søndag 22. september 2019

«Ingen tid å miste» av Tore Renberg

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Romanen starter i 1998. Da er Edel 84 år, og datteren Tove er 57. Edels ektemann, Toves far, er nettopp død. De to har bestemt at de fra nå av skal ha onsdagene sammen, og vi som leser får være med "som fluer på veggen" noen utvalgte onsdager.

Renberg skriver i etterordet at romanen er inspirert av hans egen mor og mormor, av deres onsdagsmøter som startet etter at morfaren døde. Renberg skriver at dette arrangementet, som lenge bare var noe privat i deres familie, en dag sto tydelig for ham og "ba om å få bli litteratur". Han presiserer at de to kvinnene i romanen likevel IKKE er hans mor og mormors personligheter.

Romanens kapitler er rammet inn av et forteller-vi som styrer blikket, forklarer, undrer og stiller seg spørsmål, og litt formanende og insisterende oppfatter jeg også denne stemmen. Kapitlene avsluttes med variasjoner over dette temaet: "Vi ber om lite, bare litt konsentrasjon, om ikke for annet enn at disse dagene fantes og ikke gjør det lenger, bare her."
Denne formen for innramming var ikke noe jeg likte; spesielt i starten var det forvirrende, og jeg ønsker ikke forklaringer eller formaninger om hvordan romanen skal eller kan leses og forstås. Jeg synes rett og slett stemmen forstyrrer meg i lesingen.

Språket oppleves noe pratsomt med gjentakelser og understrekninger. Jeg forstår at det er mormors stemme som trenger gjennom, og hun var helt tydelig et fargerikt og interessant menneske. Likevel blir dette til tider tungt og flyten blir ikke helt på topp.

Det jeg synes er bra med romanen, er at den fokuserer på - riktignok med bare noen biter som ikke fullt ut viser det hele bildet - de siste årene av et menneskes liv; det er ikke så mange romaner som gjør det. Jeg tenker vi godt kan forsøke å sette oss inn i hvordan det kjennes når alderen begynner å kreve sitt, som det heter.

mandag 16. september 2019

«Voksne mennesker» av Marie Aubert

Utgitt av Oktober forlag 2019

Det er sommer. Ida (40 år, arkitekt, barnløs) drar på familiehytta med lillesøster Marthe, hennes samboer Kristoffer og hans datter Olea, som han har fra et annet forhold. Det viser seg at Marthe "endelig" er blitt gravid. Da veldig mye blir dreiende seg om Marthe og hvordan hun har det, begynner Ida å få det vondt. For det er fryktelig irriterende med denne lillesøsteren som har alt, men likevel ikke ser ut til å være spesielt tilfreds, enda hun altså har kjæreste, bonusbarn, og snart skal hun attpåtil bli mamma. Og som ikke det er nok: på toppen av alt virker det som om hytta er i ferd med å bli mest hennes også...

En engasjerende roman om søskensjalusi, om å leve med de valgene man har gjort og gjøre det beste med kortene man har fått tildelt. Vist gjennom en person som IKKE klarer dette, men som er misunnelig på det andre har oppnådd og misfornøyd med egen livssituasjon.

Jeg opplevde romanen som engasjerende, men ganske vond å lese. Ida er ikke en person man får lyst til å heie på; hun virker litt for selvsentrert, umoden og skjødesløs til at jeg virkelig kan like henne.

torsdag 12. september 2019

«Datteren» av Anne B. Ragde

Utgitt av Oktober 2019

Torunn har tatt over gården Neshov, som hun er i ferd med å pusse opp og renovere slik at alt blir etter hennes smak og føles som hjemme. Hun har også bestemt seg for å ta på seg driften av begravelsesbyrået som Margido holdt sin stødige hånd om. Hun er fortsatt i sorg over å ha mistet onkel Margido, men huskyen Anna er til trøst. Likevel er det ensomt å være bare henne på den store gården.
Men det finnes flere lyspunkter; når Erlend kommer på besøk fra København, med mann, tre barn, og de to mødrene til barna, blir det nesten i overkant livlig på gården. Og kanskje er det også håp om at Torunn kan finne en kjæreste - det viser seg nemlig å være flere spennende mannfolk i bygda enn Kai Roger, som hun var litt sammen med, men forkastet.

Dette er den sjette boka fra Neshov, og jeg koste meg med denne. Det er veldig hyggelig å treffe igjen hele gjengen. Romanen slutter på en slik måte at Ragde kan skrive videre om hun ønsker det, men det er sagt at dette er den siste romanen fra Neshov. (Men det har Ragde sagt flere ganger før!)

Ragde ble som sikkert de fleste kjenner til rammet av hjerneslag i sommer. Jeg håper hun kommer seg raskt og fortsetter forfattergjerningen, enten hun velger å skrive om gjengen på Neshov eller noe helt annet.

fredag 6. september 2019

«Historien om Arthur Truluv» av Elizabeth Berg

Oversatt av Elsa Frogner
Utgitt av Cappelen Damm 2019

Arthur går daglig til kirkegården for å besøke Nola, sin avdøde kone. Han spiser lunsjen sin der mens han tenker på Nola, eller forestiller seg hvem de var, alle de andre som ligger begravet der.
Maddy (18) er også på kirkegården ganske ofte, men det er hovedsaklig for å komme seg vekk fra skolen og de andre ungdommene.
De to kommer etter hvert i snakk, og dette blir starten på et nært og fint vennskap. Det er Maddy som gir Arthur etternavnet Truluv (true love), fordi han er så snill, og trofast mot sitt livs kjærlighet.

Jeg valgte å lese denne feelgood-romanen fordi jeg kan like historier om vennskap på tvers av generasjoner.
Tonen er ganske humoristisk, noe jeg også pleier å like.
Dessverre synes jeg handlingen ble litt tynn og søtsuppete, og spenningskurven for flat til at den kan få toppkarakter. Dessuten er oversettelsen ikke spesielt godt gjennomarbeidet; det flyter ikke godt nok når man oversetter for direkte og ikke finner gode, vanlige norske uttrykk. Eksempel s. 14 - her antar jeg det har stått noe a la: "Each one of them had..." eller "Each had..." Det er oversatt til "Hver av dem hadde..." når det på norsk kan sies så enkelt som "Begge hadde..."

Innvendingene til tross, jeg kommer til å anbefale boka til de som søker koselige, rørende, muntre historier om vennskap og kjærlighet.