden Maj og Ewald ikke får kjøleskap før s 357; da har de arvet kjøleskapet til fru Vik som har flyttet; før det har de spiskammer.