onsdag 22. mars 2017

«Jeg er her» av Clélie Avit

Oversatt av Eve-Marie Lund
Utgitt av Aschehoug 2017

Thibault er på sykehuset fordi broren hans ligger der etter en bilulykke; han kjørte i fylla og forsårsaket at to jenter døde. Thibault er så sint på ham at han ikke vil besøke broren, stikker seg i stedet vekk mens mora er og ser til ham. Thibault tror han har havnet i trappeoppgangen, men det viser seg at han har gått feil - i stedet befinner han seg på rommet til Elsa, som ligger i koma etter ei klatreulykke. Hun lukter godt og er pen; det er helt forferdelig at hun ligger i koma og kanskje skal dø, mens den idioten av en bror kommer til å overleve, antakelig uten å ha lært noe som helst av de fatale feilene han har gjort.
Thibault kommer inn i en vane med å besøke Elsa hver gang mora er hos broren. Han liker å være hos henne, sove eller prate. Det han ikke vet er at Elsa kan høre det meste av det som foregår i rommet, og at hun begynner å sette like mye pris på visittene hans som han gjør selv...

Dette er en søt og romantisk historie. Jeg ble glad i både Elsa og Thibault, ble oppslukt og engasjert og måtte formelig sluke boka.

Språket virker noe stivt og oppstyltet, mens det andre steder virker merkelig barnslig. Det kan være originalen er sånn, eller det kan være oversettelsen.
Så stusser jeg på en ting s. 60, der Thibaults eks-kjæreste dukker opp: "Eksen min står foran meg, med pasjehåret klippet like plettfri og enda mer markert vepsetalje enn jeg husket."
Strengt tatt skulle det nok stått "plettfritt", siden det vises tilbake til håret, men det var ikke det jeg hengte meg opp i, det var ordet vepsetalje. Dette trodde jeg gikk av moten for en god stund siden? Da gikk kvinnene i kjoler og man snørte dem med korsett, noen ganger opererte man til og med ut de nederste ribbeina for at midjen skulle bli så smal som mulig - en så markert innsnevring at man liknet en veps. Jeg tviler på at Thibaults eks-kjæreste har snørt seg, men det var vel viktig å få fram at midjen var uvanlig smal.

Selv om språket var litt "rart", så likte jeg historien veldig godt og vil anbefale boka til alle som liker å koble ut med en romantisk og hyggelig historie.


tirsdag 21. mars 2017

«Den som forvolder en annens død» av Chris Tvedt

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Mikael Brenne er tilbake. Denne gangen skal han forsvare Josef Mardal, en tidligere voldsdømt som blir tiltalt for voldtekt og drap på Barbara Blomberg. Hun var Josefs litterære mentor; inspirerte og oppfordret ham til å skrive slik at han debuterte som forfatter, noe han oppnådde suksess med. Sikkert nok er Josef en mann som er i stand til å utøve vold, men hadde han virkelig noe motiv for å drepe Barbara?

Jeg har likt de tidligere bøkene om Mikael Brenne, og har i grunnen håpet det ville komme flere.

Dessverre må jeg pirke litt: Forlaget kunne gjort en bedre jobb med både språkvask og korrektur. For eksempel er jeg ikke enig i bruken av ordet "sjeldent". Om noe skjer sjelden, så skriver vi "sjelden" uten -t til slutt. "Sjeldent" ville jeg bruke på noe som er usedvanlig, og gjerne i positiv forstand, som for eksempel: "Huset hadde en sjeldent vakker hage."
S 122 står det: "De kommer sjeldent tilbake før etter to." S 94: "Mennesker er sjeldent slik..." og s 131: "Heroinister lider av kronisk pengemangel og har sjeldent utsikter til et langt liv..."

Jeg finner også en hel del sitat-tegn som vender feil vei, såpass mange at det gir inntrykk av slurv og hastverksarbeid.

Noen setninger kunne man vurdert omformulert, som s 134: "... Josef Mardal, født 30.11.1976 skulle tiltales etter straffelovens §§ 196 og 233 1. ledd, jfr. 2. ledd, for å ha voldtatt og drept Barbara Blomberg og fått riksadvokatens samtykke til det." I alle fall ville jeg satt inn et komma før riksadvokatens samtykke...

S 93 står det "... som vet når han skal sloss..."
Jeg trodde de fleste visste at det heter slåss i nåtid, og sloss i fortid.

Så er det et av bevisene i saken; sædflekken etter Josef Mardal som blir funnet på åstedet, nærmere bestemt i Barbaras hjem: s 89 blir det informert at flekken er funnet på sofaen, mens på s 226 har flekken forflyttet seg til lakenet i senga.

Jeg kunne også innvendt at oppklaringen blir noe innfløkt og usannsynlig, men spennende og fartsfylt ble den i alle fall. Og til tross for pirket, så synes jeg denne advokatkrimmen var underholdende lesning. Spesielt godt liker jeg scenene fra retten! Kommer det flere bøker med Mikael Brenne i hovedrollen, kommer jeg sannsynligvis til å lese dem også.

mandag 20. mars 2017

«Fordi du ser meg» av Jennifer Niven

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Utgitt av Vigmostad Bjørke 2017

Libby er klar for livet igjen, en del kg lettere nå, etter før å ha sørget over morens død, spist og blitt så feit at hun til slutt formelig måtte skjæres løs fra huset hun bodde i og fraktes til sykehus. Nei, hun er ikke like ubegripelig diger som hun var, men hun er fortsatt stor. Og at hun er stor, kommer gjerne i veien for at folk ser personligheten hennes; hun er liksom bare "hun feite".
Jack lider av prosopagnosi - ansiktsblindhet. Han gjør hva han kan for å holde det skjult, men det holder hardt mange ganger. Som når han skal hente lillebroren i bursdag og prøver å dra med seg feil unge hjem...
Jacks overlevelsesstrategi for å bli likt er å holde seg inne med gjengen og gjøre som dem. Selv om de av og til gjør teite ting, som å kaste seg på de feite jentene i et "feite-rodeo". Slik går det til at Jack og Libby møtes: Jack kaster seg over Libby, hun slår ham ned, de havner hos rektor. Det høres ikke akkurat ut som et romantisk førstemøte, eller gjør det?

Dette er en underholdende ungdomsroman, kanskje mest for jentene.
Jeg kunne innvende at ungdommene uttrykker seg vel modent for alderen, at informasjonen om hva det innebærer å være ansiktsblind og hvordan man kan leve med det blir tværet ut, og at slutten blir vel sukkersøt. Men alt i alt en fin og engasjerende leseopplevelse, språket - som er lett og muntert - flyter godt; takk til oversetteren for bra arbeid.

Historien fortelles av Jack og Libby i hver sine kapitler.

Av samme forfatter har jeg også lest "Dager med blå himmel"; også det en ungdomsroman jeg likte.

fredag 17. mars 2017

«Du dør ikke» av Linn Strømsborg

Utgitt av Flamme forlag 2016

Eva har opplevd et anfall av panikkangst, og etter dette sliter hun. Hun går til legen med diffuse symptomer, men det blir ikke funnet noe galt med henne fysisk. Likevel frykter hun at det er noe som feiler henne, som gjør at hun en dag plutselig kommer til å dø.
Hun synes det hjelper å løpe, så løping blir det mye av. Mennesker rundt henne forsøker å nå inn til henne, men har ikke særlig suksess med det. Hvordan skal det gå med Eva? Vil hun klare å løpe fra angsten?

Denne romanen framstår som noe stillestående og med flat spenningskurve. Men jeg synes det passer - for hvor spennende tør du å leve livet, når du er knuget av angst? Romanen er velskrevet, karakterene er troverdige, og jeg lot meg engasjere.

tirsdag 14. mars 2017

«Svart belte» av Marianne Clementine Håheim

Utgjeven av Oktober forlag 2015

Me får ikkje veta namnet til jenta i romanen. Som trettenåring har ho sommarjobb på hotellet, kan hende er det der ho får nokre idear, eller ho har hatt dei tidlegare: Ho utviklar i alle fall ei eteforstyrring. Til slutt er det så ille med henne at ho må sendast på institusjon.

Styrken i denne romanen er korleis forfattaren greier å vera heilt på lag med denne jenta og vera heilt inne i dei forstyrra tankane hennar. Det gjer vondt å lese, for dette er heilsvart.
Lesaren finn ingen forklaring på kvifor jenta byrja å svelta seg, og kvifor ho held fram med det. Kvifor set ho den sterke vilja si på eit slikt håplaust og øydeleggjande prosjekt?

Romanen er for vaksne. Eg spør meg: Kven kan ein anbefale boka til? Ikkje dei som har ei eteforstyrring, men til dei som ynskjer å setja seg inn i korleis det kan opplevast å ha det. Om dei orkar.