fredag 18. februar 2011

«Kirkegårdsboken» av Neil Gaiman

 Gaiman forteller i bokas etterord at han var inspirert av Rudyard Kiplings «Jungelboken», da han skrev «Kirkegårdsboken». Om det finnes store likheter mellom disse to verkene kan jeg ikke si, da jeg ikke har lest Kiplings bok.
Imidlertid får jeg noen assosiasjoner til bøkene om Harry Potter. Også her er det et lite guttebarn som blir forsøkt myrdet, i et oppgjør der foreldrene (og søsteren) blir drept. Gutten lykkes helt tilfeldig i å unnslippe, og blir tatt hånd om av gjenferdene på en nedlagt kirkegård, nå naturreservat. Foreldrenes og søsterens morder – Jack – er fremdeles ute etter gutten, som av sine adoptivforeldre (ekteparet Owens) får navnet Nobody Owens, fornavnet forkortes til Bod. Gutten er i fare, må holde seg skjult for morderen Jack, og må helst ikke bevege seg utenfor kirkegården.
Et stykke ute i boka går Bod i lære hos noen av gjenferdene, og lærer ting som å svinne (gjøre seg usynlig), drømmevandre (oppsøke folks drømmer og fortelle dem ting på den måten), lage kalde flekker i luften, lage frykt og skrekk. Bods verge – Silas – kan også slette folks hukommelse om bestemte episoder.
Boka er ikke noen tradisjonell spøkelsesfortelling, siden spøkelsene i boka ikke er skumle eller skremmende – spøkelsene er gode, og Bods venner. Dette er mer en fantasyroman, der de dødes verden eksisterer parallelt med vår. Det finnes også andre vesener i boka – vergen Silas er vampyr, vergens stedfortreder er frøken Lupescu, navnet gir assosiasjoner til lupus – latin for ulv, og frøken Lupescu er ganske riktig en varulv. Videre finner vi Slierne, et mystisk, truende, trehodet slangeaktig vesen som gjemmer seg i et av gravkamrene på kirkegården. (Måten Slierne kommuniserer med Bod minner meg om hvordan Harry Potter kommuniserer med slanger.) Og en av gravene på kirkegården er porten ned til ghûhlenes verden. (Kannibalene.)
Selv om jeg ser likhetstrekk med Harry Potter, er Gaimans ide original nok, for all del.
«Kirkegårdsboken» skiller seg fra Potter-universet ved at boka mangler det lettlivete, alt det sosiale og vennskapelige vi får oppleve i kostskolemiljøet på Galtvort. «Kirkegårdsboken» er på mange måter ei trist bok, om ensomhet og savn.

Språklig er det ikke stort å sette fingeren på her. Språket er høytidelig, gammelmodig på en måte som kler handlingen, enkelte ganger litt omstendelig, dvelende.
Eks: s 10: «Den virkelige månen skinte gjennom det sidehengslede vinduet. Den lyste ikke klart, og den ble tilslørt av disen, men mannen Jack kom ikke til å trenge så mye lys. Månelyset var nok. Det var tilstrekkelig
Og litt lenger ned på samme side: «Mannen Jack snuste i luften. Han ignorerte duftene som hadde blitt med ham inn i rommet, skjøv til side duftene han trygt kunne overse, og finstilte siktet på det han var kommet for å finne.»
Og s 13: «Halvmånen skinte, ikke så klart som dagslys, absolutt ikke, men nok til å se kirkegården, nok til det.
Se.
Du kunne sett det forlatte begravelseskapellet, med hengelåser på jerndørene, eføy oppetter spiret, et lite tre som vokste ut av takrennen
Det siste sitatet er også et eksempel på at forfatteren av og til henvender seg direkte til leseren.

Det er noe Dickensk med stemningen i boka. De tåkelagte gatene, det grå, ensomme livet på kirkegården, og navn som Nehemiah Trot er momenter som er med på å gi meg assosiasjoner til fortellinger av Charles Dickens.

Litt småpirk:
Helt i starten av boka er det noe ulogisk med værforholdene. Da Jack er i huset hvor Bods familie bor, får vi vite at han kan se speilbildet av månen i overflaten på de blankpussede skoene sine, og månelyset gir ham nok lys til å finne fram i huset. S 12 har den lille gutten kommet seg ut av huset, og «Tåken svøpte seg rundt ham som en gammel, nær venn.»
Det blir senere gjort rede for at «Tåken ble tynnere etter hvert som man nærmet seg toppen av bakken.» Jeg får det ikke helt til å stemme at månen da skinte gjennom tåkelaget som skal ha ligget nederst i bakken, og inn i huset. Kanskje tåken rett og slett var på parti med gutten, og kom og gikk ettersom det passet?
S 12 står det: «Han ble overrasket da han traff gulvet, men han skrek ikke til – skrek han, kom de og la deg tilbake i sengen.» Her skulle det stått ”… kom de og la ham tilbake i sengen.”

Enkelte bilder jeg ikke syntes fungerte helt godt:
S 16: «… en mørk silhuett mot de tåkesmussede gatelysene.» Kunne man heller sagt noe sånt som ”de omtåkede gatelysene”?
S 202: «… proppfull av rasende hat.» Jeg synes det hadde holdt med ”full av rasende hat.”
S 203: «Scarlett ble stående i den åpne døråpningen på bussen…»
S 204: «… en uhyggelig, firkantet, liten gotisk bygning av grå stein, med et struttende spir.» Jeg synes ”strittende” eller ”stikkende” hadde passet bedre enn ”struttende”.
S 226: «… hvis man skulle dømme etter lukten av svidd kasserollebunn…» Det luktet vel mer og verre av den svidde maten?
S 260: «Den høyre armen, som hadde vært vridd opp i korsryggen…» Korsryggen er jo ikke så veldig høyt opp på kroppen, kanskje det hadde passet bedre å skrive ”som hadde vært vridd bakover mot ryggen”?

Til slutt lurer jeg på: Hvorfor var Jack ute etter Bod? Jeg fikk forståelse av at Bod og hans familie hadde en særlig betydning, at det var viktig å rydde dem av veien, men dette fikk jeg ikke noe svar på – eller leste jeg ikke nøye nok?

Slik boka slutter virker den som en avsluttet, enkeltstående fortelling, men om forfatteren ønsker det, kan nok fortellingen åpnes og fortsettes. Det kan bli spennende å se om det skjer.

Jeg anbefaler boka, den er spennende og har flere overraskelser å by på. Den passer nok best for ungdom og fantasy-elskere.


2 kommentarer:

  1. Hihi, eg og har skreve om denne idag:-)

    SvarSlett
  2. Hei Elida! Jammen hadde du det - artig! ;-)

    SvarSlett