torsdag 15. juni 2017

«Far din» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal forlag 2016

Leo kommer hjem en ettermiddag. En helt vanlig dag så langt, men utenfor huset hvor han bor står en svart bil, og naboen forteller at Leos far - eller «far din» som han sier - er blitt hentet av politiet. Mora er ikke så flink til å forklare Leo hvordan alt henger sammen, eller kanskje hun ikke orker, eller kanskje hun tenker hun skal skåne ham. Men både unger og voksne omkring dem derimot, virker å være veldig godt orientert. Og alle er visst enige om at den som har en tyv til far, må selv være tyv. Og kona er nok også medskyldig, hun og sønnen kan jo ikke ha vært omgitt av alt tyvegodset uten å skjønne sammenhengen?!
Leos hverdag blir vond, mistenksomme øyekast overalt. Utfrysing, erting, mer eller mindre skjulte hentydninger om at nå gjelder det å passe på sakene sine, ellers blir de stjålet av sønnen til tyven. Mora får samme behandling; hun mister jobben og blir nektet å handle på nærbutikken, for sånne som henne er ikke ønsket der...

Denne boka er i slekt med forfatterens "Tryllemannen" (2014) og "Lydighetsprøven" (2017). Bøkene har til felles at de handler om gutter som opplever å være eller falle utenfor, og av ulike grunner blir overlatt mye til seg selv med det de opplever av vanskelig og vondt. I denne romanen er naturlig nok mora satt ut av spill, siden ektemannens uhederlige aktivitet kom som en fryktelig overraskelse. Men man kan vel si at Leo, i likhet med Otto i Tryllemannen og Alvis i Lydighetsprøven, blir utsatt for omsorgssvikt. Når mora ikke makter å ta hånd om og støtte sønnen slik han har behov for, burde noen andre fanget opp at hun/de trengte hjelp. I stedet er det slik at voksne rundt Leo og mora bare godter seg og sladrer, i hovedsak bare bidrar til å gjøre alt verre for de to.

Jeg kunne nok innvende at det virker i drøyeste laget at så å si alle omkring dem er så skadefro og ufølsomme, men kanskje er det sannsynlig at sånt forekommer. Og boka får slagkraft på denne måten. Man lever seg inn i hvordan Leo har det, blir opprørt og trist.

Boka er ei barnebok, fra 9 år og oppover, men voksne bør også lese. For å huske hvordan det kjennes å være liten, maktesløs, trist og alene.

mandag 12. juni 2017

«Mitt (ikke så) perfekte liv" av Sophie Kinsella

Oversatt av Embla Skjong Bjørnerem
Utgitt av Gyldendal 2017

Katie (som helst vil kalles Cat nå som hun har flyttet fra landsbygda til London) står på i jobben for å bli lagt merke til og kanskje få noen litt mer spennende oppdrag enn å slite med dynger av spørreundersøkelsesskjemaer som skal gjennomgås og analyseres.
På Instagram legger hun ut skrytebilder så klart, av det perfekte livet i storbyen, alle de fine restaurantene hun besøker, alle de deilige måltidene hun spiser... Sannheten er ikke helt sånn. Hun har ikke råd til å spise på de fine restaurantene, og måltidene hun spiser er tilfeldig sammenrasket av det hun måtte finne i kjøleskapet.
Det er egentlig litt av en irriterende prøvelse å holde ut med en sjef som Demeter, for hun ER virkelig perfekt. Perfekt ektemann, to perfekte barn, et perfekt hus med den stilige steintrappa...
Men virkelig ille blir det når Katie får sparken; drømmen om et interessant liv i London faller i fisk og hun må flytte hjem til faren og hjelpe ham og stemora med etableringen av glamping (glamourous camping) på gården. Kanskje ikke så rart at hun faller for fristelsen til å spille Demeter et puss, når hun plutselig dukker opp som en av deres glamping-gjester...

Kinsella pleier jeg å lese når hun kommer med ny bok på norsk. Årets bok er morsom, sjarmerende og romantisk; særlig gøyalt er det når hun harselerer med hvor lettlurte folk (særlig rike folk) er når det kommer til å kjøpe alt som er miljøvennlig, bærekraftig, kortreist, økologisk osv. Nesten samme hva det koster.

søndag 4. juni 2017

«Et liv i isen : polarkokken Adolf H. Lindstrøm» av Jan Ove Ekeberg

Utgitt av Kagge forlag 2000

Adolf Henrik Lindstrøm deltok på alle de store klassiske norske polarekspedisjonene. Han var kokk (stuert), men var litt av en altmuligmann slik han kunne bidra på flere andre felt; han kunne reparere mekaniske innretninger, han kunne samle inn planter og dyr til forskningsmateriale, han kunne jakte og slakte. Han kunne også stoppe ut dyr. Viktigst var han antakelig likevel som velfungerende muntrasjonsråd - godlynt fant han seg i alskens erting og skøyerstreker - og god samtalepartner var han for enhver av mannskapet som behøvde å lette sitt hjerte.
Enhver som har drevet med matlaging og husholdning selv, kan beundre et slikt arbeidsjern. Og tenk at han alltid var like blid - det er intet mindre enn imponerende!

Lindstrøm virker som en mann det var lett å like og vanskelig å si noe negativt om. Riktignok gjengis det ganske krasse beskrivelser fra kaptein Otto Sverdrups dagbok fra den første reisen de deltok på sammen, men da Sverdrup og Lindstrøm er på samme båt igjen flere år senere, er det bare godord om den flinke kokken, og hyllesten fra hvem som helst ellers virker helt samstemt.

Ekeberg skriver godt, dette er levende fortalt og han holder fokus på biografiens hovedperson, selv om det er mange omkring Lindstrøm som også må få plass i en polarbiografi.

En aller siste korrektur kunne muligens luket vekk noen småfeil; det er gjengitt feil fødselsdato for Sverdrup ett sted (det står at han 30. oktober ikke nevner for noen at han fyller år), mens det riktige skal være 31. oktober. Og Hjalmar Johansens dødsdato er oppgitt til 4. januar 1913, det riktige skal være 3. januar. Eller er det bare formuleringen som er til å misforstå? Det står s. 222: "De hadde fått vite at Hjalmar Johansen hadde skutt seg i hodet med en seksløper 4. januar 1913." Kanskje er det ment at mennene fikk vite om dødsfallet den 4. januar? I så fall kunne man vurdert en annen måte å formulere dette på.
Selv om jeg oppdaget disse to småfeilene, håper jeg opplysningene i boka for øvrig er korrekte. Og biografien anbefales absolutt - det var interessant og forfriskende å få lese om polarekspedisjonene fra et annet perspektiv; "sett fra byssa".

lørdag 3. juni 2017

«Lydighetsprøven : en tenkt fortelling om et barn» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2017

Alvis er 11, fyller 12 i løpet av boka. På skolen blir han kalt Alvis Piss, for det hender han ikke klarer å holde seg, men tisser seg ut.
Alvis' mor har truffet en mann, Duncan, som er arkeolog. Alvis og mora flytter inn til Duncan. Alvis er uheldig og ødelegger noe gammelt som Duncan har på soverommet, etter det får han ikke lov til å være i huset alene, men må vente utenfor etter skolen, til mora kommer. Det hender han treffer en mindre gutt i sandkassa som han kan leike med mens han venter; da går tida fort. Andre ganger går han litt rundt for seg selv, for eksempel til blokka der de bodde før.
Noen større gutter sier Alvis får være med i gjengen deres, hvis han ordner øl til dem. Alvis stjeler øl i butikken noen ganger, men det går ikke bra hver gang. Alvis vet det er galt å stjele. Likevel gjør han som guttene sier, for han ønsker seg så veldig venner.

I denne boka har Ingvaldsen gitt stemme til et barn som lider av omsorgssvikt. I forordet til boka skriver Ingvaldsen til den unge leseren at dette ikke er en sann historie, verken Alvis eller menneskene omkring ham finnes i virkeligheten. Samtidig vet vi at det finnes barn som har det vondt, som lever med at foreldre eller andre omsorgspersoner skader dem, fysisk og/eller mentalt.
Denne romanen er beslektet med forfatterens "Tryllemannen" fra 2014. Tryllemannen gjorde meg usikker på hvem jeg ville anbefale boka til, så jeg foreslo vel at barn helst burde lese den sammen med voksne. Nå som jeg har lest Lydighetsprøven har jeg kanskje blitt mer vant til "konseptet", for nå heller jeg mer mot at barn sikkert kan lese den på egenhånd, men aller mest tenker jeg at voksne burde lese den, spesielt voksne som arbeider med barn.
De fleste husker nok den tragiske historien til Christoffer Kihle Gjerstad, en liten gutt som ble banket og slått av stefaren sin, og til slutt døde av mishandlingen. (Les min omtale av "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl".) Hvordan kunne noe sånt skje? Hvordan kunne gutten komme på skolen med veldige blåmerker uten at noen tok tak i det og reddet ham fra alt det vonde han opplevde hjemme? Er ikke hjemme det stedet vi alle skal kunne føle oss mest trygge? Hvis vi mistenker at barn har problemer hjemme, må vi ikke forsøke å hjelpe?

Alvis kommer også på skolen med blåmerker. En gang kommer han med brukket arm, han blir sendt på sykehuset for gipsing, og riktignok blir han stilt spørsmål om hva som har skjedd, men mora og stefaren lyver sammen en historie han lar seg lede til å støtt opp om. Slik blir ikke mishandlingen oppdaget eller stoppet.

Det er Alvis selv som forteller i boka. Og hans lille, naive barnestemme har så mye vondt å fortelle. Mest mellom linjene, for det er så ubegripelig vondt det han opplever, at han har egentlig ikke ord til å beskrive det. Dette er vond lesning, men det er fascinerende bra tenkt og komponert. En stund satt jeg og var fryktelig oppgitt over Alvis' mormor - for henne betror han seg til. Hvorfor i all verden gjør ikke hun noe for å gripe inn, tenkte jeg indignert. For så noen sider senere å få en aha-opplevelse som gjorde meg bare enda tristere: Den eneste Alvis har å betro seg til, mormor, ligger nemlig i graven. Han pleier å sitte ved gravsteinen hennes å fortelle. Og da skjønner jeg også hvorfor han er så opptatt av jobben til Duncan - alle spørsmålene han stiller om de døde, som "Kan de tenke?"

Alvis er altså 11 år, og fyller 12 i løpet av tiden vi følger ham. Men det virker åpenbart at det må være noe med ham, han virker altfor lett å lede (og villede) til å være på modenhetsnivå med en gjennomsnitts tolvåring. Desto verre at ungene i klassen, lærerne og andre voksne omkring ham, oppfører seg som de gjør.

Dette var en meget sterk og god/vond leseopplevelse som jeg virkelig anbefaler, men kanskje mest til voksne lesere som kan ha nytte av å høre stemmen til et mishandlet barn for å kunne gjøre seg sine tanker om temaet, og kjenne på følelsene historien vekker. Hvordan oppleves det å være et mishandlet barn? Hvordan kan det skje? Hva kan vi gjøre for å hjelpe?

«Kjør!» av Helene Guåker

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Mariannes store interesse er biler. I årevis har hun siklet etter Chevellen onkelen har, og når hun fyller 18 og fremdeles viser like stor iver, får hun kjøpe den av ham. Yrket hennes er bilmekaniker, så hun har all mulighet til å stelle godt med klenodiet. Men så skjer en alvorlig ulykke, bilen totalhavarerer etter en front mot front-kollisjon, Marianne blir hardt skadet og mister barnet hun bar på. Barnet hadde hun ikke fortalt om til noen, ikke engang kjæresten Fredrik, for de hadde en knute på tråden og det føltes som forholdet var slutt. Veien tilbake etter ulykken blir fryktelig tung - det virker som alt hun satte størst pris på i livet er tapt. Men kanskje er det mulig å reise seg og få til et godt liv, selv om man har mistet noe på veien...

Nå har jeg snart lest alt Guåker har skrevet, og jeg er fortsatt interessert i å følge denne forfatteren videre. Denne romanen likte jeg ikke fullt så godt som jeg har likt de andre, men det har nok med smak og behag å gjøre. For meg blir Marianne litt for selvsentrert og dyster, og historien fortelles på ingen måte kronologisk; mye hopping i tid pleier jeg ikke like så godt, og her gjør hoppingen at historien blir lite spennende, siden hovedessensen av hva som har skjedd blir lagt fram ganske fort. Det boka tar for seg videre, blir mest forklaringer og utdypinger. Boka kjennes på en måte stillestående, ikke fordi det ikke forekommer handling her, men følelsen av at det aller meste har skjedd for en god stund siden og blir gjenfortalt, gjør det refererende og litt tørt.

Boka er en voksenroman, men kan godt være lesestoff for moden ungdom også. Guåker skriver her på dialektblandet bokmål.