torsdag 17. februar 2011

«Tredje person entall» av Vigdis Hjorth


Jeg har lest det meste Vigdis Hjorth har skrevet, og jeg liker godt måten hun skriver på. Jeg har ofte tenkt at det er noe forskende i skrivemåten hennes, som om hun går undrende, sansende og med åpent sinn inn i tema, scener og personer. Jeg har innbilt meg at hun bruker intuisjonen mye når hun skriver – det har virket slik på meg når jeg har lest bøkene hennes.

«Tredje person entall» begynner med en innledning, angivelig skrevet av en fengselslege som forteller om en innsatt hun har møtt, som har gjort inntrykk. Selve boka gir seg ut for å være denne innsattes etterlatte manus. Bokas vaskeseddel sier: «HULDA KRÅKEFJÆR kommer fra en lovende familie, men med Hulda skal det vise seg å gå riktig ille. Hvorfor har det gått så dårlig med Hulda? Hvordan kunne det gått annerledes? I hvilken grad kan man styre skjebnen?» Dette doble frampeket, som røper at det skal komme til å gå ille med Hulda, er kanskje ikke den beste måten å fortelle en historie på. Personlig liker jeg best fortellinger som fortelles kronologisk, der jeg får vite hvordan det går til slutt, ikke i starten av boka.

Dessverre orket jeg ikke å fullføre denne boka, men avbrøt lesingen da jeg var kommet til s 146. Da hadde jeg enda ikke fått taket på ”stemmen” eller ideen med boka. Boka og jeg fant rett og slett ikke tonen sammen. Slikt kan jo forekomme – akkurat som to mennesker kan være på ulike bølgelengder, så kan sikkert ei bok og en leser være det også.

Det er kanskje noe med navnet til hovedpersonen – Hulda Kråkefjær – hva slags navn er det i grunnen? Ikke et navn jeg greier å ta helt seriøst, kanskje. Og denne småbyen Gluppen, som vi får bli litt kjent med, der småbymentaliteten, sladderen, dobbeltmoralen hersker – dette opplevde jeg ikke som særlig originalt. Og hele tiden føler jeg at boka ikke berører. Det er som en plog, som er stilt for høyt, den tar ikke tak nede i jorda og får veltet den opp i lyset, bare skraper så vidt i overflaten. Det kan være noe med språket, muligens. Jeg føler at jeg som leser hastes videre. Kanskje det er de lange setningene som har så mye innhold i seg, trykket sammen.
Eksempel s 85: «Men på gymnaset finnes et slags bibliotek med en litteraturhistorie og i den har Hulda slått opp og lest om Brecht, riktignok en nedlatende artikkel, men det står om ham, og da hun skal velge særemne i norsk og hun ikke interesserer seg for Ibsen eller Bjørnson, tenker hun på Brecht, aner ikke hva ellers hun skulle kunne hoste opp flere sider om, legger det fram for norsklæreren som ikke er begeistret, fordi, forstår Hulda etter hvert, noe hun ikke var klar over, at Brecht er en omstridt politisk forfatter, assosiert med de forferdeligste ting, en kommunist av den typen Conrad hater.»
Alt dette var én setning. Jeg tror teksten hadde vunnet på å få tildelt flere pauser, slik at vi får tid til å puste og fordøye mens vi leser.

Selv om jeg ikke greide å få tak på denne boka, så kan det hende du kan få det til?

4 kommentarer:

  1. Jeg melder meg som Hjorth elsker og groupie.
    Denne boka er en av favorittene og meg treffer plogen dypt og grundig.
    - man (jeg) blir redd for egne tilbøyeligheter når man (jada, jeg) leser Vigdis. Hun leker med livsløgnene.

    (Jeg hørte den på lydbok, lest av Gisken)

    SvarSlett
  2. Hei Ingalill!
    Interessant å se at plogen var riktig stilt i forhold til deg, da. Det bare viser hvor ulike lesere kan være, hvor ulike preferanser vi kan ha, og hvor ulikt vi kan lese.
    Bare så det er helt klart: Jeg er fremdeles Hjorth-tilhenger, og kommer til å følge med på hva hun skriver videre!

    SvarSlett
  3. Nå er det en stund siden du leste denne boka, men jeg leser denne nå. Ser av kritikerne i aviser at boka ikke er så verst, men jeg føler som deg; dette engasjerer meg virkelig ikke. Jeg tenkte jeg måtte sette i gang med noe fra bokhylla, og er ikke fan av å legge fra meg bøker, for jeg vil liksom gi dem en sjanse. Men denne. Jeg vet ikke jeg.. Kjenner meg i hvert fall helt igjen i dine betraktninger!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Drømmeland! Takk for at du legger igjen en kommentar!
      Interessant å lese at heller ikke du blir engasjert av denne romanen. Ingalill i kommentaren over syntes godt om boka - så det er vel litt smak og behag, dette her.
      Det finnes så utrolig mange bøker i verden, så jeg synes ikke man skal bruke tid på bøker man ikke får til å bry seg om. Selvfølgelig skal man gi alle bøker en sjanse, men det er ikke slik at alle bøker passer for alle. Det er lov å legge vekk bøker man ikke greier å bli engasjert i.
      Håper den neste boka du begynner på, fenger deg mer. God boksommer! :-)

      Slett