søndag 27. september 2020

«Buffy By er inspirert : en spenningsroman» av Ingeborg Arvola

Illustrert av Nora Brech
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Vi møter igjen Buffy fra «Buffy By er talentfull» (2019). Nå har hun lagt slalåmskiene på hylla, for selv om hun var skikkelig god til å stå på ski, var det veldig slitsomt å gå til trening, og mye tid gikk det også. Nå har Buffy lyst til å skrive en spenningsroman, for hun har skjønt at hun antakelig har talent for skriving. Og hvis hun skriver en spenningsroman som blir bestselger, så kan hun bli rik.
Broren Bobby har fått kjæreste, og siden de er som søsken flest, er det et konkurranseforhold mellom Buffy og Bobby. Derfor må Buffy også få kjæreste, og han må være noe mer eller viktigere enn Bobbys kjæreste. Da hun blir sammen med storebroren til Bobbys kjæreste, er hun fornøyd, for han er jo eldre! Viktor er en ordentlig bølle og bråkmaker, men det får gå.
Buffy, broren og mora er fortsatt fattige. Det er lite penger til mat, og det å være med på fritidsaktiviteter som koster noe, er bare å glemme. Ferietur er heller ikke noe de pleier å kunne unne seg. Men akkurat i sommer skal de kanskje få mamma med på noe gratis hun ikke kan si nei til...

Dette er underholdende og morsom lesning. At Buffy er fattig, og alvoret i denne situasjonen, kommer ikke så spesielt godt fram. Til det er fortellerstemmen for vittig og kjekk. Dette blir aller mest en gøyal bok om gøyale mennesker. 

lørdag 26. september 2020

«Rich boy» av Caroline Ringskog Ferrada-Noli

Oversatt av Tina Åmodt
Utgitt av Cappelen Damm 2020

I denne romanen møter vi tre generasjoner kvinner. Første kvinne ut er Gunhilde f. 1921, kalt Gully. Hun var gift med Tord som døde i en ulykke da Gully var 34 år; da hadde ekteparet rukket å få fire barn. Det kan virke som barna var ønsket og elsket mest av Tord, for da han døde var det mye som ikke gikk særlig bra med mors evne til omsorg, kanskje spesielt i forhold til Marianne, den tredje i søskenflokken.
Marianne ble født i 1949, og det er henne den midtre delen av romanen handler om. Marianne faller for Kaj, mannen som senere skal bli far til hennes to barn. Den førstefødte, Niklas, dør etter en ulykke da han er ganske liten. På begynnelsen av 1980-tallet kommer Annika til verden. Foreldrene skiller lag da Annika er i barnehagealder og Marianne får foreldreansvaret. Heller ikke hennes morsevner er av ypperste sort.
Den siste delen av romanen handler om Annika, hennes vanskelige forhold til kjærlighet og menn; vansker som man kan tenke har gått i arv fra generasjonene før henne.

Denne romanen var tidvis engasjerende og interessant, spesielt første og andre del. Tredje del synes jeg er noe rotete/gåtefullt fortalt. Det kan sikkert passe at historien fortelles ustrukturert, hopper hit og dit; siden hovedpersonen er psykisk ustabil og sliten, men det blir tungt å lese; flyten lider av all hoppingen mellom da og nå, og hva som er viktig og uviktig føles ikke proporsjonalt med plassen som brukes på de ulike elementene.

Jeg finner noen setninger som gjør meg usikker på om oversettelsen er helt tipp-topp. Eksempel side 307: «SVT Göteborg hadde fest hos debattredaktøren for SVT Debatt. Oscar hadde tidligere jobbet med mote, men etter at internett hadde gjort det så lett å shoppe og det ble mer eksklusivt med uinnpakket tilbehør som meninger ... kunnskap ... gjorde Oscar det moteriktige valget å bli politisk redaktør i stedet.» 
Hva menes her? Jeg får en mistanke om at oversetter/språkvasker med prikkene har markert at noe er uferdig i setningen, og så har det gått gjennom også siste korrektur uten at det er tatt stilling til hvordan setningen egentlig skal lyde.

Eksempel på feil som man vel kunne forvente at man hadde greid å luke ut side 23: «... og når man åpnet luken datt det ut fire barn...» Den gang da, hver gang når. Det svenske när er lett å tenke alltid skal være når på norsk, men det kan også bety da.
Og infinitivsmerket skal stå sammen med verbet det tilhører, ikke som på side 20: «Hvordan er det i det hele tatt mulig å alene ta vare på fire barn?»
Nok om det.
Vaskeseddelen på boka sier at romanen har "hyppige innslag av befriende humor". Jeg leser som regel ikke vaskeseddelen før jeg leser boka, fordi jeg noen ganger har brent meg på at forlaget røper litt mer av handlingen enn jeg liker, men da jeg leste denne beskrivelsen etter at jeg var ferdig med boka, ble jeg skikkelig overrasket. Jeg kan ikke si jeg oppfattet en eneste en av disse hyppige innslagene av humor. Hva er morsomt med omsorgssvikt, vold i nære relasjoner, og notorisk sammenblanding av sex og kjærlighet? Var det bare meg som ikke så humoren? Syntes du at boka var morsom?

søndag 20. september 2020

«Kongen» av Tom Egeland

Utgitt av Capitana 2020

Finansmannen Christian Collet Archer havner midt i sitt livs verste mareritt da kona og dattera blir kidnappet. Heldigvis har han eks-politimannen Richard Skøyen som sikkerhetssjef i firmaet; en dreven fyr som går sterkt inn for å løse saken. Tross kidnappernes tydelige advarsel, blir også snart politiet, med etterforskeren Siri Schau i spissen, involvert i etterforskningen. Sakte, men sikkert sirkler de inn hvem som kan stå bak, og hvor de kidnappede kan ha blitt skjult.

Et stykke på vei var denne spenningsromanen fengende, med bra driv og interessante karakterer. Men så blir det etter hvert litt for mye av alt. Her er det mange som jobber med den samme saken, både blant skurker og helter. I tillegg til politiet og sikkerhetssjefen i Archers firma skal vi også følge med på journalisten Linda Mikalsens jakt på nyheter fra etterforskningen. Dette medfører mange hopp mellom de ulike aktørene. Et litt mer konsentrert plot, med færre involverte, tror jeg hadde gjort historien bedre.

Egeland forteller i en likandes småhumoristisk tone - som gjør boka lettlest - og underveis har han flere gode betraktninger. Som på s. 35-36 hvor vi gjennom Christians tanker får beskrevet hvordan arbeidsfordelingen er hjemme hos han og kona: «Monica var alltid hjemme når barna kom fra skolen. Selv hadde han overlatt driften av familien til henne. Det var slik han så på det - driften. Monica var familiens HR-avdeling, sosialdepartementet og utenriksdepartementet. Selv var han Finansdepartementet og, når det måtte til, Justisdepartementet
Egeland er god til å gå inn i de enkeltes tanker og forestillinger. Eksempel s. 376, det vi får et innblikk i den selvgode italieneren Francescos tanker: «Han forsto seg på kvinner. Det handlet om biologi, ikke fri vilje. Instinkter. Villfarne hormoner. Frykten og fraværet fra familien forstyrret balansen i kroppen hennes. Han visste hva hun trengte. En mann. Det er slike ting menn vet. Han så henne for seg. Uten klær. Mørke øyne. Fyrig og lidenskapelig slik bare en nøden kvinne kan være. Gjennom buksen masserte han seg i skrittet...»
Mange av disse tankeinnsynene tilfører noe ekstra og farger historien, men av og til blir de dessverre forstyrrende digresjoner og kunne med fordel vært fjernet.

Nei, jeg ble ikke helt overbevist denne gangen; jeg vet at Egeland kan bedre enn som så. Kan det være at Egeland og forlaget har tatt litt for lett på jobben denne gangen? Både plottet og utførelsen kunne vært bedre med mer jobbing og finpuss.

tirsdag 15. september 2020

«Tollak til Ingeborg» av Tore Renberg

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Tollak er ein gretten gammal mann; han hatar tida han lever i, han hatar folk i bygda, og dei hatar sikkert han og. Han bur på garden attmed sagbruket han ein gong dreiv, før den nye tida kom og gjorde det umogleg å få drifta til å bera seg. Berre Oddo bur i lag med han, Oddo som han tok til seg då han var gutunge, av di mora ikkje greidde å ta seg av han då mannen hennar fall ifrå. Oddo er vaksen no, men som Tollak seier det i boka har Oddo ingen alder; han vil alltid vera avhengig av pass og stell.
Dei to vaksne ungane til Tollak, Jan Vidar og Hillevi, har for lengst flytt ut. Og kona Ingeborg forsvann for nokre år sidan. Tollak saknar henne. Han saknar henne noko enormt! Utan henne blir det meste meiningslaust. Og no er han vorten sjuk, kjem til å døy om ikkje så lenge. Då er det vel på tide å dele med ungane, dei store, tunge løyndomane han ber på...

Det er Tollak sjølv som fortel, i ein dyster, ordknapp stil som byggjer opp om mørkret i forteljinga. På bygda går Tollak som "Tollak til Ingeborg", altså Tollak som høyrer til Ingeborg. Utan Ingeborg er han ikkje den han var, og det synest ikkje mogleg å finne fotfeste som berre Tollak, ikkje ein det er til å halde ut med i alle fall.

Dette er engasjerande og lettlest om tunge skjebner og alvorlege tema. Det kan verke som ein umogleg kombinasjon, men Renberg får det til!

fredag 11. september 2020

«Oppdrag abort» av Jenni Hendriks og Ted Caplan

Oversatt av Line Almhjell
Utgitt av Kagge forlag, 2020

Veronica Clark (17) er ei vellykka jente med alt på stell. Flink på skolen, populær, pen, og med en kjæreste som er både kjekk og snill. Det passer uhyre dårlig i planene hennes at hun blir gravid, men det blir hun altså. Enda hun og kjæresten har brukt prevensjon; noe så utgjort! Hun er ikke i tvil om hva det nå er hun å gjøre; hun må ta abort! Men hvordan skal hun få det til uten at noen får greie på det? Hun finner ut at hun må reise ca 1600 km for å komme seg til Alburquerque, der reglene er slik at en 17-åring kan ta abort uten samtykke fra foreldrene. Og hvordan skal hun komme seg dit? Løsningen blir Bailey. De var venninner før de begynte på high school, men mistet hverandre av grunner Veronica ikke helt husker. Nå drar de sammen på reise, og underveis opplever de litt av hvert av både hindringer og positive overraskelser.

Det er lett å la seg sjarmere av denne ungdomsromanen. Det er Veronica selv som forteller, i en ganske vittig og energisk tone. Det er driv i handlingen, mye som skjer, og spenningen holdes oppe hele veien; kommer Veronica til å lykkes med planen sin, eller går den i vasken? Motforestillinger mot abort kommer også opp underveis, ved at jentene treffer personer som ikke støtter fri abort og som stikker kjepper i hjulene.

Omslaget til boka er knall rosa og signaliserer vel ganske direkte at dette er ei bok for jentene.

«Kjære Evan Hansen» av Val Emmich med Steven Levenson, Benj Pasek og Justin Paul


Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Utgitt av Aschehoug 2018

Evan Hansen har det ikke greit. Helst vil han holde seg hjemme for å unngå ensomheten og de sosiale nederlagene på skolen, men han må jo på skolen. Av psykologen sin har han fått som oppgave å skrive brev til seg selv; positive, oppmuntrende brev, dette som ledd i terapien. En dag er Evan Hansen skikkelig på etterskudd med å få brevet ferdig til timen hos psykologen, så han sitter på skolen og taster sammen noen setninger, som han deretter skriver ut på skolens printer. Og det er da det skjer: Brevet havner i hendene på Connor Murphy, en ganske sær og sur fyr som de aller fleste skygger unna. Connor lurer på hvorfor navnet til søstera hans står i Evans brev; det er kanskje derfor han i det hele tatt bryr seg.
Før han fordufter med Evans brev, skriver han navnet sitt på Evans gipsede arm. Som den eneste som har giddet.
Noen dager senere kommer det fram at Connor har tatt livet av seg, og Evans brev blir funnet. Brevet tolkes som et selvmordsbrev; Connors avskjed rettet til Evan Hansen, og Connors familie trekker dermed den slutningen at Evan Hansen var venn av Connor. Den eneste vennen, faktisk.
Det blir vanskelig for Evan Hansen å forklare den egentlige sammenhengen, og snart er han rotet inn i et spinn av løgner. Han ville det jo ikke slik, men faktum er at løgnene er til gode for ham; plutselig blir han en som betyr noe, en som folk legger merke til og vil henge sammen med.

Kjære Evan Hansen er opprinnelig en musikal, som siden er blitt til roman. Og det skal også bli film.
Jeg har bare hørt utdrag av musikalen, men kunne godt tenke meg å se og høre hele, og gjerne også se filmen. Dette er en engasjerende roman for ungdom og unge voksne, fortalt med humor, varme og god energi. Og den burde kunne interessere guttene like mye som jentene.

mandag 7. september 2020

«Kongeriket» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2020

Brødrene Carl og Roy Opgard er endelig sammen igjen, for nå er Carl tilbake i bygda etter mange år i utlandet.
Roy jobber på stedets bensinstasjon og har det egentlig greit nok med det enkle livet han lever.
Men Carl har planer. Store planer. Han vil bygge høyfjellshotell på eiendommen hvor brødrenes barndomshjem ligger. Det gjelder bare å få bygdefolket med på planene, spesielt den store spleisen som må til for å få reist bygget.
Carl er lillebroren som har vokst seg større enn storebroren, både i fysisk størrelse og graden av vellykkethet. (I alle fall tilsynelatende.) Men når det oppstår problemer i Carls opplegg, er storebror helt nødvendig å ha. I ungdommen banket Roy sjalu mannfolk som gikk løs på Carl når han kom i skade for å bli litt for vennlig med damene deres. Men det har dessverre hendt, og kommer til å hende igjen, at ryddejobbene er av helt andre dimensjoner...

Forlaget har satt merkelappen spenning på boka, og det er sant at det er store elementer av spenning her, men det kan også sies å være elementer fra andre sjangere. Jeg er fristet til å bruke betegnelser fra filmverdenen; måten historien er bygd kan sammenliknes med filmens fortellermåte; den er scenisk og visuelt bygd opp, med enkelte snedige overganger mellom scener. Like gjerne som å kalle dette spenning eller bygdekrim (som jeg også ser har vært brukt), kan betegnelsen (romantisk) actionkomedie med elementer fra westernsjangeren passe. Western, ja, for her går det ganske lovløst for seg til tider.

Boka framstår for meg som noe ujevn. Den har en bra start, men midtpartiet er seigt og ganske stillestående, for så å ta seg opp igjen mot slutten av boka. Det er som om fortellerstemmen ramler litt utav det; mister liksom retningssans, energi og troverdighet et sted omtrent midtveis.
Fortellerstemmen er i utgangspunktet muntlig, røff og slurvete, man bryr seg ikke om rettskriving, det kan stå "stjært" istedet for stjålet, og det er a-endinger en masse.
Historien fortelles ikke strengt kronologisk; vi får stadige tilbakeblikk til guttenes oppvekst og ungdomstid.

Det er mye bra i boka, for eksempel mange gode betraktninger/bilder, som dette på s 322:
«Etterpå var det kondolanser og en endeløs rekke av bleke, sorgtunge ansikter, som å sitte i bilen ved veibommen og se toget passere, ansikter som stirrer ut, tilsynelatende på deg, men som er på vei til helt andre steder.»

Enkelte elementer i historien harmonerer kanskje ikke helt med det jeg tenker er den røde tråden. Jeg synes ikke det er noe galt i å mikse ulike sjangere, men her er det noe hår på midten av skolten som har ramlet helt ut av fletta, om dere skjønner bildet.
Det passer i en spenningsroman med en hardtslående hovedperson at det kommer enkelte ganske rå, direkte sexscener, men hva med de mer romantiske og søtladne scenen der Roy har seg med dama han elsker? Og hva med historiene om Roys elskerinner; tilfører de egentlig historien noe, er de godt for noe? De kunne vært skrelt vekk, spør du meg. Men de er kanskje med for å vise for utrolig tiltrekkende Roy er, uten å forstå det selv.

Fortellerstemmen, og det er Roy selv som forteller, er hovedsaklig kvikk og ganske morsom, men av og til bikker det kløktige over i plumpe og vulgære vendinger. Som side 601: «Det steig opp i meg som dritt i en tett dass, hadde gjort det lenge, og nå nådde det kanten og velta ut.»
Noen synes sikkert det er forfriskende med slike bilder, men Nesbø kan bedre enn dette.

Konklusjon: Jeg tror med fordel man kunne kuttet ganske mye i midten av romanen, og sikkert frisert litt her og der ellers også, for å få en ens klang i stemmen og en god følelse av helhet gjennom hele fortellingen.

fredag 4. september 2020

«Døgnåpent» av Sayaka Murata

Oversatt av Magne Tørring
Utgitt av Font forlag 2020

Keiko har jobbet på døgnkiosken Smile Mart i 18 år, men ikke som fast ansatt; det er etter eget ønske at hun bare jobber som timeansatt. Nå er hun 36, og det som gjorde at hun passet inn og følte seg bra - nemlig at hun hadde en jobb å gå til hver dag, som hun mestrer til fulle - er ikke nok lenger. Familie og venner forventer at hun enten har en fast stilling som er noe, eller at hun gifter seg og får barn.
Keiko har alltid vært annerledes, men har ønsket å være som andre og har forsøkt så godt hun har kunnet å tilfredsstille andres forventninger til henne. Er det mann og barn hun må ha for å passe inn, så får hun vel skaffe seg det, da.
Når den arbeidssky, gretne og hengslete Shiraha dukker opp, aner Keiko en mulighet til å få gjort de nødvendige endringer med livet...

Denne korte romanen (bare 156 sider) var fornøyelig lesning. Keikos måte å se verden og seg selv er ganske underfundig.
Romanen skiller seg ut fra mengden, og kan absolutt anbefales til lesere som liker lettleste, hyggelige romaner, som også har en dypere mening.
Jeg ser at romanen noen steder har fått merkelappen kjærlighetsroman, noe jeg ikke synes passer. Jeg lurer på om de som har satt på denne merkelappen egentlig har lest hele romanen.