søndag 30. april 2017

«Gran final» av Ingunn Aamodt

Utgitt av Cappelen Damm 2017

Dette er sjette og siste bok i serien om Marlena Evensen. (At årets bok avslutter serien finner jeg på Cappelen Damms hjemmeside.) Mora til Marlena har tjent så bra på kjærlighetsromanene hun har skrevet, at hun har kjøpt feriehus i syden. Nå skal mor og far gifte seg der mens de har en god ferie, Marlena og bestevenninnene Minda og Emma er med, det samme er Marlenas halvsøster Siri og kjæresten. Alt er fryd og gammen! Bortsett kanskje fra at far er mystisk hemmelighetsfull, lyver om stadige frisørtimer og blir borte i timevis. Og er det riktig av jentene å snike seg til å ta tatovering; vil det ikke bli et skrekkelig bråk etterpå? Og hvorfor er Marlena plaget av kvalme, mest om morgenen og så litt om kvelden? Jentene forklarer kvalmen med at isbitene de får på restauranten sikkert var laget av ureint vann, men da burde jo de andre vært kvalme også?...

Jeg har lest alle bøkene om Marlena Evensen. Jeg liker kjærlighet og feelgood, og dette er lettleste og underholdende bøker. Man kan innvende at de er overfladiske og i enkleste laget - både i personskildringer og språk - men jeg tror at mange hygger seg med disse bøkene, og kanskje til og med kjenner seg litt igjen i situasjoner, tanker og følelser.

fredag 28. april 2017

«Miss» av Synne Sun Løes

Utgitt av Aschehoug 2017

16 år gamle Ea har droppet ut av skolen. Hjemme fyller hun dagene med å skrive dagbok, hekle, gå til terapitimene hun av moren er pålagt å ta, eller besøke nabogutten, som heller ikke driver med noe spesielt. (Men han er jo rik; det virker ikke som om noen forventer at han skal ta seg sammen og komme i gang med noe fornuftig.)
Ea omtaler seg selv som "tjukkis" - for det er det hun er: altfor stor, rett og slett tjukk. Og det er Ea selv som forteller  i boka.

Denne ungdomsromanen har en tone som er lett og humoristisk, det er bra driv og du ønsker hele tiden å lese videre. Samtidig som tonen er humoristisk, tar boka opp dystre tema, som psykisk sykdom, rusmisbruk og selvmord. Jeg likte boka, samtidig som jeg kanskje kunne ønske den tematisk hadde samlet seg mer om en eller noen få tråder; her blir det ganske mye fokus på flere enn Ea og hennes problemer, som Eas tante, Eas foreldre, Eas terapeut, venninna som er veldig annerledes enn Ea, og nabogutten, som hun på en måte deler skjebnefellesskap med. Det er ikke det at persongalleriet er stort, men bipersonene tar ganske mye plass og fokus vekk fra det jeg opplever som hovedtema: Ea og vanskelighetene hun har med å finne sin plass. Det er jo et veldig interessant og viktig tema: Hvorfor strever ungdommer med livet sitt? For jeg tror det er mange ungdommer som gjør det. Ungdommer har alltid strevd med det samme, sikkert, men det kan være det er enda vanskeligere i dag? Og noen velger å gjøre som Ea - dropper ut av skolen. I tillegg har Ea trøblet med maten, det er derfor hun er overvektig. Så jeg lurer jo på hvordan Ea hadde det før hun droppet ut av skolen? Hvorfor begynte hun å overspise?
Men at romanen på en måte eser og flyter ut, og at Ea på sett og vis kommer ut av fokus, kan jo også være illustrerende for hvordan en del ungdom føler det: Hvor er jeg og hvem er jeg midt oppi alle jeg er omgitt av, venner og familie? Det er så mange og så mye som stjeler oppmerksomheten, så hvordan skal jeg leve og agere for å være hovedperson i mitt eget liv?

At bøker får en til å stille spørsmål og undres, er veldig fint. Kanskje kunne denne boka tjene som et utgangspunkt for en diskusjon om det å være ungdom?

fredag 21. april 2017

«Endetid» av Ole Kristian Ellingsen

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Hovedpersonen i boka er prest, gift og far til en datter på snart 19 år. Datteren har i det siste gitt foreldrene noe bekymring, for eksempel overnatter hun en gang hos en gutt/mann de ikke vet hvem er og uten å ha gitt beskjed. Da hun en senere natt også uteblir, er selvfølgelig bekymringen også veldig stor, men de trøster seg med at hun vil nok dukke opp igjen denne gangen også. Men det gjør hun ikke. Til slutt etterlyser de henne hos politiet, som etter noe leting finner henne drept. De er ganske sikre på hvem gjerningsmannen er, men han har reist til hjemlandet sitt, et land Norge ikke har utleveringsavtale med, så det ser ut til at han vil slippe unna helt uten straff.
Sorgen, fortvilelsen og raseriet gjør det vanskelig for jeg-personen fortsatt å ha troen på at Gud finnes, og de ulike måtene han og kona sørger på, gjør at de to også strever med sitt forhold.

Forfatterens etterord gjør rede for at han har lånt fakta og personlige erfaringer fra den såkalte Martine-saken; i 2008 ble den norske studenten Martine Vik Magnussen drept i London. Gjerningsmannen er kjent, men beskyttes av manglende utleveringsavtale mellom England og Jemen, dit gjerningsmannen flyktet.

Å miste et barn på en slik måte vil uansett være fryktelig. Men man kan forstå at det er ekstra vondt når man vet at gjerningsmannen ikke får straff; det strider mot ens rettferdighetsfølelse og gjør kanskje at man aldri kan forsone seg med skjebnen eller gjenopprette en slags fred og balanse i livet.

Dette er en bok det gjør vondt å lese, men den er i høy grad interessant og tankevekkende.

mandag 17. april 2017

«Charlotte» av David Foenkinos

Oversatt av Agnete Øye
Utgitt av Solum/Bokvennen forlag 2017

Dette er en biografisk roman om kunstneren Charlotte Salomon som vokste opp i Berlin i mellomkrigstiden. Hennes spesielle talent ga henne i 1936 innpass på Kunstakademiet, som den eneste jøden som fikk dispensasjon til å gå der. Men livet i Berlin ble stadig mer uutholdelig, og hun flyktet til Frankrike. Der malte hun sin historie i livsverket "Leben? oder Teater? : ein Singspiel".
I oktober 1943, da hun var 26 år gammel, ble hun deportert til Auschwitz. Hun og hennes ufødte barn ble gasset ihjel like etter at hun kom dit.

Det var en kollega som gjorde meg oppmerksom på denne romanen. Som hun sa har den en sånn type åpning som straks fanger interessen: «Charlotte lærte å lese navnet sitt på en gravstein
Språket er enkelt og direkte, setningene er korte og teksten er satt med mye luft omkring. Man kan si historiens reisverk står der nakent og ribbet. Jeg synes det er veldig virkningsfullt. Historien er så sterk, Charlottes skjebne så vanskelig og vond, det trengs ingen omskrivninger eller fiksfakserier for at du skal bli berørt av den.

Etter at jeg var ferdig med boka tok jeg en titt på bildene hennes - det ligger mange av dem på nettet. For en overraskelse! Boka fylte meg med grå håpløshet, derfor ble jeg så overrasket da jeg fikk jeg se klare, vakre, håpefulle farger på så mange av bildene.
Har du interesse av å studere livsverket hennes nøyere, finnes det utgitt som bok.

lørdag 15. april 2017

«Snille hunder kommer ikke til Sydpolen» av Hans-Olav Thyvold

Utgitt av Aschehoug 2017

Tassen er en snill hund. Han gjør i alle fall så godt han kan for å være snill; det er klart noen ganger glemmer man seg jo, det kan jo av og til hende en halv sko er oppspist før man plutselig kommer på at skospising ikke regnes som snill atferd av ens eier...
Idet romanen starter er Tassens eier, major Thorkildsen i ferd med å takke av. Det er trist å miste sin eier, og det fyller en med usikkerhet - hvordan kommer fru Thorkildsen til å takle rollen som hundepasser, kan dette gå bra? Jo takk, det viser seg å gå helt utmerket, til tross for at fru Thorkildsen i enketilværelsen sturer i den grad at hun utvikler en hang til stadig vekk å handle nye forsyninger av dragevann på Vinmonopolet, og nyter dette i litt for store kvanta. Tassen får uansett det han skal av mat og stell, og det at fru Thorkildsen er pensjonert bibliotekar, viser seg å være et gode. Hun leser om Roald Amundsens sydpolferd for Tassen, og det kommer fram at å være hund på Amundsens ekspedisjon var litt av en skjebne...

En hund som hovedperson i en roman må sies å være nokså uvanlig. Å se menneskene og tilværelsen med hundeøyne synes jeg var interessant, til tider temmelig morsomt, og av og til litt trist.
Jeg valgte boka fordi den omhandler Amundsen og hans sydpolekspedisjon, men boka må også være midt i blinken for hundeeiere og hundeelskere - for hvem vet hva en hund tenker og reflekterer over; det kan jo være litt av hvert?

Velskrevet, forståelsesfullt og originalt - en roman det er lett å anbefale.

«Verden leker gjemsel» av Siri M. Kvamme

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Forfatteren Hanna er samboer med Morten. Han har to døtre fra et tidligere forhold og er ikke interessert i å få flere barn, selv om Hanna er tydelig på at det ønsker hun. Hanna har det godt i forholdet med Morten, men noen skjær i sjøen finnes det. Som at Veronika, Mortens eks er sterkt til stede i livet deres, mye mer til stede enn Hanna er bekvem med. Hanna føler også på en ubalanse i forholdet, siden hun tjener lite og sporadisk og bidrar forholdsvis lite til deres felles økonomi - hennes bidrag er mer det å "holde fortet", slik hun steller og stuller hjemme og følger opp jentene.
Hanna har også en øyesykdom som gjør at hun gradvis mister synet. Dette skaper naturlig nok utrygghet; hun er redd for at Morten kan komme til å forlate henne den dagen hun ikke lenger ser - og hvem vet; så god kontakt han har med Veronika, kanskje de to finner sammen igjen?

Livet tar en helt annen retning da Hanna drar til Island for å delta i et halvmaraton. Irriterende nok har Veronika klart å snike seg med til og med på denne turen...
Hanna løper seg vill, møter Halgrim som hun umiddelbart får god kontakt med, så der hos ham blir hun. Uten å ha planlagt det står hun med tiden ved et vendepunkt - hun må ta et valg; Halgrim eller Morten?

Dette er en velskrevet og interessant roman - jeg fant den kanskje særlig interessant siden det handler om en forfatter. Det er ikke mye ytre handling i romanen, men det er mye drama her likevel - med den alvorlige øyesykdommen og de store valgene som Hanna må ta.
Det er Hanna selv som forteller, med unntak av noen få sider der perspektivet plutselig er lagt til Morten. Antakelig er dette gjort fordi forfatteren ellers ikke får forklart hvordan Morten oppdager at Hanna har møtt en mann mens hun bor på Island.
Av og til er Hanna litt i overkant selvsentrert, synes jeg, og jeg mister noe av sympatien jeg føler for henne, men det ødelegger ikke for den totale opplevelsen av romanen. Uansett: Hvem ville ikke vært selvopptatt om man holdt på å miste synet?

onsdag 12. april 2017

«Den hjelpsomme okkupanten» av Kjersti Ericsson

Utgitt av Oktober forlag 2017

Tyske major Welser har i 1943 kommet seg ganske bra etter en krigsskade i det ene benet, men helt hundre prosent kurert er han ikke. Litt halt og ustø kan han ikke delta i strid, men heldigvis kan han fortsatt gjøre nytte for seg. Han forlater kone og sønn i Tyskland for å gjøre tjeneste i bygda Kreklingvåg i Nord-Norge. Der skal han lede arbeidet med å bygge en del av forsvarsverket Atlanterhavsvollen.
I Kreklingvåg forsøker han med friskt pågangsmot å gjøre seg til venns med lokalbefolkningen, ved for eksempel å bidra til å høyne kvalitet og utvalg av varer i butikken, eller hjelpe enkeltpersoner med råd og dåd. Han er ikke like heldig med alt han befatter seg med, og vanskelig å bli akseptert og godtatt er det uansett, siden flesteparten av lokalbefolkningen i utgangspunktet er skeptisk til okkupantene, uansett hvor hyggelige og vennlige de måtte være.

Dette er en velskrevet og engasjerende roman, og jeg tenker at det også er en ganske modig roman, siden perspektivet og mye av sympatien er lagt til de tyske okkupantenes side.
Welser framstår som ganske naiv, og kanskje litt hjernevasket; troen på Føreren og at Tyskland kommer til å vinne krigen er hardnakket på plass helt til det siste.
Å se nordmennene med hans øyne er et interessant perspektiv. At han ikke forstår hvorfor lokalbefolkningen møter ham med skepsis, kan være realistisk nok - tyskerne kan ha sett på seg selv som Norges redningsmenn, de ville bare nordmennene godt; hvorfor kunne de ikke bare ta imot hjelpen og være litt takknemlige?!
Enkelte episoder i romanen er lett komiske, men romanen blir summa summarum tragisk, hvis man ser på de enkelte menneskeskjebnene som rulles opp.

Litt pirk: s 15 står det at Welsers mor venter på en utmerkelse av sin avdøde sønn "port mortem". Det riktige skal være "post mortem" (=etter døden). (Post mortem er for øvrig et uttrykk jeg nesten blir litt nervøs av, bare fordi en tidligere kollega av meg fortalte at hun en gang hadde kommet i skade for å bruke uttrykket feil i en tale, noe hun nok aldri glemte siden. Et generelt råd jeg kan gi, er at man forsøker å bruke minst mulig fremmedord, i alle fall ikke bruke fremmedord man ikke kjenner spesielt godt.)

Til opplysning: Kreklingvåg er en oppdiktet plass.

tirsdag 11. april 2017

«Osebergdronningens grav : vår arkeologiske nasjonalskatt i nytt lys» av Arne Emil Christensen, Anne Stine Ingstad og Bjørn Myhre

Utgitt av Schibsted 1992

Før påske var jeg på et interessant foredrag kalt "De gåtefulle Osebergkvinnene", og ble av dette inspirert til å lese mer om Osebergfunnet. Da ble det «Osebergdronningens grav» jeg tok med hjem fra biblioteket i første omgang. Det er ei fin bok for den som ønsker en oversikt over det som ble funnet i graven, samt for å få oversikten over de kjente kongene fra den tiden, og spekulasjonene rundt hvem det kan være som ble gravlagt og i graven fikk med så mange fine og dyrebare ting.
Det man skal være klar over når man leser denne boka, er at det er gjort ny forskning etter den kom ut i 1992. Her bør man oppsøke flere og nyere kilder for å få "siste nytt i saken."

Før antok man at den eldste av de to kvinnene var dronning, og at den yngste var ofret for å følge henne i graven. Antakelsen sto veldig lenge ved lag, men alderen til de gravlagde og tidspunktet for når graven ble laget, ser ikke ut til å samstemme med noen kjent dronning. Ikke om man snudde på flisa heller, og antok at den yngste var dronningen, og den eldste kanskje en amme eller en annen omsorgsperson som ble sendt med i graven.
Visse ting kan tyde på at begge kvinnene var betydningsfulle, slik de var kledd, og av smykker man antok de var påført.
Senere forskning viser at de to kvinnene etter datidens målestokk nådde en anselig alder - den eldste var sannsynligvis mellom 70 og 80 år, og døde av kreft. Den yngste antas å ha vært i overkant av 50.

Flere av gjenstandene i graven kan spore oss inn på at kvinnene ikke var politiske, men religiøse ledere, eller i det minste at den ene av dem var det. Kanskje var de høyt respektert og elsket, og man derfor skjenket så fine gaver. Eller man ofret de store gavene for å sikre en fruktbar framtid; i boka her spinnes det litt rundt om den ene av kvinnene kan ha hatt særlig kontakt med fruktbarhetsguden Frøya, og om alle gavene i graven kan ha vært et offer for henne.

At man ikke vet og kanskje aldri får vite helt sikkert hvem kvinnene var, er veldig fascinerende. Da kan jo hver og en bruke fantasien, forske litt på egen hånd, kikke på bilder av gjenstandene og gjøre seg sine egne tanker om sammenhengene.

Boka kan du låne på biblioteket, eller du kan finne den i bokhylla.no
Interessant og spennende påskelesning!

søndag 9. april 2017

«Fører av grå folkevogn, juli 1975» av Line Baugstø

Utgitt av Oktober forlag 2016

Vi treffer igjen Sigrid fra «Sommer uten brev» (2014), det er gått noen år siden sommeren 1968, da hun gikk og ventet på at ektemannen Erling skulle komme hjem fra eventyret sitt i Alaska og Canada. Erling kom aldri tilbake - han ble meldt savnet og Sigrid må regne seg som enke. Hun har nå jobb i et reklamebyrå og har innledet et slags forhold til sjefen, Kjell. Døtrene hennes har blitt store, er i brytning mellom barn og voksen; en krevende tid for både dem og Sigrid.
Sigrids lillesøster Kristin er blitt gift og har fått tvillinger siden forrige bok. I denne romanen føler Kristin at hun holder på å kveles av hverdagens rutiner og kjas, og stikker fra mann og barn. Det er da Kristin drar hjemmefra, at ektemannen etterlyser Sigrid i radioen - det er hun som er "fører av grå folkevogn". Han håper hun vet hvor Kristin kan ha dratt.

Temaet kvinnesak er enda tydeligere i denne romanen enn i den første. Et nostalgisk gjensyn med 70-tallet får vi også. Velskrevet, engasjerende lesning. Hvis det kommer en fortsettelse om Sigrid og Kristin, vil jeg også lese den.

fredag 7. april 2017

«Alt etter havet» av Lasse W. Fosshaug

Utgitt av Flamme forlag 2017

Ivan Ivanovitsj dukker opp i Årdal, søker jobb der. Hvem er han egentlig, og hva er den egentlige grunnen til at han har kommet til Årdal?

Dette er en slags dystopi, handlingen er plassert i helt nær framtid, eller kanskje til og med en diktet nåtid? Vi får ingen eksakt tidsangivelse, men det legges ut spor om at dette i alle fall ikke er veldig langt fram i tid.
Det hoppes en del mellom nåtiden i Årdal og det som skjedde i Russland før Ivan kom til Norge.

Jeg likte boka, den fanget interessen min og er godt skrevet. Litt krevende med hoppingen i tid, og slik den er bygd opp av sekvenser - det ble stedvis litt gåtefullt for meg hvordan ting egentlig henger sammen.

Jeg ser at forfatteren ble nominert til Norlis debutantpris for romanen «Over brua» som kom i 2013. Den bør jeg kanskje også lese.

søndag 2. april 2017

«Sommer uten brev» av Line Baugstø

Utgitt av Oktober forlag 2014

Det er sommer, året er 1968. Sigrids ektemann Erling har sagt opp jobben som fotograf og reist til Canada og Alaska for å leve ut drømmen om å leve i villmarka en periode. Han og Sigrid har to små døtre som Sigrid nå må ta hånd om helt alene. Og det er vanskelig uten fast jobb, hun har bare noen oppdrag som Tupperware-agent i ny og ne. Pengebeholdningen minker, bekymringene og frustrasjonen vokser, og livstegnene fra Erling uteblir. For i alle fall å bøte på døtrenes lengsel etter Erling, setter hun seg ned og skriver falske brev, slik at hun har noe å lese høyt for jentene, noe som kan holde liv i ideen om at faren tenker på dem og lengter hjem til dem.

Jeg likte denne romanen. Jeg føler frustrasjonen Sigrid lever med, kjenner den klaustrofobiske følelsen av å være fanget fordi hun ikke har egne penger, eller kan velge å følge sine drømmer, slik ektemannen kan.

Jeg har tenkt å lese fortsettelsen: «Fører av grå folkevogn, juli 1975» (2016)