fredag 17. februar 2017

«For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» av Kyrre Andreassen

Utgitt av Gyldendal 2016

Krister Larsen er elektriker, men etter at ryggen streika blir han gjennom NAV-tiltak satt til å jobbe i skolen, der han skal lære utlendinger norsk. Å finne seg til rette i en såpass annerledes arbeidshverdag, i et såpass annerledes miljø, når man i tillegg sliter med livet sitt på flere andre fronter, er ikke bare lett.

Fra før har jeg lest «Svendsens catering» av samme forfatter. Det er såpass lenge siden at jeg ikke husker så mye av den, men jeg synes å erindre at den tematisk er ganske lik denne.

Det er Krister selv som forteller, og formen er muntlig, ordrik, man kan si pratsom. Formen kan også minne om en indre monolog, der flyten ikke alltid blir så god fordi man endrer retning på setningene underveis, og pøser på med gjentakelser for å dvele eller understreke.
Kristers stemme gir meg assosiasjoner til borettslagsplager Narvestad, eller lagersjef Marve Fleksnes, eller - for de som husker - besserwisser og telefonplager Stutum. Krister er selvsikker, eller kan vi si skråsikker og litt selvgod? Han kan virke reflektert, men det er kanskje mest det at han er forberedt på å bli motsagt, og parerer eventuelle motsigelser i forkant. Alt han gjør har en grunn, en god grunn, etter som jeg forstår ham.

Jeg synes romanen var ganske underholdende, til tider lo jeg litt for meg selv av gode beskrivelser at typer og situasjoner for eksempel innen skolemiljøet. Den er også tankevekkende; jeg synes forfatteren greier å gi innsikt i mekanismene rundt aggresjon og sinne, og hvorfor det går galt når meningen er god. Som: Hvordan kan en mann som bare vil det beste for barnet sitt, komme til å såre sønnen sin på en slik måte at han sikkert vil bære det med seg hele livet?

Formen forfatteren har valgt er jeg kanskje litt mer kritisk til. Romanen kunne helt klart vært mer lettlest, med en betydelig bedre flyt, om man hadde valgt å redigere "tankestrømmen". Formen er muligens valgt slik for å gi en tydelig følelse av at vi har med en ekte person og reelle tanker å gjøre.

Romanen var nominert til P2-lytternes romanpris 2016, og Brageprisen 2016.

mandag 23. januar 2017

«Nansen og Johansen : et vintereventyr» av Klaus Rifbjerg

Oversatt av Jo Ørjasæter
Utgitt av Gyldendal 2003

Da var det tid for å hygge seg med litt polarlitteratur igjen. I denne romanen er det Hjalmar Johansen som er hovedperson.Vi stifter bekjentskap med ham først når han er i militæret, og noen tilbakeblikk er det mot barndom og ungdom. I militæret passer han godt, fysisk sterk og robust som han er. Men når en sersjant legger sin elsk på ham og muligens med litt lugubre hensikter vil hjelpe ham til en militær karriere, mister Johansen interessen for den yrkesveien.
Han er også en belest mann, med et godt hode, den i familien som har fått gå på gymnaset. Han har lest en del om Nansen; da har han kjent eventyrlysten boble. Så lykkes han i å bli tatt med på Fram på Nansens nordpolferd. Riktignok som fyrbøter; under dekk står han og skuffer kull og blir svart i ansiktet, men da Fram fryser fast i isen, blir Johansen valgt ut til å følge Nansen på ski og med hundesleder mot nordpolen. På denne ferden redder han livet til Nansen to ganger - én gang fra en mannevond isbjørn, og den andre gangen fra å drive til havs da Nansen mistet årene. Nansen viser sin takknemlighet da, i tomannssoveposen kommer de nær hverandre - sosiale skiller viskes ut, to mennesker gir seg hen til hverandre i et varmt og kjærlig møte.

Ja, Rifbjerg gir ikke kun dulgte hentydninger om at Johansen og Nansen muligens kan ha hatt et homofilt forhold - han skriver det mer i klartekst. Det er sikkert et vanlig fenomen at menn som lever avsondret fra kvinner "må" leve ut driftene sine på et eller annet vis, men er det sant at Nansen og Johansen sto i med hverandre? Har forfatteren noen som helst slags dekning for dette, lurer jeg på da. Forfatteren legger kanskje ut et spor til meg om at dette er fri fantasi, for her begår Johansen selvmord etter ferden med Nansen; ferden mot sydpolen med Roald Amundsen er helt utelatt.

Uansett får jeg lyst til å lese mer om Hjalmar Johansen.

onsdag 18. januar 2017

«Glæde» av Anna Munch

Portrett av Anna Munch
Utgitt av Gyldendal 1904

Jeg ønsket å lese denne samtidsromanen fra 1904 fordi den oppgis som selvbiografisk. Etter å ha lest Selma Lønning Aarøs roman "Hennes løgnaktige ytre" ble jeg nysgjerrig på Anna Munch; hvem og hvordan var hun? Jeg leste først "To mennesker" som skal omhandle Anna Munchs forhold (eller ikke-forhold) til Knut Hamsun.

I "Glæde" møter vi Ester, blir kjent med henne som barn først. Så gjør historien et stort hopp og vi kommer tilbake i Esters liv når hun står på spranget til å skulle skilles fra sin mann. Han nekter henne å ta datteren med seg, noe som gjør valget ekstra tungt.
Romanen framstiller Ester som en attraktiv kvinne; hun virker formelig omsvermet av menn og kunne ha giftet seg med både den ene og den andre. Men hun er ikke synderlig interessert i noen etter det havarerte ekteskapet; «Jeg kan faa hundrede 'Mandfolk'. Men hvor finder jeg et Menneske?» Så er det likevel en mann hun forelsker seg i, André, men han dør. Jeg lurer på om det er Hamsun som kan være modell for denne - i så fall kan det ja vært fin terapi for henne å ta livet av ham som romanperson? I tillegg bør nevnes at Ester er komponist og André sanger, så denne mannen sang stykker hun komponerte. Det kan jo ha vært litt artig på den måten å få mannen til å "danse etter hennes pipe"?

En kamerat av denne sangeren, Laurentius, slår hun seg etter hvert sammen med; de bor sammen uten å være gift, men også uten å dele seng, later det til. De deler derimot økonomi, en kilde til evig splid og gnag, for Laurentius har perioder da han virker manisk og bruker penger som en full sjømann. Han synes også ganske selvopptatt og umoden; når Ester blir dårlig - noe med hjertet - virker han mest bekymret for sin egen del.

Romanen framstår som noe springende; det er en del sidetemaer som kommer via personer Ester møter og som blir beskrevet og tolket. Forfatteren skifter mellom nåtid og fortid, på en måte som virker tilfeldig, som om hun ikke har merket det selv.

Det gikk tungt å lese denne romanen. Som med "To mennesker" føler jeg at Munch utelater en hel del av det mest blodfulle og dramatiske, så stoffet framstår som ganske tørt og flatt. Jeg er ferdig med Anna Munch, i alle fall for nå. Spennende å kikke inn i en tid som er forbi, og forsøke å bli kjent med et menneske som levde for lenge siden, ut fra verker hun har lagt igjen etter seg.

søndag 15. januar 2017

«Én av tusen» av Liv Eirill Evensen

Utgitt av Omnipax 2016

Mina (16) står en dag og venter på bussen. En ukjent fyr stiller seg opp foran henne og stirrer. Hva vil han? Han ser ikke ut som en tigger, er altfor fint og stilig kledd til det. Kanskje han kommer fra en religiøs sekt, og skal forsøke å omvende henne? Mens hun står og uroer seg som mest for hva mannen vil henne, gir han henne et visittkort og ber henne ringe. Senere, da Mina er kommet hjem, plukker hun opp kortet fra lomma. Det er fra et modellbyrå! Mina blir kjempeglad; dette betyr at mannen likte utseendet hennes; hun kan bli modell hvis hun vil!
Minas foreldre er skeptiske, noe som ikke overrasker spesielt; foreldre vil jo passe på ungene sine og aner farer over alt. Og Anna, Minas lillesøster som har Downs syndrom, er misunnelig; hvis Mina skal på modellbyrå, så jammen skal hun være med, noe annet er bare urettferdig!

Dette er en lettlest ungdomsroman med et tema som sikkert vil fenge jenter med tilsvarende drømmer som Mina.
Flere - både gutter og jenter - kan sikkert kjenne seg igjen i konfliktene som oppstår med et mindre søsken man må ta hensyn til, enten de har Downs eller det er andre grunner til at man må ta seg av dem.

Jeg synes boka tar opp for mange tema på den lille plassen som er til rådighet; da blir det overfladisk og jeg som leser blir ikke nevneverdig engasjert eller spent på hvordan det skal ende. En enklere handling og et noe mindre persongalleri hadde gitt rom for å gå mer i dybden, når det er et mål at boka ikke må bli for lang.

fredag 13. januar 2017

LESEÅRET 2016

I 2016 blogget jeg om 78 bøker, jeg har nok lest noen flere enn det, eksempelvis til research, generell læring og jeg vet også at det ble en del bøker jeg rett og slett ga opp å lese ferdig.

Men jeg blogger om det aller meste jeg leser, så vi kan si jeg rakk å lese 78 bøker i fjor. Jeg er meget godt fornøyd med antallet, selv om jeg ikke er så opptatt av tall og statistikk på dette området. Det går mye tid til å lese, og har man lest mye ett år, vet man at det har gått på bekostning av andre ting, som husarbeid, sosialt liv eller skriving. For 2016 kan jeg absolutt si at skrivingen har kommet i andre eller tredje rekke. Dessverre. Så hvis jeg skulle hatt noe mål for 2017 (som jeg egentlig ikke bryr meg om å ha) burde det være å bruke noe mindre tid på lesing, helst til fordel for skriving.

Det jeg har spart en del tid på, er at jeg stort sett lager enklere blogginnlegg enn jeg gjorde da jeg startet bloggen. Det har også noe med at bloggen er mest nyttig nå som en slags bokbank, det vil si at om jeg skal snakke om bøker i jobbsammenheng, så kan jeg gå til bloggen min og se hva jeg har lest og finne titler jeg ønsker å trekke fram og dele med andre. Når man har lest mye, er det vanskelig å huske alt!
Jeg har også merket at jeg - når jeg leser andres blogger - liker best de korte og poengterte omtalene, gjerne de som sier akkurat lite nok til at nysgjerrigheten pirres. Da tenker jeg at korte innlegg av flere grunner er lurest!

Jeg har ikke greid å finne noen oversikt på blogspot-statistikken som viser de mest populære innleggene for bare det siste året; statistikk man får er for siste måned, siste uke, siste dag i tillegg til totalt alle år.
Hvis jeg ser på hvilken bok som har flest treff i 2016, er det «Gyldig fravær» av Harald Rosenløw Eeg. Nummer to er «Perfekt kjemi» av Simone Elkeles. På tredjeplass ligger «Sirile gentlemen søkes» av Karen Brunk Holmqvist. Generelt er innleggene om barne- og ungdomsbøker mer lest enn innleggene om voksenbøker.

Å lese er lykke, jeg gleder meg til mange fine leseopplevelser i 2017.
Godt nytt leseår til deg også! :-)