lørdag 17. februar 2018

«Så lenge ingen ser oss» av Anders Totland

Gjeven ut av Gyldendal 2017

Jon si mor er mykje sjuk, særleg er helgene trasige å koma gjennom. Men dette endrar seg til det betre når mora blir kjærast med Ole. Han kjem flyttande og blir som ein stefar for Jon. Med han i huset blir alt meir stabilt, mor og. Ole lagar god mat, er snill og omsorgsfull, og alle likar han. Jon likar han og. Veldig godt. Men det viser seg etter kvart at Ole har ei mørk side som berre Jon får oppleve...

Eg kjem til å røpe mykje av handlinga i det eg skriv vidare, så stopp her, om du vil lesa boka sjølv og halde på spenninga om kva boka handlar om.

Ole er ein overgripar, som tydelegvis tenner på unge gutar. Dei fyrste gongene han forgrip seg på Jon er dei på telttur. Ole gjev guten sprit, såpass at han er likeglad og blir med på det stefaren foreslår, og han forstår kanskje ikkje heilt kva som skjer. Etterpå er han fyld av skam for det han har vore med på. Sjølvsagt vil han ikkje fortelje om dette til nokon, slik stefaren formanar han om.
Etter kvart er han ikkje trygg heime heller, då stefaren kjem inn til han om natta. Jon prøver å seie nei og få han frå seg, men Ole er for sterk.
Ole og mora til Jon får ein son i lag. Då veslebroren er vorten skulegut, fryktar Jon at Ole skal prøve seg på han og, og dette blir frykteleg vanskeleg å handtera. Jon prøver å seie frå, men ingen vil tru det er sant, det han fortel. Ole som er så triveleg ein kar, dette kan berre ikkje stemme! Mora nektar og plent å høyre kva Jon vil fortelje, og då Jon er ferdig på grunnskulen blir han nærast send av garde til ei folkehøgskule langt heimefrå. Jon er fortvila, korleis skal han kunne passe på veslebror når han bur så langt unna!?

Det er Jon sjølv som fortel i boka. Boka er støtta av Leser søker bok, og er enkel i språk og oppbygging. Mykje vert sagt med få ord; boka engasjerar og vekker kjensler. Handlinga og persongalleriet verkar realistisk, slik at det er lett å leve seg inn i det som skjer.
Det står ikkje tydeleg kva mora slit med, men det verkar sannsynleg at ho har psykiske problem som ho døyver med alkohol, i alle fall i tida før Ole kjem inn i biletet.
Då romanen er slutt, verkar det som det skal ordne seg med at Ole blir stoppa og får straffa han fortener. Sjølv om Jon har opplevd mykje vondt som han må leve med resten av livet, sluttar boka slik at me har stort håp om at det vil gå bra med han.

For gutar og jenter frå 12-13 år.



fredag 16. februar 2018

«Ta vare på mamma» av Shin Kyung-Sook

Oversatt av Jarne Byhre
Utgitt av Press 2011

Mamma er blitt borte. Hun som alltid har vært der; i løpet av bare et øyeblikk da ektemannen ikke var oppmerksom, forsvant hun på en T-banestasjon i storbyen. Han kom seg på T-banevogna, mens hun ble stående igjen på perrongen. Og siden har hun vært søkk borte. Hun begynner å bli en eldre kvinne, barna er veldig urolige for henne og vil sette i gang med å lete. De er bare ikke helt enige i hva som er lurt å gjøre. Mens de diskuterer hvor hun kan ha tatt veien og hvordan hun kan ha tenkt, danner det seg et bilde av mammaen deres. Hun har alltid vært der, arbeidet med sitt, de tok henne for gitt og la egentlig ikke særlig merke til henne, eller tenkte over hvordan hun hadde det eller hvem hun var. Nå som hun er borte, begynner de å ønske å se henne tydelig, kanskje for første gang noensinne bryr de seg virkelig om personen mamma var, i tillegg til å være mor.

Dette er en roman som skiller seg fra mengden. Den gir et interessant innsyn i den koreanske kvinnens hverdag, i alle fall slik den fortonte seg for forrige generasjons kvinner. Samtidig er det lett å kjenne seg igjen i det universelle ved foreldre-barn-relasjonen. Her er mye å bli engasjert over og som setter tankene i sving.

Synsvinkelen skifter underveis i romanen, og jeg tror det er første gang jeg har lest en roman med en du-person. Det var litt uvant, føltes kanskje som et slags tynt filter, noe som skapte litt avstand. Men når jeg kommer til siste del av boka får jeg en ide om hvorfor fortellerstemmen snakker til/gjennom et du i første kapittel.

tirsdag 13. februar 2018

«Den andre kvinnen» av Therese Bohman

Oversatt av Monica Aasprong
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Romanens jeg, en kvinne midt i 20-årene, jobber som tilkallingsvikar i kantina på sykehuset i Norrköping. Det er ikke en spesielt spennende jobb, men så har hun jo heller ikke tenkt å bli der for alltid. Hun har planer om å bli forfatter, og hun tenker at å hive seg uti ting og erfare mye forskjellig i livet er bra, da det kan gi materiale til litteratur. Kanskje det er i jakten etter opplevelser og avbrekk fra kjedelige rutinedager at hun legger seg etter Carl, overlege på sykehuset og dobbelt så gammel som henne. Eller kanskje hun gjør det fordi hun ikke liker seg selv og ikke føler seg innenfor noe kvinnefellesskap, da har hun jo ikke noe å tape på å bli "den andre kvinnen", den som ikke har moral og som alle hater.
Det hun først kanskje ser på som et uskyldig eventyr, utvikler seg til noe mer. I alle fall for henne. Hun blir forelsket i Carl, han som er så voksen, som behandler henne så sikkert og bestemt. Men med forelskelsen kommer også misnøyen. Hvorfor skal hun nøye seg med smuler; bare få treffe Carl en sjelden gang, når han har fri fra kona og familien?

Jeg måtte tenke en del for å få ned et innlegg om leseopplevelsen min, da den kjentes blandet. Da handlingen først fikk fart, ble jeg ganske oppslukt, men innledningen var lang, retningsløs og tørr, synes jeg. Men det er vel i innledningen forfatteren forsøker å plante kvinnen i et miljø og vise hvilke tanker og holdninger hun har.

Selv om handlingen lyder som en klisjé, er den ikke helt det likevel. Det er uvant at kvinnen framstilles så aktiv, kan man si beregnende? At hun settes i et såpass dårlig lys. Vanligvis føler man sympati med den underlegne i et slikt kjærlighetsforhold (hun er så mye yngre og er fra en klasse langt under hans), men hovedpersonen i denne boka er ikke en man føler sympati med. I alle fall gjør ikke jeg det.

Jeg ble nok litt provosert av hovedpersonens holdninger og handlinger. Hun går lett ut ifra at Carls kone er et hespetre og får som fortjent; hun kan ikke være snill eller bry seg om Carl slik hun selv gjør, for da hadde Carl aldri vært åpen for noe forhold på si'!
Kanskje er det slik at kvinner som innehar rollen "Den andre kvinnen" ofte tenker slik som kvinnen i romanen, som et forsvar for seg selv og det de gjør. Det er jo bare kjærlighet de øser over mannen; de gir jo bare mannen det han ikke får hjemme! De gjør da på ingen måte noe galt!
Og siden Carl er dobbelt så gammel som kvinnen (og bør vite hva han gjør), og rik nok til å betale seg ut av problemer, så er styrkeforholdet mellom de to så i ubalanse at ingen kan tenke annet enn at det er ham som skal lastes for å være umoralsk?
Jeg tenker at romanen viser at også kvinner har makt, selv om de ikke har posisjoner eller myndighet som følge av penger, alder eller yrkestitler. Så lenge menn virker så lette å forlede til erotiske eskapader, har kvinner makt over dem. Og de bruker denne makten. Det er ingen formildende omstendighet at de har følelser for mannen og "bare gir ham det han vil ha og som stakkars han ikke får hjemme".

Jeg konkluderer med at romanen virkelig fikk meg engasjert og satte tankene i sving, sånt jeg liker. Og boka har også en annerledes, litt "frekk" vinkling som er forfriskende.

Romanen ble blant annet nominert til Sveriges radios romanpris, og Nordisk råds litteraturpris.

lørdag 10. februar 2018

«Sola er også en stjerne» av Nicola Yoon

Oversatt av Tonje Røed
Utgitt av Aschehoug 2017

Han og hun møtes. Daniel er romantisk av seg og kjenner med en gang at han og Natasha er ment for hverandre. Natasha er realistisk og jordnær, og argumenterer imot alt han sier med nøkterne fakta. Så vet hun også noe om sin egen framtid som gjør at hun på ingen måte ser det som hensiktsmessig å gi etter for de følelsene hun - tross alt - føler krible i seg...

Jeg valgte å lese denne boka fordi jeg likte «Verden er en boble» (2016) av samme forfatter.

Jeg likte denne romanen også, selv om det ikke er noen særlig overraskende vendinger her; det meste blir som jeg forventer.
Både på grunn av språk og måten historien er bygd opp med mange ulike fortellersynsvinkler, gjør at boka er litt krevende å lese.

søndag 28. januar 2018

«Fremdeles meg» av Jojo Moyes

Oversatt av Kjersti Velsand
Utgitt av Bastion forlag, 2018

Vi møter igjen Louisa Clark (Lou) fra «Et helt halvt år» (2013) og «Etter deg» (2015). Idet romanen starter er hun på vei til New York der hun skal bo ett år. Nathan - som hun kjenner siden de begge arbeidet for Will Traynor - har ordnet jobb til henne hos herr og fru Gopnik, et rikt ektepar med svær leilighet i et av byens bedre strøk. Lous forhold til kjæresten Sam er ganske ferskt, men han har forsikret henne om at det er OK at hun reiser; de skal greie å holde forholdet varmt selv over så stor avstand - han skal jo komme og besøke henne, og hun kommer hjem til jul. Men avstandsforhold viser seg å være akkurat så krevende som alle advarer om, og både Lou og Sam kan jo dessverre støte på fristelser. Lous største fristelse dukker opp i form av Josh - en kjekk amerikaner som er veldig lik  Will av utseende; hun forestiller seg at slik var Will før den fatale ulykken skjedde, som gjorde ham lam...

Etter å ha lest «Etter deg» konkluderte jeg med at den på langt nær var så god som «Et helt halvt år». Denne tredje romanen om Lou, som i følge vaskeseddelen på boka er avsluttende, føles på samme måte som en egentlig unødvendig roman. «Et helt halvt år» var en spesiell roman, som greide å vekke sterke følelser og stort engasjement. De to oppfølgerne greier aldri å komme på høyde med den første. Det er ikke det at de er dårlige romaner, men de vil uvegerlig bli sammenliknet med den første i rekken, og da faller de litt igjennom.
Som for «Etter deg» synes jeg også årets roman har et vel omfangsrikt persongalleri - det går greit å holde styr på dem, men enkelte partier av romanen blir rene oppramsinger for å holde oss oppdatert på alt som skjer med alle sammen. Jeg tror romanen ville tjent på at noen av sidehistoriene ble kuttet, og en del scener ble tatt ut, slik at det ikke ble så mye kjedelig transport. Og knutene på tråden mellom Sam og Lou? Vel, de virker vel planlagte og ikke helt sannsynlige, alle sammen.

Språket fungerer stort sett greit. Enkelte småfeil/slurv finner jeg, som for eksempel s. 88: "Kanskje folk endelig begynner å akseptere med at Leonard har ny kone."

Men: Når dette er sagt, så vil jeg likevel anbefale romanen til lesere som liker kjærlighet og feelgood. Det er stedvis god humor og snert, og boka beskriver blant annet et rørende vennskap mellom Lou og en eldre kvinne som bor i samme hus som Gopnikene.