torsdag 29. oktober 2020

«Tro meg når jeg lyver» av Ellen G. Simensen

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Politimannen Lars får et mistenkelig dødsfall å jobbe med. En mann Lars kjenner fra ungdommen, blir funnet død i Schjongslunden i Hønefoss. Privat har Lars også litt å slite med; ekskona Elin nekter ham delt foreldreansvar for dattera Annie, hun skylder på at han jobber «hele tiden» og derfor ikke vil være i stand til å stille opp i tilstrekkelig grad.

Johanna kommer til Hønefoss denne seinvinteren for å vikariere på Fossen skole. Avtalen var at hun skulle jobbe på ungdomstrinnet, men så blir hun satt til å ta timer også i barneskolen. Blant elevene i barneskolen finner vi Annie, datteren til Lars; ei jente Johanna kjenner vansker med å være lærer for, på grunn av opplevelser som ligger mange år bak i tid. Sofie er ei anna jente i samme klasse som Annie, og hun plager Annie. Dette kjenner Johanna at hun ikke bare kan stå og se på, selv om de andre lærerne mener hun skal overse det. Det er nemlig synd på Sofie for tiden, siden faren hennes er blitt beskyldt for å ha vært etter ei av jentene på ungdomsskolen; dette gjør at ingen tar tak i mobbingen Sofie bedriver.
Da Sofie forsvinner fra en skoletur ved Draugtjern, og siden blir funnet død, snører det seg til rundt Johanna, som helst ikke deler med andre noe særlig om hvem hun er, eller hva hun har opplevd før hun kom til Hønefoss…


Det er en stund siden jeg leste boka, men jeg har ventet med å blogge om den fordi jeg hadde oppdrag på biblioteket hvor jeg jobber, om å samtale med forfatteren på et arrangement. (Også kalt «bokbad»). 

Jeg likte boka; jeg ble tidlig fanget av handlingen, hovedpersonene og måten historien er bygd. Utover i boka tenkte jeg historien ble litt for kompleks og viltvoksende. Jeg iler til og sier at forfatteren sjonglerer det bra og alt er «på stell», men den som leser må nok jobbe litt for å holde oversikten over personer og handlinger.

For oss som bor i/ved Hønefoss, er det ekstra spennende at deler av handlingen er lagt hit. Men vel så mye handling er lagt til Gulen; et sted forfatteren har god kjennskap til fra barndom og oppvekst.
Når det med Hønefoss er sagt, så eksisterer verken Fossen skole eller Draugtjern i virkeligheten, og i samtalen på biblioteket fikk jeg bekreftet det jeg hadde gjettet om hvorfor forfatteren har fiksjonalisert deler av virkeligheten; det var fordi hun har jobbet som lærer og kjenner mange lærere, og ville unngå spekulasjoner rundt at en spesiell skole og noen spesielle lærere kunne ha vært modeller for det hun skrev.

Dette er mer en psykologisk thriller enn en tradisjonell krim, så liker du denne sjangeren, så kan dette være bok for deg.

Dette er hva jeg vil karakterisere som en lovende debut, og jeg vil følge spent med videre på hva Simensen skriver. 

søndag 25. oktober 2020

«Heroin chic» av Maria Kjos Fonn

Utgitt av Aschehoug 2020

I denne romanen møter vi Elise. Hun er fra et pent hjem, som det heter. Mora er musikalsk og det er Elise også. Vi går inn i historien der Elise har vært dopfri i ni måneder, 1 dag og 16 sekunder. Vi følger henne i kampen videre for å holde seg rusfri, mens vi i tilbakeblikk får forhistorien; fra Elises første soloopptredener med koret, ungdomsårene med anoreksi, sangtimene hos korets dirigent, som også er moras venn. Hun vet ikke at dirigenten misbruker sin rolle, gir Elise alkohol og piller, og ligger med henne. Dette er på et stadium hvor Elise er sårbar og likeglad med alt, etter årevis med sulting og påfølgende avmagring. Da Elise møter Joakim går det virkelig utfor; han ruser seg og mener seg å ha kontroll over rusen så lenge han ikke setter sprøyte, men tar dopet inn på andre måter. Elise har ikke denne sperren, og det går ikke lang tid før hun er narkoman, bare lever for neste skudd, tigger og lurer til seg penger fra alle rundt seg. Men dette har hun nå lagt bak seg ved hjelp av Anonyme Narkomanes opplegg. Eller har hun virkelig lagt det bak seg?

Dette er en dyster og godt skrevet roman om avhengighet. Til en viss grad kan man forstå hvorfor det gikk så galt, men mer får man kanskje innsikt i hvordan det kjennes for et menneske å ha undergrunnskreftene i seg, som gjør at de skader og ødelegger seg selv, og hvorfor motivasjonen til å kjempe imot er fraværende. Jeg skulle ønske romanen hadde gitt noe mer håp, at den viste at mennesker kan finne glede ved livet uten bruk av rusmidler. Men så er det kanskje dessverre slik at for noen finnes det ikke håp?

Romanen er som sagt godt skrevet, den setter tankene og følelsene i sving, men det gjør vondt å lese den.

lørdag 24. oktober 2020

«Brådypt» av Elin Viktoria Unstad

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Vilja druknet, og var per definisjon død i 23 minutter. Hun ble vekket til live igjen, og etter opplivningen sliter hun med hallusinasjoner. Kanskje ikke så rart da, at ingen tror på henne når hun forteller at hun er blitt kidnappet. Men Vilja er sikker; hun BLE kidnappet. Og da storesøster Rikke blir borte, forstår Vilja at noe er alvorlig galt. Men hvordan skal hun gripe det an, når verken foreldrene eller politiet tror på henne?

Dette er en god spenningsroman for ungdom. Historien fortelles vekselsvis i nåtid og fortid, der fortiden ikke er så fjern; det handler om tiden rundt drukningen. Kapitlene er godt merket med tidsangivelse, slik at man lett forstår hvor man er i historiens gang, og hoppene i tid gir fin variasjon og er med på oppbyggingen av spenning utover i boka.

søndag 18. oktober 2020

«Tabita» av Iben Mondrup

Oversatt av Trude Marstein
Utgitt av Pax forlag 2020

Romanen starter i 1965, vi er i Upernavik på Grønland. Det danske ekteparet Berthel og Eva bor her for en periode mens Berthel er handelsbestyrer. Til å stelle i huset har de grønlenderen Abelone, tobarnsmor, og snart kommer også det tredje barnet uten at hun har noen mann til å ta seg av familien. Abelone og barna bor med Abelones gamle foreldre. Idet romanen starter dør Abelones far, og mora Rosine føler seg også ferdig med livet, skal det vise seg. Abelone fortsetter å arbeide hos det danske ekteparet etter fødselen; ofte får hun ha de to minste barna med på jobb, mens den største går på skolen. Eva er ufrivillig barnløs og fatter godhet for de to små. Spesielt guttebabyen Vitus, men også søsteren Tabita kan hun ta seg av mens Abelone steller huset. Men Eva er ustabil i humøret, og noen dager går det ikke å ha barna med; da må de være hos mormor, som skal vise seg ikke å være i stand til å ha slikt ansvar lenger.
Året etter, i 1966, bestemmer Eva og Berthel seg for å adoptere Abelones to små. Barna flytter til ekteparets hus en tid før paret skal flytte tilbake til Danmark, og Abelone får streng beskjed om å holde seg unna ungene sine. Det klarer hun nesten. Men da Eva får høre rykter om at det finnes familie av barna som også ønsker å ta seg av dem, nærmest flykter hun med barna i forveien til Danmark. Tabita, som nå er fire år gammel, tror at de skal til Danmark bare på ferie, at de skal tilbake til Grønland en dag om ikke altfor lenge og bli gjenforent med mora si. I realiteten er planen at de skal bli så danske som det går; de nektes å snakke grønlandsk, og opphavet sitt er det meningen at de skal glemme helt.

Boka er delt i fire deler, der historien blir kronologisk fortalt med utgangspunkt i de kvinnelige hovedpersonene. Den første delen er kort og heter ROSINE. Så følger ABELONE, EVA og TABITA.

Historien om hvordan urbefolkning er blitt nedvurdert og behandlet gjennom tidene er aldri særlig lystelig lesning. Her tror jo det danske paret at de skal redde de stakkars grønlandske barna, mens de egentlig blir brukt til å fylle et tomrom i ekteparets, eller spesielt Evas liv. De mener nok innerst inne at disse barna er mindre verdt fordi de er grønlandske, og at barna på alle måter er dem underlegne. Siviliserte, dannede danske vet selvsagt hva som er best for de primitive grønlenderne.
Dette er en roman man blir engasjert og opprørt av å lese. Det er rett og slett en veldig god roman som jeg vil anbefale til alle som liker historiske romaner, som liker romaner som handler om noe, som er solid bygd og ført i et godt språk.

fredag 16. oktober 2020

«Nudistene» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2020

8B har fått en ny elev; Tjodleik heter han. Med det navnet er han jo stemplet som mobbeoffer, synes Rose, som har fortellerstemmen i boka. Men han er selvsikker og verdensvant, og alt av sarkastiske kommentarer og himling med øynene som elevene i klassen står for, bare preller av. Det er ikke bare navnet som er spesielt med Tjodleik; han bor i/ved et gartneri, har ikke mobiltelefon, samler på bilers registreringsskilt ved å ta bilde av dem med et gammeldags fotoapparat, og på toppen av alt er familien hans nudister!
På skolen har de bedriftsprosjekt, og Tjodleik blir med i gruppa med Rose og Sina (Team Rosin), siden det blir ledig plass da Janne brekker armen og beinet og må være borte fra skolen en stund. Rose og Sina vil gjerne bestemme hvilket prosjekt de skal jobbe med, men må etter hvert gå med på at Tjodleiks forslag er atskillig mer spennende...

Jeg likte denne boka et stykke på vei. Den vittige fortellerstemmen og den odde fyren Tjodleik var morsom en god stund. Prosjektet de skal jobbe med i gruppa tilfører boka mye ytre handling og spenning. Men så kjenner jeg at det blir litt mye. Det er greit at det finnes spesielle familier, og noen er vel nudister også, men i denne boka blir det bare én av mange ting som liksom skal klassifisere Tjodleik og familien i kategorien spesiell. At boka har fått tittelen Nudistene lurer jeg på hvor gjennomtenkt er; tenkte man at det skulle vekke nysgjerrigheten hos folk? Dette er jo ei barnebok, og hvor spektakulært synes de det er med nudister? Og boka handler jo bare om nudisme i liten grad, og av familien med nudister er det vel egentlig mest Tjodleik vi stifter bekjentskap med. Kanskje Nudisten hadde passet bedre? Men jeg ville nok brukt litt tid og forsøkt å finne en annen, mer passende og kreativ tittel.
En liten innstramming i alle raritetene, så hadde jeg likt boka bedre. Men jeg er ikke i tvil om at barn i alderen ca 7-12 som liker tullete bøker, bør anbefales denne.