torsdag 29. november 2018

«Heim» av Johan B. Mjønes

Utgitt av Aschehoug 2018

Jørgen Heim ligger for døden på sykehjemmet. Han er våken innimellom; han skjønner at han er våken fordi han da kjenner at han er veldig trøtt. Ellers ligger han og dormer, tenker, minnes. Av og til spiller minnet ham et puss; han får ikke minnene til å stemme, det var da ikke slik det foregikk, var det vel? Det er som han av og til dikter og drømmer midt i minnestrømmen.

Romanen er delt inn i kapitler gjennom innførsler i journalen hans; den de ansatte på sykehjemmet fyller ut for hvert besøk de har hos ham. Jeg leste ikke denne journalen så nøye med en gang, og trodde det her var snakk om flere døgn som Jørgen lå og kavet, forsøkte å få av seg trøya som ligger som en klump i ryggen på ham, forsøkte å si til personalet at han er sulten og tørst. Kan han vær så snill å få litt drikke? Litt å spise? For det skjedde veldig mye i løpet av romanen - kanskje kan man si at det er litt som om livet passerer revy for Jørgen.
Da jeg hadde lest ferdig romanen, studerte jeg journalsidene nøyere, og så at det er snakk om bare et døgns tid, men tiden føles så lang, for Jørgen har rukket å minnes og tenke gjennom så mye. Helt tilbake til barndommen, til han ble voksen, ble far, og farfar til og med.

Jeg likte denne romanen veldig godt, selv om det er sår og vemodig lesning. Er du redd for å bli hjelpetrengende som gammel, plassert på sykehjem, så kan du føle på skrekken ved å lese denne romanen. Eller hvis du liker bygderomaner, da kan den også være noe for deg.

Jeg fant noen småfeil i teksten, som s. 20: "vendt meg til" - det riktige skal være "vent". Han venner seg til kulda, han vender seg ikke til den.
S. 33 står det "skjellettet", s. 84: "innsekter". Sammen med uttrykket "far has, og far has igjen" som går igjen flere steder i romanen, får jeg en tanke om at forfatteren kanskje i et første utkast til romanen har tenkt at han skal føre et dialektpreget språk, for siden å ombestemme seg, men så har kanskje noen dialektord og uttrykk blitt hengende igjen?
Det er mulig "far has" er riktig med utgangspunkt i forfatterens dialekt, men det hadde kanskje vært bedre å skrive "far hans" eller "far hass"? Jeg bare spør.

S. 193 besøker Jørgen faren sin som da befinner seg på gamlehjemmet. Det er ikke godt å si når omtrent dette skal foregå, men jeg kan tippe det er rundt 1970. For la oss si at Jørgen er ca 80 år i 2017, da han ligger for døden. Da er han i så fall født 1937, og når han besøker faren sin er han ganske nylig blitt sammen med Alma, så jeg kan tippe han er 30-35 år der. Der Jørgen kommer inn til faren sin, sier han: "Hei, far!"
Jeg vet ikke, men ville det ikke vært mer naturlig om han sa "Morn, far!" eller "God dag"?
Jeg er født i 1966, vokste opp på bygda, og hele min oppvekst sa vi aldri annet enn "Morn" når vi møtte folk. Det var først seinere, kanskje fordi det ble vanligere å se på svensk TV og man ble påvirket av svensk språk, at folk begynte å si "Hei!" til hverandre, også på bygda.

Småpirk dette. Romanen er godt skrevet, godt tenkt, og herved anbefalt!

søndag 25. november 2018

«Kinderwhore» av Maria Kjos Fonn

Utgitt av Aschehoug 2018

Charlottes mamma er nesten alltid hjemme. Men hun er ikke til stede, likevel. Mamma har av og til kjæreste, da kan de tre ha det veldig fint, men mammas kjærester går alltid lei til slutt, og så sturer mamma veldig når hun er uten kjæreste, ligger for det meste i senga og sover.
Da Charlotte er tolv, får mamma en kjæreste som heter Jonas. Da går det galt. Charlotte forstår ikke hva hun setter i gang da hun kler og oppfører seg utfordrende i Jonas' nærvær. Han bør vite bedre, men klarer ikke stå imot. Han har sex med henne - natt etter natt. Og det er ikke snill sex, det er voldsom sex. Charlotte får vondt, både fysisk og mentalt. Da begynner hun å forsyne seg av mammas piller, og kjenner seg bedre; dette kan hjelpe henne til å holde ut.

Denne romanen er ikke lystelig lesning. Den utfordrer på mange måter. Jeg som leser får sympati med Charlotte, håper det skal gå bra med henne. Men så gjør også hun så mye fælt. Når noen gir henne en sjanse, ødelegger hun den. Når noen liker henne og vil være sammen med henne, tar hun dem med på ting som skader dem. Det er som hun tenker at alt vil bli ødelagt for henne uansett, så da ødelegger hun det selv med én gang - for da er det hun som har kontrollen. Slik er det også når hun møter menn - for å slippe å bli voldtatt, kler hun av seg og legger seg ned, for da er det hun som bestemmer, ikke de mennene.

Romanen er interessant og engasjerende, selv om den er vond lesning. Måten Charlotte oppfører seg, virker logisk slik forfatteren gjennom Charlottes stemme får forklart hva hun tenker og hvorfor hun handler som hun gjør. Jeg skjønner hvordan de vonde sirklene oppstår og vokser, og hvor utrolig vanskelig det kan være å bryte ut av tenke- og handlemønsteret man så å si er oppvokst med, og som man har hatt som overlevelsesstrategi i "alle" år.

Heldigvis kommer Charlotte til et viktig vendepunkt, og da romanen slutter ser det ut som hun endelig er i gang med å leve et godt liv.

«Purriot og den falske nissen» av Bjørn F. Rørvik

Illustrert av Ragnar Aalbu
Utgitt av Cappelen Damm 2018

Det er romjul. Mesterdetektiv Purriot leser i Hurlum dagblad at en falsk nisse har stukket av med julegavene til folk. Da Purriot etter hvert får høre at også han og Paprika er blitt berørt - gaven deres til Beate er nemlig også blitt stjålet - blir han såpass opprørt at han bestemmer seg for å reise ned til Hurum, og der finne og fange skurken!

Dette er femte Purriot-mysterium, og har du lest de andre vil du kjenne igjen stilen. Det er ikke skummelt, men ganske spennende likevel. Og litt morsomt. Krim for barna, rett og slett, men om en voksen leser høyt for de små, vil også han hygge seg med denne.

mandag 19. november 2018

«Kjærlighet og mørke : en biografi om Marie Hamsun» av Anne Hege Simonsen

Utgitt av Res publica 2018

Marie Andersen ble født i 1881. Før hun ble gift med Hamsun, var hun skuespiller og levde sammen med skuespillerkollega Dore Lavik; de to var ikke gift, men ble vel nærmest regnet som ektepar.
Marie møtte Hamsun i 1908. Han var 22 år eldre enn henne, og han mislikte teater og skuespillere, likevel ble han umiddelbart betatt av henne. Og hun av ham. Dette ble starten på et stormende kjærlighetsforhold, der det kan se ut som det var viktig - for to sterke personligheter - til enhver tid å opprettholde litt makt over den andre, slik at man fikk den nødvendige plassen til å utspille sin egen personlighet, men også samarbeide og legge til rette for deres store felles prosjekt: Hamsuns forfatterskap. Det var det som skapte glans, ære og berømmelse. Og det var det som ga inntekter.

Dette er en interessant og lettlest biografi, der man blir kjent med Marie helt fra barndommen av.
Med bakgrunnen og erfaringene Marie hadde, var det kanskje ikke så merkelig at hun meldte seg inn i Nasjonal samling, NS. Simonsen viser i biografien at Marie var overbevist nazist. Sannsynligvis ville hun vært nazist uansett hva ektemannen mente, for i biografien kommer det fram at venninnen Cecilia, som Marie brevvekslet med, imøtegikk Maries holdninger, men uten å klare å flytte henne en millimeter. I stedet sa Marie takk for seg - der fikk det vennskapet bare ryke, når Cecilia var så urimelig og ikke lot seg påvirke til å forstå Maries standpunkt. Cecilia ble tatt inn i varmen igjen senere, men hendelsen viser hvor overbevist Marie var; ingen kunne få henne til å se saken fra den andre siden. Hun endret ikke mening etter at det ble kjent hvordan jødene ble behandlet under krigen, heller ikke etter at hun ble dømt for landssvik, men med tiden holdt hun seg nok klokelig fra å snakke om sine politiske synspunkt i klartekst offentlig.
Hun var antisemitt. I et brev til venninnen Aslaug skrev hun: "Jeg er ingen rasehater. Jeg respekterer alle kulturer, men jødene er undtagelsen..."

Det er merkelig at det går an å innta en så innbitt, stivsinnet holdning; gikk hun helt i vranglås, eller hva? Kanskje man kan ta i mente at hun i brevvekslingen med Aslaug - som også var medlem i NS - følte seg helt trygg og kanskje kan ha smurt ekstra tykt på? Fordi hun kunne det uten at det fikk konsekvenser, og de delte bitterheten over å ha blitt satt i fengsel for noe de ikke så på som noen forbrytelse. De var og forble overbevist om at det de hadde gjort og sagt var til beste for Norge og nordmennene.

Etter å ha lest denne biografien, får jeg lyst til å lese om igjen Marie Hamsuns selvbiografiske verk Regnbuen og Under gullregnen, og kanskje Tina Toppen - barneboka hun ifølge biografien ikke ble spesielt fornøyd med selv. Og jeg får lyst til å lese mer om Knut Hamsun; der er det jo en del å ta av!
Bøker som ansporer til videre lesning; finnes det noe bedre?

fredag 16. november 2018

«Jeg vet ikke helt hva det er» av Silje Bergum Kinsten

Utgitt av Flamme forlag 2018

Bokas jeg er en ung kvinne som lever med mann, tre barn og en travel jobb; kort sagt lever hun et mer enn hektisk liv. Men plutselig er det stopp. En morgen kommer hun seg ikke opp av senga, er kvalm, svimmel, kraftløs. Hun greier å ringe sjefen. Hun forteller at hun er syk, og: Jeg vet ikke helt hva det er.

Det innledende kapitlet i boka er tettskrevet; det gir et kompakt inntrykk, du stresser sammen med hovedpersonen og alle gjøremålene hennes, nesten så du ikke får puste.
Men etter kollapsen blir setningene kortere, og det er luft mellom dem. Hvert ord blir synlig. Hun klarer ikke å gjøre eller tenke så mye, så hvert gjøremål, hver tanke, får på en måte større betydning.
Du kjenner hvordan tempoet i livet hennes er skrudd ned til sakte fart. Slik er det visuelle med på å beskrive hvordan livet er før og etter for hovedpersonen i boka, enten det nå er utmattelsessyndrom hun lider av, eller noe annet. Hun vet ikke. Legene vet det visst heller ikke. Det er vondt å ikke vite, for da vet man heller ikke hva man skal gjøre for at det skal gå over. Går det i det hele tatt over? Og hvor lang tid kan det eventuelt ta, før hun er seg selv igjen?

Romanen er engasjerende og velskrevet; en god romandebut.

torsdag 15. november 2018

«Syden» av Marianne Kaurin

Utgitt av Aschehoug 2018

Det er siste dagen før sommerferien starter. Etter ferien skal de begynne i 7. klasse, tenk det.
Mange i klassen forteller om fine turer de skal på, og da blir det til at Ina forteller klassen at hun skal til Syden i ferien, enda det ikke er sant. Hun skal bare være hjemme. Mamma har ikke vært helt frisk i det siste, og de har dårlig råd, så de skal rett og slett ingenting denne sommeren!
Denne siste skoledagen har klassen besøk av Vilmer, en gutt med krøllete hår som skal begynne i klassen til høsten. Ina synes han er en flau fyr, og ganske innpåsliten, for enda han ikke kjenner noen av dem, kommer han i bursdagen til Mathilde, en av de mest populære i klassen. Ina har så lyst til å regnes med i gjengen omkring Mathilde, men det er ikke lett; hun har ikke penger til bursdagsgave engang.
Hun skjønner at Mathilde og de andre kule mistenker at Ina lyver om den feriereisa, for de ber henne legge ut bilder på Insta. Akkurat det skal nok Ina finne en løsning på. Det verste er egentlig at hun må holde seg innendørs hele sommeren, slik at ingen ser at hun er hjemme!
Dette må bli verdens verste sommer! Eller ?...

Dette er ei fin barnebok om hvor vanskelig det kan være å føle seg utenfor, og hvor hardt man kan prøve, hvor mye dumt man kan gjøre, bare for å bli regnet med blant de som teller. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen.

Antakelig mest for jentene, fra ca 9 år.

lørdag 10. november 2018

«Eleanor Oliphant har det helt fint» av Gail Honeyman

Oversatt av Cecilie Winger
Utgitt av Aschehoug 2018

Eleanor Oliphant har det helt fint. Det er helt sant. Sannere og sannere for hver gang hun gjentar det for seg selv, og sier til alle som spør.
At hun drikker store mengder vodka i helgene for nærmest å bedøve følelseslivet, er ikke noe å nevne. Hun er 30, bor alene, er familie- og venneløs, jobber med fakturabehandling hos et firma, omgås ingen på fritiden. Men hun har det helt fint.
Men så oppdager hun Mannen i sitt liv, og innser at kanskje mangler det likevel noe i livet hennes. Hun legger planer for hvordan hun og Mannen skal møtes og hvordan møtet skal foregå slik at alt blir riktig og han faller for henne. Hun begynner å stelle med utseendet sitt og siden det tilfeldigvis blir liggende mer til rette for det, forsøker hun å bli mer sosialt aktiv. Det har seg nemlig slik at Raymond, en ny på IT-avdelingen i samme firma som hun jobber i, hjalp henne med PCen da den fikk virus. Etter jobb en dag havner de oppi en hendelse med en eldre mann som kollapser på gata, og slik starter et bekjentskap mot alle odds, kan man si - for de to er veldig ulike, synes Eleanor...

Denne romanen er sjarmerende. Den er skrevet i en munter tone, det er Eleanor selv som forteller, men tar også opp veldig alvorlige tema på en troverdig måte.

Dessverre synes jeg språket flyter for dårlig. Jeg er klar over at Eleanor - på grunn av oppveksten - uttrykker seg "boklig", oppstyltet, og gjerne krydrer med fremmedord, men likevel. En grundigere språkvask kunne gjort mye for lesbarheten og flyten.
Det er også i overkant mange trykk/slurvefeil i boka, den siste korrekturen har heller ikke vært grundig nok etter mitt syn.

Til tross for disse skjønnhetsfeilene vil jeg anbefale romanen til de som liker kjærlighet og feelgood.

«Som hennes dager var : et portrett av Anne Karin Elstad» av Hilde Hagerup

Utgitt av Aschehoug 2018

I denne biografien blir vi kjent med mennesket og forfatteren Anne Karin Elstad, som debuterte med romanen Folket på Innhaug i 1976. Da var Anne Karin 38 år, bodde i Levanger med mann og tre barn, og arbeidet som lærer. Hun hadde greid seg bra i livet, etter vonde opplevelser i ungdommen. Å bli morløs i ung alder utfordret; det å fullføre en utdanning var ikke helt selvsagt, men hun greide det.
Bøkene hennes ble etter hvert en stor salgssuksess, og livet ble etter hvert ganske annerledes enn det hadde vært.

Dette var en biografi jeg bare måtte lese. Jeg har lest det aller meste av det Anne Karin Elstad skrev, spesielt godt har jeg likt de fire romanene om Folket på Innhaug; de har jeg faktisk lest flere ganger. Elstads utrykksform er lett og ujålete. En del av kritikerne hennes mente kanskje det var for enkelt, man mente at romanene var "bare underholdning" og nærmest for "husmorporno" å regne. Men hvem som helst kan jo bare forsøke å sette seg ned og skrive enkelt, mange kan bli overrasket over hvor vanskelig det faktisk er. Jeg tror nettopp Elstads enkle språk var en av nøklene til suksessen - det er lett å komme nær personer og handling i Elstads bøker, for du trenger ikke streve for å forstå.
At man mente Elstads bøker var av lav litterær kvalitet, kan også ha noe med målgruppen å gjøre, hovedsaklig var det kvinner som leste bøkene hennes, noe Hagerup også kommer inn på.

Hagerup tegner et nyansert og troverdig bilde av mennesket og forfatteren Elstad i denne biografien. Jeg savner kanskje en litt større entusiasme og begeistring, eller skal jeg si kjærlighet til Elstads skaperverk. Selv om man ønsker å lage et nøytralt og mest mulig sant portrett, kan man få fram en sterkere anbefaling om å lese Elstads romaner, enn jeg synes at denne biografien formidler.

Boka har noen småfeil som jeg synes skjemmer litt. En nøyere sistekorrektur, forlaget?
S. 25 er "tømmeret" trukket sammen til "tømret". Fristende, men det blir ikke riktig i denne sammenhengen.
S 100 listes det opp en del sanger lærerkollegene pleide å synge når de var samlet, deriblant "Og jeg har ingen bondegård med hest og hus og dreng" - riktig skal være "hund og dreng".
s 101 står det "... valgt å slo rot" - riktig skal være "slå rot".
S 107 er det gjengitt et vers fra diktet Vårsorg av Tor Jonsson; "kvart natt" er ikke riktig - det skal være "kvar natt".
S 146 er det gjengitt noen linjer fra innledningen av Peer Gynt (Ibsen). Her står det "Nå, så bann på at det er sant". Det riktige skal være "Nå, så bann på det er sant" - det lille at-et er ikke med.
S 120 dukker hun opp første gang; Gunnel Malmström, oversetter og forlagskonsulent i Aschehoug. Konsekvent i denne biografien er etternavnet skrevet slik: Malmstrõm. Er det feiltasting? Var det slik hun faktisk skrev etternavnet sitt? Når jeg leter finner jeg bare denne skrivemåten: Malmström.

Hagerups uttrykk er av og til ganske muntlig, repeterende, er det et forsøk på å herme Elstads stil, kanskje?
S 167 et eksempel: "... og nå er det ikke mer å tenke på, for nå går det i døren, nå kommer det noen. Først de åpenbare, lærerne og damene fra Saniteten, og så, jammen, jaggu, forfatterne og forlagsfolkene. Her er de.
Og bibliotekarene tar dem i hånden og ønsker dem velkommen, og vi håper de har tatt vare på dere på hotellet, og fikk dere torsk til middag, den er god, og vi vet jo ikke hvor mange som dukker opp, men vi håper det kommer en del, og jeg må bare få sagt til deg, Elstad, at vi har allerede venteliste på høstens bok, tenk det.
Tenk det. Og Elstad smiler og forteller at torsken var nydelig, og at den minnet henne om mat fra hjembygda, Valsøyfjord på Nordmøre, og det er jo en bygd som minner om denne på alle mulige måter, slik den ene kystbygda minner om den neste, og det er litt godt, det er nesten som et geografisk slektskap, er det ikke sånn da, for historien er jo så lik, vi har de sammen røttene ved du, sier Elstad kanskje, og smiler og er så varm og likandes, dette elskelige mennesket fra Nordmøre, og ser seg rundt i biblioteklokalet, og ser plakaten på veggen, sitt eget ansikt og Aschehougs uglelogo, og radene med stoler satt opp rundt den provisoriske scenen, og merkene i linoleumen der reolene med lokalhistorisk litteratur pleier å stå."
Sitatet viser også hvordan forfatteren sklir fra en synsvinkel til en annen uten å være helt tydelig på hvem som ser, hvem som tenker, hvem som sier. Og kanskje blir det litt utydelig om dette er en tenkt scene, eller skjedde det helt sikkert slik?

Det er ikke lett å skrive en biografi som gir et helt og sant bilde av den som portretteres. Jeg kjente jo ikke Elstad, men synes vel at jeg kjenner henne litt ved at jeg har dannet meg et inntrykk av hvem hun var, ut fra bøkene jeg har lest. Den jeg har forestilt meg kjenner jeg absolutt igjen i Hagerups framstilling; slik sett tenker jeg at Hagerup har gjort godt arbeid.
Jeg kan anbefale denne biografien til de som ønsker å bli kjent med Anne Karin Elstad og litteraturen hun skapte. Og jeg vil helt klart alltid fortsette å anbefale Anne Karin Elstads romaner til de som enda ikke har oppdaget dem!

fredag 2. november 2018

«Verdens beste pappa» av Endre Lund Eriksen

Utgitt av Aschehoug 2018

Mads er snart 12 år og har flyttet til et nytt sted. På TV har han sett William, sønnen til presidenten i USA, og føler fellesskap med ham. William er omtrent like gammel (snart 11) og har også måttet flytte på grunn av at faren har fått ny jobb. Mads setter seg ned og skriver brev/epost til William, gir ham råd og oppmuntring med bakgrunn i hva han selv har gjort av tabber, og har lært av både tabbene han har gjort, og av pappaen sin. Pappa har nemlig lært ham tøffing-loven; "Ta igjen med dobbel dose og ikke ta dritt fra noen!"
Brevvekslingen (det vil si: det er ingen veksling, siden Mads aldri får noen svar) har altså utgangspunkt i at Mads vil hjelpe og støtte presidentsønnen, men etter hvert - og særlig siden han aldri mottar svar - skriver han mest fordi det hjelper ham å sortere og forstå det som skjer i livet hans. For det er ikke helt enkelt å være Mads, verken på skolen, i fritiden, eller hjemme.

Jeg likte denne boka veldig godt. Eriksen er god til å skrive fra et barns perspektiv. Det blir troverdig, sårt og engasjerende. Boka handler om vold i nære relasjoner, om lojaliteten barn har overfor foreldrene, som gjør at de strekker seg langt i å forsøke å forstå, og tåle det de eller andre familiemedlemmer utsettes for. Noe som også gjør det litt mer forståelig hvorfor slike ting kan foregå lenge uten at noen ser det, eller at noen griper inn.

Boka passer for både jenter og gutter, fra 9 år.