torsdag 4. mars 2021

«Yt etter evne, få etter behov» av Olaug Nilssen

Utgitt av Samlaget 2020

Benjamin er ein gut med autisme. Fram til han var 9 budde han med mor si, Lea. Då ramla ho rett og slett saman; åleineansvaret for Benjamin vart for mykje. No ligg ho utslått på sofaen, spelar dataspel og et seg stadig meir lubben, medan søstera Rakel har overtatt ansvaret for Benjamin, som no er på veg til å bli ungdom.
Kan det vera at jamvel Rakel, som er så sterk og ser ut til å takle alt, har tatt på seg ei for stor oppgåve med dette ansvaret?
Det er også ei tredje syster, Linda. Ho er ein del yngre enn dei andre to, og då ho var lita var ikkje mora heime, slik ho var det då dei to eldste var små. Mora kjenner kanskje litt dårlig samvit for dette, og har lett for å seie ja til Linda, når ho treng hjelp. Det er ikkje like enkelt for Lea eller Rakel å få mor til å stille opp for seg. Faren deira er der, men det verkar ikkje som han har eigne meiningar om noko av dette.
Kan heile familien komme til å gå på ein smell på grunn av utfordringane det byr på, dette å ha ein psykisk utviklingshemma buande heime?
Kvar er hjelpeapparatet når ein treng det som mest? Benjamin har fått institusjonsplass, men plassen er framleis ikkje framskaffa av kommunen.

Fortellerstemma vekslar mellom å ligge til Petter, som jobbar i kommunen sitt avlastningsteam, Lea, Rakel og Gudrun (mor til Lea og Rakel). At perspektivet skiftar gjer at romanen kjennes noko oppdelt, episodisk; som lesar må eg liksom omstille meg litt for kvart nye kapittel. Flyten blir kanskje noko hindra av dette, men samstundes får vel forfattaren fram situasjonen til dei enkelte på ein betre måte enn om det skulle vera same forteljarperspektiv heile vegen.

Boka er tankevekkjande og engasjerande. Eg har fått med meg at enkelte finn boka morosam. Det er einskilde scener som har noko komikk i seg, men totalt sett tykkjer eg boka har for alvorleg tema til at eg heilt kan gi meg over til latteren.

Romanen vann nyleg P2-lytternes romanpris, og var og nominert til Brageprisen, i klassa for skjønnlitteratur.

onsdag 24. februar 2021

«Lappjævel!» av Kathrine Nedrejord

Utgitt av Aschehoug 2020

Vi er i Finnmark, cirka 1950. Samuel, eller Sammol som han heter på samisk, forlater hjemmet der han til nå har bodd med mor, far og hunden Seibbo, for å begynne på skolen. Skolen ligger så langt hjemmefra at han må bo skolens internat.
Det er en helt ubegripelig fæl virkelighet han nå har havnet i; de andre guttene på lesesalen er etter ham og plager ham, rektor og de ansatte på internatet forstår ikke samisk og tukter ham til å snakke norsk, noe Samuel ikke har lært enda. Det eneste lille lyspunktet er lærer Pedersen, som har lært seg litt samisk for å hjelpe de nye elevene som strever med å bli forstått og forstå; en ganske rettferdig og fornuftig lærer som også tar ungene med ut i skolegården så de kan drive med gymnastikk innimellom all teori og pugging.
Så forsvinner lærer Pedersen plutselig, og en ny kvinnelig lærer dukker opp. Det er nå det virkelig begynner å bli ille for Sammol...

Denne barneboka tar for seg et stykke av landets historie vi ikke er særlig stolte av; samene ble undertrykt og sett ned på, og de samiske barna skulle fornorskes. Gjennom å lese Samuels historie blir vi opprørt og forferdet; barn som leser boka vil kunne leve seg inn i hans vansker og føle med ham, bli sint og lei seg på hans vegne for slik uhørt og urettferdig behandling.

Skal jeg være litt kritisk, så synes jeg kanskje Samuels skjebne er i overkant dyster; det er jo ikke måte på hva slags prøvelser han skal igjennom. Men enkeltskjebner kan ha vært akkurat så forferdelige; boka sier ingenting om den for eksempel bygger på virkelige personer og sanne hendelser. Og det finnes tross alt lyspunkter i boka.

Engasjerende, lærerikt og tankevekkende for både jenter og gutter i alderen ca 8-9 år og oppover.

mandag 22. februar 2021

«Tause kilders tale : var Dea Sigrid Undsets store, uforløste kjærlighet?» av Christine Myrvang

Utgitt av Universitetsforlaget 2020

Myrvang er historiker, forfatter og kritiker. Underveis i arbeidet med temaet Kontorets kulturhistorie, kom hun over Sigrid Undsets brev til den svenske brevvenninnen Dea Forsberg. Undset arbeidet som ung på et kontor som sekretær; et arbeid hun ikke var spesielt glad i. Kanskje var ikke jobben egentlig så ille, men det var forfatter Undset ville være, og det at hun måtte jobbe lange dager for å tjene til livets opphold, føltes nok som at tiden ble stjålet fra det hun egentlig kjente som sitt kall; å skape litteratur.

Myrvangs nysgjerrighet ble vekket da hun oppdaget at det var hull i brevvekslingen mellom de to unge kvinnene. Noen lange opphold skyldtes at de to ikke sendte brev til hverandre på lang tid, andre hull skyldtes at brev er blitt borte. Noen brev fikk Dea beskjed fra Undset om å makulere, noe hun gjorde, og andre brev har etterkommerne til de to sørget for i alle fall er unntatt offentligheten, muligens er de også makulert. Hvorfor ble det stille mellom de to i lange perioder? Den ene perioden startet like etter at Dea fortalte Undset at hun hadde forlovet seg. Undset sender et litt merkelig gratulasjonsbrev, deretter blir det stille. Lenge.
Og hva sto i brevene som ble skrevet og sendt, men som nå er borte? Hva var så kompromitterende eller utsøkt privat at det måtte sikres fra at noen som helst skulle få kjennskap til innholdet?
Hva kan man lese ut fra et hull, en taus kilde, noe som mangler?
Svaret på det siste er at man åpenbart kan finne ut en hel del. I alle fall er det interessant å forsøke å forske på hva det kan være Undset (og Dea?) måtte sørge for at ingen fikk vite.

Myrvang har som hypotese at Undset var forelsket i Dea. En kjærlighet som kanskje delvis ble oppmuntret og besvart, kanskje ikke.

I utgangspunktet tenkte jeg: Hvor interessant kan det være hva slags seksuell legning Sigrid Undset hadde? Det er jo det samme for oss om hun elsket kvinner eller menn, eller begge deler. For så vidt er det jo det; et menneskes seksuelle legning er en privatsak. Men likevel kan både Sigrid Undsets liv og bøkene hennes forstås annerledes og kanskje bedre, om man antar eller vet at hun elsket kvinner.
Homofili var noe aldeles uhørt den gangen Sigrid Undset levde. Slik sett er det jo ikke merkelig om det var noe slikt som fikk Undset til å forlange at Dea skulle destruere brev.

Jeg synes denne boka er veldig interessant. Det er en biografi, med en ny innfallsvinkel, om Undsets liv og verk. Selv om du ikke har lest noe særlig om Sigrid Undset fra før, kan du ha glede av denne.

Det litt ubehagelig spørsmålet jeg stiller meg er: Hva ville Undset ha syntes om denne boka dersom hun virkelig var homofil og hele livet gjorde hva hun kunne for å skjule det? Forfatteren er også inne på det i sitt etterord. Siste avsnitt i boka er som følger:

«Sigrid Undset kom seg heldigvis vekk fra kontoret, og hun tok meg med inn i sin tankeverden. Hun hadde nok ikke likt at jeg rørte rundt i alt dette private, og i all denne tausheten. Men jeg ville så gjerne ta av forbindingen og se på såret. Jeg måtte se hvor den blødende smerten kom fra.»

fredag 19. februar 2021

«En lykkelig gift mann og andre noveller» av Odd Klippenvåg

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Denne novellesamlingen var fin lesning. Et tema som går igjen i novellene, er kjærlighet, eller hva det ellers kan være som holder mennesker i nære relasjoner sammen, eller skiller dem fra hverandre.
Lettlest, engasjerende, tankevekkende.

«Hvordan jeg tjente min første million» av Endre Lund Eriksen

Utgitt av Aschehoug 2020

Robin (15) skiller seg ut fra resten av familien. De andre er sosialister, høylytte og vulgære i både språk og oppførsel, går ofte i protesttog eller har andre måter tydelig å markere holdningen sin til alt de mener er feil i samfunnet. Mens Robin, han er konservativ, kler og oppfører seg stilig og ordentlig, og passer på å føre et pent språk.
Da han en morgen tar ordet ved frokosten og - etter litt om og men - får alle til å lytte, tror de andre at han skal erklære seg som homofil, beroliger ham med at det har de da gjettet for lengst! Mens det han egentlig  skal fortelle, er at han har meldt seg inn i Unge Høyre.
I nabohuset flytter Høyre-ordføreren inn med kone og sønn. Sønnen er skjønn, synes Robin; ja, hele ordførerens familie er skjønn! Han tørster etter å kunne omgås en slik fin familie, spise middag i ro og mak og med lavmælt, høflig konversasjon; så stikk imot det han lever med til daglig med sin egen familie.
Planen Robin legger, er at han skal tjene en million på aksjehandel. Som millionær vil han bli tatt alvorlig og kan ha mulighet til innpass hos ordfører-familien. Konfirmasjonspengene er ikke så mye kapital å komme i gang med, men Robin vet råd...

Denne ungdomsromanen bygger på en morsom idé, og mange scener og replikkvekslinger her er artige. Men det blir for meg i overkant mye harselas; det er mange alvorlige tema her som kunne kommet mer til sin rett om humoren var tonet litt ned i partier.