fredag 14. februar 2020

«I samme seng» av Beth O'Leary

Oversatt av Veronica Garten
Utgitt av Gyldendal 2020

Tiffy får plutselig behov for å finne seg et nytt sted å bo, da det er slutt med kjæresten Justin og denne gangen er det nok VIRKELIG slutt. (Han har hatt en tendens til å komme tilbake etter å ha gjort det slutt, men denne gangen er det nok definitivt slutt.) Det er ikke så lett å finne ny bolig, siden hun ikke har allverdens penger å rutte med. Men så dukker det opp en flott mulighet: Leon jobber alltid natt, og i helgene er han hos kjæresten, så han er klar for å dele leilighet med et menneske som jobber vanlig dagskift. På den måten kan de dele leilighet uten noen gang å treffes. De skal faktisk dele seng også, men det er en dobbeltseng og det er avklart hvilken siden som er hvem sin, så Tiffy har ingen betenkeligheter med ordningen.
Det går kjempefint lenge, men så en dag forsover Tiffy seg etter en litt fuktig kveld på byen, og Leon har ikke merket at hun er hjemme. Følgelig står han naken i dusjen da Tiffy kommer inn på badet...

Dette er en hyggelig og romantisk fortelling. Idet du starter lesningen er det temmelig opplagt hvordan det skal ende; etter min mening er det helt innenfor i denne sjangeren. Du vet hva du får, og du koser deg på reisen fram mot målet, med situasjonskomikk, emosjonelle øyeblikk, gøyale replikkvekslinger.
Jeg koste meg. Fortellingen er ført i en gøyal og lett tone med bra flyt. En liten innvending kan jeg likevel komme med, for jeg synes romanen ble litt lang. De skal jo ikke få hverandre for lett, og da er det liksom en del av spillet at det legges inn noen hinder underveis. I denne romanen ble hindrene litt for mange eller litt for like eller litt for forutsigbare eller litt for konstruerte/tåpelige. Her synes jeg romanen kunne vært kortet noe ned, men det er sikkert lesere som er uenige med meg i det. ;-)

onsdag 12. februar 2020

«Hund som ser ned» av Line Nyborg

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Siv er alene om omsorgen for Adam, etter å ha reist fra mannen som er faren. Sønnen begynner å nærme seg voksen, og det er utfordrende å kommunisere med ham. Hun føler seg ofte avvist og bekymrer seg selvsagt for om han spiller for mye dataspill, sitter for mye inne, er vennene hans bra for ham og så videre, og så videre.
På fritiden går hun på yoga. Der møter hun Even som er en del år yngre enn henne. Etter hvert blir de litt kjent, og begynner å ligge med hverandre. Det er også en annen mann i livet hennes - Erik - som hun har møtt fordi de begge har barn på samme skole. Erik er voksen, moden, trygg, tydelig interessert i henne, men hun tenner ikke seksuelt på ham.

Det er ellers vanskelig å gi noe resyme av boka. Det kan virke som om Siv ikke kjenner seg selv så godt, og derfor ikke helt vet hva hun vil. Kanskje er hun sliten av å agere voksen, modig og selvstendig; det er tøft å være alene om barneoppdragelse og alt som skal til for å holde et hjem sammen - at det er mat på bordet hver dag, at lekser blir gjort, at innkjøp og klesvask blir tatt hånd om. Jeg tror vi er mange som skjønner at det er tøft å være alene om alt slikt.

Jeg valgte å lese boka fordi jeg før har lest "Det andre barnet" av samme forfatter - ei bok jeg likte. Jeg leste også årets roman med interesse, men synes kanskje tema var pakket inn på en litt for gåtefull  måte, og formidlingen/språket gir en følelse av sakte flyt som ikke traff meg helt.

Hund som ser ned er en yoga-posisjon, i tilfelle du lurte. Og Line Nyborg skriver godt; så selv om boka ikke var fulltreffer for meg, kan den være det for deg.

mandag 10. februar 2020

«Den tause pasienten» av Alex Michealides

Oversatt av Line Gaustad Fitzgerald
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Psykoterapeuten Theo har begynt i ny jobb på institusjonen The Grove. En av pasientene der er Alicia, som seks år tidligere skjøt og drepte ektemannen sin og siden ikke har sagt ett ord. Theo har stor tro på at nettopp han skal få henne til å snakke, slik at man endelig skal få klarhet i hva som faktisk skjedde den gangen...

På biblioteket ble det fort lang venteliste på denne da vi tok den inn; dette mye fordi romanen blir reklamert for både her og der; til og med på kino!
Ofte er det sånn at man hauser opp romaner som ikke kan sies å være mer enn sånn passe bra, men jeg kan ikke si at reklamen var ufortjent for denne romanen; jeg ble fort engasjert og oppslukt, og jeg greide på ingen måte å gjennomskue plottet. Dette var rett og slett fiffig og overraskende.

søndag 26. januar 2020

«Vintertonar» av Anders Totland

Gjeven ut av Samlaget 2019

Isak har ikkje vore heime på garden der han vaks opp, sidan han og mora reiste derifrå då han var i tenåra. Noko kontakt har han hatt med halvsøstera og svogeren Jon, då dei har vore i byen der Isak bur, men ikkje faren. No ringjer Jon for å be Isak kome ein tur - Jon seier Isak veit korleis Rakel og faren er, dei vil ikkje ta kontakt for å fortelje at det står dårleg til. Isak må ikkje seie at han har ringt, men det er best om Isak kjem ein tur no. Det er noko med faren, forstår Isak. Så han reiser til garden, det er like før jul. Det viser seg ikkje å vera så enkelt å kommunisera med korkje halvsøstera eller faren. Måten dei skildest på den gongen Isak og mora reiste sin veg, verkar som har gjort faren lukka og låst. Og kva var det eigentleg som låg bak då mora ikkje orka meir, og reiste frå garden og faren?

Denne romanen er ganske tynn, berre 137 sider. Men den rommar mange kjensler og det ligg mykje mellom linene og i alt det som ikkje vert sagt mellom medlemmene i familien.

Eg har før lest ungdomsromanane Så lenge ingen ser oss og Nedteljing av same forfatter og har merka med Totland som ein forfattar eg vil følgje med på.

mandag 20. januar 2020

«Ut av det blå» av Kristin Valla

Utgitt av Kagge forlag 2019

1985: Elin (10 år) mister faren og de to storebrødrene sine i et leirskred. Brødrene blir funnet like etter, mens faren aldri blir funnet. Dette siste gir ei jente som Elin rom til å fantasere om at kanskje befinner han seg et annet sted, fortsatt i live, men med hukommelsestap eller noe.

2007: Vi møter igjen den voksne Elin, mora er død for ikke så lenge siden. Elin, som ellers holder til i Oslo, er tilbake i bygda nordpå hvor hun vokste opp, nå for å rydde ut av huset og forberede salg. Mens hun rydder og hiver med hard hånd, minnes hun oppveksten. Hun kommer også over enkelte gjenstander etter faren og mora som hun stusser over. Hvorfor er avtaleboka til faren helt uten avtaler for høsten og vinteren det året han døde? Han reiste mye i inn og utland for å møte folk, og han visste jo ikke at han skulle dø den sommeren, så planene burde jo vært der? Og hvorfor ligger det et prospekt på et hus i Frankrike blant papirene etter foreldrene; planla de virkelig å kjøpe et feriested i Frankrike?

Dette var en veldig fin leseopplevelse. Fortellingen blir etter hvert ganske bred, med flere miljøer og personer som tilføres, både i Elins fortid og nåtid, men forfatteren mestrer dette veldig greit - det er aldri noe problem å vite når og hvor vi befinner oss i fortellingen, eller hvem det er vi har å gjøre med. Språket er godt, det flyter uanstrengt og fint. Og måten historien er bygd gir god framdrift; spent leser jeg videre for å se hva som venter bak neste sving.

Noe med stemningen jeg kom til å føle utover i romanen, minner meg om Svøm med dem som drukner av Lars Mytting. Likte du den boka, så ta en titt på denne også. Her er dramatikk, kjærlighet, familiehemmeligheter og interessante personligheter. Elin selv forteller, og hun framstår som en fascinerende blanding av tøff og skjør.