onsdag 18. januar 2017

«Glæde» av Anna Munch

Portrett av Anna Munch
Utgitt av Gyldendal 1904

Jeg ønsket å lese denne samtidsromanen fra 1904 fordi den oppgis som selvbiografisk. Etter å ha lest Selma Lønning Aarøs roman "Hennes løgnaktige ytre" ble jeg nysgjerrig på Anna Munch; hvem og hvordan var hun? Jeg leste først "To mennesker" som skal omhandle Anna Munchs forhold (eller ikke-forhold) til Knut Hamsun.

I "Glæde" møter vi Ester, blir kjent med henne som barn først. Så gjør historien et stort hopp og vi kommer tilbake i Esters liv når hun står på spranget til å skulle skilles fra sin mann. Han nekter henne å ta datteren med seg, noe som gjør valget ekstra tungt.
Romanen framstiller Ester som en attraktiv kvinne; hun virker formelig omsvermet av menn og kunne ha giftet seg med både den ene og den andre. Men hun er ikke synderlig interessert i noen etter det havarerte ekteskapet; «Jeg kan faa hundrede 'Mandfolk'. Men hvor finder jeg et Menneske?» Så er det likevel en mann hun forelsker seg i, André, men han dør. Jeg lurer på om det er Hamsun som kan være modell for denne - i så fall kan det ja vært fin terapi for henne å ta livet av ham som romanperson? I tillegg bør nevnes at Ester er komponist og André sanger, så denne mannen sang stykker hun komponerte. Det kan jo ha vært litt artig på den måten å få mannen til å "danse etter hennes pipe"?

En kamerat av denne sangeren, Laurentius, slår hun seg etter hvert sammen med; de bor sammen uten å være gift, men også uten å dele seng, later det til. De deler derimot økonomi, en kilde til evig splid og gnag, for Laurentius har perioder da han virker manisk og bruker penger som en full sjømann. Han synes også ganske selvopptatt og umoden; når Ester blir dårlig - noe med hjertet - virker han mest bekymret for sin egen del.

Romanen framstår som noe springende; det er en del sidetemaer som kommer via personer Ester møter og som blir beskrevet og tolket. Forfatteren skifter mellom nåtid og fortid, på en måte som virker tilfeldig, som om hun ikke har merket det selv.

Det gikk tungt å lese denne romanen. Som med "To mennesker" føler jeg at Munch utelater en hel del av det mest blodfulle og dramatiske, så stoffet framstår som ganske tørt og flatt. Jeg er ferdig med Anna Munch, i alle fall for nå. Spennende å kikke inn i en tid som er forbi, og forsøke å bli kjent med et menneske som levde for lenge siden, ut fra verker hun har lagt igjen etter seg.

søndag 15. januar 2017

«Én av tusen» av Liv Eirill Evensen

Utgitt av Omnipax 2016

Mina (16) står en dag og venter på bussen. En ukjent fyr stiller seg opp foran henne og stirrer. Hva vil han? Han ser ikke ut som en tigger, er altfor fint og stilig kledd til det. Kanskje han kommer fra en religiøs sekt, og skal forsøke å omvende henne? Mens hun står og uroer seg som mest for hva mannen vil henne, gir han henne et visittkort og ber henne ringe. Senere, da Mina er kommet hjem, plukker hun opp kortet fra lomma. Det er fra et modellbyrå! Mina blir kjempeglad; dette betyr at mannen likte utseendet hennes; hun kan bli modell hvis hun vil!
Minas foreldre er skeptiske, noe som ikke overrasker spesielt; foreldre vil jo passe på ungene sine og aner farer over alt. Og Anna, Minas lillesøster som har Downs syndrom, er misunnelig; hvis Mina skal på modellbyrå, så jammen skal hun være med, noe annet er bare urettferdig!

Dette er en lettlest ungdomsroman med et tema som sikkert vil fenge jenter med tilsvarende drømmer som Mina.
Flere - både gutter og jenter - kan sikkert kjenne seg igjen i konfliktene som oppstår med et mindre søsken man må ta hensyn til, enten de har Downs eller det er andre grunner til at man må ta seg av dem.

Jeg synes boka tar opp for mange tema på den lille plassen som er til rådighet; da blir det overfladisk og jeg som leser blir ikke nevneverdig engasjert eller spent på hvordan det skal ende. En enklere handling og et noe mindre persongalleri hadde gitt rom for å gå mer i dybden, når det er et mål at boka ikke må bli for lang.

fredag 13. januar 2017

LESEÅRET 2016

I 2016 blogget jeg om 78 bøker, jeg har nok lest noen flere enn det, eksempelvis til research, generell læring og jeg vet også at det ble en del bøker jeg rett og slett ga opp å lese ferdig.

Men jeg blogger om det aller meste jeg leser, så vi kan si jeg rakk å lese 78 bøker i fjor. Jeg er meget godt fornøyd med antallet, selv om jeg ikke er så opptatt av tall og statistikk på dette området. Det går mye tid til å lese, og har man lest mye ett år, vet man at det har gått på bekostning av andre ting, som husarbeid, sosialt liv eller skriving. For 2016 kan jeg absolutt si at skrivingen har kommet i andre eller tredje rekke. Dessverre. Så hvis jeg skulle hatt noe mål for 2017 (som jeg egentlig ikke bryr meg om å ha) burde det være å bruke noe mindre tid på lesing, helst til fordel for skriving.

Det jeg har spart en del tid på, er at jeg stort sett lager enklere blogginnlegg enn jeg gjorde da jeg startet bloggen. Det har også noe med at bloggen er mest nyttig nå som en slags bokbank, det vil si at om jeg skal snakke om bøker i jobbsammenheng, så kan jeg gå til bloggen min og se hva jeg har lest og finne titler jeg ønsker å trekke fram og dele med andre. Når man har lest mye, er det vanskelig å huske alt!
Jeg har også merket at jeg - når jeg leser andres blogger - liker best de korte og poengterte omtalene, gjerne de som sier akkurat lite nok til at nysgjerrigheten pirres. Da tenker jeg at korte innlegg av flere grunner er lurest!

Jeg har ikke greid å finne noen oversikt på blogspot-statistikken som viser de mest populære innleggene for bare det siste året; statistikk man får er for siste måned, siste uke, siste dag i tillegg til totalt alle år.
Hvis jeg ser på hvilken bok som har flest treff i 2016, er det «Gyldig fravær» av Harald Rosenløw Eeg. Nummer to er «Perfekt kjemi» av Simone Elkeles. På tredjeplass ligger «Sirile gentlemen søkes» av Karen Brunk Holmqvist. Generelt er innleggene om barne- og ungdomsbøker mer lest enn innleggene om voksenbøker.

Å lese er lykke, jeg gleder meg til mange fine leseopplevelser i 2017.
Godt nytt leseår til deg også! :-)

mandag 9. januar 2017

«Rumpa til Ingvar Lykke» av Nina Elisabeth Grøntvedt

Utgitt av Aschehoug 2016

Pauline, som fyller 15 i løpet av dagene denne boka dekker, synes det er kjempeteit når klassen får besøk av en skuespiller i forbindelse med et teaterprosjekt de har - for teater er jo bare treigt sammenliknet med film, som hun holder på med - ja, faktisk er veldig god på!
Men så dukker skuespilleren Ingvar Lykke opp, og han er alt annet enn teit. Han er mandig og moden, i en helt annen liga enn de barnslige guttene i klassen. Pauline kjenner fort at det er noe helt spesielt i lufta mellom henne og Ingvar Lykke, snart er hun kjempeforelska og gjør litt av hvert for å komme i nærheten av ham, som å svømme på Pirbadet ukristelig tidlig på morgenen, og ta jobb som teatervert der Ingvar Lykke jobber. At han er mye eldre enn henne og at det svirrer rykter om at han har dame han skal ha barn med, preller av som vann på gåsa...

Denne ungdomsromanen handler om et ganske kjent fenomen; den unge jenta som forelsker seg i en mye eldre mann, gjerne en som har et mentorforhold til henne. I denne boka er det flere av jentene i Paulines klasse som er akkurat like gærne etter Ingvar Lykke, men de gjør ikke så mye som Pauline gjør for å leve ut denne forelskelsen.

Jeg likte denne boka sånn passe. Jeg har lest noen av Grøntvedts bøker om Oda, og den kjekke tonen i fortellerstemmen her føles veldig lik Odas. Tema er jo heller ikke veldig originalt, så kanskje var det derfor jeg ikke lot meg engasjere mer. Noen scener er kostelige, sånn at man ler høyt, men mye av teksten blir som greie transportetapper der ingenting overraskende skjer. Tenk om forfatteren hadde greid å få leseren til å oppleve Paulines forelskelse for Ingvar Lykke sammen med henne? Følelsen av å sveve, følelsen av grenseløs lykke bare ved tanken på at HAN eksisterer på samme klode... Den følelsen kjente i alle fall ikke jeg, kanskje fordi forfatteren dobbeltkommuniserer til oss som leser, slik at vi skal forstå hvor lite attraktiv Ingvar Lykke egentlig er, mens Pauline hele tiden skjønner altfor lite av hva slags fyr det er hun har forelsket seg i.

Selv om jeg ikke ble bergtatt, vil jeg nok anbefale den til jenter som liker humor og romantikk. Jeg føler at målgruppa er litt yngre enn Pauline, så vil foreslå fra 12-13 årsalder.

mandag 2. januar 2017

«To mennesker» av Anna Munch

Utgitt av Biglers forlag 1897

Etter å ha lest «Hennes løgnaktige ytre» av Selma Lønning Aarø ble jeg nysgjerrig på Anna Munch, hovedpersonen i Aarøs roman. Forfatteren Anna Munch blir framstilt som en nærmest gal forfølgerske som ble forelsket i og la seg etter Knut Hamsun. Hun skrev intense brev til ham, fulgte etter ham og tok inn på pensjonat hvor Hamsun bodde for å være i nærheten av ham. Hamsun anmeldte henne til politiet og ba dem om å mentalundersøke henne; han hevdet hun var gal. Det verserte også en del anonyme brev som beskyldte Hamsun for både det ene og det andre. Hamsun hevdet Anna Munch sto bak de injurierende skriveriene, og politiet etterforsket saken. De hadde en skriftekspert til å sammenlikne ulike skriftprøver, men kunne ikke slå fast at Anna Munch var den som sto bak de anonyme brevene. Snarere konkluderte de vel med at Hamsun mer sannsynlig var den som sto bak de anonyme skriveriene, og på dette tidspunktet bestemte Hamsun seg for å trekke anmeldelsen.

Romanen «To mennesker» skal angivelig var Annas forklaring på hva som hadde foregått mellom henne og Hamsun, et forsvar som skulle renvaske henne.
Hovedpersonen, fru Sigrid Strøm, skal være Anna selv, og forfatteren Leif Erlandsen som fru Strøm møter og blir venn med, skal være Hamsun. Forholdet mellom de to skjærer seg etter hvert fordi fruen ikke får fred for tanker hun mener hun MÅ dele med Erlandsen, tanker hun ikke kommer på å kunne snakke om mens de er sammen, så hun skriver dem ned og sender i brevs form til forfatteren. Brev hun siden angrer på at hun sendte, og som han også reagerer merkverdig og skremmende på. Nøyaktig HVA hun betror Erlandsen kommer ikke fram, men mellom linjene kan man lese at hun er betatt av ham, føler seg beslektet med ham, som en trygg bror, hun synes det er spennende og givende å samtale med ham, trives veldig godt i hans selskap og stundom kan hun kjenne en stor glede bare ved å oppholde seg i samme rom som ham. I romanen diskuterer fru Strøm med seg selv; Kan det være forelskelse hun føler? Men hun slår det fra seg. Dette hun føler er noe mer og viktigere enn en forelskelse. Følelsene er så rene og sterke, de må være hevet over det erotiske.

Uten å vite eksakt hva fru Strøm skriver i de forskjellige epistlene til Erlandsen, er det umulig å forstå hvorfor han blir så opprørt og skyver henne fra seg. Men vi får vite at Erlandsen ved en anledning kysser henne og vil komme etter henne på rommet hennes. Da låser hun døren og slipper ham ikke inn.
Så må man bare tenke sitt, og det gjør jeg. Hvis Hamsun har forstått det slik at Anna Munch var forelsket i ham, har han sikkert syntes det var litt smigrende og spennende. Det er ikke sikkert han så for seg at Anna var den han ville dele livet med, men hvorfor ikke hygge seg litt om det bød seg en anledning? Da han følte seg tilstrekkelig oppmuntret kan han ha gjort sitt framstøt, men da han så ble avvist, følte han seg lurt og ble forbannet. Og så straffet han henne for det. Anna sendte ham ildfulle brev på nytt, han må ha blitt litt forvirret - er hun, eller er hun ikke forelsket i meg? Hvis hun er så forelsket, hvorfor trekker hun seg bare unna og koketterer når vi har mulighet til å være to alene sammen? Hva er det med henne? Er hun sykelig sjenert? Er hun rett og slett en luremus, kanskje? Til slutt blir det hele ganske enkelt nok for ham, og han puffer henne vekk én gang for alle.
Det nevnes i romanen en drøm som fru Strøm hadde. Hun drømte at hun var omsvermet av en veps, den surret omkring hodet hennes. Like før den skulle stikke henne, våknet hun av drømmen, så det ble ikke noe stikk. Denne drømmen kan man jo lese symbolsk - Erlandsen var som en litt skremmende veps som svirret omkring henne, som gjorde henne litt nysgjerrig, som hun følte seg omsvermet av og som skapte spenning i tilværelsen. Men rett før han skulle stikke henne og hun ville fått kjenne hvordan stikket opplevdes, våknet hun og unnslapp.

Det er litt rart å lese denne romanen. Den ville neppe interessere noen i dag, om det hadde vært en roman gitt ut nå. Og jeg hadde nok aldri grepet til den, om det ikke var for at den etter all sannsynlighet handler om Hamsun og Anna Munch. Det er ytterst lite handling, og det er bare så forsiktig antydet hvilke følelser som raser i fru Strøm - historien oppleves som ganske flat og blodfattig. Det må bety at Anna Munch har holdt tilbake, virkelig lagt lokk på følelser og begjær jeg antar må ha vært uhyre sterkt. Det er mer spennende å fabulere om alt det usagte i historien, enn det som faktisk står.

Jeg er fortsatt nysgjerrig på hvem Anna Munch var, og har tenkt å lese en annen roman av henne, som også skal være selvbiografisk.