torsdag 27. desember 2018

«Plutselig populær» av Katy Birchall

Oversatt av Kirsti Vogt
Utgitt av Cappelen Damm 2018

Anna (14 år) er ganske ny på skolen hun går på. Hun er ikke spesielt populær, hun går for å være litt rar og nerdete, men hun har i alle fall vennene Jess og Danny. Og hjemme har hun pappa og Dog, hunden deres.
Idet romanen starter har Anna akkurat satt fyr på håret til den mest populære jenta i klassen. Ikke med vilje, så klart, det er jo slikt som kan skje når man er ivrig i kjemitimen og tenner bunsenbrenneren før læreren har sagt det er lov å begynne, og jenta ved siden av sitter og kaster på det blanke, vakre håret sitt.
Når pappa forteller at han er blitt forlova med ei dame som er kjendis, da blir plutselig Anna populær; da vil alle snakke med henne og bli sett sammen med henne. Men er de vennene hennes av den grunn? Hvem er det som vil henne vel og er virkelige venner, hvem er det som bare vil bli assosiert med henne fordi hun er kjent, og er troende til å dolke henne i ryggen så fort hun glemmer å være på vakt?

Dette ser ut til å være første bok i en serie som heter "It-jenta". Begrepet "it-jente" var ukjent for meg, men jeg forstår av sammenhengen hva det er for noe.
Jeg likte boka et stykke på vei; fortellerstemmen - det er Anna selv som forteller - er kvikk og selvironisk. Men etter hvert syntes jeg det ble litt langtekkelig. Jeg ble nok ikke så interessert i Anna at jeg ser for meg at jeg vil lese bok etter bok om henne, men vi får jo se. Alt etter hva hun dumper borti, kan det jo bli morsomt.

Dette er nok mest for jentene, og selv om Anna er 14, så tror jeg leserne gjerne må være et par år yngre.

«Ferdig med ting» av Prableen Kaur

Utgitt av Cappelen Damm 2018

Ilone er student. Hun møter Benjamin, hun liker ham, de har det bra sammen. Men hun får ikke til å tro at hun fortjener å ha det bra. Det er noe med et forhold hun har vært i, som hun kanskje ikke er helt ferdig med eller får til å legge bak seg for godt.

I romanen skifter det mellom nåtid og tilbakeblikk til det som skjedde i det tidligere forholdet. Tilbakeblikkene har skrift i en annen farge, slik at det er lett å skjønne når man har hoppet i tid.

I denne forholdsvis tynne romanen (141 s) ligger mye mellom linjene, det er mye usagt. Jeg liker stemmen og stemningen, og jeg er spent på hva mer forfatteren kan komme med.
Ferdig med ting er Kaurs første roman.

lørdag 8. desember 2018

«Jeg har mer jeg vet du vil like» av Marte Magnusdotter Solem

Utgitt av Aschehoug 2018

Det er sommer. Silje tar kjæresten Erik med seg til familiens feriehus. De to har blitt kjent gjennom felles sommerjobb og ganske nylig blitt sammen, og Silje er egentlig litt usikker på om de faktisk er kjærester, eller om de bare er sammen på en slags prøve? Hun gleder seg uansett til å være alene med Erik i huset familien har etter farmor; farmor var hun sterkt knyttet til, men nå er hun dessverre død. Silje sørget veldig da hun døde og savner henne fortsatt.
De har bare vært i feriehuset et døgn da faren ringer og spør om eller rett fram sier at han, Marianne og Siljes halvsøster Lerke må få komme til feriehuset de også; det er for urolig der de er nå.
Slik får Erik møte Siljes familie på et veldig tidlig stadium i forholdet. Det er utfordrende på mange måter, og mest for Silje. Hun har et litt anstrengt forhold til stemora Marianne, og ikke minst den brautende broren hennes Stein, som også dukker opp. Kan det skjøre nye forholdet til Erik tåle omgang med Siljes familie, og ikke minst den personen hun selv blir sammen med familien sin?

Solem debuterer med denne romanen, og det er en god debut. Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i dette familiedramaet. Hensynene man må ta til mennesker man omgås, selv om man ikke har lyst. Den vanskelige balansegangen i forsøk på å gjøre alle fornøyde. Hvordan man fort faller for fristelsen til å spille en annen enn man er for å holde på interessen til en kjæreste man er redd skal miste interessen og fly videre.

Romanen bør passe fint for ungdom også, da det er unge voksnes liv og utfordringer som tas opp.

torsdag 29. november 2018

«Heim» av Johan B. Mjønes

Utgitt av Aschehoug 2018

Jørgen Heim ligger for døden på sykehjemmet. Han er våken innimellom; han skjønner at han er våken fordi han da kjenner at han er veldig trøtt. Ellers ligger han og dormer, tenker, minnes. Av og til spiller minnet ham et puss; han får ikke minnene til å stemme, det var da ikke slik det foregikk, var det vel? Det er som han av og til dikter og drømmer midt i minnestrømmen.

Romanen er delt inn i kapitler gjennom innførsler i journalen hans; den de ansatte på sykehjemmet fyller ut for hvert besøk de har hos ham. Jeg leste ikke denne journalen så nøye med en gang, og trodde det her var snakk om flere døgn som Jørgen lå og kavet, forsøkte å få av seg trøya som ligger som en klump i ryggen på ham, forsøkte å si til personalet at han er sulten og tørst. Kan han vær så snill å få litt drikke? Litt å spise? For det skjedde veldig mye i løpet av romanen - kanskje kan man si at det er litt som om livet passerer revy for Jørgen.
Da jeg hadde lest ferdig romanen, studerte jeg journalsidene nøyere, og så at det er snakk om bare et døgns tid, men tiden føles så lang, for Jørgen har rukket å minnes og tenke gjennom så mye. Helt tilbake til barndommen, til han ble voksen, ble far, og farfar til og med.

Jeg likte denne romanen veldig godt, selv om det er sår og vemodig lesning. Er du redd for å bli hjelpetrengende som gammel, plassert på sykehjem, så kan du føle på skrekken ved å lese denne romanen. Eller hvis du liker bygderomaner, da kan den også være noe for deg.

Jeg fant noen småfeil i teksten, som s. 20: "vendt meg til" - det riktige skal være "vent". Han venner seg til kulda, han vender seg ikke til den.
S. 33 står det "skjellettet", s. 84: "innsekter". Sammen med uttrykket "far has, og far has igjen" som går igjen flere steder i romanen, får jeg en tanke om at forfatteren kanskje i et første utkast til romanen har tenkt at han skal føre et dialektpreget språk, for siden å ombestemme seg, men så har kanskje noen dialektord og uttrykk blitt hengende igjen?
Det er mulig "far has" er riktig med utgangspunkt i forfatterens dialekt, men det hadde kanskje vært bedre å skrive "far hans" eller "far hass"? Jeg bare spør.

S. 193 besøker Jørgen faren sin som da befinner seg på gamlehjemmet. Det er ikke godt å si når omtrent dette skal foregå, men jeg kan tippe det er rundt 1970. For la oss si at Jørgen er ca 80 år i 2017, da han ligger for døden. Da er han i så fall født 1937, og når han besøker faren sin er han ganske nylig blitt sammen med Alma, så jeg kan tippe han er 30-35 år der. Der Jørgen kommer inn til faren sin, sier han: "Hei, far!"
Jeg vet ikke, men ville det ikke vært mer naturlig om han sa "Morn, far!" eller "God dag"?
Jeg er født i 1966, vokste opp på bygda, og hele min oppvekst sa vi aldri annet enn "Morn" når vi møtte folk. Det var først seinere, kanskje fordi det ble vanligere å se på svensk TV og man ble påvirket av svensk språk, at folk begynte å si "Hei!" til hverandre, også på bygda.

Småpirk dette. Romanen er godt skrevet, godt tenkt, og herved anbefalt!

søndag 25. november 2018

«Kinderwhore» av Maria Kjos Fonn

Utgitt av Aschehoug 2018

Charlottes mamma er nesten alltid hjemme. Men hun er ikke til stede, likevel. Mamma har av og til kjæreste, da kan de tre ha det veldig fint, men mammas kjærester går alltid lei til slutt, og så sturer mamma veldig når hun er uten kjæreste, ligger for det meste i senga og sover.
Da Charlotte er tolv, får mamma en kjæreste som heter Jonas. Da går det galt. Charlotte forstår ikke hva hun setter i gang da hun kler og oppfører seg utfordrende i Jonas' nærvær. Han bør vite bedre, men klarer ikke stå imot. Han har sex med henne - natt etter natt. Og det er ikke snill sex, det er voldsom sex. Charlotte får vondt, både fysisk og mentalt. Da begynner hun å forsyne seg av mammas piller, og kjenner seg bedre; dette kan hjelpe henne til å holde ut.

Denne romanen er ikke lystelig lesning. Den utfordrer på mange måter. Jeg som leser får sympati med Charlotte, håper det skal gå bra med henne. Men så gjør også hun så mye fælt. Når noen gir henne en sjanse, ødelegger hun den. Når noen liker henne og vil være sammen med henne, tar hun dem med på ting som skader dem. Det er som hun tenker at alt vil bli ødelagt for henne uansett, så da ødelegger hun det selv med én gang - for da er det hun som har kontrollen. Slik er det også når hun møter menn - for å slippe å bli voldtatt, kler hun av seg og legger seg ned, for da er det hun som bestemmer, ikke de mennene.

Romanen er interessant og engasjerende, selv om den er vond lesning. Måten Charlotte oppfører seg, virker logisk slik forfatteren gjennom Charlottes stemme får forklart hva hun tenker og hvorfor hun handler som hun gjør. Jeg skjønner hvordan de vonde sirklene oppstår og vokser, og hvor utrolig vanskelig det kan være å bryte ut av tenke- og handlemønsteret man så å si er oppvokst med, og som man har hatt som overlevelsesstrategi i "alle" år.

Heldigvis kommer Charlotte til et viktig vendepunkt, og da romanen slutter ser det ut som hun endelig er i gang med å leve et godt liv.

«Purriot og den falske nissen» av Bjørn F. Rørvik

Illustrert av Ragnar Aalbu
Utgitt av Cappelen Damm 2018

Det er romjul. Mesterdetektiv Purriot leser i Hurlum dagblad at en falsk nisse har stukket av med julegavene til folk. Da Purriot etter hvert får høre at også han og Paprika er blitt berørt - gaven deres til Beate er nemlig også blitt stjålet - blir han såpass opprørt at han bestemmer seg for å reise ned til Hurum, og der finne og fange skurken!

Dette er femte Purriot-mysterium, og har du lest de andre vil du kjenne igjen stilen. Det er ikke skummelt, men ganske spennende likevel. Og litt morsomt. Krim for barna, rett og slett, men om en voksen leser høyt for de små, vil også han hygge seg med denne.

mandag 19. november 2018

«Kjærlighet og mørke : en biografi om Marie Hamsun» av Anne Hege Simonsen

Utgitt av Res publica 2018

Marie Andersen ble født i 1881. Før hun ble gift med Hamsun, var hun skuespiller og levde sammen med skuespillerkollega Dore Lavik; de to var ikke gift, men ble vel nærmest regnet som ektepar.
Marie møtte Hamsun i 1908. Han var 22 år eldre enn henne, og han mislikte teater og skuespillere, likevel ble han umiddelbart betatt av henne. Og hun av ham. Dette ble starten på et stormende kjærlighetsforhold, der det kan se ut som det var viktig - for to sterke personligheter - til enhver tid å opprettholde litt makt over den andre, slik at man fikk den nødvendige plassen til å utspille sin egen personlighet, men også samarbeide og legge til rette for deres store felles prosjekt: Hamsuns forfatterskap. Det var det som skapte glans, ære og berømmelse. Og det var det som ga inntekter.

Dette er en interessant og lettlest biografi, der man blir kjent med Marie helt fra barndommen av.
Med bakgrunnen og erfaringene Marie hadde, var det kanskje ikke så merkelig at hun meldte seg inn i Nasjonal samling, NS. Simonsen viser i biografien at Marie var overbevist nazist. Sannsynligvis ville hun vært nazist uansett hva ektemannen mente, for i biografien kommer det fram at venninnen Cecilia, som Marie brevvekslet med, imøtegikk Maries holdninger, men uten å klare å flytte henne en millimeter. I stedet sa Marie takk for seg - der fikk det vennskapet bare ryke, når Cecilia var så urimelig og ikke lot seg påvirke til å forstå Maries standpunkt. Cecilia ble tatt inn i varmen igjen senere, men hendelsen viser hvor overbevist Marie var; ingen kunne få henne til å se saken fra den andre siden. Hun endret ikke mening etter at det ble kjent hvordan jødene ble behandlet under krigen, heller ikke etter at hun ble dømt for landssvik, men med tiden holdt hun seg nok klokelig fra å snakke om sine politiske synspunkt i klartekst offentlig.
Hun var antisemitt. I et brev til venninnen Aslaug skrev hun: "Jeg er ingen rasehater. Jeg respekterer alle kulturer, men jødene er undtagelsen..."

Det er merkelig at det går an å innta en så innbitt, stivsinnet holdning; gikk hun helt i vranglås, eller hva? Kanskje man kan ta i mente at hun i brevvekslingen med Aslaug - som også var medlem i NS - følte seg helt trygg og kanskje kan ha smurt ekstra tykt på? Fordi hun kunne det uten at det fikk konsekvenser, og de delte bitterheten over å ha blitt satt i fengsel for noe de ikke så på som noen forbrytelse. De var og forble overbevist om at det de hadde gjort og sagt var til beste for Norge og nordmennene.

Etter å ha lest denne biografien, får jeg lyst til å lese om igjen Marie Hamsuns selvbiografiske verk Regnbuen og Under gullregnen, og kanskje Tina Toppen - barneboka hun ifølge biografien ikke ble spesielt fornøyd med selv. Og jeg får lyst til å lese mer om Knut Hamsun; der er det jo en del å ta av!
Bøker som ansporer til videre lesning; finnes det noe bedre?

fredag 16. november 2018

«Jeg vet ikke helt hva det er» av Silje Bergum Kinsten

Utgitt av Flamme forlag 2018

Bokas jeg er en ung kvinne som lever med mann, tre barn og en travel jobb; kort sagt lever hun et mer enn hektisk liv. Men plutselig er det stopp. En morgen kommer hun seg ikke opp av senga, er kvalm, svimmel, kraftløs. Hun greier å ringe sjefen. Hun forteller at hun er syk, og: Jeg vet ikke helt hva det er.

Det innledende kapitlet i boka er tettskrevet; det gir et kompakt inntrykk, du stresser sammen med hovedpersonen og alle gjøremålene hennes, nesten så du ikke får puste.
Men etter kollapsen blir setningene kortere, og det er luft mellom dem. Hvert ord blir synlig. Hun klarer ikke å gjøre eller tenke så mye, så hvert gjøremål, hver tanke, får på en måte større betydning.
Du kjenner hvordan tempoet i livet hennes er skrudd ned til sakte fart. Slik er det visuelle med på å beskrive hvordan livet er før og etter for hovedpersonen i boka, enten det nå er utmattelsessyndrom hun lider av, eller noe annet. Hun vet ikke. Legene vet det visst heller ikke. Det er vondt å ikke vite, for da vet man heller ikke hva man skal gjøre for at det skal gå over. Går det i det hele tatt over? Og hvor lang tid kan det eventuelt ta, før hun er seg selv igjen?

Romanen er engasjerende og velskrevet; en god romandebut.

torsdag 15. november 2018

«Syden» av Marianne Kaurin

Utgitt av Aschehoug 2018

Det er siste dagen før sommerferien starter. Etter ferien skal de begynne i 7. klasse, tenk det.
Mange i klassen forteller om fine turer de skal på, og da blir det til at Ina forteller klassen at hun skal til Syden i ferien, enda det ikke er sant. Hun skal bare være hjemme. Mamma har ikke vært helt frisk i det siste, og de har dårlig råd, så de skal rett og slett ingenting denne sommeren!
Denne siste skoledagen har klassen besøk av Vilmer, en gutt med krøllete hår som skal begynne i klassen til høsten. Ina synes han er en flau fyr, og ganske innpåsliten, for enda han ikke kjenner noen av dem, kommer han i bursdagen til Mathilde, en av de mest populære i klassen. Ina har så lyst til å regnes med i gjengen omkring Mathilde, men det er ikke lett; hun har ikke penger til bursdagsgave engang.
Hun skjønner at Mathilde og de andre kule mistenker at Ina lyver om den feriereisa, for de ber henne legge ut bilder på Insta. Akkurat det skal nok Ina finne en løsning på. Det verste er egentlig at hun må holde seg innendørs hele sommeren, slik at ingen ser at hun er hjemme!
Dette må bli verdens verste sommer! Eller ?...

Dette er ei fin barnebok om hvor vanskelig det kan være å føle seg utenfor, og hvor hardt man kan prøve, hvor mye dumt man kan gjøre, bare for å bli regnet med blant de som teller. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen.

Antakelig mest for jentene, fra ca 9 år.

lørdag 10. november 2018

«Eleanor Oliphant har det helt fint» av Gail Honeyman

Oversatt av Cecilie Winger
Utgitt av Aschehoug 2018

Eleanor Oliphant har det helt fint. Det er helt sant. Sannere og sannere for hver gang hun gjentar det for seg selv, og sier til alle som spør.
At hun drikker store mengder vodka i helgene for nærmest å bedøve følelseslivet, er ikke noe å nevne. Hun er 30, bor alene, er familie- og venneløs, jobber med fakturabehandling hos et firma, omgås ingen på fritiden. Men hun har det helt fint.
Men så oppdager hun Mannen i sitt liv, og innser at kanskje mangler det likevel noe i livet hennes. Hun legger planer for hvordan hun og Mannen skal møtes og hvordan møtet skal foregå slik at alt blir riktig og han faller for henne. Hun begynner å stelle med utseendet sitt og siden det tilfeldigvis blir liggende mer til rette for det, forsøker hun å bli mer sosialt aktiv. Det har seg nemlig slik at Raymond, en ny på IT-avdelingen i samme firma som hun jobber i, hjalp henne med PCen da den fikk virus. Etter jobb en dag havner de oppi en hendelse med en eldre mann som kollapser på gata, og slik starter et bekjentskap mot alle odds, kan man si - for de to er veldig ulike, synes Eleanor...

Denne romanen er sjarmerende. Den er skrevet i en munter tone, det er Eleanor selv som forteller, men tar også opp veldig alvorlige tema på en troverdig måte.

Dessverre synes jeg språket flyter for dårlig. Jeg er klar over at Eleanor - på grunn av oppveksten - uttrykker seg "boklig", oppstyltet, og gjerne krydrer med fremmedord, men likevel. En grundigere språkvask kunne gjort mye for lesbarheten og flyten.
Det er også i overkant mange trykk/slurvefeil i boka, den siste korrekturen har heller ikke vært grundig nok etter mitt syn.

Til tross for disse skjønnhetsfeilene vil jeg anbefale romanen til de som liker kjærlighet og feelgood.

«Som hennes dager var : et portrett av Anne Karin Elstad» av Hilde Hagerup

Utgitt av Aschehoug 2018

I denne biografien blir vi kjent med mennesket og forfatteren Anne Karin Elstad, som debuterte med romanen Folket på Innhaug i 1976. Da var Anne Karin 38 år, bodde i Levanger med mann og tre barn, og arbeidet som lærer. Hun hadde greid seg bra i livet, etter vonde opplevelser i ungdommen. Å bli morløs i ung alder utfordret; det å fullføre en utdanning var ikke helt selvsagt, men hun greide det.
Bøkene hennes ble etter hvert en stor salgssuksess, og livet ble etter hvert ganske annerledes enn det hadde vært.

Dette var en biografi jeg bare måtte lese. Jeg har lest det aller meste av det Anne Karin Elstad skrev, spesielt godt har jeg likt de fire romanene om Folket på Innhaug; de har jeg faktisk lest flere ganger. Elstads utrykksform er lett og ujålete. En del av kritikerne hennes mente kanskje det var for enkelt, man mente at romanene var "bare underholdning" og nærmest for "husmorporno" å regne. Men hvem som helst kan jo bare forsøke å sette seg ned og skrive enkelt, mange kan bli overrasket over hvor vanskelig det faktisk er. Jeg tror nettopp Elstads enkle språk var en av nøklene til suksessen - det er lett å komme nær personer og handling i Elstads bøker, for du trenger ikke streve for å forstå.
At man mente Elstads bøker var av lav litterær kvalitet, kan også ha noe med målgruppen å gjøre, hovedsaklig var det kvinner som leste bøkene hennes, noe Hagerup også kommer inn på.

Hagerup tegner et nyansert og troverdig bilde av mennesket og forfatteren Elstad i denne biografien. Jeg savner kanskje en litt større entusiasme og begeistring, eller skal jeg si kjærlighet til Elstads skaperverk. Selv om man ønsker å lage et nøytralt og mest mulig sant portrett, kan man få fram en sterkere anbefaling om å lese Elstads romaner, enn jeg synes at denne biografien formidler.

Boka har noen småfeil som jeg synes skjemmer litt. En nøyere sistekorrektur, forlaget?
S. 25 er "tømmeret" trukket sammen til "tømret". Fristende, men det blir ikke riktig i denne sammenhengen.
S 100 listes det opp en del sanger lærerkollegene pleide å synge når de var samlet, deriblant "Og jeg har ingen bondegård med hest og hus og dreng" - riktig skal være "hund og dreng".
s 101 står det "... valgt å slo rot" - riktig skal være "slå rot".
S 107 er det gjengitt et vers fra diktet Vårsorg av Tor Jonsson; "kvart natt" er ikke riktig - det skal være "kvar natt".
S 146 er det gjengitt noen linjer fra innledningen av Peer Gynt (Ibsen). Her står det "Nå, så bann på at det er sant". Det riktige skal være "Nå, så bann på det er sant" - det lille at-et er ikke med.
S 120 dukker hun opp første gang; Gunnel Malmström, oversetter og forlagskonsulent i Aschehoug. Konsekvent i denne biografien er etternavnet skrevet slik: Malmstrõm. Er det feiltasting? Var det slik hun faktisk skrev etternavnet sitt? Når jeg leter finner jeg bare denne skrivemåten: Malmström.

Hagerups uttrykk er av og til ganske muntlig, repeterende, er det et forsøk på å herme Elstads stil, kanskje?
S 167 et eksempel: "... og nå er det ikke mer å tenke på, for nå går det i døren, nå kommer det noen. Først de åpenbare, lærerne og damene fra Saniteten, og så, jammen, jaggu, forfatterne og forlagsfolkene. Her er de.
Og bibliotekarene tar dem i hånden og ønsker dem velkommen, og vi håper de har tatt vare på dere på hotellet, og fikk dere torsk til middag, den er god, og vi vet jo ikke hvor mange som dukker opp, men vi håper det kommer en del, og jeg må bare få sagt til deg, Elstad, at vi har allerede venteliste på høstens bok, tenk det.
Tenk det. Og Elstad smiler og forteller at torsken var nydelig, og at den minnet henne om mat fra hjembygda, Valsøyfjord på Nordmøre, og det er jo en bygd som minner om denne på alle mulige måter, slik den ene kystbygda minner om den neste, og det er litt godt, det er nesten som et geografisk slektskap, er det ikke sånn da, for historien er jo så lik, vi har de sammen røttene ved du, sier Elstad kanskje, og smiler og er så varm og likandes, dette elskelige mennesket fra Nordmøre, og ser seg rundt i biblioteklokalet, og ser plakaten på veggen, sitt eget ansikt og Aschehougs uglelogo, og radene med stoler satt opp rundt den provisoriske scenen, og merkene i linoleumen der reolene med lokalhistorisk litteratur pleier å stå."
Sitatet viser også hvordan forfatteren sklir fra en synsvinkel til en annen uten å være helt tydelig på hvem som ser, hvem som tenker, hvem som sier. Og kanskje blir det litt utydelig om dette er en tenkt scene, eller skjedde det helt sikkert slik?

Det er ikke lett å skrive en biografi som gir et helt og sant bilde av den som portretteres. Jeg kjente jo ikke Elstad, men synes vel at jeg kjenner henne litt ved at jeg har dannet meg et inntrykk av hvem hun var, ut fra bøkene jeg har lest. Den jeg har forestilt meg kjenner jeg absolutt igjen i Hagerups framstilling; slik sett tenker jeg at Hagerup har gjort godt arbeid.
Jeg kan anbefale denne biografien til de som ønsker å bli kjent med Anne Karin Elstad og litteraturen hun skapte. Og jeg vil helt klart alltid fortsette å anbefale Anne Karin Elstads romaner til de som enda ikke har oppdaget dem!

fredag 2. november 2018

«Verdens beste pappa» av Endre Lund Eriksen

Utgitt av Aschehoug 2018

Mads er snart 12 år og har flyttet til et nytt sted. På TV har han sett William, sønnen til presidenten i USA, og føler fellesskap med ham. William er omtrent like gammel (snart 11) og har også måttet flytte på grunn av at faren har fått ny jobb. Mads setter seg ned og skriver brev/epost til William, gir ham råd og oppmuntring med bakgrunn i hva han selv har gjort av tabber, og har lært av både tabbene han har gjort, og av pappaen sin. Pappa har nemlig lært ham tøffing-loven; "Ta igjen med dobbel dose og ikke ta dritt fra noen!"
Brevvekslingen (det vil si: det er ingen veksling, siden Mads aldri får noen svar) har altså utgangspunkt i at Mads vil hjelpe og støtte presidentsønnen, men etter hvert - og særlig siden han aldri mottar svar - skriver han mest fordi det hjelper ham å sortere og forstå det som skjer i livet hans. For det er ikke helt enkelt å være Mads, verken på skolen, i fritiden, eller hjemme.

Jeg likte denne boka veldig godt. Eriksen er god til å skrive fra et barns perspektiv. Det blir troverdig, sårt og engasjerende. Boka handler om vold i nære relasjoner, om lojaliteten barn har overfor foreldrene, som gjør at de strekker seg langt i å forsøke å forstå, og tåle det de eller andre familiemedlemmer utsettes for. Noe som også gjør det litt mer forståelig hvorfor slike ting kan foregå lenge uten at noen ser det, eller at noen griper inn.

Boka passer for både jenter og gutter, fra 9 år.

onsdag 31. oktober 2018

«Dyrene i Afrika» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen Damm 2018

Det sies at det ikke er så mye vi som enkeltpersoner kan gjøre for å redde verden. Men i romanen Dyrene i Afrika finner fem enkeltpersoner sammen og bestemmer seg for at de skal i alle fall gjøre sitt. En finurlig plan klekkes ut, settes deretter i verk idet de reiser til Afrika for å skjende dyr av fem ulike slag - nærmere bestemt "The big five"; løve, elefant, bøffel, leopard og neshorn.
At disse dyreskjendingene skal redde verden, er for meg nokså ubegripelig, men det er jo bare å akseptere at disse fem enkeltpersonene faktisk tror på dette og brenner for å gjennomføre planen, så oppleves handlingen sannsynlig og spennende.

For lesere som husker NRKS TV-serie "Kampen for tilværelsen" så får vi i denne romanen et gjensyn, eller skal vi si et nærmere bekjentskap med tannlegen Vidkun.

Denne romanen må jeg si er et friskt pust. Det er lekende, velskrevet, rart og til tider utsøkt morsomt. Jeg må innrømme at jeg grudde meg til de fem enkeltpersonene skulle lande i Afrika og sette i gang med skjendingen av dyr, men heldigvis er ikke handlingene utbrodert med detaljer i særlig grad, så det går helt fint å lese, selv for oss som ikke tåler så mye brutalitet.

Erlend Loe sier i Aftenposten at dette er en politisk roman. Man kan åpenbart lese den og finne et underliggende politisk budskap; en rekke tanker om mennesker og miljø kan settes i sving av det man leser. Romanen er i alle fall anbefalt!

lørdag 27. oktober 2018

«Smadra» av Brynjulf Jung Tjønn

Gjeven ut av Flamme forlag 2018

Oda kjem til skulen med blåmerker i andletet.
Det er av di ho har så skrekkeleg dårleg balanse, seier ho, at ho ramlar når ho syklar.
Ingen veit kva den eigentlege grunnen til blåmerka er.
Ikkje læraren, heller ikkje far eller bestevenen Milad.

Historia om Oda fenga frå fyrste side. Løyndomen til Oda er vond og ufatteleg. Det handlar om vald i nære relasjonar. Eg som les får med ein gong vite kven i Odas liv som står bak valden, men det er forståeleg at dette må verke heilt usannsynleg for dei som står rundt. Eg forstår kvifor Oda ikkje vil seie noko til nokon. Eg kjenner kor redd og åleine ho er.

Dette er ein lettlest ungdomsroman, gjeven ut med støtte frå Leser søker bok.

onsdag 24. oktober 2018

«Polar kjærlighet» av Sigri Sandberg og Anders Bache

Utgitt av Gyldendal 2018

Forfatterne presenterer ni kjærlighetspar fra polarhistorien, med både kjente og ukjente hovedpersoner, delvis kommer de polare helter selv til orde gjennom utdrag fra brevveksling.

Kombinasjonen polarmiljø og kjærlighet var en kombinasjon jeg ikke kunne motstå; så jeg var førstemann til å låne boka da den kom til biblioteket. Det er ei fin, lettlest bok, lay-outen er lekker, men jeg foretrekker jo framstillinger som graver dypt, og det blir det selvfølgelig ikke plass til her. Men historiene representerer gode smakebiter, man kan si de er appetittvekkende; jeg får virkelig lyst til å lese (enda) mer om både den ene og den andre.

Lurer du på om polarlitteratur er en sjanger for deg? Så kanskje du skal snuse litt på denne!

fredag 19. oktober 2018

«Eventyrdronningen : en biografi om Margit Sandemo» av Sølvi Wærhaug

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2018

I samarbeid med Margit selv har Sølvi Wærhaug skrevet en bok om mennesket og forfatteren Margit Sandemo. Sandemo døde i september i år, 94 år gammel.

Det er ikke så mange år siden Margit Sandemo kom med selvbiografien Livsglede (2010). Det er en stund siden jeg leste den, så jeg husker ikke detaljert hvordan innholdet i den kan sammenliknes med årets biografi. Men jeg husker nok til å mene at selvbiografien var bedre lesestoff. Kanskje nettopp fordi den hadde livsglede som et gjennomgående motiv, og fordi Margits egen stemme var den som bar historien fram, uten filter. Men når det er sagt kjenner jeg igjen Margits måte å uttrykke seg på også i store deler av Eventyrdronningen, så det er tydelig at Margit og forfatteren må ha snakket mye sammen.

Jeg kunne tenkt meg at en del tema ble vektlagt mindre, kanskje til og med sløyfet. Og andre tema vektlagt mer. For eksempel synes jeg det var veldig spennende med det mystiske vesenet som kom til syne på en film et kjærestepar laget i 1994, i Bjørnstadbakken, Vallset. Hvis dette er et underjordisk vesen man har klart å filme, er det jo en sensasjon! Dette skulle jeg gjerne visst mer om, aller helst ville jeg sett et bilde! Har man først tatt opp et så spennende tema, synes jeg man skal skrive utførlig om det.
I det hele tatt er det en følelse jeg får i den siste halvdelen av boka, at det blir mye oppramsing av ditt og datt som skjer; det er noe halvhjertet ved framstillingen. Kanskje kunne det blitt bedre om man tok bevisste valg på hva man bør ha med og hva man greit kan droppe. Det man først velger å skrive om, burde man vektlagt i større grad enn det er gjort.

S 236 hevdes det: «På bibliotekfronten ble det også bråk, der hadde «Sagaen om Isfolket» møtt motbør lenge. På tross av stor etterspørsel gikk det flere år før serien kom til utlån i landets folkebibliotek.»
Folkebibliotekene eies og drives av den enkelte kommune, og det er biblioteksjefen eller ansvarlig for innkjøp i det enkelte folkebibliotek som avgjør hva som tas inn i samlingen. Jeg vet at mange ikke ønsket å ta inn serielitteratur i bibliotekets samling, men jeg vet også om folkebibliotek som kjøpte inn serien helt fra den startet. I bibliotekkretser, som i forlags- og bokhandler-kretser, har det vært representanter som har sett ned på underholdningslitteraturen, men det gjelder altså ikke alle. Enkelte har ment at en og annen serie kan man ta inn i bibliotekets samlinger; det må kunne forsvares med at man i Lov om folkebibliotek ikke bare har et kvalitets- og aktualitetskrav til samlingen man skal tilby, men også krav om allsidighet. Det å ha litt for enhver smak bør man kunne se på som en god målsetting.

Og til slutt: s 129 oppdaget jeg en feil, der Bondelia er blitt til Bondeleia.

onsdag 17. oktober 2018

«Tung tids tale : roman» av Olaug Nilssen

Gjeven ut av Samlaget 2017

Mammaen i denne boka har ein son med autisme. Det er vanskeleg å ta inn over seg kva denne diagnosa betyr, kva dette har å seie for sonens liv, for henne, mannen og syskena. Kan det no verkeleg stemme at han er autistisk? Han verka jo lenge heilt normal, hang godt med i utviklinga, for så plutseleg å miste språket og bli til ein annan, ein ho ikkje kjenner att. Kan ho verkeleg stole på fagpersonane som seier at sonen er autistisk?

Dette er engasjerande lesnad. Nilssen får fram frustrasjonane, håpløysa, fortvilinga, slitet. Det er ikkje vanskeleg å skjøne at foreldra/familien treng hjelp til å ta seg av guten; det som er vanskeleg å skjøne er kvifor det er så vanskeleg å få støtta dei treng utan dei slitsame prosessane med søknadar og etterlysingar av svar. Det er bra at nokon set lyset på det; ein kan jo håpe at dei som har makt til å gjere noko med dette, får seg ein vekkar.

Det står tydeleg på tittelbladet at dette er ein roman. Samstundes trur eg ikkje Nilssen har sagt anna enn at dette er sjølvopplevd? Eit av "krava" til romanar er at det er oppdikta, at det er fiksjon. Etter mi meining hadde det passa betre med merkelappen biografi eller fagprosa på boka.
Men konklusjonen er at Tung tids tale er leseverdig uavhengig av merkelapp.

fredag 12. oktober 2018

«Ellinor» av Katarina von Bredow

Oversatt av Line Almhjell
Utgitt av Kagge forlag 2018

Ellinor går i 7. klasse, men ikke for så lenge til. Det er vår, og skoleåret er snart slutt. Samme dag som Ellinor fyller 13 år, får de en ny gutt i klassen, Viktor. Han er høy og kjekk, blir fort omringet av både gutter og jenter som vil være venn med ham. Ellinors bestevenninne Meja "kunngjør" at Viktor er hennes, så de andre jentene får bare ligge unna. Meja er så utviklet med pupper og sånt, og veldig utadvent og populær, så at hun fungerer som en leder og "får velge først" er vel bare naturlig?
Men så viser det seg at Viktor fatter interesse for Ellinor, og hun på sin side tenker at det er bra om hun viser ham litt rundt og hjelper ham med å komme inn i ting på stedet som er nytt for ham.
Da Meja oppdager at Ellinor og Viktor har vært på stranda sammen uten at Ellinor har sagt noe til henne om det, blir det bråk. Meja legger ut finurlige meldinger på sosiale medier om den svikefulle venninna, og i kommentarfeltet syder det snart av hat, sinne og hevntanker. Fra en dag til en annen er Ellinor blitt hatobjekt og har ingen å være sammen med på skolen, unntatt Viktor.
Når Ellinor forsøker å snakke med Meja og skvære opp, blir hun bare blankt avvist.
Ellinor ser ingen annen utvei enn å slutte å henge med Viktor. Han vil kanskje bli forvirret og skuffet, men det må jo ganske enkelt bare bli slik. Eller vent litt - må det egentlig det...?

Boka begynner litt tamt, men etter hvert fenget historien skikkelig. Historien kan fungere som utgangspunkt for en diskusjon om klassemiljø, vennskap, samt kommunikasjon på sosiale medier kontra kommunikasjon i det virkelige livet.

Kanskje mest for jentene? Fra ca 10 år.

mandag 8. oktober 2018

«Det året alt ble kleint : Chloe Snows dagbok #2» av Emma Chastain

Oversatt av Kirsti Vogt
Utgitt av Gyldendal 2018

Vi møter igjen Chloe fra En førstis forteller (2017). Men førstis, det var i fjor, altså. Da begynte hun på High school. Når årets roman starter er det fortsatt sommerferie mellom første og andre klasse, og hun jobber i kiosken på et badeanlegg sammen med Grady. Han er morsom å være sammen med, super å prate med, og han er ett år yngre enn henne. Chloe begynner å skjønne at han er litt interessert i henne. Og hva synes hun om det? Han er høy og kjekk, men han er jo altfor ung, så Chloe holder ham unna. Chloe tenker uansett fortsatt mest på Mac, som dumpet henne i fjor. Hun håper fremdeles at han skal komme på bedre tanker. Etter hvert som skoleåret kommer i gang, oppdager hun at det er tåpelig å avvise en gutt bare på grunn av at han er yngre enn seg, men da er det kanskje for sent?
Moren reiste til Mexico i fjor, og ble der - fikk ny kjæreste og nytt liv. Chloe savner henne, så klart, men klarer seg egentlig helt fint uten henne, for far er ansvarlig voksen og passer på henne egentlig mye bedre enn mor noen gang gjorde.
Faren ser ut til å kommet seg over sjokket, for han er blitt kjæreste med Miss Murphy, Chloes engelsklærer. Det er skikkelig kleint, synes Chloe, selv om hun liker Miss Murphy kjempegodt, er det ikke noe allright å tenke på at hun og faren er sammen!
Det går mot skilsmisse mellom mor og far, det setter følelsene i sving hos alle de impliserte.
Og på skolen skal det også i år arrangeres en musikal. Chloe hadde hovedrollen i fjor og håper det blir sånn i år også...

Det er ikke lett å gi et fullstendig handlingsreferat av boka - det skjer mye her, masse intriger og finurligheter mellom venner og kjærester. Du må nok bare lese boka selv for å finne ut av alt.
Jeg likte boka kjempegodt, dette er feelgood/chicklitt for unge jenter. (Kanskje guttene også kan synes dette er underholdende, men målgruppa er nok først og fremst jenter.)
Tonen er lett og humoristisk, språket flyter godt, det er bare å lene seg tilbake og nyte.

lørdag 6. oktober 2018

«Vi skulle vært løver» av Line Baugstø

Utgitt av Aschehoug 2018

Malin går i 7. klasse, og idet boka tar til begynner det ei ny jente i klassen. Malin synes Leona virker søt og hyggelig, og vil gjerne bli venn med henne. Vennskapet mellom Malin og Leona er på god vei til å bli skikkelig bra, da en stor og sjokkerende nyhet om Leona kommer for en dag. Malin blir i likhet med de andre ganske forferdet og føler seg ført bak lyset. Verst av alt er skuffelsen hun kjenner over seg selv, fordi hun ikke klarer å stå opp for venninna, men i stedet deler med de andre jentene et par ufordelaktige ting hun har oppdaget om henne; med det viser hun jo på en måte at hun tar parti med dem, mot Leona. Hun vet det er feigt og dårlig gjort ikke å forsvare Leona, men hvordan skal hun våge å stå alene opp mot alle de andre? Hvordan skal hun klare å være mer løve enn mus?

Jeg vil ikke røpe så mye mer om handlingen, men Leonas hemmelighet er virkelig stor og vanskelig. Heldigvis velger Leona å bli, hun flykter ikke fra vanskelighetene, og når først Malin tør å stå ved hennes side, følger det faktisk flere med.

Boka er lettlest og engasjerende; jeg tror mange kan kjenne seg igjen i hvor vanskelig det er å være seg selv i et klassemiljø i den alderen. Man vil så gjerne bli likt, sett og bli regnet med - da gjelder det å henge med de populære og for all del ikke bli assosiert med de som skiller seg ut på en negativ måte og er annerledes.

Jeg håper boka vil interessere guttene like mye som jentene, og den kan være et fint utgangspunkt for en diskusjon om tema som empati, hva det er greit å si og gjøre mot hverandre, og hvordan man kan hjelpe hverandre når noen har det tungt og vanskelig.

fredag 5. oktober 2018

«Winterkrigen» av Janne S. Drangsholt

Utgitt av Tiden 2018

Ingrid Winter fra Ingrid Winters makeløse mismot (2015) og Winter i verdens rikeste land (2016) er tilbake. Det er bare september, men Ingrids søster Erle og moren deres har allerede begynt å mase om jula. Uten at Ingrid helt skjønner hvordan det går til, har hun invitert både søster med familie, foreldrene og svigerforeldrene til å feire jul hos seg - hva kommer ektemannen Bjørnar til å si når hun får kvinnet seg opp til å fortelle ham hvor mange gjester som kommer?
På jobben er det heller ikke hvile å få; der har det blitt innført åpent kontorlandskap. Ledelsen hevder prosessen har vært vid åpen, men ingen av de ansatte har engang visst hva som skulle komme. Å sitte i åpent landskap med veiledning av studenter som toppen av kransekaka, blir akkurat så slitsomt som Ingrid har sett for seg, men de få møterommene som finnes er alltid okkupert av kollega Peter og et par andre som har dokumentasjon på at de er hypersensitive og ikke tåler å sitte i åpent kontor.
Det er mer å slite med også, den yngste datteren er muligens autistisk, nabodamen er slitsomt positiv til det meste livet har å by på av prøvelser, og Ingrid har en kul i nakken hun begynner å bli ganske sikker på er kreft...

Jeg setter merkelappen feelgood på denne romanen. Dette er hyggelig lesning, de helt store latterbrølene kaller den ikke på, men litt humring her og der. De store overraskelsene byr den ikke på, men det er velskrevet og drivet er bra stort sett hele veien.

torsdag 4. oktober 2018

«Utover enhver rimelig tvil» av Malin Persson Giolito

Oversatt av Monica Carlsen
Utgitt av Cappelen Damm 2018

Advokat Sophia Weber lar seg overtale til å ta et oppdrag for en - for henne - ny klient, legen Stig Ahlin som har sittet 13 år i fengsel, dømt for drapet på en 15-årig jente - på folkemunne blir han kalt Doktor Død. Etter hvert som Sophia setter seg inn i saken, ser hun at det absolutt bør være grunnlag for at saken blir gjenopptatt; om han er uskyldig kan hun ikke vite, men hun ser i alle fall at saken ikke har gått riktig for seg. Beslutningen om å ta Ahlin som klient er upopulær, både nære og fjerne forteller henne hva de synes om at hun forsøker å hjelpe svinet som fortjener å sitte inne til han råtner...

Etter å ha lest Størst av alt (2017) av samme forfatter, ble jeg interessert i å lese også årets utgivelse. Til tross for et tankevekkende og ganske originalt plott ble jeg ikke så begeistret for denne. Slik romanen er bygd opp er det lange og trå partier jeg strever meg gjennom - jeg var kommet en tredel inn i boka før det begynte å fenge meg skikkelig. Bihistorien om Sophias kjærlighetsforhold til en gift politimann virker mest forstyrrende - et krydder man desperat slenger i gryta for å gi noe smak, samme om det passer med resten av ingrediensene. Hvis forfatteren virkelig mente å ha kjærlighetsaffæren med, burde den fått bedre plass; dette ble bare halvveis.
Og hvorfor tar forfatteren med bestefar Stures ekle snørrbehandling? Hva vedkommer det saken at han pirker seg i nesa eller snyter seg i hånda, og tørker av seg på slåbroken eller bilsetet? Jo, det sier noe om hvor mye han gidder å anstrenge seg for å være hyggelig når han er sammen med henne, men likevel.
S 42-43: «Lille Fia.» Sture stakk tommelen overraskende langt opp i det ene neseboret og klødde seg omhyggelig. «Du kommer aldri til å få innvilget gjenopptakelse for Stig Ahlin.» Sture dro tommelen ut igjen, tørket den av på slåbroken og ristet på hodet.S 240: «Det må jeg si.» Sture hevet brynene. «Så misforståtte.» Han snøt seg i hånden og tørket den av på setet.

Jeg leser på bloggen forlagsliv.no at Utover enhver rimelig tvil ble skrevet før Størst av alt. Det gir mening, og gir grunn til håp om et forfatterskap som utvikler seg i riktig retning.

Kanskje hadde jeg for høye forventninger til denne romanen, men for meg var ikke dette noen stor leseopplevelse.

søndag 30. september 2018

«I min fars hus» av Ingegerd Henriksen

Utgitt av Juritzen forlag 2018

Catharin er fem år. Mor er utdannet sykepleier, men hun jobber ikke nå, hun er hjemme og steller hus og barn. Far er snart ferdig utdannet som prest. Når Catharin forteller til mor at far og Gunstein (en studiekamerat av far) er nakne sammen med henne og har stive tisser, får hun beskjed om å tie stille med de ville fantasiene sine. Catharin forteller det samme til tante Marie; foreldrene gjentar at hun har livlig fantasi, blir sinte på henne og truer med at hun kan bli sendt vekk hvis hun ikke holder opp. Etter denne episoden er de aldri sammen med tante Marie mer.
Catharin forstår at foreldrene ikke vil hun skal snakke om det faren gjør med henne, men av og til nevner hun det likevel. Og hun er redd hele tiden. Redd for at faren skal ta livet av henne før hun fyller seks år - for det har han truet med.
Mor og far får en baby, Linnea. Catharin forstår at det viktigste nå er at hun ikke gjør eller sier noe som får mor og far til å sende henne fra seg, eller faren til å ta livet av henne, for nå må hun passe på lillesøsteren sin - hun har nemlig sett øynene til far når han steller Linnea, hun vet hva det blikket betyr! Og han må ikke skade henne på samme måte som han skader Catharin...

Det er Catharin som forteller, og vi følger henne et års tid. Dette er en rystende, sterk og vond fortelling om overgrep, om et lite uskyldig barn som står helt maktesløs, blir truet til taushet og bare må finne seg i behandlingen faren gir henne. En behandling hun ønsker at andre skal vite om, som hun ønsker skal opphøre, men ingen tror henne. Og de som kanskje tror henne, vet ikke om det er mulig at dette er sant, og hvordan skal de få hjulpet henne? Faren er jo tross alt prest, og moren sykepleier - hvordan i all verden skulle det være mulig at de ville historiene hun kommer med er sannheten?

Det er et modig valg av forfatteren å la den lille jenta fortelle, det er ikke lett å leve seg inn i et så ungt menneskes tanker og perspektiv på livet. Men jeg synes forfatteren lykkes i å gjøre dette troverdig, og fortellingen blir ekstra sterk når den framføres med den lille jentas stemme. Det er i alle fall ingen tvil om at dette er en fortelling som engasjerer. Jeg kan kjenne frustrasjonen og hvor sliten jenta blir, som hele tiden må passe seg, som aldri vet når eller av hva far kan bli kåt og voldta henne, eller sint og denge henne.

Forfatteren debuterer med denne romanen, og det er virkelig et imponerende arbeid.
Jeg leser i forlagets omtale at hun har brukt egne opplevelser fra barndommen da hun skapte fortellingen; det er også modig gjort.

lørdag 29. september 2018

«Bevisets stilling» av Chris Tvedt

Utgitt av Gyldendal 2018

Forsvarsadvokat Mikael Brenne er tilbake - årets roman er den sjuende i rekken med Brenne som hovedperson. Denne gangen skal advokatkollega Synne hjelpe en ung mann, Magnus Sandtorv, tiltalt for å ha drept broren sin på bestialsk vis og deretter dømt til tvunget psykisk helsevern. Han vil ut av institusjonen han bor på, noe han ikke oppnår, men Synne lykkes i å gjøre forholdene litt mer levelig for ham. Til hennes store forskrekkelse lykkes han i å rømme, og ikke lenge etter blir foreldrene og søsteren hans funnet skutt og drept på gården Sandtorv; Magnus selv blir også funnet på gården, slått i svime, men i live. Saken virker opplagt, så opplagt at politiet ikke leter nevneverdig etter andre gjerningspersoner.
Synne føler skyld fordi klienten greide å rømme etter det hun fikset, og vil ikke ha mer med Sandtorv å gjøre. Mikael Brenne derimot, har ingenting imot å forsvare den drapstiltalte, og som vanlig blander han seg usjenert inn i selve etterforskningen og finner ut av litt av hvert som har interesse og kan påvirke utfallet av saken...

Jeg liker veldig godt tonen og stemningen i Mikael Brenne-bøkene, og denne romanen koste jeg meg også med. Lettlest, engasjerende, troverdige dialoger ,og et ganske sannsynlig og ikke altfor lett gjennomskuelig plott.

«Størst av alt» av Malin Persson Giolito

Oversatt av Monica Carlsen
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Maja (18 år) er tiltalt for drap og medvirkning til drap etter et skytedrama på den videregående skolen hun gikk på. Men hva var egentlig hennes rolle i dramaet, i hvilken grad var hun med i planleggingen og gjennomføringen av angrepet som kjæresten Sebastian spilte hovedrollen i? Visste eller visste hun ikke at bagen hun tok vare på i garderobeskapet sitt inneholdt en bombe?

Vi følger henne i rettssalen og får også mange tilbakeblikk til livet før skyteepisoden, og det er Maja selv som forteller.

Forfatteren har bygd opp fortellingen slik at sammenhengene, det hele bildet avdekkes bit for bit, og det er gjort på en finurlig måte slik at spenningen henger i helt til slutt.
Det er mye ved denne romanen - ikke minst persongalleriet som omfatter så mange ungdommer - som får meg til å tenke at dette er en kriminalroman man utmerket godt kan anbefale også til unge lesere.

Språket flyter godt, oversettelsen er godt gjennomarbeidet.

mandag 24. september 2018

«Så mye hadde jeg» av Trude Marstein

Utgitt av Gyldendal 2018

Monika er yngst av tre søstre. I romanen gjør vi besøk hos henne flere ganger underveis i livet, første gang i 1973 da hun er 13 år, siste gang i 2018, da er hun 57. Nesten hver gang vi møter henne har hun fått ny kjæreste eller samboer, hun har av og til vært utro, og gjennom mange år har hun hatt et slags avhengighetsforhold til en gift mann, ganske mye eldre enn henne. Hun klarer ikke si nei til Roar; hver gang han "vinker", kommer hun. Det virker egentlig som det generelt er vanskelig for Monika å si nei til menn; det dukker stadig opp menn i hennes vei, som må "prøves".

Det er ikke lett å gi noe handlingsresyme av romanen, mest handler den om Monika og hennes forhold til familien, venner, kjærester, samt hennes utvikling som menneske, eller på noen områder like gjerne manglende utvikling. Monikas liv virker ikke spesielt planlagt eller villet; ting skjer liksom bare. Boka er skrevet på den nærsynte, detaljerte, sakte måten jeg gjenkjenner fra tidligere romaner av Marstein. Av og til blir det for mye, jeg tenker det er ikke nødvendig med alle disse detaljene om hva folk sier og gjør, og hvordan de sier og gjør det. Men det er likevel nesten hele veien slik at jeg blir fengslet av fortellingen; det er nemlig godt skrevet, og ikke minst godt observert. Totalt sett synes jeg boka ga meg en interessant, engasjerende og givende leseopplevelse. Men boka krever litt av den som leser - det er ikke like god flyt hele veien, mye på grunn av de detaljerte beskrivelsene. Hoppene i tid kan også være litt krevende, fordi det ikke gjøres særlig rede for hva som har skjedd siden sist vi møtte Monika - det kommer fram, men ikke så tydelig.

Visse av familiescenene minner meg om Helga Flatlands "En moderne familie"; likte du den, kan hende du vil like Marsteins bok enda bedre. Jeg tenker at denne romanen graver dypere, jobber enda mer tålmodig etter å finne ut hvem de enkelte i familien er, og hva slags forhold det er mellom dem og hvorfor de handler som de gjør.

Jeg antar tittelen henspiller på regla/leken jeg husker fra jeg var liten, da man tok en håndfull med for eksempel sand i ene hånda. Man sier: "Så mye hadde jeg". Så kaster man sanden opp i lufta, samtidig som man snur hånda og lar lasten lande på baksiden av den, mens man sier: "Så mye ga jeg bort". Og til slutt kaster man lasten opp i lufta igjen og snur hånda, så sanden lander i håndflata igjen, og sier: "Så mye hadde jeg igjen". Som regel sitter man igjen med veldig lite, hvis man ikke er forsiktig og flink til å fange igjen, det man kastet i lufta. Eller hvis man velger å ikke "spille" med så stor last - da er det lettere å holde den samlet og ikke miste så mye.
Man kan kanskje si det slik at Monika er gitt mange sjanser i livet, i alle fall til det å bygge forhold og stifte familie. Men hvor mye ga hun bort, eller lot flyte vekk fordi hun ikke greide eller ville holde det fast? Og hvor mye satt hun igjen med til slutt?

søndag 16. september 2018

«Søsterklokkene» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2018

Kai Schweigaard er den unge, nye presten i bygda Butangen, der ei gammel stavkirke er bygdas samlingspunkt i sorg og glede. Nypresten er ikke fornøyd med kirka; den er for liten til å romme alle bygdas folk som ønsker å komme til messe, den er trekkfull, kald, og forskrekkelig mørk.
Han ordner en handel med noen tyskere som ønsker å kjøpe den gamle kirka for å sette den opp igjen i Dresden. En ung arkitekt-student kommer fra Tyskland for å tegne, registrere og legge en plan for hvordan kirka skal rives, fraktes og settes opp igjen.
Når presten omsider røper planen sin, blir ikke bygdefolket så fornøyde som han har sett for seg, men nokså stilltiende finner de seg i det øvrigheta foretar seg, slik de vel alltid har gjort. Bortsett fra Astrid, den unge og stolte kvinna fra Hekne, en gård som tidligere var en av de store og velstående i bygda. Det får gå at den gamle kirka blir solgt og fjernet, men de to klokkene som henger i tårnet mener hun at presten skal la bli igjen i bygda; det var aner av henne som skjenket klokkene til kirka i sin tid, som minne om tvillingsøstrene Gunhild og Halfrid. De var siamesiske tvillinger, sammenvokst i beina. Da de ble født, døde mora, og deres skjebne var å leve og dø sammen.
Presten vil først overhodet ikke høre på protestene hennes, men samtidig er han langtfra blind for hennes sjarm og vidd. Kanskje må han gjøre om på planene sine. Hvis det enda er mulig...

Dette er en velskrevet og engasjerende bygderoman. Jeg er full av beundring og takk for at Mytting har skrevet denne - det gis jo nesten ikke ut romaner i denne sjangeren lenger; en sjanger jeg er veldig glad i. Mytting skriver og beskriver levende, språket flyter godt. Hovedpersonene følges tett og forståelsesfullt, så det er ikke vanskelig å leve seg inn i handlingen.

Jeg har én innvending, og det gjelder kapittelet Stavkirken, s 14-19. Det synes jeg ikke står i stil til resten av romanen, slik det ramser opp og oppsummerer delvis det vi skal komme til å lese i de kommende sidene. Siden jeg vet at innledningen på romaner for mange er viktige for viljen til å "inngå kontrakt" om at man skal lese hele romanen, ville jeg nok ha rådet forfatteren til rett og slett å stryke disse sidene.

Men blås, innvendingen min er for en filleting. Denne boka kan jeg lett anbefale til alle som liker historiske romaner, og særlig til de som liker bygderomaner.

søndag 9. september 2018

«Den sommeren» av Mariko Tamaki og Jillian Tamaki

Oversatt av A. Audhild Solberg
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Rose har hver sommer siden hun var liten, dratt til Awago med foreldrene sine. Hver sommer er også Windy der, Roses sommervenninne. De er på stranda og bader, handler godteri på kiosken, ser film sammen; kort sagt: gjør alt som hører sommerferien til.
Men denne sommeren blir annerledes. Det er noe med moren til Rose; hun er mutt og sur, vil ikke være med og bade engang, og rett som det er krangler hun og faren.
Og så er det et lite drama på gang, som Rose og Windy vikler seg inn i, siden de ikke kan holde seg fra å spionere litt på guttene som betjener kiosken, og de ganske viltre jentene de omgås...

Dette er en grafisk roman, laget av to kusiner. Den skildrer fint den ofte vanskelige overgangen mellom barn og voksen, og handlingen var ganske spennende, synes jeg.

Kanskje mest for jentene? Fra ca 12 år.

tirsdag 4. september 2018

«Byens spor II» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2018

I denne oppfølgeren til Byens spor : Ewald og Maj (2017) møter vi igjen Jesper, moren Maj, Jespers kamerat Jostein, og vi blir kjent med Jespers lillesøster Stine.

Dette er en stor og god leseopplevelse; det er ikke så mye mer å si enn det. Les og nyt!

PS: s 454 har det sneket seg inn en liten feil. Det vil si - Jesper så kanskje det han så? Jesper er på besøk hos en familie i Hurdal, og ser i bokhylla hos dem navn som Edith Sødergren, Pär Lagerquist, Henrik Ibsen, John Steinbeck, Karin Boye og H.C. Andersen.
Det riktige skal vel være Edith Södergran?

fredag 24. august 2018

«En himmel full av skyer» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2018

Henrik får vite at han har uhelbredelig kreft. Kan hende har han igjen ett år å leve, kan hende mindre. Men Henrik setter seg ikke ned og depper; nå skjønner han bare at han har svært dårlig tid om han skal rekke å redde verden før han dør! Modig og fantasifull gir han seg i kast med oppgaven; han har jo alt å vinne, ingenting å tape.

Denne barneboka er svært humoristisk, varm og sjarmerende.
Dette er Arne Svingen på sitt aller beste. Vittige dialoger, komiske scener, men like fullt troverdig, og med så viktig og aktuelt tema.
Jo, jeg synes det er troverdig: Det kan godt være en sannsynlig reaksjon på en slik dødsdom som Henrik får, at han skyver den fra seg, bruker all energi og krefter på en oppgave han gir seg selv. Det er også sannsynlig at de voksne omkring ham reagerer og ytrer seg slik foreldrene, broren og andre gjør med Henrik.
Tema - miljøvern - er midt i blinken med tanke på utfordringene vi står overfor slik vi lever i nå. Og jeg vet det er mange barn og unge som er svært opptatt av dette.

Jeg likte boka veldig godt, ikke minst tittelen, som henspiller på sangen "En himmel full av stjerner" (Lillebjørn Nilsen har oversatt Peter Seegers tekst), der et av versene går slik:

Noen tror det ikke nytter,
noen kaster tiden bort med prat,
noen tror visst vi kan leve av
plast og syntetisk mat,
og noen stjeler fra de unge
som blir sendt ut for å slåss,
noen stjeler fra de mange
som kommer etter oss.

Tenk om vi kunne la oss inspirere av Henrik; da kunne vi kanskje greie å redde verden, ved å ta i bruk de "våpnene" Henrik viser oss: humør, fantasi og mot!

fredag 10. august 2018

«En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv» av Mari Kjos Hellum

Utgitt av Tiden 2018

Glenn Johansen vil ikke leve lenger, så planen er å henge seg i garasjen. Tauet er solid nok, men dessverre ryker røret tauet er festet til. Glenn deiser i garasjegolvet. Det er ganske smertefullt, men ikke dødelig. Kanskje var det en mening med det? Livet går nå uansett videre. Og nå følger en begivenhetsrik uke for Glenn Johansen - i alle fall opplever han ting som får ham til å se livet som fraskilt i et helt nytt perspektiv...

At dette presenteres som en begivenhetsrik uke, forteller mye om hvor begivenhetsløst livet må ha vært fram til nå for Glenn. Han er blitt skilt fra kona Anita, og vissheten om at han ikke var bra nok, at han ble vraket og forlatt, har vært tung å bære. Inntrykket jeg får, er at Glenn er tøffelheltmateriale så det holder. Og når kona - som har vært daglig leder i heimen - da drar sin kos, så kan jeg forestille meg at mannen føler seg hjelpeløs og verdiløs, og må famle seg fram til et nytt livsinnhold.

Åpningen av boka - den enslige mannen som forsøker å ta livet av seg - minner om åpningen av "En mann ved navn Ove" (Fredrik Backman). Ja, handlingen også: Den enslige mannen som lever et stusslig liv, men som får det bedre fordi det finnes mennesker rundt ham som bryr seg og får ting til å skje.

Romanen pløyer ikke spesielt dypt, tonen er lett humoristisk. Men selv om jeg leste boka mest som underholdning, kan innholdet anspore til tanker rundt kjærlighet, samliv og livet generelt.

Romanen er forfatterens debut, og det er godt arbeid. Personlig synes jeg språket er litt tungt, det gjøres omstendelig rede for hva Glenn gjør og sier, og teksten har en del gjentagelser, som fungerer nærmest som understrekninger. Jeg hadde likt et mer effektivt språk, samtidig som jeg kan se at tekstens uttrykk kan passe til Glenn; han virker som en litt omstendelig, forsiktig person.

mandag 6. august 2018

«Dropout» av Annette Münch

Utgitt av Aschehoug 2018

Det er kveld. Madelene og Katia har fått lov til å øve på musikkrommet på den videregående skolen de går på. De skal nemlig til USA for å holde konsert, så nå driver de med den siste finpussen. Men så skjer det: Jentene blir overrasket av tre bevæpnede gutter ikledd finlandshetter. De har brutt seg inn i bygningen med planer om å blåse av en bombe; de har nemlig et budskap som de vil at folk skal lytte til med alvoret det fortjener. De forventet å finne skolen folketom, men da de to jentene er der, bestemmer de seg for å holde dem som gissel og ellers gjennomføre planen som bestemt. Men hva er egentlig bestemt? Det viser seg at de kanskje ikke er helt samkjørte om hva som er motiv og hvordan ting skal utføres; spesielt ikke når uventede ting dukker opp, som disse to jentene som noen av guttene kjenner fra tidligere...

Jeg leste denne ungdomsromanen ganske fort, for det var jo nervepirrende spennende å se hvordan det skulle ende. Men jeg ble egentlig ikke så veldig begeistret for boka. Kanskje fordi slike bombeopplegg er så utrolig fæle at jeg ikke liker at man "tuller om dem". Kanskje fordi forfatteren trekker inn noen for mange problemer/tema; det gjør at den intense, fortettede stemningen sprekker litt opp. Så synes jeg heller ikke språket er mer enn helt greit i denne romanen.

Kanskje var det bare meg som ikke var mottakelig eller i rett humør da jeg leste. Hva syntes du om boka?

onsdag 1. august 2018

«Villette» av Charlotte Brontë

Oversatt og med etterord av Ragnfrid Stokke
Utgitt av Pax forlag 2000
Første gang utgitt på engelsk i 1853.

I denne romanen blir vi kjent med Lucy Snow, en lite vakker kvinne, uten midler og familie. Da romanen starter bor Lucy hos gudmoren mrs Bretton, senere tar hun seg til Frankrike, der hun kommer til småbyen Villette. Litt tilfeldig havner hun der på en pikeskole, først arbeider hun som barnepike/guvernante, men snart får hun arbeide på skolen som engelsklærer. Her i Villette støter hun på ny på gudmoren mrs Bretton, og sønnen Graham. Og hun blir etter hvert godt kjent med en av de mannlige lærerne på skolen, monsieur Paul. De utvikler et nært vennskap, dessverre er det mennesker i deres omgangskrets som lar seg forarge av sympatien de har for hverandre...

Charlotte er en av de tre Brontë-søstrene (De to andre het Anne og Emily).
Deres liv og diktning fascinerer stadig nye generasjoner.
Jeg har tidligere lest "Jane Eyre" av samme forfatter, og har mange ganger tenkt at jeg vil lese også de andre verkene hennes, og romanene søstrene hennes skrev.
Det var interessant å lese oversetterens etterord, som gjør rede for de selvbiografiske elementene i romanen.

Villette var en fin leseopplevelse. Stilen kan virke uvant og litt stiv, ganske annerledes fra hvordan romanforfattere velger å skrive i dag. Like fullt kan man leve seg inn i hovedpersonens tanker og følelser. For som Sigrid Undset skrev: "... menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

tirsdag 31. juli 2018

«Gratis og uforpliktande verdivurdering» av Marit Eikemo

Gjeven ut av Samlaget 2018

Hanne og Andreas har nokre år bak seg i leiligheita dei kjøpte medan dei endå var nyforelska og barnlause. Med åra som har gått har dei fått Sverre og Sanne, og leiligheita er vorten litt trong, tykkjer Hanne. Så dukkar draumehuset opp, det ligg i Lerkeveien. Hanne og Andreas har ein gong før prøvd å vinne bodrunde om eit hus i same strøket, men då vart huset altfor dyrt for dei. No vil dei førebu seg godt. Dei får ny takst på leiligheita som dei tek med seg til banken, i von om å kunne få tilsagn om større lån enn sist dei baud.
Medan dei tenkjer på dette nye huset, blir det til at dei og ser tilbake på samlivet så langt - å bryte opp og flytte, kva kan det føre med seg? Det er som dei gjer opp status også på samlivet sitt og kva det kan vera verd, det er ikkje berre leiligheita som blir sett over og vurdert.
Det viser seg at Hanne har halde ting hemmeleg for Andreas, men no kjem sanninga fram. Korleis taklar han å få den midt i fleisen, skal tru?

Eg leste boka med interesse. Sjølv om eg forlengst er ferdig med tilveret då kvart minutt av dagane var belagt med jobb, ungar og husarbeid, kan det vera bra å bli minna på korleis det fortonte seg - for eit slit det eigentleg var. Beskrivinga av korleis eit slikt liv artar seg er til å kjenne att. Og måten forfattaren har bygd opp historia, er mesterleg - eg måtte berre lese vidare, vart veldig spent på korleis dette skulle ende.

torsdag 12. juli 2018

«Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar

Utgitt av Gyldendal 2017

I denne oppvekstromanen blir vi kjent med Jamal og Mohammed (eller Mo, som han kaller seg). De bor på Stovner. De har hver for seg bestemt seg for å delta i kartlegging av hverdagen til ungdom med minoritetsbakgrunn i Groruddalen; Mo skriver e-poster til seniorforsker Lars Bakken i NOVA, mens Jamal - som ikke er noen kløpper i norsk - forteller til lydopptak. Vi får følge dem fra sommeren 2001 til november 2006 - fra slutten på ungdomsskolen, gjennom videregående (som blir en kort "karriere" for Jamals del) og videre til studier (Mo) og jobb (Jamal).

De to hovedpersonene er ikke omgangsvenner, men de treffes av og til, uten at de vet om at den andre også forteller til NOVA-forskeren.
De to framstår som ganske ulike personligheter. Mo er den skoleflinke som kommer seg videre med studier, og som virker mest integrert, mens Jamal har temperament og ikke finner seg i hva som helst fra lærere og andre øvrighetspersoner, noe som skaper trøbbel for ham selv, for eksempel dropper han tidlig ut av videregående skole.

Romanen er interessant, engasjerende og velskrevet, og enten man har minoritetsbakgrunn eller ei, kan man kjenne seg i følelsen av å være utenfor, av ikke å passe inn.

fredag 6. juli 2018

«Fjellfolk» av Ellen Emmerentze Jervell

Utgitt av Gyldendal 2018

I denne romanen møter vi to kvinner. Historien veksler mellom kapitler om Det første barnet og Det andre barnet. I Det første barnets kapitler møter vi Katrine i episoder fra slutten av 1980-tallet til i dag. Hun er sammen med Fredrik, og de får ei datter, som omtales som "barnet" og "det". Synsvinkelen ligger hos Katrine, og fortellingen fortelles i fortid. Fredrik er svært glad i naturen og den lille familien drar på turer i fjellet sammen.
I Det andre barnets kapitler møter vi Frida, som strever med livet sitt, spesielt med kjærligheten. Fridas kapitler fortelles i nåtid.

Jeg antar helt fra starten at de to "barnas" historier skal berøre hverandre, og et stykke ut i boka kommer sammenhengen fram.
Måten romanen er komponert kan virke vanskelig, men når jeg kommer inn i det, er disse hoppene mellom hovedpersonene og hoppingen i tid med på å tenne interessen min, og gir et godt driv i fortellingen. Det kommer fram mye vondt og håpløst, men kanskje er det et lite håp et sted, om at i alle fall det andre barnet skal få orden på - og glede av - livet sitt.

Romanen er forfatterens romandebut, og det er et imponerende arbeid. Språket er sikkert, og flyter godt. Jeg leser gjerne flere bøker av samme forfatter.

onsdag 4. juli 2018

«Mens vi venter på Bojangles» av Olivier Bourdeaut

Oversatt av Agnete Øye
Utgitt av Cappelen Damm 2018

Jeg-fortelleren i denne romanen ser tilbake på en oppvekst som langt fra var A4. Faren gir moren et nytt navn hver dag, de har en senator og en trane boende hos seg, og nesten daglig festes, drikkes og danses det. Aller mest livlig blir det når de danser til sangen Mr Bojangles.
Gutten sliter med å komme tidsnok til skolen på grunn av festingen, men pytt. Da tar foreldrene ham bare ut av skolen, og han får hjemmeundervisning av faren.
Men så en dag kommer en representant fra skatteetaten på døra, noe som setter moren helt ut av balanse...

Tonen i romanen er munter og lett; en god stund kan man tenke: Du verden for noen artige mennesker! Disse folka kan da ikke ha en kjedelig dag, tenk så festlig å leve slik! Men så begynner man å tenke seg om, og på en måte sprekker den lette tonen utover i romanen. Da innser jeg at fortellingen ikke bare er lys og lett likevel.

Jeg opplevde romanen som litt merkelig, den føltes fremmedartet og gammelmodig. Jeg fikk fornemmelsen av at handlingen må være lagt til en tid som forlengst er forbi; kanskje Mr Bojangles er et hint om når handlingen utspiller seg? Sangen er fra 1968, leser jeg på Wikipedia.

søndag 1. juli 2018

«#frimegfradeg» av C. Glaser

Utgitt av Fontini forlag 2016

I denne romanen for unge voksne blir vi kjent med Siri. Hun er i gang med litteraturstudier på universitetet, men det virker litt tilfeldig at hun har havnet her. Hun har et kjærlighetsforhold bak seg som hun ikke er ferdig med, kanskje fordi hun aldri kom helt innpå Jonas, aldri fikk kjenne seg trygg på at de var et par?
I innledningen av romanen har hun nettopp blitt kjent med sunnmøringen Ole, som også studerer litteratur. Til tross for kritiske bemerkninger fra venninner og tante Bente som undrer om Siri virkelig tror Ole er den rette for henne, fortsetter hun å utforske følelsene hun har for ham, og bestemmer seg for at det er ham hun vil ha. Men hvis hun virkelig mener at Ole er mannen i hennes liv, burde hun ikke da greid å holde Jonas unna når han dukker opp for å få et ligg?

Jeg lot meg engasjere av denne romanen, som er ført i et sikkert språk. Jeg blir litt provosert av Siris selvopptatte jakt på et meningsfullt liv, og den manglende forståelsen hun har for at andre har følelser det kan være verdt å ta hensyn til.

fredag 15. juni 2018

«Nørd» av Mina Lystad

Utgitt av Aschehoug 2018

Marie går i åttende klasse, og nå har vikarlærer Geir gitt klassa ei oppgave han forventer at klassa vil bli vilt begeistret for. De skal nemlig ha som prosjekt å ta utgangspunkt i seg selv, og skape et eller annet på et sosialt medium "som tar av".
Marie synes oppgava er helt forferdelig, å ha oppmerksomhet om seg selv er jo bare fælt! Men med god hjelp av bestevennen Espen - som dessverre ikke går i hennes klasse, men i parallellklassa - greier hun å få til noe som oppnår en mengde likes.
I Maries klasse går Heddy (dessverre). Marie har aldri likt henne og bestevenninna Julia - de er så jålete og falske - men nå som Maries nerdevideoer har tatt av på nettet, virker de veldig interessert i å bli venn med Marie. Når disse "storhetene" kaller, kan ikke Marie la være å komme, kan hun vel?

Dette var engasjerende og underholdende lesning. Det er Marie selv som forteller, hun er selvironisk og vittig, så stemmen hennes kan nesten alene bære historien.
Jeg likte boka veldig godt, og tror sikkert mange unge vil kjenne seg igjen. Det jeg reagerer litt på, er at jeg synes ungdommene i boka virker kanskje et par år eldre enn det forfatteren angir. Dette kan helt sikkert diskuteres, men jeg for min del tenker at om de hadde gått i tiende, hadde de virket mer troverdige.
Jeg tror også litt bedre om lærere enn at de ville påtvunget elevene sine et sånn type prosjekt. Spesielt når det er snakk om åttendeklassinger! Men greit: Man må kunne ta seg dikteriske friheter!

Og hvilken aldersgruppe passer boka for? Jeg ser at Biblioteksentralen har plassert boka på mellomtrinnet (9-12 år). Den er lettlest, så barn i den alderen vil ikke ha problem med å lese, men tema vil kanskje interessere de som er litt eldre? Jeg anslår 12 år og oppover, og tenker at dette er mer ungdomsroman enn barneroman.
Har du lest boka? Hva synes du?

«Det du ikke vet om Vilde» av Nicolai Houm

Utgitt av Gyldendal 2018

Vilde, snart 13 år, har akkurat flyttet, og som helt ny i sjuendeklassen hun begynner i, blir hun bedt om å holde en presentasjon om faren sin. Vilde forteller at han er i Botswana og hjelper ville dyr. Det er det hun har diktet opp at faren holder på med, og som er forklaringen på at han ikke bor sammen med Vilde og moren hennes. Sannheten er en helt annen, og den skal hun holde tett om!
Men da hun finner en lapp i skapet sitt på skolen, som forkynner "Det finnes ikke tigere i Afrika", frykter Vilde at noen vet at hun skrøner. Noen har noe på henne! Da gjelder det å oppføre seg snilt mot den som kan komme til å røpe hemmeligheten hennes...

Denne barneboka er engasjerende og lettlest. Om vennskap, forelskelse og vanskelige sannheter.
Kanskje mest for jentene? Fra ca 9 år.

fredag 25. mai 2018

«Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa» av Tine J. Sir

Utgitt av Kvalshaug forlag 2014

En gammel bestemor holder på å rydde ut av huset hvor hun har levd med ektemannen i alle år. Nå er det blitt for vanskelig for en gammel kropp å bo i det huset, med den steile trappa opp til andre etasje. Barnebarnet er kommet for å hjelpe til å rydde ut og kaste, og det er mens de holder på å pakke ned, de kommer over bilder som minner bestemoren om noe som skjedde sommeren 1973. Da tok hun seg nemlig fire uker fri fra mann og barn, reiste til Oslo for å bo og tjene til livets opphold med å jobbe på bar, for å få en nødvendig pause, og for å tenke og kjenne etter om livet er slik hun vil ha det.
En av hendelsene hun fikk med seg denne sommeren, var konsert på Kalvøya med Frank Zappa...

En engasjerende, rørende og lettlest roman om eksistensielle spørsmål, kjærlighet og familiehemmeligheter.

«Dronen» av Tor Arve Røssland

Utgitt av Mangschou 2017

Thomas har flyttet litt ut fra Bergen sentrum sammen med mor og far. Dette etter en hendelse i byen, der Thomas ble overfalt av en gjeng og saken bare ble henlagt av politiet, til Thomas og foreldrenes store bestyrtelse.
Jo, det kjennes absolutt greit å legge byen bak seg og bo mer landlig til. Her er det også gode muligheter for å øve på å fly dronen han får i julegave. Den første turen han er ute med dronen, overværer og filmer han en motorsykkel og en bil som kjører om kapp, eller hva det egentlig er de driver med. Mens de holder på med råkjøringen, kommer det møtende trafikk, og det ender med en ulykke.
Etterpå blir Thomas oppsøkt av politiet som hevder bilulykken var en dødsulykke, men Thomas sier likevel ingenting om at han har filmet eller røper detaljer om hva han har sett.
Senere blir han kontaktet av rånerne, som roser ham for å ha holdt tett overfor politiet. Snart blir han betrodd en rolle i flere episoder med råkjøring og filming, og de som står bak har store planer...

Denne ungdomsromanen er støttet av Leser søker bok, og dette synes jeg er et godt eksempel på en vellykket lettlest bok. Her er det mye ytre handling, ganske lite persongalleri, korte setninger og enkelt språk. Og best av alt: Boka er både spennende og troverdig. Jeg ble helt oppslukt og hadde heldigvis anledning til å lese den i ett strekk. Aktuelle og viktige tema er bakt inn, så boka kan fungere som utgangspunkt for diskusjoner.

Kan trygt anbefales til ungdom, både gutter og jenter, fra ca 12-13 år og oppover.

mandag 21. mai 2018

«Går du nå, er du ikke lenger min datter» av Anne Bitsch

Utgitt av Spartacus 2017

Anne forteller i denne biografien om oppveksten i Danmark, med en mor som slet mentalt og forsøkte å drukne problemene i alkohol. Følgelig ble Anne et såkalt løvetannbarn, som passet seg selv, som tok imot mat og omsorg fra naboer der det bød seg en anledning, og passet vel etter hvert på moren sin like mye som moren tok hånd om henne. Anne sørget for at huset var noenlunde ryddig og rent, og gikk stille i dørene når hun visste at det var nødvendig for ikke å starte en krangel.

Anne opplevde overgrep fra faren sin, noe hun omsider opparbeidet mot til å fortelle om til moren. Men hun opplevde dessverre ikke å få den hjelpen hun trengte; i stedet ble alt hysjet ned. Da Anne sa fra på skolen, eller forsøkte å få hjelp fra sosialetaten i kommunen, kom moren med sinte og overbevisende innlegg, som gjorde at saken ikke ble forfulgt.
Anne opplevde at moren endret oppførsel mot henne etter hvert som hun vokste til, og kanskje særlig etter overgrepene skjedde. Det var ikke lenger bare manglende omsorg, det var slag og verbale hogg.

Anne har gjort seg sine refleksjoner om hvorfor ingen grep inn. Det kan ha vært fordi Anne tross alt gjorde det bra på skolen; hun var et oppvakt barn, var sterk, så hun greide seg jo. Og moren klarte å gjemme alkoholismen og de psykiske problemene bak en fasade hun bygget opp om seg selv. Så er det ubehagelig å bryte inn i en familie, og foreldre anses gjerne å ha en slags eiendomsrett over barna sine?

I boka tegner Anne et forståelsesfullt bilde av moren; forholdet til henne er sammensatt og delt. Samtidig som hun er bitter på moren fordi hun ikke hjalp henne eller ga henne omsorgen hun behøvde, har hun også alltid elsket moren og lengtet etter henne og hennes kjærlighet.

Anne ønsker å dele sin historie for å gjøre folk oppmerksomme på hva som skjer av uhyrligheter i enkelte familier. Omsorgssvikt og vold i nære relasjoner skjer, og barn blir skadd for livet. Noen ser det kanskje, noen har mistanker, men lar det forbigå i stillhet.

I siste kapittel, Slik ble boka til, skriver Anne: «Etter mange overveielser er jeg kommet frem til at samfunnsnytten ved en offentlig debatt om alkoholisme, psykisk sykdom og omsorgssvikt i middelklassehjem klart oppveier hensynet til de berørtes eventuelle ubehag. Prosjektet handler om noe større enn meg og oss. Min historie er bare én blant mange, og selv om den ikke nødvendigvis er representativ, har den mange likhetstrekk med skjebnene til andre barn som på ulike måter blir utsatt for omsorgssvikt: Det er en mur av taushet rundt foreldrene som begår dette, og en vollgrav av berøringsangst fra omgivelsene som betrakter det, eller av ulike årsaker ikke ser eller vil se.
Det må det bli slutt på.»

Dette er en viktig bok. Vond å lese, men meget tankevekkende og engasjerende.

søndag 20. mai 2018

«Brevet frå krigen» av Ingunn Røyset i samarbeid med Jorun Emilie Holm Waage

Gjeven ut av Samlaget 2017

I denne fagboka får du vite korleis det var å leve i Noreg under andre verdskrigen. Jorun Holm (seinare gift Waage) vaks opp på Lindøya i Oslofjorden i lag med mor, far, storebror Terje og veslesyster Brita. Då krigen starta var Jorun 12 år, og 17 då krigen slutta. Ho måtte inn til Oslo med båt for å gå på skule. Det siste krigsåret mista ho mykje av undervisninga, då foreldra var redde for å sende henne til skulen - det vart uroleg og mykje hende etter kvart som tyskarane kom på vikande front og heimefronten var aktiv med illegalt arbeid.
Slik Jorun og familien budde til, var det mykje å frykte. Flyalarmen ulte rett som det var; då måtte ein gøyme seg ein stad det var trygt. Dei kunne og sjå og merke krigshandlingar som fann stad inne i Oslo, i form av drønn og ristingar, vindusglas som vart knust, og dei kunne sjå flammer og røyk frå eksplosjonar og brannar.

Jorun - 88 år då boka gjekk i trykken - har fortald til Ingunn Røyse som har skrive boka. Forfattaren har og fått sjå brev og fotografier som Jorun og familien har teke vare på frå krigsåra, og boka er rikt illustrert. I tillegg er det register med ord og omgrep ein kan lure på undervegs i lesinga. Det er og ei kronologisk oversikt over viktige hendingar under krigen, og det er faktabolkar i margen der ein får meir bakgrunnsstoff til ting som blir nemnt i dei ulike kapitla.

Tittelen på boka skriv seg frå eit brev Jorun skreiv til venninna Unni som budde i Oslo, då krigen braut ut. Den tida var det ikkje så enkelt å få gjeve kvarandre beskjedar. Jorun ville nok fortelje Unni at det sto bra til med henne ute på øya, og ynskte å vite om alt var bra med Unni og; då greip ein til blyanten og skreiv brev.
Ho fekk aldri sendt brevet, men har sidan teke vare på det.

Mange har lest og høyrt mykje om krigen, men korleis det eigentleg var i kvardagen til folk, er kanskje ikkje like godt kjent.

Eg tykte dette var ei veldig god bok. Ho er så fin å sjå i, bilete og tekst er sett saman på ein dekorativ måte. Boka er ryddig og enkel i framstillinga, og samstundes nøktern og sakleg: verkeleg ei bok ein kan leve seg inn i.