onsdag 31. oktober 2018

«Dyrene i Afrika» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen Damm 2018

Det sies at det ikke er så mye vi som enkeltpersoner kan gjøre for å redde verden. Men i romanen Dyrene i Afrika finner fem enkeltpersoner sammen og bestemmer seg for at de skal i alle fall gjøre sitt. En finurlig plan klekkes ut, settes deretter i verk idet de reiser til Afrika for å skjende dyr av fem ulike slag - nærmere bestemt "The big five"; løve, elefant, bøffel, leopard og neshorn.
At disse dyreskjendingene skal redde verden, er for meg nokså ubegripelig, men det er jo bare å akseptere at disse fem enkeltpersonene faktisk tror på dette og brenner for å gjennomføre planen, så oppleves handlingen sannsynlig og spennende.

For lesere som husker NRKS TV-serie "Kampen for tilværelsen" så får vi i denne romanen et gjensyn, eller skal vi si et nærmere bekjentskap med tannlegen Vidkun.

Denne romanen må jeg si er et friskt pust. Det er lekende, velskrevet, rart og til tider utsøkt morsomt. Jeg må innrømme at jeg grudde meg til de fem enkeltpersonene skulle lande i Afrika og sette i gang med skjendingen av dyr, men heldigvis er ikke handlingene utbrodert med detaljer i særlig grad, så det går helt fint å lese, selv for oss som ikke tåler så mye brutalitet.

Erlend Loe sier i Aftenposten at dette er en politisk roman. Man kan åpenbart lese den og finne et underliggende politisk budskap; en rekke tanker om mennesker og miljø kan settes i sving av det man leser. Romanen er i alle fall anbefalt!

lørdag 27. oktober 2018

«Smadra» av Brynjulf Jung Tjønn

Gjeven ut av Flamme forlag 2018

Oda kjem til skulen med blåmerker i andletet.
Det er av di ho har så skrekkeleg dårleg balanse, seier ho, at ho ramlar når ho syklar.
Ingen veit kva den eigentlege grunnen til blåmerka er.
Ikkje læraren, heller ikkje far eller bestevenen Milad.

Historia om Oda fenga frå fyrste side. Løyndomen til Oda er vond og ufatteleg. Det handlar om vald i nære relasjonar. Eg som les får med ein gong vite kven i Odas liv som står bak valden, men det er forståeleg at dette må verke heilt usannsynleg for dei som står rundt. Eg forstår kvifor Oda ikkje vil seie noko til nokon. Eg kjenner kor redd og åleine ho er.

Dette er ein lettlest ungdomsroman, gjeven ut med støtte frå Leser søker bok.

onsdag 24. oktober 2018

«Polar kjærlighet» av Sigri Sandberg og Anders Bache

Utgitt av Gyldendal 2018

Forfatterne presenterer ni kjærlighetspar fra polarhistorien, med både kjente og ukjente hovedpersoner, delvis kommer de polare helter selv til orde gjennom utdrag fra brevveksling.

Kombinasjonen polarmiljø og kjærlighet var en kombinasjon jeg ikke kunne motstå; så jeg var førstemann til å låne boka da den kom til biblioteket. Det er ei fin, lettlest bok, lay-outen er lekker, men jeg foretrekker jo framstillinger som graver dypt, og det blir det selvfølgelig ikke plass til her. Men historiene representerer gode smakebiter, man kan si de er appetittvekkende; jeg får virkelig lyst til å lese (enda) mer om både den ene og den andre.

Lurer du på om polarlitteratur er en sjanger for deg? Så kanskje du skal snuse litt på denne!

fredag 19. oktober 2018

«Eventyrdronningen : en biografi om Margit Sandemo» av Sølvi Wærhaug

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2018

I samarbeid med Margit selv har Sølvi Wærhaug skrevet en bok om mennesket og forfatteren Margit Sandemo. Sandemo døde i september i år, 94 år gammel.

Det er ikke så mange år siden Margit Sandemo kom med selvbiografien Livsglede (2010). Det er en stund siden jeg leste den, så jeg husker ikke detaljert hvordan innholdet i den kan sammenliknes med årets biografi. Men jeg husker nok til å mene at selvbiografien var bedre lesestoff. Kanskje nettopp fordi den hadde livsglede som et gjennomgående motiv, og fordi Margits egen stemme var den som bar historien fram, uten filter. Men når det er sagt kjenner jeg igjen Margits måte å uttrykke seg på også i store deler av Eventyrdronningen, så det er tydelig at Margit og forfatteren må ha snakket mye sammen.

Jeg kunne tenkt meg at en del tema ble vektlagt mindre, kanskje til og med sløyfet. Og andre tema vektlagt mer. For eksempel synes jeg det var veldig spennende med det mystiske vesenet som kom til syne på en film et kjærestepar laget i 1994, i Bjørnstadbakken, Vallset. Hvis dette er et underjordisk vesen man har klart å filme, er det jo en sensasjon! Dette skulle jeg gjerne visst mer om, aller helst ville jeg sett et bilde! Har man først tatt opp et så spennende tema, synes jeg man skal skrive utførlig om det.
I det hele tatt er det en følelse jeg får i den siste halvdelen av boka, at det blir mye oppramsing av ditt og datt som skjer; det er noe halvhjertet ved framstillingen. Kanskje kunne det blitt bedre om man tok bevisste valg på hva man bør ha med og hva man greit kan droppe. Det man først velger å skrive om, burde man vektlagt i større grad enn det er gjort.

S 236 hevdes det: «På bibliotekfronten ble det også bråk, der hadde «Sagaen om Isfolket» møtt motbør lenge. På tross av stor etterspørsel gikk det flere år før serien kom til utlån i landets folkebibliotek.»
Folkebibliotekene eies og drives av den enkelte kommune, og det er biblioteksjefen eller ansvarlig for innkjøp i det enkelte folkebibliotek som avgjør hva som tas inn i samlingen. Jeg vet at mange ikke ønsket å ta inn serielitteratur i bibliotekets samling, men jeg vet også om folkebibliotek som kjøpte inn serien helt fra den startet. I bibliotekkretser, som i forlags- og bokhandler-kretser, har det vært representanter som har sett ned på underholdningslitteraturen, men det gjelder altså ikke alle. Enkelte har ment at en og annen serie kan man ta inn i bibliotekets samlinger; det må kunne forsvares med at man i Lov om folkebibliotek ikke bare har et kvalitets- og aktualitetskrav til samlingen man skal tilby, men også krav om allsidighet. Det å ha litt for enhver smak bør man kunne se på som en god målsetting.

Og til slutt: s 129 oppdaget jeg en feil, der Bondelia er blitt til Bondeleia.

onsdag 17. oktober 2018

«Tung tids tale : roman» av Olaug Nilssen

Gjeven ut av Samlaget 2017

Mammaen i denne boka har ein son med autisme. Det er vanskeleg å ta inn over seg kva denne diagnosa betyr, kva dette har å seie for sonens liv, for henne, mannen og syskena. Kan det no verkeleg stemme at han er autistisk? Han verka jo lenge heilt normal, hang godt med i utviklinga, for så plutseleg å miste språket og bli til ein annan, ein ho ikkje kjenner att. Kan ho verkeleg stole på fagpersonane som seier at sonen er autistisk?

Dette er engasjerande lesnad. Nilssen får fram frustrasjonane, håpløysa, fortvilinga, slitet. Det er ikkje vanskeleg å skjøne at foreldra/familien treng hjelp til å ta seg av guten; det som er vanskeleg å skjøne er kvifor det er så vanskeleg å få støtta dei treng utan dei slitsame prosessane med søknadar og etterlysingar av svar. Det er bra at nokon set lyset på det; ein kan jo håpe at dei som har makt til å gjere noko med dette, får seg ein vekkar.

Det står tydeleg på tittelbladet at dette er ein roman. Samstundes trur eg ikkje Nilssen har sagt anna enn at dette er sjølvopplevd? Eit av "krava" til romanar er at det er oppdikta, at det er fiksjon. Etter mi meining hadde det passa betre med merkelappen biografi eller fagprosa på boka.
Men konklusjonen er at Tung tids tale er leseverdig uavhengig av merkelapp.

fredag 12. oktober 2018

«Ellinor» av Katarina von Bredow

Oversatt av Line Almhjell
Utgitt av Kagge forlag 2018

Ellinor går i 7. klasse, men ikke for så lenge til. Det er vår, og skoleåret er snart slutt. Samme dag som Ellinor fyller 13 år, får de en ny gutt i klassen, Viktor. Han er høy og kjekk, blir fort omringet av både gutter og jenter som vil være venn med ham. Ellinors bestevenninne Meja "kunngjør" at Viktor er hennes, så de andre jentene får bare ligge unna. Meja er så utviklet med pupper og sånt, og veldig utadvent og populær, så at hun fungerer som en leder og "får velge først" er vel bare naturlig?
Men så viser det seg at Viktor fatter interesse for Ellinor, og hun på sin side tenker at det er bra om hun viser ham litt rundt og hjelper ham med å komme inn i ting på stedet som er nytt for ham.
Da Meja oppdager at Ellinor og Viktor har vært på stranda sammen uten at Ellinor har sagt noe til henne om det, blir det bråk. Meja legger ut finurlige meldinger på sosiale medier om den svikefulle venninna, og i kommentarfeltet syder det snart av hat, sinne og hevntanker. Fra en dag til en annen er Ellinor blitt hatobjekt og har ingen å være sammen med på skolen, unntatt Viktor.
Når Ellinor forsøker å snakke med Meja og skvære opp, blir hun bare blankt avvist.
Ellinor ser ingen annen utvei enn å slutte å henge med Viktor. Han vil kanskje bli forvirret og skuffet, men det må jo ganske enkelt bare bli slik. Eller vent litt - må det egentlig det...?

Boka begynner litt tamt, men etter hvert fenget historien skikkelig. Historien kan fungere som utgangspunkt for en diskusjon om klassemiljø, vennskap, samt kommunikasjon på sosiale medier kontra kommunikasjon i det virkelige livet.

Kanskje mest for jentene? Fra ca 10 år.

mandag 8. oktober 2018

«Det året alt ble kleint : Chloe Snows dagbok #2» av Emma Chastain

Oversatt av Kirsti Vogt
Utgitt av Gyldendal 2018

Vi møter igjen Chloe fra En førstis forteller (2017). Men førstis, det var i fjor, altså. Da begynte hun på High school. Når årets roman starter er det fortsatt sommerferie mellom første og andre klasse, og hun jobber i kiosken på et badeanlegg sammen med Grady. Han er morsom å være sammen med, super å prate med, og han er ett år yngre enn henne. Chloe begynner å skjønne at han er litt interessert i henne. Og hva synes hun om det? Han er høy og kjekk, men han er jo altfor ung, så Chloe holder ham unna. Chloe tenker uansett fortsatt mest på Mac, som dumpet henne i fjor. Hun håper fremdeles at han skal komme på bedre tanker. Etter hvert som skoleåret kommer i gang, oppdager hun at det er tåpelig å avvise en gutt bare på grunn av at han er yngre enn seg, men da er det kanskje for sent?
Moren reiste til Mexico i fjor, og ble der - fikk ny kjæreste og nytt liv. Chloe savner henne, så klart, men klarer seg egentlig helt fint uten henne, for far er ansvarlig voksen og passer på henne egentlig mye bedre enn mor noen gang gjorde.
Faren ser ut til å kommet seg over sjokket, for han er blitt kjæreste med Miss Murphy, Chloes engelsklærer. Det er skikkelig kleint, synes Chloe, selv om hun liker Miss Murphy kjempegodt, er det ikke noe allright å tenke på at hun og faren er sammen!
Det går mot skilsmisse mellom mor og far, det setter følelsene i sving hos alle de impliserte.
Og på skolen skal det også i år arrangeres en musikal. Chloe hadde hovedrollen i fjor og håper det blir sånn i år også...

Det er ikke lett å gi et fullstendig handlingsreferat av boka - det skjer mye her, masse intriger og finurligheter mellom venner og kjærester. Du må nok bare lese boka selv for å finne ut av alt.
Jeg likte boka kjempegodt, dette er feelgood/chicklitt for unge jenter. (Kanskje guttene også kan synes dette er underholdende, men målgruppa er nok først og fremst jenter.)
Tonen er lett og humoristisk, språket flyter godt, det er bare å lene seg tilbake og nyte.

lørdag 6. oktober 2018

«Vi skulle vært løver» av Line Baugstø

Utgitt av Aschehoug 2018

Malin går i 7. klasse, og idet boka tar til begynner det ei ny jente i klassen. Malin synes Leona virker søt og hyggelig, og vil gjerne bli venn med henne. Vennskapet mellom Malin og Leona er på god vei til å bli skikkelig bra, da en stor og sjokkerende nyhet om Leona kommer for en dag. Malin blir i likhet med de andre ganske forferdet og føler seg ført bak lyset. Verst av alt er skuffelsen hun kjenner over seg selv, fordi hun ikke klarer å stå opp for venninna, men i stedet deler med de andre jentene et par ufordelaktige ting hun har oppdaget om henne; med det viser hun jo på en måte at hun tar parti med dem, mot Leona. Hun vet det er feigt og dårlig gjort ikke å forsvare Leona, men hvordan skal hun våge å stå alene opp mot alle de andre? Hvordan skal hun klare å være mer løve enn mus?

Jeg vil ikke røpe så mye mer om handlingen, men Leonas hemmelighet er virkelig stor og vanskelig. Heldigvis velger Leona å bli, hun flykter ikke fra vanskelighetene, og når først Malin tør å stå ved hennes side, følger det faktisk flere med.

Boka er lettlest og engasjerende; jeg tror mange kan kjenne seg igjen i hvor vanskelig det er å være seg selv i et klassemiljø i den alderen. Man vil så gjerne bli likt, sett og bli regnet med - da gjelder det å henge med de populære og for all del ikke bli assosiert med de som skiller seg ut på en negativ måte og er annerledes.

Jeg håper boka vil interessere guttene like mye som jentene, og den kan være et fint utgangspunkt for en diskusjon om tema som empati, hva det er greit å si og gjøre mot hverandre, og hvordan man kan hjelpe hverandre når noen har det tungt og vanskelig.

fredag 5. oktober 2018

«Winterkrigen» av Janne S. Drangsholt

Utgitt av Tiden 2018

Ingrid Winter fra Ingrid Winters makeløse mismot (2015) og Winter i verdens rikeste land (2016) er tilbake. Det er bare september, men Ingrids søster Erle og moren deres har allerede begynt å mase om jula. Uten at Ingrid helt skjønner hvordan det går til, har hun invitert både søster med familie, foreldrene og svigerforeldrene til å feire jul hos seg - hva kommer ektemannen Bjørnar til å si når hun får kvinnet seg opp til å fortelle ham hvor mange gjester som kommer?
På jobben er det heller ikke hvile å få; der har det blitt innført åpent kontorlandskap. Ledelsen hevder prosessen har vært vid åpen, men ingen av de ansatte har engang visst hva som skulle komme. Å sitte i åpent landskap med veiledning av studenter som toppen av kransekaka, blir akkurat så slitsomt som Ingrid har sett for seg, men de få møterommene som finnes er alltid okkupert av kollega Peter og et par andre som har dokumentasjon på at de er hypersensitive og ikke tåler å sitte i åpent kontor.
Det er mer å slite med også, den yngste datteren er muligens autistisk, nabodamen er slitsomt positiv til det meste livet har å by på av prøvelser, og Ingrid har en kul i nakken hun begynner å bli ganske sikker på er kreft...

Jeg setter merkelappen feelgood på denne romanen. Dette er hyggelig lesning, de helt store latterbrølene kaller den ikke på, men litt humring her og der. De store overraskelsene byr den ikke på, men det er velskrevet og drivet er bra stort sett hele veien.

torsdag 4. oktober 2018

«Utover enhver rimelig tvil» av Malin Persson Giolito

Oversatt av Monica Carlsen
Utgitt av Cappelen Damm 2018

Advokat Sophia Weber lar seg overtale til å ta et oppdrag for en - for henne - ny klient, legen Stig Ahlin som har sittet 13 år i fengsel, dømt for drapet på en 15-årig jente - på folkemunne blir han kalt Doktor Død. Etter hvert som Sophia setter seg inn i saken, ser hun at det absolutt bør være grunnlag for at saken blir gjenopptatt; om han er uskyldig kan hun ikke vite, men hun ser i alle fall at saken ikke har gått riktig for seg. Beslutningen om å ta Ahlin som klient er upopulær, både nære og fjerne forteller henne hva de synes om at hun forsøker å hjelpe svinet som fortjener å sitte inne til han råtner...

Etter å ha lest Størst av alt (2017) av samme forfatter, ble jeg interessert i å lese også årets utgivelse. Til tross for et tankevekkende og ganske originalt plott ble jeg ikke så begeistret for denne. Slik romanen er bygd opp er det lange og trå partier jeg strever meg gjennom - jeg var kommet en tredel inn i boka før det begynte å fenge meg skikkelig. Bihistorien om Sophias kjærlighetsforhold til en gift politimann virker mest forstyrrende - et krydder man desperat slenger i gryta for å gi noe smak, samme om det passer med resten av ingrediensene. Hvis forfatteren virkelig mente å ha kjærlighetsaffæren med, burde den fått bedre plass; dette ble bare halvveis.
Og hvorfor tar forfatteren med bestefar Stures ekle snørrbehandling? Hva vedkommer det saken at han pirker seg i nesa eller snyter seg i hånda, og tørker av seg på slåbroken eller bilsetet? Jo, det sier noe om hvor mye han gidder å anstrenge seg for å være hyggelig når han er sammen med henne, men likevel.
S 42-43: «Lille Fia.» Sture stakk tommelen overraskende langt opp i det ene neseboret og klødde seg omhyggelig. «Du kommer aldri til å få innvilget gjenopptakelse for Stig Ahlin.» Sture dro tommelen ut igjen, tørket den av på slåbroken og ristet på hodet.S 240: «Det må jeg si.» Sture hevet brynene. «Så misforståtte.» Han snøt seg i hånden og tørket den av på setet.

Jeg leser på bloggen forlagsliv.no at Utover enhver rimelig tvil ble skrevet før Størst av alt. Det gir mening, og gir grunn til håp om et forfatterskap som utvikler seg i riktig retning.

Kanskje hadde jeg for høye forventninger til denne romanen, men for meg var ikke dette noen stor leseopplevelse.