mandag 27. mai 2019

«På vei hjem» av Sverre Henmo

Utgitt av Gyldendal 2019

Samboerparet Magnus og Thale er på hytta de har tilgang til å bruke gjennom at Thales foreldre eier den. Foreldrene hennes har tilbudt at hun - eller hun og Magnus - kan få overta; kjøpe ut broren hennes, som uansett bor så langt unna at han bare sjelden får brukt hytta. Magnus er ikke spesielt begeistret for dette, han synes ikke hytta er særlig bra eller ligger fint til, og prisen broren til Thale har bedt om, synes han er altfor høy.
Mens de sitter og spiser - og etter at Magnus har drukket flere glass vin - får Thale telefon om at sønnen Georg (16 år) har falt om på trening og er blitt kjørt til sykehuset. Legene frykter det er noe alvorlig feil med hjertet, og de blir bedt om å komme så fort de kan. Hytta ligger 2 timer og 45 minutter unna Oslo, Magnus har drukket og Thale har mistet førerkortet etter å ha blitt tatt i fartskontroll.
Georg er Thales sønn, og hun vil til ham, uansett hva. Så hun bestemmer seg for å kjøre, uten førerkort, og Sigurd blir med. Å sitte igjen på hytta uten bil er ikke noe han har lyst til. Og han er jo stefar til Georg; såpass engasjement forstår han at han må vise, om han skal ha noe som helst håp om å fortsette forholdet til Thale, et forhold som dessverre for lengst har begynt å skrante.
Mens de kjører, tenker Sigurd tilbake på hvordan han møtte Thale, og greide å vinne henne. Fra første møte har han vært betatt, og han følte det som en seier da det viste seg at hun også var interessert i ham. Men hun hadde en fortid, en vill ungdomstid, hun vet for eksempel ikke hvem som er Georgs far. Så var egentlig Sigurd heldig som vant Thale? Eller var det slik at hun var den heldige, som fant en som ville ta henne med den fortiden hun har?
I løpet av kjøreturen får de snakket ut, og mye kommer til overflaten som spesielt Magnus ikke har villet ta opp eller har vært ærlig om tidligere.

I denne romanen hoppes det stadig i tid, vekselvis er vi med Magnus og Thale i nåtid, mens de sakte nærmer seg Oslo og sykehuset Georg ligger på, vekselvis går vi baklengs tilbake til deres første møte. På veien er vi innom milepæler i forholdet; som første gang hun sa ja til å bli med ut, første gang han fikk hilse på foreldrene hennes, første gang han møtte Georg, da de ble samboere, da han foreslo at de skulle få barn sammen og hun ville tenke litt på det, øyeblikket da hun sa ja til å få barn med ham, punktet i forholdet hvor hun la seg på eget soverom for å sove bedre, og sex var blitt til noe som bare dreide seg om befruktning.

Jeg valgte å lese denne boka fordi jeg har lest to bøker av Sverre Henmo som jeg likte veldig godt, det er «Dager uten sko» (2000) (lest før jeg begynte å blogge) og ungdomsboka «Det er bare kjærlighet» (2016).

På vei hjem er også engasjerende og tankevekkende lesning, om kjærlighet, samliv, usikkerheten det kan skape når den man elsker har en fortid man ikke helt kjenner eller forstår.

søndag 26. mai 2019

«Det er vakrest når det skumrer» av Camilla Bøksle

Utgitt av Solum bokvennen 2019

Camillas farfar begynner å bli gammel. Hun registrerer at han blir stadig mer skrøpelig, både fysisk og mentalt, men han bor fortsatt hjemme og greier å stelle seg selv og huset så noenlunde. Camilla er ofte på besøk, hjelper ham litt, tar ham med på butikken og kafeen, og hun lytter ekte interessert når han forteller fra da han var liten, ung, voksen - ja, fra hele livet, og om de andre i familien. Sammen går de tilbake i tiden, han gjenopplever og hun opplever. Noe var bra, noe var mindre bra, og noe er det han angrer på, som at han ikke malte mer...

Merkelappen roman er satt på verket, men her omtales virkelige mennesker og med deres rette navn, slik jeg forstår det.

Uansett er dette en veldig fin bok. Camilla skriver om bestefar, eller beden, som hun kaller ham, med forståelse og respekt,og enda føles bildet hun tegner av ham sant og ærlig; hans mindre sjarmerende sider avdekkes også, men det er altså gjort med ærbødighet.
De fleste har vel hatt eldre slektninger om seg, og kjenner igjen situasjonen - der den gamle forteller og forteller, om igjen de samme tingene. Til slutt hører man ikke ordentlig etter, viser ikke interesse, spør ikke for å få vite mer. Men når den gamle dør, er dennes erindring bakover i tid borte, hvis man ikke har skrevet noe ned selv, eller fått andre til å gjøre det.

For meg var dette en interessant, tankevekkende, vemodig, og rørende bok.

tirsdag 21. mai 2019

«Smilefjes. Tommel opp. Regnbue» av Victoria Durnak

Utgitt av Flamme forlag 2019

Ivana skal bli skuespiller, men første gang hun søkte Teaterhøgskolen, kom hun ikke inn. Hva skal hun fylle tida med, mens hun venter på neste mulighet?
Kaja er forlovet med Jostein, og har oppdaget at han er utro. Nå hyrer hun Ivana til å spionere på elskerinnen Sunniva. Ivana er litt usikker på om jobben er noe for henne, men Kaja er overtalende og hun betaler godt, så Ivana bestemmer seg for å takke ja. Det kan jo faktisk fungere som en god forberedelse til neste opptaksprøve på Teaterhøgskolen - dette å spille en person som Sunniva kan ønske å bli venn med.

Jeg har før lest Torget (2015) og Senteret (2017) av samme forfatter, og jeg liker måten hun skriver på; det er lettlest og i en lett, humoristisk tone.
I årets roman var det noen overraskende vendinger, og bokas handling - som blant annet omfatter spionering, juging, utroskap - er spennende.

Jeg kommer helt klart til å følge med på hva Durnak skriver videre. 😊👍

søndag 19. mai 2019

«Et hjerte i en kropp i verden» av Deb Caletti

Oversatt av Heidi Sævareid
Utgitt av Gyldendal 2019

Annabelle bestemmer seg plutselig for å løpe fra alt. Hvor hun skal løpe er ikke viktig i starten, men etter hvert blir det til at ruta hun skal løpe går fra Seattle, der hun bor, og helt til Washington DC, dagsetappene er to og en halv mil. Etter protester og mas fra mor, blir det til at bestefar følger Annabelle i en bobil, hvor hun kan sove og hvile underveis, og bestefar blir støtteapparatet som bringer vann, steller gnagsår og oppmuntrer. Mor, bror og venner sitter hjemme og støtter henne per telefon, de samler også inn penger og markedsfører løpingen hennes, slik at hun blir gjenkjent der hun kommer og får masse moralsk støtte.
Men hva er det egentlig hun løper ifra? Det traumatiske hun har opplevd får vi kjennskap til etter hvert som vi får dele med Annabelle minner og tilbakeblikk som hun nærmest porsjonerer til seg selv i et tempo hun kan tåle. Slik gjør løpingen og tiden som går, at hun kommer seg over det som skjedde, og kommer seg videre.

Dette er en engasjerende roman for ungdom og unge voksne. Jeg liker ikke alt ved boka like godt; det er av og til vel mye følelser og drama, og jeg er heller ikke så glad i romaner som hopper stadig mellom nåtid og fortid. Men at det er mye følelser og drama i boka skjønner jeg jo grunnen til, da jeg omsider får vite hele forhistorien for Annabelles rømming.

Forlaget kunne tatt enda en runde med grundig språkvask - jeg synes ikke språket flyter like godt hele veien. Uten å nevne eksempler, synes jeg det er enkelte uttrykk som halter.
Jeg finner også noen trykkfeil og inkonsekvent staving, som "hutteritt" s 190 og "huterittene" s 197. På s 236 står det "strandhåndklene" og s. 273 "håndklærne".

Og s 70 finner jeg en betydelig feil. Kapittel 7 begynner med ei faktaliste til tema blodomløpet og hjertet, der punkt 4 lyder:
"Til tross for denne kraften, er det bare 56 liter blod i kroppen til enhver tid. Og man trenger ikke miste mer enn to liter - en stor flaske cola - og så er det over."
Her må det mangle en bindestrek - det skal jo være 5-6 liter blod. Og da er ikke 2 liter bare-bare, men en stor andel av totalen.

lørdag 18. mai 2019

«Sydpolekspedisjonen 1910-12» av Sverre Hassel

Sverre Hassel (1876-1928)
Fotograf: Anders Beer Wilse
Utgitt av Frammuseet, 2011

I denne boken gjengis dagbøkene Sverre Hassel skrev mens han var med Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen. Jeg har lest at Hassel var blant dem som var mest åpent kritisk til Amundsen, men jeg må si det er ganske realt formulert, det jeg kunne finne av kritikk. At det underveis i ekspedisjonen oppsto noen gnisninger synes jeg ikke er det minste merkelig; de levde svært tett på hverandre, var avhengige av hverandre og levde under ekstreme forhold og påkjenninger.

I denne dagboka opplyses det ved enkelte tilfeller helt konkret hva menn og hunder spiser i løpet av en dag; det var interessant.

For øvrig er mesteparten av det jeg leser kjent, men det er interessant å få historien fra flere vinkler.

«Koke bjørn» av Mikael Niemi

Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Utgitt av Oktober 2019

Handlingen i romanen er lagt til Pajala, Nord-Sverige. Prosten Læstadius kom over Jussi da han var ganske liten gutt, nærmest plukket ham opp fra grøftekanten, tok ham til seg, ga ham mat og husly, og lærte ham etter hvert å lese og skrive. Der Læstadius vandrer omkring i naturen og studerer plantelivet, henger ofte Jussi med, som assistent og nokså taust selskap.
Idet romanens handling finner sted, må jeg anta at Jussi er blitt en ung mann.
Ei jente forsvinner, blir senere funnet dyttet ned i myra med en staur. Lensmannen og lensmannsbetjenten mener det er en bjørn som har tatt henne, mens Læstadius synes ikke dette virker sannsynlig, spesielt stauren gjør ham mistenksom. Ved nærmere etterforskning finner han spor som tyder på at hun vitterlig ble drept av menneske. Siden blir ei anna jente overfalt. Hun overlever, og av det hun forteller begynner det å bli ganske klart at det går en morder løs i bygda. Læstadius og Jussi opererer formelig som et par etterforskere, der Læstadius er den skarpe som leder an, og Jussi er assistenten som gjør som han blir fortalt og diskuterer når prosten byr opp til det, uten alltid å forstå den fulle og hele betydningen av sporene de finner.
Etter hvert blir de begge mer viklet inn i drapsmysteriet enn ønskelig...

Jeg har hørt mye skryt om denne romanen, og har fra før lest "Populærmusikk fra Vittula" av samme forfatter, så denne ville jeg lese.

Det er en fin og ganske mektig leseopplevelse, dette her. Men kanskje fordi forventningene var skyhøye, ble jeg LITT skuffet. De små innvendinger går på: Jeg stiller spørsmålstegn ved Jussis fortellerstemme - passer den helt til personligheten som skisseres for oss? Men det er uansett godt fortalt, godt formidlet.
Det er i hovedsak Jussi som har fortellerstemmen, men i noen kapitler er det prosten som forteller. Det er vel kanskje også det jeg tenker som et minus ved Niemis valg med forteller i førsteperson - at disse to stemmene framstår som like. Men at han veksler mellom Jussi og prosten som fortellere, gjør at han virkelig får satt leseren på pinebenken, og det er kanskje derfor han gjør det.
Jeg ble virkelig revet med og i siste del led jeg med Jussi og ble helt sliten av å håpe det beste for ham. Noe ved måten slutten er løst, stiller jeg meg også litt kritisk til (her kan jeg ikke gå inn på detaljene, for det ville avsløre for mye), men alt i alt er dette en spennende, engasjerende historisk roman jeg gjerne anbefaler.